14.4 «Ping pong»!

Der kom bomben. Noen av de borgerlige stortingsrepresentantene, som nesten vantro hadde hørt oss fortelle om at hverken politiet eller Kontrollutvalget hadde gjort noen som helst etterforskning, kom til oss etter møtet. Hva var nå datoene for anmeldelse og klage til Politiet og Kontrollutvalget, og for henleggelsene?

Vi bladde i våre papirer, og satte opp denne listen:

27. mai 1992: Klagen til Kontrollutvalget innleveres

30. juni 1992: Anmelde/ser innlevert til Politikammeret etter sterk oppfordring fra Lier – nå skulle etterforskningen intensiveres.
25. september 1992: Offisiell henleggelsesdato

30. SEPEMBER 1992: HENLEGGELSEN BEKJENTGJØRES AV LIER I RADIO. BEVISETS STILLING.

2. oktober 1992: Kontrollutvalget avgjør at det ikke er noe å kritisere POT for.

16. NOVEMBER 1992: ANMELDERNE UNDERRETTES FORMELT. HENLEGGELSESGRUNNLAG ENDRET TIL «UKJENT GJERNINGSMANN».

Nå så vi det alle sammen. Svaret på spørsmålet om hvorfor Lier trengte formelle anmeldelser i hui og hast lyste frem: Kontrollutvalget trengte dette for å unngå å etterforske! Og hvorfor ble henleggelsesgrunnlaget endret? «Ukjent gjerningsmann» var ikke så bra for kontrollutvalget. Han var vel bare konstruert for å legitimere politiets etterforskning overfor oss. Det ble lettere å forklare «at de dørene kommer ikke vi gjennom»! Kom man ikke lenger, så kom man ikke lenger. Politiet hadde gjort så godt de kunne. Da ville vi vel gi opp?

Og Stenberg-Nilsens hadde nok en interessant uttalelse: «Urdal visste jo ikke noe.» Vi visste jo det nå. Men hvordan visste Stenberg-Nilsen at Urdal ikke visste? Eller sagt på en annen måte: Hvordan kunne Stenberg-Nilsen være sikker på at Urdal ikke visste uten selv å kjenne til den uoffisielle særordning for Frigaard’s rapporteringsveier som vi nå hadde oppdaget? Og hvordan kunne Kontrollutvalget vite om denne særordningen uten å reagere? Det var denne gangen for sent å stille disse spørsmålene i Justiskomitéen.

Senere i boken redegjør vi for hvordan vi etterhvert kom frem til at det måtte være oppkonstruert et grunnlag for å avsi kjennelse for «lovlig» overvåkning, basert på et dokument vi først i 1995 fikk kjennskap til. Dette var i så fall gjort tidlig i 1992 etter at Urdal gikk av. Stenberg-Nilsen vil idag muligens kunne si at det var dette han henviste til: Urdal visste ikke noe om disse «mistankene». Men det holder ikke. Vi hadde klaget på ulovligheter så tidlig som i 1990 og via Lier nok en gang før dette måtte ha kommet opp. De aller fleste av våre påklagede forhold gjaldt tiden mens Urdal var sjef. Et kontrollutvalg må få med seg alle relevante informasjoner og synspunkter. Normalt ville Urdal visst en masse som Kontrollutvalget hadde nytte av, selv om han ikke visste om utviklingen etter at han gikk av. Det får være grenser for selv Kontrollutvalgets servilitet: Om tjenestene kan slenge en rettslig kjennelse på bordet i ettertid i forhold til påklagende forhold, får man sannelig stille seg såpass kritisk også til denne at man ikke bare setter en strek over alt som gikk foran.

Det vet vi faktisk at utvalget ikke gjorde! Vi er senere blitt oppmerksom på at Frigaards stedfortreder i møte nr. 2 med Setsaas, Roar Gald, først leverte sin rapport fra møtet to år senere, i forbindelse med Kontrollutvalgets behandling (se kap. 1.4). Det må ha vært nettopp for å komplettere behandlingen. Og hvis utvalget var interessert i hva Gald visste fra den tiden, måtte det også vært interessert i hva Urdal visste. Hvis han visste noe!

Derfor fastholder vi at Stenberg-Nilsens replikk om at Urdal «ikke visste» må ha reflektert det faktum vi har etablert på så mange andre måter: Urdal visste ikke noe om hva Frigaard drev med.

Selv om det ikke ble boret i akkurat dette, hadde komiteflertallet likevel hørt og forstått mer enn nok. Alt tydet på en samordning mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget med sikte på gjensidig dekning og legitimering av at ingen av dem utførte noen virkelig etterforskning. Regjeringens ping-pong-spill, kalte vi det nå.