Etter at Setsaas forsto at det ikke var noe hjelp å hente fra POT mot naboovervåkerne på Ellingsrud, flyttet han og hans samboer til Lindebergåsen. Nå var han forberedt. Det første han gjorde, var å skaffe seg oversikt over hvem som på innflyttingstidspunktet bodde i de ulike leilighetene i egen blokk og naboblokkene. Det var de deretter følgende forandringene som ville være interessante å registrere.

Det tok ikke så lang tid før nissens flyttelass ankom. I løpet av noen måneder hadde Setsaas registrert en rekke salg, fremleie og nye samboere, ofte under påfallende omstendigheter. En leilighet hadde vært avertert i månedsvis, og ble nå plutselig solgt til forlangt pris. I en leilighet som ble fremleiet fikk eieren en hyggelig jobb i en E-tjeneste-tilknyttet etat.

Fra enkelte av leilighetene hørtes det snart heftig boring. Observasjoner og bevegelsesanalyse tydet på omfattende kurervirksomhet og bruk av bærbart og fast sambandsutstyr.

En tid etter at disse aktørene hadde flyttet inn observerte Setsaas et møte mellom to antatte overvåkerne. Det fremgikk av samtalen at de kjente hverandre fra før, selv om de normalt opptrådte som om de ikke gjorde det. Det viste seg at de kjente hverandre fra sin felles arbeidsplass – Norasonde A/S.

Vi har nå på forhånd gitt leseren innsyn i hva slags bedrift Norasonde – «U-3» – er, eller ihvertfall var. For oss sa det ingenting i samtid. Men vi fikk tak i stiftelsesdokumenter og generalforsamlingsprotokoller og stusset bl.a. over at en privat bedrift hadde valgt Riksrevisjonen som revisor. Etterhvert fikk vi firmaet skikkelig plassert historisk og innenfor «den fjerde tjeneste)). Det var i sin tid utgangspunktet for E-tjenestens verdifulle etterretningsoperasjoner mot Sovjet. antakelig også for «den fjerde tjenestes» mindre hederskronede modifikasjon av telefonapparater for romavlytting. I de senere år redusert til sin egen dekk-identitet, men fortsatt med ansatte, tidligere ansatte og pensjonister lojale til systemet og villige agenter. Også en tredje person på Lindebergåsen hadde tilknytning til Norasonde!

En annen nabo kom først inn i borettslagets styre (hvis formann viste seg å ha tilhørt E-tjenesten i gamle dager¹ og-hadde enmannsfirma hjemme i sin pensjonisttilværelse) som trafikkansvarlig lenge før han flyttet inn i en naboblokk med utsikt over parkering og innkjørsel. Siden bruk av biler og registrering av bilnummer etc. er viktige deler av enhver etterretning og motetterretning, kunne det nok være kjekt å ha kontrollen over borettslagets trafikkansvarlige. I perioder viste det seg at biler (en gang en trailer) antakelig ble benyttet som reserve avlyttingssentraler² og måtte av den grunn stå feilparkert i lengre tid. Mange borettshavere var opprørt over all feilparkeringen. Etter reglementet skulle disse melde fra til den trafikkansvarlige. Iblant ble feilparkerte biler fjernet, men ikke de mistenkelige.

For å teste dette ut, allierte Setsaas seg med en nabo som ble bedt om å melde en av de mistenkelige bilene. Hun slo opp i informasjon fra borettslaget der den trafikkansvarlige i styret i motsetning til de andre var oppført uten telefonnummer, til tross for at han hevet telefongodtgjørelse! Hun kontaktet styreformannen som opplyste at det var fordi nummeret var hemmelig, men oppga nummeret. Da hun deretter ringte, viste det seg at hun kom frem til en helt annen leilighet et helt annet sted i byen. Senere kunne Dagbladet³

«… avsløre at en av dem Setsaas har mistanke mot er ansatt i OvervåkingspoIitiet.»

Dette er oppsiktsvekkende av flere grunner, ikke minst fordi hverken Setsaas eller Ramm hittil har vært klar over hvor vedkommende har vært ansatt. Opplysningen er heller ikke offentlig tilgjengelig.

Etter en del forvirring fant styreformannen ut at han hadde blandet sammen sifrene (når man kjenner numrene og sammenligner dem er det imidlertid ikke åpenbart at det var risiko for en slik sammenblanding) og oppga et annet nummer, som virkelig førte til riktig leilighet⁴. En ren tilfeldighet at det første nummeret gikk til Overvåkingen, altså. Men vi fant senere ut at den trafikkansvarlige eide sommerhus i Tolvsrød i Vestfold, like i nærheten av en slektning av personen i Overvåkingspolitiet (det er meget få som har dette etternavnet i hele Norge). Også flere andre «spennende personer» viste seg å ha tilknytning til Tolvsrød, som er et slags Bærum for Tønsberg. Her finnes flere militære anlegg, og sikkert også viktige etterretningssentraler.

