Kategoriarkiv: 10. KONTROLLERT KONTROLLUTVALG

10. KONTROLLERT KONTROLLUTVALG

Saken om at POT v/Frigaard tillot Mossad å operere som norske politifolk med norske pass under avhør av og rekrutteringsforsøk mot palestinske asylsøkere ble tatt av dagsorden ved at den våren 1992 ble oversendt Kontrollutvalget for Overvåknings- og Sikkerhetstjenesten for granskning.

Opprettelsen av Kontrollutvalget var det eneste resultatet av Mellbye-utvalgets undersøkelser og anbefalinger. For det hadde det ikke vært noen kontroll med de hemmelige tjenester. I sin naivitet begrenset utvalget og Borten-regjeringen Kontrollutvalgets mandat til de to av de tre hemmelige tjenestene som hadde lovlig adgang til å arbeide med norske borgere; Overvåkningspolitiet (POT) og Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FO/S). Kontrollutvalget mottar klager fra personer som måtte mene seg urettmessig overvåket og undersøker om det foreligger noen overvåkning og om denne i så fall er lovlig. Enten svaret blir ingen eller lovlig overvåkning, trekker utvalget same konklusjon: «Klagen gir ikke anledning til noen kritikk mot POT eller FO/S.» Ingen får vite om klageren så spøkelser eller virkelig var lovlig overvåket. I noen få saker har Kontrollutvalget kommet med mild kritikk, men aldri på eget initiativ eller bare på grunnlag av en klage. Først når en sak er presentert av media og/eller blitt sak i Stortinget er utvalget kommet etter. Ellers har det alltid vært «ingen kritikk».

10.1 Vi tar kontakt

Likevel er det jo en rett og plikt for norske borgere å bruke og hjelpe de demokratiske kontroll-organer som finnes. Det Setsaas nå var mest opptatt av, var å fullføre den jobben han hadde forsøkt å gjøre overfor Frigaard, nemlig sikre seg at hans Harari-informasjoner og særlig Frigaards behandling av disse kom med i Kontrollutvalgets behandling av Mossad/asylsøkersaken, som burde utvides til å gjelde forholdet til Mossad på bred front. Setsaas tok derfor kontakt med utvalgets formann, h. r. adv. Hans Stenberg-Nilsen, for å orientere om dette. Et slikt møte ble holdt 27. april 1992 med Stenberg-Nilsen og utvalgsmedlem Brit Seim Jahre tilstede. Sistnevnte var helt ny. Hun erstattet Rakel Surlien som ikke ønsket gjenvalg for fireårs-perioden som startet 1. mars 1992.

Dette møtet dreide seg altså om Mossad-opplysningene fra Guatemala. Likevel benyttet Setsaas anledningen til å nevne at han og vi andre også hadde vår egen overvåkningssak som kanskje interesserte utvalget. Det gjorde det, og vi ble straks bedt om å sende inn klage.

10.2 Vi klager

Vi gikk deretter i gang med utarbeidelsen av klage til Kontrollutvalget og leverte inn denne 27. mai 1992. Klagen er i sin helhet inntatt som Vedlegg 2. Vi var fire som undertegnet klagen: Ramm, Setsaas, Holst og Aamodt. Vi gjorde det klart at vi opptrådte på vegne av mange flere.

Klagen omfattet for det meste forhold vi allerede har omtalt: Avlytting, romavlytting via telefon, overvåkningsleiligheter, møtene hos Frigaard, Frigaards manglende reaksjoner på den første av disse og Harari-opplysningene, h. r. adv Hjorts mislykte anstrengelser for å få disse sakene oppklart med POT, aksjonene mot Holst, Terje Buljo & Co, knusing av biler, avlytting av Drammensveien 105 overfallsforsøket mot Setsaas, forholdet til Mossad m v.

