Kategoriarkiv: 9. FORSVARSSJEF MED EKSTRA ØYE

9. FORSVARSSJEF MED EKSTRA ØYE

Utover våren 1992 gikk det svært langsomt med Lier og politikammeret. Setsaas var nå helt overbevist om at det ikke ville føre frem heller. Etterhvert som motetterforskningen skred frem, viste det seg også stadig tydeligere at det var sterke krefter i Forsvarets Etterretningstjeneste som var innblandet, antakelig vel så meget som POT. Forsvarsdimensjonen plaget Setsaas sterkt som mobiliseringsoppsatt major i NATOs brannkorps. Hele saken ville, hvis den forble uoppklart, bli liggende som en udetonert bombe for Forsvaret. Han var klar over at det nå bare var et spørsmål om tid før vi måtte gå videre med de øvrige demokratiske virkemidler vi rådet over som borgere, og nå gjensto Kontrollutvalget – som bare dekket POT og S-tjenesten, men ikke E-tjenesten – og Stortinget. Da ville offentlig omtale bli uunngåelig, med tilhørende risiko for skade på Forsvaret.

9.1 En ryddesjanse

Som offiser følte Setsaas derfor en forpliktelse til å gi Forsvaret selv en sjanse til å rydde opp. I april 1992 forfattet han dette brevet til Forsvarssjefen1:

«Lang tids undersøkelser/etterforskning har dessverre avdekket at bl.a. FO/E har stått sentralt i en overvåkingsoperasjon der undertegnede blant flere har vært fokusert. Operasjonen har også involvert mål og midler som synes å være i konflikt med norsk straffelov. Idet jeg forutsetter at Forsvarets organer innledningsvis kan ha vært forledet til iverksettelse av ovennevnte, er jeg beredt til, om Forsvarssjefen det måtte ønske, å søke en intern avklaring/opprydding på den del av ovennevnte der Forsvarets organer har vært involvert. Jeg anmoder Forsvarssjefen om en umiddelbar meddelelse om en slik løsning kan tjene Forsvarets interesser.»

For å være sikker på at det kom frem på betryggende måte, kontaktet han en kollega, en oberst i Forsvaret for å forespørre om han var villig til å formidle brevet. Kollegaen hadde tilfeldigvis allerede avtalt et møte noen dager senere med Forsvarssjefen, admiral Torolf Rein, i en annen sammenheng, og lovet å ta med seg brevet. Setsaas hadde opprinnelig tiltenkt sjefen for E-staben, generalmajor Alf Roar Berg, en kopi av brevet, men besluttet å droppe kopien. Det ville være ukorrekt overfor Forsvarssjefen. Obersten rapporterte dagen etter det avtalte møtet at brevet var levert.

Det bemerkelsesverdige var imidlertid at det var sjefen for Sikkerhetsstaben, kommandør I Gunnar Rio, som dukket opp på Forsvarssjefens kontor og på dennes vegne for å ta imot brevet, fordi Forsvarssjefen selv var blitt forsinket tilbake fra et tidligere møte. Hvordan kunne det ha seg? Det var ikke på forhånd redegjort at det skulle komme noe brev eller for brevets innhold. Det naturlige hadde vært at en person fra Forsvarssjefens egen stab hadde tatt imot et uspesifisert brev. Hvorfor var S-sjefen beordret til å ta imot et brev – og dette brevet? Like rart var det at S-sjefen ba obersten formidle tilbake til Setsaas – fortsatt på Forsvarssjefens vegne – at han ville få svar om et par dager. Hvordan kunne de med en gang vite at det bare ville ta et par dager?

Det viser seg at kommandør i Rio var formann for «Koordineringsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenesten akkurat i 1992»2. Det gjør ham plutselig til en svært relevant person til å motta brevet. Men det gjør det enda mer forbausende at han var tilstede for å motta et brev, og et brev av denne karakter. Informasjonen om at et brev var på vei og hva det inneholdt kunne bare komme fra avlytting av telefonsamtalen mellom Setsaas og obersten (som ble oppringt på sin bopel).

Forsvarssjef Rein har ikke tenkt særlig raskt!

