Kategoriarkiv: Forord m.m.

Mye tyder på at det er gode venner som står bak.

Rapportene ble samlet på 80-tallet. At ting ikke har endret seg stort, fremgår av et oppslag i Aftenposten fra den 12.12.2014,

Stortinget og statsministeren overvåkes.
Utenfor Stortinget, regjeringskontorene og boligen til statsminister Erna Solberg befinner det seg avansert spionutstyr som kan overvåke alle mobiltelefoner i området. Spørsmålet er: Hvem står bak?

Som en kan se av kartet avdekket Aftenposten en jungel av steder rundt Stortinget med mistenkelig datatrafikk.

 

Spesialister på området antyder at det er tunge aktører, som driver overvåkingen:

«Måten dette overvåkingsutstyret opererer på, tyder på at det er svært avanserte systemer med en prislapp på mellom 500.000 kroner og to millioner kroner. Dette er utstyr som ikke er tillatt solgt til privatpersoner i NATO-land.»

Allerede neste dag hadde stortingspolitikerne forslag til hvordan de skulle takle avlyttingen. VG skriver den 13.12.2014:

Regjeringens forholdsregler mot overvåking:
Vil unngå avlytting – møtes uten mobiler

Så hvem driver denne overvåkingen: Det er neppe Russland eller Al Kaeda, for så var de nok fjernet for lenge siden. Mye tyder på at det snarere er «gode venner», som står bak.

For å gi et bilde av situasjonen rett før, og etter krigen, så er det verd å huske på, at Jens Chr Hauge var med på å bygge opp organisasjonen Gladio i samarbeid med CIA. Hauge var nøkkelperson i motstandsbevegelsen under krigen og hadde flere ministerposter etter krigens slutt.

Gladio ble opprettet utenfor det demokratiske systemet i Norge for å kunne operere i skjul. Organisasjonen ble styrt av de samme, som etablerte Mossad – den israelske hemmelige etterretningstjeneste – der den indre krets i Arbeiderpartiet og Norge ble brukt i primærlinjen for å etablere staten Israel, FN og Nato. Organisasjonen Mossad er verdens mest effektive etterretningstjeneste, og ble etablert i Oslo. Norge har deretter blitt en geopolitisk ledende aktør innen konflikt – men fordekt som fredsnasjon.

Som et eksempel på Norges dobbeltrolle kan vi henvise til kapittel 22.8 , hvor det blant annet heter:

«Hvis det ikke ryddes opp i sammenblandingen mellom Mossad, norske tjenester og Justisdepartementets ledelse, kan dette påføre Norge alvorlige internasjonale skadevirkninger, herunder ødelegge Norges rolle som fredsmegler i Midt-Østen etc.»

Fredsmegleren Norge avlyttet altså palestinenserne og lekket informasjon til Mossad og Israel, som jo klart var part i fredsforhandlingene. Det er ikke det man forventer av en fredsnasjon og fredsmegler!

Rapporten ser nærmere på Stortingets nærmeste nabo, der øverste leder i Forsvarets Hemmelige Tjeneste har de aller øverste betrodde lysende stillinger i losjens bygningsråd osv. Rapporten viser rystende forbindelser til rettsvesenet og Politiets øvre ledelse og Forsvarets øvre ledelse.

Anmerkning

Denne filen er optisk lest fra ORIGINALEN, noe som medførte at det kun var ren tekst å starte med, ingen kursiveringer, ingen fet skrift, ingen tittelgrader, og en god del konverteringsfeil. Hele dokumentet har nå vært gjennomgått, stilet, lagt til fet/kursiv skrift og lest korrektur på. Alle fotnoter er skrevet inn på nytt. Det har bydd på langt mer arbeid enn forventet, men dette dokumentet er så viktig at det bør kunne være tilgjengelig i en lett lesbar og søkbar utgave, og den vil også være lett å skrive ut. Dersom noe allikevel er uklart, anbefaler jeg å laste ned originalen (se ovenfor). Jeg er tilhenger av at våre mer skjulte tjenester har rett og plikt til å holde enkelte opplysninger hemmelige for «allmuen», men de bør ikke ha rett til å hemmeligstemple sine egne ulovlige handlinger og unnlatelsessynder. Jeg håper mange leser dette store dokumentet, for det vil gi et godt bilde av hvordan den skjulte delen av vår «offentlighet» jobber. Dersom noen tror det er bedre i dag vil jeg på det mest bestemte protestere – kraftig! Så lenge våre største massemedier er løpegutter for vår hemmelige og skjulte makt er ingenting slik det burde være.

Ingrid Berg

Pdf-dokumenter

 

FORORD

Denne boken vil bli forsøkt tidd i hjel og latterliggjort, og det vil bli gjort sterke forsøk på å diskreditere forfatterne. Det samme har skjedd med mange andre som har vært uheldige nok til å komme bort i det uvesenet vi beskriver, og fortalt om det. Noen har bestemt seg raskt for å holde munn, andre har mistet omdømme eller blitt kjørt i senk økonomisk og/eller mentalt.

Det gjelder enhver som peker på ulovligheter i samtid. Avsløringer av forhold som til enhver tid ligger 10-20 år tilbake i tiden slipper lettere gjennom. Det er så lett å avskrive slikt som «historie». Det er derfor med jevne mellomrom kommet «avsløringer» der de ansvarlige har vært døde eller sakene foreldet. Med denne måten å gjøre det på, er vår sak antakelig moden for avdekking rundt år 2010. Så lenge vil vi ikke vente.

Vi våger å publisere denne boken, fordi vi vet vi har rett, fordi vi vet at mange andre vet vi har rett, og fordi vi har gjort det ingen andre tidligere har gjort: Drevet systematisk og omfattende kontraetterretning som setter oss i stand til å dokumentere faktiske observasjoner, og skaffet oss inngående kunnskap om den norske etterkrigshistorien på aktuelle områder, herunder mange enkeltsaker, slik at våre observasjoner kan settes inn i et totalt bilde.

En ordinær etterforsker er ikke under overvåking av den han skal etterforske! Vi, derimot, har hele tiden arbeidet med å avdekke disse forholdene parallelt med at vi har vært under overvåking.

