24.1 Maktarrogansen – det ytre kjennetegn

«Maktarroganse» er blitt et sentralt tema i norsk politikk. Vi siterer stortingsrepresentant Lars Sponheim (V)¹

«Med Arbeiderpartiets maktarroganse, der de bruker makten for å beholde makten, har Norge aldri vært nærmere adelskapet enn idag.»

Så langt kan vi vel si at det dekker

• Arbeiderpartiets åpenbare praksis med å plassere egne partifeller i alle mulige posisjoner i forvaltningen og gjerne andre maktposisjoner
• Arbeiderpartiets overbevisning om at regjeringsmakten er forbeholdt dem for uoverskuelig fremtid fordi opposisjonen er maktesløs og bare bjeffer, ikke en gang i takt, og langt mindre biter!
• Arbeiderpartiets lett skjulte oppfatning om at det også er godt for samfunnet, for det er bare Ap som er egnet til å styre landet likevel
• Arbeiderpartiets tendens til bare å trekke på skuldrene når de tas «med buksa nede» og erte opposisjonen med uttalelser som like gjerne kunne vært «går det så går det, og det går hver gang, fordi dere er så maktesløse»
• Arbeiderpartiets generelle syn på Stortinget som et sekundært arbeidsfelt, en «målgruppe» blant mange andre som man kanskje må ta med i en prosess, men like gjerne kan utelate eller manipulere for å få til det man ønsker, et sandpåstrøingsorgan etter at «makta» har talt (se kap. 8.5)
• I det aller siste ser det ut til at det går opp for alle oss andre at Ap ikke bare setter inn sine folk for å være snill med dem, men også for at de skal levere. Vi må regne med at de fleste partiutnevnte inngår i et uformelt nettverk der opplysninger sklir uhindret på lukkede kanaler, de som er i posisjon sørger for å rekruttere flere og alle gjør så godt de kan for å styrke Aps sak.
• Partiets mottakelse av Høyres bok om Aps maktmisbruk er i seg selv et eksempel på maktarroganse. Typisk var partisekretær Dag Terje Andersen (den «nye» Jagland) som i Dagbladet² avviste det hele med at det var «skittkasting» og den håpløst anti-intellektuelle uttalelsen: «Politikk dreier seg om å utøve makt. Hvorfor i all verden kjemper alle partier om makt hvis det ikke er for å bruke den?» Han vet selvsagt meget godt at det er forskjell på å bruke makt og å misbruke makt i en rettsstat der det finnes spilleregler som også makthaverne ventes å respektere og dessuten en god del anstendighetsgrenser. Når Ap rett og slett ikke gidder å diskutere om det foreligger misbruk er dette maktarroganse. At de ser ut til å slippe unna med det er enda verre.

Med denne boken håper vi å få lagt til to punkter på listen:

• Det er ingen forskjell mellom den maktarrogansen man ser i full offentlighet og den som kommer til uttrykk innenfor det hemmelige Norge. Det gjelder utnevnelser, nettverk og krav om leveranser, og har i virkeligheten vært slik i nesten hele etterkrigstiden. Og hvorfor skulle det ikke være slik? Hvorfor skulle man ikke i det hemmelige Norge gjøre det man kan gjøre nesten uten risiko for å bli oppdaget, når man så glatt gjør det der man helt sikkert blir oppdaget?
• Maktarrogansen er et vitnesbyrd om partiets bevissthet om sin samlede makt – også den som utøves i hemmelighet. Den er derfor et ytre kjennetegn på «den fjerde tjeneste»

La oss nevne noen få eksempler på maktarrogansen i den åpne sektor:

• Krav fra Statsministerens kontor sommeren 1995 om at embetsverket bidrar til Aps valgkamp (vi har vært detaljert inne på denne saken i kap. 24.9.3.)
• Manipulering med brevjournaler og dermed på hvem som blir informert: Klassekampen skrev som kommentar til foregående sak at forvaltningen «unntar alt for mye av den registrerte korrespondanse fra offentlig innsyn – de siste årenes avsløringer kan tyde på at dette er et lite problem i forhold til all den korrespondansen som overhode ikke registreres»³. Avisen tenker nok her på Ronald Bye’s problemer med å få brev frem til Gro Harlem Brundtland (se kap. 8.19) og på den nye saken der embetsverkets fremgravde valgkamp opplysninger bare skulle kunne «offentliggjøres» på Youngstorget …
• Molandsaken er godt nok kjent; la oss bare konstatere at Odd Einar Dørum (V) karakteriserte den som «et foreløpig høydepunkt i en serie plasseringer av sine egne i viktige statsembeter»⁴. Selv Aftenposten, som ikke i utide kritiserer regjeringspartiet, skrev: «… det bør være grenser for hvor arrogant det er mulig å opptre overfor det som ubestridelig er et flertall nasjonalforsamlingen. Stortingets flertall kan ikke finne seg i å bli hånet av regjeringspartiets leder i en sak hvor hele opposisjonen står samlet om å kreve selvkritikk fra Aps side. Dersom stortingsflertallet aksepterer Thorbjørn Jaglands fremferd, er det knapt grenser for noe lenger.»⁵ Jagland hadde da sagt noe slikt som at kritikken mot Finansministeren i Moland-saken var av ren surhet og misunnelighet over hans vellykkede økonomiske politikk.
• Tre tidligere Ap-statsråder sitter som departementsråder: Arne Øien i Finansdepartementet, Ulf Sand i Kommunaldepartementet og Eldrid Nordbø i Sosialdepartementet. Per Harald Grue i Landbruksdepartementet var personlig sekretær i Brattelis regjering. Anne Kari L. Hasle i Barne- og familiedepartementet har hatt tillitsverv i Oslo Ap, dvs. tilsammen 5 med åpenbar Ap-tilknytning. Kun én departementsråd har klar tilknytning til et annet parti og nok en kan antas å ha det. Vi har ikke tellet ekspedisjonssjefer.
• Ihvertfall følgende 19 sentrale statsinstitusjoner o.l. er ledet av erklærte Ap-folk: Arbeidsdirektoratet, Arbeidstilsynet, Statens Forurensningstilsyn, Forbrukerrådet, Likestillingsrådet, Folketrygdfondet, Kredittilsynet, Statistisk Sentralbyrå, Direktoratet for sivilt beredskap, NRK, Statoil, Telenor (tidl. Televerket), Norges Bank Statkonsult, Oljedirektoratet (ikke tiltrådt), Statkraft, Postverket, Trygderetten, NORAD og Statens Nærings- og Distriktsutbyggingsfond.
• Bruk av dette formidable apparatet i forberedelse og gjennomføring av de saker man ønsker, samtidig som Stortinget betraktes som et sandpåstrøingsorgan som man kanskje må ha med seg i endel saker, men ellers bare som en av mange målgrupper man ikke behøver å ta så mye hensyn til eller like gjerne kan ignorere, jfr. de mange industrisaker, oppbyggingen av Statoil, behandlingen av bankkrisen osv osv
• Partiansettelser skjer også i stor grad på kommunenivå. Stortingsrepresentant Tore A Liltvedt (H) har redegjort for personlige erfaringer fra Sørlandet⁶: «Det er meget tett samarbeid mellom f.eks. Kommuneforbundet og Ap på kommuneplan. Her styres mange ansettelser og lokale lønnstillegg … Det er et meget velutviklet belønnings- og straffesystem innen mange kommuner … Alle visste at uten «boka» var sannsynligheten for å få arbeid innen det offentlige så godt som null …» Noen som kjenner seg igjen? F.eks. i Trondheim, der ryktene sier at alle kommunaldirektørene nærmest måtte melde seg inn i Ap? Slike forhold finnes overalt i landet.

Poenget er at den «synlige» maktarrogansen (som diskuteres mest), og som vi har gitt smakebiter på foran, og den «usynlige» i form av det vi har valgt å kalle «den fjerde tjeneste», i virkeligheten er to sider av samme sak. Det er ikke ett Ap-nettverk i departementer, justisvesen osv. og et annet i de hemmelige tjenestene. Det er bare ulike deler av akkurat samme nettverk. Det er derfor man ser at misligheter og kriminalitet som kan spores i retning av de hemmelige tjenester bare dekkes til – av nettverkskolleger i andre grener av systemet. Men hver enkelt behøver ikke vite om tilknytningen.

Vi regner med at personer i de mer åpne deler av systemet, i den grad de kjenner de lukkede, ser på de siste med en blanding av ærefrykt, vanlig frykt, respekt og beundring for disse delenes handlekraft, kynisme og manglende respekt for formaliteter, regler, konvensjoner og bindinger – omtrent slik datiden må ha sett på Gjest Baardsen eller Robin Hood, og nåtiden ser på Mossads dristige, og oftest helt ulovlige aksjoner. «Det er guttene sine, det.» «Glad jeg ikke er motstanderen deres.» Osv. Men de ser nok på dem fra avstand. At de selv kan bli trukket inn i koordinert aksjon med det hemmelige, vet bare noen få.

Partikulturen i det synlige Ap-systemet og kulturen i det usynlige nettverket er nemlig to grener som nedstammer fra samme kilde, nemlig Aps handlekraft- og hensiktsmessighetstenkning fra etterkrigsårene, krigens krav som ble ført videre i det sivile samfunn, etterhvert avdempet der man fikk brede kontaktflater men bibeholdt og dyrket de hemmelige kanalene, jfr. drøftelsen om dette i kap. 8, og ikke minst observasjonene fra tidligere stortingspresidents Guttorm Hansen (A) gjengitt der. Vi minner om at han bl.a. pekte på:

• At det var Nygaardsvolds tendens til å behandle saker parlamentarisk som førte til at han ble skiftet ut med mer handlekraftige menn
• At Haakon Lie hadde uttalt at «de oppgavene vi nå sto foran, ville stille krav til en dristighet som de gamle parlamentarikerne aldri ville godta som vettug politikk»
• At «mangelen på respekt for Stortinget og spillereglene der utviklet seg nok ganske sterkt i de åra vi satt med flertallet. Også embetsverket i departementene ble smittet av denne mangel på respekt for Stortinget.»
• At han selv ble spesielt opptatt av Stortingets plass da han i 1963-65 «så at Stortinget til slutt reiste bust mot en neglisjering av dets plass i systemet»
• At dersom Stortinget «svikter det parlamentariske styresettet ved å gi opp sin makt eller forkludre forholdet mellom regjering og Storting, gir avkall på sin plass, da er det farlig også for andre enn Stortinget»

For vår del konstaterer vi at den kultur som selv Aps egen stortingspresident reagerer mot som nærmest ukonstitusjonell og udemokratisk helt opp i vår tid, avslepet gjennom mange tiårs deltakelse i dette systemet, likevel lever videre i Aps bakrom og subsystemer. «Den fjerde tjeneste», som for noen av Aps frontfigurer er en høyst velkommen og anvendbar realitet, for andre kanskje en fortrengt mistanke og for atter andre et tilbakevendende mareritt som man intenst håper man kan tvinge tilbake på plass til underbevisstheten, uten å måtte svare for den i den virkelige verden. (Kanskje slik som Kjell Borgen? – som slo seg fortvilet til pannen da marerittet på nytt ble bragt frem i justiskomitéen, se kap. 14.1).

For den første gruppen er det også vissheten om at man har et slikt system – selv om bare få kjenner omfanget og detaljene – som skaper den selvsikkerhet som igjen gir grunnlag for arrogansen. Enkelte vet meget godt at man får eller kan påkalle ekstraordinær hjelp mot ubehagelige motstandere, som om nødvendig kan «nulles ut» fra trusselbildet.

Men det er sikkert nødvendige regler for «need to know». De fleste i det «hemmelige i det ikke-hemmelige» er sikkert uvitende om det «hemmelige i det hemmelige».

Dette, som nærmest er blitt et stående uttrykk, har i mange år vært ment å symbolisere sentrale beslutningsprosesser i Arbeiderpartiet. Det symboliserer et totalsystem som er sammensatt av flere fraksjoner, organisasjonsledd eller miljøer, hvert av disse med sine ledere som i praksis har makt til å ta beslutninger ved å stikke hodene uformelt sammen. Blant slike åpenbare maktsentra er fagbevegelsen, partiorganisasjonen med ulike fraksjoner, stortingsgruppen, AUF og Framfylkningen, A-pressen, AOF og, selvsagt, når man har den: Regjeringen.

Men det ligger mer i begrepet: Kanskje de viktigste blant «noen av oss» er bakmennene i Ap, uten formelle posisjoner, men likevel med enorm makt på grunn av sine brede kontaktflater; «gamlegutta» symbolisert mest typisk med h. r. adv. Jens Chr. Hauge. Et annet av Youngstorgets «subsystemer»; ikke så viktig lenger, er «Youngstorgets basar»: Kooperasjonen og rekken av andre frivillige og veldedige organisasjoner med sterk tilknytning til Ap/LO, slik som Norsk Folkehjelp med mange tilknyttede ledd, Arbeiderbevegelsens Lotteriselskap, Arbeidernes Edruskapsforbund, Tiden forlag, Folk og Forsvar etc.

Det bør imidlertid ikke være tvil om at det etter hvert er grodd frem en ekstra serie slike maktsentra med egne nettverk, helt uten formelle bånd til Youngstorget, men med vel så sterke uformelle. Det er f.eks. gruppen av «super byråkrater» av typen Erik Himle, Tormod Hermansen, Arne Øien, Bjørn Skogstad Aamo og (tidligere) Andreas Andersen, Dag Berggrav, Eyvind Erichsen, Leif Eldring etc. Nær tilknyttet dette vokser det frem et finansbyråkrati med Torstein Moland som sentral figur inntil hans avgang, og med mange gode partifeller plassert i Kredittilsynet, statens to bankfonds, storbankenes styrer osv.

Denne boken avslører at det i dette systemet også finnes ytterligere minst to velorganiserte maktsentra med hver sine meget omfattende nettverk: Ap-nettverket i de hemmelige tjenester, som daglig har vært styrt og trolig fortsatt styres av Trond Johansen, med bånd oppover til Youngstorget og Aps utenrikspolitiske utvalg, og nedover til alle Tronds underlagte ledd, herunder deler av de ordinære organisasjonsledd, Stay Behind, deler av POT, deler av FO/S, dekkfirma av typen Norasonde og Kjettingfabrikken, mindre dekkfirma og hele Tronds apparat «ute i det blå». Det siste nettverket er det mest overraskende og mest forskrekkende: Et nettverk som må omfatte meget store deler av påtalemyndigheten fra Riksadvokaten og nedover, ihvertfall flere av statsadvokatembetene samt deler av politietaten, med forlengede ledd helt til topps i Justisdepartementet. Det siste nettverket har sågar skaffet seg fotfeste innenfor domstolene, herunder temmelig sikkert de deler som utsteder rettslige kjennelser for overvåking, og er utvilsomt på rask vei inn i andre deler, med Høyesterett som det feteste målet.

Den mest aktive utbyggingsfasen, med ansettelse av lojale partikaniner i ledige stillinger overalt i disse systemene, har funnet sted i den tiden Gro Harlem Brundtland har vært statsminister. Dette er en virksomhet som er notert og kritisert der den har funnet sted i statsetatene. Det må ha skjedd meget mer diskret i justisvesenet (dog med enkelte spektakulære unntak som f.eks. Gros «kvinneslepp», se kap. 25.15), og selvsagt i den dypeste hemmelighet i de hemmelige tjenestene.

Det er denne nettverksbyggingen i tidligere mer eller mindre nøytrale interessesfærer, med inntakelse av nøkkelposisjoner og etablering av uoffisielle kommandolinjer rundt ikke-kaniner så lenge de sitter, samt oppknytning av de nye nettverk til «de som snakker sammen», som etterhvert har skapt «en fjerde tjeneste» allerede med en imponerende slagkraft.

Vi har merket oss at forfatteren Kjell Fjørtoft i 1993 uttalte til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad¹:

«Kjell Fjørtoft tror ikke det finnes noen egen, hemmelig tjeneste på siden av de eksisterende. Derimot tror han at samarbeidet overvåkingspolitiet, etterretningstjenesten, LO og Ap er blitt det vi kaller ‘Den fjerde tjeneste’»

Vi er takknemlig for at et uttrykk vi skapte samme år ihvertfall i Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad og hos Kjell Fjørtoft er blitt akseptert som et etablert uttrykk. Hans definisjon er nesten lik vår. Vi tror heller ikke det finnes en «fjerde tjeneste» på siden av de eksisterende. Men vi tror heller ikke den omfatter alle deler av de andre tjenestene. Nettopp for ikke å ramme de uskyldige, brukte vi et slikt uttrykk. Det er deler av de to tjenestene Fjørtoft nevner og deler av Ap og LO som er med, men dessuten også deler av den tredje ordinære tjenesten (Sikkerhetsstaben) og deler av politi, påtalemyndighet, departementer, Televerk – og endog domstolene. Dessverre omfatter delene også toppene i flere av disse.

«Den fjerde tjeneste» er altså vårt uttrykk. Senere er det flittig brukt av andre. Vi vet ikke hvordan deltakerne i systemet omtaler den selv. Antakelig har den ikke noe eget navn, bare varianter av at «noen av oss har snakket sammen».

I denne boken bruker vi «den fjerde tjeneste» dels i videste forstand som beskrevet foran, dels i noe snevrere forstand som betegnelse på de deler som fra før ikke har vært synlige, dvs. deler av de hemmelige tjenester og deler av justisvesenet.

24.3.1 Ap organiserer seg og etterretningsarbeidet under krigen

Det tok tid før motstands-Norge kom på plass etter okkupasjonen 9. april 1940. De ikke-sosialistiske partienes organisasjoner gikk som sådan i oppløsning og kom først haltende i gang etter frigjøringen. Bare Arbeiderpartiet, og til en viss grad Kommunistene, klarte å holde organisasjonene gående.

Det vokste raskt frem norske miljøer i Stockholm og London. Den norske eksilregjeringen fikk sitt sete i London med en egen statsrådsavdeling ved den norske legasjon i Stockholm. Denne levde mye sitt eget liv, og skal de første årene ha vært mest opptatt av få sendt flyktninger fra Norge hjem igjen, slik svenske myndigheter ønsket. Svenskene trodde at Tyskland ville vinne krigen, og tilpasset seg det, bl.a. ved å tillate de tyske troppetransportene gjennom Sverige til Norge i lukkede jernbanevogner. Stortingspresident Carl Joachim Hambro fikk taleforbud i Sverige, og også Martin Tranmæl møtte vanskeligheter.

Men det vokste frem en sterk sosialdemokratisk gruppe i Stockholm rundt statsrådsavdelingen, under ledelse av Martin Tranmæl. Fra dette miljøet reiste personer som Konrad Nordahl, Einar Gerhardsen og Halvard Lange tilbake til det okkuperte Norge for å ivareta arbeiderbevegelsens tarv. Parolen i arbeiderbevegelsen var i disse årene: «Hver kvinne og mann skal bli på sin post og gjøre sin plikt. I arbeidslivet som i tillitsvervene.» Det var besluttet i både LO-sekretariatet og partiet¹. Man ønsket at arbeiderbevegelsen skulle holde seg intakt ved å tilpasse seg, ikke risikere fengsling, henrettelser etc. Som vi vet, var det mange som ikke fulgte denne parolen.

Det sto ikke mye bedre til i London i de første årene. Britiske myndigheter hadde selvsagt en helt annen holdning enn de svenske, og den norske eksilregjeringen kunne fungere som sådan. Men den var preget av motsetninger og møtte kritikk fra ikke-sosialister i London. Men 15. oktober 1941 kom Konrad Nordahl til London. Ifølge Vidar Haugen²

«… søkte (han) forbindelse med statsminister Nygaardsvold. Han la frem de planene som var diskutert i Stockholm om etablering av LO-kontorer i London og Stockholm. Nygaardsvold sa han var sterkt interessert og hadde tenkt på det samme. Han anbefalte Nordahl å sende brev til Regjeringen om de planene LO hadde og samtidig anbefalte Nygaardsvold ham å søke Regjeringen om finansiell støtte til virksomheten. Dette ble gjort.

Finansdepartementet i London bevilget penger til virksomheten. Departementet la særlig vekt på at LO’s tillitsmenn ved det planlagte arbeid og gjennom sine kanaler til det illegale faglige apparat i Norge, effektivt kunne stimulere en viktig del av Hjemmefronten. Finansdepartementet gikk videre ut fra at det ble etablert et samarbeid mellom Forsvarsdepartementets etterretningskontor og LO’s eksilkontor i London.»

Den norske Regjeringen var blant de få eksilregjeringer som hadde penger til disposisjon. Disse ble seilt inn av den norske handelsflåten som utførte oppdrag for de allierte. London-regjeringen forvaltet også Nortraships hemmelige fond, som ble bygget opp av differansen mellom norske og britiske sjøfolks lønninger som for å unngå forskjellsbehandling skulle utbetales etter krigen, men det skjedde først etter mange års strid og med brøkdeler av det opptjente beløp. Haugen fortsetter:

«Dette er i korte trekk bakgrunnen for den aktivitet LO utøvde fra Stockholm og London. Opprettelser av LO-kontorer i Sverige og England fikk stor innflytelse på gjenreisningen av den faglige og politiske arbeiderbevegelsen i Norge etter krigen, ikke minst på grunn av det planleggingsarbeid som ble utført med utgangspunkt i de to sekretariatene. Både i London og i Stockholm ble det opprettet partiutvalg for Det norske Arbeiderparti med sikte på å forberede gjenreisningen av partiorganisasjonen og utarbeide forslag til etterkrigsprogram for partiet»

CC kommenterer videre i sin bok «Av hensyn til rikets sikkerhet»³:

«Med andre ord tenkte og handlet Aps tillitsmenn i krig og okkupasjon med freden for øyet. De diskuterte og forberedte seg på å ha planer klare og den politiske apparater i beredskap for å sikre seg den politiske makt i et frigjort Norge.»

Ap klarte også å organisere seg i undergrunnsorganisasjoner i Norge, fangeleirer i Norge og endog konsentrasjonsleirer i Tyskland. Det var ingen ikke-sosialistisk konkurranse. Borgerlige nordmenn i England og Sverige kritiserte denne politiske aktiviteten. Man mente Ap ble favorisert ved statlige midler til partiarbeid. Det er opplagt at Ap i 1945 var parat og godt forberedt på regjeringsmakt, hvilket de ikke-sosialistiske slett ikke var. CC skriver:

«Mange – blant dem jeg – fant dette dypt urettferdig. Men hvis nå tillitsmenn i LO og Ap, som borgerlige politikere, hadde vært av den oppfatning at krig ekskluderer partipolitisk virksomhet – hva da? Jeg lar foreløpig spørsmålet henge i luften.»

Den eneste konkurrenten Ap så, ifølge CC, var Hjemmefrontens Ledelse (HL). Denne kunne selvsagt i en gitt situasjon bli regjeringsdannende.

Men man ble også oppmerksom på kommunistene midt under krigen. Så lenge Hitler-Stalin-pakten gjaldt, spilte disse en tilsvarende rolle i Norge. Men etter Hitlers angrep på Sovjet ville de bli med i motstandsarbeidet. Det ble kontant avvist. Kommunistene forsøkte seg så på å vinne sympati ved å kjøre en tilsynelatende mer aggressiv linje mot tyskerne enn Hjemmefrontens Ledelse, som Aps sentralstyre var representert i. CC mener at Ap etterhvert kom til å betrakte kommunistene som «en farlig konkurrent», men ikke en nasjonal trussel. I endel offisielle vedtak ville man endog ha samarbeide med kommunistene.

Andre i Ap så allerede under krigen på kommunistenes forehavender med skepsis. Det ble etablert et samarbeide mellom LO-sekretariatet i London og Forsvarsdepartementet. Ifølge CC spilte dette neppe stor rolle i praksis pga få kommunister i UK. Men det etablerte «et arvegods». Samtidig søkte Sjømannsforbundet i London under Ingvald Haugens ledelse å kartlegge kommunistisk infiltrasjon i handelsflåten. Og i Stockholm registrerte norske sosialdemokrater systematisk norsk kommunistisk virksomhet i Stockholm og i det okkuperte Norge. CC forteller videre om dette:

«Man lokaliserte kommunistisk aktivitet, listeførte aktive kommunister og noterte navn på offiserer som mottok invitasjoner til den sovjetiske legasjon. En ung mann som var aktiv i dette arbeidet het Arne Hjelm Nilsen.»

I kapitlet «Ap og de hemmelige tjenester» har vi forklart hvordan disse folkene og denne kulturen etablerte seg i etterkrigstidens Norge: Oppbyggingen av Aps egen tjeneste, samarbeidet mellom denne og de statlige tjenestene, «konsernstyringen» av alle tjenestene så lenge Ap hadde regjeringsmakt, avlyttingen av Folkets Hus, rivningen mellom ulike aktører og de saker som var med på underminere Aps kontroll fra man i 60-årene mistet regjeringsmakt, hvordan makten etterhvert ble vunnet tilbake, hvordan den gjennom 70-årene måtte benyttes mest til interne oppgaver, og hvordan parti, bakmenn og nettverk fra 80-årene sluttet indre rekker og frem til idag har rettet oppmerksomheten utad, men nå mot alle som representerer en trussel mot Ap-makten.

Et forhold som mange har hatt mistanke om, men som i alle år har vært benektet på det heftigste, er at LO/Ap heller ikke unnslo seg for å ta imot CIA-støtte til dette arbeidet. Men blant de mange nyhetene som strømmet på utover høsten 1995 var nettopp at¹

«CIA støttet Ap økonomisk gjennom en årrekke etter 2. verdenskrig …

Betydelige beløp ble kanalisert til Ap gjennom internasjonal fagbevegelse og LO. Dette hevder tidligere CIA-agenter …

En del av pengene ble trolig brukt til å finansiere den omfattende kommunistkartleggingen som Youngstorgets maktapparat iverksatte på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet.

– CIA skaffet økonomisk bistand til det sosialdemokratiske partiet i Norge, på samme måte som vi gjorde det overfor et stort antall partier i Tyskland, Frankrike, Italia og andre land, sier eks-offiser Victor Marchetti.

LO-leder Yngve Hågensen stilte seg igår uforstående til påstandene CIA-offiserene kommer med …

Men etter det Arbeiderbladet kjenner til, økte LO’s valgkampbidrag til Ap fra rundt 125.000 kr i 1949 til hele 1,2 mill kr i 1953.»

En annen av de amerikanske kildene var Cord Meyer, i en årrekke sjef for CIAs hemmelige operasjoner. Opplysningene ble bekreftet av tidligere CIA-stasjonssjef i Helsingfors, David Whipple. Haakon Lie nektet å kommentere.

Og det var det. Her var det bekreftet, svart på hvitt, av tre navngitte CIA-agenter, det mange hadde trodd og mange hadde benektet. Da det vinteren 1967-68 ble oppdaget at AUFs internasjonale samarbeidsorganisasjon, IUSY, var CIA-finansiert (altså ikke AUF selv), vakte dette voldsom oppstandelse og øyeblikkelige krav om at formannen, Ola Teigen, måtte gå av – bare fordi han visste. Til slutt tok han sitt eget liv².

Når det nå, i 1995, viser seg at Ap-ledelsen har løyet om dette i 50 år, høres knapt et host. Bare en million klikk fra trøtte TV-seere som kikker på hverandre og sier «Dette var da forferdelig», før de gjesper og legger seg.

Vi synes ikke nødvendigvis at det var så forferdelig at Ap i akkurat denne kritiske epoken fikk hjelp til å passe på kommunistene. Det forferdelige er at det har vært løyet om dette også i alle år, og at det overhodet ikke reageres på løgnen når den avsløres.

Er folk villige til å finne seg i absolutt alt fra teflon-Gro?

Vi skal nå se nærmere på de deler av systemet som helt eller delvis har vært holdt utenfor formell fundamentering, som selv den som har adgang til de høyest graderte dokumenter ikke orienteres om uten å være «innsiden», og dertil med «need to know».

I den første tiden etter frigjøringen fortsatte mange av nettverkene fra krigens dager. London-regjeringen omfattet flere ideologiske drømmere som skulle skape det planøkonomiske paradis i Norge. En gruppering rundt Hjemmefrontens leder Paal Berg håpet på ham som leder for en nasjonal samlingsregjering, men det lyktes aldri. Den sterkeste grupperingen var Ap-delene av hjemmefronten rundt Milorg og Jens Chr Hauge, de mer handlingsorienterte sosialdemokrater som skulle bygge opp Norge og allerede betraktet kommunistene som den største trussel i det frigjorte Norge.

Den Gerhardsen-ledede samlingsregjering ble en kort episode før valget, som ga stort flertall for Ap. Hauge spilte i noen år en helt sentral rolle da han gikk i gang med å kjøre sine folk fra skauen, Stockholm og London inn i viktige posisjoner i staten, og da først og fremst Forsvaret og de hemmelige tjenester som skulle bygges opp til mye mer slagkraftige enheter enn tidligere. Ap/LO-tjenesten ble dels rekrutteringsgrunnlag, dels samarbeidspartner for de offentlige tjenestene (se kap. 8).

I boken «Maktens ansikt» av Alf Ole Ask og Bjørn Westlie gjengis og kommenteres en replikkveksling i Dagbladet i 1978¹:

«l desember 1978 uttalte daværende forsvarsminister Rolf Hansen til Dagbladet: ‘De må huske på at det i den første etterkrigstida skjedde mye rart i denne sammenheng. Milorg var jo fortsatt aktiv, men fra 1950 gjorde Forsvaret sitt beste for å få kontroll.’ Jens Chr Hauge reagerte spontant på Hansens uttalelser og rykket inn et svar der han karakteriserte uttalelsen som ‘historisk uriktig og krenkende’ for Milorgs ettermæle².

I realiteten kunne både Hauge og Hansen ha rett. Det var ikke Milorg som organisasjon som startet dette arbeidet, men enkeltpersoner som under krigen hadde vært aktive i Milorg. At tidligere Milorg-folk var forsvarspolitisk aktive og at de brukte sitt gamle nettverk er hevet over enhver tvil. Vi har i denne boken dokumentert hvordan sentrale folk fra motstandsbevegelsen går igjen i Hauges nettverk etter krigen. Han er selv et eksempel på hvor langt man kunne komme som forsvarspolitiker bare man hadde Milorg-bakgrunn. Et annet eksempel på de gamle Hjemmefront-folkenes bekymring for forsvarspolitikken er opprettelsen av organisasjonen Folk og Forsvar. Initiativet til denne organisasjonen kom fra tidligere Milorg-ledere som så seg lei på kampanjene mot NATO og Forsvaret i 1949. Folk og Forsvars første formann ble Tor Skjønsberg, en av de tidligere sentrale Milorg-lederne.»

Ut fra hva vi vet idag, ser det nok ut som om sannheten lå svært nær Rolf Hansen. Hauges Milorg-apparat og dets etterretningstjeneste XU, samt etterretningsmiljøene fra Stockholm og London, fortsatte sin virksomhet etter frigjøringen, men i endrede former. Endel ble, som vi allerede har sett, straks kjørt inn i Ap/LO’s egen etterretningstjeneste, og endel ble kjørt inn av Hauge i de nyskapte deler av E-staben.

Men Hauge bygget ikke bare opp E-staben, han bygget også opp Heimevernet i de tidlige etterkrigsår. Heimevernet skulle ha spesielle oppgaver i forsvaret mot en inntrenger. Særlig i Oslo-området skulle HV bevokte og forsvare viktige institusjoner: Regjeringsbygningene, Stortinget, Norges Bank, NRK, samferdselsmessige knutepunkter etc. Det ble etablert et spesielt nært forhold mellom HV i Oslo og E-staben. HV skulle f.eks. i forkant holde vakthold rundt og ellers sikre de objekter (VIPs) E-stabens Blue Mix skulle evakuere. Intet sted i landet har samarbeidet mellom E-staben og Stay behind vært mer intimt enn nettopp i HV-02 (Stor-Oslo). Et stikkord som kuppberedskap skulle kunne illustrere nettopp hvor nødvendig samarbeidet mellom HV-02 og E-staben har vært.

Det var i HV Hauge kjørte inn mange av sine egne operative folk fra Milorg og XU; folk med konkret erfaring fra felten, de tøffeste folkene fysisk sett. Det var innenfor dette rammeverk man kan snakke om Milorg-grupper som fortsatte i fredstid. Noen av dem utviklet et aktivitetsnivå og en karakter som gikk langt ut over ordinært HV-arbeide, og som helt fra starten av var i sterk konflikt med norsk lov.

Også disse gruppene ble basis for Aps totale overvåkings- og etterretningsnettverk, men på en annen og farligere måte enn det vi hittil har omtalt. Vi kommer tilbake til dette.

Det er også helt på det rene at Hauge og Ap ikke bare kjente til, og så gjennom fingrene med, men sågar aktivt støttet tilsvarende virksomhet av jødiske interesser, som etter hvert omfattet Haganah-leiren i Bærum i regi av Israel Krupp (og antakelig minst en annen leir i Sør-Fron nær Krupps gård) der man drev regelrett våpentrening for å forsvare det nye Israels interesser, og for å bygge opp jødiske forsvarsgrupper i Norge og i bunn og grunn legge grunnstenen til det som senere ble Mossad..

Selv om de ikke-sosialistiske partiene lå nede, betydde det ikke at Ap var alene om å ha fungerende nettverk fra motstandstiden. Det fantes et mylder av mindre grupperinger, mange av dem med basis i næringslivsgrupperinger som rederstanden (som hadde vært aktiv under hele krigen), bryggerinæringen, mekanisk industri m.v. I likhet med Hauge var de livredde for kommunistene og så dessuten med skepsis på Ap som før krigen hadde vært anti-militaristisk og i en fortsatt ikke glemt tid endog Moskva-orientert. De fryktet alle de unge motdagistene som ble plassert i nøkkelstillinger, ikke minst i de hemmelige tjenester. Parolen ble den samme som Hauges: Aldri mer 9. april! Okkupasjonen hadde lært dem at Norge måtte ha en helt annen beredskap enn før krigen. De eksisterende nettverkene ble derfor videreført i det sivile samfunn, og dannet basis for nye grupperinger som beholdt sine våpen, bygget opp nye våpenlagre og fortsatte å holde seg operative med sikte på helst å avdekke og forhindre eventuelle kommunistiske kupplaner, men ihvertfall stanse en gjennomføring av slike.

Ifølge den nå offisielle versjonen ble Jens Chr Hauge og Ap klar over alt dette «private» initiativ – næringslivsgrupper, Milorg-grupper, HV-grupper etc. rundt 1948. I virkeligheten var det bare næringslivsgruppene han eventuelt ikke kjente til. Milorg- og HV-gruppene var stort sett det samme, bygget opp av Hauge selv.

Det var ikke aktuelt å undertrykke noe av dette. Hauge ville samle alle gode krefter. Men han ville ha kontroll. Selvsagt hadde han allerede full kontroll over sine egne grupper, og det samarbeid han ønsket med den jødisk-baserte virksomheten. Men eksistensen av de næringslivsbaserte gruppene tvang frem handling. Det var ikke aktuelt å la høyresiden beholde sine våpen (heller ikke kommunistene). Kun Aps og Hauges egne folk kunne tillates det.

Det var Vilhelm Evang som direkte sto for inkorporeringen av næringslivsgruppene, men³:

«Bak Evang skimtes Hauge. Som en grå eminense trengte han inn overalt – ihvertfall hans ånd. Han kunne selvfølgelig ikke være operativ overalt selv om han aldri så gjerne ville. Men han var så tett innpå det hele at han deltok i Stay Behind-møter og drøftet også spørsmål på det operative detaljplanet.»

Ifølge Ask/Westlie ble det en gang rundt 1950-51 skrevet en rapport (bestilt av Hauge fra bl.a. Vilhelm Evang i E&S-staben og Asbjørn Bryhn i POT i fellesskap – dette var vel før de helt sluttet å snakke med hverandre!) om disse gruppene, der det bl.a. het⁴:

«Etter hvert som den internasjonale situasjonen har tilspisset seg i løpet av de siste par år, er det rundt om i landet stadig dukket opp nye etterretningsgrupper initiert av personell innen Heimevernet eller med personell uttatt blant HV-mannskaper, ved siden av andre grupper av aktive og nasjonalt innstilte norske borgere som bygget opp igjen sine organisasjoner fra okkupasjonstiden …

… arbeidet var satt i gang fordi de ikke trodde noe ble gjort …

Den situasjon som forelå de første år etter 1945 tilsa en viss grad av forsiktighet fra myndighetenes side, men dette forhold er nå vesentlig endret, slik at ingen lenger behøver å være ubekjent med at det innen politiet er bygget opp en organisert overvåkingstjeneste»

Rapporten er antakelig skrevet som en ettertidsbeskrivelse av det som ble gjort de siste årene på 40-tallet: Ved hjelp av kombinert press og løfter fikk Hauge etterhvert de private grupperingene inn under sin nylig reorganiserte etterretnings- og sikkerhetstjeneste. Offisielt skulle de nå inngå i en beredskapsenhet som i hovedsak skulle ligge inoperativ i dypeste hemmelighet inntil en eventuell ny okkupasjon faktisk truet. Deretter skulle gruppene tre i funksjon. Deres første oppgave skulle være å bringe medlemmene av Regjeringen og andre sentrale personer ut av landet og i sikkerhet. Siden skulle de operere bak fiendens linjer for å drive spionasje og sabotasje mot fienden. Det var dette som ble Stay Behind.

Offisielt ble alle gruppene behandlet likt. Men idag vet vi at Hauge ikke var like ivrig etter å inkorporere/nedlegge sine egne (Aps) Milorg/HV-grupper som næringslivsgruppene. Noen ble bare inkorporert, men likevel ikke nedlagt og fortsatte med en fot i hver leir. Det samme gjaldt de jødiske gruppene, som neppe ble inkorporert i det hele tatt, men etterhvert gikk over til å bli Mossad Norge og bragt inn i et tett samarbeide ved at bl.a. Mossad-sjefen Israel Krupp også ble meget sentral ikke bare i Stay Behind, men også i forhold til ledelsen i E-staben og fra 60-tallet direkte til Trond Johansen.

Og minst én gruppe med Milorg-bakgrunn ble tilknyttet på en meget spesiell måte – hvis den ikke allerede hadde vært det, da de andre ble oppdaget.

Ifølge Bye/Sjue⁵:

«Lange skygger av noe uforklarlig la seg også innover mange av de involverte. Dette hadde ikke noe med trusselen fra Sovjet å gjøre, men noe som hang igjen fra krigens dager. Det var noe uoppgjort mellom ‘venner’, fraksjonsstridigheter, trusler bak hemmeligheter som måtte forbli hemmelige, kunnskapene om at ikke alt av private grupper var blitt temmet og ‘sosialisert av Evang. …»

Omtalen av «Norges hemmelige hær» («Stay Behind») i Ronald Byes og Finn Sjues bok av samme navn¹ er så fersk at vi ikke skal kaste bort plass på å repetere for mye fra boken.

Hovedlinjene – den offisielle versjon – er altså at det etter krigen ble etablert en rekke private grupper som skulle drive privat overvåking/etterretning mot kommunister og mulige femtekolonnister etc. Myndighetene fikk snusen i dette, men Jens Chr Hauge valgte altså som forsvarsminister å «sosialisere» virksomheten fremfor å stanse den. Den ble underlagt og inkorporert i E-tjenesten. Derfor kunne Vilhelm Evang stolt skryte av at vi allerede hadde gjort jobben da britisk og amerikansk etterretning begynte sitt arbeid med å få i stand slike grupper hos alle allierte og startet med Norge, ved at vi allerede hadde etablert «Stay Behind».

Og Jens Chr Hauge «var den politiske hovedpersonen og garantisten»².

Denne tjenesten hadde omfattende våpenlagre og var å betrakte som en egen «hær» underlagt E-tjenesten. På det meste omfattet den 1000-1200 personer.

Vi vet ikke med hva slags hjemmel i norsk lov eller stortingsvedtak Hauge kunne gjøre dette – om noe. Inntil 1978 var virksomheten superhemmelig og tjente formodentlig sitt formål. Statsminister Borten kjente ikke til eksistensen av dette apparatet. Heller ikke Ronald Bye som hadde vært partisekretær, sjefsovervåker og leder for forsvarskommisjonen av 1974³.

Vi forarges ikke særlig over at man den gangen eventuelt tøyde legalitetsgrunnlaget for å legge en slik virksomhet under E-tjenesten. I sin natur måtte selve eksistensen av «Stay behind» sikres den ytterste beskyttelse, og da var det ikke rom for mye politisk saksbehandling eller prinsipp-tenkning rundt maktbalansering i et demokratisk samfunn.

Men jo lenger man kommer inn i etterkrigstiden, jo større spørsmålstegn må stilles ved at en ren militær avdeling (som skal fungere i krig på norsk jord) er underlagt en avdeling (E-staben) og en mann (Trond) som kun skal ha utenlandsrettede etterretningsoppgaver (Humint). Her er veien kort til misbruk – og det er nettopp det Ap/Trond Johansen er ansvarlige for, ved å ha misbrukt også Stay Behind til rent kriminelle oppgaver.

Også i fredstid må demokratiske land ha tjenester med tilstrekkelige virkemidler og meget lite offentlig innsyn. Men mangelen på innsyn betyr i seg selv begrenset kontroll uansett hva slags kontrollordninger man ellers innfører. Derfor må en av forutsetningene for tjenestene være at man holder seg strengt til formålet. Stor makt og lav kontroll betyr enormt potensiale for maktkonsentrasjon og maktmisbruk, og en væpnet organisasjon innen en slik sammenheng er idag helt uakseptabelt.

I 1980 ble forsvarsminister Thorvald Stoltenberg informert fullstendig om enkelthetene ved «Stay behind» av misfornøyde medarbeidere, som bl.a. var betenkt over at apparatet kunne igangsettes og styres av britiske myndigheter alene og om risikoen for at britisk etterretning med alle sine russiske spioner kjente til alle koder etc. for dette formål. Da hadde eksistensen av apparatet vært kjent et par år pga politirazziaen mot Hans Otto Meyer⁴.

Fra da av var eksistensen av «Stay behind» kjent for alle, også at den var og er en del Forsvarets organisasjon. Statsminister Willoch, som overtok i 1981, sa i TV-2 at man ikke hadde hatt tid til å arbeide noe særlig med denne saken i hans regjering. Det alminnelige inntrykk var at det ikke var så mye igjen av den gamle organisasjonen, og at de store våpenlagrene var en slags overlevering fra fortiden. Dette inntrykket er blitt stående for mange inntil i fjor høst.

Uttalelser fra Kåre Willoch i Klassekampen⁵ tyder på at Forsvarskommisjonen av 1990 ble orientert i en viss grad, og slo seg til ro med det. Det ble imidlertid ingen formell saksbehandling fordi man oppfattet «Stay behind» som del av E-tjenesten og som sådan ikke gjenstand for særskilt behandling iht Kommisjonens mandat.

Såvidt vi vet har det således aldri – unntatt det man måtte kunne påberope seg fra 1948 – vært fremmet noen sak eller en gang gitt noen orientering i Stortinget om rammebetingelser for denne type virksomhet. Det kan selvsagt ha skjedd i de såkalte «organer», men det kan ikke i sin alminnelighet påberopes som noe legalitetsgrunnlag⁶. Etter 1978 , da det ble alminnelig kjent at det finnes et «Stay behind», har det heller ikke vært hensiktsmessighetshensyn som tilsa at man ikke ihvertfall da skaffet virksomheten et solid konstitusjonelt grunnlag. Da ville man fått en prinsipiell diskusjon ikke bare om eksistensen av et slikt beredskapsapparat – som vi tror det ville vært stor enighet om – men også om rammebetingelser og særlig om tilknytningsform til Forsvaret. Det hadde ikke vært noe problem å gjøre dette på en slik måte at det likevel kunne opprettholdes full hemmelighet om alle andre sider ved dette apparatet enn dets blotte eksistens som jo fra da av likevel var offentlig kjent.

Istedet lot man den situasjon Bye/Sjue beskriver fortsette⁷:

«Den interne kulturen hadde utviklet seg i en retning hvor det ble mer akseptabelt å ignorere norske regler og lover. Den interne kontrollen var det også all grunn til å sette spørsmålstegn ved.

Forholdet til de politiske organene, særlig Regjeringen, ble fullstendig neglisjert. Politisk innsyn og kontroll eksisterte ikke. Det politiske direktivet som en påberopte seg var fra1948.»

Den eneste vi vet om som må ha vært fullt orientert, er Thorvald Stoltenberg i 1980. Ap har mao. visst alt, mens andre har visst ytterst lite. Så lenge ikke-sosialistiske regjeringer har visst om eksistensen, kan man kanskje likevel si at de hadde et eget ansvar for å gjøre seg informert. Men vi vet lite om hva de eventuelt er blitt fortalt, dersom de har bedt om informasjon.

Vi skal likevel ikke legge oss så mye opp i eksistensen av «Stay behind» og den mangelfulle politiske basis rent historisk, og vi kan forstå at Willoch på basis av sin begrensede kunnskap om dette tema ga uttrykk for at det her var lite å kritisere.

Men det Willoch aldri har visst, er at den organisasjonsmessige plassering av «Stay behind» under E-tjenestens Trond Johansen også bringer «Stay behind»-hæren inn under «den fjerde tjenestes» kommandolinjer, der beslutninger tas ved at «noen av oss snakker sammen».

Det særdeles betenkelige er denne sammenblandingen. Vi har å gjøre med et system som i visse sammenhenger er vant til og mener det har rett til å bryte norsk lov, og som av den grunn blir beskyttet og holdt på interne kanaler av Ap, samtidig som dette systemet har såvel egen ledelse som usedvanlig stor operativ kapasitet.

Dette er naturligvis også grunnen til at det siden 1918 aldri har funnet sted noen egentlig reetablering av «Stay behind» på normalt legalt fundament. Da kunne mye av det andre komme for dagen! – og kommandolinjene kunne bli forrykket bort fra «den fjerdes»!

I prinsippet har altså Ap hatt og har fortsatt kontroll over denne hemmelige hæren på sitt eget nett, og har også inntil 1995 vært alene om å ha full kjennskap til dens plassering og kapasitet – hvis da alt er kommet frem (og det er det ikke).

Derimot er det ikke slik at alle Stay Behind-folk er Ap-folk – langt derifra. Deler av Stay Behind var i sin tid rekruttert delvis fra næringslivet, og det setter nok fortsatt sitt preg på endel av deltakerne.

Men «den fjerde tjeneste» – som kontrollerer kommandolinjene – har likevel hatt full anledning til å aktivere «Stay Behind» i fredstid – og har gjort det. «Stay Behind» er organisert slik at ingen kjenner mer enn noen få andre medlemmer, og i en pyramidal struktur som gjør at ordre kan sendes nedover uten begrunnelse eller sjekkmulighet. Er ordrene ikke for påfallende, kan hele organisasjonen på denne måten brukes i «den fjerdes tjeneste». Men blir det for opplagt at noen misbruker organisasjonen som helhet til usaklige formål, er det stor risiko for at andre vil reagere.

Vi tror derfor det er klare grenser for hvor langt man har våget å benytte hele «Stay Behind» som «Aps private hær». I denne omgang nøyer vi oss med å påpeke mulighetene for dette – fordi organisasjonen er underlagt «den fjerde tjenestes» kommandonettverk.

Men bare muligheten er skremmende. Bare se på Lillehammer-saken!

Stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) var forutseende da han i 1990 ba forsvarsminister Johan Jørgen Holst redegjøre for Stay Behind⁸:

«(Chaffey:) … både oppgaver, omfanget og den nasjonale kontroll over organisasjonen må opp til debatt.»

Lillehammer-saken reiser et stort spørsmålstegn. Alt peker i retning av at det som skjedde var at «Den fjerde» ut fra sitt samarbeide med Mossad, MI6 og IB/svensk E-stab (evt tilsvarende nettverk som misbruker disse) brukte sin de facto kommando over Stay Behind til å få planlagt og iverksatt en evakueringsøvelse som i realiteten tjente andre formål. Her kunne man gjøre det, fordi enkeltpersonene ikke hadde noen mulighet til å identifisere den spesielle «fjerde tjeneste»-bakgrunnen for operasjonen.

Men historien om misbruk av Stay Behind slutter aldeles ikke her. Selv om det er grenser for hvor langt man har kunnet misbruke hele Stay Behind, har det ikke vært grenser for hvor langt man har gått i å benytte utvalgte deler av Stay Behinds personell. Dette er da også gjort til gagns. Stay Behind har hele tiden hatt et «alter ego» som har vært benyttet til paramilitære aktiviteter; som en viktig del av «den fjerde tjenestes» offensive og kriminelle operasjoner innen infiltrasjon av politiske partier, etterretning, desinformasjon, overvåking, sabotasje, psykologisk krigføring etc. – alt rettet mot norske borgere. Deler av denne virksomheten har dessverre vært rettet inn mot det politiske Norge – herunder Stortinget! Det er her den tidligere så hemmelige, men nå plutselig så berømte Kjettingmannen kommer inn som leverandør av «aktivt» personell til disse formål. Vi skal om noen få sider gå nærmere inn på dette.

Først viser vi til to saker der det er helt klart at Stay Behind-personell er blitt benyttet i langt fra «sovende» tilstand:

Dagbladet skrev i november 1995¹:

«NORSKE AGENTER OPERERTE l UTLANDET: Stay Behind-agenter gjennomførte flere etterretningstokt i Finland og Sovjetunionen på 50- og 60-tallet …

Dagbladets kilder er tidligere E-offiserer og Stay Behind-agenter.

– Vi gikk inn i Finland for å kartlegge og overvåke sovjetisk aktivitet på finsk territorium.

Ved en anledning ble det også gjennomført et oppdrag i den sovjetiske svartehavsbyen Odessa. Målet for etterretningsoppdraget var den sovjetiske middelshavsflåten. …»

Idag vil få beklage de faktiske aktivitetene. De har nok som alt annet hjulpet til å hindre at vi snakker russisk i Norge. Men det er åpenbart at dette var et misbruk av Stay Behind-nettet. Poenget var jo nettopp at disse agentene skulle ligge musestille i fredstid for å være fullstendig usynlige når krigen startet. Enhver annen bruk bidro til eksponering og til å underminere hensikten. Saken viser at man allerede kort tid etter at nettet var etablert hadde begynt å ta denne siden av saken mindre alvorlig. «Terskelen» for bruk i fredstid var senket.

I november 1992 avslørte VG at den britiske MI5-agenten John Venning hadde vervet den tidligere norske leiesoldaten Espen Lie for bl.a. å infiltrere IRA. Et meget omfattende journalistisk arbeide hadde ført til at avisen bl.a. klarte å fotografere de to sammen¹. Noe senere ble det bekreftet at det var en norsk oberstløytnant som sommeren 1991 hadde opprettet kontakt mellom de to².

24.3.2.1.2.1 Velkvalifisert

Espen Lie er etter befalskole og noe tjeneste vernepliktig løytnant i Forsvaret. Han har tjenestegjort i Libanon. Mest kjent er han idag som tidligere leiesoldat i Libanon og som pengeinnkrever («torpedo»). Lie var på det tidspunkt domfelt to ganger etter egne opplysninger³.

Han hadde således alle «kvalifikasjoner» en slik operasjon med bruk av en agent utenfra skulle tilsi iht vanlig praksis.

Tjenesten i Libanon er interessant. Vi har avslørt flere som er involvert i de kriminelle operasjoner mot oss med helt identiske kvalifikasjoner som Espen Lie! Det kan være agenter fra Trond direkte eller via Spilhaug-apparatet. På Tronds vegne synes Frigaard og Tronds kontorsjef Terje Buljo samt Spilhaug-apparatet å ha vært koordinatorene i felten vis-a-vis «føringsoffiserene» til noen av de «UNIFIL-agentene» vi har møtt.

Denne delen av jobben på dette nivå er en drittjobb der hverken Stay Behind-ledelsen, Spilhaug eller langt mindre Trond eksponerer sin tilstedeværelse vis-a-vis en skarve «førings/caseoffiser». Det er ikke rart at fru Faremo fikk besøk av folk som trodde de jobbet for POT, men som etter alle undersøkelser (merk formuleringen) «trolig har vært knyttet til Etterretningsstaben» – dvs. uten eget vitende (se kap. 17.2).

Formålet med Espen Lies oppdrag for MI5 var å få avslørt hvordan stjålne norske våpen kunne havne hos IRA i Nord-Irland. MI5 skulle således utføre en militær operasjon på norsk jord med Espen Lie som innleiet hjelp. Meningen var at han skulle bryte seg inn i et norsk våpenlager, tilby våpnene til IRA, smugle dem til Nord-Irland og følge dem til målet slik at IRA ble avslørt og kompromittert. Det var altså snakk om gjentatte grove brudd på norsk og britisk lov.

Ikke usannsynlig er denne operasjonen planlagt slik at våpentransporten/overleveringen skulle ende i en henrettelse av mottakerne. IRAs mottakere av våpenleveranser vil alltid være i høy beredskap og tungt bevæpnet. En regulær arrestasjon vil neppe være mulig. Med stor sannsynlighet ville man kunne forutse at det på stedet i løpet av et øyeblikk ville utvikle seg en skyteepisode med rettet ildgiving. Ingen offensiv tjeneste ville gå inn i en slik situasjon uten på forhånd å ha avgjort resultatet (dvs. uten egne skader/tap). Operasjonen skulle således med stor sannsynlighet ende i en ren henrettelse av mottakerne under overleveringen.

MI5/MI6 kunne således ikke bare rive opp anskaffelsesapparatet hos IRA, men også skremme vettet av deres fremtidige «mottakelseskomiteer».

Alternativet ville jo være å levere ut våpnene for siden å ta IRA-folkene hvilket synes helt utenfor en offensiv tjenestenes planlegging.

Norsk E-tjeneste/Stay behind deltok således i planleggingen av og på en rekke punkter som understøtter av en operasjon der de visste eller i det minste måtte ha forstått at operasjonen var planlagt med en henrettelse av mottakerne i enden av transporten.

Operasjonen er ikke ulik Lillehammer-saken der nettopp både MI6 og Stay Behind/E-staben gjennomførte en øvelse sammen med Mossad med ønske om en rekke psykologiske signaleffekter til såvel den arabiske verden som muligens også til IRA (se kap. 25.19.12.1).

Det er ikke uvanlig at britiske tjenester gjennomfører rene likvidasjoner av IRA-terrorister, se bl.a. om henrettelsen av tre IRA-folk i Gibraltar i 1988 (kap. 25.19.2.2).

Senere ble det kjent at oberstløytnanten faktisk var den daværende sjefen for Stay Behind¹. I 1995 ble det kjent at hans navn var Finn Horvei, Stay Behind-sjef siden 1988².

Ifølge Espen Lie selv hadde Stay Behind-sjefen sagt at E-tjenesten først hadde forsøkt å finne en mann i egne rekker som britene kunne benytte, og at ledelsen i E-tjenesten var orientert³.

At man først forsøkte å «finne en mann i egne rekker» (Stay Behind) gir en pekepinn på hvilken holdning til norsk lov som preget ledelsen i E-tjenesten på dette tidspunkt

At ledelsen ble orientert ble benektet av E-sjefen, generalmajor Alf Roar Berg. Forsvarsminister Johan Jørgen Holst sa at han følte seg overbevist om at E-ledelsen ikke kjente til saken, som dermed ble omgjort til en ren personalsak overfor Stay Behind-sjefen. Men ingen ga heller noen opplysninger om hva personalsaken endte med⁴.

Imidlertid vil ingen Stay Behind-sjef idag våge å medvirke til en operasjon som dette uten at E-sjefen (da Alf Roar Berg) hadde samtykket. Dessuten ville Trond som liason til MI5/MI6 være fullt orientert i alle fall. En gransking av denne saken vil absolutt ha muligheter til å få avdekket at såvel Alf Roar Berg som Trond har vært involvert og således ført offentligheten bak lyset ved å la Stay Behind-sjefen Horvei ta støyten – ihvertfall tilsynelatende, overfor offentligheten.

Også VG siterte innside-kilder som fant det «lite trolig» at ingen i E-tjenesten hadde kjent til Stay Behind-sjefens rolle, og at det var «unaturlig at han ikke hadde ryggdekning for sin operasjon».

Espen Lie har forklart at han etter ett møte med MI5 i London henvendte seg til POT med spørsmål om han ville få beskyttelse hvis han gjennomførte våpentyveriet⁵. Det viste seg at POT var informert om planene generelt, men ikke om selve våpentyveriet – før Lie meldte seg med sitt spørsmål.

At POT skulle være delvis informert, men E-staben ikke, må de dra lenger ut på landet med!

Espen Lie fikk imidlertid senere kalde føtter da han og fikk negativt svar på spørsmålet til POT.

Aksjonen ble således avblåst, ihvertfall med Espen Lie og Finn Horvei i noen rolle. Horvei ble beordret bort fra Stay Behind og sendt tilbake til UNIFIL¹.

