1.3 En gammel kjenning dukker opp

Helgen forløp, og Setsaas fastslo at politiet ikke aksjonerte slik Frigaard hadde lovet. Tvert imot: Det var hektisk aktivitet i leiligheten med trafikk til og fra i forbindelse med nedriggingen Frigaard var blitt orientert om. Med adskillig øket skepsis møtte Setsaas således frem til møtet mandag klokken 1000. Han skrev seg inn som nesten første «kunde» i besøksprotokollen den dagen, og la merke til et kjent visittkort som lå på vaktens pult, og plukket opp dette.

«Jaså, så min gode venn Schjødt er allerede kommet?» spurte han vakten konverserende. Vaktene på POT er ikke overvåkere, men pensjonerte ordinære politimenn. «Javisst, han kom for en stund siden og sitter i møte med Frigaard akkurat nå», svarte vakten. Setsaas konstaterte at Schødt ikke var innført i besøksprotokollen, og fastslo at Frigaard nå ikke bare hadde Kuwait-krisen å håndtere. Riktignok visste Setsaas at Schjødt praktisk talt var nærmeste nabo til Iver Frigaards bror, formannskapssekretær Knut Frigaard, i Vesteråsveien. Selvfølgelig kunne Frigaard i løpet av helgen ha vært på besøk hos sin bror og tilfeldigvis møtt sin brors nabo, for første gang blitt kjent med ham og øyeblikkelig avtalt et møte som medførte kansellering av møtet med Setsaas! Men det virket ikke særlig sannsynlig, særlig ikke fordi han også allerede hadde fått dispensasjon fra den ikke-dispenserbare regel om at alle besøkende måtte inn i besøksprotokollen.

Schjødt var ikke hvem som helst for Setsaas. Han hadde vært prosessfullmektig for Redd Barna i det private saksanlegg Redd Barna reiste mot ham på grunnlag av falske anklager fra etterfølgeren Tore Floden i Guatemala, og Setsaas hadde konstatert omfattende bruk av falske bevismidler under rettsmøtene. Schjødt hadde også representert enkelte av avisene Setsaas selv etter frikjennelsen førte injuriesaker mot. Setsaas kjente også til at Schjødt i 1978 var den ene av to nordmenn som var blitt bortvist fra Ser-Libanon av de norske FN-styrkene1. Senere fikk vi opplyst at Schjødt på denne tiden i perioder oppsøkte Frigaard 2-3 ganger i uken (se kapitel 13). Det siste hadde Schjødt «glemt» under rettssaken mot Ramm.

Nå kom overraskelsene i tur og orden. Setsaas fortalte til vakten at han hadde avtale med Frigaard, og vakten ringte inn mens Setsaas hørte på. Han fikk melding om at han måtte vente ca 10 minutter. Setsaas vurderte nå et øyeblikk om han bare burde gå hjem. Dette var tydeligvis en sak som ikke hadde noe hos Frigaard å gjøre, men mer i pressen eller i Stortinget. Likevel bestemte han seg for å kjøre løpet, men nå for å finne ut hva som foregikk.

Kort tid etter kom det en mann ut av jerndøren. Han presenterte seg som politibetjent Roar Gald som skulle hente Setsaas. De gikk inn på det samme besøkskontoret som var blitt brukt fredagen. Gald sa nå at det var han som skulle ta møtet, angivelig for å drøfte mer tekniske aspekter. Setsaas lot som ingenting, og lot samtalen med Gald løpe så naturlig som mulig, mens han forsøkte å forestille seg hvilken rolle Frigaard og Schjødt hadde oppi hele materien. For seg selv fastslo han at de begge satt med losjebillett til den forestillingen som pågikk mellom Gald og ham. Så lenge NSBs Sentralbanestasjon er TV-overvåket, får man gå ut fra at POTs møterom ihvertfall er det. Et stykke ute i møtet spurte Setsaas om hva Schjødt gjorde hos POT.

Gald svarte at Schjødt ikke var i huset. (Hvordan kunne han vite det?) Setsaas påpekte at han satt i møte med Frigaard, som han selv skulle hatt møte med. Gald sa at heller ikke Frigaard var i bygget. Setsaas konstaterte at det hele med disse usannhetene var redusert nærmest til en sirkusforestilling. Han foreholdt Gald at han hadde sett Schjødts visittkort, hørt vaktens uttalelse om at Schjødt var i huset og hørt vakten snakke med Frigaard i telefonen. Dette medførte en øredøvende taushet. Etter noen få minutter kom det Setsaas i ettertid antok var «kysten er klar/avslutt møtet»-signalet i form av et spesielt støysignal som gikk rett inn på den høyttalende telefonen fra møteledelsen med losjebilletter.