Nå tok det meget mer enn to dager før det kom noe svar. Setsaas forholdt seg i høy beredskap i den påfølgende periode. Han ventet seg når som helst en umiddelbar beordring om å stille på Forsvarssjefens teppe og få valget om å legge frem det han hadde eller ta imot legehjelp. Det ville vært reaksjonen av en forsvarssjef av general Fredrik V. Bull-Hansens kaliber. Men ingen slik ordre innløp. Det skulle ta mer enn ett år.

Det hadde nå rent mye vann i havet. Vi var ferdig med politikammer og kontrollutvalg, og var under behandling i Stortinget der det kokte rundt vår og andre overvåkningssaker (alt dette kommer vi tilbake til). Det ubesvarte brevet fra Setsaas ble fremlagt for Stortingets forsvarskomite, der det vekket stor oppmerksomhet. Vi hadde også alliert oss med Dagsrevyen3, der Lars-Jacob Krogh var i fyr og flamme. Han reagerte sterkt på det manglende svaret, og tok kontakt med Forsvarssjefens pressetalsmann oberst Per Bøthun for å etterlyse det.

Etter all denne oppmerksomheten ble Forsvarssjefen nødt til å reagere. Endelig ble brevet besvart, men ikke av Forsvarssjefen. Svaret var datert 28. april, postlagt 4. mai 1993 og mottatt dagen etter. Pånytt var det sjefen for S-staben, nå oberst Rios etterfølger, oberst Hans Dramstad, som hadde undertegnet4:

Brevet viste til FO/S (Sikkerhetsstaben) var blitt forelagt Setsaas’ brev for nærmere undersøkelser og uttalelse, at det med bakgrunn i de opplysninger som var gitt ikke «hadde latt seg gjøre å komme til nærmere kunnskap om forhold som er antydet», at Setsaas kunne ta kontakt hvis han hadde tilleggsopplysninger, og at man beklager at det ikke var gitt svar tidligere.

1 Brev av 29. april 1992 fra major Setsaas til forsvarssjef Rein.

2 Hvem er Hvem 1994. Vi antar at dette er et internt organ i Forsvaret. Det er uvanlig å nevne slike i Hvem er Hvem. Det kan også være en trykkfeil for Koordineringsutvalget for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten, nedsatt av Justisdepartementet.

3 Det endte med bulder og brak, som vi skal se senere.

4 Brev av 28. april 1993 fra S-staben til Setsaas.

9.2 Det tredje øyet

Det var et bemerkelsesverdig brev. Det som skulle ta to dager, tok et år. I løpet av dette året var det ingen som tok kontakt med Setsaas for å få vite hva han siktet til. Brevet fortalte jo ikke stort mer enn at det var ugler i mosen og at Tronds kontorsjef Terje Buljo var blant uglene. Men underveis må forsvarsledelsen ha funnet ut hva det var likevel, for nå hadde man tydeligvis gjort et forsøk på å undersøke saken, men problemet var at man ikke kom videre pga mangel på opplysninger. Hvordan visste man hva man skulle undersøke? Trolig har forsvarssjef Rein utviklet et nytt hemmelig våpen: Clairvoyance eller klarsyn. Ifølge den tibetanske munk og motstandsmann Lobsang Rampa1 hadde alle menn og kvinner en slik sans via et tredje øye i pannen:

«Den gang vandret gudene om på jorden og blandet seg med menneskene. Men menneskene drømte om å erstatte gudene og prøvde å drepe dem av den grunn. De glemte at selv om de kunne se, kunne gudene se enda bedre. Som straff for dette lukket gudene det tredje øyet til menneskene.

I de århundrer som er gått, er det er bare få som er født med evnen til å være clairvoyant, og de som har denne evnen, kan utvikle den videre ved å gjennomgå den operasjonen som var blitt foretatt på meg …»

Gadd vite hva slags operasjoner Forsvarssjefen og Sikkerhetsstaben hadde iverksatt og hvor de hadde sine ekstra øyne?