Dette har selvsagt hatt stor betydning for våre valg av metoder, og ikke minst medført en rekke begrensninger. For oss har det aller viktigste i lang tid vært et absolutt hemmelighold av flest mulige sider ved vår kontraetterretning. Mange spor er derfor unnlatt etterforsket, fordi risikoen for at motparten skulle bli oppmerksom på vår interesse på dette konkrete punktet har vært for stor.

Kontraetterretningen i seg selv har sannsynligvis de senere årene vært en av de sterkeste drivkreftene for motparten i å trappe opp sin virksomhet overfor oss. Hemmelige tjenester er ikke vant med å bli gått etter i sømmene. Det henger sammen med den indre kultur som utvikles i det hemmelige drivhusmiljøet: De er overbevist om at de har rett i det de gjør. Ingen har tidligere i Norge kommet seirende ut av en konfrontasjon med tjenestene i sin samtid.

Vi har valgt å legge stor vekt på all den etterforskning og granskning som er iverksatt av ulike myndighetsorganer. både vedrørende vår egen sak og mer generelt, fordi vi kan vise at disse komiteer, utvalg, etterforskningsgrupper etc. i virkeligheten ikke har hatt til hensikt å få frem den fulle sannhet. Vi har etter mye tro og siden tvil opplevd denne vandring gjennom en uendelig lang «demokratisk tjenestevei» slik at vi hele veien har vært utsatt for rene dekkaksjoner. De ulike organer har tydeligvis hatt som formål å innhente mest mulig informasjon om vår kunnskap, altså selv fungert som etterretningsorganer. Vi er oppmerksom på at dette er en sterk påstand, og har derfor brukt mye plass på å dokumentere den med originaldokumenter. Denne utrolig nedslitende prosessen forklarer også hvorfor ingen tidligere har nådd frem. Endelig er det i seg selv et bevis for at noen har mye å skjule når det er nødvendig å iscenesette så mye rent lureri og dessuten risikere å kompromittere så store deler av det retts- og justissystem folk må ha tillit til hvis demokratiet skal fungere.

De siste snart 6 årene har vi mottatt hundrevis av henvendelser fra personer og organisasjoner som hevder å ha vært utsatt for tilsynelatende koordinerte angrep fra ulike hold som alle har det til felles at de synes hevet over loven. Ofte er motstanderne offentlige etater, noen ganger private med beskyttere trygt plassert i viktige posisjoner. Mange av henvendelsene er useriøse eller rene provokasjoner fra motparten for å skremme, true, villede, avlede og skaffe opplysninger. Likevel har det vært svært mange ekte henvendelser fra fortvilte mennesker. Vi er overbevist om at det i Norge finnes et meget stort antall mennesker som vet at noe er helt galt i Norge, uten at de til nå har forstått hva, hvordan og hvorfor.

Vi regner med at de vil forstå mer når de har lest denne boken. Til disse vil vi si: Nå er tiden til å stå frem. Hvis alle hederlige nordmenn forteller det de vet, skal vi få slutt på uvesenet. Det står et flertall i Stortinget klart til å ordne opp så snart de har visshet. Det kan ta tid før en slik sjanse kommer tilbake.

Vår sak har gått over lang tid, og en del av våre støttespillere er dessverre falt ifra. Blant disse minnes vi med stor takknemlighet avdøde sjefredaktør og major i Etterretnings- og Sikkerhetstjenesten, Chr. Christensen. Han var underveis en meget solid støttespiller og bidro med avgjørende informasjoner på flere områder. Vi vil også takke en rekke enkeltpolitikere fra stortingsflertallet, som i disse saker består av alle opposisjonspartier. I særstilling står stortingsrepresentant Ingvald Godal, som har utvist et helt usedvanlig politisk og personlig mot og for oss stått som et eksempel på at noen tør der mange tier. Til slutt en takk til de av våre familiemedlemmer, venner og kolleger som sto løpet ut sammen med oss.

Oslo, mars 1996.

Johan M Setsaas Hans Henrik Ramm

INTRODUKSJON

For de fleste vil det være en utrolig historie vi beskriver i denne boken. Men den har hendt. Vi to forfatterne som har fått våre navn knyttet til historien representerer egentlig en gruppe på 20-30 mennesker som alle kan bekrefte hver sine viktige deler. Derfor har det hittil ikke vært så lett for våre motstandere å forklare at vi er overspente paranoikere. Da må mange flere være det også.

Denne bokens troverdighet bygger på fem pillarer:

  • VÅRE EGNE OPPLEVELSER: Mange av disse er solid dokumentert. Spesielt kan vi lett dokumentere en utrolig pågang av provokatører etter at vi har skilt ut genuine henvendelser og den merforvirrede garde. Enkelte klart dokumenterbare forhold blir likevel ikke dokumentert helt frem her av ulike hensyn, som f eks. å unngå bevisforspillelse når det en gang blir etterforskning, ikke bare dekkoperasjoner. Men andre opplevelser kan etter sin natur ikke dokumenteres utover våre egne vitnemål. Mange av oppleve/sene kan isolert sett ha «naturlige» forklaringer og være «sammentreff» (og noen er det sikkert også), men når det blir for mange «sammentreff» tror man ikke på det lenger. Det ville imidlertid være å underslå virkeligheten ikke å ta med alt, sidedokumentasjon eller ikke, alternative forklaringer eller ikke. Leseren får vurdere troverdigheten og sannsynligheten av disse i lys av totaliteten og de andre pillarer. Vi unnlater imidlertid ikke å nevne at førstestatsadvokat Edward Dahl, som henla hele saken etter det vi regner som en ren dekkaksjon, i vitnes nærvær ikke kunne peke på en eneste av våre opplysninger som feilaktig!
  • MYNDIGHETENES SAKSBEHANDLING: Vi har vært gjennom lag på lag av politi, granskere, påtalemyndigheter og forvaltning. Vi har «fulgt tjenestevei» til punkt og prikke, og utnyttet alle muligheter. Skritt for skritt kan vi bevise at alt av dette som har ligget under Regjeringens innflytelsesområde har vært dekkaksjoner. Her kan leseren selv vurdere direkte.
  • ANDRES OPPLEVELSER: Vi har gjennomgått hundrevis rapporter i media og litteraturen om andre personers og grupperingers tilsvarende opplevelser, og valgt ut det vi mener er av betydning, samt gjennomgått noen nye, viktige saker direkte med angjeldende personer. Dette materialet har aldri før vært samlet eller sett i sammenheng. Vi kan selvsagt ikke garantere at alt som er sagt og gjengitt her er sant. Men svært meget av dette virker tilforlatelig, ikke minst på grunn av at mange uavhengig av hverandre forteller om bruk av lignende virkemidler og arbeidsformer. Det viser at intet er nytt. Alt vi har vært gjennom. har andre fatt smake før. Og mer til.
  • HISTORISK-POLITISK ANALYSE: Vi har vurdert kjente og ukjente politiske og samfunnsmessige forhold fra krigens dager til idag, og skritt for skritt analysert hvorfor og hvordan de skjulte maktsystemer gradvis har vokst frem og forandret seg fra å dekke et meget respektabelt behov for å trygge landets sikkerhet til et spesielt behov for å trygge bestemte politiske interessers trygghet mot avsløring av kritikkverdige og kriminelle forhold
  • VEKSELVIRKNINGEN MELLOM DE FIRE FOREGÅENDE: Vi har arbeidet langs alle disse aksene i mange år. Aksjonene mot oss er samtidig trappet opp fra det nokså begrensede til det svært omfattende. Den som leser denne bok vil innse at – til tross for omfattende sikkerhetstiltak fra vår side – må motparten både ha oppfattet dette og at vi bygget opp til et generaloppgjør som vi/le få et langt bredere grunnlag enn vår sak Da blir det også lettere å forstå motivet for det omfang aksjonene mot oss etterhvert fikk.

