Alle innlegg av Ole

25.24.3 Borten og Andreas Andersen

Vi forstår derfor godt at Borten lyttet med interesse til sin ekspedisjonssjef Andreas Andersen.

Andreas Andersen1 (f. 1903 i Kristiansand) hadde vært motdagist før krigen. Han kom i 1944 inn i Aps Landsutvalg som da ble organisert i Stockholm for å forberede gjenreisningen etter krigen, samt studieutvalget under dette2. I begge disse utvalg satt han forøvrig sammen med Omar Gjesteby3, far til Kari Gjesteby som har hatt en lang rekke posisjoner i Aps regjeringer, bl.a. som handelsminister og justisminister. Etter krigen var han bl.a. formann i Vestfold Ap. I 1946 ble han studierektor for Arbeidernes Opplysningsforbund, i 1950 rektor ved Forsvarets sivile skoler og senere sekretær for et hemmelig utvalg (koordineringskomitéen) som skulle utrede den videre oppbygging av overvåkings- og etterretningsarbeidet for forsvarsminister Jens Chr. Hauge4, som han var statssekretær hos 1951-52. Han ble så direktør for beredskapsavdelingen ved Statsministerens kontor (1953) og var i disse egenskaper nær sagt sjef for tjenestene helt fra 50-årene. Fra 1956 hadde han tittel som ekspedisjonssjef for samme avdeling. Etterhvert ble Aps bruk av det hemmelige Norge i meste laget for ham, og han lettet seg straks for sin nye sjef, og meldte seg ut av Ap i protest i 19675.

Om dette fortalte Borten mye senere – i 1991 – til Alf R Jacobsen i boken «Iskyss»6:

«Andreas Andersen … hadde lang erfaring som sekretær for Regjeringens sikkerhetsutvalg. Andersen var uhyre betenkt over utviklingen og var kommet i strid med seg selv på 60-tallet. Han var humanist og fryktet bl.a. Haakon Lies kontakt med Overvåkingen, noe som jo var en kreftbyll – og som medvirket til at Andersen forlot partiet få år senere.»

I 1993 fortalte Borten til Dagbladet mer om hva Andersen hadde sagt7:

«Andersen kjente til den nære forbindelsen mellom ‘haukene i partiet’, Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Konrad Nordahl og etterretningstjenesten, som ifølge Andersen samarbeidet meget tett.»

«Blant annet kunne Andersen fortelle meg at partiet fikk penger av etterretningstjenesten til å ansette sekretærer. Andersen kjente til dette i detalj og informerte meg om saken, forteller Borten. Borten kjenner også til at Andersen selv ble etterforsket av de hemmelige tjenester.»

Borten forlangte nå at Jens Christian Hauge og Haakon Lie måtte stå frem og fortelle det de visste – og det visste Borten var mye. Han la til at en mann som Thorvald Stoltenberg også måtte bære på hemmeligheter, så langt han kunne forstå hans nære forhold til seksjonssjef Trond Johansen.

Det var også ved denne anledningen Borten fortalte om sitt besøk av to amerikanske etterretningsfolk, som Borten mente skulle «installere det mest avanserte avlyttingsutstyr på mitt kontor» (se kap. 21.35).

1 Personopplysninger fra Hvem er Hvem 1973.

2 Vidar Haugen: «Det norske Arbeiderparti 1940-45». Tiden 1983. Side 72 og 88 f.

3 Haugen, side 72 og 88.

4 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 37.

5 Haakon Lie: «… slik jeg ser det». Tiden 1975, s. 356.

6 Alf R Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1991, s. 183.

7 Dagbladet 2. desember 1993 s. 12.

25.24.4 Opprydning …?

Umiddelbart etter valget 1965 var Vilhelm Evangs sekretær, Ingeborg Lygren blitt arrestert mistenkt for spionasje, men hun måtte løslates i løpet av høsten og ble erklært uskyldig. Den bitre striden mellom Evang og Bryhn ble rullet opp. Alt dette medførte umiddelbart at Borten-regjeringen som nå nettopp var tiltrådt tok opp hele «hysj-Norge» til grundig diskusjon. Forsvarsminister Otto Grieg-Tidemand ville rydde opp, og det ville statsminister Per Borten også – men han visste nok mer enn sin forsvarsminister, uten å kunne bruke det, av hensyn til lojalitet mot Andreas Andersen.

Egil Endresen (H) stilte i januar 1966 spørsmål i Stortinget til statsministeren om Regjeringen ville nedsette et utvalg til å vurdere etterretnings-, sikkerhets- og overvåkingstjenestene «for derigjennom å bidra til å styrke tilliten til disse viktige sider ved vår sikkerhetspolitikk». Dette var et «bestilt» spørsmål. Regjeringen hadde jobbet gjennom hele romjulen (og Borten hadde jobbet intenst sammen med sine rådgivere, herunder Erik Knutstad) og hadde noe å meddele. Når spørsmålet kom fra en Høyre-representant, markerte dette at Høyre-lederne John Lyng og Kåre Willoch stilte seg helt bak statsministeren.

I svaret i januar 1966 sa statsminister Borten bl.a.1:

«Det som opptar oss alle sterkt er spørsmålet om de metoder som våre sikkerhets- og politimyndigheter anvender, er helt ut betryggende i relasjon til individets rettssikkerhet.

Overvåkingstjenestens oppgave er å forebygge og motvirke forbrytelser mot Rikets sikkerhet. Men politiet har intet med å etterforske folks overbevisninger. Det er i denne forbindelse nærliggende å sitere det gamle ordtaket om at ‘tanken er tollfri’. Kanskje kan vi idag legge til at ‘overbevisninger skal være overvåkingsfrie’. Det gjelder såvel ideologiske, politiske som religiøse overbevisninger.»

Etter dette annonserte han at Regjeringen ville nedsette et utvalg til å gjennomgå de tre tjenestene. Det ble det såkalte Mellbye-utvalget (etter høyesterettsdommer Jens Chr Mellbye). Den gamle E&S-staben var like før blitt delt i to pga. alvorlige indre motsetninger: Etterretningsstaben og Sikkerhetsstaben. På grunn av Lygren-spetakkelet ble oberst Evang og politiinspektør Bryhn frabeordret sine stillinger (se kap. 8.8).

Mellbye-utvalget2 la opp endel nye føringer for samarbeidet mellom tjenestene, men fant ikke at det hadde skjedd noe galt utover det som allerede var kjent. Dvs. at utvalget ikke oppdaget f.eks. det som Ronald Bye senere har bekreftet: At det i hele denne tiden foregikk kontinuerlig ulovlig politisk overvåking ihvertfall rettet internt i egne rekker og i fagbevegelsen, i tillegg til venstresiden, og i nært samarbeid med Overvåkingspolitiet.

Mot slutten av sin statsministertid (1970-71) ble Borten den andre topp-politiker i det vi idag kan se er blitt en lang rekke som er blitt gjenstand for systematiske diskrediteringskampanjer (se kap. 21.45.2). Vi er for vår del idag ikke i tvil om at dette bl.a. har sammenheng med hva Borten visste og mente om ulovlig overvåking.

1 Stortingstidende 14. januar 1966.

2 Fremlagt 12. mai 1967.

25.24.5 Hole Jacobsen-saken

Men Borten var ikke fornøyd, ut fra sin brede folkelige kontakt og kunnskapene fra Andreas Andersen. I februar 1977 gikk Borten, som nå var odelstingspresident, ut med sine mistanker om de hemmelige tjenester i et radioprogram, ut fra det han var blitt fortalt av Andreas Andersen (se kap. 8.8). Det medførte at Magnus Hole Jacobsen tok kontakt med ham og redegjorde for overvåking av de ansatte i NSB og den strenge ansettelseskontrollen i Norsk Hydro ved hjelp av Overvåkingspolitiet. I april 1977 valgte han å gå ut på hjemmebane, dvs. på Senterpartiets landsmøte på Lillehammer. I etterfølgende intervjuer med radio og TV fortalte han om Hole Jacobsens informasjoner uten å nevne navn. Det tok imidlertid ikke pressen mange ukene å finne kilden.