Hva må ha skjedd? Et så alvorlig brev kan ingen forsvarssjef ignorere. Husk at på dette tidspunkt (i 1992) fantes det ikke noen «Ramm/Setsaas-sak». Aftenposten hadde ikke skrevet sine nedlatende lederartikler ennå, og middagsavisenes morosider hadde ikke boltret seg med Helan og Halvan. Selv om dette i alle fall ville vært usaklige unnskyldninger, kunne det ikke en gang påberopes at det måtte være våre «vanlige skrullete påstander» som man ikke trengte svare på. Og i alle fall fraskrev man seg denne muligheten når svaret til slutt ble sendt – da lot man jo som om man tok det alvorlig!

Det eneste vi vet (men først fra 1995) er at sjefen for Sikkerhetsstaben en gang før 3. juli 1992 diskuterte Setsaas’ henvendelse med seksjonssjef Trond Johansen i Etterretningstjenesten2. Hva som skjedde på dette møtet vet vi ikke, men det er vel god grunn til å anta at Johansen ikke akkurat har oppfordret til å forfølge saken. Ut fra det vi vet om Johansens politiske støttespillere i Ap-ledelsen og Ap-regjeringen og hans rolle når nye forsvarssjefer, E-sjefer og S-sjefer skal ansettes, må vi kunne regne med at hans råd ble tillagt stor vekt av disse personene, for å si det mildt. S-sjefen har nok vært rask med å gi disse rådene videre til Forsvarssjefen.

Forsvarssjefen må ha kommet i adskillig vånde. Det er temmelig opplagt at han ikke selv kunne ta ansvaret for å underslå brevet. Han må ha konsultert sin overordnede, Forsvarsministeren, som da var Johan Jørgen Holst. Etter helt ordinær regjeringspraksis har han i sin tur måttet konsultere statsministeren, som i alle fall har alt ansvar for statsrådenes beslutninger. Forsvarssjefen har nok fått klar beskjed: «Legg det dypt ned i skuffen.» Det skulle ikke forundre oss om Johansen, som bl.a. sentralt medlem av Arbeiderpartiets sikkerhetspolitiske utvalg, allerede hadde klarlagt denne ordre på partikanaler.

«Den fjerde tjeneste» skulle det ikke rotes borti. Ikke av Forsvarssjefen, og ikke av noen andre heller. Vi har siden fått erfare at det er en almen regel under Arbeiderpartiets regjering.

Etter dette skrev Setsaas takkebrev til Forsvarssjefen3 for at han endelig hadde fått svar og for invitasjonen til å komme med «tilleggsopplysninger». Setsaas beklaget utviklingen, men svarte at han ikke fant det naturlig å gå inn i en formell prosess med Forsvaret, fordi saken var overlatt Stortinget. I et sideskriv sa han seg likevel villig til å ta et møte «uformelt og i ditto omgivelser». Det ble det ikke noe av.

Korrespondansen er tatt med som vedlegg 4.

1 Lobsang Rampa: «Det tredje øye». Ernst G Mortensens forlag 1956.

2 Dette fremkom under Johansens møte med Lier og er omtalt i Liers notat til Mikkelsen av 3.7.92.

3 28. mai 1993.

9.3 Bøthuns bordeller

Underveis i dette fant det sted et lite «ekstra-show»:

Da Krogh kontaktet Bøthun benyttet sistnevnte anledningen til et forsøk på diskreditering av Setsaas. Han påsto at Setsaas hadde drevet to bordeller i Guatemala i 1976-78, og at han var fratatt sin sikkerhetsklarering. Påstanden om bordeller var åpenbart falsk. Påstanden om fratagelse av sikkerhetsklarering var ukjent for Setsaas.

Dette var meget alvorlig. Uttalelser fra Forsvarets pressetalsmann er jo å regne som uttalelser fra Forsvarssjefen. Hensikten må ha vært å skremme NRK-TV fra å ta opp hele saken. Setsaas tilskrev Forsvarssjefen om Bøthuns påstander1 og uttrykte sin forbauselse over at pressetalsmannen hadde så fri omgang med sensitive personopplysninger (det hadde ikke vært bedre om påstandene hadde vært riktige). Hvorfor var han ikke i det minste foreholdt påstandene før de ble kolportert til pressen?