Saken har mange alvorlige sider:

• Den er et nytt eksempel på at Stay Behind opererer utenfor sitt klart definerte ansvarsområde: Beredskap i forhold til okkupasjon av norsk territorium

• Den viser at Stay Behind ikke nøler med å assistere sine allierte tjenester i interne, innenrikspolitiske konflikter som faller utenfor NATO-samarbeidet, endog i strid med norsk utenrikspolitikk. I Nord-Irland-saken er norsk politikk ikke ensidig støtte til britene, men støtte til likeverdige forhandlinger. Det rimer godt med den hemmelige ensidige støtten til Israel (f.eks. avlytting av motparten) når vi offisielt driver fredsforhandlinger. Blir det neste en hemmelig aksjon mot baskerne i Spania eller kurderne i Tyrkia? I USA har man ihvertfall forsøkt å rydde opp når CIA har drevet utenrikspolitikk på egen hånd, her dekker vi over!
• Den avslører en kultur der man uten å blunke tar i bruk halvkriminelle personer til kriminelle operasjoner
• Den avslører at norsk E-tjenestene villig ville la MI5 utføre kriminelle handlinger på norsk jord og selv medvirket dertil
• Den indikerer etter all sannsynlighet et tildekkingssystem basert på «troverdig benektbarhet» ved at en sak som har alle tegn på noe annet søkes gjort til «solospill» og «personalsaker» på begge sider, uten at det får andre konsekvenser enn omplassering

Enda et eksempel på norsk statskriminalitet som må opp til ny grundig gransking!

Hele denne saken burde forøvrig tydelig illustrere at gransking av hemmelige tjenester bør foretas av fagpersonell og ikke av jurister eller politifolk. De får ta sin jobb når granskingsresultatene foreligger servert på et fat av fagfolkene.

Lund-kommisjonen er en tragedie for det norske demokratiet og vil ikke i utgangspunktet tillates å avdekke mer enn det Ap og tjenestene måtte mene er tilstrekkelig for å sikre Kommisjonens legitimitet og derved en gang for alle (tror Ap) stoppe all diskusjon om de hemmelige tjenester og ulovligheter i forhold til ettpartistaten.

Etter utgivelsen av Ronald Byes siste bok «Vår hemmelige hær»¹ er det bekreftet av forsvarsministeren at Stay Behind fortsatt eksisterer som «Avdeling for Okkupasjonsberedskap». Frank Siljeholt (se kap. 24.4) har – hittil ustraffet – kunnet fortelle forfatterne at sjefen heter oblt Anders Fossesholm. Stay Behind har kontorer i tilknytning til E-tjenestens i Platous gate, men vegg i vegg i Grønlandsleiret, i etasjene over og under Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), se kap. 24.10.

Vi skal ikke grave så mye i selve Stay Behind. Vi respekterer at beredskapsgruppene som sådan og i den grad de «sover» i fredstid er en del av landets totalforsvar og bør forbli hemmelig. Vi er likevel bekymret for misbruk av ihvertfall deler av apparatet i fredstid, og vil komme tilbake til dette.

Vi noterer oss imidlertid at det i Byes bok opplyses at den tidligere sentrale CIA-medarbeideren Victor Marchetti, senere kritisk forfatter, har sagt at «deler av CIA hadde avskrevet stay behind-strategien som ubrukbar allerede i 1955».

Var dette et nytt eksempel på at man ofte planlegger for å utkjempe forrige krig? «Stay Behind» har såvidt vi forstår aldri vært vurdert av noen forsvarskommisjon, i likhet med resten av E-tjenesten. Kan det tenkes at hele systemet er blitt beholdt i alle år vesentlig på grunn av det misbruket som skjer under dets dekke og i dets ytterkanter?

I fredstid skulle det offisielle Stay Behind-nettet kun ha en funksjonerende ledelse som skulle drive løpende planlegging og sørge for at alt var forberedt. Hele apparatet skulle selvsagt ha visse øvelser, men ellers eksponeres minst mulig og «sove» i fredstid for å være mest mulig ukjent for fienden under okkupasjon.

Vi tror imidlertid det hele tiden var underforstått at det i virkeligheten var flere oppgaver ihvertfall for deler av nettet endog i fredstid, slik som å rapportere inn kommunistiske aktiviteter på linje med Ap/LO-nettverket. Og var nå alle gruppene fornøyd med en ren beredskapstjeneste? Hva slags kompromisser og underforståtte konsesjoner måtte gis for å få i stand en full samling? Og ble i virkeligheten alle gruppene med, eller fortsatte noen på privat basis, for senere kanskje å inngå andre former for forståelse med e-systemet? En kilde hos Bye beskriver situasjonen slik¹:

«Noen småkonger har dødd, og gruppene med dem. Andre grupper er sovende. De er ikke lagt ned, de har ledelse, utstyr og planer. Men er altså ikke i aktivitet før klarsignalet går. Enkelte er blitt holdt i live trass i et visst generasjonsskifte og har fortsatt ved hjelp av knoppskyting og rekruttering. Noen er betydelige i styrke, andre er små og svake. Enkelte er helt og fullt uoffisielle og private. Men har en usynlig hjemmel i kraft av beredskapsloven. De fleste blir brukt for hva de er verdt. Noen ganger kan de også fungere som syndebukker, dersom de offisielle instansene har behov for å avlede oppmerksomheten fra noe som ellers kan bli ubehagelig.

Disse gruppene danner tilsammen et større nettverk. Nyttig for tjenestene. Særlig viktig er det å merke seg at en god del av medlemmene i gruppene også har vært og er med i Stay Behind-cellene. Slik sett går det an å snakke om en del av de private gruppene som et slags privat nettverk bak det statlige Stay Behind. Forbindelsene går med andre ord på kryss og tvers. Dette kan ofte være svært nyttig. Og det er omtrent umulig å oppdage dette nettverket for en som står utenfor det hele – enn si oppdage det og så skjønne hvordan det fungerer.»

En navngitt kilde, Kristen Ringvold (sønn av Fernando Ringvold og nevø av Hans Ringvold, begge sentrale Stay Behind-mann fra starten; se forøvrig kap. 24.5.6), sier i boken:

«Det er bare en liten del av historien at den store Lien/Platou-gruppen ble overtatt og delvis ‘sosialisert’ av Hauge og Evang og de mange andre gruppene oppløst. Det er grunn til å tro at minst 10-12 private og uoffisielle grupper fortsatte å leve videre i Oslo. Det fantes også noen grupper i Bergen. Gruppene eksisterte ikke bare opp gjennom 50-tallet, men også på 60-tallet. Mange mistet nok mye av sin kraft ved inngangen til 70-årene. Men likevel fortsatte de fleste å eksistere. Noen med en viss kraft. Enkelte hadde også et landsomfattende nett. Jeg regner med at de eksisterer den dag i dag.»

I boken nevnes endel slike grupper:

Lisa Nielssens gruppe skal ha hatt et nært forhold til Libertas og jaktet på kommunister og venstreorienterte til midten av 60-tallet, og døde ut i 70-årene.

Per Røeds gruppe («Base») sprang ut fra et Milorg-distrikt i Oslo-området og fortsatte etter krigen som en HV-avdeling med spesialstatus. Lederen Røed ble noen år senere rekruttert til Stay Behind der han var med på å bygge opp Rock-nettet (sabotasje). Mange andre var med begge steder. Gruppen drev i den eller andre egenskap omfattende etterretning og overvåking mot mulige spioner, venstreorienterte og radikale og rapporterte både til POT og E-tjenesten via Stay Behind. Dette beskrives som et «betydelig etterretningsnett», halvt offisielt, halvt privat. Formelt ble gruppen nedlagt i 1980, men Byes kilder mener den eksisterer fortsatt. «Base» hadde et særlig ansvar for registrering av venstreorienterte og radikale personer på Hydro/Herøya (jfr. Hole Jacobsen-saken, kap. 21.45.2 og 25.24) der senere LO-formann Tor Halvorsen startet sin karriere som overvåker (se kap. 24.7.1.6).

Andreas Hauges gruppe beskrives som en høyreorientert HV-gruppe med subgrupper som skeiet skikkelig ut. Det virker som om den har opphørt.

Terje R. Diesens gruppe som ble forankret utenfor HV, i Infanteriregiment 2, men i realiteten var den privat, besto av gamle Milorg-folk og ble ledet av Milorg-mannen Diesen og sanksjonert og beskyttet av general Fredrik Pran. Dette beskrives som en stor gruppe som Hauge/Evang ikke klarte å få tak i i 1948. Den drev omfattende spaningsoperasjoner etter at Norge gikk med i NATO i 1949. Forfatterne sier at mye tyder på at den holdt det gående svært lenge, og at det er et åpent spørsmål om den fortsatt eksisterer. Diesens gruppe fikk iflg boken en rekke oppdrag fra Spilhaug-apparatet (Kjettingmannen) – som i motsetning til de andre gruppene bare har vokst og vokst!

Forfatterne antar at det finnes flere grupper, også aktive idag. Vi vet at det er riktig, uten at det gir oss noen foranledning til å beskrive dem, idet vi ikke kjenner nok om deres faktiske aktivitetsnivå.

Forløperen til Ronald Byes siste bok var romanen «Spillet»¹, som skulle være 10% fakta og 90% roman. Vi har en mistanke om at de organisasjonsformer som beskrives i denne boken er ment å skulle skildre et mulig miljø som kan ha utviklet seg med en fot i Stay Behind og en meget operativ fot utenfor, slik de ulike gruppene foran, inklusive Kjettingmannens, er beskrevet.

I korte trekk beskrives her en bedriftsleder som også er leder for en topphemmelig organisasjon «Alfa Centauri». Alle medlemmene er også medlemmer av Stay Behind, men Stay Behind-ledelsen kjenner ikke til dens eksistens. Hensikten er å kunne operere aktivt i dagens norske samfunn ved å besette kommandoposter i Stay Behind-systemet slik at personer underlagt den beviste kjernen kan gis kommandoer fra «Alfa Centauri» på en slik måte at de tror de kommer fra Stay Behind. Bedriftslederen har – ukjent for de andre – sin egen sjef som opererer i maktens aller øverste klaviaturer. Han deltar i sin tur i en hemmelig internasjonal klubb med tilsvarende formelle eller uformelle makthavere i mange NATO-land, som hver for seg styrer tilsvarende nettverk i de ulike landenes Stay Behind-organisasjoner. Sammen bruker de dette super-nettverk til å utvirke ulike klandestine operasjoner der det trengs, når de nasjonale regjeringene «svikter».

Denne toppmannen har dessuten en «muldvarp» innenfor Stay Behind-ledelsen som forsyner ham med identiteter på Stay Behind-personell for siderekruttering til «Alfa Centauri». Hva han igjen ikke vet, er at muldvarpen er privat agent for en høytstående person i E-tjenesten over Stay Behind-ledelsen som sikrer at «Alfa Centauri» befolkes med agenter han i en gitt situasjon kan kontrollere. Denne E-mannen har også gode kontakter med «den store» sjefen, og samarbeider tilsynelatende med ham, men driver også sitt eget spill, og begge har nære relasjoner til Mossad. Den sentrale E-mannen kan derfor ukjent for de fleste sette i gang flere prosesser og bremse opp, stanse eller akselerere den ene eller den andre etter som det passer, i stor grad ved å bruke det samme personell langs ulike kommandolinjer.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen hovedpersonene, og det er slett ikke usannsynlig at et slikt apparat – eller flere – kan eksistere omkring miljøer som ble tillatt å eksistere som halvautonome i Stay Behinds ytterkanter. Når det gjelder den konkrete handlingen i «Spillet» – et abortert statskupp i Norge – er den åpenbart ren fiction (se likevel kap. 25.1 om Syse-saken!). De lett gjenkjennbare hovedpersonene er jo i høyeste grad i levende live, men det er de ikke når «Spillet» slutter.

«Spillet» skulle være ett mulig eksempel på hva vi kan ha med å gjøre i dagens Norge. Dagbladets anmelder, Dag Kullerud, synes ikke å være så uenig²:

«Jeg har mer følelsen av å ha lest et godt og tankevekkende dokument enn en roman.»

Vi slutter oss til Kullerud.

Før vi går videre med «Alfa», skal vi vende en tur tilbake til hvordan Trond Johansen i perioden 1954-58, under sitt opphold i Tyskland, skaffet seg nære og gode kontakter med den tyske Gehlen-organisasjonen og med israelsk etterretning (se kap. 5.2). Gehlen-organisasjonen ble etterhvert til vest-tysk etterretning og israelerne etablerte Mossad. Trond har dyrket disse kontaktene i alle år siden, både på offisielle (og helt legale og respektable) og uoffisielle kanaler.

Både han og hans israelske venner lærte mye av Gehlen-organisasjonen – og av hverandre. Blant det viktigste var betydningen av å bygge opp et stort ytre apparat som kunne utføre oppdrag på kanten av og endog over grensen for det legale. Offensiv etterretning kan ikke alltid vente på de formelle kvernene. Motparten har vide fullmakter og trenger sjelden rettslige kjennelser. Skulle den kalde krigen vinnes, måtte vi ha samme type virkemidler. De ansvarlige i de hemmelige organisasjonene fikk ta det på sin kappe uten å blande inn departementer og politikere. Slik ble det etterhvert resonnert i de hemmelige systemene i hele den vestlige verden – ikke minst i USA, der man også kopierte Gehlen!

Gehlen-organisasjonen hadde i nazi-Tyskland – slik som de nye motparter i øst – hatt de vide fullmakter typiske for diktaturet. Derfor hadde den et stort ytre apparat bestående bl.a. av dekkbedrifter av alle slag. Det kunne dreie seg om et vidt spekter av bransjer, fra de mer klassiske (rengjørings- og vaktholdsbedrifter for å utføre nattlige spionasjeoppdrag, låsesmeder, elektrikere osv.) til de mer raffinerte (finansieringsselskaper, import/eksport-bedrifter, advokatfirmaer osv.) etterhvert som mer spesialiserte behov dukket opp. Formelt var bedriftene selvstendige, reelt knyttet på løsere eller fastere vis til organisasjonen, som kunne tilføre dem oppdrag, betale godt under bordet osv., og motta gjenytelser når det trengtes. I etterkrigstiden ble målet for denne typen virksomheter i Tyskland og andre steder å få så mange innkikkspunkter som mulig på alle slags østlige aktiviteter, fra ambassader til flyselskaper og datterbedrifter.

General Gehlen selv drev også sin lille enmannsbedrift med firmabil og egen reklame; et eksempel på tysk grundighet.

Denne lærdommen tok Trond med seg hjem. Det danner bakgrunnen for forhold vi skal beskrive senere.

Trond Johansen var ikke alene om denne tanken. Den sentrale Stay behind-mannen Alf Martens Meyer fremmet sågar konkret forslag, ifølge CC¹:

«MM gikk i forslaget inn for å løsrive representasjonen utad fra Forsvarsstaben. Han hadde foreslått at det ble etablert sivile dekkfirmaer som skulle drive regulær forretningsvirksomhet under e-tjenestens fulle kontroll, for å utnytte aksjeselskapene i den offensive tjenesten. Fordelen, hadde han ment, var at e-offiserene da ikke behøvet å opptre som offisielle militærpersoner overfor kontakter og agenter. Han understreket at det etter hans mening var fullt mulig å starte cover-firmaer uten noen større økonomisk risiko ….

Men han hadde aldri fått noe svar på forslaget (fra Evang eller Trond).»

Det var ikke så rart, for Trond hadde allerede lært dette fra Tyskland og var i full sving med å realisere det allerede. At han gjorde det og hvordan hadde han selvsagt ikke til hensikt å orientere Meyer om, for han var ikke Ap-mann. Kunnskapen om og ledelsen av disse ytterst hemmelige virksomhetene måtte forbli på Ap-kanaler!

Vi har ingen bemerkninger til at dekkbedrifter etc. ble benyttet til å forsvare Norge mot kommunistene. Det som ble bygget opp var utvilsomt med på å redde Norge og andre land fra å bli nye sovjet-republikker. Civil courage er noen ganger å gjøre moralsk riktige ting selv om de ikke er hjemlet i lov av et kanskje mykere storsamfunn enn det ytre forhold krever. Forutsetningen er at man selv tar ansvaret, og stiller rakrygget til ansvar når det eventuelt måtte bli nødvendig. Og for storsamfunnet er det nødvendig å reagere etter loven også mot moralsk riktige ulovligheter. Dette er blant de evige dilemmaer i demokratiets ideologi, og kan ikke løses annerledes.

Men idag er det meste av kampen mot en aggressiv kommunistisk fiende historie, og vi finner det riktig at den behandles som det.

Hvis det hadde stanset der, og hvis det ikke fra begynnelsen av hadde vært deler av dette som ble misbrukt til innenriks partipolitisk manipulering, hadde denne boken neppe vært skrevet.

Det var forøvrig ikke bare Trond som var lærenem. Stephen Dorril beskriver tilsvarende organisasjonsformer i Storbritannia (om ikke britene har kunnet slikt i mange hundre år allerede, det er nok ikke umulig)²:

«(en uoppklart drapssak) illustrerer ihvertfall i hvilket omfang MI5 og andre tjenester er avhengige av samarbeide med private bedrifter for sine ‘benektbare’ operasjoner. Det ble delvis avslørt eksistensen av et nettverk av enkeltpersoner som utførte ‘skitne oppgaver’ som var for følsomme for de offisielle tjenestene og som måtte holdes på armlengdes avstand fra operasjoner som kunne bli politisk kjedelige hvis de gikk galt. …

… det var vanlig praksis å benytte private selskaper for hemmelige statlige operasjoner. Disse selskapene var ofte mottakere av spesialinformasjon fra tjenestenes arkiver. Noen var nasjonalt kjente sikkerhetsfirmaer som ble brukt fra tid til annen som skalkeskjul for MI5, som også, ved andre anledninger, skapte sine egne dekkfirmaer for lignende formål.»

Dette gjaldt også MI6 (tilsvarende E-tjenesten):

«Til tross for den offisielle politikk om at MI6 ikke skulle operere på britisk jord, ble (en offentlig etat) omskapt til ‘en agent-styrende organisasjon’ med hundrevis av forretningsmenn, journalister og akademikere til å drive etterretning …»

Vi minner om den offentlige etaten HV/HV-02, Sinsen/Løren HV-område, Nordstrand/Bekkelaget HV-avsnitt – Jens Chr Hauges, Gros og Tronds maktbase og fundament for E-stabens avdeling Spilhaug (se kap. 24.3.28 nedenfor), tilsvarende svenske IB i Norge! Dessuten Stay Behind og den halvoffentlige vernede bedrift Norasonde (se kap. 24.6 nedenfor) – det er nok av norske paralleller!

I Norge ble det bygget opp et stort ytre apparat rundt E-tjenesten. Man kan si at norsk etterretningstjeneste har bestått av tre deler, alle hemmelige: Den helt legale som har fått sine midler bevilget åpent over statsbudsjettet, hvis eksistens er kjent men bare få av identitetene i den; den kvasilegale som fikk side midler fra en hemmelig del av statsbudsjettet, og den helt legalitetsløse som ikke hadde noen formell tilknytning til det offentlige, ihvertfall ikke som etterretningsorganer.

Budsjettet for den kvasilegale del ble inntil budsjettåret 1994 aldri behandlet av Stortinget i plenum, og figurerte aldri i de offentlige budsjettdokumenter, bortsett fra muligens som en uspesifisert del av «ymse»-posten e.l. Vi bare nevner dette her, og kommer nærmere tilbake til dette i kapitlet om det såkalte Karstad-utvalget, kap. 24.14.

Nå skal vi vende tilbake til det mystiske «Alfa», som så langt er et navn fra en 90%-roman. Men navnet «Alfa» har dukket opp fra tid til annen både i Norge og Sverige lenge før Ronald Bye skrev sin bok. Arne Kokkvoll later til å være overbevist om det finnes en slik organisasjon¹:

«Kokkvoll vil ha kortene på bordet rundt den private etterretningsorganisasjonen Alfa.

– Det var et ganske omfattende privat system. Alt tydet på at det var private grupperinger som drev en omfattende virksomhet. Folk har fortalt meg ting i enerom som de ikke tør stå frem med. En del har deltatt i den kalde krigen på randen av en varm krig, og er redd for å bli rammet av de samme midlene.»

Ifølge Ronald Bye i et intervju etter at han utga «Spillet» var navnelikheten ikke tilfeldig²:

«ALFA VAR den FJERDE TJENESTEN. Ronald Bye hevder at det eksisterer en ukjent hemmelig etterretningstjeneste i Norge. ‘Alfa’ hadde så seint som på 70-tallet direkte kontakt med både CIA og engelske MI5. Bye nøler ikke med å karakterisere tjenesten som farlig og hevder at den disponerte våpen. ‘Alfa’-miljøet var ifølge Bye villig til å likvidere …

Det kan dokumenteres at det finnes en hemmelig tjeneste bak de hemmelige tjenestene i Norge. Tidligere er det kjent at det etter krigen ble etablert et apparat under navnet ‘Stay Behind’ – beredskapsgrupper som skal tre i aksjon ved krise eller krig. – Min research har ført meg lenger, til en enda mer hemmelig gruppering.

Ronald Bye har ikke full oversikt over grupperingen, eller strukturen som han kaller den. ‘Alfa’ er et navn som Bye vet er brukt om hele eller deler av denne ultra-hemmelige grupperingen.

Tidligere har avsløringer om ulovlig overvåking handlet om 50- og 60-årene. Nå mener Bye å kunne dokumentere at virksomheten fortsatte.

– Jeg vil i første omgang konsentrere meg om 70-tallet. Det kan dokumenteres at ‘Alfa’ sto bak avlytting, utførte innbrudd for å hente ut materiell gjennomførte skyggeoperasjoner, utførte beredskapsoperasjoner og infiltrasjon. Dette vet jeg idag med sikkerhet, men jeg vil ikke dokumentere det i Dagbladet, sier Ronald Bye.

– Vet du hvem som står bak det du kaller ‘Alfa’?

– Her må jeg være forsiktig, men for meg synes det klart at personer med nære forbindelser til de legitime hemmelige tjenester har sentrale posisjoner, sier Bye …

– Eksisterer ‘Alfa’ idag?

– Mitt inntrykk er at grupperingen er på vei til å dø ut på grunn av manglende rekruttering. Men jeg kan bekrefte at det idag eksisterer rester av ‘Alfa’, og jeg utelukker absolutt ikke at liknende grupperinger fortsatt er operative i Norge.

– Snakker du om en hemmelig 4. tjeneste, slik redaktør Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas tidligere har hevdet?

– Jeg vil nødig involveres i Ramm og Setsaas’ påstander.»

Likevel er det ikke småtteri som faller sammen. Ronald Bye nøster seg fremover fra de forhold og personer og den tid som han kjenner, og har nå dekket 70-tallet. Da mener han at «flere hundre personer sentralt på Østlandet var involvert i ‘Alfa’». Men han vet selvsagt lite om 80- og 90-tallet. Vi har begynt med operasjonene rundt oss selv og nøstet den andre veien. Det vi har funnet faller meget godt sammen med Byes beskrivelser. «Alfas» aktiviteter er en god beskrivelse av de aktiviteter vi har hatt rettet mot oss. Sporene til de ordinære hemmelige tjenester, særlig til E-tjenesten, Stay Behind og Mossad er de samme, men vi har også spor i andre retninger, bl.a. POT og FO/S og selvsagt justisvesenet.

I Byes siste bok avslørte han sammenhengen mellom «Alfa» og Spilhaug-apparatet³:

«Det har vært et voldsomt nettverk i og rundt Stay Behind-systemet.

Den dag i dag eksisterer apparatet – selv om omgang og styrke er redusert.

En offiser med betydelige kunnskaper om de private gruppene føyer til:

– Bortsett fra ‘de menige’ har de sentrale skikkelsene i denne organisasjonen sittet i sentrale posisjoner i næringsliv, forsvar og samfunn forøvrig. Kort sagt, personer i maktposisjoner. Jovisst, det har vært en betydelig beredskaps- og etterretningsorganisasjon. Den har operert i gråsonen mellom privat etterretning og overvåking og de hemmelige tjenestene. Den har også vært et apparat for mektige venner og deres venner. Det er i det hele tatt utrolig at de som har ledet et så virksomt apparat med så mange forgreninger til andre grupper og nettverk har maktet å holde dette totalt skjult – til nå.

Kjettingmannens gruppe må ha vært en av de aller viktigste av de private gruppene – kanskje den viktigste. Han kunne spille på langt flere kontakter enn de han rekrutterte fra Blackgjengen og fra Heimevernet. Sammen med flere andre ulike grupper har hans apparat vært en viktig del av det uoffisielle nettverket bak de hemmelige tjenestene. Som et slags sterkt mørklagt Stay Behind bak det offisielle Stay Behind og de øvrige tjenestene. Fra dette nettverket går det sannsynligvis bånd vestover – til Storbritannia og USA. Til MI6 og CIA.

Dette mørklagte nettverket opererer bak og sammen med de offisielle tjenestene. Nettverket har mest sannsynlig oppdragsgivere høyt på strå – og i det offisielle Norge, vi har lagt fram noen fragmenter av denne strukturen. Mye står tilbake å bringe fram i lyset Men vi har satt bumerket på strukturen.

Det er dette nettverket som noen kaller Alfa.»

Med Kjettingmannen som det sentrale element!

En helt selvstendig bekreftelse av denne fremstilling kom allerede i slutten av mai 1995 (dvs. før Bye/Sjues bok) i svensk presse. Den forhenværende (1970-78) svenske overbefalhavare (forsvarssjef), general Stig Synnergren uttalte da⁴:

«Jag har stött på namnet (Alfa). Som jag minns rörte det sig om en självständig organisasjon som samarbetade med stay-behind i Norge.»

Synnergren vet hva han snakker om. Ved siden av å være svensk forsvarssjef i mange år var han også sjef for det svenske IB-apparatet – og forsøkte sågar å få det med seg under sin private ledelse da han ble pensjonist! IB-apparatet var⁵:

«… ett underrättelseorgan direkt i den socialdemokratiska rörelsens tjänst. Dess uppgift var att hjälpa SAP’s partiledning att behålla full kontroll över såväl de fackliga organisationerna som de egna partiorganisationerna.»

Mao. akkurat som alle systemene som er avdekket i Norge – bare at i Norge er det gått mye verre. Her er den ulovlige etterretning/overvåking også rettet mot Stortinget, andre partier og hvem som helst i sin alminnelighet som ikke er «likt» av Ap-systemet!

IB samarbeidet meget tett med både det svenske og det norske Stay Behind, og Trond Johansen var den norske liason og hovedkontakt med IB. IB er i svenske media sammen med sosialdemokratisk kontrollerte deler av de ordinære tjenestene omtalt som SAPO (Sosialdemokratiske Arbeiderpartiets Politi), med den mangeårige partisekretæren Sten Andersson (Sveriges «Haakon Lie») som sjef (se kap. 24.3.3, særlig 24.3.3.6, og 25.27.2.1).

Det svenske IB måtte delvis videreføres i et «Krigs-IB» og samorganiseres med den svenske beredskapsoppsetningen, dvs. svenske «Stay Behind», etter at det ble nedlagt forbud mot registrering av politiske meninger og IB ble avslørt. Det betyr at IB (gjennom «Krigs-IB») og «Stay Behind» som trolig var to forskjellige organisasjoner med ulik historisk bakgrunn fra 1977 ble én, ihvertfall for alle praktiske formål, med sitt eget Alfa-nett omkring seg. Synnergren gikk av i 1978.

I tillegg til «bånd vestover» burde man ha lagt til «bånd sydover» – til Israel og Mossad. Man burde også ha nevnt en opplagt parallell til de andre gruppene med «en fot innenfor og en fot utenfor Stay Behind», nemlig Israel Krupp og hans Mossad Norge. I likhet med de andre var han med i Stay Behind, og samtidig i alle år sentral i og trolig leder for Mossads faste virksomhet i Norge gjennom lokale jødiske forsvarsgrupper, beredskapsorganisasjoner for evakuering av jøder fra Norge etc. Dette apparatet har selvsagt på akkurat samme måten som de andre inngått i det samlede «mørklagte nettverk» som har operert dels bak, dels sammen med de øvrige tjenestene og spesielt sammen med subgrupper i tjenestene – den samlede «fjerde tjeneste».

I virkeligheten er «Alfa» i hovedsak sammenfallende med den del av hva vi har kalt «Den fjerde tjeneste» som opererer innenfor de kjente hemmelige tjenester. «Alfas» hensikt er 1) å sikre at Ap beholder eller får regjeringsmakt, 2) å sikre at Aps ledelse til enhver tid består av de «riktige» personer, og 3) å bistå med oppbygging, ledelse og internjustis i det øvrige Ap-nettverk i departementer, etater, media osv.

Kjettingmannen – Helge O. Spilhaug – og hans organisasjon er det viktigste operative instrument for «Alfa» (det kan være andre, kanskje noen som på vegne av «Alfa» passer på Kjettingmannen; i dette spillet er alt mulig under neste lag av løken).

Det er all grunn til å tro, ut fra hva vi har erfart, at Trond har sørget for at det også innenfor Spilhaug-apparatet finnes dekkfirmaer av ulik type som skaffer ytterligere kamuflasje for kriminelle operasjoner! (Alltid nye lag i løken!).

Helge O. Spilhaug ble født i Kragerø i 1925. Faren (Oscar Wilhelm Spilhaug) var sjømann, og stiftet siden Kjettingfabrikken. Spilhaug var før krigen politimann. Han forsøkte å verve seg til Vinterkrigen, men var for ung og ble avvist. I 1940 deltok han i motstandskampen ved Vinjesvingen i Telemark. Han gikk ut av politiet da tyskerne avkrevde lojalitetserklæring og ble hjelpearbeider ved Per Kure på Hasle ved Sinsen i Oslo. Han ble med i Milorg 1-32, studerte jus fra 1942 og drev etterretning mot tyskerne fra et dekkontor i Osterhaus gate. Han var med på å ta imot flyslipp i Nordmarka, og ble en gang arrestert, men slapp unna. Han var etterretningsmann i XU. Så langt omtalen hos Bye/Sjue¹.

I virkeligheten var Spilhaug enda mer sentral i Milorg. Han var ifølge bedriftens jubileumsbok med i Milorgs sentralledelse sammen med Jens Chr Hauge. Av denne fremgår det også at «en god del av firmaets personell ble engasjert i motstandsbevegelsen»². Han giftet seg i 1944 med Gerd-Anne Bergdahl.

Etter krigen gikk han inn i farens bedrift og ble dens leder fra 1957 da faren fratrådte. I 1973 trådte han ut av bedriftens daglige drift for³:

«å få tid til å gjennomføre endel spesielle oppgaver i sitt private arbeidsområde»,

men fortsatte som styreformann. I mai 1977 opprettet han Kjettingkonsulenten A/S (se nedenfor).

Av det som er kommet frem hittil, dvs. i boken «Norges hemmelige hær» og TV-serien «Bak din rygg», er det gitt inntrykk av at Kjettingmannen er en slags privat organisasjon. Vi har sett nærmere på de tilsynelatende avsløringer som er kommet frem i TV-2 og denne boken. Dessverre er «avsløringene» på mange punkter misvisende. De mange hederlige personer som har stått bak dem, har dessverre vært utsatt for en desinformasjonskampanje iverksatt av E-staben ved hjelp av Frank Siljeholt og Finn Sjue for å komme mer avslørende avsløringer i forkjøpet. Vi skal komme tilbake til dette nedenfor (se kap. 24.4). I virkeligheten er det slik:

• Spilhaug-apparatet er en regulær del av Forsvarets organisasjon, ved at lederen av organisasjonen er HV-offiser. I utgangspunktet er det en HV-gruppe ledet av major Helge O. Spilhaug i egenskap av først (fra 1947) områdesjef i Sinsen HV og siden avsnittssjef i HV 021 (Bekkelaget, Nordstrand, Oppegård og Nesodden), og således under kommando av Generalinspektøren for Forsvaret og sjefen for HV-02 (Oslo). Alt nøkkel/stabspersonell har innehatt stillinger i Oslo HV og Stay Behind/ E-staben.
• I sitt «alter ego» er apparatet formelt knyttet til E-staben under Trond Johansen, som en Stay Behind-gruppe
• I en tredje skikkelse er selve bedriften Kjettingfabrikken A/S og søsterselskapet Kjettingkonsulenten A/S klassiske dekkbedrifter for E-staben. Kjettingfabrikken driver ordinær virksomhet, men personell derfra kan benyttes til spesielle oppdrag. Kjettingkonsulenten er trolig en ren dekkbedrift og antakelig den enhet som håndterer formalitetene knyttet til «de spesielle oppdrag» fra opprettelsen i 1977.
• I stor grad dreier det seg om de samme personene som kryss rekrutteres og forflyttes etter behov. Spilhaug selv og de viktigste lederne er militære personer.
• Kjennskapen til dets blotte eksistens har vært forbeholdt noen få
• Det har benyttet flere av de øvrige andre «private gruppene» som underleverandører til Kjettingmannen¹. Det gjelder ihvertfall Diesen-gruppen og Andreas Hauges gruppe (se foran).
• Allerede i 1973 anmodet daværende E-sjef ob Reidar Torp pga IB-avsløringen i Sverige en av sine medarbeidere om en vurdering av de såkalte «private gruppene» – herunder Spilhaugapparatet (Kjettingfabrikken). Offiseren konkluderte med at virksomheten var i strid med norsk lov og måtte stoppes! Men det ble den ikke!

Kjettingfabrikken er nok blant de første av E-stabens dekkbedrifter som ble etablert som sådan etter at Trond Johansen hadde vært hos Gehlen i Tyskland på «spionskole» (se kap. 24.3.2.5). Vi ser nå også hvorfor Alf Martens Meyer aldri fikk noe svar på sitt forslag om å opprette dekkbedrifter. Høyresiden skulle ikke vite at det bare var gruppene på den siden som var blitt «sosialisert» inn i Stay Behind, mens Aps fortsatte med ny fysisk basis nettopp i dekkbedrifter (og HV).

Helge O. Spilhaug har alltid vært Ap-mann¹. Hans organisasjon har utført oppdrag for Ap-staten som ikke kunne utføres på andre måter²:

• innenlandsk etterretning og overvåking mot venstresiden, sentrum og høyresiden i takt med Aps skiftende prioriteter
• infiltrasjon/rekruttering i antakelig samtlige andre politiske partier, studentorganisasjoner og ungdomsorganisasjoner; spesielt tung infiltrasjon i SUF (m-l), AKP (m-l) og Klassekampen
• infiltrasjon av media – NRK og dagsaviser
• overvåking av «suspekte offiserer», og rapportering av offiserer over hele landet der Spilhaugs HV-ungdommen avtjente førstegangstjeneste

Vi mener at overvåking av offiserer (som oftest krigsskoleutdannede) må ha vært prioritert meget høyt, siden denne yrkeskategorien er den eneste som i virkeligheten har utgjort noen trussel i forhold til å sprenge Aps «fjerde tjeneste» – den norske IB-skandalen! Dette har Jens Chr Hauge, Forsvarssjefen, E-sjefen, Trond, Stay Behind og Spilhaug vært fullt klar over, og det har selvsagt også vært årsaken til at også meget alvorlige voldelige aksjoner har vært satt inn mot oss for å få oss av veien.

Vi er etterhvert blitt rystet over å se aksjoner mot andre offiserer som Ap/Trond & Co har vurdert som trusler i forhold til avsløring av den «fjerde tjeneste».

Videre:

• etterretnings- og overvåkingsoppdrag i utlandet
• etterretning og overvåking mot spioner, narkotikaforbrytere og annen kriminalitet både i inn- og utland, herunder infiltrasjon av kriminelle miljøer
• «opprydning» på Karl Johan
• ekstra-«politi» (dvs. etterretning mot miljøer som kunne true gjennomføringen) ved store arrangementer (Kong Olavs død 1991, Fredsprisen 1994)

Vi kommer tilbake til flere oppsiktsvekkende oppgaver og aktiviteter i kap. 25.26.

I utgangspunktet har Kjettingmannens gruppe mottatt ordinær finansiering over HV-budsjettet og over Tronds inntil 1994 hemmelige budsjett. Enkelte aktiviteter vil la seg finansiere over Stay Behind-budsjettet. I tillegg er det all grunn til å tro at det er blitt operert med særskilt finansiering av særskilt ømtålige partioppdrag etc, f.eks. gjennom kontrakter med Forsvaret eller andre offentlige organer utenom anbud, med saftige tilleggsregninger etc. I prinsippet er det alltid mulig når det sitter folk fra Ap-nettverket på begge sider av bordet!

For Kjettingmannen ser vi følgende muligheter¹:

• Helge O. Spilhaug eide en stor bygård med adresse Hasleveien. Her kan det ha vært operert med gunstige utleiekontrakter – den ene eller den annen vei.
• I mai 1977 opprettet Helge O. Spilhaug firmaet «Kjettingkonsulenten A/S». Samme år ble Gudmund Harlem, far til statsminister Brundtland, oppnevnt som styreformann for Arbeidstilsynet. Konsulentfirmaet hadde ved etableringen av firmaet allerede nok å gjøre: Det hadde fått oppdrag fra Arbeidstilsynet om «en landsomfattende opplæring av kontrollører av laste- og losseredskaper»² – firmaet som var etablert for å drive kriminell etterretning og overvåking etter oppdrag fra Ap, Trond & Co.!
• I 1980 kjøpte Kjettingfabrikken en eiendom på Finnsnes i Lenvik, Troms, som «prøvestasjon». I dette området ga Distriktenes Utbyggingsfond fete investeringstilskudd. Der var de tidligere Ap-statsrådene Leif Aune og Ingvald Ulveseth henholdsvis adm. dir. og styreformann. Investeringen omfattet også en stålhall som ikke kunne brukes og ble leid ut. Ble det gitt tilskudd til kjøpet av den også?³ Hadde han leieboere f eks. med tilknytning til E-tjenesten som deltok i kryss-subsidieringen den ene eller andre veien? Er eiendommen solgt, og hva skjedde i tilfelle da?
• Det skulle ikke forundre oss om Kjettingfabrikken gjennom årene har hatt betydelige leveranser til Forsvaret, selv om det ikke er nevnt noe om det i jubileumsboken.
• Ca. 1990, i forbindelse med Spilhaugs pensjonering fra Kjettingfabrikken A/S, gikk eiendommen Gnr 83 Bnr 62 over fra å være grunnbokført på Spilhaug til Oslo Kommune 10⁴. Vi kjenner ikke til om det har vært eiere i mellomtiden. Skattetakst var ca 9,4 mill, dvs. at eiendommen må ha vært verd 2-3 titalls millioner. Fra 1990 til 1991 gikk Spilhaugs formue ned fra 8,6 mill til null⁵, dvs. at han enten må ha gitt bort enorme midler eller investert meget kraftig med lånefinansiering nok til å nulle ut hele formuen. I disse årene har det i alle fall vært betydelige pengetransaksjoner med offentlig myndighet involvert. Disse transaksjonene må granskes grundig.

Ved siden av major Helge O. Spilhaug selv, har vi registrert følgende identiteter knyttet til apparatet¹:

• Frank Siljeholt, rekruttert fra HV 02-105 (Nordstrand/Bekkelaget) i 1962, da sersjant. Sivil ansettelse hos Wilh Wilhelmsen fra 1953. I 1973 rekruttert videre inn i Stay Behinds sentrale administrasjon i full stilling som sjåfør hos Stay Behind-sjefen Sven Ollestad.
• Jan-Erik Ripel, Spilhaugs og Lindus/Stay Behinds infiltrasjonsekspert. Utdannet optiker. Hærens Jegerskole. Rekruttert til Spilhaug fra Sinsen HV, siden med i Bekkelaget HV. I 1974 videre rekruttert til Stay Behind til Lindus-nettet (etterretning)
• Asbjørn Kilde, Kjettingmannens faste sjåfør og livvakt. Rekruttert fra «Black-gjengen» til Sinsen HV i 1956 (se dramatisk historie hos Bye/Sjue om hvordan Spilhaug rekrutterte 40 personer fra denne motorsykkelgjengen fra Karl Johan²)
• Per «Svarte-Per» Runddal, også fra Black-gjengen. Altmuligmann. «Spesielle operasjoner». Våpenglad. Da han døde i 1990 overtok organisasjonen et enormt våpenarsenal: Plastisk sprengstoff, miner, bombekastergranater, håndgranater, ulike håndvåpen m m
• Bjørn Grøtting. Våpenekspert for Kjettingmannen, E-tjenesten og Stay Behind. Spesielt god på lyddempere!

Roger «Kongo-Jack» Sulland. I 50-årene i sivil stilling ved Oslo lysverker. FN -soldat i Kongo. Rekruttert fra Bekkelaget/Nordstrand HV. Våpenkunnskaper. Altmuligmann. Ansatt Kjettingfabrikken fra 1976, fra 1987 som avdelingsbestyrer ved Oslo-avdelingen

Vi har sett at Kjettingmannen har rekruttert mye av sitt personell fra HV, og plassert noen av disse videre inn i Stay Behind. Det er ingen grunn til å tro at rekrutteringen ikke også har gått motsatt vei. I «Vi som styrer Norge» beskrives rekrutteringspolitikken til Stay Behind. Man har benyttet spesielle «talentspeidere», helst folk med erfaring fra hemmelig arbeide under krigen, herunder Linge-folk, som dessuten skal ha god oversikt over nærmiljøet på stedet, det politiske miljøet, foreningsmiljøet osv.¹.

En person må ha vært en helt spesiell talentspeider²:

«Sentralt plasserte kilder kan bekrefte at den gamle LO-lederen Tor Aspengren inntil ganske nylig var en slik talentspeider i sitt miljø, dvs. i LO sentralt, på Youngstorget og til dels i fagbevegelsen forøvrig.»

Tor Aspengren var blant kjempene i Ap. Han var blant de få utvilsomme deltakere i «noen av oss har snakket sammen», Aps bakmenn, den innerste kretsen rundt Jens Chr. Hauge, dvs. ledelsen av det som også kalles «Alfa» – eller av oss «den fjerde tjeneste». At han hører til i den operasjonelle ledelsen er klart, bl.a. ut fra hans rolle i «Gro-kuppet» i 1981, se kap. 8.12-13. I 1965-69 var han LO-ansvarlig for etterretnings- og overvåkingsarbeidet i egenskap av nestformann. Deretter var han LO-sjef 1969-77, nær venn av Jens Chr Hauge og talentspeider for Stay Behind i mer enn 20 år³.

Hvem er det som rekrutteres i Aspengrens miljø? Selvsagt trofaste og kvalifiserte Ap-folk. Ingen må tro at dette talent av en talentspeider, som også er sterk nok til nærmest å kommandere folk til tjeneste, bare jobbet for å skaffe frem «sovende» Stay Behind-agenter for en ordinær beredskapsorganisasjon av NATO-typen. Vi må også huske at disse skulle være vanlige «grå» mennesker som ikke hadde gjort seg bemerket på noen måte, slik at de ikke kunne mistenkes eller risikere å bli internert av fienden ut fra kjente roller. Hvor mange slike finner man i Aspengrens miljø på Youngstorget?

Aspengren speidet nok etter folk som kunne brukes langt mer aktivt og offensivt. Personer av en type og på et nivå som Spilhaug ikke ville finne i HV. Personer som kunne brukes som mellomledere i «den fjerdes» operative ledd.

Formelt rekrutterte nok Aspengren til Stay Behind som sådan, men vel vitende om at nettopp disse ville bli vidererekruttert til mer aktiv tjeneste i «Alfa» – i første rekke nettopp til Kjettingmannens apparat – og direkte til Lindus i Stay Behind!

Vi minner om at⁴

«I 1973 begynner den merkelige kontakten mellom møbelhandleren (Engen) og Tor Aspengren. En kontakt som varer helt fram til nå.»

Årstallet (fra «Edderkoppen») behøver ikke være riktig, men det er åpenbart at det er et meget spesielt forhold mellom Arvid Engen og Tor Aspengren. Bortsett fra Steen, som Engen etablerte kontakt med familieveien, hadde han i virkeligheten få andre innfallsvinkler på dette nivået. Vi tipper Engen er blant Aspengrens rekrutter fra den tid Engen jobbet som kantinebestyrer på Gardermoen. Husk at en av oppgavene for Spilhaug-apparatet nettopp var å spionere på «suspekte offiserer». En kantine er et glimrende sted for å oppfange rykter om offiserene. Engen kan fra Stay Behind ha vært rekruttert videre til Spilhaug, men etterhvert etablert seg mer som en småkonge for seg selv, se forøvrig kap. 25.1.

Dessuten hadde en rekke av HV-ungdommene fra områdene Sinsen/Løren og Nordstrand/Bekkelaget – dvs. fra Spilhaug-apparatet – i oppdrag å rapportere på sine offiserer når de møtte til førstegangstjeneste. Rapportene gikk via Spilhaug direkte til Stay Behind. Og på Gardermoen først via Engen …?

I tildekkingsarbeidet for Spilhaug/Kjettingmannen gis POT en bred plass. POT har betinget adgang til å drive i Norge, slik at avstanden fra hva som er lov til Spilhaugs aktiviteter blir mindre. Dessuten skifter POT-sjefene fortere, mange er døde og noen er «utenom klanen», slik at det koster lite å la POT ta skylden. Spilhaug har hatt og har visse forbindelser med POT likevel, men etter ordre fra Jens Chr Hauge, Gro og/eller Trond:

• Av samme grunner som POT nå brukes som syndebukk har mye av Tronds virksomheter vært kanalisert gjennom Tronds innsatte leieboer i POT, Iver Frigaard, så lenge han var der, og av tilsvarende «kontaktpersoner» senere
• Disse kontaktene – og POT selv – har dessuten «fått betalt» for dekkjobben ved at Spilhaug fra tid annen også kan brukes til formål nyttige for dem
• Det er nok riktig som beskrevet i «Norges Hemmelige Hær»¹ at Spilhaugs/Kjettingmannens kontakter i POT var Sverre Krokaas på 50-tallet, Erik Næss fra en gang på 60-tallet og Steinar Stavseng 1977-80 (alle Politisk avdeling)
• Etter dette var det psykologen Sjues venn og samarbeidspartner Iver Frigaard i 12 år fra 1980 til 1992, avdeling for personellkontroll, anti-terror og beskyttelse ved statsbesøk (glemt av forfatterne!)
• Idag er det sikkert riktig at det er Mona Samuelsen i Politisk Avdeling² som er «daglig- kontakt» – forøvrig også daglig kontakt til Sturla Osen i Lund-kommisjonen!
• Det er imidlertid all grunn til å tro at forholdet mellom POT-sjef Hans Olav Østgaard og Trond er hjerteligere enn Tronds forhold til alle tidligere POT-sjefer. Vi minner om at Østgaard søkte etter søknadsfristen da han ble ansatt av departementsråd Leif Eldring i 1993 (de bedre søkerne som hadde søkt i tide var ikke på Ap-nett!); det gjør man bare når man blir bedt om det
• Vi er kjent med at Østgaard er aktiv i samme del av HV som sønnen til Spilhaug og at de to gjerne stikker hoder e sammen under øvelse. Dette er den delen av HV som Spilhaug har ledet i alle år, som han har rekruttert folk fra og bruker som cover på alle måter.
• Dessuten var Steinar Østgaard sjef for Lindus fra slutten av 70-tallet til I983³. Han overtok etter Andrew Torp (nevø av statsminister Oscar Torp og fetter av E-sjef Reidar Torp). (NB: Det er meget viktig for Ap å kontrollere Lindus. f 1983 overtok major Finn Horvei⁴ frem til 1988, deretter ble han sjef for Stay Behind)
• Da redaksjonen (Gerhard Helskog) i TV-serien «Bak din rygg» sendte brev til POT vedr informasjon om Spilhaug, ble brevet ganske enkelt oversendt Spilhaug-apparatet, nærmest som «rette vedkommende» innenfor samme organisasjon. Det har de forsåvidt vært – med Trond som operasjonssjef!

24.3.3.1 «AIfa» – Sverige

Sverige hadde i 1973 sin «IB»-skandale, da denne private sosialdemokratiske etterretningsorganisasjonen ble avslørt etter å ha eksistert som sådan siden 1964. (Det er hittil gått 23 år før vi får vår avsløring – i år?) I tillegg har Sverige også hatt en løpende debatt om politisk misbruk av tjenestene og «eksistensen» av det såkalte SAPO (Sosialdemokratenes Politi) som et eget nettverk bortgjemt i og finansiert av E-staben.

Er så dette alt? Meget tydet på at selv det organiserte superhemmelige, private Sverige hverken startet eller stoppet med IB. Sommeren 1995 bragte den svenske Falun-avisen Dala-Demokraten en artikkelserie som åpnet en helt ny front – nemlig eksistensen av et «Alfa» i Sverige.

Avisen hadde fått tak i en bunke dokumenter som angivelig skulle være utarbeidet av en organisasjon ved navn «Alfa» i Sverige. Bl.a. hadde den fått deler av et register over svenske borgere som hver var vurdert som en sikkerhetsrisiko etc., og på noen av disse fantes det dossierer fremkommet ved spaningsvirksomhet. Disse skulle ha vært overlevert svenske SÄPO som hadde verifisert dem. Da avisen undersøkte disse dokumentene, viste det seg at alt innhold korresponderte med faktiske forhold (om enn ikke nødvendigvis vurderingene). Det fremgår også av dokumentene at det ikke bare dreide seg om en ren leveranse, men at Alfa og SAPO hadde en tett og nær dialog om sakene og virksomheten. SÄPO nektet å kommentere saken for avisen, men en tidligere SÄPO-medarbeider bekreftet at vurderingene av en av personene med eget dossier falt 100% sammen med SÄPOs. Han hadde behandlet vedkommende sak.

Ifølge avisen hadde den fått dokumentene fra en CIA-agent som hadde opplyst at de i 1984 var blitt overlatt en stiftelse/tidsskrift ved navn Contra i Sverige og derfra levert den svenske avdelingen av den norske paramilitære organisasjonen International Volontary Aid For Freedom (IVAF), opprettet i Oslo på begynnelsen av 80-tallet. IVAF var i realiteten en gruppe leiesoldater. Dokumentene skulle gått fra det svenske til det norske IVAF og derfra til det norske Alfa. Implisitt bekreftes dermed også det norske Alfa, som avisen på dette grunnlag antar eksisterer den dag i dag, av en kilde i CIA. Denne kilden hadde også gjort det klart at den norske Alfa-gruppen «sysslat med just stay behind-verksomhet.»

Dala-Demokraten siterer enda en kilde, en høyt rangerende politimann med etterretnings- og FN-tjeneste bak seg¹:

«AIfa? var det inte det som Sten Andersson og Giesecke sysslade med? Som hade kontor uppe ved rikspolitistyrelsen. …»

Mannen som hadde benyttet dette kontoret oppgis å ha vært Bertil Gålne. den sist kjente kontorsjefen i Stay Behind. Han gikk av i 1988. Den siste kjente øverste leder var Curt-Steffan Giesecke, arbeidsgiverforeningens sjef. Sten Andersson var «Sossernas» partisekretær.

Contra beskrives som en stiftelse og et tidsskrift på høyresiden med nedslagsfelt både i deler av Folkpartiet og Moderaterne og i utenomparlamentariske, mer ytterliggående grupper. Initiativtakeren Carl G Holm var da han stiftet Contra i 1975 ett år tidligere ansatt i det svenske industriforbundets samfunnsavdeling. I 1976 skrev han innledningen til boken «Kan kapitalismen överleva» der forordet ble skrevet av Curt-Steffan Giesecke, sjefen for den svenske arbeidsgiverforeningen SAF, som var bokens utgiver. Svenske Moderat Ungdom, som svarer til Unge Høyre, reagerte på sammenblandingen med Contra som ble betraktet som ytterliggående og ekskluderte Holm. men Holm beholdt partimedlemskap i moderpartiet.

Den svenske IB-sjefen Stig Synnergren mente altså at Alfa var en selvstendig organisasjon som samarbeidet med Stay Behind i Norge (se kap. 24.3.2.7). Det stemmer jo helt med «Norges hemmelige hær», der Alfa er definert som Kjettingmannens nettverk kombinert med andre overlevende, hemmelige private grupper fra etterkrigstiden med en eller flere felles mektige ledere/oppdragsgivere rundt maktens tinder.

All finansiering av dette systemet ser ut til å komme i form av gode og romslige kjøps- og konsulentoppdrag fra Forsvaret, HV, E-staben, Stay Behind og andre etater som f.eks. Arbeidstilsynet v/Gudmund Harlem – det skulle klargjøre hvem den reelle eier/bruker er!

Men det finnes også et svensk Stay Behind, som ifølge avisen bare var kjent av et fåtall ministre og de som skulle «vekke» organisasjonen når tiden kom. Det er også en referanse til svensk Stay Behind hos Bye/Sjue²:

«Hans Ringvold forteller at han tidlig i 50-årene tilrettela et møte på farens eiendom i Singlefjorden utenfor Halden. Stedet ble valgt fordi det var lett å komme dit sjøveien – ubemerket. På møtet deltok Vilhelm Evang og Alf Martens Meyer, folk fra OA og MI6, den svenske E-tjenesten og Stay behind-systemet. Ringvold har en vag erindring om at Jens Chr Hauge og William Colby også var med på møtet. Selv deltok han ikke i møtet. Temaet var åpenbart samarbeid mellom norsk og svensk Stay behind, spesielt … felles Blue Mix-operasjoner.»

Svensk Stay Behind forble hemmelig inntil begynnelsen av 90-tallet, da også denne organisasjonen ble avslørt av Dagens Nyheter. Det egentlige Stay Behind var etablert etter amerikansk initiativ, men Synnergren og Bye er begge inne på at både de ordinære tjenestene og private grupperinger på egen hånd har drevet «sidevirksomhet» som er langt fra sovende i påvente av okkupasjon. Både i Norge, Sverige og Finland fantes det ildsjeler som ikke var fornøyd med Stay Behind slik det så ut, mente Synnergren.

I 1990 sa myndighetene at svenske Stay Behind da var avviklet, men Dagens Nyheter kunne året etter bevise at organisasjonen var aktiv ihvertfall langt inn på 80-tallet.

Da Dala-Demokraten bragte sin artikkelserie sommeren 1995 krevde den sosialdemokratiske riksdagsmannen Lars-Erik Lövdén «alla kort på bordet», og SÄPO-sjefen Anders Eriksson lovet å granske. Vi har hørt om dette før, i Norge!

Den mest kjente person i IVAF er nordmannen Ole Christian Olstad (36). Han ble for noen år siden dømt for brudd på den svenske regnskapsloven i forbindelse med påståtte misligheter i organisasjonen Svenska Barnfondet i Falun, som han drev inntil da. I begynnelsen av 80-årene fremsto han i avisintervjuer som leiesoldat for major Haddad Israel-støttede armé i Sør-Libanon. Senere startet han IVAF som ble beskyldt for å verve unge nordmenn til leiesoldatvirksomhet, men det benektet han senere. Han skal også ha truet med å blåse PLO-kontoret i Oslo i lufta³ på midten av 80-tallet vekket han oppmerksomhet i Sverige for å ha kjent til personopplysninger om svenske politikere som bare SÄPO kunne kjenne til, og hevdet at han hadde fått dem fra Contra. Både SÄPO og Contra benektet dette⁴.

En annen norsk gruppe som spekulativt har vært knyttet opp til Alfa er Viking, som i Dagsrevyen i sommer ble beskrevet som en bortimot nynazistisk gruppe som drev våpentrening med AG-3 og M-72 i Nordmarka⁵.

De samlede kilder lever liten tvil om at det har eksistert både Stay Behind og Alfa i både Norge og Sverige. Det er også på det rene at de norske delene av dette fortsatt er særdeles operative, og sannsynlig at det samme er forholdet i Sverige. Det er også klart at de samarbeider nøye.

Når man leser om disse organisasjonene fremkommer dog en viktig forskjell. Mens vi i Norge bare med visse ubetydelige unntak knytter de uformelle båndene til Arbeiderpartiet, oppfattes de i Sverige i hovedsak å befinne seg på «høyresiden», med minst én Stay Behind-Ieder fra arbeidsgiverforeningen og «avleggere» langt utover på høyresiden.

Dette har utvilsomt sin historiske forklaring. I Norge lå det etter krigen an til dyp og alvorlig strid mellom Ap på den ene siden og næringslivet og særlig Høyre på den annen. I løpet av krigen hadde motdagistene posisjonert seg i Ap og sildret etterhvert inn i de hemmelige tjenestene. Det lå an til omfattende iverksettelse av sosialistisk planøkonomisk politikk, og Ap hadde ingen tillit i næringslivet – og vice verca. Med ett mindre unntak ser det ut til at Hauge i 1948 mente alvor med å tvinge de næringslivsorienterte/ikke-sosialistiske grupperingene inn i Stay Behind under solid Ap-militær kommando. Den største gruppen, Lien/PIatou-utvalget som stammet fra næringslivet, ble helt nedlagt som sådan. Men Hauge lot flere Milorg-grupper fortsette å være «våkne» og aktive, og særlig Kjettingmannen som helt klart var og er Ap-mann. Dermed kom Stay Behind-ledelsen under Ap-kontroll, og bare de Ap-kontrollerte gruppene fikk spille fritt og bli til «Alfa», der Milorg-tradisjonen med Hauge som høvding forble sentral.

Sverige var ikke okkupert og fikk ikke noe tilsvarende avbrudd i sine politiske tradisjoner eller radikalisering av det sosialdemokratiske partiet eller de hemmelige tjenester. I Sverige var det da opplest og vedtatt at staten var sosialdemokratisk enten den opptrådte slik eller sånn, og det forholdt de svenske kapitalistene seg til. Det har vært typisk for Sverige inntil for noen tiår siden at storkapitalen og den sosialdemokratiske staten har samarbeidet og tilpasset seg hverandre. Derfor er Sverige paradoksalt nok både et av verdens mest kapitalistiske land og et vestens mest sosialistiske land: Teigene er delte, kapitalen privat og profittorientert, men på velferdsstatens og reguleringsstatens premisser, og staten tilhører sosialdemokratene.