Magnus Hole Jacobsen arbeidet i Norges Statsbaner i perioden 1947-55. Han avslørte at det i 19501

«innenfor Statsbanene (ble) etablert et internt overvåkingsnett som hadde til oppgave å oppspore kommunister og kommunistsympatisører, opplysningene gikk videre til overvåkingstjenesten …»

Senere (1955) ble Hole Jacobsen personalsjef i Hydro på Herøya. I 1960 ble han ass. personalsjef ved hovedkontoret i Oslo og i 1962 personalsjef samme sted, inntil han ble pensjonert pga. sykdom i 1973. Herfra fortalte han:

«Ved Hydros fabrikker på Herøya var det allerede før Jacobsen tiltrådte en meget streng personkontroll, ingen ansettelse kunne skje uten etter sjekking med overvåkingstjenesten, og ingen ansettelse av kommunister. Dette var en helt generell ordning, ikke bare funksjonærer og overordnet personale ble sjekket, men også arbeidere. Man fikk fra overvåkingstjenesten opplysninger om eventuelt medlemskap i kommunistpartiet mv og om vedkommende var straffet eller bøtelagt.

Også ved Norsk Hydros hovedkontor i Oslo var ordningen at ingen ansettelse måtte finne sted uten etter sjekking med overvåkingstjenesten. Det var personalsjefen som her skulle pleie kontakten med overvåkingstjenesten. Jacobsen, i likhet med alle andre personalsjefer, hadde i henhold til toppledelsens ordre ansvaret for at dette ble utført … De opplysninger Hydro fikk var om medlemskap, kontakt eller sympati med kommunistpartiet, om internasjonale kontakter og fullstendige opplysninger fra straffe- og bøteregisteret. Jacobsen kan om nødvendig oppgi navnet på minst 6 kontakter som han har hatt innenfor overvåkingstjenesten.»

«Sjekkingen gjaldt alle typer av stillinger, fra nederst til øverst. Vi hadde full adgang til sjekking av hvilken som helst person. De eneste opplysninger Overvåkingen trengte var vanlige personaldata for å fastslå identiteten. Fra overvåkingen ble det ikke spurt om hva slags stilling eller hva slags arbeidsområde det dreide seg om.

Ved slik sjekking kunne vi få følgende opplysninger. Medlemskap i NKP, visse kontakter innen ‘partiet’ eller konkrete tegn på sympati, slektning som var medlem, deltatt i visse demonstrasjoner, fredsmøter eller fredsfestivaler i inn- eller utland, engasjert i visse solidaritetskomitéer o.l., evt. flekket rulleblad fra krigstiden …

… det er uhyggelig lite som skal til før man havner i registeret.

I tillegg til ‘politiske’ opplysninger fikk vi alle opplysninger fra strafferegister og bøteregister og alminnelig vandelsopplysninger fra lokalt politi eller lensmann»

Alt ble da tilbakevist fra alle kanter2, spesielt av statsminister Odvar Nordli og hans regjering, mens Trygve Bratteli holdt kjeft, til tross for at begge hadde tatt imot Ronald Byes og etterfølgernes avlytterrapporter og visste at Borten hadde rett. To Ap-statsministre lot én borgerlig statsminister steke og latterliggjøres!

Dessverre var det også mange av oss andre ikke-impliserte som bare ikke ville eller kunne tro. Vi har for vår del forlengst bekjent at vi den gangen var i denne gruppen og oppfatter Willochs uttalelser likedan. Vi er glad for at vi fortsatt har Borten blant oss slik at han nå får sin velfortjente oppreisning.

Men la oss se nærmere på Hole Jacobsen-saken ut fra hva vi vet idag.

Hole Jacobsen beskriver i stor og troverdig detalj to ulike forhold i NSB og Norsk Hydro. I NSB mener han det eksisterte et internt overvåkingsnett for å avsløre kommunister og sympatisører blant alle ansatte. Opplysningene ble overlatt POT. I Hydro var det et samarbeide med POT der POT ga alle slags opplysninger om hvem som helst til Hydro, angivelig som ledd i selskapets kontroll med nyansettelser for å hindre industrispionasje. Det er klart at disse to opplysningene satt sammen er skremmende. Noen steder foregikk det en løs og tilfeldig innsamling av data basert på et rent angivernett av enkeltpersoner, men det andre steder fantes private som var i stand til å få ut disse informasjoner i sin helhet, kun ved å oppgi at vedkommende var søker (men uten å måtte dokumentere det).

Kontrollutvalget gransket begge saker og kom til at det dreide seg om mer begrensede, legitime behov begge steder. Som viktig premiss i begge tilfelle la man en konkret vurdering av bedriftenes egne behov, basert på redegjørelser fra bedriftenes ledelse.

Fra Norsk Hydro var redegjørelsen undertegnet av personaldirektør Reidar Tank-Nielsen, som selv sier han har «ansvar for og kjennskap til Norsk Hydros personalpolitikk fra 19533». (Han var personalsjef ved hovedkontoret fra 1953, personaldirektør 1962-774, og Hydros talsmann i Hole Jacobsen-saken i 1978 da det gikk en debatt mellom ham og Hole Jacobsen i pressen.)

Det vi fester oss ved, var at den aktivitet som Hole Jacobsen beskriver, som sikkert gikk lenger enn de to bedriftenes behov, passer aldeles utmerket til de behov som den hemmelige Ap/LO-tjenesten hadde og som ble videreført av E-tjenesten i regi av Stay Behind og det «alter ego», Spilhaug-apparatet, i alle år. Det dreide seg først og fremst om innsamling av informasjon til bruk i Ap/LO-tjenestens arbeid for å sikre kontroll over alle deler av fagbevegelsen – og etterhvert samfunnet i sin alminnelighet.

Vi vet at Ap/LO-tjenesten har hatt sine folk i POT i alle år, med varierende samarbeid med hele POT og POTs ledelse, jfr. Frigaard som kun var en slags «leieboer» fra E-tjenesten. Vi vet også at det bare var i den aller første tiden at POT utvilsomt samarbeidet 100% med Ap/LO-tjenesten med fri flyt av data begge veier. Etterhvert ble POT mer interessert i å motta informasjon enn å gi informasjon, og Ap/LO satset etterhvert sterkere på E-tjenesten, og særlig etter ryddeaksjonene begge steder i slutten av 60-årene. Motsetningene mellom Evang og Bryhn har sikkert ihvertfall i perioder begrenset Ap/LO-systemets og E-tjenestens innsyn i POTs arkiver.

Hva var da mer naturlig enn å opprette et «back-up»-system; en «informasjonspumpe» for personopplysninger fra POT via tredjeperson til E-tjenesten, Evang, senere Trond og hele tiden Stay Behind/Spilhaug? Denne tredjeperson måtte ha høy troverdighet og tyngde for å få gjennomslag overfor POT for en rutine der alt ble overført uten spørsmål, og av en slik størrelse og tverrfaglighet at nær sagt hvem som helst i Norge kunne tenkes å være jobb-søker. Hva var bedre enn Norsk Hydro, der endog stortingsrepresentanter og ministre har gått ut og inn av jobber i alle år?

Reidar Tank-Nielsen var Hole Jacobsens overordnede i alle år, og det høyeste nivå i Hydro som hadde direkte kontakt med POT. Det ville vært verdens enkleste sak for Tank-Nielsen å la ledelsen over ham, inklusive styret, sitte med et inntrykk av at kontakten med POT var basert på legitime forsvarsbehov mot industrispionasje, men overtale POT til å gå mye lengre, samt instruere sine underordnede muntlig om å få overført all informasjon om «jobb-kandidaten». Og siden POT aldri krevet verifikasjon av noen jobbsøknad, kunne man skaffe seg informasjon om hvem som helst.

Tank-Nielsen må i så fall ha spilt på lag med E-tjenesten. Gjorde han det? Å ja da. Han hadde vært Milorg-mann og XU-agent (Milorgs etterretningstjeneste)5 og senere med i Stay Behind, mest sannsynlig i Lindus-nettet – se Bye/Sjue om Stay Behinds «etterutdanningskurs»6:

«Kursdeltakerne ble alltid hentet inn fra høyst ulike distrikter. Slik ble sjansen for at de skulle kjenne hverandre fra før redusert til et minimum. Hit kom det en personalsjef i Norsk Hydro, trafikksjefen i Trondheim, en forretningsmann fra Kirkenes, en direktør fra Falconbridge i Kristiansand og en entreprenør og HV-entusiast fra Oslo.»

