Er du født med farlige gener? Tikkende bomber, som bare venter på å gå av og som pludselig og helt uventet kan gjøre ditt liv til et helvete?Angsten for gener, som pludselig kan føre oss i ulykke, er ikke ubegrunnet. På vår allerbeste nyhetskanal, når det gjelder forskning, skriver fagredaktør Erik Tunstad:

«Selv om genetiske krefttester fredeles ligger et godt stykke inn i fremtiden, håper forskerne at man med tiden kan utvikle for eksempel avstamnings-spesifikke tester for å forutsi magekreft hos folk med kreft i familien.»

Erik Tunstad er altså av den mening, at noen av oss har livsfarlige gener. Fred i sjelen vil vi først kunne få, når en i fremtiden kan få utført en genetisk krefttest, så man kan vite, om man er truet.

Men det er heldigvis ikke alle med farlige gener, som blir syke. På Bioteknologirådets side undrer Truls Petersen seg veldig over, at ikke alle med kreftgener får kreft:

«Likevel utvikler ikke alle med genfeilene kreft, og det ser ut som forskjeller i miljø og livsstil kan være viktige årsaker. Forskere håper at en bedre forståelse av årsakene til at noen i risikogruppen ikke får kreft, kanskje kan hjelpe oss å finne bedre måter å redusere kreftrisiko på i fremtiden.»

Ifølge Truls Petersen KAN altså miljø og livsstil være med på å utløse sykdom, men han er altså ikke sikker. Det er noe, yppersteprestene (Forskerne altså!) må finne ut av en gang i en fjern fremtid. Men kjære deg, hva gjør vi nå? Joda, Truls har en løsning:

«En operasjon som fjerner hele eller deler av brystene, kan redusere sykdomsrisikoen med over 85 prosent.»

Er man i tvil, er det bare å skjære de deler vekk, som skaper bekymring. Håper det var en dårlig vits? Men nei: St. Olav Hospital i Trondheim skriver:

«Denne pasientgruppen blir anbefalt å foreta forebyggende fjerning av brystene.»

Og joda, ute i virkelighetens verden skjer akkurat det. Danske Luise Skak fjernet hele rukleverket på anbefaling av legene:

«Jeg er fremdeles helt frisk takket være forebygging. Gentesten påviste at jeg var arvelig disponert for brystkreft, sier Louise Skak, som valgte å fjerne brystene, eggstokkene og livmoren.»

Luise Skak er altså HELT frisk! Bortsett fra, at hun mangler noen få mindre viktige legemsdeler. Så om man kan føle seg HELT frisk og kanskje mere lykkelig uten de der dumme greier, hvorfor så ikke ta dem vekk, likegodt først som sist?

Til grunn for denne troen ligger den oppfatning, at genene, som oppbevares i cellekjernen, styrer alt liv, at cellekjernen er cellens kontrollsenter eller hjerne. Wikipedia skriver:

«Cellekjernen er kontrollsenteret i cellen. Cellekjernen er avgrenset fra resten av cellen med en kjernemembran. I denne cellekjernen finner vi arvestoffet, DNA, i kromosomene. DNA’et i cellekjernen inneholder informasjon som styrer alt som foregår i cellen.»

Leser vi oppmerksomt videre, så ser vi, at den virksomme cellen bare ber om hjelp fra kjernen, når den TRENGER det:

«Når cellen trenger noe av den informasjonen som ligger i DNA-et, blir det laget en kopi av DNA-et i form av et RNA-molekyl.»

Når cellen altså IKKE trenger det, ligger cellekjernen – og dermed DNA – der som en død klut og kontrollerer ikke en fjert. Det vekker spørsmålet: Når trenger cellen noe fra kjernen?

For å besvare det, må vi forstå, hvilken rolle gener utøver i cellen:

Gener kan grovt sett bli sett på som en organismes «kokebok».

Når trenger en kokebøker? Jo, en pepperkakebaker kan ikke bake pepperbakekaker uten en oppskrift. Derfor må Bakermester Harepus først lære Bakergutten sangen med oppskriften. Så snart han kan den, trenger han ikke lenger Bakermester Harepus.

Oversetter vi det til cellens hverdag, så vil en celle ikke ha nødig å besøke sitt bibliotek for å virke. Likevel er det godt å ha av forskjellige grunner: Det er hele tiden noe som går i stykker. For å lage en ny reservedel, trengs det oppskrift. En annen og viktig årsak til besøk i arkivene er nye og uvanlige forhold, som cellen ikke vet, hvordan den skal handtere. Fordi genene inneholder oppskrifter på, hvordan menneskeheten har overlevd både det ene og det andre igjennom årmillionene, så er det svært sannsynlig, at det fins en løsning på det meste.

Bruce Lipton stilte seg dette spørsmålet. Eksperimenter viser, at celler kan leve i mange uker uten cellekjerne.  (Lipton, et al., Differentiation 1991, 46:117-133) Legg merke til årstallet! Dette er ikke blofersk forskning. Det er gammelt nytt!

Men hvis det IKKE er cellekjernen, som styrer cellen, hva er det da? Som du sikkert husker, så antydet Truls Petersen (se over) i 2016, at det KAN være noe med miljø og livsstil. Det er så bare 25 år etter Bruce Liptons offentliggjørelse, som bekrefter nettopp dette: Cellen gjør egentlig ingenting ut fra seg selv. Den RE-ager bare på det, som kommer uten ifra:

«The behavior of the cell is controlled by the combined actions of coupled receptors and effector IMPs. Receptors provide “awareness of the environment” and effector proteins convert that awareness into “physical sensation.” By strict definition, a receptor-effector complex represents a fundamental unit of perception. Protein perception units provide the foundation of biological consciousness.»

Nå begynner det å avtegne seg et bilde av gener, som i all hovedsak er temmelig fredelige. Kokebøker må tross alt kastes med stort fart for å bringe noen i livsfare. Angsten for de livsfarlige gener kan nå innordnes sammen med andre fobier og behandles tilsvarende.

Man kan så spørre seg, hvorfor Forskere og medisinalindustrien står sammen om å holde denne fobien i live; det skal dog ikke mye ettertenksomhet til for å forstå, at det er nettopp denne angsten for det uforutsigbare, det vi ikke har mulighet til å styre, som nærer dem, og får oss til å kjøpe deres tjenester, ja, i sisste instans til å legge oss på slaktebenken, prisgitt deres iskalde økonomiske kalkyler.