Boken er ikke inndelt på denne måten. Vi har funnet at det kan virke mer engasjerende for leseren å veksle mellom det beskrivende og det analyserende, mellom våre og andres opplevelser, mellom «felten» og saksbehandlingen. Slik kan leseren lettere selv vurdere om det er sammenheng mellom det empiriske og det deduktive.1

Kortversjonen av det denne boken handler om er dette: Major Johan M Setsaas var en tid Guatemala-representant for Redd Barna-organisasjoner i syv land. Hjemme ble han etter en tid stevnet av Redd Barna for ulike forhold, men frikjent for alle anklager om uhederlighet. Senere vant han en lang rekke injuriesaker, bl.a. mot Redd Barna selv. I 1989 ble han enig med forlagssjef Ragnar Aamodt i Leseselskapet A/S om å utgi en bok om korrupsjon i norsk uhjelp og andre forhold fra Guatemala-tiden. I den forbindelse var det også aktuelt å ta med informasjoner han hadde fått angående den såkalte Lillehammer-saken, særlig om aksjonslederens identitet.

Dette medførte at en allerede pågående, men svært begrenset, overvåkingsaksjon mot Setsaas ble trappet opp, og at det også ble iverksatt begrensede overvåkingstiltak mot Leseselskapet A/S. Noen hadde åpenbart fattet en helt spesiell interesse for bokprosjektet. Disse «noen» ble identifisert til Mossad med assistanse av en ikke identifisert norsk tjeneste. Det er interessant å merke seg at lovlige forlag i Norge kan risikere å komme under overvåking for å planlegge en bokutgivelse!

Etter adskillige vurderinger valgte Setsaas å kontakte Politiets Overvåkingstjeneste (POT) for å anmelde disse forholdene. Han meddelte samtidig hva han visste om Lillehammer-saken, i den tro at dette var velkomment. Det viste seg raskt at det var det nok ikke. Fremfor å gjøre noe med informasjonene, ble Setsaas utsatt for stadig sterkere ulovlig overvåking, samtidig som stadig bredere kretser omkring Leseselskapet A/S og det samarbeidende tidsskrift Norsk Oljerevy A/S ble trukket inn. Det viste seg umulig å få dette etterforsket. Sammen med tidligere statssekretær, da og nå ansvarlig sjefredaktør i Norsk Oljerevy og daværende styreformann i Leseselskapet, Hans Henrik Ramm, intensiverte han en kontraetterretning han allerede tidligere hadde drevet i det stille. Dette førte til opptrapping fra den andre siden, mer kontraetterretning osv. Etter at saken fikk publisitet i media fikk vi utallige henvendelser som ga mer informasjon. Studier av hundrevis av bøker og tusenvis av avisartikler fra inn- og utland ga innsikt i historikk og nye sammenhenger.

Vi har vært på enkelte feilspor underveis, men idag vet vi hva vi uforskyldt er kommet borti. I det følgende presenterer vi et sammendrag av hvordan vi mener det vi idag kaller «den fjerde tjeneste» har utviklet seg fra etterkrigstiden til nå. Endel av dette er kjent materiale, men mye er nytt og mye annet trekkes frem fra glemselen. For å gjøre denne introduksjonen mest mulig lettlest, har vi holdt akkurat dette kapitlet fritt for detaljert dokumentasjon. Den kommer i de senere kapitler.

Det vi idag kaller «den fjerde tjeneste» er et hemmelig nettverk med helt spesielle mål og tilgang til helt uvanlige ressurser. Dette nettverk er en fortsettelse av den helt naturlige kontroll Ap hadde med de hemmelige tjenester under «ettpartistaten» frem til 1965, da det ble nødvendig å organisere seg annerledes. Etter en tid da nettverket mest ble benyttet i interne fraksjonsstridigheter i Ap – spesielt for å få Gro Harlem Brundtland på plass som statsminister – er det siden blitt systematisk bygget ut med langt bredere formål. Vi er nå inne i en periode der nettverket bygges ut raskere enn noensinne. Det skjer gjennom systematiske partiutnevnelser, ved at kamerater som allerede er i posisjoner benytter dette til å skaffe maktposisjoner til andre i bytte mot lojalitet og gjensidig beskyttelse og gjennom et dypt hemmelig, offensivt apparat under E-tjenesten/Stay Behind.

Nettverket består av personer fra alle politiske partier (og «upolitiske»), men kjernen og styringen og langt de fleste deltakerne har tilknytning til Det Norske Arbeiderparti, enten direkte gjennom medlemskap eller ved hjelp av solid lojalitet eller etablert frivillig eller ufrivillig avhengighet. Nettverkets hensikt er å beskytte seg selv og egne maktposisjoner, skaffe eller sikre Arbeiderpartiet regjeringsmakt, uskadeliggjøre farlige motstandere og hindre at «skjeletter detter ut av skapet». Her er Lillehammer-saken det største skjelettet.

