Vi hørte faktisk ikke et kvidder mer fra utvalget før vi 2. oktober 1992 fikk beskjed om dets avgjørelse: «Klagen gir ikke grunlag for kritikk mot Overvåkningstjenesten». Såvidt vi visste, hadde utvalget ikke foretatt eller iverksatt noen form for etterforskning. Ingen var blitt ytterligere avhørt, det var ikke gjort åstedsbefaringer, vi hørte intet om noen avhør osv. Fremfor alt brant Setsaas inne med alt sitt materiale som var hovedtyngden av hele saken. I ettertid har Stenberg-Nilsen påberopt seg møtet med Setsaas før klagen ble levert inn, men det handlet om Harari-saken, og overvåkningssaken ble bare nevnt.

Kun i fire kjente tilfelle, alle medlemmer av Ap, har det vært gitt ekstra service fra POT eller andre myndigheter ved å bekrefte eller avkrefte lovlig overvåkning (se kap. 22.5). Vi var en tid et nytt slikt tilfelle (Frigaard hadde allerede sagt dette til Lier (se kap. 7), Trond Johansen hadde sagt det til Lier (se kap. 11), og justisminister Grete Faremo til Stortingets justiskomité, se kap. 14). Stenberg-Nilsen sa nå til Arbeiderbladet¹:

«Det er ingen forbindelse mellom overvåkningstjenesten og de forholdene som gruppen rundt major Johan M Setsaas klaget inn til Kontrollutvalget …»

Nærmere kunne han ikke komme en forsikring om at det ikke var overvåkning, uten å si det rett ut. I samme artikkel sier han at akkurat det kan han ikke gjøre. (Men senere ble vi tatt vekk fra denne listen over spesialbetjente. Til tross for omfattende korrespondanse og krav om formell behandling kunne justisministeren senere ikke en gang finne ut for seg selv om hun tidligere hadde snakket sant eller ikke, langt mindre informere oss; se kap. 23).

Det eneste vi ellers har oppdaget at klagen til Kontrollutvalget har utvirket, er at politiinspektør Roar Gald nå endelig skrev rapport om sitt møte med Setsaas 24. september 1990 (se kap. 1.4). Rapporten er datert 28. august 1992, altså nesten to år senere. Er det vanlig at overvåkningsfolk somler i årevis med å skrive rapporter? Eller var det slik at den opprinnelige rapport ikke var egnet til fremleggelse i Kontrollutvalget? I disse tider med stadig skifte av PC’er, tekstbehandlingsprogrammer og printere er det blitt svært vanskelig å forfalske dokumenter mer enn én PC-generasjon gamle!

Kontrollutvalget har også Sikkerhetstjenesten som ansvarsområde. Kjennelsen nevner ikke denne, selv om ett punkt (telefonen) var knyttet opp dit. Vi er også blitt fortalt at Kontrollutvalget skal melde fra til Justisdepartementet hvis man kommer over saker utenfor utvalgets område som likevel bør forfølges, f.eks. saker vedrørende FO/E. Vi kjenner ikke til at noen slike rapporter ble levert.

Kontrollutvalget var altså en stor skuffelse. Vi kan isolert sett bevise at utvalget bevisst avskar oss mulighet for å representere tyngden av vårt materiale. Det luktet vondt av at et fratrådt medlem var tilstede og at det også måtte vært andre utenforstående tilstede. Vi mislikte fokuseringen på boken.

Vi noterte oss at flere forhold kunne tyde på at utvalget hadde vært borti saken før.

Det var altså mye rart å merke seg med Kontrollutvalgets behandling da det frikjente POT i vår sak. Men det skulle bli verre.