Det er derfor slett ikke overraskende om det som skjedde var at det i Sverige ble næringslivet som fikk i oppdrag å besvare den amerikanske henvendelsen om å bygge opp et Stay Behind. Det kunne åpenbart ikke gjøres på partikanaler på grunn av den svenske nøytraliteten, som var bibel, katekisme og evangelium i partiet. Skulle det gjøres, måtte det bli av helt andre miljøer, under total hemmelighet og i forståelse kun med de mest pragmatiske lederne i det svenske forsvaret, partiet og fagbevegelsen. Også dette svarer helt til den svenske dobbeltmoralen i alle år: Sterk verbal avstandtaken fra NATO og blokkpolitikken og fredsfremstøt mot øst, samtidig som det på kammerset ble samarbeidet flittig med det norske forsvaret, den svenske militære strategien ble tilpasset NATOs atomparaply, det ble samarbeidet om evakueringsprogrammer begge veier, det ble utviklet atomvåpen i dype svenske kjellere (også de fra norsk tungtvann?) osv.

Etter at det viste seg også Sverige – senere enn i Norge – at det sosialdemokratiske maktmonopolet ihvertfall iblant lot seg rokke i valg, ble det nok litt annerledes. De svenske næringslivsorganisasjonene har nok da øket sin interesse for grupperinger på høyresiden, men typisk i begynnelsen klossete og ukritisk, slik at man iblant er havnet sammen med for ytterliggående miljøer, med sidevirkninger for Stay Behind/Alfa. Men det kunne til den dag i dag ikke hindre at Sossarna og næringslivet – «Andersson og Giesecke» – måtte passe på sine gamle hemmeligheter sammen.

Dette forklarer også hvorfor de få høyre-ekstreme gruppene som opptrer i denne sammenheng har svenske forbindelser. De hører ikke sosialt eller på noen annen måte hjemme i de norske Stay Behind/AIfa-miljøene, unntatt muligens via Mossad (jfr. Olstad som Haddad-soldat, forøvrig også fra en meget Israel-vennlig familie). Siden det i Norge også har vært nær sagt fullstendig tette skott mellom den demokratiske sentrum/høyre-siden og den rasistiske/ny-nazistiske høyre-siden (egentlig ble grensen trukket enda tettere, jfr. C. J. Hambros dramatiske brudd med Libertas), har denne i Norge hverken hatt noe miljøfellesskap av betydning med Stay Behind/Alfa i Norge (unntatt de få som ble med helt fra begynnelsen og holdt absolutt kjeft med det) eller det høyreekstreme miljøet rundt disse i Sverige. De norske ikke-sosialistiske partiene har antakelig vært den gruppering i Norge/Sverige (og for den saks skyld hele Skandinavia) som har visst minst om den hemmelige ulveverden som har omgitt dem.

I 1977 ble IB delvis omgjort til Krigs-IB og lagt organisasjonsmessig sammen med beredskapsdelene av den svenske forsvarsstaben, dvs. sammen med «Stay Behind», og det er derfor god grunn til å anta de deretter i praksis har smeltet mer eller mindre sammen. Det svenske Alfa har sikkert hele tiden interessert seg for begge som en slags halvprivat del av det samlede SÄPO-systemet (se følgende underkapitler).

På samme måten som i Norge ble det av sosialdemokratene drevet etterretning og overvåking mot kommunister og venstreorienterte på svenske arbeidsplasser etter krigen, som grunnlag for å kaste kommunistene ut av fagbevegelsen og hindre dem i å få nye posisjoner. Mistankene om dette og enkelte avsløringer førte til at man i 1975 etablerte begrepet «SAPO» (Sosialdemokratiska Arbeiderpartiets Polis) som et ordspill over det ordinære «SÄPO» (Såkerhetspolisen)¹. Jakten på denne antatte hemmelige organisasjonen mislyktes inntil det viste seg at det man var på jakt etter var den hemmelige, doble funksjon til et SAPO som var der hele tiden, dog uten at forkortelsen ble brukt så ofte: «Sosialdemokratiske arbetsplatsombudssorganisasjonen.» Partiet (SAP) hadde nemlig en egen slik organisasjon av faglige kontakter som drev helt åpenlyst, men i hemmelighet var den også en etterretnings- og overvåkingsorganisasjon helt på linje med den Ap/LO-tjenesten som fantes i Norge, men tydeligvis knyttet mer til SAP og mindre til LO enn i Norge. Sjefene for SAPO var partisekretærene Sven Aspling (1948-62) og Sten Andersson (1963-82).

Det statlige SÄPO drev også registrering av kommunister, men det synes som om SAPO ikke benyttet seg av det fordi det ikke var omfattende nok. Det hadde kun personkontroll i spesielle stillinger som formål, mens SAPO ønsket seg et fullstendig politisk kart over alle ansatte på større arbeidsplasser. På agentplanet skal det likevel ha vært et klart samarbeide, men mest ved at SAPO informerte SÄPO². I Norge var det et mye tettere samarbeide via Erik Næss m.fl.

På 50-tallet var kommunistene grundig utrensket, og behovet gikk over til et mer generelt behov for å utbygge og styrke SAPs makt. Det ble i 1957 besluttet å etablere en ny, hemmelig enhet 100% kontrollert av SAP innenfor Forsvarets organisasjon. I august ble Carl Gustav Birger Elmér, da 38 (utdannet som militærpsykolog og sikkert forbilde for Finn Sjue!) ansatt som førstesekretær ved forsvarsstabens innenriksavdeling. Han avanserte etter seks uker til byråsjef og sjef for et nytt kontor i avdelingen. Sven Andersson, tidligere partisekretær og kommunikasjonsminister, og arkitekten bak å overføre etterretningsdelen av SAPO-virksomheten til forsvaret, ble samtidig forsvarsminister etter Torsten Nilsson som hadde vært mot tanken³.

Den nye enheten ble kalt «Fst/In grupp B» for «forsvarsstabens innenriksavdeling, gruppe Birger», med oppgaver ukjent for resten av avdelingen. I virkeligheten var de å skaffe opplysninger om sikkerhetstruende personer og virksomheter i Sverige, i begynnelsen ren kommunistregistrering. «Birgers gruppe» benyttet et grønt stempel med koden «S-UND» for sikkerhetsundersøkelser. Birger Elmér var en personlig venn av Olof Palme. De hadde begge arbeidet sammen i den ordinære svenske E-tjenesten 1953-54. Han hadde også drevet halvoffisiell etterretningsvirksomhet i Øst-Europa bl.a. ifbm at Raoul Wallenberg forsvant⁴.

Parallellene til Norge, der Ap/LO-tjenestens virksomhet ble koordinert med og etterhvert gradvis overført til Trond Johansen, venn av Knut Frydenlund, i fremskutt posisjon i E-staben, er forbløffende! (Man savnet bare en Vilhelm Evang på plass fra begynnelsen, slik at en helt ny enhet måtte opprettes.)

I begynnelsen hadde Birgers gruppe ikke feltpersonell, slik at innsamlingsfunksjonen fortsatt ble ivaretatt av SAPO. Allerede året etter begynte imidlertid Birger å rekruttere tidligere overvåkere fra partisekretariatene. På grunn av den dype hemmelighet virksomheten måtte omgis med, ble de ansatt i dekkstillinger bl.a. i Forsvarets fabriksverk og Fortifikasjonsförvaltningen. Det ble også i 1958 anskaffet et privat dekkfirma, skredderbedriften Alf Lidvall Aktiebolag som skiftet navn til Collector Ltd Aktieselskap og så til Collector AB, for å drive «opplysnings- og inkassotjenester». Dette selskapet ble benyttet til å ansette Birgers agenter og skaffe dem leiligheter og biler⁵.

Igjen er parallellene til Norge oppsiktsvekkende, med partirekruttering og ansettelse i dekkstillinger f.eks. i Forsvarets Bygningstjenestene, og opprettelse av dekkfirmaer for etterretningsvirksomhet, som Norasonde A/S!

For fortsatt å beskytte dekkansettelsene, flyttet Birger sitt kontor – som etterhvert ble en egen avdeling – ut av forsvarets kontorer og flyttet en tid rundt i Stockholm sammen med sine nærmeste medarbeidere som altså formelt var ansatt andre steder. I 1965 ble Birgers kontor slått sammen med det såkalte T-kontoret, etterfølgeren etter krigstidens G-, senere C-kontor (etter sjefenes fornavn), som var den eneste del av den svenske statsforvaltningen som aktivt samarbeidet med nordmennene i Stockholm og ga bistand til den norske kurérvirksomheten. Dette kontorets oppgave var nå «på uoffisiell måte å drive etterretning i utlandet», dvs. Humint. Det fantes i samme seksjon 2 i forsvarsstaben også Fst/In og Fst/Und, ordinære paralleller til de norske FO/S og FO/E. Ved sammenslutningen av B- og T-enhetene ble de løftet ut av seksjon 2 og etablert som IB, som fra 1965 rapporterte direkte til Forsvarssjefen. Fra 1970 var forsvarssjefen Stig Synnergren, solid sosialdemokrat som lenge hadde stått SAP-ledelsen nær. Birger Elmér ble sjef for IB som da hadde 20-30 ansatte⁶.

Ifølge Thomas Kanger/Jonas Gummesson er navnet «Informasjonsbyrån» en misforståelse som oppsto da Folket i Biid/Kulturfront avslørte IB i 1973. I virkeligheten sto IB for «Innhämtning Birger»⁷ – samme kodenavn som ble brukt på Kjettingmannen Helge O. Spilhaug i Norge!

IB ble et høyeffektivt registreringsverktøy som registrerte alle som kunne tenkes å ha den minste tilknytning til kommunistene (husk at i Sverige dekker VPK også den del av partispekteret som i Norge dekkes av SV) eller Øst-Europa, herunder alle som reiste østover uansett partitilknytning. Også SAPs indre opposisjon ble kartotekført. IB rekrutterte informanten alle ulike venstresideorganisasjoner og sendte iblant inn infiltratører. All informasjon ble stilt til disposisjon for SAP, mens det ordinære Fst/In (=FO/S) kun fikk informasjon om klare sikkerhetsrisikoer og da bare noen av informasjonene vedrørende disse. IB var en klar sosialdemokratisk dekkorganisasjon innen det svenske forsvaret som rapporterte direkte til SAPs partisekretærer, SAPO-sjefene Sven Aspling og Sten Andersson. (Moderorganisasjonen SAPO fortsatte sin virksomhet. Det var bare etterretningsdelen som var overført IB. Selve ryddearbeidet måtte partiet utføre selv.) Men Elmér hadde også direkte kontakt med de fleste formennene i SSU, partiets ungdomsforbund. Den viktigste av disse var Ingvar Carlsson (1961-67), senere svensk statsminister⁸.

Ifølge Reiulf Steen⁹ spilte

«IB også en viktig rolle i spionasjen mot Sovjet fra finsk jord».

Steen opplyser også at¹⁰:

«(IB) utvekslet opplysninger både med CIA og Mossad»

Kanger/Gummesson tillegger IB mye av «æren» for at man i Sverige ikke fikk en norsk/dansk utvikling med etablering av et SF/SV mellom VPK og SAP. Poenget skal være at man fikk ekskludert potensielle utbrytere, særlig rundt studentgruppen Clarté (sml Orienteringsgruppen og senere AIK i Norge) i tide enkeltvis, før de kunne bli en selvstendig kraft som kunne gi grobunn for en koalisjon mellom utbrytere fra de to partiene. Dette ble mulig fordi Clarté-folkene ble registrert tidlig¹¹.

IB bygget etterhvert opp et enormt kontaktnett ikke bare på arbeidsplassene, men i organisasjoner, offentlige etater, politiet, andre skandinaviske land osv. Nettet sies å ha omfattet 260 ulike «innganger», dvs. hovedkontakter som kunne ha mange flere personer bak seg, tilsammen kanskje 4-5000 personer (dette kan være et akkumulert tall; ikke alle behøver å ha vært aktive samtidig). Industrins försvarsbyrå (sml Industrivernet) var del av nettet. Nettet omfattet ikke bare informatører, men også agenter av alle ulike slags yrkesgrupper som kunne komme godt med i offensiv virksomhet: Håndverkere, våpenhandlere, advokater, bilreparatører, elektroinstallatører, fotografer, ingeniører, glassmestere, leger, reisebyråer, journalister, trykkere, sveisere osv. Det var også rent kriminelle agenter, f.eks. skapsprengere¹². Igjen det samme som i Norge: Tronds nett «ute i det blå»!

Reiulf Steen skriver¹³:

«Et sted underveis gikk de langt ut over grensene for det akseptable. De hadde fått altfor vide fullmakter og benyttet dem fullt ut. De foretok ulovlige aksjoner mot fremmede ambassader, de infiltrerte palestinske miljøer, de hadde et utall av dekkadresser og dekkfirmaer og var i realiteten utenfor enhver kontroll. De svenske sosialdemokratene brukte ihvertfall ikke de mulighetene de hadde til å bremse dem».

Akkurat som i Norge! Dvs. ulovlige aksjoner mot ambassader og infiltrasjon av palestinske miljøer – en blåkopi av Tronds virksomhet ved hjelp av sin underavdeling, Spilhaug-apparatet. Det er ihvertfall positivt at Reiulf Steen ser ut til å ha forstått hva Lund-kommisjonen ikke kommer til å forstå (når den som vi frykter vil føre Stortinget bak lyset ved å gi POT skylden for Spilhaug), dvs. at de to IB-systemene (i Norge Spilhaug) er underavdelinger av de respektive Ap-systemer, dirigert og finansiert via de respektive E-staber.

I 1969 klarte rikspolitisjefen, som var blitt irritert over IBs konkurranseforhold til SÄPO, og sikkert også for at SÄPO i opinionen måtte ta ansvaret for den mye mer offensive, men hemmelige IB-etterretningen, å presse Regjeringen til å nedlegge IBs etterretningsvirksomhet, ved hjelp av følsomme opplysninger om IB- virksomhetens kobling til SAP. Offisielt skulle IB deretter bare drive utenlandsetterretning, men det viste seg at innenlandsspionasjen likevel fortsatte. Sjefen for innenriksavdelingen, Ingvar Paues, ble overført til en helt annen statsetat, men journalistene (Peter Bratt og Jan Guillou) som da skygget ham og andre IB-foIk mente han fortsatte å drive med sine gamle ting derfra¹⁴.

Birger Elmér gikk offisielt av med pensjon like før IB ble avslørt i 1973, men fortsatte som sjef til 1974 og som «konsulent» til 1979. Det samme gjorde Ingvar Paues, da han ble pensjonist¹⁵. Enda en parallell til Trond Johansen!

De to journalistene som avslørte IB ble avhørt av «spionåklagaran» Carl-Axel Robèrt i politiet. De trodde at avhørene skulle forberede et oppgjør med kriminaliteten innen IB, og samarbeidet villig. Men i virkeligheten ga avhørene grunnlag for å arrestere journalistene og sikte dem for spionasje, sammen med deres viktigste kilde i IB!¹⁶ Igjen ser vi paralleller til Norge: Leif A Liers avhør av oss førte til kriminalisering av oss og høyst sannsynlig rettslig kjennelse for avlytting for å dekke over tidligere, pågående og etterfølgende ulovlig overvåking (siden han ikke fant noe grunnlag i avhørene måtte dette bygge på den falske Lauritzen-rapporten, se kap. 18.5) – og Riksadvokatens Dahl-gruppe hadde kun som siktemål å innhente alle våre bevismidler som grunnlag for tildekking og diskreditering av oss. Ut fra det svenske eksempel kan vi visst være lykkelige over ikke å ha blitt tiltalt selv! (Men nettopp denne risiko hadde vi forutsett i god tid og tatt alle forholdsregler, ved å holde våre stier helt rene i forhold til norsk lov.) Både Lier og Dahl brøt politiinstruksen (kap. 18.18), og det må da også denne svenske varianten ha gjort? Enda en norsk parallell er klar: Politiet bidrar til å dekke over Ap-tjenestenes ulovligheter!

All annen gransking og etterforskning av IB i Sverige endte i ikke noe, akkurat som alle norske granskinger. Blant forklaringene finner vi enda en parallell til Norge: Eksperten i den ene granskningskommisjonen («Rosénska underrättelseutredningen»), Bertil Wenblad, viste seg å ha vært nestkommanderende i IB og selv ansvarlig for oppbyggingen av kommunistregisteret! Det var ukjent for de fleste, også at utvalget omfattet enda en person som var agent for de granskede¹⁷.

Men la oss minne om at det er helt likt Nygaard Haug’s etterretningstjenesteutvalg i Norge, som hadde som medlem utenriksråd Georg Kristiansen som hadde hatt ansvar for og kontakt med hemmelig virksomhet det meste av sin karriere (kap. 17.6) og som sekretær oblt Ole Bakkehaug som var både sjef for E-stabens (Tronds) sekretariat samt sjef for Stay Behind-avdelingen Argus – som vi forøvrig er overbevist har deltatt i overvåkingen av oss (kap. 17.4)! Dessuten også tilsvarende Nygaard Haugs utvalgssekretær Sam Harris som giftet seg med Gros søster; og hvis far hadde helt spesielle forbindelser med Israel. Man får de beste granskningsrapporter når granskerne skal granske seg selv!

Vi minner også om at det ligner på oppnevnelsen av Regine Ramm Bjerke til Lund-kommisjonen i Norge. Hun er datter av tidligere ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet, Fredrik Ramm som i 20 år var meget sentral i det norske Stay Behind og en trofast medspiller til Jens Chr Hauge. Det er lite sannsynlig at hans datter vil nagle Gro, Hauge, Trond og Ap for den norske IB-skandalen, nemlig Tronds underavdeling Kjettingfabrikken og virksomheten i Stay Behind.

Resultatet i Sverige ble full hvitvasking – akkurat som Nygaard Haug i Norge – og en mindre omorganisering: IB ble lagt tilbake til seksjon 2 med nytt navn: GBU for «Gemensama byrå for underrättelser». Elmér, som offisielt var pensjonert, ble etterfulgt av Gösta Lundström, kjent krigsflyver og spaltist i Dagens Nyheter, og ansett som «militærblå» og langt fra SAP. Videre var det jo allerede vedtatt at IB fra 1969 bare skulle drive etterretning i utlandet¹⁸.

Men SAPO var fortsatt ikke avslørt.

Det ble den i 1975, men bare med et gløtt. Det begynte med at Aftonbladet avslørte at en tjenestemann i sykehusforvaltningen i Gøteborg, Jan Lindqvist, spionerte på de ansatte ved et sykehus, og la skylden på SÄPO. Men SÄPO nektet og det ble spekulert i en hemmelig partiorganisasjon som ble døpt SAPO. En rekke granskninger hvitvasket det hele. Underveis hadde justisminister Lennart Geijer benektet SÄPOs rolle. Etter en uke snudde han. Det hadde vært mistanker om terroristceller på sykehuset. Det lokale SÄPO hadde bedt om en agent. SÄPO-sjefen Hans Holmér innrømmet det hele, og at det var han som først hadde feilinformert Geijer. Dette var en dekkaksjon med visse elementer av sannhet. Men det var frykten for marxist-leninister på sykehuset som hadde startet aksjonen, ikke terrorister. Det fremgikk av et hemmelig PM skrevet bl.a. av Holmérs og Geijers felles informasjonssekretær Ebbe Carlsson. Carlsson var særlig kjent som parhest med Holmér¹⁹.

Men forfatterne kan fortelle at statsminister Olof Palme etter Aftonbladets avsløring straks tok kontakt med forsvarssjefen, Stig Synnergren. Etter denne kontakten kunne Geijer benekte SÄPOs rolle. Det hadde senere også vært et møte med bl.a. Palme, Synnergren, Geijer og Carlsson. Det var her det ble bestemt at SÄPO likevel skulle ta ansvaret, for å beskytte SAPO og IB (nå GBU).

Etterhvert kom Aftonbladet på sporet, og journalister der avslørte at Lindqvist ikke var agent for SÄPO, men SAPO, som de trodde hadde vært identisk med IBs tredje seksjon så lenge den eksisterte. SAPOs toppsjef skulle være Palme selv. Reportasjen ble stanset etter inngrep fra partiet (Aftonbladet er SAP-tilknyttet) for ikke å avsløre hva SAPO egentlig var.

En gransking av justisombudsmannen ble nøytralisert ved at forsvarssjef Stig Synnergren personlig hevdet overfor ombudsmannen at Gøteborgs-hendelsene hadde sammenheng med den militære beredskapsplanleggingen. Det skulle ved okkupasjon etableres en hemmelig regjering der bl.a. LO- og SAF (Svenske arbeidsgiverforeningen) skulle inngå. Til denne skulle det knyttes en motstandsbevegelse som bl.a. skulle ha folk i sykehusene for bl.a. lett å kunne skaffe opplysninger fra evt. skadede fiendesoldater som ble innbragt. Derfor var Lindqvist plassert. Dette var et nytt nivå med blanding av løgn og halvsannheter som ombudsmannen slukte. Men blant halvsannhetene var eksistensen av en beredskapsorganisasjon.

I 1976 ble det ikke-sosialistisk koalisjonsregjering som iverksatte ny gransking ved en embetsmann i Justisdepartementet, Ingvar Gullnäs. Han fattet interesse for Synnergrens historie om en okkupasjonsregjering etc., og kom på sporet etter enda en hemmelig organisasjon, Krigs-IB. Men ellers ble han møtt med en mur av taushet, og konstaterte at han hadde møtt betydelig motvilje i forsvarsstaben. Han trodde det var IB som var innblandet, men kunne ikke bevise det. Han anbefalte at han fikk lede en ny granskningskommisjon med større ressurser og skjerpede virkemidler. Men i mellomtiden hadde SAP manøvrert i Riksdagen slik at trepartiregjeringen var blitt erstattet med en ren Folkparti-regjering! Denne var nok lettere å manipulere. I den tremannsgruppe som nå ble oppnevnt – uten Gullnäs – var IB selv representert! Det ble en tildekkingsutredning, enda et svensk Nygaard Haug-utvalg!

Forfatterne avslører selv den virkelige forklaringen på sykehushistorien²⁰:

Da innenriksvirksomheten til IB offisielt ble nedlagt i 1969 (effektivt fra 1970), ble den ikke gravlagt, bare frosset. Stillingene ble beholdt, men var ubesatt. Allerede i 1971 var sjefen for denne virksomheten, Ingvar Paues, tilbake i en av disse. Det ble noen år av 2-4 ansatte lagt planer for gjenopptakelse av aktivitetene under dypere dekke, bl.a. fordi en ny lov forbød meningsregistrering. Det skulle skje gjennom en samordning med beredskapsplanleggingen. Her fantes – i den ordinære sikkerhetsstaben – fra før planer for internering av personer som ville representere en sikkerhetsrisiko ved krigsutbrudd (i Norge ligger disse i Stay Behind – også i Sverige?). Og en kommunist var vel en sikkerhetsrisiko? Den gjenopprettede innenriksavdelingen i IB ble derfor i praksis sammensmeltet med Krigs-IB. SAPO fortsatte som informasjonsinnsamler, og arkivene ble plassert i sikkerhetsstaben. Konsekvensen var at listene vokste til de dekket partiets behov for å holde kontroll på arbeidsplassene. Nå kunne nesten hvem som helst regne med å bli internert ved krigsutbrudd!

Det var nettopp innsamling til dette register som fant sted ved sykehuset, som på tusenvis av andre svenske arbeidsplasser. Der var overvåkeren Lindqvist blitt ansatt av den fortjente SAP-politikeren Leif Andersson som også var mobiliseringsoppsatt i Krigs-IB, ganske riktig for å registrere kommunister og venstreradikalere, men nå kamuflert innenfor beredskapslovgivningen. Til syvende og sist var det virkelig SAPO som var oppdragsgiver.

Sykehussaken var således særdeles farlig, og Andersson hadde opptrådt dumt ved ansettelsen og Lindqvist hadde oppført seg altfor åpenlyst som agent. Andersson hadde ikke klart å holde kjeft for Gullnäs om Krigs-IB selv om dette ikke ga svaret for Gullnäs. Men fortsatt boring i sakene hadde kunnet avsløre alt sammen, og ifølge forfatterne blottlegge kjernen i en virksomhet som hadde foregått i 30 år, meningsspionasje mot svenske arbeidere ved hjelp av det militære system – og eget system. Det ble helt maktpåliggende for «Sossarna» å stanse dette – derfor all løgnen, alle dekkhistoriene og alle tildekkingsgranskingene.

Ett spørsmål stilles ikke i boken: Var det så maktpåliggende at man også måtte få skiftet regjering i Sverige? Det ville heller ikke vært uten paralleller til Norge!

Krigs-IB ble først skikkelig avslørt i Sverige i 1988, igjen i Aftonbladet. Sten Andersson – nå utenriksminister – og fhv forsvarssjef Stig Synnergren forklarte at dette var en motstandsbevegelse som skulle aktiveres i krig – dvs. «Stay Behind»-konseptet¹.

Krigs-IB ble bygget opp på slutten av 50-tallet, parallelt med IB. Mens IB drev kommunistkontroll i samarbeid med hele partiorganisasjonen ned til arbeidsplasskontaktene i SAPO, besto Krigs-IB av rundt 100 av SAPs partitopper. Disse ble offisielt mobiliseringsplassert av Birger Elmér i Krigs-IB etter forslag fra SAPs partikontor! (Disse omfattet imidlertid etterhvert noen få næringslivsrepresentanter.) Krigs-IB skulle først og fremst være en etterretningstjeneste for den lovlige svenske regjering – som «selvsagt» var en SAP-regjering!

Ifølge Kanger/Gummesson var imidlertid Krigs-IB ikke identisk med svenske Stay Behind²:

«Någon aktiv motstandsrörelse, ett ord som närmast förknippas med människor som kampär med vapen i hand mot en ockupant, handlade det dock inte om. När Sten Andersson 1988 hävdade att Krigs-IB var en latent «motstandsrörelse» gjorde han sig skyldig till en politisk betingad överdrift. Förberedelser for en sådan organisation fanns också, men det var inte Krigs-IB.»

Krigs-IB var det svenske sosialdemokratiske arbeiderpartiets private Stay Behind, finansiert, administrert og kamuflert av Forsvaret. Hensikten var å sikre SAPs stilling etter en eventuell okkupasjon gjennom etterretningsarbeide gjort under okkupasjonen. Men samtidig hadde Krigs-IB en fredstidsfunksjon som etterretningstjeneste for IB. Samme oppgave, forskjellig målgruppe: I krig fienden, i fred det svenske folket. På toppen av det hele representerte ordningen en liten særfordel for partipamper: Mobiliseringsplasseringen i krigs-IB innebar at de slapp repetisjonsøvelser (de «øvet» på jobben)!

Vi antar på vår side at Krigs-IB og det svenske Stay Behind må ha glidd mye nærmere hverandre og i praksis sikkert langt på vei blitt det samme etter at Krigs-IB ble lagt sammen med Stay Behind som en beredskapsenhet. Det var jo stort sett det samme de drev med, både offisielt og uoffisielt!

Krigs-IB ble gjemmestedet for kommunistregistreringen etter forbudet av 1969, og det antar forfatterne det er den dag idag (dvs.1990 da boken kom ut). Birger Elmér ble forlangt «avviklet i løpet av inneværende døgn» av den moderate justisministeren Eric Krönmark i 1977, men det ble han bare formelt. Stig Synnergren forsøkte å få fortsette som sjef for Krigs-IB da han gikk av med pensjon i 1978, men det gikk ikke. SAPO som arbeidsplassorganisasjon finnes fortsatt, og det er ingen grunn til å tvile på at den fortsatt mottar informasjoner fra Krigs-IB.

Det var vært endel bruduljer i Sverige, som har medført endel omgrupperinger og enkelte riper i lakken for enkeltpersoner, men det er alt.

Nå er det stille og business as usual.

Forresten ikke fullt så stille. Systemet dukket opp til overflaten igjen i vinter, da en privatdetektiv engasjert av det sosialdemokratiske partiets eget reklamebyrå ble tatt for å overvåke og stjele dokumenter fra en kjent TV4-journalist, Bim Enström³. Dokumentene ble så overlevert adm. dir. i boligkooperasjonen HSB i Stockholm, Ulrik Fällmann Reklamebyrået har sin opprinnelse i den svenske A-pressen. Styreformann er tidligere partikasserer Bosse Sundling, og ett av styremedlemmene er Sten Olsson, sekretariatsleder for riksdagsgruppen. Byrået er visstnok så langt mest kjent for en voldsom PR-kampanje for Mona Sahlin som var partiets kommende statsministerkandidat inntil det ble for mye kredittkortbruk. Dets daglige leder, som beskrives som sosialdemokratenes reklameguru. Harald Ullmann, har mistet jobben. Ullmann og Fällmann skal tidligere ha arbeidet nært sammen innenfor partiet.

Bakgrunnen for overvåkingen var at Enström hadde avslørt korrupsjon i HSB, slik at Fällmanns forgjenger Rolf Trodin måtte gå av. Det er da ikke særlig troverdig når Fällmann benekter at han har bestilt overvåkingen, særlig ikke når han måtte innrømme å ha tatt imot de stjålne dokumentene.

Bim Enström fikk vite om overvåkingen allerede i juli. Den pågikk inntil den omhyggelig ble avslørt i januar.

For oss ser dette ut som en ny arm av den svenske «fjerde tjeneste» SAPO, mest sannsynlig en dekkbedrift for det nå underjordiske og fullt levende Krigs-IB.

Aftenposten skrev:

«Vi mistenker ikke den sosialdemokratiske partiledelse for å være oppdragsgiver. Men hva vi her får avslørt, er en ukultur som henger nøye sammen med at sosialdemokratene gjennom årtier har sittet med bukten og begge endene i svensk samfunnsliv, så vel i posisjon som i opposisjon.»

Såvel i posisjon som i opposisjon! Når vil Aftenposten si like klart fra om hva som er i galt i Norge?

Arbeiderbladet skrev:

«Spionbesøket i TV4 kaster en skygge av svensk Watergate over det sosialdemokratiske partiet.»

Ebbe Carlsson og Hans Holmér er i Norge mest kjent ifbm Palme-drapet og overvåking av kurdiske miljøer for å få skylden for drapet lagt der. Det var tredje gangen dette radarparet var i vinden. De hadde først hjulpet regjeringen med å dysse ned en telefonavlyttingsskandale. I sykehussaken spilte de også bare en lynavlederrolle. De to skal ikke ha noe med IB å gjøre. Kanger/Gummesson beskriver dem mer som «politiske torpedoer» for SAP.

Men Holmér var nå SÄPO-sjef, og for oss er det interessant å notere seg at svensk presse stadig kommer tilbake til den spesielle kultur som eksisterte innenfor SÄPO. Da den tidligere svenske politisjefen Hans Holmér sammen med fem andre i 1990 sto i retten dømt for ulovlig avlytting av kurder-miljøene ifbm Palme-drapet, skrev f.eks. Aftonbladet¹:

«De, eller noen av dem kan ha hatt helt akseptable grunner for, i enkelte tilfeller å bryte loven … Med det omfang avlyttingen hadde fått, ifølge mange opplysninger gitt i forundersøkelsesprotokollen, viser det seg at lovbruddene var begynt å løpe amok i SÄPO.

Det er vanskelig å fri seg fra forestillingen om at det skjedde fordi sikkerhetspolitiet hadde låst seg fast i forestillingen om at påtale og dertil rettergang mot dem ville være svært vanskelig å føre frem.

… De kunne ikke drømme om at det ville skje. Enda mindre deres underordnede.

Derfor gjorde de som de gjorde, og knipen vi alle er havnet i er meget lik det mareritt de aldri brydde seg om å drømme.»

Senere ble bl.a. Ebbe Carlssson dømt for ulovlig smugling av avlyttingsutstyr. Under rettssaken refererte Göteborgsposten statsadvokatens omtale av to av de andre tiltalte²:

«(de) har levd i en verden der avlytting ble brukt som etterforskningsmetode og dit vi nå vet at avlyttingsutstyr ble innført for sikkerhetspolitiets regning uten å bli fortollet.

– De har levd i et miljø der tankegangen har vært ‘hensikten helliger midlene’. Lever man i et slikt miljø og sjefene ikke griper inn og retter det opp, er det spørsmål om det er rimelig at underordnede skal ta hele ansvaret.

– Såvidt jeg forstår har selv Ebbe Carlsson kommet i kontakt med denne verden og blitt smittet.»

Det er også interessant at det under rettssaken besto uklarhet om hvem som hadde gitt ordre til importen, fortsatt ifølge Göteborgsposten:

«Overanklageren Ola Nilsson sier at han selv tror at det var et enkeltinitiativ, uten sjefenes kunnskap. – Det er ikke helt enkelt, sa han med oppgitt stemme …

Ifølge Nilsson er det Ebbe Carlsson som har vært motor I hele saken …. De tre andre anklagene … kan slippe unna med betinget dom og kraftige bøter …

– Det er ikke utelukket at de trodde at hele aksjonen var sanksjonert av rikspolitisjefen, SÄPO-sjef en og justisministeren …

Men ikke en gang rikspolitiledelsen har rett til å ta inn gods her i landet uten å fortolle det. Derfor må alle ha forstått at det dreide seg om smugling …»

Reiulf Steen skriver¹:

«(IB) samarbeidet også over landegrensene med tilsvarende organer i Norge, den norske militære etterretningstjenesten og Youngstorget».

Av IB-historien fremgår at både IB og Krigs-IB hadde god kontakt med Norge. Det fremgår også at Krigs-IB ble innordnet under beredskapslovgivningen og enten til sist blitt en del av svenske Stay Behind eller ihvertfall blitt en meget nær samarbeidspartner. Det gjelder nok sikkert også det svenske Alfa. som beskrives som en ytre krets av grupper som samarbeider med Stay Behind i Sverige, som i Norge. Hvor mye alt dette er samme fenomen eller ulike organisasjoner er ikke godt å si, men nær hverandre står de i alle fall, og i alle fall var Stig Synnergren i mange år sjef for det hele, i realiteten på vegne av det sosialdemokratiske partiet.

Mossad opererer også i Sverige, og i god kontakt med hele dette miljøet, jfr. Contra, IVAF etc., og fortroppen av Mossads Lillehammer-lag som holdt møter med IB før de dro til Norge (kap. 25.19.5.1).

På samme måte må vi regne med at det samlede norske miljøet rundt Trond, Stay Behind, Alfa/Kjettingmannen, Norasonde etc. har god kontakt med Sverige, og at ihvertfall lederne for disse miljøene i de to land har vært svært godt informert om hverandre.

Ronald Bye bekreftet i 1989 at han var informatør for de norske hemmelige tjenestene fra 1963 og at han i den forbindelse hadde svenske kontakter. Han slo fast at dette hverken var det sivile overvåkingspolitiet eller regulær militær etterretning. Arbeiderbladet fastslo da at det kun gjensto ett alternativ: Den svenske hemmelige tjeneste IB – «sosialdemokratiets spesielle tjeneste» – som ble opprettet formelt i 1965 og avslørt i 1973². I 1991 bekreftet Bye for Klassekampen at det dreide seg om IB, og at også seksjonsleder Trond Johansen i E-staben hadde slik kontakt³. På dette tidspunkt ble det også hevdet at sjefen for LO-skolen, Jacob Grava, hadde hatt nær kontakt med IB.

Senere skrev Ronald Bye at det var Arne Hjelm Nilsens venninne, Ingrid Haugen, som satte Bye i kontakt med svenske IB da Bye overtok etter Hjelm Nilsens død i 1967⁴. Ingrid Haugen var enke etter Ingjald Haugen som døde tidlig etter å ha ledet det såkalte Faglig Utvalg som i realiteten styrte det ikke-nazistiske LO under krigen og foresto overgangen i LO fra krig til fred.

Men hovedliasonen i Norge til Sverige og IB med videre var Trond Johansen, som ble rasende da han oppdaget at Ronald Bye hadde hatt sine kontakter. Det var på et tidspunkt da IB var avslørt i Sverige og det var risiko for avsløring av de tilsvarende systemer i Norge, dvs. Spilhaug-apparatet. Norasonde hadde tatt skritt til å flytte sin virksomhet fra Lørenvn (vegg i vegg med HV-brakka til Sinsen HV/Spilhaug) før IB-avsløringen (mens det brygget opp?), og fikk gjennomført disse i enorm hastighet da det skjedde.

Det understreker på nytt at Stig Synnergren visste hva han snakket om, da han uttalte at⁵

«Jag har stött på namnet (Alfa). Som jag minns rörte det sig om en självständig organisasjon som samarbetade med stay-behind i Norge.»

Gjennomgangen av den svenske historien omfatter kort og godt så utrolig mange paralleller til Norge at det er mulig å tenke seg annet enn informasjon og idéer har fri flyt mellom hele det svenske SAPO-systemet med ymse underlagte ledd og det tilsvarende systemet på norsk side.

I kapitel 25.26 vil vi redegjøre for endel av Spilhaug-apparatets (Kjettingmannens) virksomhet frem til idag. Det er hevet over tvil at dette i alle år har vært Aps spesielle forlengede arm og det viktigste operative element for den «fjerde tjeneste», med formål å utføre klandestine og kriminelle aksjoner mot alle som av en eller annen grunn er utpekt til motstandere/risikoelementer, ut fra hensynet til å sikre Aps makt og/eller bringe Ap til makten, samt sikre at de «riktige» har makten i Ap. Gjennom HV og Stay Behind er dette en del av staten som er reservert for dette formål for Ap alene og styrt av Aps bakmenn, i forståelse med Aps ledelse, unntatt på slutten av perioden med Nordli og Steen da det ble satt inn for å bringe Gro til makten.

Herunder er dette apparatet ihvertfall siden ca. 1989 satt inn mot oss – og mange andre vi kjenner til.

I 1993 fikk hele systemet, og særlig Spilhaug-apparatet, panikk på grunn av Dahls pause og pressemeldinger om nært foranstående arrestasjoner av folk i E-systemet etc. (se kap. 18.8). Vi mener at justisminister Grete Faremo da fikk besøk fra Spilhaug-apparatet med klare krav om beskyttelse og videre tildekking (se kap. 25.26.6). Ved siden av all annen tildekking i mellomtiden, har nok den generelle bekymring for at vi eller Lund-kommisjonen skulle avdekke Spilhaug-apparatet eller andre ubehagelige forhold knyttet til Stay Behind ledet til den konklusjon at man skulle gjøre som man gjorde sammen med Harald Stanghelle i Mossad/asylsøkersaken, nemlig komme med en kontrollert avsløring i en maskert versjon for at den skulle gjøre minst mulig skade.

Oppgaven ble gitt til topp-mannen i Stay Behind og Spilhaug-apparatet Frank Siljeholt og dypagenten, psykologen Finn Sjue: De skulle lede Gerhard Helskog og Ronald Bye «inn i øvelsene» (Bye har nok hatt sine egne motiver for å la seg trekke med – det kommer vi tilbake til!).

Helskog planla fra begynnelsen av 1995 å lage en dokumentarfilmserie og en TV-serie om etterretningstjenesten. Han fikk 4,7 mill kroner i støtte fra det såkalte AV-fondet. Både han og Bye ble oppsøkt av Finn Sjue som fortalte at han kunne levere en sprell levende toppkilde fra E-tjenesten: Frank Siljeholt.

Det var litt av en fangst! Den norske E-tjenesten, som aldri før i historien har vært «sviktet» av en eneste avhopper (det kan man ikke kalle de to offiserene som uhyre diskret og under full taushetsplikt informerte sine høyeste overordnede på politisk plan om mulige tjenestemessige avvik etc.) hadde nå tilsynelatende mistet kontrollen over en av sine mest betrodde menn, og det via «marxist-leninisten» Finn Sjue! Og denne betrodde offiseren velger altså å gå til Sjue og deretter lage bok og TV-serie fremfor å gå til den stortings-oppnevnte Lund-kommisjonen, som det i seg selv er så farlig å gå til at ingen andre E-folk har våget det (eller direkte til Riksadvokaten)!

Selv i bridge blir spillerne opplært til å være på vakt mot uventede gaver, slik som når motstanderen frivillig spiller ut og legger død sin egen ubeskyttede konge. Men dette er ikke bridge, ikke en gang poker, det er verdens mest avanserte narrespill med motstandere som har 50 års erfaring i provokasjoner og desinformasjon. Det eneste som ville vært merkeligere var hvis Trond Johansen selv stilte opp og berettet alle sine synder!

Siljeholt er ingen hvem som helst. Han har ihvertfall siden ca. 1970 vært nestkommanderende i Spilhaug-apparatet, og ble i 1973 fast ansatt hos Sven Ollestad sentralt i Stay Behind. Fra 1973 var han sjåfør og altmuligmann for det sentrale Stay Behind-apparatet. Dette er mannen som fremstår nærmest som en avhopper fra Stay behind/E-staben overfor Sjue og trekkes med til Bye og deretter Helskog.

Og han forteller villig vekk, endog intervjuet i egen person i TV-2!

Alvorlig talt! Har man ikke lest Watergate? Den viktigste kilden til Woodward og Bernstein het aldri mer enn «Deep Throat» og møtte med solbriller og oppbrettede frakkekrager da journalistene møtte ham f.eks. nede i mørke garasjer. Når vi møter våre kilder, er det tilsvarende på gatehjørner eller ensomme kafébord etter at begge parter har skiftet bil og drosje flere ganger. Men Helskog & Co møter sin i et flombelyst TV-studio! Og virker det som om Siljeholt frykter noen represalier?

Ingen har vel på lange tider til de grader brutt sin taushetsplikt som nettopp Frank Siljeholt! Riktignok har alle fått fritt leide til å fortelle om ulovligheter, men Siljeholt har blottlagt en masse detaljer omkring Stay Behinds helt ordinære og lovlige virksomhet – herunder f.eks. lederens identitet, som ut fra Stay Behinds natur virkelig skal være hemmelig!

Det måtte også forsvarsminister Jørgen Kosmo innrømme da han kommenterte avsløringene i media i november 1995¹: «Nå har en rekke tidligere ansatte (i Stay Behind) brutt sitt taushetsløfte.» Samtidig kom det et lite ymt over NTB² fra den kjente tildekningsetterforsker Lasse Qvigstad om at forfatterne Bye og Sjue, men også flere av kildene, «kunne komme til å bli etterforsket».

Dette begynner å bli interessant. Qvigstad truer først og fremst forfatterne, enda han godt vet at han ikke kan få dømt noen av dem til 5 minutters samfunnstjeneste. De har ikke brutt noen taushetsplikt! De er i sin fulle rett til å sitere kilder, uavhengig av kildenes taushetsplikt, særlig fordi det her er åpenbart at Siljeholt går ut på bred front: I boken, i TV og til avisene. Hvorfor truer ikke Qvigstad TV-2 og Helskog med etterforskning? Svaret er nok at de trenger ikke den ekstra troverdighetshjelpen som Sjue gjør. Skulle noen komme i tvil om hvem han tjener, er det godt å bli litt truet av påtalemyndigheten!

Men Siljeholt navngis ikke, hverken av Kosmo eller Qvigstad. Det blir til «flere ansatte» og «flere av kildene». Men det er jo først og fremst han som har brutt taushetsplikten! Nå er det gått fire måneder, og vi har ikke hørt et kvidder om etterforskning av eller tiltale mot Siljeholt, fra hverken Qvigstad, Rieber-Mohn, Kosmo, Faremo eller Forsvarssjefen.

Men vi har hørt fra talerøret! Lederskribenten i VG, utvilsomt Alf R Jacobsen, gikk kraftig ut mot boken og forfatternes vurderinger av Stay Behind-systemet i forhold til politisk kontroll etc. Det er slik rollespillet skal være. Men samtidig hevder han, helt uriktig for en som skal være ekspert, at hovedtrekkene i boken «var kjent fra før» og at det bare bringes «noen nye og interessante opplysninger i tillegg til endel sladder og løst snakk»³.I virkeligheten måtte Trond via Siljeholt slippe ut en masse hemmeligheter for at det skulle bli noe å trykke og sende på TV sammen med desinformasjonen som skulle redusere betydningen av og kamuflere plasseringen av Spilhaug-apparatet. I ettertid, derimot, passer det å tone ned dette for å beskytte Siljeholt. Det sier talerøret også rett ut:

«Vi mener det er galt å slepe noen av de impliserte for retten. Det kan så være at enkelte opplysninger om okkupasjonsberedskapen slik den er idag, har skadet organisasjonen. Men skaden er helt sikkert ikke uopprettelig.».

Vi minner om at CC, som var den første som åpent omtalte Stay Behind⁴ (unntatt det lille som kom frem ved avsløringen av Hans Otto Meyers våpenlager i 1978) ble avhørt, siktet og etterforsket i årevis før saken ble henlagt, selv om han ikke brøt noe taushetsløfte. Men Siljeholt, som bryter sitt løfte på punkt etter punkt, er det ingen som en gang vil avhøre, med full støtte fra landets største avis! Men han skal visst «assistere» Qvigstad som nå for n’te gang «går løs på» Lillehammer-saken!

Det er ikke så rart. Hvis det ble reist siktelse mot Siljeholt – som han selvsagt på forhånd er blitt garantert mot – ville det fort komme frem hvordan hele denne gigant-aksjonen var iscenesatt som et forsøk på å gravlegge Spilhaug-apparatet som en «privat gruppe» og overlevning etter etterkrigstiden, før Lund-kommisjonen eller andre fikk anledning til å avsløre det som det det er: Tronds forlengede arm og Stay Behinds «alter ego» med nok et bein i HV. Og kom man så langt, ser vi ikke bort fra at det kunne bli reist siktelse mot den ene av medforfatterne, men i så fall på et helt annet grunnlag!

Vi vet at Lund var sporet etter Stay Behinds evakueringsøvelse og Stay Behind-offiseren Israel Krupps medvirkning i Lillehammer-saken (se kap. 25.19). Derfor skulle Siljeholt presentere Krupp og antydninger om hans medvirkning på forhånd, på en slik måte at det så ut som om dette var solospill fra Krupps side og at han selv og Stay Behind-ledelsen var helt ukjent med saken. (Her mener vi at Siljeholt også hadde personlige motiver. Det er høyst sannsynlig at han medvirket selv, se kap. 25.19.3.1 og 25.19.12.2!)

Imidlertid kan vi påvise (kap. 25.19.3.1) at han i boken/TV-serien holdt tilbake ett stykke meget viktig og oppsiktsvekkende informasjon om Lillehammer-saken, og det på en så påfallende måte at han like godt kunne sagt det motsatte. Noen måneder senere ble det imidlertid hensiktsmessig for Trond-systemet at Siljeholt kom med denne informasjonen også. Dette viser hvor styrt og selektiv «avsløringen» var!

Vi tror også Lund-kommisjonen var begynt å grave i etableringen av Stay Behind og på sporet etter grupperinger som fortsatte som identifiserbare enheter i eller rundt Stay Behind. Enten hadde de funnet Spilhaug-apparatet eller lå an til å finne det. Vi vet imidlertid at vi selv etterhvert var begynt å komme ganske nær. Vi hadde allerede avslørt Norasonde og visste at det måtte være en mye større, fortsatt operativ enhet i tillegg. Vi visste i hvilket område av byen den måtte finnes, og at den var tilknyttet Stay Behind, muligens også HV. Det var bare et spørsmål om tid før vi ville avsløre Spilhaug-apparatet som Tronds operative arm ved å observere agentene i marken og jobbe med deres identiteter. Og hva vi visste, visste dessverre systemet – vi lever under full, daglig og teknisk raffinert overvåking!

Dette var meget kritisk. Siljeholt/Sjue fikk derfor i oppdrag å foreta også en kontrollert «avsløring» av Spilhaug, samtidig som de skulle skape et bilde av Spilhaug-apparat som «overlevende og utdøende privat gruppe», mest mulig distansert fra E-tjenesten, men med tilkytningspunkt til POT. Det skulle være interessant å vite om Sjue var med på Helskogs og Byes intervjuer med Spilhaug – for å passe på!

Legg merke til at Spilhaug i alle intervjuer med ham stadig benekter ethvert forhold til E-tjenesten, men det er jo umulig! Spilhaugs ene ben er solid festet i Stay Behind, som er en regulær avdeling under E-tjenesten. I virkeligheten er Spilhaug-apparatet et slags «alter ego» av Stay Behind. Kjettingfabrikken er som dekkbedrift operasjonsledelse og administrativ ledelse for Aps Stay Behind-aktivisters virksomhet i «ikke-sovende» tilstand, mens den operative rammen ligger i HV – også en militær avdeling. Denne koordineringen mellom militære avdelinger og underhold av en dekkbedrift kan selvsagt ikke gjøres av POT!

Spilhaug/Kjettingmannens apparat er således en mye verre kopi av den svenske IB-affæren. Vi snakker om Aps egen hær, kamuflert i og finansiert av statsapparatet, for på alle lovlige og helst ulovlige vis å holde Ap ved makten. Bare apparatets slette eksistens som «organisasjon av militær karakter» er et grovt brudd på straffeloven, og å kjøpe tjenester fra dette – som POT, politi og påtalemyndighet og hele systemet gjør – er medvirkning!

På grunn av i det minste alle bruddene på taushetsplikten – egentlig enda mer for desinformasjonen – burde Siljeholt allerede vært satt i varetekt av førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, som nå angivelig skal etterforske Lillehammer-saken på nytt, og bli sittende der til han forteller alt han vet om Lillehammer-saken og om alle sine og andres Spilhaug-aktiviteter m.m. Hvis ikke Qvigstad forstår det, bør han i neste omgang havne der selv, sammen med Siljeholt.

Siljeholts fremtreden er etter vår mening autorisert på høyeste hold – det interessante er myndighetenes motiv for å gjøre dette i Lund- og Lillehammer-tider! – og påtalemyndighetens motiv for å medvirke ved å dekke over! For begge er motivene selvsagt at de selv vil falle hvis Spilhaug faller – fordi de har vært «Kjettingkunder» alle sammen og medvirket til at helt ulovlig virksomhet har funnet sted.

Siljehjolt var (og er?) nestkommanderende i Spilhaug-apparatet (kjernen i «Alfa» og Stay Behinds «alter ego»). Der må politi- og påtaleapparatet i perioder ha vært storkunde. Det er nemlig opplyst at Spilhaugs folk infiltrerte både narkomiljøer og kriminelle miljøer¹. Hvem tror man har vært oppdragsgivere for disse operasjonene? Og hvem tror man i neste runde har hatt stor glede og nytte av rapportene?

E-tjenesten styrte Spilhaug-apparatet, og visste at det man drev var ulovlig². For å dekke seg, sørget Trond for at Spilhaug-apparatet ble nyttig for andre, særlig, POT, politi og påtalemyndighet. De måtte også forstå at dette var ulovlig, og dermed var de trukket inn som medansvarlige. For hver dag folk i justisvesenet har visst om og brukt systemet, jo mer medskyldige er de blitt. Derfor må nå alt Spilhaug og Trond driver med dekkes over, for å redde justisfolkenes egne skinn!

Som for eksempel Spilhaug-overvåkingen av «suspekte offiserer»³ og tidligere statssekretærer⁴ dvs. oss. Vi minner om at vi av nåværende sjef for E-seksjonen på Oslo politikammer Leif A. Lier, ble bedt om å anmelde denne kriminelle overvåkingen (slik at anmeldelsen kunne henlegges), men at det da straks ble opprettet direktekontakt Lier-Qvigstad om nye dekkaksjoner!

Når man vet at Spilhaug er beskyttet av de aller høyeste politiske sfærer, og hver dag leser i avisene at disse politikerne kommer til å sitte til Dommedag, er det jo ikke noe særlig risiko ved det likevel!

Til overmål ble Siljeholt gitt ekstra troverdighet som avhopper ved at man lot E-tjenestens talerør Alf R Jacobsen gå til frontalangrep på ham ved å plassere ham inn i sin oppdiktede verden om en majoritet av bitre og hevnlystne E-folk som i 50 år har konspirert mot de Vilhelm Evang og Trond Johansen⁵!

Sjues påvirkning fremtrer forøvrig gjennom flere klare mangler i boken til Bye/Sjue. Det er to identiteter som nesten aldri trekkes frem i forbindelse med Stay Behinds «omgivelser»: Trond Johansen og Iver Frigaard. Det er svært forbausende:

Trond Johansen, E-tjenestens mektigste mann i det meste av 50 års karriere der, var overordnet «Stay Behind», sjef for «Humint», liason til MI6, CIA og ikke minst Mossad, og dessuten mannen med alle kontaktene mot maktens tinder – herunder Jens Chr Hauge – og han som sitter på pengesekken. Vi finner det like opplagt at han har kjent til alle «omgivelsene» og utnyttet og videreutbygget og finansiert dem aktivt som deler av sitt apparat «ute i det blå». Boken beskriver tydelig E-tjenesten som oppdragsgiver også til de ytre gruppene, og forløperen «Spillet» levner ingen tvil om at den romanfiguren som er til forveksling lik Trond har direkte styringsmuligheter både til det egentlige Stay Behind og til «Alfa»-apparatet omkring, og kan spille dem sammen, hver for seg eller mot hverandre etter ønske!

Iver Frigaard er heller ikke nevnt av Bye/Sjue selv om han fortsatte virksomheten som Erik Næss drev i POT, den politiske kartleggingen/overvåkingen og samarbeidet med Ap/LO-tjenesten som i mellomtiden i stor grad var overflyttet til Trond og E-tjenesten. Forfatterne ignorerer at Frigaard var en ren leieboer hos POT og i realiteten underlagt Trond Johansen, og at dette er forklaringen på forfatternes undring over at POT og E-tjenesten samarbeider så mye. Vi regner med at de POT-sjefene som var nødt til å leve med dette, dvs. Erstad og Urdal, og Urdals nestkommanderende Ulrich, har endel å fortelle om Frigaards «operasjoner ute på byen» – dvs. kriminelle aksjoner ute på byen sammen med Tronds mest operative avdeling, det såkalte Spilhaug-apparatet (se kap. 24.3.2.8 nedenfor) – når de føler at de kan og tør gjøre det!

Frigaards inntreden som politiinspektør i POT er interessant. Trond gjorde allerede i 1972 et forsøk på å få inn nettopp Frank Siljeholt fra Spilhaug-apparatet i POT. Vi antar at POT-sjef Haarstad da satte foten ned vis-a-vis Trond slik at Siljeholt ikke fikk stillingen. Bedre gikk det imidlertid med Frigaard som også opprinnelig – sammen med Finn Sjue – kom fra det merkelige symbiose-miljøet som gjennom 70-tallet utviklet seg rundt AKP/SUF, POT, E-tjenesten og dets Spilhaug-apparatet (se nedenfor); et miljø med plasserte infiltratører, vervede agenter og ekte AKP-ere som ble trukket inn i et samarbeide om å spionere og overvåke på venstre- og høyresiden (se kap. 25.2). Frigaard tok befalsskolen, fullførte sitt juridikum og ble under Brundtland-regjeringen (1980) sendt til UNIFIL (Bn Rønning) der han hadde sine 6 måneder som kaptein og ordonnanseoffiser og som sådan benyttet til avtaler, kontakter og kontrakter med den sørlibanesiske befolkningen. Etter minst et par forsøk fikk således Trond sin mann (Frigaard) inn i POT.

Utelatelsen av Frigaard er faktisk ganske skrikende, særlig når man ser på følgende avsnitt¹:

«Kontakten (med POT) ble etablert på et HV-kurs på Nesodden i 1950. Kontaktmannen var Sverre Krokaas, som ble den første leder av det som den gang het Politisk avdeling. …

Et stykke opp i 60-årene fikk Spilhaug ny kontakt i Politisk avdeling. Denne gangen var det politiinspektør Erik Næss, som siden ble avdelingsleder.

Før Næss gikk av i 1977, fikk Spilhaug ny kontaktmann, denne gang Steinar Stavseng fra Trøndelag. Fortsatt har Spilhaug fast kontaktperson på Overvåkingssentralen. Nå er det Mona Samuelsen som tar seg av kontakten med Kjettingmannen.»

Bare Stavseng og Samuelsen på 18 år? Nå nei. Fra 1980 til 1992, dvs. i 12 av disse årene, het Spilhaugs kontakt Iver Frigaard. Hvordan kunne Finn Sjue glemme sin gode venn fra ungdomstiden i AKP og senere nært samarbeid for å bekjempe nynazister, passe på palestinamiljøet og skrive innsiktsfulle artikler i Klassekampen (se kap. 25.2)? (Dessuten artikler som skulle skape legitimitet for agenter som de sammen sendte inn i Palestina-miljøet på 80-90-tallet?)

Forfatterne vet jo utmerket godt at Frigaard, uansett hans rapporteringslinjer, har vært den som har styrt en rekke offensive operasjoner og hatt ansvaret for anti-terror, personkontroll og sikring ved statsbesøk etc., og derfor selvsagt den som må ha vært oppdragsgiver til det meste av Spilhaug/Kjettingmannens oppdrag for POT (se kap. 24.3.2.8 nedenfor), i virkeligheten for ham selv, Trond og Ap.