Vi angrer idag på ett ord i klagen, ordet «samvittighetsfull» i følgende avsnitt:

«Politikammeret utførte en samvittighetsfull etterforskning på endel punkter. Enkelte punkter ble tilfredsstillende avklart og er ikke tatt med i fremstillingen foran. Andre punkter ble positivt bekreftet. … Øvrige punkter forble ubesvart. Med de begrensninger som av naturlige grunner foreligger for politikammerets etterforskningsmuligheter i en sak av denne karakter må vi derfor fortsatt regne saken som uoppklart.»

Siden vi skrev dette har vi hatt nye erfaringer med og fått nye kunnskaper om Oslo Politikammer som gjør at vi med bred penn kan fastslå at kammerets etterforskning var langt fra samvittighetsfull. Det kommer vi tilbake til.

I samtid var formuleringen et kompromiss. Vi var ikke så uenige om at Liers resultater til da var tynne og at mye tydet på at kammeret faktisk var involvert selv. Det var et spørsmål om høflighet og krav til egen bevisbyrde. Ramm mente det eneste som var helt sikkert var at Lier hadde gjort et par ting som var nyttige for oss og ellers ihvertfall utført endel aktivitet. Dessuten hadde Lier beklaget seg over at han «ikke kom gjennom de dørene du vet», dvs. inn til de hemmelige tjenestene. Så lenge det kunne hende at dette var sant, burde vi formulere oss ut fra den mest fordelaktige tolkning. Setsaas mente at den lille nytte vi hadde hatt av Lier kom så sent og så motvillig at det var av liten betydning i forhold til alt det negative som sannsynligvis forelå og alle de manglene som forelå, og formulere oss ut fra det. Idag er vi enige om at det nok hadde vært det riktigste.

Vi innrømmer gjerne at vi ofte har slike diskusjoner. Ramm er fra sin journalistiske bakgrunn vant til å kreve ulike forhold 100% dokumentert og kildefast før det kan legges til grunn, og – som politiker – inntil da vurdere folk «i beste mening». Setsaas er ut fra sin militære bakgrunn vant til å handle så snart man subjektivt ikke lenger er i tvil for ikke å gi motparten et for stort forsprang, for det kan godt hende at motparten handler på mye svakere grunnlag. Kompromissene blir som regel brukbare. Nesten alltid får Setsaas rett litt senere. Kanskje har vi mistet litt tempo underveis, eller omvendt blitt spart for noen ekstra streifskudd. Det er ikke godt å si.

Kontrollutvalget hadde etter endringen 1. mars 1992 følgene sammensetning: Advokat Hans Stenberg-Nilsen (formann), avdelingsleder Anne-Lise Steinbach, journalist og fhv stortingsrepresentant Kjell Magne Fredheim, adm dir Terje Nypan og byrettsdommer Brit Seim Jahre. Steinbach og Fredheim er begge medlemmer av Arbeiderpartiet med lang og solid tjeneste. Vi kjenner ikke de andres partibakgrunn. Lagdommer Rakel Surlien, tidligere statsråd for Senterpartiet, gikk ut pr. 1. mars 1992. Utvalgets sekretær var dommerfullmektig Aage Thor Falkanger.

10.3 Vi undres

Ramm, Aamodt og Holst ble – på rekke og rad og i den rekkefølge – innkalt til møte i Kontrollutvalget 31. august 1992. Det var beregnet en halvtime på hver. Hvorfor var ikke Setsaas innkalt? Vi var fire likestilte klagere. Også på grunn av den knappe tiden antok vi at møtene bare skulle ha karakter nærmest av «å hilse på hverandre» før man siden gikk i gang med de skikkelige avhørene. To av utvalgets medlemmer hadde jo allerede hilst på Setsaas. Men ikke mer heller!