Men som det meste av Stay Behind, er dets personell også blitt brukt – og brukes – på ulike måter til Ap/LO/Spilhaug-systemenes behov i fredstid.

Den mest prominente talentspeider for Stay Behind var Tor Aspengren (se kap. 24.3.2.8.6). Systemet for rekruttering til Stay Behind var slik at Aspengren m fl bragte opp navn til Stay Behind-sjefen Sven Ollestad og Stay Behinds «etterretningssjef», dvs. sjef for Blue Mix, Gunnar Bjålie, som valgte ut kandidater som endelig ble «sikkerhetsklarert» av Ørnulf Tofte og Erik Næss, Ap-kontaktene i POT7.

Tor Halvorsen (f 1930 i Skien) var utdannet rørlegger, medlem av Skien bystyre 1963-7 log formann Herøya arbeiderforening 1965-68. Han var fra tidlig ansatt på Hydro på Herøya og spilte der en spesiell rolle. CC hadde senere, mens Borten/Hole Jacobsen-debatten pågikk, merket seg at hele Ap benektet informasjoner om politisk registrering av kommunister etc., og skrev i en kommentar i Morgenbladet at dette selvsagt hadde foregått og at det var utført av LO/Ap-folk. Han fikk øyeblikkelig svar fra Tor Halvorsen, da sekretær i LO, som benektet alt og hevdet at CC skrev mot bedre vitende. I denne forbindelse søkte CC råd hos generaldirektør Johan B. Holte i Hydro, som sa8:

«… Jeg synes Tor Halvorsen var noe dristig, han var jo vår hovedmann når det gjaldt registreringen på Herøya.»

Holtes uttalelse viser at Tor Halvorsen var sjefsovervåker lokalt på Herøya for Ap/LO-tjenesten, og at det må ha skjedd med Hydro-ledelsens stilltiende godkjennelse. Det er ikke så rart! Vi vet ikke hvilket forhold Halvorsen har hatt direkte til Tank-Nielsens kontroll ved nyansettelser og/eller den sannsynlige «informasjonspumpe» til E-tjenesten/Stay Behind, men det er opplagt at Tank-Nielsen som personaldirektør har hatt full oversikt over Halvorsen og likt det han så. Da er det ikke så underlig at dette ble bragt videre til Stay Behind-kameraten Tor Aspengren som talentspeider, og at Halvorsen så fikk lynkarriére i LO, AOF og Regjeringen! Han ble nok også raskt klarert av Ollestad og Bjålie, Tofte og Næss, til tjeneste også i Stay Behind!

Det vi altså ser, er at Hole Jacobsen etter all sannsynlighet uforvarende er kommet på sporet av et mye større opplegg der Stay Behind og E-tjenesten spilte hovedrollen, med Ap/LO-kontaktene i POT i biroller og POT som sådan nesten et slags offer for et utspekulert opplegg for å pumpe etterretning innlevert til POT, som har en betinget rett til å skaffe seg slik informasjon, over til de dyphemmelige og 100% Ap-kontrollerte systemene under E-tjenesten. Det finnes nesten ingen annen forklaring på at Hole-Jacobsen, som ingen ellers har et fnugg å utsette på, kommer med sine meget detaljerte opplysninger som blir slått fullstendig i hjel av de offisielle forklaringene. Den implisitte forklaring i samtid var pånytt at Hole Jacobsen var en slags «gal skrulling» (noe hans bok ikke bærer det minste preg av) – i mangel av andre måter å diskreditere ham på. Vi begynner etterhvert å se for mange eksempler på at folk som ellers har vært førsteklasses hederspersoner utpekes til skrullinger til at det er særlig troverdig: Knutstad (kap 21.1), Merckoll (kap 21.2), «Leve Videre» (kap kap. 21.4), Else og Roar Henriksen (kap 21.4.1), Østlund (kap. 21.6), Wiborg (kap. 21.13), Ekeland (kap. 25.11.5.3), Hoem (kap. 25.11.5.2), Borten selv, her Hole Jacobsen – og i all beskjedenhet, vi selv. For ikke å snakke om alle de som har fått beskjed om at de er «overarbeidet» og må «ta ferie» når de har hørt sine egne eller andre påfallende samtaler avspilt over telefonen, dvs. vært utsatt for romavlytting via telefon som så absolutt må benektes!

Hole Jacobsen-saken er således antakelig en større sak enn hittil antatt. Det måtte en svær tildekkingsaksjon til for at det ikke skulle komme frem mer allerede den gangen. Borten ble satt i klemma, Stortinget og hele Norge ble ført bak lyset. De som tvilte, satt igjen med mistanker mot POT, mens det altså i virkeligheten var E-staben og Stay Behind som sto bak det hele!

1 Magnus Hole Jacobsen: «Politisk overvåking». Gyldendal 1979, s. 17.

2 Den offisielle versjonen var at bare personer som uavhengig av partimedlemskap utgjorde en sikkerhetsrisiko ble registrert. At det ble en del kommunister var uunngåelig, men meninger og partimedlemskap i seg selv ble ikke registrert. Hole Jakobsens opplysninger viste det motsatte.

3 Hole Jacobsen, s. 28.

4 Hvem er Hvem 1984.

5 Ifølge Hvem er Hvem 1984: «etterretn.tj. i Norge 1940-45».

6 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995, s. 117.

7 Bye/Sjue, s. 116 f.

8 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990, s. 95 f.

25.24.6 Borten – avlytting

Vi minner videre om at Per Borten i 1991 sa i NRK-TV1 at han ikke var i tvil om «at telefonen ble forsøkt tappet» mens han var statsminister, mens riksadvokat L. J. Dorenfeldt i 1994 sa at saken ble etterforsket i 5 år uten at noe kunne bevises eller motbevises2. (Det har også vi hørt før.)

1 Gjengitt bl.a. i Arbeiderbladet 5. juli 1994.

2 Samme.

25.24.7 Konklusjon

Senterpartiets tidligere leder, Johan J. Jacobsen sa til Adresseavisen i april 19931:

«- Indisiene for at tidligere statsminister Per Borten hadde rett i sine antydninger om overvåkning, blir styrket når det viser seg å ha vært så nært forhold mellom overvåkningen og arbeiderbevegelsen, sier Jacobsen, som deler Høyres oppfatning av alvoret i denne saken. Han ser derfor behov for granskning. …»

Det er en stor tragedie for Norge at det ikke ble lyttet mer til Per Borten. Dessverre var nok hans iblant litt uklare tale i en viss grad medvirkende. Det er ingen god nok unnskyldning. Borten hadde konkrete opplysninger som kunne blitt verifisert ved offensiv granskning. Alle vi som på denne tiden valgte å «ikke tro» er medskyldige i at uvesenet har fått fortsette alt for lenge.

Vi viser også til Knutstad-saken (se kap. 21.1), som vi mener vi nå vet nok om til å konstatere at den fra litt før 1970 fremvoksende «fjerde tjeneste» benyttet en forståelig rettslig kjennelse til å fortsette overvåking av Per Bortens nære medarbeider, byråsjef Erik Knutstad, lenge etter at den viste at Knutstad var uskyldig, og da som kanskje den første virkelig systematiske politiske overvåking mot en ikke-sosialistisk politiker. Behandlingen av Borten og Knutstad må sees i sammenheng. De reelle begrunnelser for kjøret mot Knutstad har helt sikkert også omfattet et ønske om å ramme Borten, Senterparti-folk og EEC-motstandere som unasjonale og upålitelige, samt ødelegge det eneste regjeringsalternativ til Ap.

Bortens troverdighet måtte svekkes. Var det bedre måte å gjøre det på enn å fatte administrativ beslutning om at Bortens nærmeste medarbeider var en gal mann?

Det er nokså opplagt at den vellykkede diskrediteringen av Knutstad ble benyttet også mot Borten, rundt om i krokene.

