Synes du, at det er rart, at jeg kaller meg Kong Ole? Spør du deg kanskje, hvordan jeg kan tillate meg å kalle meg konge?
Det skjedde noe med meg en morgen,
da jeg gikk gjennom Kongens by. Jeg kom til å tenke på, at hvis byen var kongens, da var den jo ikke min. Og hvis Kongen var konge, hva var jeg da? Umiddelbart var det ikke mye å velge mellom. Slik er det med konger. Det er enten eller. Enten er jeg konge, eller jeg er det ikke. Hvis jeg ikke er konge, da er jeg undersått.
Noe hadde skjedd med meg. Ugjenkallelig. Skulle jeg velge mellom konge og undersått, så måtte det bli Konge!
Mitt opphav var ikke særlig kongelig. Min far var smed og min mor hjemmegående husmor. De har aldri eid annet enn til dagen og veien. De var undersåtter, oppfattet og oppførte seg som undersåtter. De satte en ære i å gi meg en god start i livet, som undersått; og lykkes ganske godt med det. På en eller anden måte trodde vi alle, at det var slik det skulle være.
Paradoksalt nok var mitt barndomshjem kristent. Med troen på Bibelens ord. Men hvor i Bibelen står det, at vi fødes til å være undersåtter?
Bibelen sier, at Gud skapte verden. Hvis det stemmer, kan Gud da være en undersått? Umulig. Videre står det, at mennesket ble skapt i Guds bilde. Gud ikke bare skapte verden, men han regjerer også i den verden, som han skapte. Den som regjerer, kalles ikke slave eller undersått, men konge. Nå har du sikkert allerede tenkt tanken ut, at mennesket, skapt i Guds bilde umulig kan være undersått, men selvfølgelig konge!
Kanskje noen vil mene, at det er fjollete, å ville underbygge slike skjellsettende tanker med skrøner fra en gammel bok. Ser vi på, hva kristenheten har utrettet i 2000 år, så blir det bare verre. Med Bibel og sverd i hånd har det blitt utkjempet ulidelig mange slag, og uendelig mange mennesker har blitt gjort til undersåtter eller måtte bite i gresset.
Så vil du helst ta denne runden uten Bibelen, så snur vi den 180 grader: Bare fordi du heter Per eller Pål, skulle du så være født til å være undersått? Og noen utvalgte høye herrer skulle på finurlig vis ha rett til å herske over deg? Det er sikkert noen, som ønsker å holde oss i den villfarelse, og de har utviklet ganske sofistikerte metoder for å få det til. Mer om det senere.
Det var altså ikke vanskelig for meg å velge en tilværelse som konge. Og dog var det en bismak ved det. For hva er en konge uten undersåtter?
Ser vi på Norges skrevne historie – den går ikke lenger enn 1500 år tilbake – så er den fylt med krig. Det handlet i høy grad om å tilegne seg undersåtter. Alle konger led av en helt egen type underernæring og sugde undersåtter til seg, hvor de kunne. En konge med få undersåtter ble oppfattet som liten, en med mange, stor.
Selveste kongen hadde kanskje også vært undersått engang. Norge er ganske visst et arverike. Men det har ikke alltid vært slik. Frem til 1260 ble kongen valgt! Det var ingen hemmelighet at riktig mange under ham hadde det høyeste ønske om å bli konge. De sto i kø for å tilrane seg makten med sverd eller list. Den døde brors rygg var ikke mer hellig, enn at den kunne brukes til å klatre på. Derfor var det ikke særlig sunt å være konge.
Når vi nå kan sitte i sofaen og se tilbake på dette spillet med undersåtter, som kjemper seg opp til å bli konge bare for å bli myrdet og gi plass til den neste i rekken, så er det lett å le overbærende. Men er spillet lekt til ende? Er ikke markedsøkonomien, med sin grenseløse grådighet, konkurranse og krav om evig vekst bare en sivilisert form for det gode, gamle spillet?
Det er som med trollmannens lærling. Det så umiddelbart riktig lurt ut å få kostene til å bære vann, ja riktig mange koster, så det kunne gå litt fort. Inntil det viste seg, at det ikke var noen måte å stoppe det på. Slottet hold på å flomme over av vann. Trollmannen derimot brakte orden i sakene på et øyeblikk, straks han vendte hjem. Er det mulig å finne et slikt trylleord, som bringer vanviddet til opphør?
Forstår vi først det absurde i spillet, ser hverandre spille rollene i kampen om undersåtter, hvor alle er tapere til slutt, da blir det enklere å takke nei. Da blir det mulig å se undersåttene som det de er: Prinser, kongesønner uten rike. Hva gjør en konge, når han ser seg omgitt av kongesønner i stedet for mulige undersåtter? Når han har kommet seg over skrekken og ikke lenger ser en morder i hver av dem, da kan han velge å se dem alle som sine sønner.
Det kan bli vendepunktet for de fortryllende kongesønner. Nå står den gamle kongen ikke lenger i veien for de fremadstormende unge, men rekker dem en hjelpende hånd! For i det lange løp, hva er da bedre for en aktverdig konge, enn å være omgitt av bare konger? Frie, selvstendige konger; og dronninger selvfølgelig!
Artiklen er et utdrag av boken:
«Vi Guder, eller hvordan du blir konge og fortsetter å være det!»