I begynnelsen hadde nettverket langt edlere motiver. Betydelige personligheter fra motstandsbevegelsen og den vestorienterte delen av Arbeiderpartiet innså i etterkrigsårene at det ble drevet kommunistisk undergravingsvirksomhet også i Norge. og fant at uvanlige virkemidler måtte tas i bruk. Bortsett fra at vi ville ha anbefalt at det skjedde i åpne og lovlige former, støtter vi fullt opp om det viktige arbeide som ble gjort for å hindre kommunister – ofte styrt fra Sovjet og Øst-Europa – tilgang til posisjoner der de kunne gjøre skade. Det er lett å undervurdere denne trusselen idag. Vi gjør ikke det.

Som sterke tilhengere av rettsstaten og borgerlig frihet vet vi imidlertid at det ligger en evig sannhet i gamle Lord Acton’s ord:

«Makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer absolutt.»

Problemet var at de krefter som motarbeidet kommunistene etter krigen måtte søke sine virkemidler og sin legitimitet på klandestin måte hos det regjeringsbærende Arbeiderpartiet, der også de viktigste personene hørte hjemme. Dermed ble nettverket også først og fremst et Ap-kontrollert nettverk. Fra begynnelsen av benyttet man seg av de hemmelige tjenester som jo hadde samme mål. Disse tjenester ble systematisk befolket av personer med lojalitet til Arbeiderpartiet. Den dag i dag anses det som suspekt i mange av disse miljøene å tilhøre andre partier.

Hemmelighetskremmeriet omkring Arbeiderpartiets totale sikkerhetspolitikk ble etterhvert en kultur. Man måtte f.eks. akseptere politiske beslutninger mot atomvåpen på norsk jord, samtidig som man i virkeligheten godtok allierte besøk av fartøy og fly med kjernefysisk kapabilitet. «Troverdig benektelse» ble et stikkord for både den ytre og den indre sikkerhetspolitikken. Personer i de hemmelige tjenestene eller andre deler av statsforvaltningen man ikke kunne betro slike hemmeligheter enten fordi de var for hederlige eller for venstrevridde måtte omgås, og det utviklet seg etterhvert et omfattende system av uoffisielle kommandolinjer på kryss og tvers mellom parti, tjenester og forvaltning, med et kommandosenter der «noen av oss snakker sammen»; dvs. utenom formelle organisasjoner, men nær Arbeiderpartiets maktelite og tungt styrt av APs «gamle bakmenn». Det er dette som fra tid til annen kalles «Alfa».

Det ble en dagligdags sak å opptre klandestint og å tøye grensen for det lovlige. ønsket man å gjøre noe, ble det mindre spørsmål om hvorvidt det var lovlig, og mer et spørsmål om hvordan man kunne finne hjemler, tolke hjemler, skape hjemler eller konstruere hjemmelsgrunnlag. Det skjedde jo i det godes tjeneste. Hvis venstresiden fikk snusen i noe, ble det benektet som ondsinnet anti-NATO eller anti-forsvars-propaganda. Hvis høyresiden fikk snusen i noe (meget sjelden pga høy grad av naivitet), ble man fort enige om minnelige løsninger siden hensikten var så god.

Det gikk så fint å bruke dette nettverket til å passe på kommunistene at man fant ut at man like gjerne kunne utvide målgruppen. Først ble det vanlige venstresosialister og NATO-motstandere, så ble det EF-motstandere og etterhvert hvem som helst som nettverket betraktet som plagsom, herunder også borgerlige politikere.

Her må vi ta en rask sving tilbake til situasjonen i Ap i den umiddelbare etterkrigstid. Fra London kom en gruppe sosialdemokrater som i utlendighet hadde utviklet seg i svært radikal retning innenfor økonomisk politikk. De la opp til en omfattende reguleringsstat med kvotert produksjon, statskontroll via bransjeråd, omfattende priskontroll, valutakontroll og kredittkontroll. Folkene fra motstandsbevegelsen var langt mer praktiske. De hadde lært at prinsipper, filosofi og ideologi ikke teller når man står overfor geværmunningen. Det var organisasjon og handling som tellet. På det økonomiske området anbefalte de derfor en aktiv stat som bygget nytt, og som ikke rotet for mye med det som virket. Staten som industrireiser ble deres hovedlinje. Etter hvert fikk de avgjørende innflytelse. Dette var samme gruppen som ordnet opp med Norge og NATO. De utviklet en dødsforakt mot andre politiske retninger begge veier. Venstresiden var full av potensielle kommunistagenter, de borgerlige var kraftløse ideologer og smågnagere som gnålte over hva det ville koste å bygge et Jernverk, om ting virkelig lønnet seg, om man virkelig gjorde ting på rett og lovlig vis og andre ubetydelige spørsmål i forhold til det store perspektiv: Å bygge og trygge landet.

Det var derfor ikke å tråkke over noen etisk grense – subjektivt – at nettverket etterhvert rettet seg mot bredere grupper av ofre enn kommunistene. Aps gamlegutter hadde rett, det var de som handlet og sto for «det gode» for fellesskapet, Egg kunne knuses og hjørner kuttes for å hindre at denne byggende kursen ble fraveket.

Særlig gikk Kings Bay-saken inn på dette miljøet. Alliansen mellom SF og de borgerlige var den endelige bekreftelse på at disse grupperingene langt på vei var av samme slag. Begrunnelsen for regjeringskrisen – mangelfull gjennomføring av stortingsvedtak – ble sett på som teoretisk sludder og dekke for å utnytte en arbeidsulykke – som hvem som helst kunne bli utsatt for – politisk. Det verste var at denne uhellige alliansen av forrædere og prateklubber faktisk kunne sparke beina under «de byggende krefter». Det måtte ikke skje igjen. Det måtte skapes sikre systemer for å trygge Arbeiderpartiets maktbase. De rakk ikke å gjøre det før 1965, men Borten-regjeringen ble øyeblikkelig satt under overvåking med sikte på å finne angrepspunkter og muligheter for splittelsestiltak. Også mot Finn Gustavsen, den store forræder, ble det iverksatt en rekke diskrediteringstiltak.

