11.2 Lier opp som en løve …

Bare fire dager etter Liers møte med Johansen (det visste vi ikke da), 29. juni 1992, ble vi imidlertid innkalt til møte hos Lier. Politikonstabel Gunnar Larsen ved vaktavsnittet var tilstede. Vi fikk nå beskjed om at Lier ønsket å opptrappe etterforskningen. Han ville ikke ut med hva som var kommet frem eller hva som var på trappene, men han skapte store forventninger. Nå ville han iverksette den typen tiltak som krevet en formell anmeldelse. Ikke bare det, det hastet. Han måtte ha den dagen etter. Dette kom helt overraskende på oss, og særlig Ramm var i tvil. Anmeldelse sto for ham som et point of no return i forhold til medieeksponering og mulige negative konsekvenser av det. Setsaas var stadig meget skeptisk til Lier. Men vi kunne ikke se bort fra at Lier f.eks. var blitt gitt marsjordre av Haugli. Vi hadde også i dagene før gitt Lier nytt og sterkt materiale, og kunne vanskelig trekke oss hvis det var det som var grunnen og hvis vi nå hadde muligheter for en skikkelig avklaring. Fremfor alt kunne det jo tenkes at Lier endelig ville avhøre Schjødt, slik det sterkt ble oppfordret til i Setsaas’ notat av 25. juni, før Schjødt forsvant til Sør-Afrika. Nektet vi å levere anmeldelse, ville saken bli stanset der. Det ville også bli vanskelig å gå videre, fordi vi ikke hadde utnyttet de ordinære muligheter som sto til disposisjon.

Hva med den korte tiden? Vi kunne jo ikke bare levere venstrehåndsarbeid. Men Lier hadde løsningen: Den formelle del av anmeldelsen kunne bare være noen enkle skjemaer ledsaget av korte brev. De kunne innleveres ved hjelp av Larsen under ekstraordinær sikkerhet og behøvde ikke foreløpig kodes inn i datasystemet. Vi kunne senere fortsette å levere oppsummeringer av andre ting til Lier som sidenotater. Ut fra dette gikk vi med på å levere anmeldelser. Den korte tidsfristen medførte at det bare ble fra tre av oss: Ramm, Setsaas og Holst. Aamodt var på reportasjereise og ville ikke rekke hjem i tide. Det mislikte vi sterkt. Frafall av én anmelder i forhold til klagen til Kontrollutvalget kunne av andre bli utlagt som intern splittelse. Uten Liers enorme hastverk hadde vi ikke minst av denne grunn selvsagt ventet på ham1.

Dagen etter – den 30. juni 1992 om morgenen – stilte vi tre på Politihuset, der det var enormt oppstuss. Ja, vi var ventet i vakta. Vi ble ledsaget av flere tjenestemenn som hadde forberedt et garantert avlyttingsfritt kontor. Anmeldelsene ble behørig nedtegnet på korrekte skjemaer, opplest, vedtatt og undertegnet og de ledsagende brev mottatt. Alle var bestyrtet over de forholdene som var avdekket og nå heldigvis skulle finne sin oppklaring. Ingen visste, men alle følte at noe betydningsfullt var i emning. Dra hjem, slapp av. Saken er i trygge hender.

Det var den, men ikke for oss.

Til tross for all garantert hemmelighetsholdelse bragte Klassekampen nokså umiddelbart en grundig redegjørelse for saken, og dermed var mediakjøret løs. Kilden var ihvertfall ikke oss. I Mikkelsen-notatet benekter Lier at den var i politiet, men flere muligheter foreligger ikke (NB. Da saken senere ble henlagt, lekket det også umiddelbart til pressen – 6 uker før vi ble orientert på annen måte. Da var det ihvertfall bare en mulig kilde: Politikammeret selv).

1 Lier har selv en noe annen fremstilling i sitt notat til Mikkelsen. På møtet den 29. juni 1992 skal han ha sagt at hvis vi ville at Politiet skulle gjøre noe mer, måtte vi levere inn anmeldelser. Vi kommer senere tilbake til flere grunner for at denne versjonen ikke kan være sann.