Ramm, Aamodt og Holst ble – på rekke og rad og i den rekkefølge – innkalt til møte i Kontrollutvalget 31. august 1992. Det var beregnet en halvtime på hver. Hvorfor var ikke Setsaas innkalt? Vi var fire likestilte klagere. Også på grunn av den knappe tiden antok vi at møtene bare skulle ha karakter nærmest av «å hilse på hverandre» før man siden gikk i gang med de skikkelige avhørene. To av utvalgets medlemmer hadde jo allerede hilst på Setsaas. Men ikke mer heller!

Ramm forberedte seg likevel grundig. Han regnet Kontrollutvalget som alvorlige saker og var forberedt på grundig krysseksaminasjon. Han var temmelig forbauset da Stenberg-Nilsen kort ba ham sette i gang med sin redegjørelse, og bare ta opp forhold han selv hadde opplevd. Han sa at han måtte ta med mer enn dette, fordi det var 15-20 personer tilsammen som hadde hatt «opplevelser» og mange av dem var det naturlig at han redegjorde for. Dette ble akseptert under formaninger om korthet. Enda mer forbauset ble han mens han redegjorde. Utvalgets medlemmer så ut til å fatte særdeles liten interesse. Noen drodlet på sine ark i kjedsommelighet, andre kikket i blader og aviser. Det kom praktisk talt ikke spørsmål eller avbrytelser. Kjente de stoffet på forhånd? Det var nærmest utenkelig. Men Aamodt hadde akkurat samme følelsen. Både Ramm og Aamodt ble bremset ned etter den fastsatte halvtimen og «kastet ut» noen minutter senere.

Ramm tok opp muntlig et punkt som ikke var nevnt i klagen: Den nye telefonlinjen som kom fra FO/S og muligens fortsatt gikk via denne tjenesten.

Derimot fattet utvalget betydelig interesse for presten Petter Holst. Han måtte vente etter at Aamodt var ferdig og fikk opplyst av formannen at det var fordi ett av medlemmene måtte ut et nødvendig ærend og var forsinket. Normalt nok, men: Holst merket seg at det var minst 8, trolig 9 personer tilstede i tillegg til ham selv, deriblant det avgåtte medlem Rakel Surlien. Ramm og Aamodt hadde ikke festet seg nøyaktig ved antall og deltakere, men er begge temmelig overbevist om at det var ikke var så mange som 8, dog at Rakel Surlien var med hele tiden.

Hvem var alle møtedeltakerne? Utvalgets medlemmer pluss sekretær utgjør 6. Hvorfor var Surlien tilstede etter at hun var fratrådt? Det var vel ikke ut fra «kontinuitet» i en saksbehandling, for dette var vel utvalgets første møte om denne saken? Kunne det tenkes at hun som lagdommer hadde vært med på å avsi kjennelser? I så fall måtte hun vel være skikkelig inhabil, så det var det vel ikke? Kanskje skulle de rett og slett ha avslutningsfest for det gamle utvalget? Da burde hun vel kommet rett til den? Ikke godt å si, men rart.

Likevel er det ikke mer enn syv. 1-2 personer ankom altså mellom møtet med Aamodt og møtet med Holst. Nødvendigvis personer som ikke var medlemmer av utvalget. Hvem? Hvorfor?

Holst fortalte utvalget om sine brev til Haugli, og Stenberg-Nilsen spurte om Hauglis reaksjoner på disse. Det var det jo vanskelig for Holst å svare på, siden Lier hadde underslått brevene (men det visste han ikke da)! Men den tilsynelatende manglende reaksjon fra Haugli kunne sikkert brukes av utvalget til å bagatellisere Holsts klager.

Holst ble sittende over en time og fikk ytterligere en rekke spørsmål. Mange var naturlige spørsmål. Men det var spesielt mange spørsmål om Setsaas’ bok. Hadde Holst lest den? Ville noen nordmenn gidde å lese en bok bare om Guatemala? Hvor befant manuskriptet seg? Hvilken tilknytning hadde Holst til Leseselskapet?

Fra før visste vi at motparten måtte være temmelig i villrede, men enormt interessert nettopp i hva slags bok som var på gang, om det var et manuskript, når det eventuelt ble ferdig osv. Det var ikke like opplagt at Kontrollutvalget skulle fokusere på akkurat dette.

Etter disse møtene trodde vi fortsatt at vi ville bli innkalt – alle fire – til nye møter. Ramm hadde bl.a. orientert om at Setsaas hadde tyngden av bevismaterialet, inklusive logger, fotos, video etc. og at ingen av oss andre hadde kunnskap og oversikt over dette. Spesielt fordi vi alle tre ble pålagt bare å fortelle om egne observasjoner eller aller nådigst (for Ramm) noen av ikke-underskrivernes observasjoner, anså vi det som selvsagt at Setsaas ville få romslig anledning senere.

Det fikk han ikke.