«Noen» har ønsket at diskrediteringen av Borten skulle fortsette helt opp i vår tid: Først ble Edward Dahls etterforskere sendt hjem til ham til gards, og senere ble han trukket inn til møter med Nygaard Haugs tildekkingsutvalg i Oslo. Begge utvalg var forhåndsbestemt til ikke å finne noe, og derved ville Borten pånytt bli sittende tilbake med sine «påstander» som skjegg i postkassen. Siden både Dahl og Nygaard Haug visste hva de drev med, tviler vi på at de har gjort dette mot en tidligere statsminister uten etter samråd med den sittende. Et minstemål av protokoll har vel vært tilbake? I alle fall har Gro også her indirekte ansvar ved at det ene utvalget kom som ledd i Regjeringens eget spill, det andre var direkte underlagt Regjeringen og tok instrukser fra den til tross for at det motsatte ble hevdet. En tredje Ap-statsminister lar nå – med vitende og vilje – en forhenværende ikke-sosialistisk statsminister steke.

1 Adresseavisen 22. april 1993.

25.25 Stay Behind i Norge – «Gladio» i andre land

Ifølge «Norges hemmelige hær»1 kunne Evang stolt svare «det har vi allerede gjort» da CIA og MI6 oppfordret Norge til å danne Stay Behind, som det første land blant alle europeiske NATO-land (og andre). Det later til at det er noenlunde riktig at det i NATOs første tid ble etablert slike organisasjoner over hele Europa. I samme bok har man intervjuet CJA-mannen Mark Wyatt2:

«Wyatt tjenestegjorde for CIA i utlandet fra 1947 til 1979, og svært mange av disse årene oppholdt han seg i … Italia. Her var hans viktigste oppgave å bygge opp det italienske Stay Behind-systemet – Gladio. Men han har også inngående kjennskap til Stay Behind-operasjonene i andre europeiske land, og til den filosofi som CIA la i sitt engasjement på dette området.»

I forbindelse med avsløringen av Gladio skrev Ronald Payne og lan Mather i «The European»3:

«Operasjon ‘Gladio’ … begynte som et lite nettverk av sivilister trenet som radiooperatører …

Utenfor Italia synes Gladio å ha forblitt det det alltid skulle ha vært: Et etterretnings- og kommunikasjonsnettverk som skulle utgjøre stammen for motstandsbevegelser i tilfelle av en vellykket sovjetisk invasjon av Europa …

Nettverket var etablert av NATO som en siste forsvarslinje og var en strengt bevoktet hemmelighet inntil forrige måned …

Det begynte i et beskjedent kontor i … Paris, nær det daværende NATO-hovedkvarteret. NATO selv var da nettopp blitt en realitet. Antall personer opprinnelig rekruttert var lite.

I Frankrike var det bare fire, og vår etterretnings-kilde tror at det neppe var mer enn 30-40 etablert i nettet i hele Europa til enhver tid. En hemmelig koordineringskomité ble etablert …

Gladio-lag ble etablert i Belgia, UK, Frankrike, Nederland, Norge, Danmark, Spania, Vest-Tyskland og Italia …

Det er senere antatt at lagre med spesialutstyr, herunder våpen, ble etablert …

Uttrykket ‘privat hær i Europa’ er komplisert fordi mange enkeltland iverksatte sine egne beredskapstiltak, isolert fra NATO-planen … Nasjonale grupper ble etablert av lokale hemmelige tjenester og spesielle styrker, og det er mulig at noen av de våpenlagre som nå dukker opp etter de italienske avsløringene ble utplassert av nasjonale tjenester …»

Artikkelen beskriver ellers dette antatte NATO-nettverket helt samsvarende med hvordan vi kjenner til at Stay Behind er organisert. Uttrykket «stay behind» benyttes også en gang til å beskrive agentenes rolle ved okkupasjonens utbrudd. Man noterer seg imidlertid at denne kilden beskriver en meget mer beskjeden organisasjon for hele Europa enn selv det vi vet om norske Stay Behind. Forklaringen er mest sannsynlig at forfatternes NATO-kilde bevisst spiller omfanget ned, men det kan også ligge noe i ulikheten mellom det fellesorganiserte og det nasjonalt organiserte. Vi vet jo fra før at Norge hadde sitt system på plass før NATO (CIA/MI6) kom inn i bildet. Videre noterer vi oss at forfatterne i 1990 åpenbart ikke kjente til at Stay Behind allerede var avslørt i Norge, og heller ikke til Stay Behind-eksistensen i ikke-medlemslandet Sverige. Det siste kan skyldes at svenskene rett og slett kopierte Norge og aldri var noen del av NATO-nettet. Formelt kunne det ihvertfall ikke være det.

Vi har tidligere (kap. 24.3.3) redegjort for ALFA, Stay Behind, SAPO, IB og krigs-IB i Sverige. Likhetspunktene er slående med Norge og de parallelle størrelsene i Norge. I begge land ble det etablert Stay Behind på omtrent samme måte. I begge land etablerte Ap/SAP sine egne overvåkingsorganisasjoner (SAPO i Sverige; Ap/LO-tjenesten i Norge) mot arbeidsplassene sammen med de respektive LO. I begge land skjedde dette i samarbeid med E-tjenestens ordinære virksomhet (i Norge i en periode også med POT, som i Sverige later til å ha klart å holde seg mer utenfor). I begge land ble tyngden av virksomheten videreført i organisasjoner under E-tjenesten, i Sverige IB og i Norge ALFA/Spilhaug-apparatet som har hovedbase i HV og fra begynnelsen av gradvis har tatt i bruk Stay Behind-apparatet. Da IB ble oppdaget i Sverige, gikk man over på en «norsk» løsning og trakk virksomheten over i Krigs-IB med offisielle oppgaver til forveksling lik Stay Behind og er siden trolig samordnet med Stay Behind slik at Krigs-IB/Spilhaug er gjemt bak det hemmeligste av det hemmelige og benytter seg av Stay Behind.

Slik ble i begge land Stay Behind – før eller senere – et instrument for det dominerende maktapparat, i Norge og Sverige de sosialdemokratiske partiene. I begge land – men mest i Norge – opptrer også Mossad i og innimellom alle disse organisasjonene, helt på hjemmebane. Og samarbeidet over kjølen har vært nært og omfattende.

Det heter videre i Bye/Sjue4:

«En av de mest betente problemstillingene bak temaet om Stay Behind er spørsmålet om politisk styring og demokratisk kontroll, det kan være kort vei fra en hemmelig organisasjons legitime forsvarsoppgave til misbruk og rolleforveksling. Det er i særlig grad Gladio-systemet i Italia som har avdekket dette.

Reporteren konfronterer Mark Wyatt med problemstillingen: – Var det fare for at en organisasjon, som i utgangspunktet var ment å skulle tjene en god sak, kunne utvikle seg til et monster?

Mark Wyatt: – Ja, jeg tror faren absolutt var til stede, og det skremte meg …»

Dette er introduksjonen til en bred omtale av det italienske Stay Behind og det monsteret det ble i Italia5:

1 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995.

2 Bye/Sjue, s. 214.

3 The European 16. november 1990.

4 Bye/Sjue, s. 215.

5 De fleste informasjoner her om Italia er Bye/Sjue.

25.25.1 Italia: Gladio, Gladio II og Propaganda Due

Bye/Sjue konstaterer innledningsvis:

«Historien om Stay Behind i Italia er ikke uten interesse for den som ønsker å analysere dypt hemmelige strukturer. Denne italienske tragedien kan ikke feies under teppet med enkle og banale formuleringer om at Italia ikke er Norge. Selv om det som skjedde der er uvanlig ekstremt og brutalt, kan det nettopp i sin outrerte form kaste et ettertenksomhetens lys over hemmelige strukturer i andre land. Også i Norge …»

Det italienske Stay Behind, Gladio, ble ifølge daværende statsminister Giulio Andreotti etablert i 1951. Han hadde ifølge Bye/Sjue et meget intimt forhold til organisasjonen, som beskrives som1

«… en blanding av CIA-prosjekter og en smørje av politiske og militære grupperinger, etterretnings- og sikkerhetstjenestene, Carabinieri-politiet, Vatikan-geistlige, frimurer- og broderskapslosjer …»

Gladio ble bygget opp av CIA fra en hemmelig leir på Sardinia og ble basert på 40 spesialiserte hovedgrupper: 10 på sabotasje, 6 på hvert av områdene etterretning, propaganda og evakuering og 12 på gerilja. Dette passer godt til den norske organisasjonen, også basert på mange små grupper: ROCK for sabotasje, ARGUS for observasjon/varsling, LINDUS for etterretning og BLUE MIX for evakuering. Bye /Sjue finner ikke igjen faget «propaganda» i det norske opplegget, men det er galt. LINDUS-gruppene og ikke minst Spilhaug-apparatet selv har drevet propaganda i alle år, ikke minst ved systematisk trening, drilling og utsendelse av provokatører av alle slag. Dette vet jo Sjue godt!