Ramm forberedte seg likevel grundig. Han regnet Kontrollutvalget som alvorlige saker og var forberedt på grundig krysseksaminasjon. Han var temmelig forbauset da Stenberg-Nilsen kort ba ham sette i gang med sin redegjørelse, og bare ta opp forhold han selv hadde opplevd. Han sa at han måtte ta med mer enn dette, fordi det var 15-20 personer tilsammen som hadde hatt «opplevelser» og mange av dem var det naturlig at han redegjorde for. Dette ble akseptert under formaninger om korthet. Enda mer forbauset ble han mens han redegjorde. Utvalgets medlemmer så ut til å fatte særdeles liten interesse. Noen drodlet på sine ark i kjedsommelighet, andre kikket i blader og aviser. Det kom praktisk talt ikke spørsmål eller avbrytelser. Kjente de stoffet på forhånd? Det var nærmest utenkelig. Men Aamodt hadde akkurat samme følelsen. Både Ramm og Aamodt ble bremset ned etter den fastsatte halvtimen og «kastet ut» noen minutter senere.

Ramm tok opp muntlig et punkt som ikke var nevnt i klagen: Den nye telefonlinjen som kom fra FO/S og muligens fortsatt gikk via denne tjenesten.

Derimot fattet utvalget betydelig interesse for presten Petter Holst. Han måtte vente etter at Aamodt var ferdig og fikk opplyst av formannen at det var fordi ett av medlemmene måtte ut et nødvendig ærend og var forsinket. Normalt nok, men: Holst merket seg at det var minst 8, trolig 9 personer tilstede i tillegg til ham selv, deriblant det avgåtte medlem Rakel Surlien. Ramm og Aamodt hadde ikke festet seg nøyaktig ved antall og deltakere, men er begge temmelig overbevist om at det var ikke var så mange som 8, dog at Rakel Surlien var med hele tiden.

Hvem var alle møtedeltakerne? Utvalgets medlemmer pluss sekretær utgjør 6. Hvorfor var Surlien tilstede etter at hun var fratrådt? Det var vel ikke ut fra «kontinuitet» i en saksbehandling, for dette var vel utvalgets første møte om denne saken? Kunne det tenkes at hun som lagdommer hadde vært med på å avsi kjennelser? I så fall måtte hun vel være skikkelig inhabil, så det var det vel ikke? Kanskje skulle de rett og slett ha avslutningsfest for det gamle utvalget? Da burde hun vel kommet rett til den? Ikke godt å si, men rart.

Likevel er det ikke mer enn syv. 1-2 personer ankom altså mellom møtet med Aamodt og møtet med Holst. Nødvendigvis personer som ikke var medlemmer av utvalget. Hvem? Hvorfor?

Holst fortalte utvalget om sine brev til Haugli, og Stenberg-Nilsen spurte om Hauglis reaksjoner på disse. Det var det jo vanskelig for Holst å svare på, siden Lier hadde underslått brevene (men det visste han ikke da)! Men den tilsynelatende manglende reaksjon fra Haugli kunne sikkert brukes av utvalget til å bagatellisere Holsts klager.

Holst ble sittende over en time og fikk ytterligere en rekke spørsmål. Mange var naturlige spørsmål. Men det var spesielt mange spørsmål om Setsaas’ bok. Hadde Holst lest den? Ville noen nordmenn gidde å lese en bok bare om Guatemala? Hvor befant manuskriptet seg? Hvilken tilknytning hadde Holst til Leseselskapet?

Fra før visste vi at motparten måtte være temmelig i villrede, men enormt interessert nettopp i hva slags bok som var på gang, om det var et manuskript, når det eventuelt ble ferdig osv. Det var ikke like opplagt at Kontrollutvalget skulle fokusere på akkurat dette.

Etter disse møtene trodde vi fortsatt at vi ville bli innkalt – alle fire – til nye møter. Ramm hadde bl.a. orientert om at Setsaas hadde tyngden av bevismaterialet, inklusive logger, fotos, video etc. og at ingen av oss andre hadde kunnskap og oversikt over dette. Spesielt fordi vi alle tre ble pålagt bare å fortelle om egne observasjoner eller aller nådigst (for Ramm) noen av ikke-underskrivernes observasjoner, anså vi det som selvsagt at Setsaas ville få romslig anledning senere.