Under Borten-regjeringen mistet systemet mange maktposisjoner. Nettverkets styrke og aktivitetsmuligheter har bølget endel frem og tilbake i 70- og begynnelsen av 80-årene. Hele denne tiden var det sterkt innrettet mot internjustis og disiplin. Etter Willoch-regjeringens fall har det igjen vokst seg sterkere, uhindret av Syse-perioden som nettverket bidro til å gjøre kortest mulig. Det siste tiåret har Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland knapt forsøkt å legge skjul på de utallige og ofte brutale partiutnevnelsene i alle slags stillinger. Når dette er gjort for ansettelser som skjer i full offentlighet: hva får noen til å tro at ikke akkurat det samme har skjedd med stillinger som besettes under fullt unntak av offentlighet?

Et meget viktig forhold som har forsterket både nødvendigheten av nettverket og dets makt er Arbeiderpartiets mangeårige nære forhold til sitt israelske søsterparti og de norske hemmelige tjenestenes enda nærmere forhold til den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad, også som støtteapparat i Norge. Det partipolitiske søsterskap begynte på meget positiv måte med skjebnefellesskapet under nazismen og personfellesskapet i konsentrasjonsleirene, og ut fra dette ble det selvsagt viktig for Norge å yte all slags hjelp og støtte til nazismens ofre, fra de første redningsaksjoner ut fra leirene til mottak av flyktninger og omsorg for foreldreløse jødiske barn. Det var naturlig for Norge å arbeide i første linje for å få opprettet staten Israel og etablere nære og vennskapelige bånd. Alt dette er vi selvsagt stolt over at Norge har gjort, og full av respekt for at det ofte var Arbeiderpartiets folk som gikk foran.

Men etter som tiden gikk og Israel ble sterkere, kom dette nære søsterforhold på partiplan til å danne en beskyttende ytre ramme for det som hele tiden samtidig utviklet seg på klandestint plan.

Også mellom Forsvarets Etterretningstjeneste og Mossad utviklet det seg et helt spesielt forhold fra etterkrigstiden og fremover. Under den allierte okkupasjonen av Tyskland etter krigen ble norske og israelske agenter knyttet sammen i forbindelse med rehabiliteringen av Hitlers etterretningsorganisasjon under Reinhard Gehlen, som gikk over til vestmaktene og tilbød sitt kontaktnett i Sovjet som betaling for fritt leide. Dette kontaktnettet besto i stor grad av russiske jøder som var blant de meget få grupper som klarte å holde seg organisert under Stalin. Dette var en av grunnene til at Mossad ble trukket inn. En annen var at Mossad kunne tilby vestmaktene oseaner av etterretning fra russiske jøder som nå kom strømmende til Israel. Norge ble trukket sterkt inn som flankeland i forbindelse med oppleggene for luftetterretning i Sovjet som først ble gjennomført med ballonger («U-1») og senere med U-2-flyene. Forenklet kan man si at Norge var behjelpelig med støtte til luftapparatet og Mossad med bakkeapparatet.

De norske tjenestene oppdaget fort at Mossad var en meget nyttig alliert. Av ulike grunner kom de norske etterretningsfolkene etterhvert på kant med sine amerikanske kolleger, og bragte Mossad inn som en alternativ partner innenfor etterretning og byttehandel. Mossad så på sin side Ssor nytte i et samarbeid med norsk etterretning: Norge hadde selvstendige kunnskaper om Sovjet og rådet dessuten over tungtvannsteknologien. Fra tidlig av var det høyt prioritert mål for Israel å bli atommakt.

Det utviklet seg således et stadig tettere fornuftsekteskap mellom de norske tjenestene og Mossad. Det fantes også et norskbasert israelsk apparat som ivrig tilskyndet ekteskapet. Svært meget av dette samarbeidet har vært nyttig for Norge og skjedd i korrekte former. Men hemmelige organisasjoner er som løken: Det finnes mange lag. I dypere lag ble det et enda nærmere forhold, og det utviklet seg samarbeidsmønstre som neppe er lovlige i noen av landene og som vi ihvertfall regner med at bare deler av de norske tjenestene kjente til og drev med.

Fra tidlig av medførte dette nære forholdet at Mossad ikke hadde problemer med å organisere seg i Norge. Det har Mossad forøvrig gjort i en rekke land, med mer eller mindre støtte fra lokale myndigheter. I Norge har det vært spesielt nære forbindelser mellom Mossad og «Stay Behind».

De fleste vil naturlig nok finne det meget fremmedartet at vi f.eks. snakker om at Mossad inngår i «Den fjerde tjeneste» eller utfører den og den aksjon i Norge, f.eks. overvåking fra naboleilighet. Hvorfor skulle nå de store Mossad-agentene fra Israel bekymre seg med lokale norske forhold? De som reiser på fjorten forskjellige pass verden rundt som i Ludlum-bøkene? Poenget er at vi snakker om et fast etablert «datterselskap)) av Mossad i Norge, bestående av personer med både jødisk og annen etnisk opprinnelse som prioriterer Israels sak og ikke stiller spørsmål. Mossad i etterretningsbransjen er ikke lenger unna enn f.eks. STK Alcatel i kraftbransjen eller bensinstasjoner fra Esso og Shell. Forskjellen er at de ikke er like aktive annonsører og ikke særlig glad i PR. Derfor bruker vi flere steder uttrykket «Mossad Norge» for å gjøre dette tydelig.