De to gikk så samlet ut i vaktrommet. Gald tok der frem besøksprotokollen, og pekte triumferende på at Schjødt ikke var innført i den. Setsaas minnet om at han visste det, men at det fantes et visittkort. «Hvor er så det?», spurte Gald. Under møtet var det kommet en ny vakt på plass. Han bekreftet Galds påstand om at verken Frigaard eller Schjødt var i huset (han kjente tydeligvis Schjødts utseende godt nok til å vite det, og hadde dessuten full oversikt også over hvem som benyttet den andre utgangen fra Politihusets øverste etasje).

Setsaas la imidlertid merke til at skriveunderlaget på vaktbordet var litt hevet i bakre venstre hjørne. Han bøyde seg frem, stakk armen inn og rev vekk skriveunderlaget. Dermed ble Schjødts visittkort avdekket på nytt. Setsaas tok det frem og viste det til Gald, og ba ham lese. Gald kunne ikke gi noen forklaring. Men den første vakten kom nå løpende til unnsetning:

«Det er jeg som samler på visittkort av kjente personer!» (Han måtte ha kjent Schjødt godt, han óg!). Setsaas repliserte: «Og du har din hobby de første timene om morgenen liggende oppå skriveunderlaget, hvoretter det siden ligger under skriveunderlaget?»

Schjødt var altså fortsatt ikke i besøksprotokollen da Setsaas forlot huset. Hvis Schjødt i mellomtiden hadde forlatt huset, og hvis det første gang bare var en forglemmelse, var den nå gjentatt.

Setsaas meddelte deretter Gald at han ønsket svar på følgende spørsmål:

  1. Hva foregikk i naboleiligheten?
  2. Hva gjorde Mossad i naboleiligheten?
  3. Hvorfor var det ikke grepet inn?
  4. Hvorfor var Schjødt i bygget?
  5. Hvorfor løy alle?
  6. Når kunne han få svar på spørsmålene?

Gald svarte at Setsaas skulle ringe kl 1300 neste dag. Det ble gjort. Det ble opplyst at hverken Frigaard eller Gald var tilstede. Gald skulle være tilbake kl 1315. Setsaas ringte igjen kl 1330, men Gald var fremdeles ute og skulle være det til kl 1430. Da Setsaas ringte kl 1430 fikk han tak i Gald, som ikke hadde noen svar, men ville snakke påfølgende dag kl 1300, siden han da ville kunne gi en forklaring på Schjødts visittkort etc. Enda en forklaring?

Da Setsaas ringte etter avtale onsdag kl 1300 fikk han kun som svar fra Gald: «Vi avventer». Mer hadde han ikke å si. Setsaas ringte da sin advokat h. r. Johan Hjort og fortalte om møtene og episodene. Han ba Hjort ringe Frigaard for å få svar på spørsmålene. Men også Hjort måtte snakke med Gald, som gjentok: «Vi avventer». Avventer hva? «Vi avventer.»

Siden hørte hverken Setsaas eller Hjort noe fra POT.

Det ser ikke ut til at anmeldelsen om overvåking fra naboleilighet og romavlytting via telefon og en operasjon av Mossad på norsk jord mot norsk statsborger noen gang ble undergitt noen etterforskning av daværende politiinspektør Iver Frigaard. Setsaas har aldri mottatt så meget som en henleggelsesmelding.

1 Per Jevne. som var presseoffiser i den norske FN-bataljonen. skriver i sin bok «Farlig Fred – Libanon 1978» at en kjent Aftenposten-journalist ankom til leiren sammen med en fotograf og nok en person som virket kjent. Vedkommende presenterte seg så utydelig at Jevne ikke oppfattet navnet, og ba om å få se pressekort. Han «kvakk til» da han så at Schjødt stilte med pressekort fra Aftenpostens journalistklubb. Schjødt forklarte at han var der for å studere norske journalisters arbeidsforhold. Dette fant Jevne tynt, og bragte inn bataljonssjefen. oblt Bjørn Rødland, som etter et kvarter fant at Schjødts tilstedeværelse var «en fare for både ham selv og for vår egen situasjon i et meget urolig område. Han ble da straks hentet og ført ut av området i en fart». I retten (under rettssaken mot Ramm) hadde Schjødt en annen versjon: Han var kun blitt bedt om å forlate en fremskutt posisjon og vende tilbake til hovedkvarteret, hvoretter han forlot leiren sammen med «de andre journalistene». Han hadde benyttet legitimasjon utstedt av Aftenposten. med anmodning til alle om å yte bistand etc. Slike kort utsteder avisene til journalister som ikke har eget pressekort fra Norsk Journalistlag. Det som er sikkert er at journalist var han ikke. Schjødt benyttet en eller annen form for pressekort til å komme med på en pressetur, og opptrådte således under falsk flagg. Dette ble også avslørt.