Gladio ble avslørt i Italia så sent som i 1990. Det viste seg da at både statsminister Giulio Andreotti og presidenten Francesco Cossiga var involvert med Gladio, og hadde vært det lenge før de nådde sine topp-posisjoner. Det var altså ikke lederne som flørtet med Gladio, det var Gladio som hadde besatt landets øverste posisjoner. Dette ble ekstra skremmende ut fra hva Gladio hadde utviklet seg til:

«… en viktig, skjult aktør på den innenrikspolitiske arena. Fiendebildet ble mindre og mindre Sovjet, og mer ‘alt og alle’ som kunne oppfattes som en indre trussel mot høyresiden og den etablerte makteliten i Italia. Dette var en ekstrem høyreside med klare nyfascistiske trekk … Ingrediensene har vært mange: Destabilisering, provokasjoner, likvidering, infiltrasjon, bombeattentat og kuppforsøk. Den hele og fulle sannheten er neppe kommet for en dag ennå …»

Gladios aktiviteter beskrives med sterke ord som vi ikke er vant til å bruke om hverandre i Norge. Likevel kan stikkordene gjenfinnes. Vi har nøye dokumentert provokatøraktivitetene rettet mot Stortinget og mange andre. Infiltrasjon er innrømmet benyttet overfor SUF/AKP, men er også benyttet overfor andre partier. Likvidasjon fant ihvertfall sted på Lillehammer. Aksjonen mot statsminister Syse var skremmende nær et kuppforsøk – og fikk samme virkning som et vellykket forsøk. Destabilisering har vi vært spart for i sin egentlige form, men Aps tendens til å prioritere partiets sikkerhet foran rikets sikkerhet har hatt lignende konsekvenser. Bombeattentater har vi også vært spart for, men vi ser ikke bort fra at endel patroner i posten og bruk av kinaputter og brev som ser ut som brevbomber kan ha vært brukt i lignende diskrediterende eller «offerskapende» hensikt.

Bak Gladio fantes et enda hemmeligere «Gladio II», som har skremmende likhetstrekk med «Alfa/Spilhaug» og «Krigs-IB» som operative, offensive enheter gjemt grundig bort bak det superhemmelige Stay Behind2:

«Gladio ll-strukturens tyngste, farligste og mest innflytelsesrike medspiller var frimurerlosjen Propaganda Due, som oftest omtalt som P2. Medlemstallet var på nær 1000 personer …»

Da Gladio-systemet ble opprullet i 1990, viste det seg at Gladio II og P2 hadde vært innblandet i eller stått bak en utrolig lang og brutal rekke av terroraksjoner, ofte provokative aksjoner som ble arrangert som om kommunister sto bak. De hadde også planlagt og nesten lyktes i å utføre statskupp flere ganger:

«… en ‘studie’ som ble gjennomført i Roma i 1965 … (med) tema ‘revolusjonær krigføring’ dreide seg ikke om beredskap for å møte en kommunistisk revolusjon, men teknikken for hvordan en selv kan gjennomføre den …

Et annet eksempel var USAs mer ‘normale’ seminaraktivitet som var beregnet på det ‘europeiske teater’. I begynnelsen av 60-årene var et tema for disse seminarene ‘The Techniques and Prospects of a Coup d’État in Europe’. På slike seminarer om hvordan man gjennomfører et statskupp deltok også italienere som senere ble sentrale aktører i Gladio II.»

Et annet likhetstrekk med Norge – jfr. Spilhaug-apparatets basis i HV – var at

«Mange av de ‘private’ gruppene som ble lenket opp til Gladio II besto av ekssoldater, fallskjermjegere og medlemmer av den paramilitære organisasjonen ‘Decima MAS’»

Gladio ll-strukturens «tyngste, farligste og mest innflytelsesrike medspiller» var frimurerlosjen Propaganda Due (P2), med nær 1000 personer – «alle høyreorienterte i ulike grader, de fleste ekstreme og nyfascistiske». Medlemmene «bekledde topp- og nøkkelposisjoner»; det var bl.a. flere regjeringsmedlemmer, mange parlamentsmedlemmer, 160 militære ledere inklusive Hærsjefen, sjefer fra den italienske E-tjeneste og Carabinieri-politiet, «finansfolk, industriledere, diplomater, mediefolk». Den sentrale personen var Licio Gelli, en malteserridder som bl.a. hadde tilhørt Mussolinis «svartskjorter», men han ble reddet unna av amerikanerne etter krigen og senere puttet tilbake i italiensk etterretning og P2.

Blant de mange av Gladio/GIadio IIs attentater og aksjoner beskrevet av Bye/Sjue er kidnappingen av og mordet på statsminister Aldo Moro i 1978. Moro hadde da innledet en dialog med kommunistpartiets leder Enrico Berlinguer og forhandlet med ham om en felles regjeringskoalisjon da han ble kidnappet. Da han ble funnet myrdet, meldte kidnapperne at de representerte de Røde brigader. Men det pekes på indisier for at brigadene var infiltrert ved hjelp av Gladio II (igjen en parallell til Spilhaug og AKP m.m.) og at det i virkeligheten var Gladio II som utførte både kidnappingen og mordet. To fluer i ett smekk: Avskaffelse av en mann som var inne på en «farlig» vei, og mer diskreditering av det ytre venstre. Men etterforskningen smuldret opp:

«Det har tydeligvis vært umulig å trenge gjennom det nettverk som Gladio II-strukturen representerte. Like vanskelig har det vært å avdekke P2-broderskapet som var plassert i alle nøkkelposisjoner i politiet, militæret, etterretnings- og sikkerhetstjenestene, og rettsvesenet.»

Bye/Sjue trekker som konklusjon3:

«Gladio-eksemplet har vist hvor farlig det er å blande og tillate samrøre mellom legitime hemmelige tjenester og private grupper, losjer, organisasjoner, private personer o.l.»

En annen kilde antyder forbindelser mellom Gladio og Sverige4:

«’Gladiatorer’ ble håndplukket; utvalgte menn ble trenet for kommando-operasjoner, i stand til å organisere motstand mot en okkupant. Det går også rykter om at de var stasjonert i det nøytrale Sverige, hvor de hadde hemmelige våpenlagre …»

The Guardian meldte i desember 19905:

«… Storbrtitannia var aktivt innblandet i ‘Gladio ‘-prosjektet, bl.a. ved å drive opplæring av medlemmer av slike grupper … kilde er Werner Carobbio, som er medlem av en sveitsisk regjeringskommisjon som gransker ‘Gladio’ -affæren.»

Etter at vi oppdaget den nære forbindelse mellom en frimurerlosje (P2) og Gladio II i Italia, har vi sett litt på forbindelsene mellom E-tjenesten/Stay Behind m.m. i Norge og de norske frimurerne, og videre til Italia. Vi har gjort meget interessante funn som vi kommer tilbake til nedenfor.

1 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995, s. 217.

2 Bye/Sjue, s. 223.

3 Bye/Sjue, s. 230.

4 Leder i Le Monde ca. 15. november 1990.

5 NTB/AFP-melding referert i Morgenbladet 6. desember 1990.

25.25.2 Belgia

Etter Gladio-avsløringen ble det meldt fra Belgia at1:

«Andre Moyen (76), en tidligere ansatt i den belgiske militære hemmelige tjeneste, bekreftet at Gladio ble offisielt etablert i 1952. Han sa at han først hørte om nettverket da han ble bedt om å slutte seg til det av den belgiske innenriksminister. Han ble bedt om å kontakte den franske innenriksminister Jules Moch, som sa at tanken var å etablere noe i Belgia ‘som fantes andre steder’.