Selv etter at dette brevet var sendt, fortsatte Bøthun å slarve om Setsaas. Nå kom det sågar på trykk i Verdens Gang2:

«SETSAAS LYVER: Setsaas farer med løgn! Pressetalsmann ved Forsvarets Overkommando, Per Bøthun, slår skarpt tilbake mot major Johan M Setsaas, som hevder at Forsvarets E-tjeneste overvåker ham. Bøthun tilbakeviser alle påstander om overvåking mot Setsaas. Det eneste han vil beklage er det faktum at Setsaas måtte vente et helt år før han fikk svar på brevet han sendte til forsvarssjef Torolf Rein hvor han hevdet seg overvåket.

– Vi sjekket de kryptiske opplysningene Setsaas kom med i brevet, men fant de så useriøse og dårlig dokumentert at vi skrinla saken. Forsvaret får hvert år et utall med underlige henvendelser, sier Bøthun.

– Burde ikke majoren vært innkalt til en nærmere redegjørelse i en såpass alvorlig sak som påstand om overvåking?

– Vi har hatt flere episoder med Setsaas tidligere som tilsa at det ikke var nødvendig, sier Bøthun.»

Bøthuns forsvar for unnlatelsen av å gjøre noe med saken var en vulgærversjon av det offisielle svaret. Det var jo åpenbart at Setsaas i brevet varslet om et generelt forhold som han var beredt til å samtale videre om. Enhver kan jo se at brevet ikke inneholdt nok opplysninger til å vurdere påstandens seriøsitet, og at brevet heller ikke pretenderte å dokumentere noe som helst. Dette måtte kommet på grunnlag av et returinitiativ fra FO, noe S-sjefen ved mottakelse i realiteten varslet.

Formuleringen om at «vi» (Forsvaret) «har hatt flere episoder med Setsaas tidligere» var særlig stygg. Bøthun fortsatte å publisere fra interne personopplysninger i pressen, denne gang også helt gale opplysninger. Leseren måtte (i beste fall) fått inntrykk av en regulær kranglefant og kverulant som hadde for vane å iverksette de rareste ting. Det fantes imidlertid ingen slike «episoder». Han uttalte seg også ukorrekt i forhold til realiteten: Da det endelig kom et svar, inneholdt det nettopp en invitasjon om å få «eventuelle tilleggsopplysninger».

Enda verre var det at Bøthun samme dag orienterte ytterligere, mer detaljert og mer uriktig om personopplysninger vedrørende Setsaas, og det endog til AKP-organet Klassekampen3!

Etter ca tre og en halv måned4 ble brevet om Bøthuns uttalelser besvart av Stabssjefen, generalløytnant Odd Svang-Rasmussen. Han tilbakeviste at det var gitt personopplysninger til media. Bøthun hadde ikke sagt noe om bordeller eller sikkerhetsklarering. Han opplyste imidlertid at sikkerhetsklareringen var bortfalt midlertidig fordi det i løpet av et visst antall år ikke hadde vært tjenstlig behov for å opprettholde den. Det var imidlertid et rent rutinespørsmål og ingen fratakelse. (Ved neste innkallelse ville klareringen bli aktivert igjen.) Også denne korrespondansen er tatt med som del av vedlegg 4.

Svang-Rasmussen tok ihvertfall feil da han benektet at Bøthun hadde gitt media personopplysninger vedr. sikkerhetsklarering. Kanskje leser ikke generalløytnanten Klassekampen, men i så fall må ha Bøthun orientert ham feilaktig.

Det er således all grunn til å tro mer på Krogh enn Bøthun. Krogh har ingen grunn til å diskreditere Bøthun, men Bøthun kan ha gode grunner til å diskreditere Setsaas. Bøthun fortsatte å blafre med både sanne og usanne personopplysninger om Setsaas til VG og endog Klassekampen, også på trykk. Det tyder på at terskelen generelt ikke var så stor, sikkert heller ikke for bordell-preik. Bare Bøthun, ikke Krogh, kunne vite at sikkerhetsklarering var et tema som kunne forvrenges. Hva slags spill var det Bøthun drev?

1 28. mai 1993.

2 VG 8. juni 1993.

3 Klassekampen 8. juni 1993.

4 9. september 1993.