Vi fikk i denne runden en interessant opplysning også fra NRK-TV. Dagsrevyen bragte intervju med borettslagets styreformann, Claes Hansson, som selv opplyste at han hadde vært ansatt i Etterretningsstaben, men det var «bare» i en tiårsperiode etter krigen. Seerne oppfattet da at han nærmest hadde «meldt seg ut» siden. Dette var nytt for oss da Dagsrevyen bragte intervjuet. (Vi tviler på «utmeldingen»; hemmelige tjenester er ikke frimerkeklubber.)

Dette var to meget interessante faktaopplysninger. To personer som hver for seg av oss var mistenkt for å være involvert i operasjonen, og som var i kontakt både med hverandre og andre mistenkte som kunne knyttes opp til de hemmelige tjenester, viste seg nå – for den enes vedkommende – å være ansatt i POT og – for den andre – å ha lang fartstid i etterretningsstaben.

Dagbladet bragte også en annen viktig opplysning:

«Den ‘mistenkte’ hovedpersonen i Setsaas’ fortelling – det tidligere styremedlemmet⁵ i borettslaget er ikke registrert med bostedsadresse i den leiligheta som han i styrepapirene står oppført på.

Hans offisielle adresse er på en helt annen kant av Oslo. Likevel betales husleia alltid før forfall, og leiligheta har i alle fall fram til i går vært eid av den utpekte.

For få dager siden ble den imidlertid overtatt av andre.»

Dette er selvsagt ikke «bevis» i rettslig forstand. Men vi har før fortalt om andre «tilfeldigheter», og det blir fortalt om flere og flere videre i denne boken. Det går vel et sted en grense for alle for hvor lenge man tror på «tilfeldigheter». Men for ikke å strekke fellen for langt, nøyer vi oss med å fastslå at også den trafikkansvarlige var en spennende nabo. Hvor spennende får bli opp til enhvers tro og tvil.

La oss her skyte inn noen ord om E-tjenestens bruk av private firma. Det er etterhvert blitt kjent at E-tjenesten har minst tre lag økonomi og minst tre typer personell. Det øverste laget har alltid stått i statsbudsjettet. Kun den aller øverste Ledelsen står i Statskalenderen, resten har offisiell eksistens men hemmelig identitet. Det neste laget var også basert på statsmidler, men dette var gjemt bort i statsbudsjettet inntil 1994 og ble behandlet på superhemmelig vis av en liten gruppe bestående av stortingspresidenten, forsvarsministeren, forsvarssjefen, E-sjefen (les: Trond Johansen), lederen i Stortingets forsvarskomité og en representant for Riksrevisjonen, men aldri i Stortingets plenum.

Over dette budsjettet finansierte man en gruppe E-folk som både hadde hemmelig eksistens og identitet. Disse kunne offisielt være ansatt i et ukjent antall tilknyttede dekkfirmaer, fra de store (f.eks. Norasonde og Kjettingfabrikken) til små enmannsfirmaer. Disse ble også finansiert gjennom egen ordinær virksomhet, styrte oppdrag til overpris, en tid (neppe nå) av hemmelige støttemidler fra allierte, inntekter fra salg av informasjon på internasjonale etterretningsbørser, kryssfinansiering fra lønnsomme dekkbedrifter og enkelte andre finurlige måter.

Denne del av finansieringen er senere blitt omlagt (de to deler av E-budsjettet er slått sammen og bevilges åpent), og endel personell er omplassert og pensjonert, se kap. 25.9 Denne gruppen personell eksisterer imidlertid fortsatt og er daglig operativ, selv om den blitt endel mindre og fortsatt benytter ekstraordinær finansiering når nødvendig.

Det tredje lag er personer som driver annen virksomhet i det daglige. men som inngår i E-tjenesten på frivillig basis (slik som «Stay Behind»-nettet) eller utfører konkrete oppdrag for betaling eller under press eller ut fra idealistiske eller profesjonelle eller andre helt respektable motiver. Disse kan ha ulikt bevissthetsnivå om sitt forhold til E-tjenesten og særlig de tvilsomme aktivitetene. Noen, f.eks. journalister, kan subjektivt oppleve seg selv som nyhetsoppgravere, mens de i virkeligheten benyttes til å formidle høyst selektiv eller omdiktet informasjon.

Innenfor alle disse delene er det personell som opererer på «den fjerde tjenestes» nett, men de fleste gjør det ikke. Vi kommer tilbake til flere detaljer om «den fjerde» senere.