Om det i det norske nettverket var en «hensikten helliger midlene»-holdning, var dette bare barnemat mot hva som etterhvert – forståelig nok – utviklet seg innenfor Mossad. Israel følte – med rette – at de bare hadde seg selv å stole på. Israel er ikke medlem av NATO og har ingen spesielle forpliktelser overfor NATO-landene enn det som følger av egeninteresse. Mossad kunne derfor på mange måter operere meget friere enn NATO-landenes tjenester. og gikk f.eks. ikke av veien for å bytte informasjon om NATO-forhold med andre hvis dette tjente israelske interesser. Mulighetene for at NATO-hemmeligheter lekket via Norge og Mossad til østlige tjenester var noe av grunnen til at det ble et kjølig forhold mellom norske og amerikanske tjenester. Mossad var også av sikkerhetsgrunner organisert med «cut-off» i alle ledd, dvs. at ingen agent skulle kjenne mer enn én overordnet. Dette muliggjorde aksjoner under lokal ledelse som ikke behøvde å rapporteres oppover. I andre land. som f.eks. Norge, kunne (og kan) Mossad derfor tilby å gjennomføre operasjoner for den lokale tjenesten når denne ikke kunne (eller kan) utføre dem lovlig selv.

For å fremme egne interesser direkte og indirekte ved byttehandel med andre, har Mossad således rike muligheter til å utføre aksjoner på fremmed jord. I Norge ble det etterhvert ikke satt noen grenser for hva Mossad kunne gjøre på norsk territorium og hva Norge ville gjøre for Mossad. Således ga vi dem atombomben i presang ved å skaffe dem det tungtvann de var nektet alle andre steder, og Norge samarbeidet med Mossad om en svindeloperasjon mot vår allierte Frankrike for å skaffe Israel de franskbygde kanonbåtene Frankrike hadde nektet å eksportere. I 1991 ble det avslørt at norske tjenester tillot Mossad-agenter å avhøre palestinske asylsøkere under dekke av å være norske politifolk og utstyrt med falske norske pass. Vi er dessverre overbevist om at dette bare er overflaten av den etterretningsvirksomhet Mossad tillates å drive på egen hånd i Norge, ofte rettet mot arabiske interesser.

Og så er det Lillehammer-saken. Vi er idag helt overbevist om at det var norsk medvirkning både før, under og etter henrettelsen av Achmed Bouchiki da han gikk av bussen sammen med sin norske gravide kone. Denne medvirkningen er det mange andre som er på sporet etter. I et senere kapitel sammenfatter vi de viktigste informasjoner som idag foreligger om Lillehammer-saken fra et vell av kjente og mindre kjente åpne kilder, og supplerer med enkelte forhold vi selv har best kjennskap til. Vår antakelig oppsiktsvekkende konklusjon er at det var riktig mann som ble skutt på Lillehammer. Dekkhistorien om «feil mann» og den omfattende norske medvirkning (og dessverre også medvirkning fra andre land) er hovedgrunnene til at det er lagt et tykt teppe av røyk og et stengsel av hemmeligholdelse og dekkaksjoner omkring hele Lillehammer-saken. Når alt blir kjent vil det antakelig vise seg at den ene anerkjente person etter den andre til syvende og sist skulle vært dømt for medvirkning til drap. For de fleste forholdene har dekkaksjonene vært effektive nok til å sikre at foreldelsesfristene er gått ut. Den er imidlertid ennå ikke gått ut for hovedmannen (Mike Harari), som selv om han idag er ettertrykkelig identifisert til tross for at dette var blant de viktigste faktum å dekke over, fortsatt befinner seg trygt i Israel uten at noen norsk myndighet vil utstede utleveringskrav eller en gang iverksette rettslige skritt for å vurdere dette. Årsaken er selvsagt at hele forholdet til Mossad og den norske medvirkning på Lillehammer da ville blitt rullet opp, og utallige andre ulovligheter ville blitt avdekket.

Å holde Lillehammer-skjelettet på plass i det norske klesskapet er derfor en ubetinget hovedoppgave for «den fjerde tjeneste». Det er andre store skjeletter der også. og helt sikkert en lang rekke små og mellomstore: Ulovlige aksjoner med eller uten Mossad-samarbeide, ulovlig avlytting, ulovlig romavlytting via telefon og fra naboleilighet, ulovlig konspirasjon for økonomisk krigføring, voldshandlinger, psykologisk krigføring, innbrudd og innlåsing, inntrenging i folks privatliv, diskreditering, kriminalisering og ryktespredning, feilinformasjon og desinformasjon overfor Stortinget, diskreditering av opposisjonspolitikere, aksjoner for å felle borgerlige regjeringer, bruk av hemmelige firmaer, brudd på anbudsreglement, forbigåelse ved utnevnelser, tyveri, misbruk av klareringsmyndighet, opparbeidelse og bruk av hemmelige fonds, tapping av statsmidler osv osv.

Men den viktigste oppgaven er å holde AP ved makten, eller skaffe AP makten, og sikre at de riktige personene har makten i AP. Kontrollen over «den fjerde» har derfor alltid ligget først og fremst hos Aps bakmenn. Disse styrer virksomheten først og fremst gjennom de deler av E-staben som er underlagt Trond Johansen, og her finner man oppsiktsvekkende nok en hel militær avdeling – det såkalte Spilhaug-apparatet eller Kjettingmannens apparat, som gjennom ett bein i HV og ett i Stay Behind, i alle år har utført kriminelle handlinger for disse formål. Det var dette apparatet som sørget for at Gro ble innsatt som Ap-leder i 1981 uten landsmøtebehandling, dette apparatet som diskrediterte Syse for å felle Syse-regjeringen, dette apparatet som har vært hardest på oss i vår sak – og meget annet!

Tronds deler av E-staben og Spilhaug-apparatet har i alle år systematisk forsøkt å få mest mulig oppmerksomhet omkring misbruk av hemmelige tjenester rettet mot Politiets Overvåkingstjeneste (POT), for å holde seg selv i skyggen. Idag er det full koordinering mellom Trond/E-staben og POT, på førstnevntes premisser!

Det var derfor høyst betimelig at forfatterne av boken «Vi som styrer Norge» rettet søkelyset nettopp mot Estaben2:

«Hvem finansierte disse kommunistjegerne? De norske skattebetalerne, eller CIA eller britiske M16? Og hvem finansierte den politiske overvåkingen under EF-striden? Eller telefonavlytting av politikere? Eller overvåkingen av venstresiden?