Dessuten må Frigaard ikke bare ha vært den som i POT var ansvarlig for sikkerhetsklareringen av kandidater til Stay Behind, men også vært mangeårig instruktør/foredragsholder på Stay Behind-kurs!

Hvorfor holdes Frigaard og Trond tilbake i skyggene av Bye/Sjue, dvs. i praksis Sjue? Kanskje fordi Sjues vennskap og samarbeide med begge – og dermed også Spilhaug – har vært i nærmeste laget? Og at å minne for mye om disses forhold til infiltrasjon i AKP etc. kan føre til at leseren gjør seg «ubehagelige» assosiasjoner?

Kanskje fordi han også vet det deltakerne i «spillet» vil at andre ikke skal vite; at Frigaards sjefer var nettopp Trond, og i de høyeste sfærer Jens Chr Hauge!

Høsten 1995 var heller ikke første gangen desinformasjon for å beskytte Spilhaug-apparatet var lagt ut:

I boken «Vi som styrer Norge» (1992)² beskrives to henvendelser på 70-tallet til ansvarlig hold i E-tjenesten/Stay Behind om nærmere samarbeide. Den ene var ikke navngitt, men trolig nettopp Helge O. Spilhaug, mens den andre var Israel Krupp på vegne av Mossad. Begge skal ha blitt avvist. Dette er åpenbar desinformasjon, fordi begge var integrert med E-tjenesten/Stay Behind, allerede fra få år etter krigen. Hensikten da var å forhåndslagre en oppdiktet avstand mellom de private gruppene og Mossad på den ene siden, og E-tjenesten/Stay Behind på den annen. I fjor høst ble dette mer akutt, og en meget bred forhåndslagring måtte til (se nedenfor).

Hvordan kan man vite om hva som er riktig og hva som er desinformasjon i hysj-litteraturen? Noen få av de aktuelle norske forfatterne er intetanende, og tar imot alt som kommer med begeistring. Det er fortsatt mange som tror at den journalistiske bragd er å få de hemmelige tjenester til å snakke, og at dette er et spørsmål om å bygge opp tillit. Slik er det på mange andre områder journalister dekker. Men når man har med offensive tjenester å gjøre, er det noe annet. De gir ikke ved dørene. De vurderer omhyggelig til enhver tid hva som bør slippes av sann informasjon for å skape troverdighet og oppmerksomhet omkring den desinformasjon og de fortielser som følger med. Dette er jo deres ekspertområde! – helt forskjellig fra en informasjonssjef i Bondelaget! Det bør Kjetil Lund merke seg!

Det som slippes er prisen for det som skal oppnås. Hvis man f.eks. frykter at noe kommer til å bli avslørt, blir kostnadene ved at man slipper dette selv nær null, og det blir netto fortjeneste hvis man kan oppnå noe annet – eller få «avsløringen» formet slik man selv ønsker. Derfor er alltid noe sant og noe usant og noe fortiet. Bare skikkelig våkenhet om at det er slik og nøye analyse av hva som er hva gjør at man kan snu det hele: Bruke den riktige informasjonen, og nyttiggjøre seg de ekstra informasjoner man kan avlede av fortielsene og falskhetene.

Når 60-årene gikk mot slutten, gikk også Norges Kommunistiske Parti og Moskva-orienterte kommunister mot slutten som trussel av betydning for noe som helst i Norge. Egentlig skjedde det vel før, men dette er en bransje som ikke stoler på kortsiktige utviklingstrender!

Fortsatt holdt den kalde krigen seg nok et decennium eller to, og trusselen om spionasje var særdeles reell opp gjennom 70-årene og godt etter Treholt. Men ingen kunne med hånden på hjertet lenger hevde at det fantes noe dynamisk politisk miljø som fostret potensielle landssvikere, utenom to små grupper som man hadde svært så god oversikt over: De siste dagers hellige i NKP, og deltakerne i det nye pjolterdiplomatiet med Sovjet – «Gerhardsens barn».

Det sysselsatte jo endel av apparatet, men det ble liksom ikke noe behov for massiv politisk overvåking av det. Det var ingen skjellsettende kamp mellom diktaturets og demokratiets kamp på arbeidsplassene lenger. Det var ingen politisk folkebevegelse man kunne skremme med for å holde liv i et nettverk av arbeidsplasskontakter og en hærskare av klipp-og-lim-overvåkere, avlyttere og arkivførere. Strengt tatt var det ikke lenger noe behov for Ap/LOs egen tjeneste, som også var på vei inn i de statlige tjenestene, men heller ikke var det noe saklig behov for den politiske overvåkningen som ble drevet der og i regi av «Alfa», Kjettingmannen og alt det andre.

Men ett behov hadde ikke forandret seg: Aps generelle behov for å overvåke alle andre de ikke likte, og for et apparat som kunne ta offensiv aksjon mot allehånde ubehagelige personer og organisasjoner.

Det nasjonale behov for innenlandsk overvåking/hemmelige operasjoner, overdrevent som det allerede var, smuldret bort, og kunne komme til å forsvinne som sikkert, trygt og vel tildekket arbeidsmiljø for det partipolitiske behovet.

Da kom utbruddet av SUF fra SF og den påfølgende fremveksten av det marxist-leninistiske miljøet i Norge på 70-tallet som nærmest en gudegitt gave. Plutselig tråkket det igjen vaskeekte kommunister med vaiende røde flagg nedover Karl Johan så alle kunne se dem. Vidunderlige kommunister, som snakket om «væpna revvolusjon», likvidasjonslister over små- og storborgerskapet (les: Ap og Høyre), «tvers gjennom lov til seier» osv. De drev endatil infiltrasjon i store og små organisasjoner og var i stand til å iverksette aksjoner med massevis av mennesker som flere ganger viste at de kunne både kaste stein, rive ned gjerder og grise til med maling. De klarte endog å infiltrere to eller tre bedriftsklubber, inklusive Oslo sporveier, og iverksette politiske streiker, og på toppen av det hele få Sigurd Allern valgt til soldattillitsmann og iverksette kludder innenfor Forsvarets egne rekker!

Overvåkere i alle byråkratier laget til nye mapper, nye arkivkort og nye utklippsbøker, og gikk øyeblikkelig i gang med sin nye store oppgave, en blåkopi av hva de hadde lært i 50-årene om kampen mot NKP og trusselen fra øst.

Det var bare ett problem: De nye røde horder fant seg et fyrtårn ubehagelig langt borte, i Peking, i en riktignok ildrød kommunistisk nasjon, men en som man selv ikke innenfor Alf R Jacobsens «konservative E-falanks» kunne omtale som noe norsk nasjonalt sikkerhetsproblem uten å bli skyllet bort i rå latter. Det var ingen kombinasjon mellom m-l-ernes politiske aktiviteter eller aksjonisme og noe rekrutteringsgrunnlag for noen fremmed makts offensive virksomhet mot Norge.

I virkeligheten hadde vi nå kun å gjøre med en bølge av operette-kommunisme, og innerst inne visste vi det meget vel alle sammen, antakelig mange på rollelisten inklusive.

Mens man med NKP kunne hevde at det var flytende overgang mellom å overvåke en potensiell femtekolonnist og en politisk aktivist, kunne man ikke det med SUF og AKP. Tvert imot. Marxist-leninistenes hat mot «sosialimperialismen» overskred langt hatet mot «imperialismen» med forakt tillagt på toppen. Så underlig det kan høres om kommunister som ber aftenbønn til Mao Tse-Tung, hadde vi å gjøre med en dypt nasjonal bevegelse uten en eneste forræder mot Norge (unntatt de som etterhvert forrådte Norge til fordel for Ap).

M-l-bevegelsen skulle vært en jobb for ordenspolitiet, og ingen andre.

Men nå var det at vi på høyresiden sviktet. Vi vil iherdig forsvare vår foreldregenerasjon som gjorde felles sak med Ap mot Moskva-kommunistene, men må ta alvorlig selvkritikk på vegne av vår egen generasjon som ikke forsto at en mer outrert profil hos de nye kommunistene ikke var ensbetydende med at de lå like langt eller lenger ut på aksen for sikkerhetsrisiko. Selv om de lå langt fra sentrum politisk, skulle de aldri vært marginalisert i forhold til demokratiet.

Nå ble alle med på å legitimere en oppmerksomhet mot m-l-bevegelsen fra halvhemmelige. helhemmelige og kriminelle deler av Aps offensive nett som pånytt ga dem et stort og herlig operasjonsmiljø der de kunne kamuflere alle andre offensive aktiviteter.

I parentes bemerket gjentok SUF/AKP etter kort tid det samme sviket selv. De utpekte en liten og forvirret, men akkurat like ufarlig, gruppe av rasister, nynazister og gatepøbel til hovedmotstandere, og satt selv først stille, men sluttet seg senere aktivt til, mens også denne lurvete gjengen ble bygget inn i Ap-systemets legitimitetsgrunnlag for å fortsette med politisk overvåking og holde svære hemmelige miljøer i arbeid.

Sannheten er også for disse gruppene at de aldri skulle vært noen oppgave for andre enn ordenspolitiet. Uansett hvor forskrudd, er de ikke noe arnested for femtekolonnister, fordi det ikke finnes noe land som er interessert i dem som kolonne av noen rang! Heller ikke de skulle vært marginalisert i forhold til demokratiet – av andre enn velgerne.

Men i alle de hemmelige kontorene fikk også de brune og svarte gruppene sine mapper, sine utklippsbøker og sine overvåkingsskjemaer. Etter hvert ble de også en slags katalysator for utviklingen av et for Norge helt unikt og merkelig submiljø mellom hysj-Norge og m-l-Norge. Det skal vi komme tilbake til.

Her er hvordan det begynte:

Avdøde overvåkingssjef Gunnar Haarstad skiver i sin bok «Hemmelig tjeneste¹:

«… Tross alt snakk om ‘væpna revolusjon’, og en oppbygning og organisasjonspraksis som hadde likhetspunkter med en undergrunnsbevegelse, så vi det slik at det ikke var grobunn her i landet for voldelig eller annen systematisk bruk av ulovlige midler i den politiske kamp. Problemet kunne likevel ikke feies under teppet. Vi måtte følge med i det som foregikk også på dette området»

Haarstad sier lite om hvordan man valgte «å følge med», bare

«… ledersjiktet og medlemmene i disse bevegelser har i alle fall hatt overdrevne forestillinger om graden og omfanget av vår oppmerksomhet.»

Hva med metodene? Det er mange ganger kommet frem at m-l-gruppene ble infiltrert i stor utstrekning. Politispaner Ole Tinghaug fortalte i 1993 at han i 1981 hadde infiltrert en gruppe rundt AKP, på oppdrag fra POT².

SVs fhv partisekretær Lasse Jahnsen har ofte pekt på³:

«… disse tjenesters bruk av provokatører og infiltratører overfor grupperinger og partier på venstresiden i norsk politikk …»

Ifølge Ronald Bye m fl i boken «De visste alt», mente Overvåkingspolitiet de hadde god grunn til å infiltrere SUF-miIjøet⁴:

«Ved å vise til programposten om ‘væpnet revolusjon’ mente Overvåkingspolitiet at denne formen for infiltrasjon var på sin plass. Overvåkingspolitiet hadde som oppgave å undersøke om m-l-erne mente alvor med programmet.»

At det faktisk foregikk infiltrasjon, ble også bekreftet i boken, med utgangspunkt i Erik Næss, en årrekke kontaktmann til Aps egen hemmelige tjeneste på 60- og 70-talIet⁵:

«(I en rapport) er det ikke tilfeldig at Næss bruker formuleringen ‘rapporter fra SUF’s sommerleir på Tromøya ved Arendal i år (10. – 17. august), forteller …’. For allerede da (1969) hadde Overvåkingspolitiet plassert en av sine yngre tjenestemenn blant sommerleirdeltakerne.

I de neste årene infiltrerte Overvåkingspolitiet sommerleire ikke bare med én, men noen ganger med flere tjenestemenn. Dette var unge menn som på ingen måte stakk seg ut fra de øvrige ‘fremmedelementene’»

Et annet sted i Ronald Bye’s bok fortelles det om en annen metode⁶:

«Næss var flink til å utnytte spesielle kontakter. En av de mest spesielle og nyttige kontaktene var en industrileder i Oslo. ‘Birger’ var dekknavnet hans som de få innvidde i tjenestene brukte når han skulle kobles på oppdrag.

Nå gikk bedriften som han også eide, ganske bra. Mannen kunne sikkert nøyd seg med den. Men han var sosialt engasjert. Blant annet plukket han opp noen unge arbeidsløse outsidere, hjalp dem og lot dem få jobb i fabrikken. De fikk hjelp av ham, og som takk fikk også ‘Birger’ hjelp av dem.

For ‘Birger’ var også politisk interessert – på sin måte.

Fra de tidlige etterkrigsårene hadde ‘Birger’ hatt kontakt med E-tjenestens E-14-avdeling, senteret som styrer den dypt hemmelige beredskapshæren i Norge – det såkalte stay behind-nettet. Etter hvert fikk han også kontakt med Overvåkingspolitiet, og særlig med Erik Næss.

Begge hadde gjensidig nytte av hverandre. Etter som striden mellom SF og ungdomsorganisasjonen SUF tilspisset seg på slutten av 60-tallet, mens Vietnam-demonstrantene bølget frem og mens studentopprøret også tok form i Norge, lot bedriftslederen enkelte av sine takknemlige og ytterst lojale ungdommer og ansatte infiltrere venstrevridde universitetsmiljøer, politiske ungdomsorganisasjoner og enkelte andre miljøer i Oslo.

Erik Næss samarbeidet med bedriftseieren og hans disipler. Han fikk en god del interessant informasjon ut av samspillet. Og ikke en kjeft oppdaget hva som foregikk, ikke en gang de mest skarpsynte og årvåkne i SUF (m-l) som ble til AKP (m-l) i 1973.

Ikke uten grunn ble Næss kalt ‘infiltrasjonseksperten’ i engere kretser.»

Senere har Bye/Sjue⁷ bekjentgjort at Birger er identisk med Helge O. Spilhaug. Det var altså Spilhaug-apparatet, i virkeligheten en integrert del av E-tjenesten, som utførte infiltrasjonsoppdragene, iblant med POT som cover, for å skaffe et «legitimt» dekke for Kjettingmannens operasjoner på vegne av sine virkelige sjefer i FO/E. Derfor har en og annen POT-tjenestemann tatt seg en sommerleir på Tromøya, men tyngden av «deep coven»-agenter kom nok fra Spilhaug, dvs. E-tjenesten og Trond!

Vi er for vår del blitt informert om at Iver Frigaard også en periode oppholdt seg i AKP (m-l)-miljøet¹. Om det i utgangspunktet var av revolusjonær glød og overbevisning (gode kvalifikasjoner for hans senere jobber?) eller av andre grunner, kjenner vi ikke til, men vi finner bakgrunnen for Frigaards inntreden som politiinspektør i POT interessant. Trond gjorde allerede i 1972 et forsøk på å få sin mann – Frank Siljeholt – fra Spilhaug-apparatet inn i POT². Vi antar at POT-sjef Haarstad da satte foten ned vis-a-vis Trond slik at Siljeholt ikke fikk stillingen.

Bedre gikk det imidlertid med Frigaard. Etter juridikum og befalsskole ble han under Brundtland-regjeringen (1980) sendt til UNIFIL (Bn Rønning) der han hadde sine 6 måneder som kaptein og ordonnanseoffiser. Han ble som sådan benyttet til avtaler, kontakter og kontrakter med den sørlibanesiske befolkningen. Deretter fikk Trond sin mann Frigaard inn i POT etter minst et par forsøk, (mer om dette forholdet, se kap. 13).

At Frigaard har vært Tronds mann i mange år før 1980, og derved også i hans AKP-tid, tar vi for gitt. Vi legger derfor til grunn at Frigaard enten ble vervet til Tronds apparat etter innmelding i SUF/AKP eller at han var infiltratør, og i begge tilfelle tilknyttet Spilhaug-apparatet. Heretter skal vi legge til grunn til at Frigaard var en kjettingmann, han også.

Spilhaugs Kjettingfabrikk er altså nå avslørt som et integrert organisasjonsledd i Forsvaret, underlagt E-tjenesten, men i blant også som oppdragsgiver for POT, når dette passer E-tjenesten og gir den ekstra dekke. POT «har lov til» mer enn Trond!

Vi har foran vist til beskrivelsen i boken «De visste alt» (av Bye, Sjue og Jacobsen)¹ av Spilhaug i rollen som «Birger»:

«(Erik Næss/POT og Kjettingmannen/Birger) hadde gjensidig nytte av hverandre. Etter som striden mellom SF og ungdomsorganisasjonen SUF tilspisset seg på slutten av 60-tallet, mens Vietnam-demonstrantene bølget frem og mens studentopprøret også tok form i Norge, lot bedriftslederen enkelte av sine takknemlige og ytterst lojale ungdommer og ansatte infiltrere venstrevridde universitetsmiljøer, politiske ungdomsorganisasjoner og enkelte andre miljøer i Oslo.»

Vi skal nå merke oss at selv dette ikke var helt nytt. Det ble omtalt slik i «Vi som styrer Norge» (av Johansen, Jørgensen og Sjue)²:

«En del av E-tjenestens politiske overvåkingsvirksomhet bunner nok også i de spesielle Stay Behind-gruppene. Mye tyder på at disse gruppene ikke bare skal konsentrere seg om eventuelle utenlandske okkupasjonsstyrker i tilfelle ny krig. Ifølge våre kilder er en av deres oppgaver også å ‘nøytralisere’ potensielle landssvikere i tilfelle Norge kommer i krig. Og skal man nøytralisere noen, må man vite hvem ‘noen’ er. Med andre ord; en oversikt over det politiske nærmiljøet er av stor viktighet for disse gruppene.»

Og så kom altså Bye og Sjue med «Norges hemmelige hær», der det ble meddelt at Birger var lik Spilhaug!

Og fellesnevneren mellom alle bøkene er Finn Sjue, som er medforfatter til alle tre og etteranmeldt til to av bøkene! Det skal vi komme tilbake til.

Det vi vil ta opp nå, er totalbildet av relasjoner mellom E-tjenesten, Stay Behind, Spilhaug, POT og SUF, senere AKP-miljøet, inklusive avisen Klassekampen, slik det utviklet seg gjennom årene. I begynnelsen var det neppe tvil om hvem som var overvåket og hvem som var overvåker.

Men la oss nå bygge inn de høyst uklare grenselinjer mellom POT og FO/E, Frigaards POT-avdelings de facto inkorporering i FO/E under Trond Johansen, utviklingen av «den fjerde tjeneste» og dennes økende interesse for andre deler av det politiske spektrum. Etter hvert som SUF/AKP ble mindre revolusjonært og mindre truende, og «den fjerde tjeneste» rettet sin oppmerksomhet mer og mer i høyreretning, både mot de demokratiske partiene representert på Stortinget og de mot ytterliggående rasist-grupperinger, får gamle overvåkere og gamle overvåkede stadig mer felles interesser.

Nøkkelen er de to tilsynelatende fjerntstående miljøenes felles interesse for den ekstreme høyresiden, rasister og nynazister.

Vi regner med at «POTs unge tjenestemenn» og «Birger’s lojale arbeidere» er blitt satt på overvåking av disse gruppene, både direkte og spesielt i sine AKP-roller. Ved å late som om de gjør dette i egenskap av AKP’ere slår man to fluer i ett smekk: De får meget bedre «cover» som infiltratører i AKP-miljøet, og gjør samtidig nytte i aksjonene mot høyresiden. Det betyr ingenting for oppdragsgiveren, som i realiteten er den «den fjerde tjeneste», dvs. Trond og E-tjenesten/Stay Behind/Spilhaug, men i sin tur kamuflert som POT gjennom Frigaard, om noen av infiltratørene etterhvert skulle begynne å identifisere seg med det moderniserte AKP. Tjenestens forhold til genuine AKP’ere behøver etterhvert ikke fortone seg som ulikt forholdet til de opprinnelige infiltratører. Her kan være et særdeles komplisert psykologisk og politisk spill i grenselandet mellom gjensidig infiltrasjon, hestehandling og symbiose, og vi kan ha med aktører å gjøre som er dels infiltrert, dels vervet og dels kooptert inn i et merkelig grenselandsmiljø.

SV’eren Ivar Johansen har f.eks. i TV Norge gitt uttrykk for at Klassekampens journalist Per Bangsund leverte egne lister over høyre-ekstremister til FO/E³.

Når dette symbiosemiljøet først er etablert med «den fjerde» som sterkeste medspiller, er det selvsagt også «den fjerde» som gjennom sine best plasserte og mest lojale personligheter som slår an tonen. Fra en felles interesse i å ta seg av den ekstreme høyresiden er veien nå ikke lang til å verve personer i dette miljøet til å ta seg av den moderate høyresiden, de vanlige politiske ungdomsorganisasjonene, opposisjonspartiene på Stortinget, problembarn internt i Ap osv.

Legg også merke til det elegante i at tjenestene lærer seg til mer og mer å overvåke via stedfortreder. Mens Stortinget i begynnelsen i realiteten aksepterte overvåkingen av gammel-kommunistene, er det etterhvert kommet forbud mot overvåking på rent politisk grunnlag. Det er et velkjent fenomen at den som blir nektet en pågående aktivitet man trives med, fremfor å følge pålegget gjerne ser seg om etter utveier og omveier til å fortsette.

E-tjenesten/Stay Behind drev ikke noen virksomhet i Norge, nei, det var POT! Og POT drev ikke politisk overvåking selv, nei det var A/S Kjettingfabrikken mot SUF og AKP (m-l) etc., og SUF og AKP (m-l) mot alle andre. POT kunne ikke noe for det om det (svært motvillig?) fikk seg oversendt en og annen rapportkopi derfra, og kunne ikke hindre at originalen gikk til Trond!

Personell i dette symbiotiske grenseland definerer vi med dette som kjettingmenn, for det er hevet over tvil at den sterkeste innflytelse i dette miljøet kom nettopp fra Spilhaug-apparatets infiltrasjonseksperter. Om personene opprinnelig er infiltrert, «vervet» eller bare kooptert er i denne sammenheng av underordnet betydning, også hvilke avdelinger/personer innen «den fjerde» de etterhvert har knyttet seg mest opp til.

Så hva har skjedd gjennom årene med aktørene i dette symbiotiske miljøet fra slutten av 70- og 80-tallet? Hvem er de? Egentlig kan det jo være hvem som helst som var sånn rundt i de tidlige 20-årene i 60-årene, dvs. er i sine tidlige femtiår i 90-årene, som den gangen var innom SUF/AKP-miljøene og gjerne har vært det senere.

Det vil jo ikke være unaturlig å lete etter dem blant personer som har fortsatt som operatører innenfor hysj’ens fagområde?

Kanskje noen som er blitt store journalister og forfattere på basis av sine kunnskaper fra den tiden?

Kanskje en som vi allerede kjenner, Iver Frigaard, og som siden fikk god jobb i POT, der fant den gamle rotekassen etter Erik Næss og oppdaget at han hadde mer til felles med gamle venner fra studiedagene og m-l-tiden enn han ante selv, og nå vekket til live dette gamle fellesskap?

La oss slutte å gå rundt grøten: Vi har på ulike måter i denne boken konstatert at journalistene, «dødarene» og forfatterne Alf R Jacobsen og Finn Sjue gjennom sin journalistiske virksomhet og sine forfatterskap har spilt så mange forskjellige roller, opptrådt så selvmotsigende i forhold til en ren journalistisk identitet og dukket opp i så mange påfallende sammenhenger at den samlede virksomheten klart tjener «den fjerde tjenestes» interesser.

Finn Sjue faller umiddelbart innenfor definisjonen av «kjettingmann». Han har i mange år samarbeidet nært med POT/Frigaard om tiltak mot den ekstreme høyresiden og benyttet denne forbindelsen til å skaffe seg stoff ingen andre enn han og Alf R Jacobsen har muligheter for. Vi skal komme tilbake til at han fortjener å være kjettingmann på enda flere måter enn dette.

Vi har lyst til å minne om hva de to selv, sammen med Ronald Bye, skrev om en annen journalist, Arne Hjelm Nilsen og hans jobb i Arbeiderbladet¹:

«Denne jobben ga ham en beleilig plattform, siden et perfekt dekke for å avlede oppmerksomheten fra hysj-jobben.»

Vi har også lyst til å minne om hva Stephen Dorril skrev om MI6 (den britiske E-tjenestens) forhold til bl.a. journalister²:

«Deres … verdi er deres spesielle tilgang til grupper eller mål som tjenestene har i siktelinjen, men ikke kan nå på egen hånd. Og hvis noe går galt kan tjenestene alltid ty til sitt velbrukte forsvar ‘troverdig benektelse’. Disse ‘respekterte korrespondentene’ eller ‘autoriserte uoffisielle agenter’ er ikke alltid like høyt verdsatt av etterretningsutøverne …»

Det er interessant å notere seg at MI6 brukte en tilsynelatende helt uskyldig etat som dekkorgan for denne virksomheten:

«I strid med den offisielle linjen at MI6 ikke skulle operere på britisk jord, omdannet MI5 den London-baserte ‘Produktforskningskontrollen’ til en styringsorganisasjon for hundrevis av forretningsmenn, journalister og akademikere som samlet inn informasjoner …»

Akkurat som Kjettingfabrikken!

Vi skal nå se nærmere på disse våre to fremste «tjenestedødare», som vi allerede har hilst på flere ganger. Vi skal starte med den kjente «Harald Stanghelles metode om hvordan man skal vurdere journalisters rolle», nemlig «nøye å følge deres journalistikk» (se kap. 19). Vi skal begynne med Finn Sjue. La oss oppsummere endel av hva vi allerede har notert oss om hans journalistikk:

• Ingen journalist har gjennom mange år hatt så gode kilder dypt inne i de hemmelige tjenester som den angivelige AKP-redaktør/journalist Finn Sjue. Hver eneste gang noe tema er kommet opp, har Sjue øyeblikkelig hatt mulighet for å fylle opp med omfattende detaljrikdom og feature-beskrivelser. Dette meget påfallende forhold for en person som er dømt for ulovlig offentliggjørelse av forsvarshemmeligheter og angivelig en motstander av alt norsk sikkerhetspolitikk bygger på, uten at det er etterforsket mer enn den ene gangen, er i seg meget påfallende. Ser man nærmere etter, er det imidlertid sjelden han bringer reelle avsløringer som ikke allerede var fremkommet eller måtte ventes å dukke opp.
• Det er kjent at Sjue hadde visum til USA også i den periode visum ikke skulle gis til medlemmer av kommunistpartier. Sjues partifeller og selv stortingsrepresentanter fra SV ble nektet¹.
• Sjue var en svært viktig aktør i den såkalte «Myrdal-saken», der Arne Myrdal etter hva vi finner godtgjort ble uvederheftig bygget opp av «symbiose-miljøet» rundt Frigaard og Sjue fra en liten aksjonist som kunne tenke seg å knuse vinduer i asylmottak eventuelt tenne på en falleferdig brakke som demonstrasjon, til en middels terrorist som angivelig skulle være med på å planlegge dynamittangrep (se kap. 25.1.10)
• Sjue opererte i denne saken sammen med Frigaard-agenten Tom Kromcke
• Da Viggo Johansen og Pål T Jørgensen hadde skrevet «Edderkoppen»², og varslet om at de ville komme med ny bok («Vi som styrer Norge»)³, sørget Sjue for å bli med som etteranmeldt medforfatter, etter vår mening for å sikre sine symbiotiske venner forhånds innsyn og påvirke innholdet mest mulig
• Da Alf R Jacobsen ga ut sin hvitvaskings bok for E-tjenesten og Trond⁴ – en av Norgeshistoriens mest ensidige trykksaker – sto Sjue langt fremme i rekkene av gratulanter og køen av tidligere Trond- kritikere som skulle ta «sjølkritikk». Han gjorde intet forsøk på å forsvare sitt eget produkt «Vi som styrer Norge» mot Jacobsens blodbad-lignende slakt av denne boken! (Se kap. 25.11).
• Da Ronald Bye hadde skrevet romanen «9. etasje»⁵ og varslet om at han ville komme med de virkelige avsløringene i en ny bok⁶, sørget Sjue for å bli med som etteranmeldt medforfatter og trakk med seg en annen kjettingmann, Alf R Jacobsen, etter vår mening av samme grunner som boken med Jørgensen/Johansen
• Til tross for at Sjue har interessert seg for overvåking og avlytting i en årrekke, kan vi ikke se at han har interessert seg spesielt for temaet romavlytting via telefon og hvorfor det undertrykkes i Norge (se kap. 6.1)
• Da det ifjor ble fare for at Lund-kommisjonen skulle komme på sporet av miljøet rundt Stay Behind og «Kjettingfabrikken», ble det svært viktig for «den fjerde» å presentere sin egen tilpassede versjon, som bl.a. sterkt måtte neddempe Kjettingmannens tilknytning til Forsvaret, HV og Trond, og istedet skape som kamuflasje mest mulig tilknytning til POT. Denne jobben ble gitt til Spilhaugs tidligere nestkommanderende Frank Siljeholt og Finn Sjue, som fikk med seg Ronald Bye (se kap. 24.4) (meningen var å lure Bye, men vi er ikke så sikre på hvem som lurer hvem)
• Sjue var i en innledningsfase – da vårt materiale var langt fra så solid og komplett som det er nå – meget interessert i å samarbeide med oss og bruke sine journalistiske ressurser til å videreutvikle våre spor. Vi noterte oss imidlertid at han flere ganger bare la bort svært interessante spor og, kom tilbake med gale og villedende opplysninger. Vi satte ham da på en prøve ved å gi ham et stykke helt nytt og helt ekte informasjon som han som AKP-er ville måtte slå opp i Klassekampen med det samme, men som han ikke ville få lov til å gå videre på hvis han i virkeligheten var styrt av Trond. Det kom aldri noe oppslag. Til slutt bragte han selv i Klassekampen en oppkonstruert dekkhistorie for en av operasjonsleilighetene rettet mot oss (se kap. 18.7.19 og 20.4.14) uten å varsle oss før det var for sent å gjøre noe med utgivelsen og uten å gi oss sjanse til å kommentere saken. Da han varslet oss sent kvelden før etter trykkstart oppga han endog et galt navn på hovedpersonen, muligens for å gi oss sjansen til å diskreditere oss selv.
• Spilhaug-agent Jostein Molbach, som ble hjulpet av Sjue til denne dekkaksjonen, ved at han angivelig selv skulle være blant beboerne av denne leiligheten, ble selv ved hjelp av en dekkhistorie skrevet av Sjue i Klassekampen infiltrert inn i Palestina-miljøet som en av Frigaard/Sjues agenter under Kuwaitkrisen. Han hadde også vært i Libanon i samme tropp som en Spilhaug/Mossad-overvåker (Hans Petter Hagen) som tidligere hadde operert mot Setsaas på Ellingsrud fra en annen overvåkingsleilighet i samarbeid med Mossad Norge! (se kap. 1).
• Jostein Mølbach ble forøvrig også benyttet som dekkbeboer av en leilighet i forbindelse med overvåkingen av Oddmund Hammerstad mens han satt i Karstad-utvalget

• Lenge før vi hadde avslørt Sjue fattet SV-kretser mistanke til Sjue for å samarbeide med de hemmelige tjenestene, på bakgrunn av «listesaken» etc. SVs jhv partisekretær Lasse Jahnsen spurte⁷: «Hva har egentlig AKPs rolle vært i forhold til disse tjenestene, og hvor står ‘overvåkingsdødaren’ Finn Sjue i dette bildet?» Bakgrunnen for denne saken var at Sjue hadde fått tak i listene uten selv å offentliggjøre dem, men⁸ «… tordnet … i Klassekampen mot SV om å få ‘agentlistene på bordet’ og ‘papira offentleggjort snøgt’»⁹. I en reportasje i Dagbladet sa Jahnsen¹⁰: «Hva har Klassekampen gjort med disse listene – har de brent dem? Har de sendt dem til Kina? Eller har de gitt dem til Politiet? De har ihvertfall aldri offentliggjort noe av materialet om Forsvarets Etterretningstjeneste.» I TV Norge-programmet LJK¹¹ anklaget han Klassekampen og Finn Sjue «for å ha gått i ledtog med Overvåkingspolitiet». Sjue protesterte, selvsagt. (Se hele historien i kap. 19.)
• Finn Sjue er psykolog. Han skrev sin hovedoppgave på Universitetet om «psykologi og makt», et grunnfag innen hemmelige tjenester.
• Da Dahl-gruppen tok pause, bragte Sjue et dobbeltsidig oppslag i Klassekampen om den angivelige årsaken, som skulle ligge i rivalisering mellom Dahl og Nygaard Haug-utvalget. Han roste Dahl-gruppen opp i skyene og kritiserte Nygaard Haug. Hensikten var å bidra til en pågående aksjon mot Stortinget for å få manipulert hovedetterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger i Dahl-gruppen inn i den nye Lund-kommisjonen. Hovedelementene i historien var helt gale, men hensikten åpenbar for å avlede oppmerksomheten fra hva som virkelig skjedde. Et fremragende desinformasjonsopplegg som må analyseres grundig (det er gjort i kap. 20.4.14)
• Det forekommer stadig rapporter om at Sjue pleier meget hyppig omgang med den ene av de nevnte hovedetterforskerne som nå er i Lund-Kommisjonen
• Det hører med til den forannevnte historien at Sjue visste meget mer om Dahl-gruppen enn vi som møtte der daglig gjorde selv!
• Sjue var den eneste som utredningsutvalget for «Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen» hadde møte med utenom NUPI og Overvåkingspolitiet¹². Utvalgets formann var ekspedisjonssjef Morten Ruud i Justisdepartementets Polaravdeling. Utvalget hadde 19 møter. Hvorfor ble han behandlet nærmest som en myndighetsperson? Der satt også Ingse Stabel som nå er i Lund-kommisjonen. (Se kap. 23.12.2.)
• Kristen Ringvold – mer borgerlig person skal man lete lenge etter, også både sønn og nevø av Stay Behind – valgte å gå til Sjue i Klassekampen da han etter mange års taushet plutselig fortalte historien om «DnC-notatene om SUF» – se nedenfor. Hvorfor? Gammelt vennskaps skyld?
• I den forbindelse visste Sjue at nestformann Odd Højdahl i LO var sjef for LO/Aps etterretningsnett. Det visste ingen andre – da.
• Finn Sjue var sjefsutrederen for Erling Folkvord og Espen Mathisen da de forfattet «Sannheta om boblebadet»¹³ vedr Ronald Bye og Tove Heggen Larsen m.m. Dette var ledd i «korrupsjonsjakten» i Oslo kommune der Iver Frigaards bror Knut Frigaard helte bensin på bålet fra sine gjemmer.

Det spesielle og bemerkelsesverdige med Finn Sjue er at han i sine medforfatterskap er dristig nok til å medvirke til å bringe frem en rekke opplysninger som meget vel kan dreie seg om hans egen infiltrasjonsvirksomhet, som f. eks.

• Som medforfatter til Ronald Bye var han med på å avsløre at POT bl.a. hadde infiltratører på AKP’s sommerleir på Tromøya utenfor Arendal i en årrekke, og også indirekte drev andre former for infiltrasjon¹⁴. Ingen av disse var navngitt.
• I begge Bye-bøkene Sjue er med på samt «Vi som styrer Norge» redegjøres for «Birgers»¹⁵, senere Spilhaug-apparatets infiltrasjon i SUF/AKP, sågar at det skulle være en agent sentral i selve Klassekampen! – og agenten er til dags dato ikke avslørt! Hvem kan det være, Sjue? Hvor mange er det som har vært i Klassekampen i alle disse årene?

Andre steder kan ha hatt seg selv mer generelt i tankene:

• I «Vi som styrer Norge-» lar han en anonym kilde si¹⁶: «Det finnes mange personer fra ulike deler av norsk næringsliv i nettet (Stay Behind). Det finnes også en god del journalister, som ikke har markert seg politisk» (det siste for at det ikke skal peke for tydelig på Sjue)
• l samme bok heter det¹⁷: «Noen celler skal … skaffe informasjon og etterretning til bruk i militære operasjoner og i psykologisk krigføring». Sjue er psykolog!
• Dessuten¹⁸: «Bare folk som en kan regne med vil ha sterk overlevelsesevne under en okkupasjon, blir rekruttert til Stay Be hind». Selvskryt!

Hvorfor gjør han det? Dels er det selvsagt mulig at opplysningene stammer fra andre, og at de ikke lot seg stanse, men vi tror det nettopp her ligger atskillig psykologi. La oss minne om følgende historiene:

En mann kjørte over en tollgrense med en svær lastebillast med gress. Tollerne lot seg ikke lure, og saumfarte alt gresset, uten å finne noe.

Det samme gjentok seg neste dag, og neste dag, og neste dag. Tollerne var enige om at dette var en smart smugler: – Han skal etablere en rutine, og den dagen vi slutter å saumfare høyet, da begynner han å smugle, sa de til hverandre. Men vi kan også litt psykologi!

Dette fortsatte i uker og måneder, ja år. En dag fortalte mannen tollerne at det var hans siste tur. Tollerne så forbauset på ham. – Du vil ikke fortelle meg at hele hensikten med alt dette bare har vært å kjøre gress? Nånei, svarte mannen, og etter at han hadde flyttet bilen trygt over grensen kom han tilbake og hvisket tollerne i øret: «Det dere ikke forsto, var at jeg smuglet lastebiler!»

Intet er så godt kamuflert som det lettest synlige!

Men selv psykologer kan snuble hvis psykologien blir for utspekulert!

Finn Sjue var i 1970 første formann i Palestina-komitéen¹⁹. Han kom med i den daglige ledelsen av Arbeidernes Kommunistparti (m-l) fra dets stiftelse i 1973 til et stykke ut på 80-tallet²⁰. Men han var ikke med i m-l-bevegelsen fra begynnelsen. De virkelige gründerne var den gruppen som overtok makten i SUF i 1968 og brøt med SF og omdannet organisasjonen til SUF (m-l) året etter: Tron Øgrim, Pål Steigan, Sigurd Allern og Sverre Knutsen. Sjue kom imidlertid også med i SUF (m-l)-ledelsen på et senere tidspunkt.

Fra 1972 da avisen ble ukeavis ble Sigurd Allerns posisjon som eneredaktør bare en formalitet og Finn Sjue ble senest da den virkelige redaktør. Sjue ble også formelt redaktør fra januar 1973. I løpet av et par år steg opplaget fra 10.000 til 20.000. Etterhvert ble også Sjue mer en gallionsfigur. Hans viktigste oppgave ble å være AKP’s sekretær, men ringte inn politiske direktiver og rettelser/godkjenninger til redaksjonen. Den som i størst utstrekning hadde det reelle redaktøransvaret var Roald Helgheim.

Sjue har både under redaktøransvaret og direkte som journalist stått for en lang rekke «avsløringer» om det hemmelige Norge og om Forsvaret og NATO. I 1981 ble han med 3 mot 2 stemmer av Høyesterett dømt til 10 måneders ubetinget fengsel for avsløringer i forbindelse med «Team-Work»-øvelsen i 1976²¹.

Vi finner det helt åpenbart at Finn Sjue er en kjettingmann, og at han den dag i dag har det sterkeste interessefellesskap med Aps totale hemmelige system. Tilknytningspunktet var i mange år E-tjenestens avdeling Frigaard, kamuflert som leieboer i POT.

Og så hva vi har notert av Jacobsens journalistikk – fortsatt etter «Stanghelle-metoden» om å vurdere journalisters virkelige lojalitet ut fra hva de skriver:

• Boken «Iskyss» (1991) som ble oppfattet som en «avsløringsbok» er en ensidig avsløring av POT og Bryhn og reflekterer for det meste E-tjenestens og Evangs oppfatninger om denne interne striden (kap. 5.3). Også «Muldvarpene» (1985), som er mer en historisk-dokumentarisk bok uten brodd, reflekterer E-tjenestens syn og er mer reklame enn avsløring. Også «Svartkammeret» (1988) bygger tydelig på informasjoner E-tjenesten var tjent med å få ut.
• Den siste boken «Mistenksomhetens pris» (1995) er en ren hvitvasking av E-tjenesten, Vilhelm Evang, og Trond Johansen som dertil nærmest kanoniseres, og systematisk diskreditering av offiserene som kom til Erling Norvik, Norvik selv, CC, en rekke ikke-sosialistiske politikere og selvsagt POT (kap. 25.11), bl.a. ved hjelp av et helt uvanlig bredt galleri av invektiver. Det interessante er at han i iveren etter å skryte av Trond og E-tjenesten overdriver så mye at han et par ganger uforvarende kommer til å frembringe momenter som andre vil oppfatte som negative. Ett eksempel er at han refererer en bestemt opptreden fra E-staben og Trond Forsvarskommisjonen i den hensikt å beskrive systemets romslighet, men den i virkeligheten avslører de uryddige maktforhold og Ap-sammenblandingen (kap. 25.12.2). Et annet eksempel er hans enorme iver med å beskrive hvor sentral og verdifull Trond Johansen i alle år var for Ap og hvilken enorm innflytelse han hadde i de indre sirkler, og samtidig kommer i skade for å torpedere andre Ap-politikeres påstand om hvordan Aps forhold til Trond var basert på omhyggelig skille mellom rollene som E-mann og A-mann (kap. 25.11).
• En interessant parallell til «Mistenksomhetens pris» er Per Øyvind Heradstveits «Hemmelige tjenester» av 1973, som var en hurtigprodusert hvitvasking av POT etter Lillehammer-drapet (se kap. 25.18.2 og 25.19.12.6).
• Jacobsen ble trukket inn av Sjue etter at Sjue hadde bedt om å få være med på å skrive «De visste alt» sammen med Ronald Bye. Det ga Jacobsen ekstra prestisje som «dødare», men alle avsløringer var Byes. Og alt gikk ut over POT og Ap, ikke noen flekker på FO/E! Men boken «Vi som styrer Norge», som også Sjue ble medforfatter av som etteranmeldt, blir slaktet av Jacobsen i «Mistenksomhetens pris».
• Jacobsen var eneste journalisten vi har lagt merke til som 100% støttet opp om og roste Nygaard Haug-utvalgets hvitvaskende innstilling nettopp om E-tjenesten (men Sjue slaktet Nygaard Haug og roste noen andre tildekkere: Dahl-gruppen). Dette utvalget ble tatt for en lang serie inhabile forhold, useriøse vurderinger, tildekking av Lillehammer-saken, direkte løgn for å unngå å måtte vurdere materialet i Ramm/Setsaas-saken og utrolig sammenblanding av egen gransking med infrastruktur og personer hos den granskede. Dette var en av grunnene til at Stortinget bestemte seg for å oppnevne en egen parlamentarisk granskingskommisjon (kap. 17 og 19)
• Jacobsens rykte som «tjenestedødare» har således utelukkende vært opparbeidet som «POT-dødare». Bare når POT og E-tjenesten har felles interesser, forsvarer han POT også. F.eks. da AKPs Erling Folkvord i 1994 avslørte at POT førte interneringslister over nordmenn for en eventuell krigssituasjon, avfeide Jacobsen det som «ikke nytt» og at problemet mer var hyklende politikere. Årsaken er enkel: E-tjenestens avdeling Stay Behind fører akkurat samme slags lister! (Forutsatt at det er gode og saklige grunner for internering og listene bekreftes av nøytral rettsinstans har ikke vi merknader til realiteten; det var ikke poenget her.)
• Ingen av oss har såvidt vi vet noensinne truffet Jacobsen (men han er nok blant ansiktene «i forbifarten»), og han har aldri forsøkt å kontakte oss. Allikevel vet han nok om oss til at han flere ganger har frakjent oss enhver troverdighet og ære. Tidlig i 1994 fikk han fra sine kilder tak i en henleggelse av en anmeldelse fra oss mot bl.a. politiinspektør Leif A Lier som dreide seg om manglende etterforskning av bevisfusk i retten i «Redd Barna»-saken og ikke om overvåking i det hele tatt. Han benyttet dette i det ellers fagøkonomiske tidsskriftet «Økonomisk Rapport» til et frontalangrep på oss og hvitvasking av Lier i den helt andre saken om ulovlig avlytting og overvåking. Lier ble intervjuet uten å korrigere denne eller en rekke andre feil i artikkelen, men vi ble selvsagt ikke spurt (kap. 20.4. 6)!
• På dette tidspunkt var vår sak til etterforskning hos Dahl-gruppen, som riktignok henla den fire måneder senere, men allerede i ØR-artikkelen «visste» Jacobsen at Dahl-gruppen ikke «hadde funnet fnugg av dokumentasjon». Dette var faktisk galt, fordi Dahl-gruppen måtte bekrefte ganske mye, selv om den også var et tildekkingsorgan (kap. 18).
• Etter at Dahl hadde henlagt oss sommeren 1994 og Agnes Nygaard Haug hadde løyet for å forklare at vårt materiale aldri kom til og langt mindre ble vurdert av hennes utvalg, skrev Jacobsen en lang kronikk i Dagbladet der han bl.a. presenterte som «en kjensgjerning» at «bevismaterialet som Ramm og Setsaas påberopte seg, viste seg å være en mikstur av fantasier og tilfeldigheter» og «ville historier». Dette er rent faktisk galt, uansett hva man ellers måtte mene. Av Oslo Politikammers rapport fremgår det at man henla fordi man «hverken kunne bekrefte eller avkrefte», og henleggelsen var sågar med «ukjent gjerningsmann». Riksadvokatens etterforsker Edvard Dahl har i nærvær av flere vitner bekreftet at hans gruppe ikke fant noe galt ved de opplysninger vi ga den. De hadde faktisk funnet forhold som var forenlig med avlytting, men kunne ikke bevise «ulovlig overvåking» (kap. 18). Dette gjorde vi Jacobsen kjent med i et langt tilsvar i Dagbladet. Da utfordret vi ham til å legge frem sine «kjensgjerninger» ved selv å bevise at så mye som ett eneste av våre bevismidler var fantasi eller ville historier. Det kom aldri noe svar! (Kap. 20.4.16).
• Vi forklarte da også grundig hvorfor vi mener at de instanser som tilsynelatende har gransket våre bevismidler i virkeligheten var tildekkingsorganer. Heller ikke det ville Jacobsen diskutere den gangen. Men i januar 1996, ett og et halvt år senere, fikk Jacobsen bruk for etterforskerne igjen. Da gjaldt det å diskreditere oss fordi vi bragte frem ny informasjon om Lillehammer-saken (evakueringsøvelsene m.v, se kap. 25.19.14.2), og det het nå i hans penn: «Når man fremsetter uhyrlige påstander, må man selv finne seg i skarpt søkelys. Det er velkjent at herrene Ramm og Setsaas i årevis har slynget ut voldsomme utsagn om navngitte personer. Tross intens politietterforskning har påstandene aldri latt seg bevise.». Jacobsen må gjerne ha de fordommer mot oss han måtte ønske, men det er nokså pinlig journalistikk når han ser bort fra de svar og motspørsmål han tidligere hadde fått og ble svar skyldig på, og bare gjentar seg selv ved neste korsvei (kap. 20.4).
• Vår nye informasjon ble sågar bragt av VG selv som VGs egen nyhet på samme side i avisen, elter at VG hadde fått den bekreftet av en annen kilde. Jacobsen overrasker altså ved å diskreditere avisens egne kilder og ta avstand fra avisens egne nyheter. Det skjedde i en situasjon der VGs løssalg må ha lidd kraftig fordi avisen ikke var på banen i Lillehammer-saken. Dagen etter meldte Jacobsen VG helt ut av saken ved på lederplass å fastslå at det meste eller alt av «det som svirrer av rykter» (også kalt «avsindige rykter») er uten grunnlag i virkeligheten, der alt er i skjønneste orden. Litt av et utgangspunkt for Norges største tabloidavis og dens kritiske, etterforskende journalister! (Se kap. 25.19.14.2.)
• Jacobsen er en mester i å benytte det velkjente, men uetiske og banale, journalistiske tricks å bruke verdiladede ord i en tilsynelatende nøytral reportasje. Det klassiske eksempel er at noen «hevder» eller «påstår», mens andre «understreker» eller «påpeker», når man meget vel kunne latt alle «si» eller «uttale». Et annet er bruk av «herr» eller «herrene» som virker nedvurderende uten at man egentlig kan klage på det. En analyse av hans journalistiske produkter viser at han Jar formidlet omfattende nedvurdering av noen og oppgradering av andre uten dekning av fakta, men bare med manipulering av ord (se kap. 20.4. 16 og 25.11 – og punktet foran). Hvem har han lært en så avansert versjon av denne psykologiske desinformasjonsmetoden av? Neppe VGs redaktør.

• Jacobsen var den som startet Syse-saken (kap. 25.1) med verdenskrigsoverskrifter i VG som «politisk mareritt», «dobbeltrolle i industriskandale» osv. etter at han privat hadde sagt i telefonen til Petter Thomassen: «Dere må faen ikke tro dere kan vri dere ut av dette. Denne gangen skal vi virkelig ta dere.» Det viste seg raskt at saken var totalt uten innhold og helt uberettiget. Er det VGs politikk generelt «å ta folk» for «takingens» egen skyld? Neppe. I kap. 25.1 drøfter vi hele Syse-saken med omkringliggende omstendigheter og konkluderer med at den var ledd i en koordinert diskrediteringsaksjon, trolig med siktemål å avskaffe Syse-regjeringen og gjennomført ved manipulering av media. I kap. 25.1.1 1.2 påviser vi at Jacobsen burde forstått at han hadde en ikke-sak slik han senere forklarte at han ble «tipset» og arbeidet seg videre.
• Jacobsen hevdet siden at han slo fritt «til høyre og venstre», men heller ikke han eller andre deltakere i Syse-kampanjen reagerte med et øyeblunk da det noen uker senere viste seg at den kommende statsminister Gro Harlem Brundtland hadde et mye verre forhold til Brønnøysund enn Syses (kap. 25.1.8.1). Her var han ikke verre enn de fleste andre, men kanskje hadde han et større ansvar som den som «skulle ta» Syse og Thomassen og startet Syse-saken?
• Jacobsen har såvidt vi kan se aldri nevnt temaet «romavlytting via telefon», i likhet med de andre tilsynelatende «tjenestedødarne» og hele det offisielle hysj-Norge (kap. 6.1 og 21.41)

Og så Jacobsens bakgrunn:

• Jacobsen har bakgrunn fra bl.a. Finnmark Dagblad. Finnmark er et distrikt der det gikk særlig kaldt for seg i den kalde krigen, og der Ap/LO-tjenesten var virksom til langt opp i 60-årene. F.eks. ble Ronald Bye vervet og satt i kontakt med Trond Johansen i midten av 60-årene i Finnmark. På denne tiden ble også A-pressen i Finnmark benyttet som operasjonssentra for denne tjenesten (se kap. 8.7.3), akkurat som Arbeiderbladet.
• Jacobsen var senere ved Ny Tids Nord-Norge-kontor og deretter Klassekampen, der han må ha overbevist redaktøren om at han var en god m-l-er. Han har siden såvidt vi vet aldri fremstått som noe annet enn en slags AKP (m-l)-tilhenger Denne bakgrunnen gjør det i seg selv meget påfallende at han har fått så god innpass i E-tjenesten og særlig hos Trond Johansen at han får frem enorme mengder av ellers hemmelig informasjon. Når man så oppdager at det aller meste av denne informasjonen er positiv for E-tjenesten og til slutt benyttes til ren hvitvasking, blir det enda mer påfallende.
• Det er etterhvert blitt kjent at det såkalte Spilhaug-apparatet, også kjent som «Alfa» eller Kjettingmannens apparat, drev aktiv infiltrasjon i SUF og AKP (m-l) på slutten av 60-tallet og opp gjennom 70-tallet (kap. 24.5). Trolig var det mye studenter som ble benyttet, for dette var primærmiljøet. Jacobsen beskriver seg selv som «halvstudert røver» (kap. 25.1.11.2). Han er av samme generasjon.
• Vi beskriver nedenfor hvordan infiltratørene i SUF/AKP etterhvert som m-l-bevegelsen på 80-tallet ble mindre «farlig» senere ble brukt av deler av POT og E-tjenesten som overvåkere og provokatører mot først rasistiske/nynazistiske grupperinger og senere moderate ikke-sosialistiske miljøer ved at aktivitetene fremsto som genuine m-l-aksjoner, og hvordan det etterhvert fikk mindre betydning om det var virkelige m-l-ere eller infiltratører som samarbeidet med «den fjerde tjeneste». En annen felles interesse Ap/«den fjerde» hadde med den moderniserte m-l-bevegelse var diskreditering av fremtredende personer i næringslivet og derved diskreditering av ikke-sosialistisk politikk Jacobsen begynte sin forfatterkarriere nettopp i 80-årene med bøker som «Eventyret Anders Jahre», «Dynastiet Bergesen», «Børshaiene» og «Kampen om Kosmos». I likhet med de senere etterretningsbøkene er disse preget av fremragende innsidekunnskap, nå mye fra justisvesen og politi og en enestående evne til å se sakene fra påtalemyndighetenes synspunkt.
• Vi aner klare spor etter Alf R Jacobsen i materialet som benyttes av provokatøren Tor Thomassen; faktisk som om han lagt igjen «kjennemerke» – se kap. 20.6.1.4.

Konklusjon: Alf R Jacobsen er talerør for E-tjenesten og ingen vanlig journalist. Han vasker hvitere enn Blenda! Med røde kraftperler?

Vi er ikke ferdig med Jacobsen. Etter at han kom tilbake til VG, er denne avisen dessverre forvandlet fra en avsløringsavis til en tildekkingsavis, ihvertfall i forbindelse med Lillehammer-saken som er det debatten har handlet om de siste månedene. Vi tar opp tråden igjen på slutten av kap. 25.19.

Jacobsen har alle forutsetninger for å være kjettingmann. Gjennom jobben i Klassekampen er han også plassert godt i det nevnte symbiose-miljøet, som han i realiteten aldri har forlatt.

Kikker man etter, finner man i mange media personer med bakgrunn fra SUF, AKP og Klassekampen, og disse har bemerkelsesverdig ofte klart å posisjonere seg på «hysj-sakene». AKP-bakgrunnen gir god legitimitet. Deres bakgrunn forklarer interessen for hysj-saker, partiets sammenbrudd med mange tilsynelatende politisk «desillusjonerte og hjemløse» gjør dem tilforlatelige, og på toppen av det hele vil de av folk flest ikke mistenkes for å løpe tjenestenes ærend, mens det på grunn av den spesielle bakgrunnen tvert imot er kjemperisiko for at det er nettopp det de gjør.

Vi oppfordrer alle landets redaktører til å bruke Stanghelle-metoden – om å se på hva de skriver – på alle hysj-journalister og alle journalister med m-l-bakgrunn!

Vi minner om at det i USA siden 1977 har vært forbudt for CIA-folk å opptre som pressefolk. (Se kap. 20.4.) Hadde Jacobsen og Sjue og alle de andre drevet på i USA slik som de driver på i Norge, hadde de forlengst sittet under stormende kryssild i Senatets etterretningskomité – sammen med sine sjefer Spilhaug, Trond etc.

Vi minner om to analyser av Tronds innflytelse i norsk presse som vi tidligere har vært innom.

Først nåværende redaksjonssjef i NRK-P2, Per Olav Reinton, tidligere rektor på Journalisthøyskolen, i «30-åring skutt i hodet»¹:

«Etterretningstjenesten har folk i nesten alle de store nyhetsredaksjonene her i landet»

Etter at Reinton gjennom flere uker ble mobbet og uglesett av sine kolleger, hvorav mange burde ha vært bedre på vakt, presiserte han sitt syn slik²:

«PRESSEN ER KONTROLLERT: – Dette med etterretningstjenesten var litt klossete av meg. Jeg ble tolket slik at det satt forkledde politifolk rundt omkring i redaksjonene her i landet Det mener jeg ikke, jeg har i alle fall ikke beviser på det Vi har bare ett kjent tilfelle av at slike metoder er brukt, det var da en agent ble plantet i Arbeiderbladet midt på 60-tallet, sier Reinton.

Hans poeng er ikke at pressefolk blir direkte vervet, men at det i stedet oppstår en fortrolighet mellom journalister og kilder i for eksempel E-tjenesten.

– Alt dette skjer under forutsetning av at kilden ikke blir oppgitt Det er vanskelig for redaksjonen å skaffe seg opplysninger om slike hemmelige tjenester på andre måter, dermed kan kilden fullstendig kontrollere hva journalisten skriver.»

Dernest Bengt Calmeyer tre år senere i «Forsinket oppgjør»³

«(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.»

Taktikken mot Calmeyer var en annen, jfr. Tom Lotherington i Klassekampen⁴:

«Fortielse som sensur. ….