Det fikk han ikke.

10.4 Vi overkjøres

Vi hørte faktisk ikke et kvidder mer fra utvalget før vi 2. oktober 1992 fikk beskjed om dets avgjørelse: «Klagen gir ikke grunlag for kritikk mot Overvåkningstjenesten». Såvidt vi visste, hadde utvalget ikke foretatt eller iverksatt noen form for etterforskning. Ingen var blitt ytterligere avhørt, det var ikke gjort åstedsbefaringer, vi hørte intet om noen avhør osv. Fremfor alt brant Setsaas inne med alt sitt materiale som var hovedtyngden av hele saken. I ettertid har Stenberg-Nilsen påberopt seg møtet med Setsaas før klagen ble levert inn, men det handlet om Harari-saken, og overvåkningssaken ble bare nevnt.

Kun i fire kjente tilfelle, alle medlemmer av Ap, har det vært gitt ekstra service fra POT eller andre myndigheter ved å bekrefte eller avkrefte lovlig overvåkning (se kap. 22.5). Vi var en tid et nytt slikt tilfelle (Frigaard hadde allerede sagt dette til Lier (se kap. 7), Trond Johansen hadde sagt det til Lier (se kap. 11), og justisminister Grete Faremo til Stortingets justiskomité, se kap. 14). Stenberg-Nilsen sa nå til Arbeiderbladet1:

«Det er ingen forbindelse mellom overvåkningstjenesten og de forholdene som gruppen rundt major Johan M Setsaas klaget inn til Kontrollutvalget …»

Nærmere kunne han ikke komme en forsikring om at det ikke var overvåkning, uten å si det rett ut. I samme artikkel sier han at akkurat det kan han ikke gjøre. (Men senere ble vi tatt vekk fra denne listen over spesialbetjente. Til tross for omfattende korrespondanse og krav om formell behandling kunne justisministeren senere ikke en gang finne ut for seg selv om hun tidligere hadde snakket sant eller ikke, langt mindre informere oss; se kap. 23).

Det eneste vi ellers har oppdaget at klagen til Kontrollutvalget har utvirket, er at politiinspektør Roar Gald nå endelig skrev rapport om sitt møte med Setsaas 24. september 1990 (se kap. 1.4). Rapporten er datert 28. august 1992, altså nesten to år senere. Er det vanlig at overvåkningsfolk somler i årevis med å skrive rapporter? Eller var det slik at den opprinnelige rapport ikke var egnet til fremleggelse i Kontrollutvalget? I disse tider med stadig skifte av PC’er, tekstbehandlingsprogrammer og printere er det blitt svært vanskelig å forfalske dokumenter mer enn én PC-generasjon gamle!

Kontrollutvalget har også Sikkerhetstjenesten som ansvarsområde. Kjennelsen nevner ikke denne, selv om ett punkt (telefonen) var knyttet opp dit. Vi er også blitt fortalt at Kontrollutvalget skal melde fra til Justisdepartementet hvis man kommer over saker utenfor utvalgets område som likevel bør forfølges, f.eks. saker vedrørende FO/E. Vi kjenner ikke til at noen slike rapporter ble levert.

Kontrollutvalget var altså en stor skuffelse. Vi kan isolert sett bevise at utvalget bevisst avskar oss mulighet for å representere tyngden av vårt materiale. Det luktet vondt av at et fratrådt medlem var tilstede og at det også måtte vært andre utenforstående tilstede. Vi mislikte fokuseringen på boken.

Vi noterte oss at flere forhold kunne tyde på at utvalget hadde vært borti saken før.

Det var altså mye rart å merke seg med Kontrollutvalgets behandling da det frikjente POT i vår sak. Men det skulle bli verre.

1 Arbeiderbladet 27. mai 1994.