«Hvem kontrollerer at E-tjenestens økonomi ikke blir misbrukt i et spesielt partis valgkamper? ingen av disse spørsmålene kan besvares idag? Men det store spørsmålet nå er om ikke tiden er inne til også å foreta en full gransking av den norske E-tjenesten. Og da ikke bare en økonomisk gransking. E-tjenesten bør granskes for å få avkreftet eller bekreftet at tjenesten – eller «utvalgte» medlemmer av den – har drevet en indre politisk overvåking og et politisk spill som ikke harmonerer med tjenestens instruks. E-tjenesten bør granskes for å få avkreftet eller bekreftet at deler av den er blitt misbrukt i gjentatte valgkamper for et bestemt politisk parti. E-tjenesten bør granskes for å få avkreftet eller bekreftet at gradert, ofte toppgradert, informasjon ikke følger vanlig tjenestevei via forsvarsledelsen til forsvarsministeren, men går direkte fra enkeltpersoner til visse statsråder.

Men kanskje viktigst: E-tjenesten bør granskes for å undersøke om den etter krigen har spilt russisk rulett med norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og om det ikke egentlig er E-tjenesten som har styrt vår utenriks- og sikkerhetspolitikk …

– Innad i E-tjenesten er det med jevne mellomrom blitt forsøkt å ta en oppvask på grunn av (de) irregulære kommandoforholdene. Men det er aldri blitt noe synlig resultat av bråket, sier en tidligere E- offiser. …

– Etterretningstjenesten har vært en viktig del av Arbeiderpartiets maktapparat, sier tidligere Høyre-leder Erling Norvik i samtaler med oss …»

Siden det er det blitt en offisiell gransking av E-tjenesten – Nygaard Haug-utvalget. Det endte opp med ren hvitvask på en så banal og amatørmessig måte at det ble ledd ut og tvunget til å stenge før tiden. Men mer avanserte hvitvaskeaksjoner er kommet, og mer er i løypa.

Vi har gransket alt dette, og funnet svar eller sterke ledetråder til svar på det meste av dette. Og det er mye verre enn de siterte forfatterne ante.

«Den fjerde tjeneste» driver videre og må drives videre om ikke for annet, så fordi det er så mange hemmeligheter som må beskyttes og særinteresser som må vernes. Man er fanget i eget garn: Gir vi opp nå, kommer hele syndfloden av ødeleggende informasjon inn over oss. Dessuten er man vant til at det er greit å råde over virkemidler ingen andre har. Helt inn i sentrale makttopper er man vant til å få høre at «noen av oss har snakket sammen», «noen av oss har funnet ut at …», «N. N. tar seg av den jobben, det behøver ikke du å tenke på», osv. Ting skjer og ubehagelige personer blir hensiktsmessig tause uten at man har bedt noen direkte eller noen behøver å vite hvordan.

Leseren skal vite at det ikke har vært lett for oss å trekke disse konklusjonene. Vi hadde – og har – stor sympati og respekt for bestemte grupperingers solide vestlige forankring, deres innsats for å beskytte demokratiet i Norge mot kommunistisk infiltrasjon, deres positive holdning til industriell utvikling og vekst, deres innsats for Israel osv. Som hhv offiser og Høyrepolitiker har vi begge vært med på å avfeie påstander fra venstresiden om lovbrudd og overgrep (idag vil vi begge be venstresiden om unnskyldning, for mye av dette var riktig, men vi visste ikke bedre). Vi har gledet oss over Mossad-aksjoner som i Entebbe over kidnappingen av Eichmann for å få ham til å møte rettferdighet og over en rekke andre kontante og uredde israelske operasjoner og Mossad-operasjoner.

Vi har underveis sendt utallige signaler om vilje til å samarbeide hvis de ansvarlige iverksatte intern opprenskning. Vi har selvsagt intet ønske om å skade Israel eller vingeklippe normal Mossad-virksomhet. Vi støtter ikke Arbeiderpartiet, men hadde tusen ganger heller ønsket å se at andre kom til regjeringsmakten gjennom normal demokratisk kappestrid enn ved de avsløringer som nå må komme.

Men slik saken har utviklet seg, med absolutt null vilje fra Regjeringen til å rydde opp, har vi intet valg. Nå bretter vi ut en god del av hva vi vet. Det meste kan dokumenteres. Det er mer enn nok. Endel forhold kan av naturlige grunner bare dokumenteres gjennom forhold som er observert av oss selv og andre i vår gruppe. Troverdigheten av dette får leseren vurdere ut fra en totalitetsvurdering og hvor godt vi klarer å knytte dem sammen i en logisk analyse. Vi trekker også endel konklusjoner og presenterer noen hypoteser. Man kan være enig eller uenig i konklusjonene og tilordne ulik sannsynlighet til hypotesene. Vi spiller med åpne kort i forhold til det materialet vi presenterer, men det er en god del materiale vi nå holder tilbake, dels på grunn av usikkerhet og dels for å holde bevismidlene ferske for den reelle etterforskning som må komme. Av sistnevnte hensyn unnlater vi også å konkretisere endel identiteter og andre detaljer.

Setsaas har arbeidet med denne materien i mer enn ti år, og Ramm i 5-6 år. Det har vært meget arbeidskrevende og belastende, ikke minst fordi så mange forståelig nok stiller seg avvisende til så sterke påstander slik de er fremkommet gjennom media. Vi har også vært utsatt for fysisk truende situasjoner, for å bruke en forsiktig uttrykksmåte. Mange spør seg hvordan vi har holdt ut. Står det noen bak oss? Nei, det gjør ikke det. Men vi var en tid heldige nok til å ha egne ressurser og begrensede støttefunksjoner, selv om disse mulighetene nå er ved veis ende. Dessuten har vi den innstilling at vi mener man må prioritere faktum og sannhet fremfor følelser og omdømme.

Idag kommer vi ikke lenger med kontraetterretning eller saksfremlegg til administrative og rettslige organer. Vi vet nok om realiteten og om muligheten til å nå frem under den sittende regjering. Saken er så stor at den må finne en politisk løsning. Skjer det ikke nå, vil denne boken i alle fall dukke opp på loppemarkeder og i antikvariater lenge nok til at forholdene i 90-årene blir betraktet som historie som kan slippes ut bitvis for å tildekke det som skjer i samtiden, akkurat som man idag innrømmer kriminelle forhold i 60- og 70-årene. Kanskje noen da avslører denne delen av leken også. Hvis det ikke blir for sent, for det inntas nye posisjoner hver dag og tas i bruk ny teknologi hvert år.