Forfatteren ble ikke satt i fengsel. Det ble ikke en gang reist det minste injuriesøksmål mot ham. Ingen tok alvorlig til motmæle i pressen. Denne mangelen på reaksjon bekrefter stilltiende at Calmeyer har rett i sine hårreisende påstander⁵ …

Det viser seg når det røyner på at vi har en temmelig servil og ensrettet presse. Det viste seg med uhyggelig tydelighet i tilfellet Calmeyer …

I virkeligheten er ikke presseorganene friere enn sine redaktørers fordommer. Hver enkelt journalist er ikke friere enn at han forstår sine egne interesser. Vanligvis behøver ikke redaktøren nedlegge formelt skriveforbud om noen sak. Det er nok med et nikk og et vink …»

Vi har underbygget både Reintons og Calmeyers analyser mange steder i denne boken, og i dette kapitlet som lovet presentert en tredje. Vi har også vært innom enkelte andre. La oss oppsummere:

• Utnyttelse av politisk lojalitet, ved at Trond & Co har etablert et miljø rundt seg selv innenfor Arbeiderpartiet, som igjen har kooptert folk i A-pressen, herfra også rekruttert til andre media

• Utnyttelse av prestasjonspress og karrierejakt, ved at mange journalister er «kvasi-rekruttert» av Trond & Co etter metoden beskrevet av Reinton
• Nyttige ettervirkninger av Spilhaug-apparatets infiltrasjon i AKP-miljøene som bragte en generasjon meget dyktige og skriveføre unge aktivister inn i et symbiosemiljø mellom m-l-bevegelsen og Tronds egne systemer, som beskrevet foran
• Vi kjenner også til at mer eller mindre profesjonelle E-folk har fått en ny karriere som pressefolk eller opererer som freelancejournalister og/eller fotografer
• Utnyttelse av familiebånd; vi har registrert flere tilfeller av at journalister som jobber med etterretnings- og overvåkingsstoff har en av sine foreldre i E-tjenesten eller den gamle Ap/LO-tjenesten og åpenbart er påvirket av dette og i enkelte tilfelle benyttes som innhentingsagenter for E-tjenesten
• Systematisk videreoppbygging av allerede etablerte «Trond-venner» slik at disse gjennom tilsynelatende store prestasjoner vinner «SKUP»-priser og blir ettertraktet for rekruttering til stadig høyere nivåer – til slutt som redaktører.

Vi har sagt det før, og gjentar det: Ikke noen yrkesgruppe er så viktig å infiltrere for en offensiv tjeneste som journalistyrket. Ikke noe yrke er så lett å bruke som skalkeskjul for etterretning og overvåking enn journalistyrket, fordi mye av de samme arbeidsmåtene benyttes. Ikke noen annen yrkesgruppe enn mediefolk skal leve etter etiske og moralske normer så ulike etterretning og overvåking. Derfor er det ingen som har større behov for å unngå den minste mistanke om slik infiltrasjon enn nettopp pressen.

Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag har en svær og meget ubehagelig jobb foran seg! Det har også Stortinget.

En annen type informasjonsinnsamling og distribusjon var de såkalte «DnC-notatene om SUF(m-l)» som ble laget høsten 1970 og siden «avslørt» av Dagbladet¹. Det første notatet omhandlet SUFs ideologi, økonomi og organisasjon og bragte endel mer eller mindre kjente SUF-navn. Det andre notatet omhandlet ulike dekkorganisasjoner, og det tredje gjaldt demonstrasjonene mot Verdensbankens møte i København i 1970. Notatene var skrevet av Kristen Ringvold, som nettopp var ansatt i DnCs informasjonsavdeling. Ringvold var kjent studentpolitiker og medlem av Den Konservative Studenterforening (DKSF). Ved avsløringen av 1971 benektet han at han var forfatteren, men han så ingen grunn til å slå om seg med falsk beskjedenhet for det:

«Det er den beste analyse og fremstiling av disse venstrebevegelsene jeg har sett, sa Ringvold til Dagbladet»

De som kjente Ringvold, syntes ikke denne uttalelsen økte troverdigheten av benektelsen av farskapet. 22 år senere, i Klassekampen i desember 1993, i et intervju med «tjenestedødaren» Finn Sjue, fortalte Ringvold likevel helt frivillig at det var han som var forfatteren. Han hadde skrevet dem på oppdrag av bankens informasjonssjef Birger Christiansen. Til Klassekampen opplyste han nå like frivillig at han var meget godt egnet til oppdraget. Ved siden av å være DKSFer og viseformann i et konservativt styre i Studentersamfundet et semester, hadde han

• allerede som gymnasiast og formann for Elevutvalget i Oslo på anmodning utført oppgaver for Overvåkingspolitiet: Rapporter om venstreradikal virksomhet på gymnasene
• etter E-stabens russiskkurs tjenestegjort åtte måneder som vernepliktig i E-stabens hovedkvarter i Platous gate
• løpende god kontakt med politiavdelingssjef Erik Næss, kjent som POTs mann i «samrøret» med Aps egen etterretningstjeneste, men også med POT-sjefene Asbjørn Bryhn og Gunnar Haarstad

Det Kristen Ringvold fortsatt ikke var overivrig med å fortelle, var at han

• er nevø av Hans Ringvold, nær medarbeider av Jens Chr Hauge under krigen, en av de viktigste grunnleggerne av Stay Behind, leder av Lindus i en tiårsperiode og sentral i Stay be hind til denne dag. herunder som foresatt for Asbjørn Mathisen & Co som arbeidet med avlytting i Rusesøkka-bunkersen (som derfor også ble inspisert under full drift av Ringvold)²
• er sønn av Fernando Ringvold, også sentral Stay Behind-mann fra starten
• før sine åtte måneder som vernepliktig i Platous gate gjennomførte E-stabens russiskkurs ved Forsvarets Skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste (FSES), i likhet med Ingjald Ørbeck Sørheim, Johan Jørgen Holst, Einar Førde m fl
• at det først og fremst var gjennom Stay Behinds «alter ego», Alfa/Spilhaug-apparatet, infiltrasjonen i m-l-miljøene fant sted, og at POTs rolle kun var å gi et visst skalkeskjul for Erik Næss som egentlig jobbet for Ap/ LO-tjenesten som nå var på full fart til å bli «underlagt» Trond i E-staben ved at han personlig hadde et nært forhold til Stay Behind

Det fremgår heller ikke av intervjuet hvem som hadde den opprinnelige idéen til notatene, hvis det ikke var Birger Christiansen selv (usannsynlig). Men Ringvold bekreftet i Klassekampen at

«Også Overvåkingspolitiet mente en slik skriftlig oversikt ville være av stor interesse for hele næringslivet»,

dvs. at POT ihvertfall hadde kjennskap til prosjektet på forhånd. Da notatene var skrevet, fikk han henvendelser både fra Christiansen og Næss om at notatene var av stor interesse for LO, og at begge understreket at de måtte leveres til LOs nestformann Odd Højdahl, som var «rette adressat for saker og spørsmål som handlet om politisk kartlegging». Inntil intervjuet i Klassekampen hadde Odd Højdahl aldri vært kjent som LO’s overvåkningssjef. Dette var altså en vel bevart hemmelighet inntil 1993, men da kunne Finn Sjue fortelle at:

«Klassekampen har fra tidligere tjenestemenn i Overvåkingspolitiet fått bekreftet at Odd Højdahl spilte en sentral rolle som ‘hysj-mann’ i LO-toppen mens han var LO’s nestformann.»

La oss for vår del peke på at dette virker troverdig. I perioden 1945-50 var det Gunnar Bråthen som var nestformann i LO og senere sentral i E-stabens «vernede» dekkbedrift Norasonde. Også han ledet LOs overvåkings- og etterretningsvirksomhet. Det er rimelig å anta at denne jobben hørte fast til denne posisjonen. Senere (1965-69) hadde Tor Aspengren denne nestformannsjobben. Deretter var han LO-sjef 1969-77, nær venn av Jens Chr Hauge og talentspeider for Stay Behind i mer enn 20 år³.

Når både Birger Christiansen og Erik Næss visste om dette og dessuten bestemte seg for å informere Ringvold om det samtidig, viser det at det var kontakt mellom disse to, og at Næss var innforstått med planene. Norske forretningsbanker finner ikke på å iverksette politisk etterretning på egen hånd. Så da var det vel POT som fant på hele greia?

Men stopp en halv.

Selv om Kristen Ringvold hadde en velkvalifisert bakgrunn for å skrive notatene, trengte han jo tilgang på ferske informasjoner. Hvor fikk han dem fra? Det var vel ikke så mange m-l-ere som hadde konto i DnC?

Nei, det var nok informasjon som var hentet inn gjennom Tronds avdeling Kjettingmannen/Spilhaug, et miljø Ringvold hadde meget god kontakt med gjennom sin familie og tjenestetid i E-tjenesten. Med sin doble Stay Behind familiebakgrunn, FSES-tjeneste i Platous gate og deltaker i den politiske overvåkingen ville det vært naturlig for Trond/E-staben å plassere også Ringvold i Stay Behind – Lindus med arbeidsoppgaver som politisk overvåking i fredstid og som russisktalende agent i tilfelle en russisk invasjon!

Hvis det er tilfelle, kan det være forklaringen på at Stay Behind-mannen Ringvold, i tillegg til at han sto frem i Klassekampen om DnC-notatene, også sto til tjeneste for psykologen Sjue, sannsynligvis også Stay Behind-mann, i Bye/Sjues siste bok der nettopp Tronds Spilhaug-apparat knyttet opp til HV og Stay Behind ble offentliggjort på «kontrollert» vis – og ikke først avslørt offentlig av oss eller Lund-kommisjonen.

Så her er det lag på lag: Stakkars gamle og snille, nå avdøde, Birger Christiansen, var nok bare et skalkeskjul for Ringvold selv, slik som POT ble brukt som et skalkeskjul for E-staben.

Notatene fikk ganske bred spredning innen næringslivet og enkelte politiske organisasjoner. Ramm, som da var 2. viseformann i Unge Høyres Landsforbund, husker godt at de sirkulerte flittig i DKSF og Unge Høyre og syntes da det var aldeles utmerket. Den foranrangerende viseformannen, Helge Ole Bergesen, skrev imidlertid åpent brev til Johan Melander med kritikk av bankens etterretningsvirksomhet. Kritikken flagret ellers fra alle kanter: Dagbladet, VG, Anders Bratholm, AUF, Trygve Bull og daværende NKP-formann Reidar T Larsen er blant de som nevnes i Klassekampens reportasje.

Dessuten fortelles at Ronald Bye uttalte til Dagbladet at:

«… ‘han ikke liker den slags virksomhet’ og at ‘han av prinsipp er for at politisk virksomhet skal drives av de politiske partier og organisasjoner’.»

Ut fra hva idag vet om Ronald Byes virksomhet på den tiden, kan vi trygt slå fast at han i virkeligheten mente at politisk overvåking bare burde skje i regi av tjenestene – og Arbeiderpartiet! Dog viser dette at Ronald Bye allerede i 1970-71 ikke var «insider» nok til å være informert om dette opplagte samarbeidsprosjektet mellom Trond, Tronds/Aps mann i POT, Ap/LO og DnC.

Vi skal ikke på noen måte ha sagt at det var galt å infiltrere SUF i disse tidlige årene med særdeles utfordrende virksomhet og uttrykksmåte, eller galt av banker og industribedrifter å overvåke. Det vi interesserer oss for, er hva dette ble til senere, som beskrevet foran. For ordens skyld: Vi har ingen grunn til å anta at Kristen Ringvold har noe med det å gjøre.

Vi viser til redegjørelsen i kap. 20.7.1 om hvordan vi i 1993 tok kontakt med Dagsrevyen for å få i gang et samarbeide med sikte på ved journalistisk bistand å bringe våre mistanker og bevismidler frem til publiserbare reportasjer om vår sak. Vi minner om at vi satt i Dagsrevyen i mange heldagssesjoner med flere av Dagsrevyens journalister under ledelse av Lars-Jacob Krogh, som øyeblikkelig forsto det hele og såvidt fikk begynt å jobbe videre, da han plutselig ble skjøvet til side og vi mistet all kontakt med Dagsrevyen. Da hadde Erling Borgen overtatt, og han ga blaffen i reglene for kildevern og objektiv journalistikk, og benyttet alt vi hadde sagt og mer til mot oss i to grovt forvridde reportasjer som også tjente tildekkingsformål for motparten. Til slutt ga han seg til i spørsmåls form å sitere direkte fra våre beskyttede samtaler på en åpen pressekonferanse. I mellomtiden hadde han fått utlevert dokumenter av oss i forbindelse med at han angivelig skulle til Guatemala for å undersøke forhold omkring sakens opprinnelse, men i virkeligheten reiste han til Florida.

Dette betyr at han først opptrådte som innhentingsagent, ved å motta omfattende informasjoner fra våre mange og lange møter med Dagsrevyens journalister (møtene kan for alt hva vi vet ha blitt tatt opp på lydbånd), og dessuten ved å få fra oss Guatemala-dokumenter for en reportasjereise han neppe hadde til hensikt å gjennomføre. Dernest opptrådte han som desinformasjonsagent, særlig ved å gi en så forvridd beskrivelse av våre oppfatninger og informasjoner at alle «måtte forstå» at dette bare var sludder, og endelig som tildekkingsagent, ved at en rekke personer som vi hadde mistanker til uten videre ble «frikjent» av folkedomstolen NRK og fikk anledning til å slippe til med sine egne dekkhistorier. Hadde Dagsrevyen istedet gjort hva avtalen opprinnelig var, å etterforske videre sammen med oss for å avkrefte eller bekrefte mistanker, hadde hele det norske hysj-problemet funnet sin løsning der og da.

Vi har foran påvist hvordan det ved hjelp av infiltrasjon av agenter i SUF og AKP (m-l) ble skapt et underlig miljø mellom deler av m-l-bevegelsen, Tronds avdeling Kjettingmannen/Spilhaug-apparatet og Tronds personell i POT, med felles interesse i å overvåke og diskreditere personer og miljøer på høyresiden (samtidig som etterretning fra m-l-organisasjonene selv fløt fritt inn til Trond). I dette miljøet begynte det særlig med nynazistiske og rasistiske objekter, men personer rekruttert fra dette miljøet og/eller opprinnelig innplassert i det fortsatte med lignende virksomhet (diskreditering) rettet mot sentrale personer i næringslivet og (etterretning og desinformasjon) ikke-sosialistiske politikere.

Erling Borgen stammer ikke fra dette miljøet. Han ble leder for SFs ungdomsorganisasjon SFU (1970-71) etter at det tidligere SUF hadde brutt med SF og blitt SUF (m-l).

Borgen er født i 1948 i Oslo, tok artium 1967 og studerte sosiologi og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han var en fremtredende studentpolitiker og pressemann for SF: Redaktør av Orientering 1969-74, redaktør for Universitas 1974-76, journalist i Forbrukerrapporten 1976-77, journalist i Arbeiderbladet 1977-79 og deretter programsekretær i Dagsrevyen. Han er mest kjent som en hardtslående «avslører», særlig om forhold i rederinæringen. Om dette tema har han skrevet bøkene «Rekstens eventyr» (1982), «Huset Bergesen» (1984), «Anette» (1986) og TV-serien om Kosmos og Anders Jahre. Han har vært sterkt engasjert i jakten på Jahres utenlandsformue. Han skrev også profilboken «Diktatoren» (1988) om Haakon Lie.

Borgens journalistikk og forfatterskap bærer preg av meget grundige informasjoner og viser at han har hatt førsteklasses kilder. Disse kildene kan være både politi, påtalemyndighet og ikke minst E-staben. I denne boken har vi påvist det meget sterke avhengighetsforholdet mellom deler av politiet, påtalemyndigheten og E-staben, og hvordan hele Ap-nettverket utnytter slik informasjonsflyt til politiske formål, for å skaffe seg medspillere i media og for å få frem desinformasjon.

Vi konstaterer at denne typen journalistikk har en rekke fellestrekk med de mer typiske «kjettingmenn» omtalt foran, særlig Sjue og Jacobsen. Uten våre egne erfaringer med Borgen behøvde det isolert sett ikke betydd så mye. Alle kilder er lov å bruke så lenge man bevarer journalistisk uavhengighet. Men den mistet Borgen ettertrykkelig da han brøt kildevernet og ga blaffen i presse-etikken i forhold til oss. I den saken fremsto han gang på gang som provokatør og agent. Det gjør at man generelt må stille spørsmålstegn ved hans journalistiske uavhengighet og verdien av hans andre produkter.

I likhet med Sjue og Jacobsen har han skaffet seg et visst ry som «tjenestedødare», spesielt gjennom den tidlige avsløringsboken «Storebror ser deg» (1973)¹, forfattet sammen med John E. Andersson. I lys av hva vi senere har sett av «etteranmeldte» medforfattere til avsløringsbøker (Sjue/Jacobsen), kunne det vært interessant å vite hvem av disse to som satt på initiativet og stoffet. Leseren er vel heller ikke nå så overrasket over å få opplyst at alt kritikkverdig også i denne avsløringsboken går ut over POT, mens E-staben holdes helt utenfor.

Erling Borgen er ikke kjettingmann, men nærmer seg så stygt at det ikke er store forskjellen, og den ligger kun i bakgrunnen, ikke i resultatet.

Nåværende politimester i Drammen, Tore Johnsen, rykket sterkt ut i vinter i forbindelse med debatten om mulig norsk medvirkning til Lillehammer-saken¹: «Jeg kan garantere at slik medvirkning ikke fant sted».

Hvordan kan han vite det? I juli 1973 var Johnsen ung embetsmann ved Oslo politikammer. Det var først høsten 1974 han ble utnevnt til politiinspektør og nestkommanderende for POT-sjef Gunnar Haarstad. Da var tildekkingsaksjonene allerede i full virksomhet (se kap. 25.18) og det var ingen grunn til å gi nyansatte noe mer avslørende informasjon.

Johnsen hevder videre at det var han personlig som opprettet den første kontakten mellom norsk overvåkingstjeneste og Mossad, trolig høsten 1975², etter oppdrag fra Haarstad:

«Den formelle avtalen mellom POT og Mossad omfattet regelmessig kontakt med utveksling av informasjon om bl.a. terrorisme. Som andre avtaler av denne art inneholdt den også nærmere definerte spilleregler mellom tjenestene. Blant annet erklærte Mossad at organisasjonen på egen hånd ikke ville gjennomføre aksjoner på norsk jord. – Det er et løfte israelerne har holdt, sier Johnsen.»

Det er sikkert riktig at man i 1975 gikk gjennom en øvelse med å etablere en formell avtale e.l., slik at man til andre kunne si at man hadde begynt «på ny frisk». Men at dette skulle være den første kontakten mellom POT og Mossad, må man være usedvanlig naiv for å tro. Vi viser til (for en lengre liste om POTs medvirkning, se kap. 25.19.12.4):

• hele rekken av forbindelser og klandestine aksjoner mellom Norge og Mossad siden krigen (kap. 5); selv om E-tjenesten har vært hovedoperatør er de planlagt på Aps nett, og POT har hatt Ap- og Stay Behind/E-tjeneste-liasoner hos seg hele tiden
• at etter München-massakren utnevnte det amerikanske utenriksdepartementet en egen anti-terror-gruppe med medvirkning av både CIA og FBI, og i nært samarbeid med NATO-organene og hvert enkelt medlemslands etterretning³. De fleste forfattere har tatt det som selvsagt at det bare var POT som representerte Norge, og det ga f.eks. støtet til den antakelige forveksling mellom Gunnar Haarstad og personell i E-staben (Trond) som kom til uttrykk ifbm Tinnin/Christensens bok (se kap. 25.18.9). At E-tjenesten krevet føringen i dette arbeidet tviler vi ikke på, men at POT var helt utenfor er utenkelig, siden POT har hatt ansvaret for anti-terror-arbeidet hele tiden (dog ikke formalisert med egen avdeling før i slutten av 70-årene)
• at den israelske generalen Sahmuel Eyal opplyste til Ukeslutt i 1993⁴ at «det var et samarbeid mellom de hemmelige tjenestene i Norge og Israel» – dvs. begge – men at han imidlertid ikke kunne «gi detaljer om de metoder som Israel og Norge har tatt i bruk i fellesskap for å bekjempe terrorisme». Igjen er det utenkelig at POT har vært holdt utenfor som hovedansvarlig for anti-terror.
• at Erik Næss og Ørnulf Tofte på Stay Behind-kurs høsten 1973 innrømmet at POT lot to av de viktigste Mossad-agentene unnslippe fra Norge med Kiel-ferjen etter Lillehammer-henrettelsen (se kap. 25.18.1). Det var vel Siljeholt som var kilden for denne opplysningen som må være genuin nok men benyttes av E-staben/Trond som del av strategien for å legge all skylden på POT, på et tidspunkt da de ikke regnet med at Stay Behind-øvelsen ville bli avslørt.

Den siste delen om en avtale fra Mossads side om ikke å gjennomføre aksjoner på norsk jord etter 1974 er særlig syltynn. Var det bare en bommert at man ikke hadde fått en slik avtale tidligere?

Det er ihvertfall er faktum at POT og E-tjenesten begge representerer og befinner seg i samme land, og et land som i Mossads verden er kategorisert som «base country», dvs. vennligsinnet (at ihvertfall E-tjenesten har hatt nær sagt et tvillingforhold til Mossad i alle år er hevet over tvil). Andre land er «target countries», dvs. motstandere. På vennligsinnede territorier samarbeider man med de lokale tjenester, i fiendtligsinnede ikke⁵.

Kan noen innbille seg at Mossad regnet Norge som fiendtligsinnet inntil 1973, og deretter så vennligsinnet at man akkurat i 1974 var villige til å inngå en avtale?

Den unge Tore Johnsen kan kanskje ha gått på slikt tøv og spilt en uvitende rolle i er slikt rent bløffmakerspill i 1974. Idag er det ikke mulig at Johnsen tror på det han selv sier. Den kategoriske avvisning og garanti og den naive forestilling om at en avtale i 1974 sikret samarbeid og hindret solo-aksjoner fra Mossad er langt mindre troverdig enn om han hadde sagt at «selvsagt var det kontakt, men det var før min tid, men jeg har aldri hørt antydninger om at POT hadde noe kjennskap til Lillehammer på forhånd». Så langt som han nå går, viser at det er ugler i mosen.

Vi minner videre om:

• At Tore Johnsen som politimester i Drammen hadde ansvaret for KV/Toshiba-saken. som endte med at en eneste utlending – Bernhard Green – ble domfelt. Saken oste av at Green var valgt ut til syndebukk slik at hans sjefer og styre – med mange Ap-folk – gikk fri.
• At Tore Johnsen ble oppfordret av møbelhandler Arvid Engen til å søke på stillingen som POT-sjef og derved avsette Jostein Erstad etter dennes første åremålsperiode – og fulgte rådet!
• At Tore Johnsen benyttes så flittig av provokatøren og tannlegen Alfred Nordeide som har desinformasjon av Stortinget som hovedoppgave at det er vanskelig å tro at han ikke var innforstått med det

I sin tid i POT var Tore Johnsen som alle andre selvsagt storkunde hos Trond og hans Spilhaug-apparat når det gjaldt å få utført jobber man selv ikke kunne gjøre (se Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær».). Han er dermed viklet inn i akkurat samme avhengighetsforhold som andre i POT og hos påtalemyndigheten: De har selv visst om og benyttet seg av dette ulovlige apparatet, som de skulle ha arrestert og sprengt i det øyeblikk de fikk vite om det. Men idag må de bare følge Tronds direktiver – og gjør det, selvsagt.

Slik som i VG.

Vi har i kapittel 3 redegjort for hvordan vi kom på sporet av og etterhvert oppdaget E-tjenestens dekkbedrift «Norasonde»: Vi hadde avdekket flere overvåkingsleiligheter på Lindebergåsen og oppdaget siden tre personer som bemerkelsesverdig viste seg hver for seg å ha tilknytning til Norasonde. De hadde alle flyttet inn i slike leiligheter i samme oppgang som Setsaas, og etter ham.

I leiligheten under Setsaas bodde en enslig dame i slutten av førtiårene – Ruth Synnøve Haug. Det ble forøvrig senere fastslått at hun var (blitt?) ansatt i Industrivernet – en av E-stabens dekkorganisasjoner. Hun fikk ny «boyfriend», Ola Aune, tidligere ansatt i E-stabens dekkbedrift Norasonde.

Parallelt fikk en annen beboer i samme oppgang, som lenge hadde forsøkt å selge sin leilighet, et kjempetilbud, og flyttet i ekspressfart. Der flyttet også inn to personer, begge tidligere ansatt i dekkbedriften Norasonde: Harald Nevander Andersen og Marianne Lindsjø. Nevander Andersen het forøvrig kun Andersen da han var ansatt i Norasonde, men fant det formålstjenlig å legge til Nevander etter at han sluttet der, en ikke uvanlig prosedyre for folk ansatt hos Trond med oppgaver «ute i det blå».

Vennen fra Norasonde, Ola Aune, fikk Ruth Synnøve Haug til å fraflytte leiligheten umiddelbart, og inn rykket Spilhaug, Mossad og Trond som igangsatte full romavlytting nedenfra og opp av alle Setsaas’ rom i etasjen over. Den som flyttet inn i leiligheten var den unge kvinnen Siw Løkken som kjørte trailer, men selv besøkte hun sin leilighet kun en sjelden gang og lot Spilhaug & Co som hadde egne nøkler hente lydbånd i leiligheten hver kveld. Utstråling fra mikrofoner for romavlytting ble senere påvist.

Senere modifiserte man enkelte tekniske forhold, og en ny mann fra Spilhaug & Co, Leif Oddvar Grøtting, dukket opp som «boyfriend» hos en annen enslig dame i førtiårsalderen i samme oppgang. Grøtting var radioekspert og proff på transport av lyd (han er også radioamatør, dog fjernet fra offisiell oppføring) og utførte således andre deler av den tekniske jobbing for romavlytterne. Grøtting har også deltatt på andre fronter innenfor den totale overvåkingsoperasjonen.

Vi har døpt «Norasonde» for «U-3» fordi bedriften viste seg å være ledd i en naturlig videreføring av U-l (ballongprogrammet) og U-2 (spionflyprogrammet som ble avbrutt ved nedskytning). Vi skal her redegjorde for de miljøene som deltok i starten og oppbyggingen av «Norasonde» fra okkupasjonstiden og fremover, og hvordan dette ble et fellesprosjekt for miljøer i Ap og de hemmelige tjenester som alle sprang ut fra miljøer fra okkupasjonstiden, der de allerede hadde etablert et samarbeide om etterretning.

Idéen hadde nok Trond Johansen fått fra Israel og Tyskland, under sitt opphold ved «Gehlen-skolen» i Tyskland 1954-58. I begge land hadde man behov for å yrkestrene mange krigsskadede personer. Ved siden av et tilforlatelig ytre og arbeidstakere som sikkert stiller færre spørsmål enn andre, oppnådde man endog å skaffe statsstøtte over Kommunaldepartementets budsjett til den ytre, ikke legalt baserte etterretningsvirksomheten. I den grad bedriften ikke skiftet karakter, fikk man senere også flere kommuner og Akershus fylke med på finansieringen gjennom stadige innskudd av aksjekapital (se nedenfor).

Selskapet ble stiftet 31. oktober 1960¹. Formålet var «produksjon av radiosonder og eventuell annen fabrikkdrift». Det het også at «selskapet skal i sin produksjon i størst mulig utstrekning sysselsette yrkesvalghemmede».

Vi skal se på endel interessante styremedlemmer og varamenn:

• Byråsjef (fra 1967 dommer i Trygderetten) Ole Fredrik Fredriksen, Oslo (formann 1960-1965).
• Verkstedeier Johan Bentzen, Oslo (nestformann 1960-1965 og 1967-1972, medlem 1965-67)
• Personalsjef Oddvar Halvorsen, Oslo (medlem 1960-61), Standard Telefon- og Kabelfabrik. Hans viktigste kvalifikasjoner var nok som medlem av den illegale bevegelse under krigen, politisk overvåker i Stockholm og etter krigen i Norge og senere generell storpamp i Arbeiderpartiet (se kap …)
• Kontorsjef Hans Munkebye, Oslo (medlem 1960-62)
• Sjefsekretær Øystein Egelund, Oslo (medlem² 1961-72, deretter varamedlem), representant for Norsk Folkehjelp, en humanitær organisasjon med sterk tilknytning til LO/Ap, beskrives som en drivende kraft i arbeideridretten siden 1922³
• Radiosondesjef Kåre Hostvedt, Bærum (medlem⁴ 1963-ca. 1967), som hadde vært en sentral medarbeider i « U-1»-operasjonene⁵
• Direktør Gunnar Bråthen, Oslo (formann 1965-67, medlem 1967-ca. 1970) Ap/LOs mest betydelige motstandsmann i Nord-Norge under krigen, etter krigen nestformann i LO og leder for Ap/LOs etterretningsapparat i en årrekke (se kap. 24.7.9). Han var bl.a. sjef for Magnus Bratten som var med på å organisere Finlands-operasjonene (se kap 24.7.5.), og for Ivar Hobbelhagen, kjent gjenganger i etterretningsapparatet (se kap. 24.7.10.)
• Generalmajor Johan Koren Christie, Kjeller (medlem noen år fra 1967), Luftforsvarets Forsyningskommando
• Fabrikksjef Ole J Bjørnstad, Oslo (medlem noen år fra 1970), personalsjef Forsvarets Byggetjeneste 1962), sjef for personellavdelingen for sivile i Forsvarets Overkommando fra 1970 (personalsjefer i Forsvaret har alltid nære kontakter til E&S-stabene) og avdelingsdirektør og direktør for Direktoratet for sivilt beredskap fra 1983⁶

• Disponent Ole B. Egelund, Lillestrøm (medlem noen år fra 1972, det året Øystein Egelund gikk ned til varamannsplass)

Av generalforsamlingsprotokollen 1973 fremgår det at selskapets eiere da var Kommunal- og Arbeidsdepartementet og Norsk Folkehjelp⁷. Siden styreformannen fra begynnelsen av var fra Kommunaldepartementet, må man anta at dette var tilfellet fra begynnelsen av. Det betyr at det var statsråd Andreas Cappelen (se kap. 24.7.18) som signerte stiftelsesdokumentene for staten.

Andreas Zeier Cappelen⁸, f. 1915, var cand. jur. i 1939 og h. r. adv. i 1952, g. m. Christiane Borchgrevink 1941 og Olene Liberg 1948. Han var ekstrabetjent ved Eidsivating lagdømme 1939-40. Som kst statsadvokat i landssviksaker for Rogaland 1945-47 var han regnet som en av Jens Chr Hauges menn og var således alltid del av Aps «indre krets». Han var kommuneadvokat og lønnsjef (1947-57), finansrådmann (1957-58 og 1966-67), byrettsdommer (1967-69) og byrettsjustitiarius (1969-81) i Stavanger når han ikke var statsråd: Kommunalminister 1958-63, Finansdepartementet 1963-65, Utenriksdepartementet 1971-72 og Justisdepartementet 1979-80. Til tross for de kommunale jobbene og dommerjobbene i Stavanger var han medlem av Stavanger bystyre for Ap 1945-47, 1952-57, 1967-71 og 1984-91, sågar medlem av formannskapet 1952-56, varaordfører 1953, formann i Rogaland Ap 1956-57 og formann i Stavanger Sosialistlag. Cappelen var medlem av representantskapet (1966-71) og direksjonen (1971-77) i Norges Bank, medlem av utvalget til å vurdere suspensjon, forflytting m.m. av embetsmenn (1966-71), medlem av utvalget til å gjennomgå pengevesenet og Norges Bank (1968-83) og formann i det såkalte bankdemokratiseringsutvalget (1975-76). I perioden 1978-82 var han offentlig representant i representantskapet i DnC.

Han brydde seg tydeligvis lite om dobbeltroller og var en meget anvendelig mann på alle de sentrale posisjonene der absolutt partilojalitet var fordret.

Hans bror, Hans Zeier Cappelen⁹, f. 1910, g. m. Margot Schaefer 1940 og Eddie Weyergang Ellefsen 1967 var sekretær i Sosialdepartementet i London 1943-45 og senere sosialrådmann i Oslo 1951-72 (før det bystyremedlem (A) 1946-51). Sommeren 1945 intervjuet Cappelen overlevende fra Auschwitz for Arbeiderbladet¹⁰. Da seksdagerskrigen brøt ut i 1967 igangsatte Jens Chr Hauge og Trygve Lie en hjelpekomité for gjenreisning i Israel. Hans Cappelen var medlem av hovedkomitéen¹¹. Dette ser ut til å ha vært forløperen for «La Israel Leve»-organisasjonen som ble startet etter Yom Kippur-krigen 1973. Ved siden av jobb som lege og overlege på Statens attføringsinstitutt i mange år og professorjobben på NTH.

Daværende sosialminister Gudmund Harlem hadde vært lege (1946-53) ved Statens attføringsinstitutt og overlege samme sted fra 1953 til han ble sosialminister 1955-63. Etter ytterligere to år i Forsvarsdepartementet gikk han tilbake dit og ble senere professor i arbeidslivsvitenskap ved NTH. Han var formann for NTNFs arbeidsmiljøforskningskomité, styreformann i Statens arbeidstilsyn fra 1977, medlem av forsikringsrådet fra 1978 og forsikringslovutvalget fra 1980, president i Rehabilitation International 1966-72, teknisk ekspert for FN i attføring i Italia og Egypt 1955 og for WHO på Malta i 1971. Harlem var utvilsomt blant Norges fremste eksperter på attføring (om ikke den fremste), og allerede vel etablert som sådan da han var sosialminister.

I Norasondes stiftelsesår 1960 var således Andreas Cappelen den formelt ansvarlige minister i Kommunaldepartementet, hans bror Hans Cappelen var sosialrådmann i Norasondes hjemby Oslo, og Norges kanskje fremste attføringsekspert, Gudmund Harlem, var sosialminister. Alle tre var Jens Chr Hauges folk, og begge familiene hadde tydelige bånd til jødenes sak og Israel. Vi er overbevist om at det var denne tremannsgruppen som først og fremst ble satt til jobben å etablere vernede bedrifter som dekkbedrifter for E-staben, etter at idéen var klekket ut av Evang og Trond etter mønster fra Tyskland (Gehlen) og Israel, der behovet for begge deler selvsagt allerede var enormt.

I 1973 ble det besluttet å flytte selskapets forretningskontor fra Løren til Skedsmo. Dette skjedde muligens som konsekvens av at det brygget opp til avsløring av IB i Sverige, se kap. 24.3.3.3.

I 1975 gikk seks kommuner på Nedre Romerike inn som aksjonærer i selskapet¹². Dette kan kanskje sees på som starten på en gradvis «normalisering» av selskapet. Året etter og flere ganger senere måtte kommunene skyte inn mer aksjekapital. Akershus fylke ble medaksjonær i 1982¹³ og utvidet aksjekapitalen fra 100.000 til 400.000 i 1985¹⁴. I 1988 trakk staten seg ut, og kommunene og Akershus fylke måtte kjøpe statens andel¹⁵.

Som navnet tilsier, ble bedriften opprettet for å produsere værsonder som skulle sendes ut med ballonger. Offisielt var dette til meteorologiske formål, men i lys av opprettelsen like etter U-2-nedskytningen er det all grunn til å anta at det reelle formålet var produksjon av utstyr til bruk i spionasjen mot Sovjet.

Bedriften ble trolig også benyttet til en rekke andre etterretningsformål.

Selskapet har levert elektroniske komponenter til Televerket¹⁶. Vi har fått bekreftet at prototypen for Televerkets standard norske telefoner ble utviklet ved E-stabens «hovedfirma», Forsvarets Forskningsinstitutt på Kjeller, Norasondes nære nabo etter 1973, og at denne var optimalisert for avlyttingsformål¹⁷.

Optimalisering for ordinære avlyttingsformål er ett spørsmål, et annet er konkret modifikasjon av elektronikken slik at apparatet også kan anvendes til romavlytting via telefon. Dette er, som man husker, et tema som er systematisk undertrykket som fenomen i Norge, men ikke desto mindre bevist ved en rekke vitneprov. Dette reiser det interessante spørsmål om prototypen fra FFI også har vært optimalisert for romavlytting via telefon? Sannsynligvis vil det bety at det er sørget for systemstandardisering slik at den faktiske modifikasjonen bare innebærer utskifting av én enkelt komponent som vanskelig kan skilles fra standard-komponenten.

Ett av Norasondes stiftende styremedlemmer (Oddvar Halvorsen) var i tillegg til å være Ap/LO-overvåker også arbeider, personalsjef (1946) og direktør (1953) ved Standard Telefon- og Kabelfabrik (se kap. 24.7.11). STK har vært en viktig leverandør for norske tjenester, Televerket etc. i mange år. Det var f.eks. ved et samarbeide mellom E-tjenestens sambandsoffiser Bjørn Rørholt og STKs overingeniør Kåre Meisingseth man fikk utviklet og produsert en fjernskriver med et fremragende chiffersystem – ETCRRM (Electronic Teleprinter Cryptographic Regenerative Repeater Mixer) i 1949¹⁸. Systemet ble NATO standard i 1953.

Vi finner det opplagt at STK må ha vært en viktig leverandør av tele-utstyr til Televerket i mange år, herunder som leverandør av avlyttingsoptimaliserte telefoner. Dette er neppe ulovlig, siden telefonavlytting under visse forutsetninger er lovlig i Norge og krever ytterligere tekniske tiltak. Også idag kreves det åpenlyst fra POT etc. at elektroniske systemer skal optimaliseres for dette behov.

Men hva var det Norasonde leverte? Hva gjorde en STK-mann i styret de første årene?

Det er nå nærliggende å anta at den spesielle type arbeidskraft og den begrensede kapasitet man har hatt på Norasonde må ha vært benyttet til forholdsvis enkle sammensetningsoppgaver av enheter i mindre serier. Bedriften passer særlig godt for å utføre oppgaver av denne type når de også er ulovlige. Kan det være slik at de store serier telefonapparater ble levert av STK direkte til Televerket, mens mindre serier gikk i usammensatte komponentpakker via Norasonde, der én vital komponent ble skiftet ut med en annen før sammensetning og viderelevering? Og at den kombinerte Ap-overvåker og STK-mann var svært velegnet for en styreplass i et par år for å ivareta de ymse grensesnittene ved denne operasjonen? Kanskje slik at hans sjefer i STK trodde det var helt andre grunner til at noen serier skulle leveres usammensatt?

Vi vet at det finnes apparater ferdigmodifisert for romavlytting via telefon, med utseende og innpakning fullstendig lik de ordinære. Et sted må de ha vært satt sammen. En dekkbedrift for E-staben selv med maksimalt cover slik som Norasonde ville vært det ideelle stedet, slik at hverken STK, FFI eller Televerket selv behøvde å trekkes inn i noen ulovlig aktivitet.

Hva har skjedd siden? Romavlytting via telefon foregår bare mer og mer. Norasonde virker mer og mer «normalisert» etterhvert som kommunene kom inn og staten trakk seg ut. Med kommunene inne må det ha vært farlig å fortsette på denne måten. Har det skjedd ved andre dekkbedrifter? Eller har man rett og slett kastet alle hemninger, og latt modifikasjonen bli standard? Muligheten for det er noe av det mest skremmende.

Norasonde har likevel fortsatt med visse etterretningsmessig interessante produkter like til disse dager:

I 1989 ble det opplyst at Norasonde hadde to hovedavdelinger, elektro- og mekanisk avdeling. I tillegg hadde man et trykkeri og en avdeling for tekniske hjelpemidler for funksjonshemmede. Norasonde var blant Norges største i leveranser av datakabler, og et annet viktig produkt var veggkontakter for telefon, het det¹⁹. I 1995 averterte man bl.a. datakabler, herunder fiberoptikk, elektronikk og elektromekanisk montasje²⁰.

Norasonde levde et ubemerket liv, med unntak av endel vennligsinnede PR-reportasjer i lokalpressen, frem til 1992 da det ble mye oppstuss omkring bedriften på grunn av en oppsigelsessak. Det medførte mye besøk av pressefotografer, hvoretter det ble innført fotoforbud, forklart slik²¹:

«Vi har fått påtale av våre kunder fordi det tidligere er gjengitt bilder inne fra Norasonde i massemedia, sier direktør Taraldsen til AR. – Derfor kan vi ikke lenger tillate pressefotografering inne i lokale.

– Hvorfor har kundene bedt om forbud mot fotografering?

– Det har sammenheng med nye sikkerhetssystemer, uten at jeg kan gå i detaljer.»

Bedriften hadde tydeligvis fortsatt sikkerhetsbevisste kunder så sent som i 1992!

Det finnes 610 vernede bedrifter i Norge. De mottok opp mot en milliard kroner i statsstøtte årlig. Ifølge NHO medfører statsstøtten at bedriftene kan dumpe sine priser og utkonkurrere bedrifter uten støtte.

«Den fjerde tjeneste» er meget mer enn et uformelt kontaktnett mellom personer med felles interesser. Den representerer også f.eks. karrieremuligheter for deltakerne – et av de aller viktigste kjennetegnene på et fast organisatorisk fellesskap. Akkurat som kommandolinjene følger avansementsmulighetene dels de formelle organisasjonsveier og dels sine helt egne veier, alt etter hvilke deler av organisasjonskartene som er under kontroll. I tillegg har disse folkene, som ofte tjener minst to sjefer, de ordinære avansementsmuligheter – som kan brukes til å bygge «den fjerde» videre ut – og endelig de rent partipolitiske.

Dette systemet stiller ingen krav om formell utdannelse eller ordinær utlysning og åpne ansettelsesprosedyrer. Her kan man komme rett fra dreiebenken til de store høyder, og her blir avansementene ordnet ved at «noen snakker sammen» – og så vurderer man hvilket minstemål av formaliteter som må ivaretas.

La oss vise noen eksempler på folk som har gått fra små feltoperatører e.l. til større jobber i systemet:

Ifølge Ronald Bye var kontorsjef i LO, Paul Engstad sr., den viktigste tilretteleggeren da Folkets Hus ble gjort til avlyttingssentral¹. Avgjørelsen var tatt av LO-formann Konrad Nordahl og den viktigste operatøren var Arne Hjelm Nilsen.

Engstads sønn var Paul Engstad jr. (f. 1926), g. m. Renée Silverman (datter av skreddermester Eric Silverman og Gertrude Bromberg), statsvitenskapelige studier i Oslo 1948-50, College Oxford 1950-51. Engstad jr. var journalist i Arbeiderbladet 1948-61. I 1961-68 var han organisasjonssekretær i Arbeiderpartiet og deretter informasjonssjef i NORAD, hvoretter han i 1971 ble informasjonssekretær for Aps stortingsgruppe. I 1976 ble han kalt til statsministerens kontor som statssekretær for Odvar Nordli. I 1980 ble han presse- og kulturråd i Tel Aviv og avsluttet sin karriere som generalsekretær i Folk og Forsvar 1983-92. Han sitter nå visstnok i London for å skrive bok basert på endel hysj-materiale som Ronald Bye overlot Haakon Lie i 1969.

Dette er den formelle biografien. La oss se hva vi kan lese ut av den.

Engstad jr. var altså 22 år gammel da han begynte i Arbeiderbladet, skal vi tro trukket inn av sin far? Arbeiderbladet var nå selve operasjonssentralen for Ap/LO-tjenesten, og ifølge Ronald Bye var det akkurat denne delen han skulle drive med².

Han ble forøvrig avslørt som overvåker i forbindelse med en landskonferanse i NKP i 1955. I Ronald Bye’s «De visste alt» heter det³:

«Til tross for at Paul Engstad jr., en av Youngstorgets agenter, ble positivt identifisert blant dem som foretok avlyttingen, fremkom det (i Kontrollutvalgets konklusjoner) intet som ga ‘holdepunkt for at politiet hadde avlyttet møtet’.

Denne meningsløse konklusjonen fikk både Riksadvokatens og Justisdepartementets tilslutning, en skremmende illustrasjon på hvor rettsløs NKP var i disse årene.»

Han viste seg imidlertid sikkert å være en meget dyktig etterretningsmann, slik at han kom med i tjenestens ledelse på partikontoret i 1961, med tittelen organisasjonssekretær.

Utover i 60-årene ble Norges utviklingshjelp bygget sterkt ut, og Engstad ble utnevnt til informasjonssjef i NORAD som etterhvert ble en stor organisasjon der man hadde tilgang på mye informasjon fra utestasjonene. Det var et hensiktsmessig sted for E-tjenesten å ha en av sine gode kontakter! Det var sikkert også hensiktsmessig med en lyttepost mot Borten-regjeringens virksomhet på denne sektoren. I 1971 falt Borten-regjeringen, og det brygget opp til EF-avstemning. Engstad jr. ble trukket inn som gruppesekretær i Stortinget der han kunne bygge opp kontakten med de politiske journalistene. Senere var det sikkert hensiktsmessig å ha ham der noen år, for det brygget opp til fraksjonsstridigheter i Ap og det var kjekt å ha en observatør som var lojal til gamlegutta.

I 1976 ble det opprettet et nytt statsselskapet for salg av bensin, NOROL A/S, etter en fryktelig politisk strid med hele opposisjonen. I kampens hete ble det avgitt voldsomme politiske løfter som ikke lot seg oppfylle, og man fikk behov for en lojal partimann som kunne fremstille resultatene i et så rosenrødt lys som mulig for å hindre at opposisjonen fikk «vann på mølla». Den som fikk jobben som informasjonssjef her var Oluf Fuglerud, som kom fra statssekretærjobb ved Statsministerens Kontor. Det viser forøvrig hvor høyt man prioriterte denne stillingen i NOROL!

Ved statsministerens kontor hadde trolig Fuglerud, i en tid sammen med Erik Himle, ivaretatt koordineringsarbeidet mellom de Ap-kontrollerte områdene i alle hemmelige tjenester. I mange år hadde ekspedisjonssjef Andreas Andersen hatt denne jobben. Han ble imidlertid snudd av statsminister Per Borten, og var ikke brukbar til dette etter at Borten falt i 1971. Det var da man kjørte inn Erik Himle (inntil han måtte over i Forsvarskommisjonen) og Oluf Fuglerud som statssekretærer, fordi Andersen satt helt til 1974 og det ville ta tid å kjøre inn en etterfølger (som ble Dag Berggrav, på mange måter et eksperiment siden han ikke var partimedlem). Paul Engstad jr. ble da en naturlig etterfølger etter Fuglerud. I 1980 var man imidlertid blitt helt trygge på at Berggrav ville ivareta Aps interesser selv under den borgerlige regjeringen som nå bare et mirakel kunne hindre ved valget året etter, og Paul Engstad jr. kunne frigjøres. Han fortjente vel en tjenesteperiode utenlands og var med sin familebakgrunn førsteklasses egnet til å overta stillingen som presseråd i Tel Aviv, sett fra Aps og ikke minst Tronds synspunkt. Her hadde man en mann også Mossad kunne snakke med. Men dette var egentlig en diplomatisk stilling som UD-systemet bare såvidt tåler at man gir til rene partifolk, og da skal de nok ha skikkelig pressebakgrunn. Men hvis Trond ville ha ham ut fra «nasjonale hensyn», gikk det nok.

Etter 35 års lang og tro tjeneste var det naturlig at Engstad jr. fikk seg en mindre arbeidskrevende posisjon med høy prestisje og gode vilkår. Han endte derfor som generalsekretær i Folk og Forsvar fra 1983 til han gikk av med pensjon.

Da Ronald Bye brente personarkivet i avlyttingssentralen i Folkets Hus, tok han vare på en del analyser og rapporter som senere ble overlatt til Haakon Lie. Han ga arkivet videre til Paul Engstad jr., som for tiden sies å arbeide med en bok på dette grunnlag⁴.

Jack (Joachim) Helle (f. 1912) (sønn av kontrollør i Arbeidstilsynet Joachim Andreas Helle og Amanda Zachariassen, gift 1939 med Aagot Adelaide Engelsen, forøvrig eldre bror av Egil Helle, mangeårig journalist i arbeiderpressen, pressetalsmann i UD og informasjonssekretær i Olje- og Energidepartementet) hadde middelskole i Bergen og startet i yrkeslivet som fabrikkarbeider (1930) og veier i Bergens kommunale slaktehus (1936-40). Han var sersjant i 1940 og oppholdt seg i London under de første årene av okkupasjonen. Der tok han befalsskolen (1942) og vendte siden tilbake til Norge der han mot slutten av krigen var kontaktmann i Bergen for Norsk Skotøyarbeiderforbunds illegale «Faglige Utvalg». Han reorganiserte i 1944 det illegale arbeidet i Bergen og de omkringliggende distrikter etter at apparatet i disse områder var blitt rullet opp.

I 1945 ble han sekretær for Bergens forente Arbeiderparti. Han var attaché ved legasjonen i Helsingfors fra 1948, arbeidskonsulent i Bergen fra 1950, ansatt i Forsvarsstaben fra 1951, Nordkommandoen Kolsås fra 1955 og Forsvarsstaben fra 1958. Han var generalsekretær i Folk og Forsvar fra 1962 og kontorsjef hos Ombudsmannen for Forsvaret 1968-77.

Han hadde en rekke politisk verv i Arbeiderpartiet: Formann AUF-kretsstyre i Bergen 1936-38, medl. Bergen Bystyre 1945-47, skolestyret og forsørgsstyret 1945-48, formann Bergens Arbeidersamfund 1950-51, medlem av komitéen for Psykologisk Forsvarsberedskap 1952-53 og formann for samordningsutvalget for opplysningsvirksomhet om landets forsvar. Han hadde deltakermedaljen med rosett og Haakon VII’s 70 års-medalje¹.

Jack Helle ble i 1950 håndplukket av E-sjef Vilhelm Evang og forsvarsminister Jens Chr Hauge for å ivareta kontakten med og bistå Ap/LO’s etterretningstjeneste som da var under oppbygging². Til dette formål ble det opprettet en byråsjefstilling og et kontor som fikk navnet Sikkerhetskontoret. Helle tok med seg sin gode venn Øvrebø (se foran) som konsulent. Ifølge CC var Helle Evangs mann allerede før dette³:

«Operasjoner fra finsk jord ble diskutert. E-tjenesten var godt orientert om finske forhold. Evang hadde helt fra 1948 hatt en mann plassert i den norske ambassade i Helsingfors, sosialattaché Joachim (Jack) Helle. Attacheen var offiser fra 1942, utdannet i England og hadde vært sekretær i Bergens forente Arbeiderparti (1945-48) før han ble postert i Finland. Helle … løste sin oppgave i Finland på en fremragende måte.»

I 1941 kom det i stand et samarbeidsutvalg mellom kommunistene og LO, der det ble besluttet å utgi en avis av «orienterende art» for å rekruttere folk til illegalt arbeid. Daværende kontorsjef i Norsk Kommuneforbund, Gunnar Røise, fikk redaktøroppdraget for avisen som ble hetende «Norsk Tidende». Røise måtte senere dra til Sverige og England, men bladet fortsatte å komme ut¹.

Ifølge CC² ble Røise ansatt i Forsvarsdepartementets E-kontor i London, senere i FO II, og var ved hjemkomsten i 1945 sivilkaptein underordnet major Vilhelm Evang. I likhet med Evang hadde Røise vært motdagist før krigen, men i motsetning til Evang spilte han en ledende rolle.

Røise ble sendt som sosialattaché til ambassaden i Moskva samme år (1948) som Jack Helle (se kap. 24.7.2) ble sendt til Helsingfors i samme rolle. Ifølge CC skjøt Røise seg under oppholdet der. CC kjente ikke til hvorfor.

John Øvrebø’s offisielle CV ser slik ut: Aktiv i motstandsbevegelsen i Hordaland under krigen, konsulent i Forsvarsdepartementet 1950-58, forbundssekretær i Norsk Tjenestemannslag fra 1958 til mot slutten av 60-tallet, deretter byråsjef i Forsvarsdepartementet, kontoret for personellsaker.

Bak de tørre biografiske data ser vi for oss dette bildet av Øvrebø, basert også på andre opplysninger om ham:

Han hadde gjort en fremragende innsats under krigen. Som AUF-medlem var han den første kurer som ble benyttet av det illegale faglige utvalg i Bergen til å knytte kontakter i distriktene. Han besøkte de aller fleste større steder med instruks om kontaktpersoner, informasjon om stikkord, og planlegging av det illegale arbeidet. Dette arbeidet ble overtatt av Øvrebøs gode venn Magnus Bratten da Øvrebø måtte dra til Sverige¹. Øvrebø var også blant lederne for distribusjonskorpset for ‘Fri Fagbevegelse’². Han fikk meget god erfaring med klandestint arbeide under dette motstandsarbeidet.

Øvrebø var siden en verdifull tillitsmann i Bergen Arbeiderparti sammen med Jack (Joachim) Helle. Helle ble i 1950 håndplukket av E-sjef Vilhelm Evang og forsvarsminister Jens Chr Hauge for å ivareta kontakten med og bistå Ap/LCTs etterretningstjeneste som nå var under oppbygging³. Til dette formål opprettet forsvarsminister Jens Chr Hauge en byråsjefstilling og et kontor som fikk navnet Sikkerhetskontoret. Helle tok med seg sin gode venn Øvrebø som konsulent ved dette kontoret. I 1958 kjørte Ap Øvrebø over til forbundssekretærjobb i Norsk Tjenestemannslag⁴, trolig fordi den nye Ap/LO-tjenesten ble operativ og hadde behov for erfarne ledere.

Etter at Borten-regjeringen tiltrådte, og det ble klart at man kunne få lange perioder med borgerlige regjeringer, måtte hele apparatet gjenreises og reorganiseres. Uten mulighet til å instruere vanlige embets- og tjenestemenn på ordinære kanaler måtte det sikres at det var flest mulige lojale personer i strategiske stillinger i departementene og tjenestene selv, slik at det kunne etableres et alternativt nettverk/styringssystem for perioder i opposisjon. De som hadde vært i Forsvarsdepartementet måtte kalles tilbake dit – det var det letteste posisjonene å besette. John Øvrebø ble plassert som kontorsjef i Forsvarsdepartementet med ansvar for personellsaker. Dette var det viktigste kontoret i forhold til samarbeid med E-og S-staben og POT om personkontroll, og det ble holdt på Aps hender i flere tiår senere.

Magnus Bratten (f. 1917, sønn av industriarbeider Einar Bernhard Bratten og Gudrun Alvhilde Jørgensen, g. m. finske Ellen Nieminen til 1957) ble cand. philol, i 1949, hadde utenlandsopphold i Østerrike i 1957, statsstipendium og Finlandsopphold 1959, stipendieopphold Danmark 1962. Etter en solid motstandsinnsats ble han sekretær for LO 1945-49 (assistent til cand. filol. John Sanness da Sanness ble ansatt som leder av LO’s presse- og informasjonskontor samme år¹, sosialattaché ved ambassaden i Helsingfors 1950-55, rådgiver i utenrikspolitikk for Forsvarsstaben 1955-60, sosialattaché ambassaden i Bonn 1960, personlig sekretær for Lønns- og prisministeren 1960-62, opplæringssjef i Staten 1962. Han har skrevet organisasjonshistorie, avhandlinger om sosialpolitikk og en rekke artikler om økonomiske, sosiale og politiske spørsmål. Han var medlem av regjeringsdelegasjonen til ILO i 1947 og 1948. Han hadde deltakermedaljen og var ridder av Finlands Hvita Ros².

Magnus Bratten var en god venn av John Øvrebø allerede fra AUF-tiden under krigen, og det var også Bratten som overtok kurérjobben da Øvrebø dro til Sverige. I slutten av 1944 måtte også Bratten flykte til Sverige da han fikk vite at han var ettersøkt av Gestapo³. Magnus Bratten var også sammen med Øvrebø i ledelsen av distribusjonskorpset for «Fri Fagbevegelse»⁴.

Magnus Bratten etterfulgte Jack Helle som sosialattaché i Helsingfors da «Uppsalaoverlegningene» (planleggingen av Finlands-operasjonene) tok til. CC skriver⁵:

«Om Bratten visste MM (Alf Martens Meyer, samtalepartneren som var grunnlaget for CCs bok) bare at han var en arbeiderpartikoryfé, og kjente ikke til om mannen hadde noen etterretningsbakgrunn. Bratten fikk senere et høyt embete i Lønns- og Prisdepartementet.

Under Uppsala-rådslagningene reiste MM til Helsingfors for å konferere med Bratten, snakke med noen av Brattens forbindelser og et par av sine egne kontakter. Efter et kort Finlands-opphold konkluderte MM med at det ikke var aktuelt å sende nordmenn inn i Sovjetunionen fra finsk jord. Han mente efter de samtaler han hadde hatt at finnene ville oppfatte en slik operasjon som en meget uvennlig handling, hvis den ble avslørt.»

Det ble senere besluttet å bruke finske «Mannerheim-soldater» til operasjonene. Endel slike ble engasjert og opplært i Norge. Spørsmålet var så hvor de skulle operere fra. CC skriver⁶:

«Man vendte i tankene tilbake til Karelen som bedre egnet operasjonsmark. Magnus Bratten gikk på Evang med forslag om å flytte hele Uppsala-aktiviteten til Finland. Bratten mente han nu hadde så mange og gode finske forbindelser at det var enkelt å skaffe dekkleiligheter i finske byer samt egnede treningssteder. Evang godtok dette. …

Uppsala-virksomheten ble flyttet til Finland. Ny case-offiser efter Tore Snefjellaa ble Fredrik Seeberg fra Drammen som skulle samarbeide nært med Svein Blindheim og Magnus Bratten.»

John Sundhagen, vanligvis omtalt som «Suk», ble byråsjef for soldatsaker, et område som John Øvrebø hadde hatt ansvaret for før Sundhagen. Sundhagen var fagforeningsmann fra jernbanene og i mange år faglig-politisk sekretær hos Haakon Lie og senere kontorsjef på Youngstorget – av Ronald Bye beskrevet som «en av sersjantkorpset»¹. Ifølge «Vi som styrer Norge»² var «Suk» en av de viktigste deltakere i Ap/LO’s overvåkingsapparat. Det heter videre i boken:

«I 1974 forsvant han over i Forsvarsdepartementet, først som konsulent, senere som byråsjef på ‘Kontoret for soldatsaker’. Siden havnet han som generalsekretær i Europabevegelsen, der han fremdeles henger med. Sundhagen var en nær venn av Erik Næss, og har i en årrekke vært Haakon Lies fortrolige – ‘svært fortrolige’, sier enkelte.»