Tenk på hva slags forretning det er mulig å drive når du er alliert med de hemmelige tjenestene. Du kan sørge for avlytting av konkurrentene og kjenne deres anbud. Du kan få dine venner til å advare oppdragsgivere mot konkurransedyktige konkurrenter som «sikkerhetsmessig upålitelige». Du kan få styrte oppdrag til offentlige etater som kontrolleres av nettverket. Er det tilfeldig at Riksrevisjonen i mange år har kritisert særlig etater i Forsvaret for å gi blaffen i anbudsreglementer, overskride alle anleggsbudsjetter og utbetale de mest tvilsomme fakturaer (vi kommer nærmere tilbake til dette i kap. 25.9)?

Mye av kunnskapen om operatørene på annet og tredje nivå fikk vi gjennom samtaler med CC. Dette ga oss etterhvert også forklaringen på et forhold som hadde bekymret oss endel. Vi hadde etterhvert avdekket så mange mistenkelige leiligheter – og ikke bare rundt Setsaas på Lindebergåsen, men også naboer av flere andre i vår store gruppe – at vi lurte på om vi var begynt å se spøkelser. Av naturlige grunner kan vi ikke her gå inn på de enkelte leiligheter og de forhold som gjorde dem til mistenkelige og etterhvert etter vår mening helt sikre overvåkingsleiligheter. Men jo mer vi studerte bilder, logger, arbeidsplasser, familieforhold, tidligere adresser, forbindelser og andre forhold, jo vanskeligere ble det å utelukke noen av disse. Hvordan kunne noen oppfatte oss som så farlige at de skaffet seg så mange overvåkingsleiligheter?

Etterhvert som vi har drevet kontraetterretningen videre og opplevet og avslørt dekkaksjonene forkledd som granskningsutvalg etc., har vi innsett at vi antakelig må ha blitt oppfattet som ganske farlige. Men hvorfor allerede i 1991? Forklaringen var enkel: Etter avslutningen av den kalde krigen måtte alle deler av E-tjenesten nedbygges. Men mange av de hvis eksistens var hemmelig måtte «forhandles» ut av systemet. De hadde levd klandestint i operasjonsleiligheter eller normalt i militærforlegninger, mange var uten offisielle pensjonsrettigheter etc. Det måtte tildels bygges opp nye, sivile identiteter rundt dem, og svært ofte etableres enmannsfirmaer og skaffes leiligheter. Mange måtte også sikkert loves betalte oppdrag fra de aller hemmeligste kassene. Bare etter offisielle opplysninger ble E-tjenesten nedskåret med ca 500 personer de siste 2-3 årene. Når man likevel måtte skaffe så mange nye leiligheter, var det en adskillig greiere sak å anskaffe dem der noen hadde spesielle behov. Ingen spurte om hvorfor man skaffet leiligheter i et bestemt borettslag i Oslo, når pengene likevel var bevilget.

En person som ofte besøkte en av de mistenkelige leilighetene viste seg å ha en slektning med enmannsfirma i lås- og nøkkelservice (!) i en leilighet på Drammensveien. Leiligheten var naboleilighet til PLOs representasjonskontor. Vi iverksatte etterforskning og kunne etterhvert konstatere at dette var ett av de foran nevnte dekkfirmaer, forøvrig sannsynligvis med i en kjede av slike innenfor samme familie. Senere fortsatte overvåkingen av to arabiske ambassader.

Da de to siste ambassadenavnene smalt på plass på PC-skjermen, ble vi såpass fælne over effektiviteten av vår etterforskning at vi måtte tenke gjennom konsekvensene. En ting var å etterforske ulovlige virksomheter rettet mot oss. Noe annet var å avdekke E-tjenestens superhemmelige dekkfirmaer som kanskje var på lovlige etterretningsoppdrag mot utenlandske ambassader. Vi tenkte på listesak og schäfer-razziaer. For å gardere oss, sendte vi straks brev og fax til Oslo Politikammer med beskjed om at vi gjennom lovlig søk i Televerkets baser kombinert med egen kunnskap trolig hadde avdekket forbindelse mellom ulovlig overvåking av private norske borgere og mulig lovlig E-virksomhet. Vi forsikret at vi ville stoppe på det punkt og inntil videre holde denne kunnskapen helt for oss selv. Vi ba om Politikammerets umiddelbare reaksjon om det hadde kommentarer.

