Mannen Som Plantet Trær (fransk tittel L ‘ homme qui plantait-des-arbres) er en fortelling av den franske forfatteren Jean Giono, utgitt i 1953.
Den forteller historien om en hyrde, som gjennom et langt liv alene mann klarte å oppfostre en skog i en øde daltrakt ved foten av Alpene i Provence gjennom hele første halvdel av det 20. århundre. Historien er kort—bare om lag 4000 ord lang. Det var skrevet på fransk, men først publisert på engelsk.
Historien begynner i året 1913, da fortelleren – som ung mann – drar ut på en ensom fottur gjennom Provence og inn i Alpene, hvor han nyter stillheten og den uberørte natur.
I en naken, øde dal, der det bare gror vill lavendel, uten spor av mennesker, bortsett fra noen forblåste ruiner, går han tom for vann. Fortelleren finner frem til en brønn, men det er ikke en dråpe vann i den. Heldigvis treffer han på en middelaldrende hyrde, som gir ham mat og husly.
Fortelleren blir nysgjerrig på gamle hyrden og hans ensomme liv og blir boende hos ham en tid. Det hadde seg slik at hyrden, etter å ha blitt enkemann, bestemte seg for å gjenopprette det ødelagte landskapet i den forlatte dalen ved egenhendig å plante en skog, tre for tre. Hyrden, Elzéard Bouffier, lager hull i bakken med sin hyrdestav og planter eikenøtter, som han har hentet i fjerntliggende skog.
Fortelleren forlater hyrden og reiser hjem. Senere kjemper han i den Første Verdenskrig. I 1920 vender han tilbake, såret og nedtrykt av krigen. Til hans overraskelse møter det ham alle slags unge trær i dalen. Små bekker risler nedover fra små dammer, som hyrden har laget høyere oppe i fjellet. I dalens fred og skjønnhet kommer fortellerens seg fort og fortsetter å besøke Bouffier hvert år. Bouffier bestemmer seg for ikke lenger å ha sauer. Han er bekymret for, hvordan de påvirker hans unge trær. I stedet har han begynt som biavler.
Bouffier fortsetter å plante trær igjennom fire årtier, og dalen blir forvandlet til en slags Edens Hage. Folk og fe flytter inn i dalen igjen og alle nyter godt av dens fred og overflod. Dalen mottar offisielle beskyttelse etter Første Verdenskrig. (Myndighetene tror dog feilaktig at den raske skogveksten er forårsaket av et mystisk naturlig fenomen, og de er ikke klare over Bouffiers uselviske treplanting)Mer enn 10 000 mennesker flytter dit uten å vite, at de har Bouffier å takke for sin lykke. Fortelleren har en bekjent, som arbeider i regjeringen. Ham forteller han sannhete og vennen bidrar til å beskytte skogen.
Fortelleren besøkte den nå svært gamle Bouffier en siste gang i 1945. I 1947 endte mannen, som plantet trær, sine dager på et hospits i Banon.
https://www.youtube.com/watch?v=KTvYh8ar3tc