La oss for sikkerhets skyld – for å hindre at for ivrige sjeler skal misforstå – understreke at endel fundamentale forhold ikke endrer seg. Selv om enkelte sosialdemokrater har gjort noe galt, er sosialdemokratiet fortsatt en høyst legitim og demokratisk ideologi, og Arbeiderpartiet er fortsatt en viktig demokratisk medspiller hvis store nok deler av partiet viser vilje til å rydde opp. Fordi Mossad har fått lov til å gå for langt i Norge, kan organisasjonen ikke lastes for å fremme sine egne interesser. Israel har akkurat like stor rett til å leve innen sine grenser, fremme sine interesser, ha sin plass blant verdens demokratier og ha sin egen etterretningstjeneste selv om endel israelske ledere har tillatt Mossad å gå for langt.

Det er et notorisk faktum at det er lettere å gjøre gale ting når man i utgangspunktet nyter høy legitimitet – hvis man vil. Arbeiderpartiets vestorienterte deler har med rette meget høy legitimitet i Norge. Motstandskjemperne fra krigen har enorm legitimitet. Fredsforhandlere har høy legitimitet. Israel og det jødiske folk har med rette nær sagt ubegrenset legitimitet etter grusomhetene som er begått mot jøder før, under og etter Hitler. Det betyr ikke at alle grupper med legitimitet utvikler seg i kriminell retning, men det betyr at subgrupper som lever under det samme legitimitetstak har store muligheter for å misbruke denne legitimiteten til å utøve selvtekt, regelbrudd og endog kriminalitet med lavere risiko for å bli avslørt, fordi så mange kvier seg for å ta initiativ som kan misforstås eller snus til generelle angrep på det totalgruppen står for.

En annen side av dette er at kritikk mot det norske motstandsfolk har vært med å utvikle i etterkrigstiden. Eller det jødiske organisasjoner foretar seg, lett kan møtes med beskyldninger om at man i virkeligheten har nynazistiske eller antisemittiske motiver.

Vi har stort sett vært spart for dette. Vi håper de som føler seg rammet av denne boken fortsetter å avstå fra slike fornedrende virkemidler. Ingen er så rene og hellige at de kan heves høyere over mistanke enn andre. Uansett bakgrunn og historie, er vi alle mennesker med de svakheter og fristelser som følger med, også fristelse til å utnytte denne typen muligheter. Men loven må være lik for alle.

Til slutt noen ord om bruk av navn: Som hovedregel har vi benyttet betegnelsen «Vi» når vi har beskrevet våre egne opplevelser og tanker, ofte også selv om det gjelder andre innenfor den «store» gruppen. Bare når dette blir fremstillingsmessig galt («vi» er f.eks. ikke alltid på samme møte) må vi spesifisere med Setsaas eller Ramm. Våre egne navn er ikke med i navneregisteret bak.

De fleste andre personer introduserer vi med fullt navn, eventuelt også tittel, første gang vi nevner dem i hver ny sammenheng, og da med etternavnet i uthevet skrift. Det er medtatt henvisning til disse navnene i navneregisteret nesten hver gang de nevnes, men ikke alltid når navnene kommer pånytt og pånytt på etterfølgende sider, og heller ikke alltid for personer som opptrer så hyppig at dette blir anstaltmakeri (Edward Dahl, Agnes Nygaard Haug, Leif A Lier, Helge O. Spilhaug, Trond Johansen etc.) og personer som omtales side etter side i et bestemt kapitel. Når de er omtalt mer i forbifarten eller i kjente sammenhenger, benyttes bare etternavnet alene eller som navn på en gruppe eller komité («Nygaard Haug-utvalget») uten henvisning i navneregisteret hver gang.

For to personer har vi gjort større unntak: Selv om ingen av oss har møtt Trond Johansen personlig mer enn én gang, synes vi at vi gjennom disse årene er blitt så kjent med ham at vi enkelte ganger faller for fristelsen til å være på fornavn med ham. Det er ment som et litt forsonende element i alt alvoret.

Den andre er avdøde sjefredaktør og major Chr. Christensen, som vi etterhvert fikk så nært og personlig forhold til at vi hverken vil minne oss selv eller andre gang på gang om at han er gått bort, eller markere noe som helst av den avstand som i hans tilfelle følger med titlene og det fulle navn. Han skal huskes som den han var blant sine mange venner, og omtales derfor heretter kort og godt som CC.

Noen ord som leseveiledning:

Denne boken kan leses på flere måter. For den som har tid. gir det best utbytte å starte forfra, fordi man da langt på vei vil kunne følge utviklingen av vår egen gradvise erkjennelse og avdekking av ulike forhold. En viktig del av denne utviklingen har faktisk funnet sted også under selve skrivingen. Av denne grunn endres stil og form seg noe gjennom boken. Tidlige beskrivelser og formuleringer kan iblant virke noe enkle for den som har lest seg gjennom hele boken. Vi har valgt ikke å gjøre så mye med dette – ut over å rette feil og innføre endel nødvendige henvisninger – nettopp for å beholde den spenning det representerer å oppdage ting noenlunde i samme rekkefølge som vi selv gjorde.

Men det tar nok sin tid, og vi har derfor anstrengt oss for at boken også kan benyttes som et slags leksikon eller oppslagsverk. Det er derfor også absolutt mulig å bruke innholdsfortegnelsen eller navneregisteret til å finne frem til det som interesserer mest til å begynne med. Krysshenvisninger er søkt lagt inn på alle de steder der fakta eller begivenheter er gjengitt i forkortet form eller bare som stikkord, slik at den som vil kan søke mer bakgrunn på annet sted i boken. I en viss grad har denne tilpasningen til leksikon-formen medført noen gjentakelser som kan virke unødvendige for den første typen leser, men vi håper vi har funnet en fornuftig balanse for å gjøre stoffet best mulig tilgjengelig for alle.

1 Empirisk = det man opplever, erfarer. Deduktivt = det man resonnerer og analyserer seg frem til. I vitenskapelig sammenheng er det viktig at man kommer frem til samme konklusjon ad begge veier. Tolkningen av observasjoner i virkeligheten skal stemme overens med en logisk forklaring ut fra mer kjente forhold.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 255 ff.