Lederen for den franske hemmelige tjeneste SDECB ga ham et telefonnummer som ville bli endret hver måned, for å kontakte organisasjonen. Han ble bedt om å kontakte Mario Scelba, den italienske innenriksminister …»

Det er også rapportert at2

«… den belgiske regjeringen har startet sin egen granskning av dette nettverket (tilsvarende Gladio); dets bånd til NATO … og mulige forbindelser med lokale nyfascistiske terrorister. En tidligere granskning hadde vurdert bevis som knyttet ytterliggående høyreorienterte personer i det belgiske sikkerhetspoliti til en serie med blodige ran av supermarkeder …»

1 Ronald Payne og Ian Mather i «The European» 16. November 1990.

2 John Palmer, The Guardian, i gjesteartikkel i “The European» 16. November 1990.

25.25.3 Vest-Tyskland

Payne/Mather skrev i sin reportasje etter GIadio-avsIøringen1:

«Tyskland bekreftet denne uken at planer for hemmelige anti-kommunistiske aksjoner i tilfelle krig også var operative i Vest-Tyskland. Men talsmannen Hans Klein sa at begrepet ‘gerilja-hær’ var unøyaktig, og snakket bare om ‘foranstaltninger’.

Han sa: ‘vi vurderer nå om det er nødvendig med forandringer i dette systemet pga de endrede øst-vest-forholdene’»

1 Ronald Payne og Ian Mather i «The European» 16. November 1990.

25.25.4 Frankrike

Fortsatt Payne/Mather:

«I Frankrike sa forsvarsminister Jean-Pierre Chevenement at et hemmelig nettverk som skulle møte en invasjon av Warshawa-pakten hadde eksistert i Frankrike siden 50-tallet, men det hadde bare spilt en ‘sovende’ rolle.»

25.25.5 Luxembourg

Fortsatt Payne/Mather:

«I Luxembourg bekreftet en regjeringstalsmann at nettverket fortsatt eksisterer. ‘Det er nå opp til myndighetene i NATO-landene å avgjøre om et slikt nettverk fortsatt er nødvendig’.»

25.25.6 Stay Behind idag – bare et skalkeskjul?

Forfatterne Bye/Sjue vender etter sin Gladio-gjennomgang tilbake til CIA-mannen Mark Wyatt og spør ham om Stay Behind ble opprettholdt for lenge:

«- Jeg kan ikke svare for situasjonen i andre land enn der hvor jeg tjenestegjorde lengst: Italia. Der varte det for lenge og det skapte problemer. Da de skandaløse avsløringene kom på bordet i 1990, skapte det et inntrykk av at Stay Behind-nettverket var omdannet og utnyttet i hendene på det ekstreme høyre. Vi var for sene med å komme frem til beslutningen om å stoppe Stay Behind …

(Stay Behind i Italia) … var det komplette kameratskap hvor alle hadde sverget total sikkerhet og taushet …

– Mener du at Stay Behind også kunne være farlig for demokratiet?

-Jeg tror det.

Var det fare for at en organisasjon, som i utgangspunktet var ment å skulle tjene en god sak, skulle kunne utvikle seg til et monster? …

– Ja, jeg tror faren absolutt var til stede, og det skremte meg.»

Disse uttalelsene tyder på at amerikanerne på ett eller annet tidspunkt har fått kalde føtter, og trukket seg ut av Stay Behind ihvertfall i noen land, kanskje vist mer tilbakeholdenhet i andre. Det kan i så fall stemme med at den tidligere sentrale CIA-medarbeideren Victor Marchetti, siden da kritisk forfatter, sa til Bye/Sjue at

«… deler av CIA hadde avskrevet stay behind-strategien som ubrukbar allerede i 1955»

Ifølge Guardian’s John Palmer har NATO-kilders reaksjon på Stay Behind-avsløringer vært forvirrende1:

«Til å begynne med ble eksistensen av Gladio benektet, men så innrømmet. Linjen er nå at dets sabotasje- og gerilja-funksjoner ble avviklet gjennom de siste drøye ti år, men at lommer av våpen kan ha blitt igjen i mange NATO-land der de muligens og muligens ikke har falt i gale hender.»

Det som er på det rene, er at Stay Behind i minst tre land – Norge, Sverige og Italia – er blitt konvertert fra sine egentlige formål til hemmelige maktapparater for de som i hvert enkelt land allerede var mektigst: I Norge og Sverige sosialdemokratene, i Italia høyresiden. I alle tre land er det etablert ekstra hemmelige grupper bak Stay Behind som har kunnet bruke Stay Behind fra denne posisjonen for å styrke makthavernes makt.

Hvis det er riktig at NATO/USA mistet interesse for denne beredskapstypen underveis, ser det faktisk ut som om den eneste grunnen til å beholde Stay Behind er å etablere et ekstra lag av cover for den kriminelle virksomhet i maktpartienes interesse. Men vi vet intet om hva som har skjedd i resten av NATO-landene, og muligens i andre nøytrale land. Det som er sikkert, er at alt som heter Gladio eller Stay Behind over hele Europa må granskes!

1 John Palmer, The Guardian, i gjesteartikkel i The European 16. November 1990.

25.26 ALFA- og Trond-nettets operasjoner

Vi har nå via mange innfallsvinkler beskrevet den hemmelige Ap/Mossad-verden som ligger bakenfor endog de aller hemmeligste deler av de offisielle hemmelige tjenester, og som opererer dels som del av, dels i samarbeid med og dels helt på egen hånd i forhold til de offisielle tjenester, men som alle på en eller annen måte er finansiert med i hovedsak offentlige midler i videste forstand. Det gjelder

Det mystiske «Alfa», med Kjettingfabrikken/Kjettingkonsulenten/Spilhaug (formelt en HV-avdeling i særstilling) som den dominerende kjerne, men omfattende flere lignende grupperinger og ledet fra et høyereliggende nivå, og på mange måter et slags «alter ego» til store deler av Stay Behind, inklusive det meste av ledelsen

Trond Johansens eget nettverk «ute i det blå», som omfatter minst en stor dekkbedrift (Norasonde), mindre firma og enkeltmannsfirmaer (vi kjenner flere) og enkeltagenter, i tillegg til eget apparat (jfr. Karstad-utvalget) og Alfa-apparatet med Kjettingfabrikken som dekkbedrift

Mossads apparat i Norge, som også eksisterer i de fleste andre land som jødiske forsvarsgrupper («frames») bygget opp, styrt og vedlikeholdt av Mossads tsafririm-avdeling i Tel Aviv, en tid bestyrt av «Norges-vennen» Dan Ærbel

Disse er de viktigste operasjonelle elementene i «den fjerde tjeneste», med Mossad-biten selvsagt underlagt egen kommando men som en nær medspiller og «kontraktør» når det er hensiktsmessig. I tillegg kommer de nettverk vi har avslørt i justisvesenet og deler av embetsverket, særlig i Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Det er også sannsynlig at systemet utøver innflytelse i deler av finans-Norge, industri-Norge og olje-Norge. Innenfor de sistnevnte sektorer er det ikke spor til de respektive departementer unntatt eventuelt i den grad velkjente Ap-politikere har sittet i departementsrådsposisjoner.

Alt dette har i praksis en felles ledelse som svarer til det svenske begrepet «SAPO» – i Norge best beskrevet som «noen av oss har snakket sammen» – eller «den fjerde tjeneste». Det er selvsagt ingen organisasjon med formelt navn, lovgrunnlag, vedtekter, valg, tillitsmenn eller andre formaliteter, derimot rett og slett koordinert bruk av makt på kommandolinjer som er klare nok i en verden av underforståtthet. Det blir mer organisering i de enkelte ledd nedover. Mellom den helt uformelle og den helt organiserte ytterkant av kommandolinjer (ingen og full formalisering) har vi sett mange ulike typer:

Bruk av halvoffisielle kommandolinjer som i seg selv er et avvik fra formalitetene, men som av en ytre krets som er halvveis innviet har et halvveis legitimt grunnlag, men som på innsiden fylles med et langt videre innhold, som f.eks. linjen fra Aps utenriksministre og Aps utenrikspolitiske utvalg til Trond Johansen, fra Trond Johansen til Iver Frigaard i hans tid i POT, og fra Leif A Lier (m.fl.?) i Oslo politikammer til førstestatsadvokat Lasse Qvigstad og videre oppover

Bruk av rene «bypass» rundt ikke-innviede når man ellers stort sett kan benytte ordinære kommandolinjer, som fra Iver Frigaard direkte til kontakter i Justisdepartementet (rundt ikke-innviede POT-sjefer) og i JD rundt ikke-innviede embetsmenn (ref. Hermann Berger), og mellom Kjettingmannen og hans uoffisielle sjefer, rundt etterretningssjefer og/eller forsvarssjefer som ikke er innviet og aldri får vite at de egentlig har en slik enhet i sin egen underliggende organisasjon