Erik Næss var Ap/LO-tjenestens kontaktmann i Overvåkingspolitiet (se kap. 8.1). Boken fortsetter om «Suk»:

«Det er han som organiserer møtene mellom Lie og Jens Chr Hauge, Rolf Hansen, Tor Aspengren og enkelte andre av Lies gamle venner når den gamle høvdingen vender hjem fra sin vinterresidens i Florida.»

Og sikkert også Trond Johansen. «Noen av oss snakker fortsatt sammen.»

«Da Rolf Hansen var forsvarsminister i Odvar Nordlis regjering fra 1976 til -79, fikk Sundhagen raskt et nært forhold til statsråden. – Han løp inn til Hansen når han hørte noe i korridorene. Han var mer en slags politisk sekretær enn byråsjef for soldatsaker, sier en offiser som kjenner Sundhagen.

I tidligere år var Sundhagen en av de få utvalgte som dro rundt i landet med CIA’s ‘arbeider-attachéer’, som var stasjonert på Drammensveien i Oslo. Opp gjennom 80-årene har han stadig forsøkt å tilby ‘jobber’ til folk kan kjenner, eller har kjent. Han har aldri lagt skjul på at det er ‘korttidsjobber’ som kan kombineres med annen reisevirksomhet. Særlig nordover. Og jobben vil gi bra økonomisk avkastning. Folk som kjenner Sundhagen, karakteriserer ham som en fikser av rang.»

Dette systemet var organisert av Haakon Lie.

Det sier seg selv at det ikke er mulig å forklare at jernbanemannen og partisekretæren Sundhagen går nærmest rett over i byråsjefjobb i Forsvarsdepartementet uten at det har en helt spesiell bakgrunn. Bakgrunnen er selvsagt at han hadde vist seg som en meget verdifull etterretningsmann i Ap/LO-apparatet og hadde gjort seg fortjent til raskt avansement. Han fikk en posisjon som var en verdifull lyttepost under borgerlige regjeringer og en «ekstra» politiker i Forsvarsdepartementet når Ap selv hadde ledelsen.

I januar 1940 var det ingen som tenkte seg en tysk okkupasjon av Norge, men en klar mulighet var at vi vil bli trukket inn likevel og bli utsatt for «blitz-bombing» slik London var blitt. For evt. å møte en slik situasjon oppnevnte LO 17. januar 1940 et tremanns evakueringsutvalg med bl. a. Kristian Gleditsch som medlem (han var allerede medlem av det tilsvarende kommunale utvalg). 27. februar ble han ansatt som lønnet sekretær for utvalget på to måneders kontrakt. Bl.a. arbeidet utvalget med sikring av fagbevegelsens arkiver. Planene var ikke ferdige før 8. april og ble kullkastet av invasjonen, og 10. april brente Gleditsch det eneste eksemplar på Lillehammer¹. Han dro deretter straks «på skauen»². Senere samme vår var Gleditsch med i aksjonsgruppen som fikk bragt Norges Banks gullbeholdning i sikkerhet i England³.

Gro Harlem Brundtlands mor, Inga Harlem, sto en tid under krigen for skrivingen av stensilene til den illegale utgivelsen av «Fri Fagbevegelse». Også daværende student Ola Evensen, Inga Harlems bror og nåværende statsminister Gro Harlem Brundtlands onkel, var med i den gruppen som produserte avisen. Han var da konduktør ved Bærumsbanen, og ble etter krigen knyttet til Forsvarets Overkommando.

Ola Evensen erstattet i 1955 Jack Helle som sjef for det spesielle sikkerhetskontoret som ivaretok forbindelsene med Ap/LOs eget overvåkingsapparat. I 1962 ble Ola Evensen utnevnt til sikkerhetsinspektør på Nordkommandoen på Kolsås – av daværende forsvarsminister Gudmund Harlem, som var utnevnt året før¹.

Evensen var medlem av Evangs sentrale sekretariat som assisterte ham med de hemmeligste operasjonene. Øvrige medlemmer av dette sekretariatet var Trond Johansen, Ellen Martens (gift med etterretningsoffiseren Kaj Martens) og Ingeborg Lygren (en søster av Lygren var forøvrig også ansatt i E-staben). Det er grunn til å tro at Ola Evensen spilte en sentral rolle ifbm «U-3» (Norasonde).

Gunnar Bråthen (f. 1896, g. m. Ruth Marthinsen), folkeskolen og teknisk aftenskole, var elektriker fra 1913. Han ble sekretær i Jern- og Metallarbeiderforbundet i 1924 og i Hedmark faglige samorg. i 1931. Han gjorde en meget betydelig motstandsinnsats (se nedenfor). Han var sekretær for Jern og metall fra 1934, sekretær og nestformann i LO og sekretær for Samarbeidsnemnda Ap/LO 1945-49 og direktør i Arbeidsdirektoratet 1950-63, avbrutt av oppdrag som statsråd (Lønns- og prisdept.) i Gerhardsens regjering 1955-59. Han var medlem av Oslo Bystyre 1923-25 og Aps sentralstyre 1949-57, og hadde en lang rekke øvrige partitillitsverv og medlemskap i offentlige styrer, råd og utvalg, herunder Det Økonomiske Samordningsråd¹. Han var formann for valgkomitéen på Aps landsmøter i 1953, 1955 og 1957 og nedla som sådan en stor innsats for å holde «gamlegutta» ved makten og hindre utskiftninger².

Bråthen var leder av LO’s Tromsø-kontor (fra 1938) ved krigsutbruddet i 1940. Norge opp til Sør-Trøndelag samt Narvik by var okkupert, og resten av Nord-Norge måtte organisere seg selv. Bråthen og det lokale tilsynsutvalget konstituerte seg straks som ledelse for fagorganisasjonen i Nord-Norge og kunngjorde over nord-norske radiostasjoner at alle henvendelser etc. skulle sendes dit³. I desember 1940 ble han utsatt for rykter om at han skulle ha sluttet seg til Nasjonal Samling, og rykket da inn en sterk erklæring i alle nord-norske aviser der dette ble ettertrykkelig dementert med formuleringen «Jeg har hatt og har min bestemte politiske oppfatning, og denne er ikke til salgs.» Året etter ble han arrestert sammen med en rekke andre nord-norske fagforeningsfolk⁴.

Gunnar Bråthen slapp i 1943 ut av fengsel, og sluttet seg da til det illegale motstandsarbeidet. Han hadde meldeplikt, og derfor begrenset handlefrihet, men kamuflerte illegale aktiviteter som «feriereiser» og «sølvbryllup»⁵. Sommeren 1944 ble det etter forslag fra Bråthen organisert et fast illegalt utvalg i Tromsø. Han var et absolutt midtpunkt for alt illegalt arbeid i Nord-Norge inntil han ble arrestert igjen i september 1944⁶.

I begynnelsen av 1945 ble han overført til Grini. Der ble han straks medlem av det hemmelige Ap-partiutvalget som kommuniserte med partiet utenfor leiren ved hjelp av smuglede beskjeder⁷.

Da LO-sekretariatet ble rekonstituert den 10. mai etter frigjøringen, var Konrad Nordahl nettopp kommet hjem fra Sverige, da Gunnar Bråthen troppet opp i ryggsekk og Grini-lue⁸. 16. mai ble han av LO-sekretariatet utnevnt til det ene av tre styremedlemmer i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF), var således med på å stifte Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) senere samme måned⁹. Han ble også valgt til en samordningskomite som skulle koordinere rekonstitueringen av de ulike fagforbundene¹⁰. På LO’s første representantskapsmøte etter krigen, 18. september 1945, ble Gunnar Bråthen valgt til førstesekretær (nr. 4 etter formann, nestformann og hovedkasserer) med den forutsetning at han skulle rykke opp til nestformann hvis den valgte Lars Evensen ble statsråd. Konrad Nordahl ble formann¹¹. På LO’s første kongress etter krigen, 6. mai 1946, ble Bråthen valgt fast til nestformann i LO. Han var medlem av samarbeidskomitéen LO/Ap¹² og av Aps første programkomité etter krigen¹³.

Det er interessant å merke seg at Bråthen var LOs representant på en konferanse 20. juli 1945 der partiet klarla sin holdning til «kvinner som hadde gått med tyskerne under okkupasjonen». Det ble her gjort vedtak som har hatt store konsekvenser til den dag i dag for kvinner som bare var ungjenter under krigen. Det ble etablert tre kategorier: 1) Kvinner som hadde vært medlemmer av NS; disse ble overlatt landssvikoppgjøret. 2) «Tyskertøsen» som under krigen hadde forbindelse med tyskerne «mer eller mindre som forretning», herunder også angivere; disse skulle ikke godtas på noen arbeidsplass før de hadde fått sitt rettslige oppgjør. 3) Kvinner som av forskjellige grunner var kommet i selskapelig og annet samvær med tyskerne; disse «fikk adgang til å begynne i bedrifter med behov for kvinnelig arbeidshjelp»; de kunne og burde være medlemmer av fagorganisasjonen, men skulle utestenges fra tillitsverv. De som ikke behøvde å arbeide skulle straffes ved at det ble dannet «isfront»¹⁴.

Gunnar Bråthen hadde på Grini deltatt i forhandlinger mellom Ap-laget og NKP-laget i leiren, der man konkluderte med at partiene burde slås sammen¹⁵. Han var også med i samlingsforhandlingene med NKP som startet like etter frigjøringen. LO’s to representanter, Konrad Nordahl og Gunnar Bråthen, var henholdvis formann og sekretær for forhandlingsmøtene. Ap møtte med Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl og Trygve Bratteli. På grunn av Nordahls hyppige fravær kom Bråthen til å lede mye av forhandlingene¹⁶. Møtene gikk etterhvert over til et «fellesstyre» som skulle forberede en felles kongress. Etterhvert ble det imidlertid klart at kommunistene ikke ønsket noe reell sammenslutning. De somlet med fremdriften og rettet mye diskreditering mot Ap-folkene. Så forlangte de Tranmæl fjernet fra møtet. Etter dette forlangte LO visse avklaringer og konstaterte 23. august at forsøket på samling var strandet.

Bråthens deltakelse i og i stor utstrekning ledelse av endeløse møter med kommunistene, utvilsomt med mange spissfindige og nytteløse diskusjoner, og til slutt hans oppdagelse av at kommunistene bare drev spillfekteri, har sikkert gitt ham grundig forståelse av deres mål og natur.

Gunnar Bråthen startet den faste tradisjonen i LO om at det var nestformannen som var den reelle leder av Ap/LOs overvåkingsorganisasjon. Dette fremgår bl.a. av Konrad Nordahls dagbok, der det f.eks. for 30. januar 1950 heter om engasjementet av Hobbelhagen¹⁷:

«Kl 1200 konferanse med Bråthen og Hobbelhagen angående hans arbeide. Var enig om at han skulle bli finansiert av H. L.»

Senere (1965-69) hadde Tor Aspengren denne nestformannsjobben. Deretter var han LO-sjef 1969-77, nær venn av Jens Chr Hauge og talentspeider for Stay Behind i mer enn 20 år¹⁸.

Det var han som ved Arne Hjelm Nilsens død i 1967 «som operasjonsleder beordret Ronald Bye inn til Youngstorget – og niende etasje»¹⁹. Senere var også Odd Højdahl som LO-nestformann koordinator for de hemmelige tjenestene (se nedenfor).

Bråthen ble senere styreformann (1965-67²⁰) i E-tjenestens nye og meget viktige dekkbedrift Norasonde A/S som i full fart måtte stables på bena etter nedskytningen av U-2. Han var vanlig styremedlem 1967 til ca. 1970.

Ivar Hobbelhagen jobbet før krigen ved Hydros anlegg på Rjukan og Herøya¹ Han startet sin virksomhet i motstandsbevegelsen da de gjenværende tillitsmenn i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund i november 1942 konstituerte seg som «avd. 300» med Halfdan Jønsson som formann. Hobbelhagen var med i dette 5-manns-utvalget². Etterhvert som nazistene tok over ledelsen i LO ble det organisert en illegal fagbevegelse der Det Faglige Utvalget (FU) var ett av de sentrale organer. Han var også med Aps illegale ledelse (Partiutvalget – PU)³. Ivar Hobbelhagen ble utnevnt som medlem og sekretær i FU fra januar 1945⁴.

Etter frigjøringen hadde FU kontorer i Torggt 10, der Hobbelhagen og sekretæren i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund, Aron Ask, skrev ut passersedler til arbeiderbevegelsens eiendommer, etter oppgave fra den illegale ledelse i hvert enkelt forbund e.l. Det ble ført streng kontroll, og mange ble avvist inntil de var blitt «klarert»⁵. Hobbelhagen deltok også på det første møte i LO-sekretariatet etter krigen (8. mai), idet dette var et fellesmøte med FU. Ledelsen av LO ble nå ført tilbake til de ordinære organer, men de ledende folkene fra FU fortsatte lenge å møte i Sekretariatet, blant dem Hobbelhagen⁶.

Ivar Hobbelhagen var den første av Youngstorgets «sersjanter» som bestyrte det hemmelige rom 906 der man lyttet på alt og alle i Folkets hus etc.⁷. Ifølge Ronald Bye var⁸

«hans formelle stilling i LO fra 1950 uklar.

Sannsynligvis var Hobbelhagen en av de ‘sekretærer’ som ble finansiert over E-stabens budsjett, og som hadde til oppgave å samle inn og kanalisere etterretninger fra fagbevegelsens grunnplan til Øvrebøs register i E-staben.»

Jfr. henvisningen til «H. L.» i sitatet fra Konrad Nordahl foran. Det var nok Haakon Lie som formidlet disse koblingene.

Det fremgår også av Konrad Nordahls dagbøker hva Hobbelhagen skulle gjøre⁹:

«Han er vår etterretningsmann, samtidig som han skal organisere fraksjonsvirksomheten når det gjelder valg til landsmøter, til forbundslandsmøter og kongressen.»

Ronald Bye skriver¹⁰:

«Han var en nøkkel-operatør i de hemmelige aktivitetene på Youngstorget. I dette arbeidet samarbeidet han med den militære E-tjenesten, dels med en egen ‘arbeiderbevegelsens hemmelige tjeneste’ som besto av utvalgte tillitsmenn og rapportører på arbeidsplassene rundt om i landet. Han var knyttet til både LO og Arbeiderpartiet, og i særlig grad til Konrad Nordahl. Det var han som organiserte registreringen av kommunister. …

Og det var Hobbelhagen som sørget for å kanalisere slike opplysninger videre til sine samarbeidspartnere i de offisielle hemmelige tjenestene.»

Bare opplysningen om at Hobbelhagen, som var finansiert av E-tjenesten, sto for «fraksjonsvirksomheten» foran valg på alle de viktige LO-møtene, og sikkert også innenfor Ap, er oppsiktsvekkende og gir en selvstendig bakgrunn for det grep de E-folkene som visste om dette (Trond Johansen!) må ha hatt i mange år på toppfolk i Ap og LO.

Hobbelhagen døde i januar 1964.

Oddvar Halvorsen (f. 1911, sønn av telekontrollør og stortingsrepresentant Harald Halvorsen og Mina Johnsrud, g. m. Margit Hauger) tok artium i 1930 og Gøteborgs Tekn. Inst. i 1936. Han var journalist i Arbeidermagasinet 1933, arbeider ved Standard Telefon- og Kabelfabrik fra 1934, senere formann (1935), tekniker (1936) og personalsjef samme sted¹.

Under okkupasjonen kom Halvorsen med i redaksjonen for den illegale arbeiderbevegelsens avis «Fri fagbevegelse». Som redaktør for avisen oppnevnte LO’s sentralledelse Arnfinn Vik fra februar 1942. Viks form var imidlertid så kjent fra mange år som redaktør for «Arbeiderungdommen», slik at han ville bli avslørt hvis han skrev selv. Dette ble ordnet slik at det ble Oddvar Halvorsen som faktisk skrev avisen i samråd med Vik, i perioden februar 1942 til oktober 1943, da han måtte gå i dekning. Han hadde også før dette vært med i redaksjonen. Fra våren 1944 ble avisen trykket i Sverige, der Oddvar Halvorsen fikk ansvaret for redaksjon av den siste utgivelsen før frigjøringen. I mellomtiden var redaktøren Alfred Skar².

I Sverige var Halvorsen knyttet til presseavdelingen i den norske legasjon i Stockholm, dvs. midt i overvåkingsmiljøet der. Etter krigen fortsatte han i det som da ble det sentrale overvåkingsmiljøet, Arbeiderbladet (fra 1945). I 1946 ble han personalsjef i STK (en bedrift som i alle år har hatt et nært forhold til E-tjenesten) der han var direktør fra 1953.

Han har vært medarbeider i Arbeidernes Leksikon, medlem av Statens Rasjonaliseringsråd 1949-66 (formann etter 1951), formann Statens Effektiviseringskommisjon av 1953, formann Tollstyret 1957-66, Statens Attføringsinstitutt 1961-64, formann i Forsvarets Rasjonaliseringsråd, medlem av komiteen for Arbeidsfysiologi og arbeidspsykologi, formann for jernbanekomitéen av 1960, medlem Rasjonaliseringsutvalget Oslo kommune siden 1964 og medlem av forstanderskapene i Akers Sparebank og Oslo Sparebank hhv. 1960 og 1971.

Halvorsen var medlem av styret i E-tjenestens dekkbedrift Norasonde 1960-61. Både som STK-mann (leveranser av telefonapparater etter FFIs avlyttingsvennlige prototyp³ kabler og annet utstyr) og Norasondemann (sammensetning av telefonapparater) hadde han nok god kontakt med de hemmelige tjenesters folk i Televerket og i E-staben.

John Sanness (191 1-1984), sønn av sekretær Stian Sanness og Hanna Theodora Munthe, g. m. Dagny Goa) var som professor og dr. philos, aldri noen smågutt, men ble allikevel systematisk bygget opp av Ap-systemene fra vanlig politisk overvåker i Arbeiderbladet til nasjonal utenrikspolitisk guru.

Han tok artium i 1931, ble cand. philol i 1940 og dr. philos, i 1959. Han var ass. konsulent i UD (London) 1942-45¹. Etter krigen ble han i august 1945 ansatt som leder for LO’s presse- og informasjonskontor, med forannevnte stud. fil. Magnus Bratten som assistent². Under krigen har vi ihvertfall funnet ham som foredragsholder om «den utenrikspolitiske situasjon» på en illegal Ap-konferanse i 1941³.

Han var utenriksredaktør i Arbeiderbladet 1946-50, forskningsstipendiat 1951-54, medarbeider Arbeiderbladet 1954-60. Han var medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg i alle år fra 1945 og dermed sittet i årevis sammen med Frydenlund, Stoltenberg, Holst og selvsagt Trond Johansen. I 1960 ble han første direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt og satt der i 23 år til 1983. Han var professor i historie ved Universitetet i Oslo siden 1966 og redaktør for Samtiden 1964-67. Han var medlem av Stortingets Nobelkomité (fra 1970) i likhet med f.eks. Kaare Sandegren – en annen «doldis» fra det samme miljø. Sanness skrev eller bidro til flere historiske bøker og verk.

NUPI var (se kap. 24. 10) en genial oppfinnelse for å konvertere E-tjenestens hemmelige informasjoner og analyser til utenrikspolitisk forskning og prestisjefull kompetanse. Institusjonen har i alle år vært Ap-kontrollert og 100% avhengig av E-tjenesten og spesielt av Trond Johansen på de kombinerte faglige/politiske kanalene.

Ronald Bye (f. 1937, sønn av brannformann Gunnar Bye og Tora Olsen, g. m. Tove Heggen Larsen) er selv et eksempel på at det å begynne som overvåkningssoldat i Ap-tjenesten var et godt utgangspunkt – så lenge du spiller på lag.

Ronald Bye var yrkesskoleutdannet og fagutdannet til maskinreparatør og begynte som maskinreparatør ved Progress Verktøy maskinfabrik. Han ble sekretær i AUF i 1960, og LO-sekretær i Finnmark i 1963. Bye var sekretær for Det Norske Arbeiderparti 1969-75. Han var adm. dir. for Norsk Folkeferie i to perioder 1975-78 og 1982-83. I mellomtiden (1979-81) var han samferdselsminister, og etterpå adm. dir. for Landslaget for Reiselivet, senere NORTRA. Fra 1988 har han drevet eget konsulentfirma – Ronald Bye Consulting A/S¹.

Bye har hatt en lang rekke verv i styrer, råd og utvalg, bl.a. formann for Forsvarskommisjonen 1976-78 og styreformann Arbeiderbladet 1974-75.

Han ble presentert for Trond Johansen en gang midt i 60-årene av E-mannen Halfred Skau, major i E-staben, nå ved grensekommissariatet i Kirkenes (se kap. 8.7.3.). Senere ble han formann i Øst-Finnmark Arbeiderparti med Halfred Skau som sekretær og endelig partisekretær og sjefsovervåker for hele Ap i samarbeid med POT til 1973. Han var også påtenkt for de aller største generalstabsoppgaver i «den fjerde tjeneste» – f.eks. som forsvarsminister. Det var endog aktuelt å gi han selveste Trond Johansen som statssekretær! Hadde Ronald Bye spilt på lag og dette blitt gjennomført, ville det vært toppen av maktarroganse: Direksjonen i «den fjerde» rett inn i Regjeringen (men fortsatt med et annet styre!). Men det ville neppe ha gått, ikke bare av de grunner som gjorde at tanken endelig ble forlatt (bl.a. at Tronds virkelige funksjon var blitt eksponert i Nationen), men fordi Trond sikkert ville gått inn for å være reell sjef selv, men det ville neppe Ronald tillatt!)

Men slik gikk det ikke. Ronald Bye hadde fått nok. Han var en stund «bare» samferdselsminister, men trakk seg etterhvert ut av politikken. Han slet endel år mellom partilojalitet og samvittighet og forsøkte å rydde opp internt, men ble belønnet for det med taushet, avvisning og boblebad, og valgte til slutt å gå ut offentlig med det han visste.

En av de meget få feil i Trond Johansens «grand design».

Gudmund Harlem. Gro Harlem Brundtlands far, var født i Oslo i 1917, sønn av agent Gudmund Harlem og Olga Haug. Han giftet seg i 1938 med Inga Brynolf (f. 1918)¹. Han ble cand. med. i 1946 og dr. med. i 1976. Han var assistentlege ved Hygienisk institutt 1946-48, lege ved Statens attføringsinstitutt 1946-53 og deretter overlege samme sted til han i 1955 ble sosialminister i regjeringen Gerhardsen. I 1961 overtok han Forsvarsdepartementet og kom tilbake på samme sted etter den kortvarige Lyng-sommeren 1963. Da Gerhardsen falt for godt i 1965 ble Harlem ass. lege på Rikshospitalet, men vendte i 1966 tilbake som overlege og faglig leder ved attføringsinstituttet, direktør samme sted 1970-77. Han var professor i arbeidslivsvitenskap på NTH 1977-79 og adm. dir. i NTNF fra 1980 til pensjonsalder. Han døde i 1988.

Han var bl.a. medlem av NAVF 1949-57, formann i Vanføreomsorgskomitéen 1952-55, formann i Sentralrådet for yrkesvalghemmede 1955-57 og 1966-70, formann i NTNFs komité for forurensningsspørsmål 1970-76, varaformann i styret for Rikshospitalet 1970-81, medlem av Statens idrettsråd fra 1974, styreformann for Norges Idrettshøyskole fra 1976, formann for NTNFs arbeidsmiljøforskningskomité 1977-80, styreformann i Statens arbeidstilsyn fra 1977, formann for forsikringsrådet fra 1978 og forsikringslovutvalget fra 1980, president i Rehabilitation International 1966-72, teknisk ekspert for FN i attføring i Italia og Egypt 1955 og for WHO på Malta i 1971. Harlem var utvilsomt blant Norges fremste eksperter på attføring (om ikke den fremste), og allerede vel etablert som sådan da han var sosialminister.

Ekteparet Inga og Gudmund Harlem var aktive i det illegale arbeidet under krigen og måtte flykte til Stockholm, der det norske miljøet var aktivt engasjert i etterretningsarbeidet mot det okkuperte Norge. Gudmund Harlem kom der med i det såkalte landsutvalget som skulle forberede gjenreisningen av partiet etter krigen, og i ungdomsutvalget, et underutvalg av landsutvalget². Harlem ble formann i Studentersamfundet 1945, medlem av Oslo bystyre 1946-47, medlem av Oslo skolestyre 1948-55, sentralstyremedlem AUF 1946-49, styremedlem i The International Union of Socialist Youth (IUSY) 1946-51, varaformann Oslo Ap 1952-57 og varamedlem til Arbeiderpartiets sentralstyre 1953-57.

Som styremedlem i IUSY fikk han uten tvil kjennskap til at organisasjonen ble finansiert av CIA. Han kom jo fra Aps etterretningsmiljø i Stockholm, og var nok «klarert» innsider. Inntil IUSY-tiden hadde Harlem gått møysommelig gradene i AUF og partiet (vi vet ikke hvorvidt eller i hvilken grad han i denne tiden ble trukket inn i den interne etterretningen). Men etterpå fikk han lynkarriere helt til topps, og siden gjorde han så god jobb for det hemmelige Ap-Norge her at belønningen ble forlenget til endog å omfatte neste slektsledd!

Som sosialminister og en av Norges fremste eksperter på attføring etc. (se kap. 24.6) har han nok vært sterkt engasjert i stiftelsen av Aps og E-stabens dekkbedrift Norasonde i 1960, sammen med daværende kommunalminister Andreas Zeier Cappelen som formelt må ha undertegnet stiftelsesdokumentene på statens vegne og Cappelens bror Hans Zeier Cappelen som var sosialrådmann i Oslo (og selvsagt Nils Handal som var forsvarsminister). Som nevnt foran er vi overbevist om at det var denne tremannsgruppen som først og fremst fikk jobben med å etablere vernede bedrifter som dekkbedrifter for E-staben, etter at Evang og Trond hadde klekket ut ideen etter mønster fra Tyskland (Gehlen) og Israel, der behovet for begge deler selvsagt allerede var enormt.

I 1962, året etter at Gudmund Harlem var blitt forsvarsminister, utnevnte han Ola Evensen som sikkerhetsinspektør på Nordkommandoen. I likhet med Evang og Harlem (de to var gamle venner!) var Evensen motdagist og Ap-mann og han sto meget fjernt fra å oppfylle de formelle krav stillingen var utlyst med. På førsteplass innstillingen fra Sjefen for Hæren sto den krigsskoleutdannede major Olaf Knutsen og på annen plass senere sjef for E- og S-skolen, daværende major Nic. Dons. Evensen var først innstilt som nr. 3, men ble altså kjørt til topps av sin svoger forsvarsministeren. Saken fikk et kraftig etterspill i Stortinget, der Harlem ble reddet med sosialistenes stemmer.

Det var også forsvarsminister Gudmund Harlem som sammen med utenriksminister Hallvard Lange mottok Jens Chr Hauges feilaktig frikjennende rapport vedrørende Israels bruk av det norske tungtvannet og som sto for hemmeligstemplingen, og som ikke undret seg over at Hauge gikk på Eichmann-saken fremfor virkelig å inspisere Dimona-anlegget og undersøke hva de drev med der (se kap. 5.4).

Det er all grunn til å tro at Gudmund Harlem som forsvarsminister på 60-tallet sørget for betydelige leveranser fra Kjettingfabrikken til norske og allierte formål. Han satt jo i Jens Chr Hauges statsrådsstol, og med hele sitt nære forhold til Hauge hadde han neppe noe imot å understøtte nettopp Aps/Jens Chr Hauges eget overvåkings- og etterretningsapparat ved hjelp av statens midler.

Allerede fra 1973 var Gudmund Harlem med på «den fjerde tjenestes» arbeid for å fjerne Reiulf Steen (se kap. 8.13). Da dette arbeidet lyktes i 1981 ble hans datter partiformann og statsminister.

Som styreformann i Statens arbeidstilsyn fra 1977 var han med på å godkjenne betydelige konsulentoppdrag til «kjettingmannens» spesielle sugerør i statskassen, Kjettingkonsulenten A/S som ble stiftet samme år. Det er neppe noen tilfeldighet at disse to ting skjedde samtidig i 1977: Harlem ble styreformann i Arbeidstilsynet, og Spilhaug overflyttet sin overvåkings- og etterretningsvirksomhet fra Kjettingfabrikken til et nystiftet firma, Kjettingkonsulenten A/S. Kjettingkonsulenten knyttet seg så opp til Arbeidstilsynet/Harlem der hvorfra pengene kunne rulle ved hjelp av rundhåndet betaling for konsulentarbeid. Og Kjettingkonsulenten var altså kamuflasje for Aps/Hauges E&O-virksomhet!

Da var det ikke så rart at Harlem også spilte en sentral rolle bak kulissene da «gamlegutta» konspirerte for å få vekk Nordli og Steen og få inn en ny partileder, nemlig Harlems egen datter Gro – og heller ikke så rart at «gamlegutta» syntes Gro var en kjekk jente å få inn som sin kandidat!

Gudmund Harlem var fra selskapet ble stiftet i 1985 til det ble oppløst i 1989 styreformann for det mislykkede investeringsselskapet Sørlnvest A/S. Initiativtaker til dette var etter eget utsagn en Ap-mann fra Kristiansand ved navn Tor Thomassen, sammen med sin venn og advokat, den kjente Ap-altmuligmannen Ingjald Ørbeck Sørheim med utdannelse fra Forsvarets Skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste. At han var koordinator for selskapets initiativgruppe fremgår av tegningsinnbydelsen³. Det var også han som sto for korrespondansen med Finansdepartementet⁴.

Vi har i denne boken avslørt Thomassen for to ting: Han benyttes flittig som provokatør mot Stortinget, Lund-kommisjonen, Dahl-gruppen, Ronald Bye – og oss (se kap. 20.1.6.4). Det var også han som fikk Osmund Faremo til å rekvirere en privat Ap-etterretningsoperasjon i Øst-Europa fra E-sjef Alf Roar Berg – som gjennomførte denne (se kap. 25.12.3)! Denne er altså en mann som lenge hadde samarbeidet nært med en av Aps fremste advokater og sammen med ham var i stand til å rekvirere selveste Gubben Harlem til styreformann for sine luftige finansidéer.

Rittmester Arne Tovsrud er en av Tronds gamle menn fra Forsvarsstaben som gikk over som konsulent i Forsvarsdepartementet fra 1969. Der avanserte han til byråsjef for Tronds nøkkelkontor, kontoret for befal og sivile i 1980. Fra 1978 arbeidet han sammen med John (Suk) Sundhagen som da hadde overtatt en tilsvarende byråsjefstilling i kontoret for soldatsaker. Også oblt Alf Roar Berg arbeidet på denne tiden i departementet som underdirektør og sjef for begge. Han knyttet også til seg Osmund Faremo som konsulent. Tovsrud har vært innblandet i vår sak.

Tor Halvorsen (f 1930 i Skien) var utdannet rørlegger, og kom fra Norsk Hydro da han i 1969 ble sekretær i LO og senere LO-formann (fra 1977)¹. Han var miljøvernminister 1973-74 og sosialminister 1974-76. Han døde i 1987.

Halvorsen var medlem av Skien bystyre 1963-71, formann Herøya arbeiderforening 1965-68, styremedlem AOF 1969-73 og medlem av Folketrygdens hovedstyre fra 1968.

På Herøya var Tor Halvorsen sjef for den interne overvåkingen etc. i Hydro² (se også Hole Jacobsen-saken kap. 25.24).

I oktober 1980 hadde Tor Halvorsens personlige sekretær Erik Nilsen en opplevelse som tydet på at Nilsen var avlyttet og formodentlig også romavlyttet ved hjelp av telefon i Folkets Hus. Tor Halvorsen, med sin overvåkingskompetanse fra Hydro, bagatelliserte saken og unnlot å iverksette undersøkelser. Dette var etter den tid Ronald Bye har kunne dokumentere avlytting i Folkets Hus (se kap. 21.22). Også Halvorsens nestkommanderende, Leif Haraldseth, rapporterte om underlige telefonhistorier (kap. 21.21), og Svein Muffetangen har siden fått bekreftet at han da ble telefonavlyttet (i virkeligheten også romavlytting via telefon) (kap. 21.20).

Odd Højdahl var født i Oslo i 1921¹. Hans foreldre var formann Jacob Højdahl og Anna Augusta Myhrvold. Han ble gift 1946 med Gerda Rustbøle (f 1922). Han tok handelsskole i 1941, kriminalteknisk kurs i Stockholm i 1944 og yrkerettlederkurs i 1947 og gjennomgikk et Trade Union Program ved Harvard i 1954. Han var politikonstabel i 1945, sekretær for Yrkesopplæringsrådet i 1946 og ansatt i Arbeidsdirektoratet i 1948. Han ble nestformann i Norsk Tjenestemannslag 1951, sekretær for Statstjenestemannskartellet 1957, sekretær LO 1960, formann Statstjenestemannskartellet 1964, nestformann LO fra 1969, avbrutt av sosialministerjobb 1971-1972 i Brattelis EF-forhandlingsregjering og direktør i Statens arbeidstilsyn fra 1977. Han var medlem av Oslo Bystyre 1951-59 og varamann til Stortinget 1961-65. Højdahl døde i 1994.

I 1993, da de såkalte DnC-notatene om SUF (m-l) fra 1970 ble avslørt (se kap. 24.5), fortalte mannen bok notatene, Kristen Ringvold, bl.a. at det i LO’s ledelse var nestformannen Odd Højdahl som var den rette adressat for saker og spørsmål som handlet om politisk kartlegging. Han var blitt forklart at Højdahl hadde et sentralt ansvar i LO når det gjaldt spørsmål om politisk registrering og overvåking².

Industrivernet er fra gamle dager av en dekkorganisasjon for E-staben. Den har vært i virksomhet i vår sak.

Generalløytnant Paal Frisvold, som var direktør for Industrivernet 1968-77 gjorde normalt ingen hemmelighet av det under sine redegjørelser til de engere «forsamlinger» som var på besøk for omvisning og orientering i denne perioden. «Vi er i realiteten en dekkorganisasjon for E-staben.»

Frisvold (f. 22. januar 1908 i Harstad, gift 1936 med Kirsten Semb) har bl.a. militær høyskole (1934), Senior Officers School (1946) og NATO Defence College (1960-61). Han var løytnant i infanteriet i 1932, aspirant i Generalstaben 1935-38, sekretær i Forsvarsdepartementet 1938-40, stabssjef i Generalstaben 1940, sjef for norske representanter ved general Thornes stab 1944-45, stabssjef norske polititropper i Sverige 1945, kontorsjef i Forsvarsdepartementet 1945-46, sjef for Krigsskolen 1946-49, hovedlærer for Hæren ved Forsvarets Høgskole 1949, militærattaché i Stockholm og Helsingfors 1950-52, og tjenestegjorde deretter ved en rekke avdelinger i Norge inntil han ble sjef for Hæren i 1961, forsvarsattaché i Washington i 1966, og Norges representant ved NATOs militærkomité 1966-67, da han ble utnevnt til direktør for Industrivernet der han satt til han ble pensjonert i 1977. Han satt i en lang rekke styrer og utvalg og var høyt dekorert.

Karrieren viser tydelig hvor han hørte hjemme: Krigsinnsats, tjeneste i det norske miljøet i Sverige, kjørt inn i Forsvarsdepartementet hos Jens Chr Hauge etter krigen, militærattaché i Stockholm/Helsingfors under Finlands-operasjonene og så rett til topps i NATO. Han har alle tegn på å være Hauges mann og senere også Tronds mann!

Gassøvelser, tilfluktsrom, A-beredskap, kampen mot kommunistene på arbeidsplassene, evakuering av folk, dokumenter og kritiske komponenter fra viktig industri etc. er noen nøkkelord for hvorfor det alltid har eksistert et meget nært forhold mellom Industrivernet og E-staben opp til våre dager.

Etterfølgeren til genlt Frisvold, var dir. Jan Fredrik Wold-Hansen, som forøvrig gikk på Forsvarets Høgskole på midten av 70-tallet. Han har bistått Trond ifbm vår sak. Det var nødvendig å få «tømt» en naboleilighet som skulle brukes til romavlytting av Setsaas ved hjelp av Spilhaug/Mossad/E-staben.

I denne naboleiligheten bodde en enslig dame i slutten av 40-årene, Ruth Synnøve Haug, som man således måtte utvirke fraflyttet fra sitt hjem i løpet av kort tid. Hun fikk i ekspressfart en ny «boyfriend», Ola Aune, tidligere ansatt hos Norasonde. Han klarte det kanskje ingen andre ville ha klart på denne korte tiden: Å få frigjort leiligheten.

Trond er forøvrig – som vi med all tydelighet har sett mange steder i vår sak – ekspert på plutselige romanser som oppnår det utroligste.

Leiligheten ble deretter overtatt (uleid til) Trond/Spilhaug/Mossad, og inn flyttet en kvinnelig trailersjåfør som nesten aldri var hjemme. Leiligheten ble preparert med mikrofoner i alle tak (Setsaas’ gulv) og lydbåndene avhentet hver kveld av en fast gjeng.

Den utrolig effektfulle «romansen» var lenge et mysterium inntil det ble fastslått at Ruth Synnøve Haug var (blitt?) ansatt i Industrivernet. Det var Industrivernet og Norasonde som var deltakelse i romansen – ikke Ruth og Ola!

Direktøren i Industrivernet, Jan Fredrik Wold-Hansen er i tillegg nestleder i Landsrådet for Heimevernet under Kjell Magne Fredheim som er leder. Fredheim sitter også i Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten.

Industrivernet har siden 1949 hatt ansvaret for et meget viktig utvalg: Sivilforsvarsnemnda for drivstofforsyningen, adresse Industrivernet.

Som sjef for denne meget viktige forsyningsnemnda skulle man tro at Wold-Hansen utnevnte en forsynings/drivstoff-spesialist. Nei, han utnevnte i 1989 lagmann Rakel Surlien, som samtidig satt i Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten, året etter sammen med Fredheim.

Fredheim og Wold-Hansen er begge i arbeidsutvalget for HV-rådet og skal der beskytte Spilhaug-apparatet på HV-fronten. Klager til Kontrollutvalget mot Spilhaug & Co, Industrivernet etc. tar Fredheim og Surlien seg av på sin sektor av «kringvernet»!

En gang het det «Venstrefolk i alle ombud», og slike politikere ble ofte kalt «Tordenskiolds soldater» fordi de gikk igjen så mange steder, i likhet med Tordenskiolds evne til å late som om han hadde mange flere mann enn han i virkeligheten hadde. Det er bemerkelsesverdig at endel Ap-politikere med ulike former for bånd til de hemmelige tjenester også har en tendens til å gå igjen hyppig i statlige utvalg, styrer, nemnder og råd. På den måten hjelper de – på hvert sitt bevissthetsnivå – til å sikre kontroll mot avdekning av det underliggende kriminelle Ap-systemet. Kanskje vi heretter bør begynne å snakke om Tordenskiolds soldater?

Vi har kommet mange ganger inn på den tidligere POT-seksjonslederen, politiinspektør Iver Frigaard. Hans mest fremtredende roller er som man husker som agent i AKP-miljøet; rundt møtene med Setsaas september 1990, da h. r. adv. Annæus Schjødt dukket opp, etter at Setsaas hadde klaget på Mossad osv.; «vi overvåker ikke, men kan ikke garantere at ikke andre gjør det»; som hovedmann i Mossad/asylsøkersaken: mannen som alltid holdt sin sjef utenfor og ble beskyttet av Justisdepartementet; mannen som etterfulgte den senere tildekkings-politisjef Knut Austad på Romerike og til slutt ville etterfølge ham også der; osv.

Iver Frigaards posisjon i POT, der han i virkeligheten bare var leieboer (se kap. 13), ble etablert som en elegant fullføring av «den fjerde tjeneste» i en kommandolinje som gikk fra Frigaard til Trond Johansen og til Aps bakmenn og Youngstorget. Ettersom Urdal protesterte på dette overfor Justisdepartementet, som imidlertid støttet Frigaards praksis, er det på det rene at denne høyst irregulære og høyst virkelige kommandolinje var sanksjonert på høyeste hold. La oss minne om hvordan den slo ut:

• Det er velkjent at Frigaard ikke informerte sin sjef Erstad om sitt initiativ i 1985 vedr det israelske grensepoliti (se kap. 5.8) – Erstad fikk vite det syv år senere, i 1992.
• Likevel advarte Erstad sin etterfølger Urdal om at Frigaard aldri informerte sin sjef da Urdal etterfulgte ham i 1990, Selv uten forannevnte eksempel visste Erstad nok om dette forholdet til å gi denne advarselen.
• Urdal visste i sin tur ingenting om at Frigaard hadde tillatt Mossad å operere forkledd som norske politifolk og med falske norske pass for å avhøre palestinske asylsøkere, før dette ble avslørt offentlig i 1991. Likevel hadde han allerede da irritert seg så mye over forholdet at han overveiet en åpen konfrontasjon like i forveien (se kap. 13).
• Bl.a. hadde Urdal lagt merke til at h. r. adv. Annæus Schjødt tidvis var 2-3 ganger ukentlig på besøk hus Frigaard uten at Urdal hadde den minste anelse om hva han gjorde der.
• Urdal ble aldri informert av Frigaard om møtene med Setsaas i 1990, da Setsaas ga oppsiktsvekkende informasjon om både en ulovlig Mossad-aksjon i Norge og en ny mulighet for å bevise identiteten til hovedmannen på Lillehammer, og visste intet om noe av dette før fra media i 1993.
• Urdal ble heller ikke informert av Frigaard da politiinspektør Leif A Lier formidlet vårt forslag om å oppklare eventuelle misforståelser e.l. til Frigaard (mens vi hadde bedt uttrykkelig om at henvendelsen gikk til Urdal) og derfor fortsatt ikke om våre mistanker om ulovlig overvåking og at vi om mulig søkte en minnelig løsning, og visste heller ikke noe om dette før i 1993.

Noe klarere bevismateriale på at Frigaard hadde en helt annen stilling i POT enn det Stortinget og offentligheten til dags dato har trodd, skal man lete lenge etter. Vi har i denne boken samlet kjente og tidligere ukjente opplysninger om saken og forklart hvordan vi ser sporene etter den forutgående prosess samt den sannsynlige måten forholdet ble etablert på. Dette er blant de aller klareste bevisene på eksistensen av «den fjerde tjeneste».

I POT hadde Frigaard liason-ansvaret med Mossad, og selvsagt også Mossad Norge, som siden midten av 80-tallet har vært styrt av den tidligere drapsdømte Dan Ærbel fra Lillehammer. Ærbel fortsatte med å iscenesette politiske mord som Mossad-sjef i Paris (se kap. 5.7.2). Det er overveiende sannsynlig at det har vært svært nær kontakt mellom den norske embetsmannen Frigaard (og hans etterfølger) og drapsmannen Ærbel – både offisielt og uoffisielt, og om både lovlige og ulovlige forhold (som f.eks. Mossad-saken og tildekking av Lillehammer-saken).

Vi har også såvidt vært innom hans bror, fhv. formannssekretær Knut Frigaard i Oslo Kommune, som til slutt måtte gå pga. noen uregelmessige reiseregninger etc., men som i mange år var kjent som en meget aktiv bakspiller i partipolitikken i Rådhuset, bl.a. ved medvirkning til diskreditering av Albert Nordengen. Nordengen kalte ham gjerne «Rådhusets Machiavelli», men vi vil av hensyn til Machiavelli være varsomme med sammenligningen.

Knut Frigaard’s hustru, førstestatsadvokat Siri Frigaard, er nestleder i Eidsivating under førstestatsadvokat Lasse Qvigstad. Kommunikasjonslinjene mellom Trond Johansen, hans avdelingskontor i POT under Iver Frigaard og Eidsivating var således i den perioden Frigaard var i POT svært korte – om man ønsket å benytte dem. Men for ordens skyld: Vi har ikke oppdaget et eneste fnugg av ukorrekt opptreden fra Siri Frigaards side.

Vi har notert oss at Knut Frigaard var «hagegjerdenabo» med h. r. adv. Annæus Schjødt, men at broder Iver og advokaten er svært ivrige etter å distansere seg fra hverandre til tross for den rolle Mossad spiller i begges bakgrunn.

Men vi må anta at broder Knut har opprettholdt kontakten med sin gamle nabo, for han ble utnevnt av Regjeringen til valginspektør for Sør-Afrika og reiste dit i 1993, etter at Schjødt hadde flyttet dit. Det har også vært imponerende hyppig reisevirksomhet til Sør-Afrika av norske topper, f.eks. daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst i 1993¹ og statsminister Gro Harlem Brundtland i år.

Det viser seg så at Knut Frigaard, etter at han fikk sparken i Oslo Kommune, fikk jobb i Utenriksdepartementet, ansatt i en ettårs engasjementsstilling i UD’s rettsavdeling. Den som ansatte ham var en annen person med sterk interesse for Sør-Afrika, nemlig ekspedisjonssjef Bjarne Lindstrøm i Administrasjonsavdelingen², som var generalkonsul i Cape Town fra 31.1.86 til april 1990. Knut Frigaards oppgave skulle være å «jobbe med juridiske utredninger i forhold til utviklingsland».

Alle vet at det i alle år har vært svært nære forbindelser mellom Israel og Sør-Afrika og deres respektive etterretningstjenester. Alle forstår vel også nå at det har vært enda nærmere forbindelser mellom Israel og Norge og deres respektive etterretningstjenester. Tilsynelatende har imidlertid Norge og Sør-Afrika vært som hund og katt så lenge apartheidtiden varte, bortsett da fra at vi indirekte kom til å skaffe Sør-Afrika atombomben via Israel.

Dessuten skjedde det dessverre at da Sør-Afrika trengte avansert datautstyr til styring av sitt atomvåpenprogram, pussig nok var fra Norge det viste seg lettest å skaffe dette, riktignok via en fransk våpenhandler til ære for den norske boikotten av Sør-Afrika³.

Det er hyggelig, nå som apartheid-tiden er borte, at vi har en gruppe nordmenn med svært sterke bånd til hverandre, som tidligere og nå har hatt både Israel og Sør-Afrika som felles interessefelt!

Pussig nok ble samme ekspedisjonssjef Lindstrøm som utnevnte Knut Frigaard uten å ville kommentere ansettelsen, heller ikke om Frigaard vil kunne fortsette etter det ene året, få dager senere landskjent som den aller mest lydige embetsmann etter at statssekretær Svein Roald Hansen (A) ved statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor hadde sendt sitt rundskriv rundt om til embetstoppene i departementene med krav om bidrag til Arbeiderpartiets valgkamp. Lindstrøm sendte nemlig ordren sporenstreks videre til samtlige avdelinger i UD¹.

I Hansens brev het det bl.a.²:

«Det er viktig at det skrives i en form som gir partifeller uten argumenter og fakta i den politiske debatten foran kommunevalget. Ha i mente hva som er kritikken mot vår politikk i de ulike sakene.»

Og spesielt om distriktspolitikken:

«Dette må skrives slik at det avliver Sp’s forsøk på mytedannelse om rasering av distriktspolitikken og utarming av distriktene.»

Men Lindstrøms kollega, departementsråd Bjørn T. Grydeland ved Statsministerens kontor,

«… mener at statssekretær Svein Roald Hansens notat ikke på noen måte representerer noe overtramp overfor embetsverket.»

Det er ille nok, men kanskje ikke så rart at en som kommer rett fra Finansdepartementet ikke har særlig innsikt i konstitusjonelle spørsmål, som f.eks. embetsverkets konstitusjonelle rett og plikt til å gi den politiske ledelsen sine egne meninger uavhengig av om de faller sammen med f.eks. Senterpartiets eller ikke. Merkeligere er det at herr Grydeland med bakgrunn i den fryktede økse- og kutteavdelingen (finansavdelingen) i Finansdepartementet ikke ser de økonomiske konsekvensene av at personell i allehånde departementer benyttes som valgkampsekretærer for Ap.

Men det er han ikke alene om. Ekspedisjonssjef Lindstrøm er jo helt enig, han som ansatte den kjente Ap-rev Knut Frigaard til å utrede om utviklingslandene. Det skulle ikke forundre oss om det finnes et avsnitt om utviklingspolitikk i statssekretær Hansens brev også, kanskje med en ekstrainstruks som f.eks. dette:

«Dette må skrives slik at det avliver KrFs forsøk på mytedannelse om at u-hjelpen må brukes mer til fordel for norsk næringslivs eksportinteresser overfor u-landene, og Høyres dumme påstander om at mer frihandel med klær og matvarer kan fremme u-landenes interesser.»

Og hva med en liten pensjonistjobb i Forsvarsdepartementet for’n Trond for å

«skrive slik at vi torpederer alle opposisjonspartienes påstander om sammenblanding mellom Ap og de hemmelige tjenestene»?

I 1958 kom Trond Johansen tilbake fra sin tjeneste i Tyskland som liasonoffiser til general Reinhard Gehlens tyske etterretningsapparat (Gehlen-organisasjonen, som senere ble forbundsstatens etterretningstjeneste fortsatt under Gehlens ledelse). Han hadde da gått fire år «i lære» hos Gehlen om hvordan man driver etterretningsarbeid og bygger opp en etterretningsorganisasjon bl.a. ved hjelp av etablering av dekkbedrifter, dessuten å etablere forhold til andre organisasjoner og institusjoner man kunne ha mer eller mindre kontroll over og nytte av. Ved hjemkomsten fikk han av Evang uten noen militær utdannelse opprykk til major, bare 34 år gammel. Han hadde åpenbart vokst sterkt på det han lærte i Tyskland. Året etter fattet Stortinget vedtak om opprettelse av Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Som sjef fra 1960 (og til han fratrådte i 1983) ble ansatt John Sanness, som hadde vært medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg siden 1946 og kom rett fra overvåkingsmiljøet i Arbeiderbladet. En annen kjent Ap-overvåker, Kaare Sandegren (idag næringsbyråd i Oslo) var nestleder ved NUPI 1967-69 (tjenestefri fra UD).

NUPI står for de aller fleste av oss idag som et fjellsolid og meget seriøst forskermiljø, høyt hevet over ymse partipolitiske og andre nasjonale stridsspørsmål. Seriøst og kompetent er det nok også, men omstendighetene omkring opprettelsen av NUPI og forutsetningene for NUPI’s virksomhet har hatt viktige konsekvenser for nettverkslinjer og lojaliteter i og gjennom offentlige etater og politiske partier.

Frem til ca. 1970 het den nåværende E-staben «Forsvarsstabens Utenriks- og Etterretningsstab». Innenfor denne staben har man hatt både innsamlings- og analysevirksomhet. Alf R Jacobsen har i «Mistenksomhetens pris»¹ redegjort for arbeidsområdet til det politiske analysekontoret som i 1970 ble reorganisert i et eget kontor under ledelse av oblt Arne Ekeland:

«Uansett hvor i verden det oppsto en politisk krise som kunne få innflytelse på situasjonen i nord – i Øst-Europa, Midtøsten eller andre steder – måtte Ekelands stab være i beredskap. Forsvarets sjefer og regjeringen trengte oppdaterte og kjølige analyser for å avgjøre hvilke tiltak som eventuelt skulle settes i verk. Det var viktige sikkerhetspolitiske produkter Ekelands kontor skulle levere, rapporter som kunne tjene som beslutningsverktøy for landets ledelse.

Nitti prosent av informasjonene som statsviterne trengte, ble samlet inn fra et bredt spekter av åpne kilder. De siste ti prosentene skulle gi rapportene den endelige foredling, selve forgyllingen. Men slike diamanter av innsikt fantes ikke i Ekelands ryddige arkivskap. De kom enten fra signaletterretningen eller fra Trond Johansens spesielle og dypt hemmelige avdeling.

Ble det meldt om uroligheter i Gdansk, var det mye å lære av radio, TV, aviser, tidsskrifter og UD-rapporter. Kunne man i tillegg få kvalifisert førstehåndsinformasjon fra lyttestasjonene, eller kilder som selv hadde observert hva som skjedde, ville det gi enhver rapport en ekstra dimensjon. ‘Sigint’ måtte i tilfelle skaffes fra oberst Erling Kruse, som tidlig på syttitallet ledet elektronisk seksjon. ‘Humint’ kunne man få hos Trond Johansen – øyenvitneskildringer fra sjøfolk ombord i anløpende skip, rapporter fra agenter på land eller materiale mottatt i bytte fra CIA, MI& og andre samarbeidende tjenester².»

Det omfattende innsamlingsapparat ble bygget opp under Vilhelm Evang i 50-og 60-årene. Det ble fra begynnelsen etablert et samarbeide med USA, som kjøpte informasjon i store mengder. Jacobsen hevder sågar at denne dataeksporten³

«i perioder har gjort E-tjenesten til en av våre mest betydelige valutakilder – nesten på linje med skipsfarten. Kilder har fortalt meg at beløpene til tider har vært så vesentlige at Norges Bank har hatt problemer med å kamuflere dem i sine regnskaper.»

Nå er dette stort sett tøv, men det er riktig at denne aktiviteten ga visse inntekter som ledd i gjensidige langsiktige avtaler om etablering, bemanning, opplæring og finansiering av det tekniske innsamlingsapparatet, tolkning av materialet og utveksling av alle typer data, samt visse bidrag fra britene. Dette var ikke fordi Evang var så dyktig, men fordi Norges geografiske beliggenhet gjorde at våre allierte hadde betydelig interesse i få etablert et slikt apparat i Norge. Det kan imidlertid ha vært riktig at Finansdepartementet – mer enn Norges Bank – hadde problemer med kamuflasjen, ikke på grunn av beløpenes størrelse, men fordi de totale inntektene og utgiftene knyttet til E-tjenesten måtte holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet. Men Jacobsen peker på en viktig konsekvens:

«På den ene side skulle (Evang) reise en bedrift som var avhengig av amerikansk kapital, og derfor måtte levere produkter som til sjuende og sist kom de amerikanske supermaktinteresser til gode. På den annen side skulle han holde Onkel Sam på armlengdes avstand. Innenfor rammen av samarbeidet måtte norsk ekspertise og dømmekraft utvikles, slik at E-staben ble i stand til å utføre sin primære oppgave – å levere et mest mulig selvstendig etterretningsbilde, slik at regjeringen og forsvarsledelsen kunne ta avgjørelser, uavhengig av det bildet som stormaktene til enhver tid projiserte.»

Amerikanerne mottok det meste av materialet som rådata, og returnerte ferdig tolkede data. Disse gikk sammen med våre egne rådataer til E-tjenestens egne analysefolk, som nødvendigvis måtte bestå av erfarne offiserer, som bearbeidet totalmaterialet til spesifikt norske forhold – av vital betydning for vår egen forsvarsplanlegging. Av forskjellige grunner (se kap. 5.3) ønsket Vilhelm Evang og senere Trond Johansen m.fl. å distansere seg endel fra amerikanerne, men de «sivil-militære» i E-staben kunne ikke vente å få noe særlig bidrag fra sin egen profesjonelle militære analyseavdeling til noen «alternativ virkelighetsoppfatning» for norske halvradikale etterretningsfolk.

Ifølge «Vi som styrer Norge» opplevde Ekelands avdeling – riktignok senere, etter 1970 – problemer med Trond Johansens avdeling, men disse kunne godt også ha oppstått tidligere⁴:

«De beskriver hvordan den (anm: Johansens avdeling) overkjører analyse- og vurderingsavdelingen, og de som er overordnet denne avdelingen. De understreker at det er grunn til å være forsiktig når det gjelder den informasjon som kommer fra denne avdelingen.»

Jacobsen ser det fra motsatt side:

«At (Ekeland) var avhengig av Trond Johansens kontor for hemmelig informasjon, skapte grunnlag for rivalisering og mistenksomhet. Hvor mye fikk man egentlig vite? Var begrunnelsen om vern av kilder bak Jernteppet reell, eller holdt Johansen noe for seg selv, for å briljere i andre fora?»