Vi hørte intet. Men fra neste dag¹ var det ikke mulig å komme inn på Televerkets database fra vår stasjon. Noen blokkerte linjen² . Vi hadde i hvert fall skremt opp noen. Det svekket ikke vår overbevisning om hva slags firmaer vi hadde med å gjøre. Hvem er det forøvrig som har mest interesse av å avlytte PLO og arabiske ambassader? Mest sannsynlig dreide det seg om oppdragsetterretning for Mossad, eller et «joint venture». Etterhvert ble nok systemet klar over hva vi nå visste. Idag bor ambassadeavlytteren mutters alene i et eldgammelt kommunalt kjempehus med en kilometer adkomstvei – det sikreste «safe house» i Oslo sentrum!

Også andre i vår gruppe har hatt eller har spennende naboer. To umiddelbare naboer har far eller bestefar fra E-tjenesten. En potensiell huskjøper (som trakk seg i det øyeblikk avlytterne kunne hørt at dette var oppdaget) var ett år tidligere notert som eier av en bil som hadde utført opplagte spaneroppdrag og viste seg å ha både far og bestefar fra E-tjenesten. Vi visste ikke at E-tjenesten hadde så mange ansatte at det var så lett å treffe på livsarvingene deres. Datteren til en i vår gruppe oppdaget at en 10-barns sportsklubb fikk nytt medlem like etter at hun hadde meldt seg inn. Det nye medlemmets far viste seg å være en kontorsjef i E-tjenesten som vi har støtt på i mange andre sammenhenger.

Etter at våre to første private etterforskere hadde gitt opp sommeren 1991 tok vi kontakt med en tredje etterforsker, Trygve Lauritzen, Sikkerhetskonsulentene A/S. Han ble i første rekke engasjert for å utføre tekniske undersøkelser i Drammensveien 10 (Oljerevyens salgsavdeling) og i Setsaas’ leilighet på Lindebergåsen. Han skaffet utenlandske toppeksperter som saumfarte begge lokaliteter.

For Drammensveien 10 avleverte han en skriftlig rapport med fotos som levnet liten tvil om at det var meget sterke indikasjoner på avlytting: Redusert ringestrøm og andre måleresultater, fysiske oppkoblinger mot de aktuelle linjene i koblingsboksen osv.¹ inne i koblingsboksen ble det funnet et standardskjema fra Televerket med et telefonnummer og et fornavn. Telefonnummeret var til Centraltrykkeriet og navnet til en person der. Norsk Oljerevy hadde en kort tid benyttet Centraltrykkeriet som trykkeri og lå på denne tiden i tvist med trykkeriet om regninger for «tilleggsordre». Denne ble senere løst og Centraltrykkeriet var nok helt uskyldige i avlytting. Vi antok at papiret var plassert som en avledningsmanøver av noen som hadde god innsidekunnskap, for denne tvisten var ikke alminnelig kjent. Ekspertene mente at denne typen avlytting normalt fordret at avlytteren befant seg i samme hus. Det gjorde ikke Centraltrykkeriet.

På denne tiden hadde det også inntruffet begivenheter som kun kunne forklares ved at motparten hadde fått informasjon om avtaler som var inngått over telefon fra Drammensveien.

Lauritzen gjorde like grundige undersøkelser hos Setsaas. Etter at disse var ferdige ble det holdt et rapporteringsmøte på hotell Helsfyr. Tilstede var Ramm, Setsaas, Norsk Oljerevys «overvåkingskoordinator» Knut Larsen, vår andre privatetterforsker Arne K. Tangstad, Lauritzen og hans to britiske kolleger. Han redegjorde for at han hadde funnet tre typer indikasjoner på avlytting:

• Målinger ga tre steder utslag som med stor sannsynlighet var fra traktmikrofoner, men også kunne være andre lignende installasjoner hos naboen.
• Inne i en stikkontakt ble det funnet avklippede koblinger som vanskelig kunne hatt annen hensikt enn å koble opp skjulte mikrofoner til strømnettet.
• Ved et par anledningen hadde uforklarlige og sterke radiosignaler fort til at Setsaas ‘ radio ble midlertidig taus, en indikasjon på at noen av naboene hadde sterkt senderutstyr.

Ingen av de tre punktene var hver for seg avgjørende.

Ramm: «Jeg er ingen ekspert. Vennligst svar meg på et enkelt spørsmål. Hva ville du gjort hvis du hadde funnet dette i din leilighet.». Lauritzen: «Da ville jeg ha tilkalt alle blålysene.»¹

Senere nektet Lauritzen å skrive rapport fra Setsaas-undersøkelsene. Også på mange andre måter følte vi at han opptrådte annerledes enn forventet av en innleid konsulent. Etterhvert ble dette meget åpenbart, og idag vet vi med sikkerhet at han «snudde» seg mot oss. Forklaringen oppdaget vi også. Han ble tildelt storoppdrag vedrørende sikkerhetsopplegget på Lillehammer-OL. Av Justisdepartementet².