Bruk av helt formelle, men hemmelige og ikke kontrollerbare, kommandolinjer til å sende beskjeder fra andre enn de mottakerne tror de kommer fra, slik som beskrevet i Ronald Byes «Spillet» der en kjettingmann-lignende tilvekst til Stay Behind gikk inn under ledelsen og benyttet dennes hemmelige koder og postkasser til å gi lavere personell kommandoer som de av sikkerhetsmessige grunner aldri kunne dobbeltsjekke med sine virkelige ledere

I kap. 25.26.2-3 skal vi vise enda en type kommando- og kommunikasjonslinje, nemlig bruk av andre organisasjoner som også opererer med taushetsplikt eller sterkt klandestint, som f eks. Heimevernet og – i dette tilfellet – Frimurerlosjen. Tynne kommandolinjer på tvers i den egentlige organisasjonen, f.eks. bare basert på utnevnelser og forventet lojalitet, kan forsterkes ved å legges inn i helt andre kommandostrukturer. Det samme gjelder andre typer ønsket kommunikasjon mellom ulike deler av systemet, f.eks. liasonvirksomhet mellom helt ulike organisasjonsledd som ikke må oppdages å ha noe med hverandre å gjøre. Det er sannsynlig at også andre grupperinger som representerer vedlikehold av gamle lojalitetsstrukturer, som f.eks. Linge-klubben, Milorg-foreningen etc. spiller en rolle her

Det er naturligvis hele veien lagt inn mest mulig «benektbarhet», dvs. at man på høyere nivåer formulerer seg i rundere vendinger og halvdulgte antydninger som ved en eventuell avsløring kan tolkes på mange måter men alltid oppfattes i det daglige. Man skal imidlertid være oppmerksom på at et system som dette gjør at alle holder hverandre som gisler. Lavere personells kunnskaper om høyere og bevisstheten om at de høyere alltid må beskytte, benekte og tildekke, gjør at systemet har rike muligheter for fremvekst av småkonger og degenererte spillere som kan forfølge egne mål og overdrive virkemiddelbruken etter eget forgodtbefinnende. Etter så mange år må man regne med at denne korrumperingen er blitt omfattende og at det finnes mye nepotisme, dvs. at makten brukes til private formål, hvilket vi har sett en lang rekke eksempler på (se kap. 21).

I dette kapitlet skal vi se nærmere på noen av dette systemets operasjoner opp til nyere tid:

25.26.1 Spilhaug – Aps private del av E-staben

I Ronald Byes og Finn Sjues bok «Norges hemmelige hær» fremkommer følgende oppsiktsvekkende melding1:

«Da PLO-leder Yassir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres kom til Oslo for å ta imot Nobels fredspris, var Spilhaug aktiv for å sikre at Nobelfesten skulle gå trygt av stabelen,»

Spilhaug er fhv adm dir ved Helge O. Spilhaug ved Kjettingfabrikken A/S i Oslo og Kjettingkonsulentene A/S. Ifølge boken var han sjef for en betydelig privat beredskapsgruppe med nær kontakt med E-tjenesten/«Stay Behind» og Overvåkingspolitiet. Forfatterne mener at «nettverket fortsatt skal være aktivt». Alt tyder jo på det, siden det ihvertfall var aktivt ved fredsprisutdelingen 1994!

Spilhaug selv avviser «det meste av det som står i boken», herunder at han har samarbeidet med E-staben.

Vi har allerede konstatert at hele årsaken til at Spilhaug-apparatet ble spilt ut gjennom kontrollerte lekkasjer nå, fremfor gjennom f.eks. Lund-kommisjonen siden, var å få frem det ene poenget: Spilhaug har ikke noe med E-staben å gjøre. Er det noe galt rundt Spilhaug, skal det skyldes på POT!

Men det er det motsatte som er sant. Ironisk nok kom endog Finn Sjue selv til å skrive det i «De visste alt», den første boken han skrev sammen med Ronald Bye, på et tidspunkt da han ikke visste at en slik dekkaksjon ble nødvendig2:

«…. ‘Birger’ var dekknavnet hans som de få innvidde i tjenestene brukte når han skulle kobles på oppdrag.

Nå gikk bedriften som han også eide, ganske bra. Mannen kunne sikkert nøyd seg med den. Men han var sosialt engasjert. Blant annet plukket han opp noen unge arbeidsløse outsidere, hjalp dem og lot dem få jobb i fabrikken. De fikk hjelp av ham, og som takk fikk også ‘Birger’ hjelp av dem.

For ‘Birger’ var også politisk interessert – på sin måte.

Fra de tidlige etterkrigsårene hadde ‘Birger’ hatt kontakt med E-tjenestens E-14-avdeling, senteret som styrer den dypt hemmelige beredskapshæren i Norge – det såkalte stay behind-nettet. Etter hvert fikk han også kontakt med Overvåkingspolitiet, og særlig med Erik Næss …»

Det stemmer dårlig med forsøkene i den andre boken («Norges hemmelige hær») på å kjøre «Birger»/Spilhaug inn under POT!

Spilhaug har selv påstått3:

at han har hatt en omfattende kontakt med Overvåkingstjenesten fra slutten av 40-tallet til rundt 1990

at han i de senere årene har utført oppdrag for POT ifbm narkotikasaker og oppsporing av savnede personer i utlandet

at han i 1949 deltok med POT i sikringen av våpentransporter og overvåke ambassadepersonell

at han har rekruttert «to personer til stay behind»-apparatet

La oss ta det siste først: Nesten ingen kjente til «Stay Behind» inntil slutten av 70-årene da Hans Otto Meyers private våpenlager ble oppdaget. Da hadde apparatet vært en integrert del av E-staben siden ca. 1950, og er det den dag idag (under navnet «Avdeling for okkupasjonsberedskap»). «Stay Behind» står ikke i telefonkatalogen. Å verve agenter til «Stay Behind» er det samme som å utføre et oppdrag for E-staben. Da må man også ha nøye kjennskap til E-stabens behov, kvalifikasjonskrav og ikke minst krav til sikkerhet i verveprosessen. Dermed er det jo klart at Spilhaug ikke bare har samarbeidet med E-staben; han har utført oppdrag for E-staben.

Når han nekter for det, er det fordi han har behov for å dekke over noe.

Det er dessuten interessant å notere at han innrømmer å ha samarbeidet med POT om saker bl.a. innenfor anti-terror-arbeidet – frem til ca. 1990. I 1991 gikk Iver Frigaard av fra sin stilling som offisielt var leder for personkontroll, anti-terrorarbeidet og sikring ved statsbesøk m.v., nettopp den del av POT som de oppdrag Spilhaug nå innrømmer måtte ha hørt under. Men Frigaard var, som leseren vil huske, bare «leieboer» i POT – han var i virkeligheten Trond Johansens og E-tjenestens – og Aps – mann. Og han var offisiell liason til Mossad og uoffisiell kontaktmann for Mossad Norge ihvertfall ifbm Mossad Norges etterretningsaksjon overfor asylsøkere.

Avdelingen for personkontroll etc. som Frigaard ledet er etterkommeren av den tidligere «Politisk avdeling» som da ble ledet av den kombinerte Ap-mann og POT-mann Erik Næss som sto for POT’s bistand til Ap/LO’s eget etterretningsapparat, dvs. politisk overvåking.

Fra POT er det nå bekreftet at det har vært kontakt mellom POT og flere av de personer som navngis i boken. Dette forklares med at4:

«Det er en del av vår jobb å motta informasjon som kan ha interesse for det arbeid vi er satt til å utføre»

Men er det POT’s jobb å engasjere en hemmelig, privat armé til å utføre oppdrag for seg av typen vakthold, spaning, overvåking, pengetransporter m.v. – så sent som i 1994? Det ser ut som om POT ikke har lyst til å bekrefte selv det Spilhaug innrømmer.

Selvsagt spiller den nåværende POT-ledelse på lag med Trond. All skyld som nå skal legges på POT vil måtte bæres av tidligere POT-sjefer, enten de som er døde eller de som likevel er fiender: Erstad og Urdal. Da redaksjonen i TV-serien skrev brev til POT vedr Spilhaug-apparatet, ble det «oversendt» Spilhaug for besvarelse, omtrent som en statsråd som foretar en intern ekspedisjon til en etat. Det var en «bevisst tabbe».