Naturligvis ønsket ikke Ekeland og hans folk å få kjennskap til kildene, de ønsket bare faktiske data. Teorien om at Johansen ville holde noe for seg selv overfor «andre fora» virker mer interessant. Hvilke andre fora? Hans kontakter i Ap, selvsagt, fra han ble medlem der i 1960, og særlig i Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg, som han ble medlem av i 1973. Og vi er overbevist om at det nettopp var det Ap-ledede NUPI som hele tiden fra opprettelsen ble benyttet til å tolke E-tjenestens informasjoner og halvfabrikata parallelt med tjenestens interne analytikere – men med monopol på utvalgte biter fra Trond Johansens seksjon. Jacobsen skryter uhemmet av at Johansen hadde en mye mer moderat vurdering av den sovjetiske sikkerhetstrusselen. Så sent som i 1991 skal det f.eks. ha vært et møte i Forsvarskommisjonen under ledelse av Kåre Willoch⁵

«… først gir (E-sjef) Berg og hans NK sine vurderinger av den internasjonale politiske situasjonen og den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder. Når de har snakket ferdig, skrider den tredje gjesten til verket. Han går i rette med sine sjefer, han taler dem rett imot. Trond Johansen tegner sitt bilde av situasjonen. Et bilde som blottlegger åpne konflikter mellom seksjonssjefen og de to formelle sjefene …»

Dette er en gjennomgangsmelodi i all vennligsinnet omtale av Trond Johansen. Alf R Jacobsen, som har sine egne grunner (se kap. 25.11) for å omtale som et «massivt konservativt flertall» det som i virkeligheten var upolitiske offiserer som gjorde sin jobb, omtaler Trond Johansen som en moderat avspenningspolitiker som tar avstand fra alle mer «krigerske» personligheter⁶:

«Johansen var faktisk E-stabens modererende element – i motsetning til det massive konservative flertall, som mer enn gjerne ville ‘overdimensjonere’ …»

En annen av «Tronds venner», Thorbjørn Jagland, gjør en innsats på samme felt. Til forfatterne av «Vi som styrer Norge» uttalte han⁷:

«(Trond Johansen) har meget gode kunnskaper om sikkerhetspolitiske spørsmål. Han har alltid stått for en moderat linje. Det vil si at han ikke ukritisk kaster seg på en pro-amerikansk linje. Han godtar aldri de sterke argumentene fra det en kan kalle haukene i partiet, representert ved Rolf Hansen og hans meningsfeller …»

Dessuten var både Evang og Trond Johansen svært opptatt av å holde sin egen profil i forhold til amerikanerne og operere selvstendig, vidt og fritt internasjonalt, uavhengig av USA med andre former for bytte og omsetning av tolkede data på grunnlag av det helt spesielle norske apparat. Ikke minst kunne man nok på denne måten utvikle videre det helt spesielle forhold til Israel og Mossad som Ap utviklet på partikanaler.

Trond Johansens egen avdeling hadde tilgang på egne data og data fra «Sigint», bearbeidede data fra amerikanske kilder og kollegene, informasjon fått via liason-ansvaret bl.a. med Israel og andre land med hvilke Trond hadde monopol på liaisonforbindelsene etc. I tillegg har han disponert sitt eget apparat «ute i det blå» både innenlands og utenlands.

Men hvor fikk han tilgang på de «alternative» forsvars- og sikkerhetspolitiske vurderinger, slik at han kunne briljere i f.eks. Forsvarskommisjonen i 1991?

Selvsagt fra NUPI. NUPI ble vedtatt opprettet i 1959 og underlagt en leder, professor John Sanness, som allerede hadde meget solid erfaring fra etterretning og overvåking. Vi viser til kap. 24.7.12. for et fullstendig resymé av hans bakgrunn, men nevner kort om at han bl.a. var ass. konsulent i UD (London) 1942-45⁸ og at han etter krigen i august 1945 ble ansatt som leder for LO’s presse- og informasjonskontor, med den kjente Ap-overvåker Magnus Bratten som assistent⁹ (se kap. 24.7.5); etterhvert som nye bøker blir utgitt får vi vite stadig mer om Brattens deltakelse i Finlands-operasjonene og overvåking her hjemme, f.eks. av den spionasjemistenkte lønns- og prisminister Gunnar Bøe¹⁰. Sanness var medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg i alle år fra 1945. Han var utenriksredaktør i Arbeiderbladet 1946-50, forskningsstipendiat 1951-54, medarbeider Arbeiderbladet 1954-60.

Dette var den perioden Ap/LOs egen overvåkingstjeneste hadde et av sine «avdelingskontorer» nettopp i Arbeiderbladet. Sentrale personer Sanness jobbet sammen med var LO-sjefen Konrad Nordahl og hans nestkommanderende Gunnar Bråthen som bygget opp LO’s overvåkingsapparat (Bråthen ble senere statsråd og etter dette styreformann for E-tjenestens dekkbedrift Norasonde hvorfra vi har avslørt overvåkere); videre Paul Engstad sr., senere eksponert som en sentral overvåker, Ivar Hobbelhagen m fl.). Overvåkningsapparatets offisielle talsmann i kampen mot kommunistene var således nettopp John Sanness, som her fikk sin grunnutdannelse i Aps etterretning og overvåking. Sanness tilhørte i sin tid som overvåker i Arbeiderbladet (14 år unntatt muligens tre som stipendiat) den mest konservative fraksjonen innenfor overvåkingsbevegelsen (rundt Per Monsen, i motsetning til den mer moderate delen rundt Rolf Gerhardsen)¹¹.

Sanness har også hatt et meget nært forhold til «sjefsovervåkeren» Jens Chr. Hauge som i 1959 fikk i oppdrag av Aps sentralstyre å lede et utvalg som skulle vurdere partiets forsvars- og utenrikspolitikk. I dette firemannsutvalget deltok også John Sanness. Innstillingen ble brukt i Aps arbeidsprogram 1962¹².

I 1971 utga general Reinhard Gehlen sin selvbiografi. Allerede året etter ble den utgitt i både amerikansk og norsk¹³ utgave. Gehlen var leder for den tyske østspionasjen under krigen og gikk etter krigen over til de allierte med alt sitt materiale. I samarbeid med de allierte som nå styrte etterkrigstyskland ble det bygget opp et eget etterretningsapparat under ledelse av general Gehlen, det såkalte Gehlen-apparatet som senere ble omgjort til den tyske forbundsstatens etterretningstjeneste Bundesnachrichtendienst (BND). Det spesielle med denne organisasjonen var dens ekspertise med dekkfirmaer og dekkorganisasjoner. Gehlen drev selv sitt eget lille firma! Det er interessant å notere at det var John Sanness som skrev forordet til den norske utgaven av denne sensasjonelle boken, den første i sin art. Det var altså ikke noen forsvarssjef eller e-sjef-kollega som gjorde dette, men overvåknings- og etterretningsmannen Sannes. Hadde Sanness vært en alminnelig utenrikspolitisk ekspert, ville dette ikke vært noen oppgave for ham, men det var svært naturlig for en etterretnings- og overvåkningsekspert!

Sanness ble senere i samme egenskap oppnevnt som sakkyndig i listesaken¹⁴, der det trengtes solid etterretningskompetanse. En annen NUPI-mann, John Kristen Skogan (senere statssekretær i Forsvarsdepartementet under regjeringen Syse), ble forøvrig senere brukt som sakkyndig i Treholt-saken¹⁵.

I 1964 ble det kunngjort en rapport fra en internasjonal sosialistisk arbeidsgruppe som konkluderte med at jødene i Sovjet var diskriminert. Sanness var med i denne gruppen¹⁶. Han har i alle år vært en sterk forkjemper for Israels sak.

NUPI har i alle år fått en passende sidestrøm av rådata og ferdig tolkede data fra E-staben slik at de kunne representere en bredere utenrikspolitisk forståelse enn bare det som kom fra E-stabens egne militære analytikere. At NUPI må ha hatt tilgang til denne typen data sier seg selv. Hvis E-stabens egen analyseavdeling var så avhengig av bl.a. Trond Johansens innhentingsavdeling for de siste, viktige 10% av data som Jacobsen skriver (se foran), er det klart at NUPI må ha vært enda mer avhengig av Trond. Men dermed har også frykten blant E-stabens egne analyse-offiserer om at viktig materiale ble unndratt dem for presentasjon i andre fora (NUPI) blitt skapt og/eller forsterket, og slik har Trond Johansen til enhver tid hatt tilgang til de aller nyeste analyser og tanker, avvikende fra det han kunne skaffe seg eller ønsket seg innen sin egen tjeneste, men like godt og like moderne, fordi det bygget på de samme sensitive rådata – noen av dem også helt eksklusive, kanskje basert på operasjoner Trond Johansen spesielt iverksatte med tanke på bearbeidelse for Ap i nettopp NUPI. Det er dette forholdet som CC i alle år var bekymret for: Trond Johansens dobbeltrolle som E-mann og A-mann, særlig når Ap var i opposisjon. Ap kunne da fra Stortinget ha både bedre og tidligere informasjoner enn Regjeringen selv! Vi minner forøvrig om at Tronds venn Knut Frydenlund var formann i utenrikskomitéen i mange år. Det er neppe uten grunn at general Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, som både har vært Tronds sjef, sjef for E-staben og Forsvarssjef, gang på gang har sagt at etterretningsfolk ikke bør drive med partipolitikk.

Norsk Utenrikspolitisk Institutt har de siste årene hatt adresse Grønlandsleiret 25, 6. etasje. I 3. og 4. etasje i dette bygget flyttet det for 20 år siden inn et annet «forskningsinstitutt»¹⁷ – som senere har vist seg å være «Stay behind»! E-tjenesten har adresse Platous gt 16. En observant gatevandrer vil se at de to byggene ligger vegg i vegg, slik at man selvsagt har fysisk forbindelse direkte mellom Stay Behind og E-staben. Og har ikke NUPI i 6. etasje sin egen inngang, får de sikkert lov til å bruke inngangen i 3. eller 4.

Det er to hensyn som gjør at E-staben og NUPI nå kunne flytte sammen. Det utenrikspolitiske ved at den kalde krigen er slutt, og det innenrikspolitiske ved at Karstad-utvalgets rapport forble ubehandlet av Syse-regjeringen og at Trond kunne dels begrave og dels kremere store deler av sammenblandingen mellom Ap og de hemmelige tjenestene. NUPI og E-staben kan derfor nå dele bord og seng på Grønland selv om de ennå ikke har kunngjort sitt langvarige ekteskap.

I Danmark har man ikke brydd seg med å etablere et eget institutt. Der inngår det tilsvarende danske utenrikspolitiske institutt som en organisatorisk del av den danske E-staben – med fullt kontorfellesskap, ikke kamuflert som to ulike institusjoner på to tilsynelatende ulike adresser.

Gjennom NUPI fikk Norge et prestisjetungt utenrikspolitisk kompetansemiljø, respektert over hele verden, og selvsagt i Norge, der NUPFs ord er lov og NUPI-utdannede fagfolk utenrikspolitiske guruer for alle. Men de som er utdannet fra NUPI er klar over hva og hvem som er kilden og hovedsamarbeidspartner for deres arbeid. NUPI har bragt frem mange fremragende folk som senere er brukt i de aller mest sentrale posisjoner både i Ap og Høyre. Men samtidig har de bragt med seg et felles referansegrunnlag og forståelsesverden som fra begynnelsen av er skapt, vedlikeholdt og kontrollert av Ap og Trond Johansen – nå i 35 år.

Det er folk fra dette miljø som i Norge har vært dominerende i de fleste utenrikspolitiske sammenhenger. Særlig ser vi mye personfellesskap mellom NUPI, ledelsen i Forsvars- og Utenriksdepartementet og f.eks. Nobelkomiteen og Aps utenrikspolitiske utvalg. Det er verd å merke seg at Aps senere oppnevninger til Nobelkomitéen i så måte mer typisk er hentet fra dette «nettet», mens man tidligere var mer parlamentarisk orientert ved oppnevnelsene.

NUPI-folk har vært opplært til å betrakte E-tjenesten meget positivt, som hele forutsetningen for deres karriere. De har også vært informert om hva E-tjenesten driver med og ikke driver med, kanskje også om deler av det ytre apparatet med dekkbedrifter, E-stabens hemmelige budsjett, andre ekstraordinære finansieringskilder etc., og fått forståelse for at ikke enhver politiker fra landet kan informeres like detaljert som de selv kan. (Johan Jørgen Holst var nok den NUPI-mannen som hadde størst innsikt i Tronds apparat «ute i det blå».)

Personer med en slik bakgrunn vil instinktivt stille seg avvisende til enhver kritikk mot de hemmelige tjenester og deres daglige samarbeidspartnere innenfor disse, fordi kritikken nesten alltid vil komme fra folk de mener har liten greie på det de snakker om mens de selv har stor innsikt og vet bedre. Noen raske telefoner til riktig vedkommende vil også oppklare enhver sak og «forklare» ethvert fenomen.

NUPI har også hatt en viss fast tilknytning til Forsvarets Høyskole, jfr. generalmajor Arne Haugan¹⁸:

«Som lærer ved Forsvarets Høyskole ble jeg automatisk medlem i styret i NUPI, som var en ganske ny Institusjon under ledelse av professor John Sanness. Selve styrevervet har ikke etterlatt seg noe uutslettelig inntrykk, men man ble kjent med mange interessante personer. Og tilknytningen til instituttet førte til meget, bl.a. dannelsen av Sikkerhetspolitisk studiegruppe, som spilte en viktig rolle i de påfølgende år, utredet en rekke større saker, og bidro med stoff til tidsskriftet Internasjonal Politikk. Leder for studiegruppen var i den første tid Nils Ørvik, og John Sanness og Per Frydenberg var meget med i våre diskusjoner. Senere også Arne Olav Brundtland. Vi utarbeidet en større utredning om nedrustning og våpenkontroll.»

NUPI har vært benyttet til å bygge opp en lang rekke betydelige forskere, spesielt Johan Jørgen Holst. Holst gikk Forsvarets russiskkurs (organisert av E-staben) straks etter artium¹⁹. I 1960 fikk han stipend fra den jødisk-kontrollerte organisasjonen «Thanks to Scandinavia» for å studere ved Colombia University²⁰. Han ble mag. art. (statsvitenskap) i 1965, og var under studiene stipendiat på Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI)²¹ (1961) og på Center for International Studies (Harvard) (1962). Han var forsker på FFI 1963-69 med permisjon 1967-69 som forsker ved Hudson Institute. Fra 1970 var han gjesteforeleser ved Carleton University, Ottawa.

Holst fikk etterhvert sterk tilknytning til NUPI, som forskningssjef 1969-76 og direktør 1981-1986 og 89-90. Fra 1976 var han sammenhengende og inntil sin død enten statssekretær eller statsråd i Forsvars- eller Utenriksdepartementet, med unntak av Willoch- og Syse-regjeringene da han satt i sin sjefsstol på NUPI hvor han var sjef fra 1981. Dvs. at han fra 1958 til sin dødsdag befant seg sammenhengende i «Trond’s verden». I likhet med Frydenlund og Stoltenberg ble han en av Trond Johansens beste venner og Johansen en av hans viktigste rådgivere²², Holst var medlem av Aps internasjonale utvalg fra 1970.

NUPI bygget også opp folk fra andre partier, særlig Høyre-folk som Anders C. Sjaastad. Arne Olav Brundtland (Gro’s ektefelle), John Kristen Skogan m.fl. Sjaastad og Brundtland var inntil Sjaastad ble valgt til Stortinget i 1981 et slags «radarpar» i Oslo Høyre og Høyre generelt med felles bakgrunn fra Den Konservative Studenterforening (DKSF) og NUPI. Begge satset på Stortinget foran nominasjonene i 1981, men Brundtland trakk sitt kandidatur da Sjaastads fikk vind i seilene; han innså at det ikke var plass til begge.

Anders C. Sjaastad ble mag. art. (statsvitenskap) i 1969 og straks ansatt som forsker på NUPI (fra 1970, og fra 1973 som informasjonssjef). Dette var den eneste stillingen han hadde før han ble vararepresentant til Stortinget og umiddelbart forsvarsminister i Willoch-regjeringen i 1981. Ved ommøbleringer i regjeringen helt på slutten (1986) ble Sjaastad flyttet til Stortinget, der han fra 1985 var valgt til fast representant. Sjaastad var medlem for Høyre i Forsvarskommisjonen av 1974 (ledet av Ronald Bye) og viseformann i Oslo Høyre 1977-84.

Arne Olav Brundtland ble gift med nåværende statsminister Gro Harlem Brundtland i 1960 og ansatt som forsker ved NUPI i 1963 (mens Gudmund Harlem var forsvarsminister), der han er fortsatt. Han er en av de meget få som har vært ved instituttet kontinuerlig i en tredveårsperiode.

Det bærer hans kommentarvirksomhet preg av. Etter avslutningen av den «hete våren» i Stortinget 1993 (se kap. 14) sto Arne Olav Brundtland fast på skansen for de siste dagers hellige med argumentasjon for at E-tjenesten fortsatt skulle være umulig å kontrollere for Stortinget²³. Han hadde festet seg ved at vi hadde fremmet «påstander om overvåking», og lot som om Stortinget hadde misforstått oss:

«Men interessefeltet ble utvidet til også å omfatte E-tjenesten, som er noe helt annet …»

Han redegjør for E-tjenestens helt ordinære og lovlige oppgaver og aktiviteter, som om det var en del av skaperverket at en tjeneste da også holder deg til dette, og uttrykker sin store forundring for hvorfor diverse politikere angivelig benytter seg av opphøret av kald krig til å slå politisk mynt på E-tjenesten:

«At Fremskrittspartiet inntok populistiske standpunkter er ikke å undre seg os/er. Men at Høyre og Kristelig Folkeparti lot hvert sitt avtroppende medlem av justiskomitéen ture frem, er egnet til å forundre. Hvorfor Kjell Magne Bondevik, som jo tidvis minner om at han har vært utenriksminister, og sikkert ønsker å bli det igjen, ikke stoppet Alsaker er merkelig. Men ikke så merkelig som at Kaci Kullman Five ikke ville sette foten ned overfor Frogn Sellæg. Kaci vil jo gjerne bli statsminister.»

Arne Olav Brundtland reduserer altså hele saken til et mysterium uten svar innenfor en verden av ren partitaktikk og personlige ambisjoner. Han ser fullstendig bort fra at de aktuelle politikere kan mene litt av det de sier! – og kanskje sitte med informasjoner som gir grunn til det? Dette er en uforskammet og nedlatende holdning overfor Stortinget som en seriøs forsker burde holde seg for god for.

Så må vi huske at Arne Olav Brundtland hadde vært utenrikspolitisk forsker i tyve år da han skrev denne artikkelen. Han må ha forsket i all verdens hemmelige tjenester og deres virksomhet, og kan umulig ha oversett at denne er proppfull av overtramp og eksempler på at E-tjenester slett ikke unnser seg fra å rette sine voldsomme virkemidler mot egne borgere; det er nok å nevne USA, Storbritannia, Sverige og Italia som ferske eksempler som Brundtland selvsagt visste om. Hvis han hadde vært en uavhengig forsker og NUPI et uavhengig institutt ville det selvsagt ha lyttet med interesser til signalene fra Stortinget, holdt det opp mot sine utenrikspolitiske kunnskaper og drøftet om det kanskje kunne være mulig at ett og annet skjedde her hjemme også. Hva var forutsetningene og politiske betingelsene for det som skjedde i andre land? Kunne slike tenkes å oppstå i Norge? Hva vet man allerede om Trond Johansens forhold til Ap, etc. etc.?

Men det var altså ikke i Brundtlands tanker i det hele tatt å søke i den retningen. Hans eneste hensikt var å diskreditere Stortinget ved å trekke motivene ned til de smålige partipolitiske som alle ler av, og implisitt hvitvaske hele den norske E-tjenesten – mot bedre vitende.

Det er jo ikke så rart i forhold til hva vi vet idag. Et Storting som kikker E-tjenesten for mye i kortene vil meget raskt bringe både Brundtlands hustru og Brundtlands arbeidsgiver i søkelyset. Når familien og den gode jobb trues, trer de fleste i forsvarsposisjon!

John Kristen Skogan, en noe senere DKSF’er, har vært ved NUPI fra 1975 til idag, avbrutt med en periode som statssekretær for forsvarsminister Per Ditlev-Simonsen i Syse-regjeringen.

General Fredrik Vilhelm Bull-Hansen tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden 1952 og Midt-Østen 1956-57. I 1967-68 var han stipendiat ved NUPI, og han ble styremedlem 1974-80. I 1975 ble han som daværende oberstløytnant frabeordret Hærens Stabsskole, utnevnt til oberst og seksjonssjef i E-staben. I 1977 ble han deretter sjef for E-tjenesten (frem til 1979). Det er vel kjent at Ap-systemet satset på feil hest når de kjørte Bull-Hansen via E-staben og håpet å utvikle de samme systemlojaliteter og avhengighetsforhold som Trond dessverre har klart å utvikle hos noen andre høyere offiserer. General Bull-Hansen, som senere ble utnevnt til forsvarssjef i 1984 skal ifølge velinformerte ha forsøkt å rydde opp innenfor Tronds domene, hvilket han dessverre ikke klarte. Vi håper det ikke blir lenge til den høyt respekterte, upolitiske og kunnskapsrike tidligere forsvarssjef, general Bull-Hansen forteller hva han vet. Vi er mange som venter på det.

Arne Treholt var vit. ass. ved NUPI 1971-73. Han var en av de mange som brukte NUPI som et springbrett til Utenriksdepartementet. Han er heller ikke den eneste fra NUPI som har vært overvåket.

Halle Jørn Hanssen, som var NUPI-forsker i noen år, er idag medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg og daglig leder av Norsk Folkehjelp, en av Youngstorgets mange humanitære organisasjoner.

Det er nå god grunn til å stille spørsmål om statsminister Kåre Willoch i 1982 visste om at han i sin regjering hadde en forsvarsminister med et så nært forhold til Trond Johansen, når de sendte ordre til Sjaastad om å undersøke offiserenes anklager mot Ap og Trond Johansen?

Og om statsminister Jan P. Syse visste at ved siden av at han hadde en forsvarsminister (Per Ditlev-Simonsen) fra en skipsrederfamilie som både hadde vært aksjonær i ett av Trond’s etterretningsskip og selvsagt deltatt i E-stabens operasjon Delfinus på verdensomspennende basis²⁴, også hadde en statssekretær (John Kristen Skogan) i samme departement som hadde samme forhold til Trond som Sjaastad hadde og at det var disse som skulle ta imot og behandle Karstad-utvalgets rapport som nettopp var Aps og Tronds viktigste dekkoperasjon over bl.a. sammenblandingen Ap/tjenestene? Vi sier ikke at noen av disse gjorde noe galt, men det hadde kanskje vært et moment av verdi å ha tatt med da kabalen ble lagt etter at det var meldt om avlyttingsmistanker m.v. fra flere ikke-sosialistiske regjeringer og man hadde behov for 100% uavhengige og kritiske folk i forhold til Trond Johansen? Hadde Syse-regjeringen gått løs på Karstad-utvalgets rapport hadde det kanskje ikke blitt noen regjeringskrise, og vi kunne ha sluppet alle granskningskommisjonene og nye dekkaksjoner fra Ap-siden. Det var kanskje ikke så rart at vi fikk den såkalte Syse-saken som ble startet av Alf R Jacobsen.

Vi forsvarer selvsagt ikke de tiltalte i listesaken eller Treholt-saken, men av prinsipielle grunner bør det kanskje spørres om retten fikk opplyst nok om bakgrunnen til Sanness og Skogan som uavhengige sakkyndige i forhold til påtalemyndigheten, som reelt sett var Trond Johansen ihvertfall i listesaken?

24.11.1 Sjaastad i 1982

24.11.1.1 Advarslene fra offiserene

I kap. 8.15 redegjorde vi for henvendelsen våren 1982 til statssekretær Erling Norvik ved statsministerens kontor fra to offiserer som ville advare om at avlytting av Regjeringen kunne forekomme som ledd i illegal avlytting ved deler av E-tjenesten, at det fant sted sammenblanding mellom partipolitikk og faglig etterretning og at det var behov for å se nærmere på kontrollen av utenlandske tjenesters virksomhet i Norge. Norvik varslet Willoch som overlot saken til daværende forsvarsminister Anders C. Sjaastad, og der ble den. Intet skjedde. Det foreligger svært motstridende og uklare versjoner av hva Sjaastad foretok seg.

La oss først se på hva han burde gjort. Han burde naturligvis straks tatt en viktig henvendelse fra statsministeren opp med Forsvarssjefen, som skulle vært pålagt å fremskaffe alle oversikter over ansatte, tjenestesteder og tjenestefunksjoner, inklusive det «ytre apparat», og deretter sørge for å få avhørt personell under Trond Johansen. Det skjedde ihvertfall ikke.

Ifølge Nygaard Haug-utvalget varslet han hverken Forsvarssjefen, E-sjefen eller noen andre i Forsvarets ledelse¹. Det er mulig at han samtalte med daværende forsvarsråd Caspar Stephansen. Hva Stephansen i så fall gjorde, vet ingen, men det kom ihvertfall intet ut av det. Stephansen anses imidlertid i Forsvaret for å stå Trond Johansen svært nær. Hvis Stephansen som Sjaastads kollegiale medarbeider hadde kontaktet noen i forsvarsledelsen ville dette vært det samme som at Sjaastad gjorde det, men det er utelukket, jfr. Nygaard Haug.

Det eneste vi således vet helt sikkert, er at ingen formell saksbehandling ble iverksatt, og at forsvarsledelsen aldri ble trukket inn i det hele tatt.

Første gang Sjaastad orienterte offentlig om saken, var i NRK i forbindelse med utgivelsen av «Vi som styrer Norge»² der Norvik fortalte om møtet, referert slik i Klassekampen³:

«Først sier (Sjaastad) at han ikke husker henvendelsen fra Norvik …

Men snart husker han bedre. Da sier Sjaastad at han tok saken opp med folk i E-tjenesten (ikke sjefen). Som svarte: Slapp av, det er bare tull. Så avlyttingspåstanden var – og er – ikke noe å bry seg om.

Så forteller Sjaastad at han fikk foretatt sikkerhetssjekk av Trond Johansen …»

Vi kan ikke stå inne for Klassekampens gjengivelse, og har ikke hatt anledning til å sjekke primærkilden. Men vi har også fått referert at Sjaastad – som ellers er kjent for utmerket hukommelse – husker lite om saken – kanskje den mest alvorlige i hans statsrådstid⁴. At han ikke kontaktet noen i Forsvarets ledelse stemmer med Nygaard Haug-utvalget.

Vi vet ikke om det er riktig at han kontaktet noen andre i E-tjenesten eller hvem det i så fall var. Derimot er vi overbevist om at Sjaastad – i motsetning til Norvik – har mottatt advarslene fra de to offiserene med betydelig skepsis og ulyst, på grunn av hans bakgrunn fra NUPI (se foran). Sjaastad hadde bare sittet et halvt års tid som minister, og det er høyst usannsynlig at han i denne perioden var blitt så godt eksponert mot andre enn topplederne i Forsvaret at det var naturlig å forbigå disse og isteden kontakte noen nede i systemet. For å gjøre det, må man ha meget gode personlige forbindelser/venner som lar seg kontakte på denne måten og deretter glemme kontakten uten straks å vise til eller rapportere til overordnede. En sak som dette ville ingen «normal» tjenestemann våge å holde unna egne sjefer. Så fortrolige kontakter kan Sjaastad kun ha skaffet seg på NUPI, og i så fall fra innhentingsseksjonen som var NUPFs hovedleverandør, dvs. Trond Johansen. Dette er i så fall konsistent med opplysningen om at han kontaktet E-tjenesten, men ikke sjefen. Når Sjaastad aldri har opplyst hvem han kontaktet, viser det også at det var en privat underhåndskontakt, ingen offisiell forespørsel eller saksoversendelse. I seg selv er dette meget ukorrekt og sterkt kritikkverdig opptreden av Sjaastad. Men hvis det virkelig var Trond Johansen han kontaktet – selve hovedmistenkte – har han jo fått det svaret han ventet, trodde og ønsket: Dette var bare tull. Kanskje han også har fått visse diskrediterende «opplysninger» om de to oberstløytnantene?

Det var ihvertfall daværende E-sjef i 1982, Jan Ingebrigtsen, inne på i 1992. Ifølge Tron Øgrim i Klassekampen hadde han bl.a. dette å si, her i Øgrims sikkert noe fargerike språkdrakt ledsaget av Øgrims egen kommentar:

«Alle store organisasjoner har sine særlinger. Og han visste ikke, men trodde han kunne gjette hvem som kom til Norvik. Og vedkommende var kjent for å være koko (sa E-sjefen, med litt andre ord).

Et billig poeng er at E-sjefen innrømmer at han hadde ansatte som ‘alle’ visste var så sprø at de ikke kunne skille fantasi fra virkelighet! (Som sjef stiller han vel da i samme klasse som han som ansatte bussjåføren som ikke kunne forskjell på høyre og venstre?»

Som Øgrim selv sier, har nok ikke de samme ordene vært benyttet. Men realitetene stemmer med våre øvrige opplysninger. De to offiserene, som begge hadde hatt en meget solid og ærefull militær fortid, ble fra møtet med Norvik systematisk diskreditert i buskene og gjennom indirekte uttalelser, slik det er tydelig Ingebrigtsen benytter her. To 100% friske offiserer ble etter dette stigmatisert som «sykere og sykere».

Det beste bevis på dette får man faktisk ved å lese kritisk i Alf R Jacobsens «Mistenksomhetens pris», og selv gjøre seg opp en mening, eller lese vår egen analyse av Jacobsen nedenfor (kap. 25.11). Da vil man se at Jacobsen – som virkelig anstrenger seg for å støtte versjonen om «syke» offiserer, må ty til grove forvrengninger, fortielser og konstruksjoner for å få det til, og fortsatt har så svake resultater at han i neste runde må ty til sirkelbevis (ikke hør på det de sier fordi de er gale, at de er gale forstår vi ut fra det de sier).

Hva så med den påberopte «sikkerhetssjekken»? Hva mener han med en «sjekk»? Var det etter foreliggende rutiner skulle han kalt det en «sikkerhetsundersøkelse». Normalt skulle den blitt utført ved henvendelse til justisministeren for instruks til POT. Det skjedde ikke. Sjaastad kunne selvsagt også gått via Sikkerhetsstaben i Forsvaret, men han kunne vel ikke kontakte noen i forsvarsledelsen om sikkerhetsundersøkelsen, samtidig som vedkommende ble holdt uvitende om sakens egentlige innhold, som Sjaastad sier han bare orienterte noen underordnede om?

Iverksatte Sjaastad virkelig en slik undersøkelse? Eller noe annet, uoffisielt utenom reglementet? Hvem utførte i tilfelle jobben? Hvorfor er det ikke redegjort for dette i Nygaard Haug-utvalgets innstilling? Dette virker meget uklart.

I alle fall er en ordinær sikkerhetsundersøkelse helt irrelevant her. Den ville ikke avdekket om noen av E-stabens noen tusen ansatte lyttet på Regjeringen (ingen har hevdet at dette var i fremmed makts tjeneste). Å iverksette en sikkerhetsundersøkelse i 1982 på Trond Johansen, en førsteklasses etterretningsmann som hadde befestet sin stilling siden krigen virker i alle fall lettere komisk. Johansen kjenner nok innholdet i sin egen personellmappe like godt som om han selv skulle laget den! Det virker omtrent like relevant som å spørre en lokal politimester om J. Edgar Hoover kunne mistenkes for å være kommunist.

Et annet uklart spørsmål er hva slags tilbakemelding som ble gitt til Willoch. I 1992 skal han ha sagt til media at påstandene ble kontrollert godt nok av Sjaastad⁵. Willoch er dannet og ville aldri ha kritisert en tidligere regjeringskollega åpent, men ville neppe ha uttrykt seg like kategorisk uten et eller annet grunnlag. Han kan være feilsitert. Imidlertid vil alle som har arbeidet sammen med Willoch (Ramm gjorde det på nært hold i Stortinget 1974-1981) kjenne til den wilIoch’ske systematikk. Han holdt nøye orden på sine forespørsler til sine medarbeidere og ville nok etterlyst et svar om intet var kommet. Noe må således Sjaastad ha svart Willoch, som fikk ham til å slå seg til ro. Det er vanskelig å tenke seg at Willoch ville akseptert kun en orientering om at Sjaastad hadde spurt Johansen, fått hans forsikring om at han var snill gutt og ikke mistenkt for å være utenlandsk agent, og gitt seg med det.

Har Sjaastad gitt en korrekt tilbakemelding til Willoch?

Det virker klart at det aldri ble gitt noen generell orientering til statsrådene. Flere av statsrådene i Willoch regjeringen (ihvertfall Heløe, Rettedal, Sellæg) hadde senere opplevelser som gjorde at de fikk mistanker om avlytting. Noen av dem snakket sammen om det, iflg Heløe (se kap. 21.37). Hvis de var blitt orienten om offiserenes advarsel allerede i 1982 ville deres egne meldinger kommet i tillegg, og det ville helt sikkert blitt en mye større sak, der det også ville kommet opp at det var samme mistanker i regjeringene Borten og Korvald.

Jo flere helt uavhengige mistanker om avlytting, jo «sykere» måtte jo nå de to offiserene være. Diskrediteringen av dem har fortsatt til den dag i dag, jfr. Jacobsen (kap. 24.1 1). De må nå få oppreisning.

Samtidig venter vi på å få besvart endel spørsmål: Hvorfor kontaktet ikke Sjaastad Forsvarssjefen? Hvorfor kontaktet han ikke E-sjefen? Nygaard Haug-utvalget konstaterer at anklagene (av Sjaastad) ikke ble tatt alvorlig. Hvorfor?

Daværende forsvarssjef Sven Aage Hauge var seksjonssjef i E-staben 1970-75 og E-sjef 1975-77. Som E-sjef omorganiserte han Tronds avdeling til fire seksjoner og opprettet en sivil stilling skreddersydd for Trond (sjef seksjon D), slik at han kunne fortsette til han ble 70. Hauge ble sjef for Operasjonsstaben i FO 1977-78, stabssjef 1978-82 (dvs. overordnet E-staben) og Forsvarssjef 1982-84 (herunder ansvarlig for opptaket av Treholt på Forsvarets Høyskole, se nedenfor).

Fra 1970 til 1982 hadde Hauge vært direkte overordnet Trond (unntatt ett år), som i våre og andres øyne (ref. Ronald Bye) «klarerte» Hauge rett til topps med sin kombinerte E-makt og A-makt.

Hauge hadde også i alle disse årene (ihvertfall 1970-77) hatt NUPI og dermed Sjaastad som direkte samarbeidspartner. Det var også Sjaastad som sto for utnevnelsen av Hauge til Forsvarssjef i 1982, akkurat mens Treholt-saken nærmet seg den avgjørende Høyskolefase. Dette var en historisk utnevnelse, fordi hans forgjenger, general Sverre Hamre, trakk seg ett år før tiden fordi han fikk et sivilt jobbtilbud «he couldn’t refuse». Dette har ikke hendt før eller siden, og vi er heller ikke kjent med det fra utlandet. Hauge ble således brått fungerende forsvarssjef under prosessen med opptak av Treholt på Høyskolen.

Hvorfor snakket ikke Sjaastad med general Hauge om avlyttings-, overvåkings- og Mossad-anklagene mot Trond? Det var bare en grundig undersøkelse iverksatt av Hauge, som hadde erfaring og kunnskap fra E-staben, som kunne imøtekomme oppdraget fra statsministeren til forsvarsministeren. Og hvorfor snakket ikke Sjaastad med E-sjef Jan Ingebrigtsen som Sjaastad hadde kjent fra 1978-82? Dette er en gåte.

I denne perioden utviklet Treholt-saken seg parallelt med avlyttingssaken. Som beskrevet senere (se kap. 25.10) var det internt i Ap stor frykt for hvordan denne saken kunne bli brukt av POT og Høyre til å vise hvordan det var skapt brede miljøer i Ap som ikke var å stole på. Men for Willoch-regjeringen utviklet hovedproblemet seg til å bli det tilsynelatende fait accompli som forelå ifbm opptaket av Treholt på Forsvarets Høyskole. Dette ble et umulig og livsfarlig valg mellom sikkerhetshensyn på kort og lang sikt. Ble Treholt ikke sikkerhetsklarert, kunne han forstå at det var mistanke mot ham. Da ville han varsle KGB og gå «i dvale» slik at bevismidlene ville bli for svake til å få ham dømt, og da ville KGB ha i behold en verdifull agent som kunne aktiveres igjen senere – kanskje når han hadde nådd høye verv. Fikk han komme inn på Høyskolen, ville han få tilgang til de dypeste norske og allierte hemmeligheter med tilsvarende risiko økonomisk og sikkerhetsmessig.

Den kompliserte og høyst konspiratoriske bakgrunnen for at Regjeringen kom i dette dilemma er beskrevet i kap. 25. 10. Når saken først var kommet så langt, var POT, som var ansvarlig for etterforskningen, nødt til å gå inn for klarering selv om man egentlig var sterkt mot opptaket på Høyskolen og hadde innstendig anmodet UD v/utenriksråd Kjell Eliassen om å få hindret dette. Forsvarssjefen, general Sven Aage Hauge, som burde ha protestert på det aller sterkeste og truet med å gå av, satt passivt på sidelinjen og ville iverksette klarering, forutsatt at det var regjeringen som tok beslutningen. Det bemerkelsesverdige er at forsvarssjefen og S-staben tidligere, i 1975, før Treholt var etablert som en av de hovedmistenkte, hadde nektet ham tilsvarende klarering. Da var Hauge sjef for E-staben!

Alle regjeringens rådgivere, fra POT og departementsråd Leiv Eldring til E-staben og Forsvarssjefen, inklusive selvsagt departementsråd Eliassen og UD, var nå enten eksplisitt eller stilltiende eller nødtvungent for at Regjeringen måtte vedta klarering. Det gjorde den etter stor tvil, uvitende om hvilket spill som hadde bragt dem opp i denne situasjonen og om de egentlige konsekvensene, fordi Hauge unnlot å redegjøre for de mulige økonomiske konsekvensene og ikke minst forholdet til våre NATO-allierte hvis Treholt ble opptatt (Sjaastad, med sin bakgrunn, måtte selv kjenne konsekvensene, men han fulgte med på ferden). Men siden ble Willoch og hans regjering utsatt for drepende kritikk for å ha spolert «flere forsvarsbudsjetter» verd «50 mrd kroner»¹ – av det samme sosialdemokratiske establishment som Johansen var en del av.

Sjaastad hadde altså anbefalt og – som den eneste statsråden med tilgang til data om de totale økonomiske og militære konsekvensene – fått vedtatt en kurs i Treholt-saken som hadde snudd den politiske effekten trill rundt: Istedenfor fokus på problemene med den infiltrerte generasjonen av unge Ap-folk – «Gerhardsens barn» – og konsekvensene av Aps omfattende pjolterdiplomati østover, ble man etterhvert sittende med Svarteper selv: Høyskole-saken.

I E-staben – som ifølge Hoem og Ekeland meget vel kunne ha avlyttet regjeringen – visste man at Sjaastad gjennom denne saken allerede hadde strukket sin posisjon i regjeringen langt. Utover høsten 1982 måtte Sjaastad antakelig gi en eller annen form for tilbakemelding vedrørende de meget alvorlige anklagene fra de to offiserene. Sett fra Trond Johansens side måtte de avvises, og tjenesten hvitvaskes. Det så ikke ut til å være problem å få Sjaastad til å droppe saken. Men ville han ha troverdighet nok i regjeringen? Ville statsministeren kunne mistenke Sjaastad for å stå for nært E-tjenesten, og iverksette noe selv? Det måtte ikke skje.

Det er da interessant å notere at Arbeiderpartiet, som alltid har lagt meget stor vekt på nasjonal enighet i forsvarspolitikken, under behandlingen av forsvarsbudsjettet denne høsten valgte å fremsette mistillitsforslag mot Sjaastad. Bakgrunnen var betalingsopplegget for visse deler av NATCTs infrastrukturprogram som gjaldt fellesfinansieringen av programmet for utplassering av mellomdistanseraketter i Europa, et svar på den sovjetiske utplasseringen av SS 20 og del av det såkalte «dobbeltvedtaket» som skulle presse Sovjet til forhandlingsbordet. Dette var et NATO-opplegg Ap selv hadde medvirket til og godkjent i regjeringsposisjon i 1979. Det gjaldt også hovedlinjer i finansieringsopplegget, dvs. at man først godkjenner visse rammer og fordelingsregler, og så siden bevilger midlene over hver sine budsjetter rent teknisk. En komitéinnstilling fra året før som antydet at man sto friere, var implisitt blitt rettet av statsråd Sjaastad under debatten, men ble nå brukt til å hevde at Regjeringen ikke hadde dekning i Stortinget for å påbegynne utgiftsføringen (det var ikke snakk om å «utbetale», for Norge var netto mottaker av infrastrukturmidler). Internt i Ap utviklet det seg en strid der venstresiden ønsket å utsette saken for at Norge ikke skulle fremstå som «spydspiss». Det ble derfor hevdet at utgiftsføringen var et taktisk spill for å øke splittelsen i Ap. Dette forslaget var så tynt og så atypisk for Ap at ingen kunne begripe hvorfor det var blitt fremsatt², og det fikk bare stemmene fra Ap og SV og noen få utbrytere.

Men en virkning hadde det: Det markerte at Ap var sinna på Sjaastad, og styrket Sjaastads posisjon i Høyre.

Det var ihvertfall ikke til skade for «den fjerde tjeneste» som nå kjempet mot å bli avslørt.

1. Arbeiderpartiet sto dette året foran en sikker politisk katastrofe pga. den kommende Treholt-avslør ingen, hvis ikke noe ble gjort
2. Tidlig dette året ble regjeringen advart av to offiserer om at avlytting av Regjeringen kunne forekomme som ledd i illegal avlytting ved deler av E-tjenesten, at det fant sted sammenblanding mellom partipolitikk og faglig etterretning og at det var behov for å se nærmere på kontrollen av utenlandske tjenesters virksomhet i Norge.
3. Det var allerede kjent ved selvstendige observasjoner at det sannsynligvis hadde vært avlytting av Borten- og Korvald-regjeringene.
4. Likevel lot ansvarlig statsråd Sjaastad advarselen fra offiserene løpe ut i sanden, til tross for sine gode E-kontakter fra NUPI (eller på grunn av dem).
5. Flere Høyre-statsråder snakket i denne tiden sammen om at de hadde mistanke om telefonavlytting.
6. Den ekspress-innsatte forsvarssjef Hauge og Sjaastad anbefalte i mai Willoch å utstede sikkerhetsklarering som bragte Treholt inn på Forsvarets Høyskole.
7. Høsten 1982 – under budsjettbehandlingen – reiste Ap mistillitsforslag mot Anders C. Sjaastad for virkningene av Aps eget dobbeltvedtak!
8. Sjaastad husker lite eller ingenting om hva han gjorde med offiserens henvendelse.
9. Nygaard Haug-utvalget konstaterte at Sjaastad ikke tok opp saken med noen i Forsvarets ledelse.

Det interessante er imidlertid at de kreftene som i 1982 kjempet for å få lagt død informasjonene fra de to offiserene, i 1983 i realiteten avslørte seg selv, men det er det ingen som har oppdaget før vi nå kan referere fra statskalenderen. Vi får da heller foregripe avsløringen av identiteten til den ene offiseren, som vi ellers ville ha spart til et senere kapitel for å markere hvem (Alf R Jacobsen) som først opptrådte i strid med offiserenes ønske om anonymitet.

Det viser seg nemlig at Trond, E-sjef Jan Ingebrigtsen, Forsvarssjef Sven Aage Hauge, forsvarsråd Caspar Stephansen og forsvarsminister Anders C. Sjaastad året etter, i 1983, utnevnte den ene av de to, oblt Edvard Hoem til oberst, og beordret ham til tjeneste som sjef ved Infanteriregiment nr. 8/Forsvarsdistrikt nr. 8 med sete i Stavanger¹ og ansvar for totalforsvaret av oljehovedstaden Stavanger, de fleste oljeselskapenes hovedkvarterer, flere ilandføringssteder for gass og olje og en stor del av offshore-installasjonene! Enda viktigere: Innenfor hans ansvar ligger også forsvaret av hovedkvarteret for Forsvarskommando Sør-Norge, som er ett av de få viktige militære kommandosentra i Norge i fred som i krig.

Det går ikke an av en forsvarssjef og en forsvarsminister å avskrive en meget alvorlig henvendelse fra en oberstløytnant det ene året som tull, løgn og fanteri fra en gal mann, for så neste år å utnevne den samme mannen til en av de mest ansvarsfulle operative sjefs funksjon er på Sørvestlandet! Var henvendelsen til Norvik rent oppspinn, løgn eller hallusinasjoner, var dette en gal mann. Var han gal i 1982, var han gal i 1983. Da måtte Sjaastad ha reagert, og ikke sendt saken videre til statsråd med sin underskrift. Mer to the point: Kunne han utnevnes til oberst i 1983, burde man ha lyttet til ham og iverksatt helt andre tiltak i 1982.

24.11.3.1 Sjaastad og Gardermoen

I 1988 stemte Stortinget med knapt flertall for å velge Hurum som lokaliseringssted for ny hovedflyplass. Ap-regjeringens forslag om Gardermoen ble nedstemt ved hjelp av en håndfull utbrytere fra Ap. Disse ble grundig utskjelt av Ap-ledelsen til tross for tradisjonen om at representanter kan følge lokalpartiet i lokaliseringssaker. Ap hadde knyttet stor prestisje til Gardermoen og mislikte flertallsvedtaket sterkt. I Aps beretning for 1987-88 heter det knapt¹:

«Regjeringen foreslo å bygge ny hovedflyplass på Gardermoen for Østlands-området Stortingsflertallet gikk imidlertid inn for Hurum. Regjeringen har fulgt opp vedtaket ved å starte planarbeidet for å forberede bygging av ny hovedflyplass på Hurum.»

Uventet og ubehagelig for stortingsflertallet dukket det etterhvert opp en ny rapport om værforholdene på Hurum, den såkalte Hafnor-rapporten (om alle sidene ved Hurum-saken, se Wiborg-saken, kap. 21.13). I første omgang er derved Hurum skutt ned. Syse-regjeringen foreslo i 1990 at man skulle utrede delt løsning Gardermoen/Fornebo, men dette ble nedstemt i Stortinget, som åpnet pånytt for Gardermoen-utbygging.

Men 8. mai 1992 – samme dag som Regjeringen la frem sitt forslag om Gardermoen-utbygging for Stortinget – leverte sivilingeniør Jan Wiborg sin rapport om at Hurum-målingene var systematisk forfalsket. Det kom også en rekke andre henvendelser som var kritiske til målingene. Det heter i Høyres Håndbok²

«Stortinget mottok i sakens anledning også brev fra Norsk Flygerforbund, Norsk Flygelederforening, Luftfartens Funksjonærforening og Norsk Kabinforening. Høyre fant at kritikken mot værmålingene etterhvert var blitt så omfattende at partiet henvendte seg til Presidentskapet, i brev av 12. mai 1992, og ba Presidentskapet vurdere å initiere en uavhengig granskning av værmålingene. Samtidig fremmet Fremskrittspartiet i Stortinget et konkret forslag om at stortinget selv nedsatte en granskningskomité.

Presidentskapet valgte å oversende til samferdselskomiteen alle henvendelser i denne saken, under komitébehandlingen tok Høyre til orde for at man ikke burde realitetsbehandle Fremskrittspartiets forslag før det forelå en ekspertvurdering av Wiborgs rapport. Komitéens flertall, alle partier unntatt Fremskrittspartiet, samlet seg om å kreve at Regjeringen får foretatt en uhildet, faglig gjennomgang av kvaliteten på værmålingene. Komiteen gikk svært langt i å spesifisere overfor Regjeringen at man forutsatte bruk av uavhengige eksperter og at Regjeringen informerte Stortinget snarest mulig om resultatet av en slik granskning.»

Vi merker oss først at Wiborg ikke bare var kritisk til værrapportene, han hevdet sågar at de var forfalsket av Ap-regjeringens underordnede ledd. Her er – i beste fall – et nytt eksempel på Stortingets naivitet. Man lar Ap granske seg selv i troen på at norsk politikk bare dreier seg om ulike meninger og at alle partier er ærlige nok til å gjøre sin egen skittentøyvask. Naturligvis skulle man gransket parlamentarisk – uansett forslagsstiller! Men Høyre tok til orde for å utsette dette forslaget i påvente av en ekspertvurdering – fra Regjeringen!

Høyres fraksjonsleder var Anders C. Sjaastad.

17. juni 1992 utnevnte Ap-regjeringen Rakel Surlien til formann for en tremannskommisjon (de to andre var rene tekniske eksperter) som skulle vurdere Jan Wiborgs rapport³. Surlien var som Sp-medlem og tidligere statsråd i Willoch-regjeringen tilsynelatende et troverdig valg. I realiteten hadde hun gjennom flere år vært systematisk dyrket av Aps ulike systemer (se kap. 24.12). Med den enorme prestisje Regjeringen satset på Gardermoen var det opplagt at denne posisjonen måtte besettes med en person som minst ville være velvillig innstilt til Regjeringens syn og tolke mest mulig tvil i deres retning. Vi holder det som mer sannsynlig at oppgaven var enda klarere: Å få undertrykket Wiborgs konklusjoner gjennom en dekkaksjon.

Det blir jo helt tydelig ved at Regjeringen tok sjansen på å presse Stortinget til å gjøre vedtak før den ble avgitt⁴. Tror noen Regjeringen tok sjansen på dette hvis den fryktet motsatt konklusjon fra Surlien?

Og hvordan kunne Høyre, som hadde presset slik på for å få denne granskningen, gå med på å realitetsbehandle Gardermoen mens det fortsatt var muligheter for at Wiborg hadde rett og Hurum-vedtaket derved burde stå ved lag? Men det gjorde partiet – trolig på basis av råd fra Anders C. Sjaastad.

Høyre gikk nå inn for å få utredet hovedflyplass på Hobøl. Ap ville ha Gardermoen, og mellompartiene «delt løsning». Ap klarte nå å skremme Høyre til likevel å stemme for Gardermoen i første voteringsrunde fordi Ap selv truet med å stemme for «delt løsning» hvis Gardermoen falt. Det ble ingen ærefull utgang på hovedflyplass-saken for Høyre.

Alle viktige beslutninger om Høyres opptreden i Stortinget tas selvsagt av hele stortingsgruppen. At Høyre som i 1988 hadde seiret med Hurum, i 1992 kom så elendig ut med Gardermoen og egen snuoperasjon, selv om ny seier for Hurum og et fryktelig slag mot Ap høyst sannsynlig lå åpent tilgjengelig i Wiborg-rapporten, er imidlertid en sørgelig historie. Wiborg har etterlatt seg papirer der han er forbauset over hvor negativ han oppfattet Sjaastad. Uten å trekke de sterkeste konklusjonene i denne saken, tror vi Høyre gjør klokt i å kikke litt i styre- og gruppeprotokollene for å revurdere de rådene man fikk fra sin fraksjonsleder.

Vi har i kapitlene 14.6 og 15 beskrevet den drabelige kampen i justiskomitéen frem til sommerferien 1993. Da var Wenche Frogn Sellæg Høyres fraksjonsord fører, KrF var representert med Svein Alsaker og Sp med Edvard Grimstad – et drabelig trekløver som i sak etter sak – og særlig denne – gjorde livet surt for justisministeren.

Vi minner om at komitéens flertall helst ville hatt en parlamentarisk granskning av justisvesenets rolle i vår sak, og at det medførte at Regjeringen v/Riksadvokaten «stjal» hele granskningen. Vi minner også om at de tre var heller skeptiske til Riksadvokatens intensjoner og understreket at poenget var å få gransket justisvesenet.

Da Riksadvokatens «Dahl-gruppe» et år senere henla hele saken uten et sekund å ha etterforsket justisvesenet og etter å ha overlatt hele E-staben til Nygaard Haug som ga blaffen og måtte lyve seg ut av dette, ga de tre fra den gamle komitéen klare beskjeder om hva de mente om det. Men nå var de ute av komitéen. Sellæg og Alsaker var helt ute av Stortinget, og Grimstad var blitt president.

Den nye justiskomitéen har ikke gjort et slag i forhold til at Regjeringen åpenbart førte Stortinget bak lyset i denne saken. Den har en unnskyldning å dekke seg bak, nemlig Lund-kommisjonen. Men ingen makt i verden hadde kunnet hindre ikke-sosialistene i justiskomitéen i å boltre seg i denne fabelaktige saken mot Ap-regjeringen hvis de hadde hatt lyst.

Høyres fraksjonsordfører i den nye komitéen er en som tre ganger tidligere heller ikke hadde lyst. Han heter Anders C. Sjaastad.

Rakel Surlien¹ er født 1944 i Svelvik i Vestfold (datter av gårdbruker Magnus Surlien og Marit Elisabeth Eriksen). Hun tok artium i 1963 og juridikum i 1970 (folkerett som spesialfag). Hun var lærervikar 1963-64, saksbehandler i Justisdepartementet 1970-71, saksbehandler hos Sivilombudsmannen 1972-74 og 1976-78, og dommerfullmektig i Sandefjord 1974-75.

Surlien ble sekretær for Stortingets justiskomité 1979-83. Hun gikk direkte fra denne jobben til taburett som statsråd for Senterpartiet i Miljøverndepartementet (tidligere Gros departement) ved utvidelsen av Willoch-regjeringen i juni 1983 og satt der til Regjeringens avgang i mai 1986. Høsten 1986 og våren 1987 var hun elev ved Forsvarets Høgskole. I desember 1986 ble hun utnevnt til lagdommer i Eidsivating med tiltredelse 1. mai 1987. Fra 1990 var hun lagmann.

Fra lagmannsstillingen gikk hun i 1994 over til stilling som prosjektleder i Justisdepartementet og ble utnevnt til departementsråd samme sted med tiltredelse 1. januar 1995².

Dette var ledd i det samme «kvinnesleppet» som utnevnte Agnes Nygaard Haug til fungerende høyesterettsdommer. Surlien etterfulgte Ingelin C Killengren (se kap. 25.15.5-6), som da ble politimester i Oslo.

Surlien var formann for Senterungdommens juniorutvalg 1963-65 og formann for Senterpartiets studentlag i 1966. Hun dukket da ikke opp igjen i politikken før hun i 1971 ble medlem av bydelsutvalg 05, Ila i Oslo – antakelig omtrent den eneste person i den bydelen som var medlem av Sp! I 1975 ble hun 2. varamann for Senterpartiets ene representant Arne Haukvik i Oslo Bystyre og medlem av bydelsutvalg 01, Frogner/Vika. Hun fikk ett eneste kommunalt verv som medlem av Skatteutvalget (20 medlemmer).

I 1980 ble hun medlem av Straffelovkommisjonen, varamedlem til Rådet for rettsinformasjon og revisor i Oslo Senterparti. I 1982 ble hun medlem av FNs ekspertkomité vedr avskaffelse av kvinnediskriminering. Hun har vært varamedlem til Norsk Kvinnesaksforenings Landsstyre fra 1982.

Surlien ble oppnevnt som medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten i 1988 og satt til 1. mars 1992 (1. april 1992 overtok Brit Seim Jahre). Hun var medlem av styret i A/S Vinmonopolet 1987-93. I 1989 ble hun leder for Sivilforsvarsnemnda for drivstofforsyningen (en nemnd nedsatt av Industrivernet) og i 1990 for beredskapsrådet for skipsfarten.

Sivilforsvarsnemnda for drivstofforsyningen er en del av Industrivernets virksomhet, og dermed del av E-stabens beredskapsplanlegging. Forsvarets overkommando er representert i nemnda ved kommandørkaptein Odd Arne Høiland. Sekretæren for nemnda er Atle Faleide, ansatt i Industrivernet fra 1980.

I 1991 ble hun oppnevnt til styremedlem i Statens Banksikringsfond sammen med adm. dir. Tormod Hermansen i Televerket og professor Einar Hope³. I 1994 ble hun utnevnt til medlem av Norges Forskningsråds hovedstyre der hun bl.a. sitter sammen med Hans Chr Bugge (nestleder i styret, statssekretær for Ap i Departementet for utviklingshjelp 1986-87), og som 3. varamann til Stortingets Nobelkomite (2. varamann er Kaare Sandegren, Ap).

Surliens yrkesmessige karriere hadde allerede passert en topp da hun var tilbake som saksbehandler hos Sivilombudsmannen som tidligere dommerfullmektig forut for ansettelsen i Stortinget i 1979, 35 år gammel. Politisk var hennes viktigste posisjon 2. varamann for den dominerende Sp-representanten Arne Haukvik i Oslo Bystyre.

Vi kjenner ikke til hvordan hun i 1979 ble sekretær i Stortingets justiskomité, men vi har kjennskap til en del lignende ansettelser i Stortinget: Ap kjører nesten alltid frem en typisk partipolitisk departementskonsulent. Hvis vedkommende møter motstand fordi det er bedre, upolitiske søkere (som Ap alltid frykter egentlig er klart ikke-sosialistiske), inngås helst et forlik med mellompartiene om en kandidat med skygge av tilhørighet hos ett av disse. I 1979 var det 5 Ap-medlemmer og 5 ikke-sosialister i justiskomitéen. Jo Benkow (H) var formann slik at det «egentlig» var ikke-sosialistisk flertall. Dette var nettopp en situasjon der det ofte ble forlik mellom Ap og sentrum, og i et politisk klima da det ikke-sosialistiske samarbeidet var inne i en bølgedal. På den annen side er det fullt mulig at Surlien ble ansatt av det ikke-sosialistiske flertallet eller etter en prosess som kan ha endt enstemmig. Poenget er at kandidater med partipolitisk tilknytning har svært gode sjanser på en søkerliste der de fleste ellers er upolitiske.

I alle fall ble denne ansettelsen en karrieremessig rakett for Rakel Surlien, som i løpet av fire år ble toppsjef for et departement og deretter raskt lagdommer, lagmann og høyeste administrative sjef i samme departement. Det er liten tvil om at hun meget fort lærte alt om å spille på de politiske vinder!

Surlien er idag et eksempel på en aktør som ikke tilhører Arbeiderpartiet, men som i det minste må ha kunnskap om endel av de irregulære forhold omkring det vi kaller «den fjerde tjeneste», og sannsynligvis blitt involvert sterkere etterhvert.

I 1992 ble hun av samferdselsminister Kjell Opseth oppnevnt til formann for en gruppe som gjennomgikk rapporten fra sivilingeniør Jan Wiborg som ifølge ham avdekket manipulasjon med måleutstyr og en rekke andre faglige og formelle feil som medførte at Hurum ble tilkjent mye dårligere sikt enn i virkeligheten, og at dette måtte være politisk styrt (se kap. 21.13). Surlien hadde med seg sivilingeniør Erik Jersin og direktør Harald Thunem, begge ved SINTEF, Trondheim. Gruppen avviste på de aller fleste punkter Wiborgs konklusjoner og støttet Televerkets.

Det påfallende er at Regjeringen, etter å ha blitt presset av Stortinget til å besørge en uavhengig gransking av Wiborgs konklusjoner, likevel presset Stortinget til å fatte vedtak før innstillingen var avgitt! Hvordan kunne Regjeringen – og Stortinget for den saks skyld (se foran) – ta sjansen på det? Visste Regjeringen hvilken konklusjon Surlien ville komme til før hun ble oppnevnt? Visste noen i Stortinget hva det gikk i retning av mens utvalget jobbet? I så fall – hvem lekket? Og hvem godkjente at Stortinget kunne gå til realitetsbehandling uten å ha sett innstillingen?

Detaljene i denne saken er omtalt i kap. 21.13, der vi konkluderer med at det meste tyder på at Wiborg hadde rett. Han ble offer for en regelmessig nedkjørings- og terroriseringsaksjon inntil han ble funnet død på bakken foran et hotell i Fredriksberg i Danmark. Saken ble av det danske politiet henlagt som selvmord etter en meget slett etterforskning som bare varte noen få timer.

Hvis Wiborg hadde rett, var Surlien-rapporten en dekkaksjon. (Det har vært mange slike.) Det er ikke mulig at så stor avstand som det var mellom disse to motstridende påstander i en rent teknisk sak kunne avskrives som «ulik tolkning», «saklig uenighet» e. I. Her må man bare fastslå at enten ble målingene manipulert, eller de ble det ikke. Men Surlien behøver ikke vært 100% klar over dette. Hun fungerte i så fall bare ut fra at hun hadde lært hva som var hensiktsmessig for de hun var lojal til. Ingen jurist kan likevel gå dypt inn i den tekniske materien. Som man sier i bridge: Er du i tvil, spill spar!

Et svært påfallende forhold er at Rakel Surlien deltok i Kontrollutvalgets behandling av vår sak 31. august 1992, et halvt år etter at hun var blitt skiftet ut ved Kgl. Res. og nytt medlem oppnevnt. Dette kan vi ikke se at det er adgang til, og forholdet er i seg selv irregulært. Hvilken etat representerte hun nå? Eller bare seg selv som privatperson? Det føyer seg inn i en rekke andre irregulære forhold ved denne behandlingen, som redegjort for i kap. 10. La oss minne om:

• Utvalget visste at Setsaas hadde omfattende bevismateriale å legge frem, men innkalte ham aldri til utvalget i det hele tatt, selv om han uttrykkelig hadde bedt om å få gi en omfattende redegjørelse og det var han som hadde langt de fleste observasjonene og han som oppbevarte og systematiserte gruppens bevismateriale samlet
• Utvalget hadde kun halvtimes møter med de tre andre anmelderne, som ble pålagt bare å snakke om egne opplevelser. For to av anmelderne virket det som om medlemmene knapt var interessert i det de holdt på med
• Da den tredje (presten Petter Holst) møtte, var det for mange tilstede i utvalget i tillegg til Surlien
• Utvalget har medgitt at det ikke utførte noen etterforskning, fordi Oslo Politikammer hadde fått anmeldt og deretter «etterforsket» saken – ikke en gang avhør av Svein Urdal som var POT-sjef i 1990-1991; et sentralt tidsrom i vår klage
• Vi har tidligere (kap. 4.4) påvist at kravet fra Oslo Politikammer v/Leif A. Lier om at vi skulle innlevere anmeldelser må ha vært for å legitimere at Kontrollutvalget ikke skulle etterforske, dvs. at det forelå en koordinert dekkaksjon mellom de to organer. Denne måtte være iverksatt av Justisdepartementet.
• Medlemmene av Kontrollutvalget (og de andre som møtte, inklusive «freelanceren» Surlien) må ha forstått det uvanlige ved at Setsaas ikke var innkalt og enten vært med på dekkaksjonen eller blitt ført bak lyset
• Det er sannsynlig at det forfalskede grunnlag for Politikammerets politiaksjoner mot oss, herunder Lauritzen-rapporten (se kap. 18.5) var kjent for medlemmene av Kontrollutvalget som begrunnelse for ikke å innkalle Setsaas og for å frikjenne POT på så mangelfullt grunnlag. I virkeligheten var dette grunnlaget for regjeringens konverteringsaksjon, som ble oppkonstruert etter at Urdal gikk av i oktober 1991. Når Stenberg-Nilsen nå holdt seg kun til Grøndahl ga han blaffen i at vi hadde påklaget forhold flere år før Grøndahl tiltrådte.
• Vi har i kap. 18 bevist at Riksadvokatens etterforskere (Dahl-gruppen) må ha lagt til grunn en kjennelse for lovlig overvåking, basert på dette forfalskede grunnlag. Det betyr at POT har drevet overvåking på forfalsket grunnlag – bestilt, kjøpt og betalt – og fått dette godkjent av Kontrollutvalget.
• Det skriftlige forfalskede grunnlaget gjelder såvidt vi vet kun Setsaas. Er det kokt sammen overvåkingsgrunnlag for flere av oss? Ramm? Aamodt? Holst? Hvor mange av vår gruppe på 20-25 personer? Er vi kriminelle alle sammen? Eller er det slik at rettslig kjennelse mot en person gir overvåkerne rett til å overtre alle borgerrettigheter for alle i vedkommendes omgivelser?
• Vi vet også at den mot oss illojale etterforsker som skaffet det forfalskede grunnlaget fikk betalt praktisk talt samtidig ved stor-oppdrag på Lillehammer – av Justisdepartementet!

Videre vet vi at Rakel Surlien var lagdommer og senere en av seks lagmenn mens hun satt i Kontrollutvalget. Hennes sjef var her førstelagmann Agnes Nygaard Haug, siden kjent som leder av Norges-historiens mest grundig avslørte dekk-aksjon og gift med Regjeringsadvokaten. Vi har bevist at fru Haug måtte lyve offentlig for å dekke over tildekkingen.

Rakel Surlien har selv gitt uttrykk for at det er et spesielt forhold mellom henne og søstrene Nygaard¹:

«Lagdommeren er hjertens enig i at vi trenger flere kvinner i politi og rettsvesen. – Vi er altfor få. Fortsatt bare tre kvinnelige dommere ved Eidsivating lagmannsrett av ialt 28; førstelagmann Agnes Nygaard Haug, hennes søster Eva Nygaard Ottesen og meg selv»

Vi har intet imot kvinnelige lagmenn, men trodde det ihvertfall her var slik at man først og fremst trengte de beste juristene. Vi har heller intet imot at kvinnelige lagmenn regner seg som spesielle og gjerne stikker hodene sammen. Vi bare noterer at det er svært sannsynlig at Rakel Surlien og de to søstrene har kjent hverandre meget bedre enn de 28 Iagdommerne generelt gjør.

En kjennelse om lovlig overvåking kan ha vært avsagt av Agnes Nygaard Haug eller en lagdommer/lagmann hun har oppnevnt. Det er derfor en mulighet for at Rakel Surlien har avsagt kjennelse eller kjent til denne, eller at en av hennes nære kolleger har gjort det. (Selv om det er mest sannsynlig at den er avsagt i Oslo Byrett ved byrettsjustitiarius Hans Bendiksby, tidligere statssekretær for Ap, som behandler slike saker der.) Det gjør det i så fall enda mer irregulært at hun deltok i Kontrollutvalget som privatperson under behandlingen av vår sak.

På bakgrunn av alt dette er det påfallende at Rakel Surlien ble ansatt som Ingelin C. Killengrens etterfølger som departementsråd i Justisdepartementet. «Kvinnesleppet» var allerede sterkt preget av posisjonering i justisvesenet av hensyn til de mange pågående overvåkingssaker (tildekkingsaksjoner).

Killengrens utnevnelse til Oslo Politikammer er svært påfallende, og kan kun forstås når man tar i betraktning at det der var nødvending med «innside-folk» for å sikre lokk på alle informasjonene som ligger der. Behovet for fortsatt bruk av «insidere» var ikke noe mindre for denne posisjonens vedkommende.

Som departementsråd i den posisjon som tidligere hadde vært innehatt av Leif Eldring og Ingelin Killengren må Rakel Surlien ha fått kjennskap til svært mange av de aktiviteter Justisdepartementet selv driver på overvåkingsområdet. Med sin bakgrunn i justisvesenet og Kontrollutvalget må hun hatt alle forutsetninger for å fatte de fleste sammenhenger, herunder Justisdepartementets mange tidligere krumspring i forhold til Stortinget, Lillehammer-saken, vår sak, avsløringen av utvalget til Agnes Nygaard Haug som var Surliens tidligere sjef og andre saker i overvåkingsmaterien generelt.

Nå var hun jo også blitt sjef for Politiavdelingen, som under Ingelin Killengren samordnet «ping pong»-aksjonen mellom Oslo Politikammer/Leif A Lier og Kontrollutvalget.

Hun må jo også ha notert seg utgangen av Jan Wiborg-saken (se kap. 21.13) som endte på fortauet i Danmark, etter at hun hadde gransket fra ham all ære. Sjekket hun på sine kanaler hva som var skjedd med mannen i mellomtiden? Sørget hun for ev.t gjenopptakelse av etterforskningen? Utviste hun noen følelser for denne mannens skjebne i det hele tatt?

Ved å delta i Kontrollutvalgets behandling var Rakel Surlien ihvertfall blitt innblandet i den dekkaksjon som denne behandlingen representerte. Hun må således ha fått plikt til å være spesielt aktpågivende i denne saken. Hvis hun var helt uvitende om at dette var en dekkaksjon, må hun i alle fall ha notert seg og senere undret seg over de irregulære sider ved behandlingen av en sak som siden fikk meget bred offentlig omtale, og som hun til sist i departementet må ha fått meget god detaljkunnskap om, særlig på grunn av vår korrespondanse med justisministeren som strakk seg godt inn i tiden etter at hun tiltrådte 1. januar 1995. Mest sannsynlig deltok hun selv i dekkaksjonen i denne forbindelse, slik vi vet hennes forgjenger gjorde ved å være saksbehandler for statsråden.

Samlet sett må Surlien ha fått så god kjennskap til hele vår sak fra sin tid som lagmann med nært forhold til Nygaard Haug, medlem og møtende ikke-medlem av Kontrollutvalget og til sist som departementsråd at hun må ha forstått at det forelå en dekkaksjon. Både direkte og gjennom vår korrespondanse kjenner hun også til alt om Riksadvokatens dekkaksjon v/Dahl. Ved fortsatt ikke å reagere på dette øker hennes ansvar og sannsynligheten for at hun er aktivt innforstått med alle dekkaksjonene.

Det øker også sannsynligheten for at Surliens oppdrag i Hurum-saken også var en dekkaksjon. Det er mer enn nok av selvstendige fakta som underbygger dette (se kap. 21.13).

Vi minner også om at vår klage til Kontrollutvalget gjaldt også gjaldt Mossad og E-tjenesten. Etter reglene skal Kontrollutvalget selvsagt ikke selv avgjøre slike saker, men etterforske og rapportere til departementet. Har Utvalget gjort det? Hva har departementet gjort med disse delene? Vet Surlien noe om det? Og hva med våre klager vedrørende S-staben, som Kontrollutvalget skulle behandlet, men ikke en gang tok med i sin avgjørelse? Gjorde hun noe med den som departementsråd?

24.12.4 Surliens glideflukt

For å summere opp, synes vi at historien om Rakel Surlien etter at hun gikk av som statsråd hos Willoch gradvis minner svært lite om en person med fotfeste i Senterpartiet og mer og mer om en med fotfeste i Gro Harlem Brundtlands og Trond Johansens nettverk:

• Høsten 1986 og våren 1987 var hun elev ved Forsvarets Høgskole. Denne utdannelsen gir meget godt innsyn i og kontakt med de hemmelige tjenestene. Vi kjenner til at Trond Johansen gjerne lar sine egne betrodde folk gå der som elever for å skaffe seg nye venner og medspillere blant andre elever.
• I desember 1986 ble hun utnevnt til lagdommer av Ap-regjeringen
• På dette tidspunktet uttalte hun seg likevel fortsatt som en ivrig tilhenger av ikke-sosialistisk samarbeidet¹:

«(Spørsmål) Når skal Rolf Presthus bli statsminister? (Svar) – Det blir i løpet av våren, og nå må de borgerlige partiene snart overta igjen.»

• Hennes meninger hadde ikke endret seg da hun i august 1987 var fersk lagdommer og kandidat på Senterpartiets liste ved kommunevalget i Oslo²:

«… en stemme på Surlien er en stemme for et fortsatt ikke-sosialistisk flertall i Oslo …

– Jeg mente og mener fortsatt at det riktigste ville ha vært å ta makten tilbake, få dannet en borgerlig regjering. Men jeg aksepterer partiledelsens vurdering av at dette måtte skje på en konkret sak En helt annen sak er om det var riktig av Willoch-regjeringen å gå av ifjor vår. … Jeg forsvarer det vi gjorde ut fra situasjonen den gang. Men i et historisk perspektiv vil det kanskje vise seg at det ikke var særlig klokt å gå av …

(Willoch) er en veldig fin mann; ordentlig. Han er til å stole på.»

• I 1988 ble Rakel Surlien oppnevnt til medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten – av en Ap-regjering.
• I mai 1989 hadde hun skiftet oppfatning fullstendig om ikke-sosialistisk samarbeid³:

«Nå har det seg slett ikke slik at den forrige miljøvernministeren har forlatt Senterpartiet og står på spranget fra Tinghuset og Eidsivating lagmannsrett i Grubbegaten over til et eller annet av Ap-regjeringens statsrådkontorer. Fru Surlien er tvert imot så tro mot sitt politiske ståsted at hun forsvarer Sp’s Arbeiderpartivennlige linje siden 1987 …

Til forskjell fra partiledelsen sier eksstatsråden klart: – Det er viktig at et av de mindre partiene sørger for at vi har en styringsdyktig regjering!

Rakel Surlien gjentar riktignok ikke en understrekning fra Oslovalgkampen i 1987 om de borgerliges felles regjeringsløfte. …»

• Samme år fikk hun viktig posisjon som leder for Sivilforsvarsnemnda for drivstoffforsyningen, en del av Industrivernets virksomhet. Industrivernet er i realiteten en del av E-stabens beredskapsorganisasjon der også Stay Behind, som skjuler det såkalte Spilhaug-apparatet (se kap. 24.5), inngår.
• I 1990 ble hun utnevnt til lagmann.
• I mars 1991 ble hun av Ap-regjeringen utnevnt til en av tre styremedlemmer i Statens Banksikringsfond med Tormod Hermansen som formann⁴. Tormod Hermansen er (se kap. 25.9) dypt involvert i Gros og Tronds nettverk. Det er opplagt at Ap-nettverket har sett dette fondet som en gylden anledning til å plassere sine folk rundt omkring i bankstyrene, og må ha lagt stor vekt på å ha lojale styremedlemmer i dette fondet. Vi minner om at det i vedtektene for banksikringsfondet heter⁵:

«… fondet skal stille vilkår for å yte statslån. Vilkårene kan gjelde både det enkelte private sikringsfondet og den enkelte bank. Det betyr for eksempel at staten kan forlange styrerepresentasjon i norske banker så lenge de står i gjeld til Statens banksikringsfond.»

• I februar 1992 hadde Surliens forhold til den ikke-sosialistiske opposisjonen i Stortinget utviklet seg videre – nå fant hun grunn til å refse Stortinget⁶:

«- Man skulle tro at stortinget hadde viktigere saker å arbeide med enn å gå til sterke angrep på enkeltstatsråder. I den store sammenheng er det snakk om relativt ubetydelige ting som ikke står i forhold til de store problemene som skal løses i dette landet.»

• I juni 1992 ble hun av Ap-regjeringen utnevnt til formann for en tre manns kommisjon som skulle vurdere Jan Wiborgs påpekning av politisk manipulasjon av tåkemålingene på Hurum, etter at disse målingene hadde torpedert Stortingets første Hurum-vedtak⁷. Med den enorme prestisje Regjeringen satset på først å hindre Hurum-vedtaket og dermed på å piske sine utbrytere på plass for å få det snudd, er det opplagt at denne posisjonen måtte besettes med en person som minst ville være velvillig innstilt til Regjeringens syn og tolke mest mulig tvil i deres retning. Vi holder det som mer sannsynlig at oppgaven var enda klarere: Å få undertrykket Wiborgs konklusjoner gjennom en dekkaksjon. Man bør legge merke til at Regjeringen anbefalte for Stortinget om å skifte til Gardermoen i mai 1992 etter at man kjente Wiborg-rapporten uten å foreta seg noe mer med den. I Stortinget kom de da krav om uavhengig gransking, som medførte at man nedsatte Surlien-gruppen. Men i oktober 1992 presset Regjeringen Stortinget til å gjøre vedtak for Surliens rapport ble avgitt⁸. Tror noen Regjeringen tok sjansen på dette hvis de fryktet motsatt konklusjon fra Surlien? De kjente nok resultatet i god tid på forhånd. I så fall: Hva slags «nøytral» kommisjonsleder var Surlien?
• I august 1992 deltok hun irregulært i Kontrollutvalget under behandlingen av vår sak.
• I 1994 var hun «utlånt» som prosjektleder i Justisdepartementet
• l november 1994 ble hun utnevnt til departementsråd samme sted med tiltredelse 1. januar 1995. Det er vel nå helt overflødig å minne leseren om at akkurat denne stillingen må være en av de aller viktigste i hele statsadministrasjonen å beholde kontroll over for Gro/Trond-nettverket. Hver dag Surlien sitter i den uten å slå alarm om alle ulovligheter som dekkes over av justisvesenet er en bekreftelse på dette.

Vi konstaterer:

• Rakel Surlien hadde opprinnelig byråkratisk bakgrunn fra Justisdepartementet og som sekretær for Stortingets justiskomité da hun ble statsråd. Hun har svakt sosialt, organisatorisk eller annet rotfeste i Senterpartiet. For de som var på jakt etter å skaffe en lojal system-støttespiller med alibi på opposisjonssiden var Rakel Surlien utmerket råmateriale.
• Det var rike muligheter for en tidlig bearbeiding for en slik konvertering under oppholdet på Forsvarets Høgskole og deretter via kontaktene etablert der. En naturlig psykologisk tilnærming var selvsagt først kun å opparbeide vennskapet med de tilsynelatende upolitiske hemmelige tjenester uten å utfordre den partipolitiske lojalitet, slik man ser av hennes politiske uttalelser av 1968 og 1987.
• Det er verd å merke seg at 1986-uttalelsene var en var til den såkalte «vårjakten» på Ap-regjeringen etter at «høstjakten» hadde vist seg som en fiasko. På dette tidspunkt var Sp sentralt i ferd med å orientere seg bort fra «jaktlaget» og over på Ap-laget.
• Hennes uttalelser i 1987 reflekterte derfor ikke bare Oslo Senterpartis positive syn på lokalt ikke-sosialistisk samarbeide, som partiet sentralt var meget lite begeistret for, men var dessuten en kritikk mot Sp for ikke å ha gjort sin jobb under «vårjakten» (da man bare ville stemme for sine egne mistillitsforslag på konkrete Sp-saker og ikke på generelle forslag som kunne felle regjeringen). I disse årene var hun altså langt mer for å avskaffe Ap-regjeringen og få en ikke-sosialistisk regjering enn partiet var.
• Det er da påfallende at Surlien og partiet to år senere har byttet plass. I mai 1989 var Sp i full sving med å vende tilbake til den ikke-sosialistiske leir med initiativ til Lysebu-forhandlinger om et nytt regjeringsgrunnlag – akkurat det Surlien av 1987 argumenterte så sterkt for. Men nå har Surlien et helt annet syn: Det er best at Sp fortsatt støtter Ap-regjeringen … Nå er Sp for, og Surlien mot, ikke-sosialistisk samarbeid.
• I 1992 identifiserer Surlien seg fullstendig med den nye Ap-regjeringen og refser Stortinget for å angripe Gro ‘s statsråder. Stortingets kontrolloppgave reduseres derved som en pine og plage for de seriøse byråkratene som arbeider med «de store problemene som skal løses her i landet» – en helt ordinær holdning for en god regjeringsbyråkrat som betrakter Stortinget som en lekegrind og regjeringskvartalet som Mekka for all visdom.
• I mellomtiden har Gro oppnevnt Rakel Surlien til jobber alle må forstå er av helt avgjørende betydning for Ap-nettverket: l 1988 Kontrollutvalget, 1991 Banksikringsfondet, 1992 Hurum-kontrollgruppen og 1995 departementsrådsstilingen.
• Hun er innblandet i en helt sikker og en sannsynlig dekkaksjon.

Vi hevder ikke at Rakel Surlien er vervet som agent for E-tjenesten eller «den fjerde», men at hun bl.a. gjennom Forsvarets Høgskole og den oppvartningen hun har fått der, gjennom Kontrollutvalget, samarbeid med Nygaard Haug og sikkert også Hermansen, og trolig på uformelle kanaler har vært sterkt utsatt for systematisk påvirkning for å få en sympatisk innstilling til tjenestene og skepsis til deres kritikere.

Vi hevder heller ikke at Rakel Surlien er blitt innskrevet medlem av Ap. Det ville virket alt for påfallende og er selvsagt ikke ønskelig hverken for henne selv eller nettverket eller Ap, som helst ser at flest mulig av påvirkningsmulighetene overfor Senterpartiet beholdes.

Vi hevder ikke en gang at hun er noe slags hemmelig Ap-medlem, men at hun gradvis også er blitt trukket inn faglig og sikkert sosialt i et person-nettverk omkring statsministeren, justisministeren og kolleger i justisvesenet der alle snakker vakkert om Ap-regjeringen og Gro og de fleste snakker nedsettende om et Storting som bare bjeffer men ikke handler, og dessuten er i ferd med å bli så desperate etter saker at de faller for alle slags folkeforførere som skal slå mynt på å ødelegge bl.a. de hemmelige tjenester.

Vi snakker altså om en meget dyktig gjennomført strategi for holdningspåvirkning, trolig nøye planlagt gjennom flere år, som får objektet til å opparbeide de riktige følelser, sympatier og antipatier uten å overstige noen formell grense.

Såpass at hun ble anvendelig for oppgaver der det gjaldt å ta subtile signaler og forstå verdien av hensiktsmessighet, i et større perspektiv der det ikke kan tas hensyn til pinlig nøyaktig sannhet når det

«… i den store sammenheng er snakk om relativt ubetydelige ting som ikke står i forhold til de store problemene som skal løses i dette landet.»⁹

Hver dags taushet fra kontoret ved siden av justisministerens blir derfor påfallende. Vi finner det nødvendig å påpeke dette, fordi Rakel Surlien som tidligere statsråd for Senterpartiet har muligheter for å påvirke innenfor sitt parti. Det er da viktig at hennes partifeller kjenner de motforestillinger de må ta i betraktning.

Vi vil i forbindelse med denne saken reise spørsmålet om den tilsynelatende etablerte praksis med å ha dommere i Kontrollutvalget. Rakel Surlien var lagdommer/lagmann mens hun satt i utvalget, og Brit Seim Jahre var byrettsdommer fra hun ble oppnevnt til i vår.

Det er åpenbart at regelverket ikke er til hinder for dette. Vi vet ikke om det er etablert rutiner som hindrer at den dommer som sitter i utvalget også avsier kjennelser om lovlig overvåking – eller om man tvert imot måtte anse slike dobbeltroller som en fordel så lenge de ikke er uttrykkelig forbudt. Vi velger ikke å tro det siste som ville vært særdeles kritikkverdig.

Det er imidlertid nokså likegyldig, fordi det i alle fall vil være nære arbeidskolleger av dommerne som har avsagt de rettslige kjennelser. Det er også snakk om hemmelige rettsmøter, slik at ingen kan vite om det foreligger dobbeltroller eller ikke. Det er mao. høy risiko for direkte eller indirekte forutinntatthet hos vedkommende dommer. Dette er særlig alvorlig fordi nettopp dommere vil ha meget høy legitimitet i et slikt kollegialt utvalg og andre medlemmer vil svært lett akseptere dommerens vurdering pga. bedre kompetanse og kjennskap til sakene. Det vil dessuten virke som en fornærmelse mot dommeren, evt. kollegene, å kritisere domstolens avgjørelser.

Det skulle heller ikke forundre oss om Utvalget oppfatter det som utenfor sitt mandat å kontrollere domspremissene for slike kjennelser.

Nå er det slik at Overvåkingspolitiet må ha rettslig kjennelse for å iverksette overvåking. Overvåking uten rettslig kjennelse er i alle fall ulovlig og vil i tilfelle bli holdt på helt andre kanaler og aldri bli forelagt Kontrollutvalget i det hele tatt. Kommer det en klage på slik overvåking må man som i vår sak ha klar en konverteringsplan som kan iverksettes på kort varsel. Alle saker for Kontrollutvalget kommer derved i denne stilling.

Hva da med det saksunderlag som Overvåkingspolitiet har forelagt dommeren? Hvor greit er det for Kontrollutvalget å avsløre feil eller svakheter ved dette med en dommerkollega i sin midte – enn si i sin alminnelighet? Det vil alltid bli hevdet at eventuelle slike feil eller svakheter selvsagt var vurdert av dommeren og at det tilligger Domstolen å foreta konkret vurdering av de bevis som fremlegges av politiet. Selv uten en dommer i utvalget kan dette brukes som unnskyldning for å skyve problemer tilside, og med en dommer i utvalget må kritikk mot saksunderlaget i en sak der rettslig kjennelse er gitt nærmest innebære en beskyldning om at domstolen var inkompetent til bevisvurdering og hadde latt seg føre bak lyset. Ugreit!

Vi tror at mye av forklaringen på at Kontrollutvalget nesten aldri har kritisert Overvåkingspolitiet nettopp ligger her. I alle konkrete overvåkingssaker foreligger rettslig kjennelse – før eller siden. Da vil utvalget meget lett kunne ikle sine behagelighetshensyn en formell vurdering om at saken er i orden siden den er vurdert av dommeren, og man kan ikke overprøve hverken dommerens bevisvurdering eller avgjørelse. I tillegg kommer den praksis som tilfeldig ble kjent i 1992, at Utvalget ikke i det hele tatt etterforsker hvis saken finnes angivelig er til etterforskning ved vedkommende politikammer. Det er meget lett å utvirke hvis man finner det hensiktsmessig – slik vår sak har bevist: Man får bare Leif A. Lier til å be om anmeldelse som han så henlegger, og – vips! – er saken etterforsket.

Dermed avskjærer utvalget seg også mulighet for å skaffe seg direkte kjennskap til faktum i sakene, og har heller ikke denne muligheten til å finne feil i Overvåkingspolitiets saksfremstilling. Når denne dessuten også er forelagt og godkjent av dommeren, kan man heller ikke overprøve vurderingen av faktum.

Konklusjon: Lur dommeren, og du har lurt Kontrollutvalget. Eller: Sørg for dommer på lag, og et Kontrollutvalg som er nok på lag til at de spiller sine statistroller med nødvendig suffisanse.

For Kontrollutvalget ser nå ut til kun å være en høytidelig kommisjon som skal se om det er satt de riktige stempler på papirene. Det har nok overvåkingssjef Hans Olav Østgaard lært seg å passe på.

Utvalget avløses nå av Stortingets nye kontrollorgan for EOS-tjenestene. Det avgående Kontrollutvalgets historie bør nå virkelig gås etter i sømmene. Når E-tjenesten, Mossad og Spilhaug-apparatet har drevet kriminell virksomhet som påklages til Kontrollutvalget der saken bare forsvinner, er det bare igjen uttrykk for at det er Aps sikkerhet som skal ivaretas.

Det er ingen hemmelighet at det i Televerket finnes en gruppe som arbeider sammen med politiet og de hemmelige tjenester. I prinsippet skal de assistere med avlytting når rettslig kjennelse foreligger. I virkeligheten har dette gått mye lenger. Vi er ikke i tvil om at denne gruppen i realiteten er 100% på «den fjerde tjenestes» Ap-nett og flittig samarbeider om alle slags avlyttingsoperasjoner, trolig også romavlytting via telefon, som i alle tilfelle er helt ulovlig.

Det har det vært lett for denne gruppen å gjøre, fordi den enkelt kan skyve ansvaret over på oppdragsgiverne. Resonnementet er helt sikkert: «Kommer norske myndigheter til oss, må de ha rettslig kjennelse. Da er det ikke vår oppgave å overprøve dommeren».

Tradisjonen går helt tilbake til den opprinnelige Ap/LO-tjenesten og avlyttingen på Youngstorget, endog med linjer til andre bygninger i området. Det er åpenbart at Televerket må ha medvirket til det¹.

Vi har selv førstehånds observasjoner av nært samarbeid mellom E-staben, Spilhaug, Industrivernet, Norasonde, Mossad og Televerket ifbm avlytting av oss.

Den velkjente Ruseløkka-bunkeren (se kap. 25.26.3) ble valgt til avlytting fordi den lå nær inntil en av Televerkets sentraler. Dette var et enormt elektronisk anlegg som selvsagt ble etablert med Televerkets medvirkning. Hvis ikke, er det opplagt at Televerket ville merket dets eksistens som må ha innvirket på driften.

Vi har i vår sak journalført en lang rekke begivenheter knyttet til avlytting med Televerket på banen. Vi har også fotografier og videoopptak av teleoperatører i arbeid. En lang rekke av disse sakene er beskrevet på ulike steder i denne boken. Vårt materiale vil øyeblikkelig lede til identifikasjon av medarbeidere i Televerket (eller verre: agenter utkledd som Televerksfolk og med Televerksbiler) som har deltatt i installering og/eller fjerning av ulovlig avlyttingsutstyr. Vi viser også til episodene vedr avdekking av lytteinstallasjoner hos Norsk Oljerevy i Drammensvn 10 (kap. 4.5), der Televerket aldri ville bidra til oppklaring, omstilling av en av Norsk Oljerevys linjer til å gå via Sikkerhetsstaben på Huseby, innrømmet av en telebetjent (se kap. 6.5) og blokkeringen av Ramms PC-modem på Slemdal (kap. 6.3) da det endog viste seg at interessante deler av Televerkets elektroniske katalog, som vi da hadde arbeidet opp mot, var blitt modifisert i mellomtiden. I alle disse sakene må Televerket ha vært direkte involvert.

Vi har også vært utsatt for provokatører hjemmehørende i Televerket. Under dekke av selv å være utsatt for avlytting etc., har de kommet for å «hjelpe oss», men i virkeligheten hatt etterretnings- og desinformasjonsoppdrag som så mange andre.

Vi viser videre til det påfallende ved at tidligere stortingsrepresentant Anne-Lise Steinbach med sin livslange tilknytning til Televerket/Telenor og flere kontaktflater mot E-tjenesten er medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten (se kap. 25.23), og til den hensiktsmessige men lite troverdige historien om at Televerkets/Telenors sjef Tormod Hermansen selv skulle ha vært utsatt for avlytting (se kap. 25.9).

Skal man undersøke Trond Johansens virksomhet, og spesielt den ulovlige delen, må man kjenne til Karstad-utvalget. Vi har notert oss at alle de offisielle «tjenestedødarne» holder seg langt borte fra både eksistensen av og innholdet i denne utvalgsinnstillingen, som dreide seg om E-tjenestens hemmelige budsjetter og finansieringsformer, tjenestens totale organisasjon med totalt ca. 3400 ansatte (fast + deltid) inklusive den ytre – «ute i det blå» – istedenfor det halvoffisielle tallet på ca. 1100 (eller maksimalt 2000 ifølge Alf R Jacobsen, se kap. 25.11, og ikke i noen av disse tallene er «Stay behinds» 1000-1500 personer eller Mossad Norges ukjente styrke medregnet), og om hvordan alle disse «ikke-eksisterende» statsansatte kunne «hvitvaskes» og innpasses i offentlige, halvoffentlige eller private organisasjoner der de bl.a. kunne få ordinær pensjon og helst statspensjon. Poenget var at disse hadde utført alle slags oppgaver, ikke bare oppgaver til landets beste under den kalde krigen, men også oppdrag til Aps beste og systemets beste mot utpekte lovlydige, norske borgere.

Det hadde lenge murret i E-rekkene for å få orden på dette, og i god tid før store deler av gruppen nådde pensjonsalder. Men det hadde ikke vært mulig å gjøre det så lenge regjeringen Willoch satt. Så snart Gro fikk tilbake regjeringsmakten ble det derfor igangsatt et forberedende arbeide som så førte til at Brundtland-regjeringen ved forsvarsminister Johan Jørgen Holst nedsatte Karstad-utvalget i 1989¹.

Medlemmer av utvalget var tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet (1986-88), Arne Karstad (A) (formann) (han sluttet sikkert som statssekretær i 1988 for å forberede seg på denne jobben), den mektige Ap-byråkraten Erik Himle, på dette tidspunkt departementsråd i Olje- og Energidepartementet, tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet Oddmund H. Hammerstad (H) og tidligere forsvarssjef Sverre Hamre. Meningen var selvsagt at utvalget skulle rapportere til den samme regjeringen, men «uheldigvis» tapte Ap valget. Således var rapporten høsten 1990 på vei til forsvarsminister Per Ditlev-Simonsen (H). Det man trolig foreslo var bl.a. dels begravelse, dels kremasjon av deler av Aps og Tronds apparat som aldri hadde inngått formelt i E-staben, men som hadde vært «ute i det blå», men bare deler, for apparatet finnes fremdeles, og er i aktivitet hver eneste dag.

Dette apparatet – som Trond hadde bygget opp bl.a. etter mønster av Reinhard Gehlen – besto eller består av dekkbedrifter slik som enkeltmannsfirma, lås- og nøkkelfirma, rengjøringsfirma, finansieringsselskaper og større produksjonsbedrifter av typen Norasonde og Kjettingfabrikken, deler av «Stay Behind»-apparatet og enkeltpersoner som utfører ulike oppdrag, herunder også personer rekruttert fra kriminelle miljøer benyttet som faste provokatører, desinformanter, infiltratører etc. Det har vært finansiert på ulike måter.

Det som det for Karstad-utvalget var viktigst å få ordnet opp i, var en finansieringsform som vi kan kalle kvasilegal, dvs. den hemmelige delen av statsbudsjettet. Dette budsjettet ble inntil budsjettåret 1994 (da var det – ved hjelp av Karstad-utvalgets arbeid – bygget såpass ned at det kunne behandles åpent sammen med den helt legale delen) aldri behandlet av Stortinget i plenum, og figurerte aldri i de offentlige budsjettdokumenter, bortsett fra muligens som en uspesifisert del av «ymse»-posten e.l. … Det ble hvert år, sannsynligvis fra 1960 og inntil 1994 godkjent av en gruppe bestående av stortingspresidenten, lederen i Stortingets forsvarskomité, forsvarsministeren, forsvarssjefen, etterretningssjefen (les: Trond Johansen), og en representant for Riksrevisjonen.

Dette utvalget fikk ikke mer enn et høyst overflatisk innsyn i hva midlene gikk til, og Riksrevisjonen drev kun teknisk regnskapskontroll uten å vurdere den operasjonelle bruk av pengene. Vi kjenner ikke til om dette budsjettet var gitt noen form for legalitet gjennom hemmelig lov, forretningsorden e.I., men antar at dette i alle tilfelle var i strid med Grunnlovens bud om Stortinget som bevilgende myndighet². En annen meget betenkelig side er at denne ordningen i alle år må ha lagt betydelige føringer på valget av stortingspresident og formann for Forsvarskomitéen. «Noen må ha snakket sammen» for å kvalitetssikre disse valgene, uansett parti, i forhold til budsjettets kvasilegale karakter. Men disse temaene fortjener idag neppe større oppmerksomhet enn den historiske – og kanskje en og annen juridisk doktorgradsavhandling. Det som er viktig er å få bragt visshet om hvorvidt midler fra det hemmelige budsjettet er brukt til ulovlig virksomhet innenlands – rettet mot nordmenn og det politiske Norge.

Dessverre er vi overbevist om at deler av det hemmelige budsjettet som er brukt til bl.a. Stay Behind er misbrukt på denne måten. Likeså penger som har havnet hos endel av Tronds dekkfirmaer som også i sin portefølje har utført aksjoner i strid med norsk lov. Kjettingmannen har som en av mange finansieringskilder fra Forsvaret/Staten utvilsomt også mottatt penger fra det hemmelige budsjettet både direkte fra Trond og via Stay Behind – i tillegg til penger fra Gubben Harlem (Arbeidstilsynet – se kap. 24.3.2.8.4), Distriktenes Utbyggingsfond og Forsvarsdepartementet.

De medvirkende stortingspolitikere har selvsagt unnlatt å stille for mange spørsmål, fordi de har antatt at pengene ble brukt til nyttig spionasje mot øst (hvilket også mesteparten ble brukt til, men langt fra alt!).

Noe av årsaken til at slike sentrale politikere på Stortinget har akseptert ordningen i alle år ligger sikkert i at Riksrevisjonen tross alt var tilstede som garantist. Riksrevisjonen er Stortingets eget organ (de fem riksrevisorer med like mange vararepresentanter, som leder denne meget omfattende etaten, er alltid tidligere stortingsrepresentanter), som det alltid har hatt stor tillit til, jfr. Tim Greve³:

«Det har vært en lykke for statsrevisjonen at den bare i helt spesielle perioder i vår historie har vært trukket direkte inn i den politiske strid. Det skjedde først og fremst i maktkampen mellom storting og regjering i siste halvdel av det forrige århundre. Men selv da var statsrevisorenes antegnelser i forbausende liten grad preget av det man kan kalle partipolitiske hensyn.

Revisorkollegiet har selv ikke spilt noen spesiell politisk rolle, og det er karakteristisk at det forholdsvis sjelden forekommer viktige dissenser blant de stortingsoppnevnte revisorer …»

Spørsmålet er om denne fred kan opprettholdes, nå som Stortinget og Regjeringen nærmer seg et nytt oppgjør som kan sette «siste halvdel av det forrige århundre» – dvs. begivenhetene frem mot Riksretten i 1884 – i skyggen!

Og om ikke Riksrevisjonen har vært trukket inn i den politiske strid, har den ihvertfall vært trukket inn i det hemmelige Ap-Norge i nesten hele etterkrigstiden. Etter at Stay Behind var på plass og amerikanerne blitt skikkelig imponert over at Norge sågar hadde vært på forskudd da CIA og MI6 bragte frem ideen på NATO-kanaler, åpnet CIA pengesekken. CC forteller⁴:

«Midlene som ble stilet til disposisjon gikk til Evang og hans administrasjonsoffiser Johan Refsdahl som efterhvert fikk oberstløytnants grad. Det ble etablert en spesialrevisjon med Riksrevisjonens Thor Sire og sjefredaktør Olav Brunvand (statssekretær i Forsvarsdepartementet 1952-54) som ‘hemmelige revisorer’.»

Vi antar at dette var forløperen for den senere ordningen. Det ble nok behov for å supplere de amerikanske midlene med norske. Men aktivitetene som skulle finansieres var fortsatt like hemmelige. Det ville vært for farlig å bryte Grunnlovens bud om Stortinget som bevilgende statsmakt helt direkte ved å supplere med norske midler uten å gå veien om Stortinget – på en eller annen måte. Den gangen hadde man jo full kontroll over Stortinget likevel. Prinsippet om hemmelig finansiering og revisjon var i 1960 allerede etablert. Antakelig hadde man allerede en tid supplert med ulovlig norsk finansiering, slik at etableringen av gruppen som omfattet personer fra Stortinget i 1960 sikkert fremsto som en tilpasning til lovlige forhold. Det er ikke umulig at det nettopp var Riksrevisjonen – som jo er Stortingets organ – som har insistert på dette som betingelse for å være med videre!

Riksrevisjonen ble med. Representanten for Riksrevisjonen i den nye gruppen som fra 1960 behandlet det hemmelige budsjettet har hele tiden vært Kjell Henry Gjelstad. Han har enten personlig gjort jobben eller vært overordnet den som i praksis har gjort den. Han ble byråsjef i Riksrevisjonens 4. kontor i 1960⁵. Fra 1968 var han ekspedisjonssjef i Avdeling II, der 4. kontor befinner seg. Da Gjelstad fylte 67 år i 1992 ble han sågar utnevnt til revisjonsråd og var således fortsatt aktiv i etaten ihvertfall inntil Statskalenderen for 1995 ble trykket (formodentlig pensjonert ved fylte 70 år, det passer også med at femårsperioden for «begravelsen» da var ferdig; den kan ha vært tilpasset nettopp hvor lenge man kunne holde på Gjelstad og dessuten på departementsråd Dag Berggrav ved Statsministerens kontor, som også fikk pensjonistjobb da han fylte 67 i 1992! – se kap. 25.26.2). Denne «pensjonistjobben» ble åpenbart etablert og skreddersydd for Gjelstad slik at han kunne fortsette inntil alle regnskaper og andre forhold knyttet til denne finansieringsformen kunne avsluttes. Noen tilsvarende stilling finnes ikke i Statskalenderen 1990⁶! Det er åpenbart at det ikke er ønskelig å spre innsynet i Tronds hemmeligheter til yngre personer!

Vi merker oss forøvrig parallellen til Trond selv: Også for ham ble det opprettet en egen, sivil stilling som gjorde det mulig for ham å fortsette til han fylte 70!

Gjelstad har imidlertid kun hatt muligheter for en regnskapsmessig avstemming og (i en viss utstrekning) å følge hemmelige penger til dekkfirmaer, men ikke til å forestå en operativ/operasjonell gjennomgang av hvordan Trond/Ap har benyttet pengene i forhold til norsk lov og det øvrige politiske Norge – politisk overvåking til denne dag!

Med økende oppmerksomhet omkring dette tema var det åpenbart en risiko for at det etterhvert likevel ble stilt for mange spørsmål omkring det hemmelige budsjettet, slik at de ulovlige aksjonene kunne bli avslørt. Det ble derfor påkrevet å få denne ordningen bort. Man hadde sannsynligvis etterhvert funnet frem til så mange andre raffinerte finansieringsformer at denne ikke lenger var strengt nødvendig. Og noe kunne man jo øke de åpne bevilgningene når man siden proklamerte at den hemmelige delen skulle bli åpen.

I tillegg til disse problemene rundt det hemmelige budsjettet hadde man altså det problem at svært mange i Tronds ytre apparat nærmet seg pensjonsalder. Det var bl.a. disse forhold som medførte etableringen av Karstad-utvalget. Dessuten var det allerede da tegn på at den kalde krigens tid gikk mot slutten.

Det gjaldt for utvalget å få flest mulig av personellet inn i ordnede pensjonsforhold, helst på statspensjon eller gunstige private pensjonsordninger. Vi tror hundrevis av Tronds håndgangne menn idag er å finne offisielt som pensjonister i ulike statsetater – som f.eks. Forsvarets bygningstjeneste (FBT) under ledelse av fhv forsvarssjef Sven Aage Hauge, Forsvarets Tele- og Datatjeneste – eller vennligsinnede storbedrifter som Hydro, Statoil, Aker, STK etc. Disse etater og bedrifter tror naturligvis at de gjør en god og viktig nasjonal innsats, og aner intet om den fulle rolle mange av deres nye pensjonister har spilt (eller spiller fortsatt, for den saks skyld).

For å få dette til, hadde man gjennom endel år satt av betydelige hemmelige fonds for å finansiere de nye lønns- og pensjonsutgiftene. (Det fremgår av VG at tjenestene fikk tilskudd som ble kamuflert gjennom sekkeposter på de ordinært vedtatte budsjetter for bl.a. Forsvarets Forskningsinstitutt, Forsvarets Tele- og Datatjeneste og Forsvarets Bygningstjeneste). Dette var nok forberedt i Finansdepartementet over lang tid, i hele finansråds Eivind Erichsens tid i nært samarbeide med Aps finansministre. Også ikke-sosialistiske finansministre kan ha medvirket, men da uten kunnskap om at det ofte var «Aps sikkerhet» og ikke «Rikets sikkerhet» som skulle beskyttes.

Da Erichsen til slutt falt for aldersgrensen etter å ha valgt å fortsette helt til fylte 70 år var Willoch-regjeringen fortsatt ved makten. Det var maktpåliggende at Erichsen satt lengst mulig, inntil man kunne få inn en ny finansråd som var «på nett» når den kommende «Karstad-operasjonen» skulle gjennomføres. Derfor gikk man inn for å få Tormod Hermansen ansatt som finansråd. I Finansdepartementets politiske ledelse (og store deler av embetsverket) var man nå temmelig lei av Erichsens rolle som «flaskehals» for alle slags saker og ønsket å kopiere andre departementer som hadde åpnet direkte kommunikasjon mellom ekspedisjonssjefene og statsrådene/statssekretærene. Den nye tenkningen var at departementsråden burde være mer en slags «administrerende direktør» som tok seg av departementet som organisasjonen og ikke departementets beslutninger. Her hadde Hermansen posisjonert seg ypperlig ved å innføre akkurat en slik departementsrådsrolle i Kommunaldepartementet, og han ble nærmest det selvsagte valg som organisasjonsmessig ryddemann for det i denne sammenheng meget overmodne Finansdepartementet. Uten denne bakgrunnen kunne finansminister Rolf Presthus lett funnet frem til en upolitisk eller endog mer Høyre-orientert kandidat. Det ville kunne vært katastrofalt for «den fjerde tjeneste», for en slik finansråd kunne fort begynt å stille spørsmålstegn når han oppdaget all forhåndslagringen av ressurser for det kommende Karstad-utvalget.

Under enhver omstendighet ble det nok trukket mange lettelses sukk i systemene da Willoch-regjeringen lot seg felle i 1986 og deretter valgte å forbli i opposisjon.

De to medlemmene av Karstad-utvalget som ikke var på Ap-nettet, avdøde forsvarssjef Sverre Hamre og fhv statssekretær Oddmund Hammerstad fikk neppe detaljert informasjon som kunne sette dem på sporet av den ulovlige delen av virksomheten. Nøkkelmannen i dette utvalget var nok departementsråd Erik Himle.

Hvis en ny granskningskommisjon skulle klare å kombinere det Himle sitter med, det revisjonsråd Gjelstad vet og endel kunnskap om organisasjonen i marken, vil svært meget kunne rulles opp. F.eks. vil man da sikkert oppdage en finansieringsform vi er overbevist om er blitt brukt meget flittig, nemlig «tapping» av andre statsinstitusjoners budsjetter. Vi vet allerede at Norasonde tappet arbeidsmarkedsmidler fra Kommunaldepartementet (og registrerer at Tormod Hermansen var en periode innom dette departementet), muligens også fra Sosialdepartementet, at infiltratører/provokatører har vært finansiert over helsebudsjettet og at Tronds avdeling Spilhaug – det «norske IB» – har vært finansiert over Arbeidstilsynet og trolig på mange andre måter (se foran).

Gjelstad vil ved en ny og reell granskning kunne legge frem informasjon som vil være meget ubehagelig for «den fjerde». Det er grunn til å tro at han også har vært med på oppbyggingen av de hemmelige fonds og planene for disponering av disse, og bare gjennom sin mangeårige kontakt med materien må han kjenne til en stor mengde detaljer om bruken av E-tjenestens hemmelige penger.

Bl.a. må han ha gjort seg sine tanker om den meget sterke kritikk Riksrevisjonen flere ganger har reist mot Forsvaret for overskridelser, manglende anbudskonkurranse og omfattende bruk av dyre konsulenter som endog kan fakse over enkle fakturaer for umiddelbar forskuddsutbetaling av penger. Han har sikkert notert seg eventuelle koblinger mellom firmaer som har nydt godt av overskridelser fra ymse deler av Forsvarets åpne budsjettkapitler og firmaer han har støtt på i Tronds kvasilegale verden!

I 1994 avdekket Riksrevisjonen feil og mangler ved flere store bygningsprosjekter i Forsvaret⁷:

«Forsvaret får kritikk fra Riksrevisjonen for håndteringen av enkelte bygge- og anleggsprosjekter i Forsvarets bygningstjeneste. Et av prosjektene som er undersøkt, er nybygget til Forsvarets sikkerhets- og etterretningstjeneste på Lutvann utenfor Oslo. En kontroll viser at flere store utbetalinger er gjort på grunnlag av fakturaer utstedt før utstyr er levert eller arbeider utført. Dette er i strid med regelverket, mener revisorene.

Bruddene på betalingsreglene har ført til at Forsvarets regnskap for 1992 ble belastet med 25 mill kroner for mye. Pengene skulle egentlig vært utbetalt først i 1993, mener Riksrevisjonen …

Enkelte av millionutbetalingene har skjedd uten at det forelå originalfakturaer. De private selskapene har nøyd seg med å sende en telefax med faktura for å få pengene så fort som mulig. Samtidig har Forsvaret gått glipp av renteinntekter som følge av at kredittiden ikke er benyttet.

Betalingsrutinene har dessuten ført til flere feilposteringer i regnskapet, ifølge Riksrevisjonen er innkjøp av inventar og utstyr for 2,7 mill kr belastet prosjektkonti som egentlig skulle dekke forberedende utgifter. I den forbindelse har revisorene etterlyst dokumentasjonen fra byggeprogrammet for etterretningstjenestens leir ved Lutvann.

Riksrevisjonen påpeker at undersøkelsen bare gjelder et begrenset utvalg av det totale antall prosjekter for 1992. Revisorene regner derfor med at de kritikkverdige forholdene også kan gjelde andre prosjekter og dermed omfatte langt større beløp. …»

Forsvarsdepartementet måtte også nedsette et utvalg etter at Riksrevisjonen hadde slått ned på bruken av konsulenttjenester – ialt ca 235 mill kroner årlig (1989), ifølge Arbeiderbladet⁸ som også redegjorde for bakgrunnen:

«Det vakte betydelig oppsikt da det ble kjent at konsulentfirmaet Railo International fikk to millioner i forskudd for et ledertreningsprogram i Luftforsvaret … (Denne avtalen) er bare et eksempel på hvordan Forsvaret er melkeku for mer eller mindre seriøse konsulentfirmaer, innenfor Forsvarets Bygningstjeneste og data- og teletjenestene er det man regner med at de fleste millionene forsvinner.

Et annet problem er militært personell som hopper av Forsvaret og starter for seg selv, og går fra en lønn på statsregulativet til en timepris på mellom 500 og 600 kroner. Men de gjør ofte bare sin gamle jobb. Utvalget, som har brukt måneder på å utrede konsulenttjenestene i Forsvaret har ikke greid å anslå omfanget av dette. De hevder det er betydelig …»

Mye av dette fant altså sted nettopp i Forsvarets Bygningstjeneste etter at fhv forsvarssjef Sven Aage Hauge var blitt sjef der. Alle konsulentmillionene representerer selvsagt fremragende muligheter for Trond’s enkeltmannsfirmaer o.l. Betalingsrutinene med telefax, lange rentefrie forskudd etc. er jo slikt ingen vil gjøre med mindre man er svært vennskapelig innstilt til leverandøren, og ønsker å yte ekstra hjelp og service. Og det må vi jo regne med Trond og Hauge var med sine dekkfirmaer …!

Karstad-utvalget la opp til en fem års «overgangsperiode» 1990-95 for skrittvis gjennomføring av overføringene og «pensjoneringene». Det innebærer at statsminister Brundtland har sittet sammenhengende som sjef for denne begravelses- og kremasjonsprosessen. De første skritt var for lengst tatt: Hermansen var kommet inn i Finansdepartementet, Sven Aage Hauge var på plass i FBT siden 1984 og det var dessuten gjort endel personellmessige endringer i Statens Pensjonskasse, slik at man fikk inn folk med ekstra stor forståelse for Rikets sikkerhet (vi er imidlertid overbevist om at de sistnevnte ikke visste at Pensjonskassens medvirkning også dreide seg om begravelse/kremasjon av deler av Tronds apparat som delvis hadde vært benyttet til ulovligheter for å beskytte Aps sikkerhet). Dessuten var Tronds mann, Alf Roar Berg, på plass som E-sjef, se kap. 25. 12.

Men i Finansdepartementet må alt sammen ha vært kjent. Vi ser ikke bort fra at det kan være en av årsakene til at Finansdepartementet plutselig fikk det så travelt med å stanse sitt eget historieprosjekt.

Hittil har ingen «dødare» våget å drive sin «oppsøkende journalistikk» eller sette sine «gravegrupper» på Karstad-utvalget. Heller ikke har noen av granskningskommisjonene brydd seg synderlig. Vi ba Agnes Nygaard Haugs utvalg se på dette – men det ble selvsagt ikke gjort! Det ville heller ikke vi gjort, hadde det ikke vært for at Karstad-utvalget ikke bare gjorde en riktig og nødvendig jobb for å slette endel av sporene etter den kalde krigen, men samtidig har tildekket eller slettet sporene etter «den fjerde tjenestes» ulovlige virksomhet. Det er denne siste delen som må frem i lyset. At det samtidig blir noe lys på den første, er en uunngåelig konsekvens som ikke vil skade noen, heller ikke rikets sikkerhet.

Ifølge boken «Spy world»¹ har det eksistert (og da er det ingen grunn til å anta at det ikke eksisterer fortsatt)²

«ordninger der de ulike (NATO-)landenes avlyttingsorganisasjoner har fått hjelp til å spionere på egne statsborgere for å omgå lovforbud mot slik avlytting».

Nå ser det ikke ut til at Trond har så fine fornemmelser at han er avhengig av slike omveier, men det er interessant å merke seg at dette er en mulighet – og hva slags mentalitet man dessverre finner i flere av de tilsvarende tjenestene.

Overfor NTB hevdet en av forfatterne den avhoppede canadiske etterretningsagenter Michael Edward Frost, at³

«Norge har, bak ryggen på sine franske NATO-allierte, avlyttet kommunikasjonen mellom Frankrike og separatistene i den canadiske Quebec-provinsen …

Avlyttingen skal ha begynt på slutten av 70-tallet og … pågikk fortsatt i 1990. Den norske forsvarsledelsen avviser påstandene.

Den canadiske etterretningsorganisasjonen Communications Security Establishment (CSE) skal ha vært oppdragsgiver for avlyttingen og ha mottatt store mengder utskrifter fra Norge mot betaling

Vi spurte våre venner i norsk etterretning om de på en eller annen måte kunne avlytte kommunikasjonen mellom Frankrike og Quebec, sier Frost …

– Dette gjorde de for oss, og vi fikk store mengder materiale, såvidt jeg kan huske først og fremst telekser. Jeg så selv flere av disse utskriftene …

Vi spurte også Sverige og Danmark, men fikk uten sammenligning mest materiale fra Norge. …»

Boken avslørte

«Canadas topphemmelige avlyttingssentral, plassert i en godt bevoktet, anonym bygning i Ottawa, der 900 medarbeidere arbeider døgnet rundt med å fange opp meldinger over telefon, fax, radio og elektroniske datanett …

I 1947 inngikk CSE avtale med tilsvarende organisasjoner i USA og Storbritannia om utveksling av informasjoner. Senere har også Australia og New Zealand sluttet seg til avtalen

Ifølge (nyhetsmagasinet) Maclean’s har samarbeidet vært svært gunstig for Canada …»

Undres på hvordan handelsbalansen for posten «avlyttingstjenester» i utenriksregnskapet balanserer i Norge?

Vi har jo mange eksportprodukter. Romavlytting av ambassader ved hjelp av Tronds avdeling Spilhaug m.m. er ett eksempel (se kap. 25.16). Og Espen Lie/IRA-saken (se kap. 24.3.2.1.2) viser at det sikkert er masse etterspørsel etter IRAs utenlandssamband som Norge sikkert har kunnet bidra med. Vi viser til det nære samarbeidet mellom norsk E-tjeneste og bl.a. MI6 under Lillehammer-saken (se kap. 25.19.2.1)

Vi kjenner forøvrig til at det omtalte samarbeidet senere er utvidet til også å omfatte samband til skip på alle verdens hav, fly og oljeinstallasjoner. På denne måten kan f.eks. den norske E-tjenesten ved hjelp av gode venner i USA/UK/Canada ha avlyttet sambandet til/fra norske skip overalt i verden, enten det er ringt fra hovedkontoret i Oslo eller fra en telefonkiosk i Wien! Og er det om å gjøre, avlytter E-tjenesten i Norge direkte den del av sambandet det er teknisk mulig å monitore fra reell avlytting av bakkestasjonene/satellittene direkte på norsk jord.

Om Trond ikke trenger utenlandsk hjelp for å lytte på oss i Norge, er derfor det skremmende med dette at han kan følge oss over hele verden – hvis det anses viktig nok. Dessuten er det lite hyggelig å tenke på hva denne norske «eksportvaren» kan ha medført av skade for enkeltpersoner i andre land!