Problemet som tildekkerne nå sto overfor var å kamuflere at en lys levende militær avdeling i snart 50 år har stått til disposisjon for Trond, Hauge og Ap alene. For enhver pris måtte båndene til Forsvaret og E-staben kamufleres.

Det var ikke mulig å hevde at det dreide seg om en etat under POT. POT har intet hemmelig budsjett. Hver eneste stillingshjemmel er forankret i statsbudsjettet. Det har aldri eksistert noen hjemler for Spilhaugs system. POT har heller ingen massebevegelse slik som HV å gjemme dem bort i, slik E-staben gjorde.

Man valgte å gi inntrykk av at dette var en privat organisasjon som hadde utført oppdrag for POT.

Problemet med denne løsningen er at den er umulig. Det er ikke tale om at POT-sjef etter POT-sjef i 50 år har vært kunde hos en privat, militær organisasjon. Den er like ulovlig som et A/S Skapsprengerne. Straffelovens § 104a gjør det straffbart å drive eller være medlem av privat organisasjon av militær karakter.

Hvorfor har ingen grepet inn mot Spilhaugs avdeling gjennom alle disse år? Hvorfor sitter alle nå lenet godt tilbake i stolen uten å ta noe skritt mot Spilhaug selv etter han er avslørt?

Fordi apparatet teknisk sett er del av Forsvaret. Det er likevel ulovlig som bare rakkern; det er en gang (1973 etter IB-skandalen) blitt dokumentert av en intern utredning til E-sjefen om nettopp det spørsmålet5. Men ikke etter straffeloven, for det er «ikke privat». Da behøver ikke POT gjøre noe. Trond & Co kan neppe ventes å etterforske seg selv. Ap-regjeringene har selvsagt ikke gjort noe med saken, det er jo deres apparat. Og ingen andre har visst om det.

Det betyr at det idag «bare» er Stortinget som er «fornærmede» pga. Spilhaug-apparatets eksistens (men mange andre på grunn av dets operasjoner!). Det er bare Stortinget som kan igangsette etterforskning. Det må skje ved at Stortinget setter inn en ny regjering. Stortinget har hverken politi eller påtalemyndighet selv.

Vi nevner noen andre spørsmål som vi tror det er særdeles vanskelig å besvare og samtidig blankpusse forestillingen om at Spilhaug var et POT-fenomen:

Hvordan kan det ha seg at hovedkilden Frank Siljeholt har vært ansatt 20 år i Stay Behind parallelt med 30 års tjeneste hos Spilhaug, hvis Spilhaug aldri hadde hatt noe med E-tjenesten å gjøre?

Hvorfor blir ingen fra Spilhaug ansatt i POT (unntatt antakelig Frigaard, men han undertrykkes av Sjue & Co)? Siljeholt (nest kommanderende hos Spilhaug) ble sågar avvist i POT og ansatt i Stay Behind, det hemmeligste av det hemmelige, årevis før offentligheten, Stortinget eller noen statsminister vet om Stay Behind?

Hvorfor ble man livredde i E-staben da IB-avsløreren Jan Guillot i 1974 kom til Norge, hvis det norske IB (Spilhaug) var POTs problem?

Hvorfor har hovedrådgiver Sturla Osen (tidl Dahl-gruppen, nå Lund-kommisjonen) fått seg tildelt psykologen Finn Sjue fra E-staben/Spilhaug som rådgiver (etter at Sjue deltok i spillet for å få Osen på plass hos Lund)?

Ved at Kjettingfabrikken er Stay Behinds/E-stabens dekkbedrift og underavdeling, er den også en del av den fjerde tjeneste. For bak Trond & Co står Youngstorgets indre snirkler og til syvende og sist Gro. Det vil si at Arbeiderpartiet driver sin egen militære avdeling som POT og norsk politi aldri kunne røre ved på grunn av de høye beskyttere, men tvert imot fra tid til annen pålegges å samarbeide med – men det tør de ikke si!

1 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995.

2 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994, s. 60.

3 Arbeiderbladet 23. november 1995.

4 Arbeiderbladet 23. november 1995.

5 Privat kilde.

25.26.2 Spilhaug og oss

Vi har i denne boken skrittvis gjennomgått våre egne opplevelser opp gjennom årene og de konklusjoner vi til enhver tid hadde muligheter for å trekke. Det begynte som kjent med at Setsaas flere ganger på 80-tallet konstaterte at det foregikk en etterretningsaksjon rettet mot ham, herunder telefonavlytting, romavlytting via telefon, innlåsning/innbrudd og ransaking av hjemmet, og etterhvert også romavlytting/overvåking fra naboleilighet. Han var overbevist om at POT intet hadde med dette å gjøre.

Han bestemte seg for å komme til bunns i dette. Hvem kan i Norge drive regulær kriminell virksomhet rettet mot landets borgere – og det tydeligvis med adskillige ressurser og «untouchability»?

I 1989/90 konkluderte han med at det fant sted en kombinert aksjon ved Mossad og en ukjent norsk tjenestene i operasjon mot Setsaas’ leilighet på Ellingsrud. Aksjonen innebar nå også romavlytting og optisk overføring av bilder fra Setsaas’ leilighet, og svært meget tydet på at den ikke identifiserte norske tjeneste var E-staben.

Da det viste seg at Iver Frigaard i POT, da Setsaas anmeldte saken, kun var opptatt av å tildekke og ikke å etterforske, og dessuten reagerte så besynderlig på opplysningene om Mike Harari, som han hemmeligholdt for sin (tilsynelatende) sjef, Svein Urdal og for justisminister Else Bugge Fougner, konstaterte vi at Frigaard av en eller annen grunn hadde en slik posisjon at han både kunne og ønsket å tildekke denne kriminelle virksomheten. Mossad/asylsøkersaken avklarte Frigaards forhold til Mossad og ga også et tydeligere bilde av at Frigaard ikke organisasjonsmessig inngikk i POT på ordinær måte, men rapporterte forbi sin sjef og opptrådte uavhengig i forhold til ledelsen i POT. Vi stilte oss spørsmålet: Hvem var Frigaards reelle sjef? Kunne det være Trond?

Sommeren 1990 kjøpte Ramm eiendommen på Slemdal og – sammen med Ragnar Aamodt og Knut Larsen – Norsk Oljerevy A/S. Både Oljerevyen og forlaget Leseselskapet A/S etablerte kontorer i huset, der også Setsaas etablerte seg kontormessig for å arbeide både med kontraetterretning og med sin bok som skulle komme ut på Leseselskapet. Ramm hadde tidligere vært nærmeste nabo av Ronald Bye i kontorfellesskap på C. J. Hambros plass og var ellers kjent for å ha drevet omfattende politisk etterforskning i Ap-miljøenes olje- og industripolitikk, ikke minst Jens Chr Hauges rolle i Tandberg-saken. Aamodt var tidligere redaktør for forlaget Athenæum A/S, som hadde utgitt flere av CCs bøker. CC skulle utgi nye bøker, og ble en hyppig gjest på Slemdal. Larsen arbeidet da som konsulent med endel tvilsomme kontraktsforhold i Nordsjøen og drev aktiv etterforskning, der han fra sin vinkel hadde kommet i nærheten av forhold som pekte mot eksistensen av ukjente nettverk i Norge i forlengelsen av Milorg og med tilknytning til norske tjenester. Oljerevyen fikk annonsesalgskontor i Drammensveien 10 i etasjen over kontorene til h. r. adv. Jens Chr Hauge, som – slik vi skal se senere – i alle år har vært lederen for «den fjerde tjeneste», herunder særlig Spilhaug-apparatet, og muligens er det fortsatt.

I virkeligheten var det meste av dette tilfeldig. Ramm, Aamodt og Larsen skulle utgi et tidsskrift, Ramm og Aamodt skulle drive et forlag, CC skulle skrive bøker om andre ting enn etterretning, og Ronald Bye hadde intet med noe av dette å gjøre. Setsaas’ bok ville nok ha streifet innpå etterretning pga. den mystiske Harari og den mystiske Frigaards reaksjoner, og i den forbindelse ble det en viss kontakt med Vegard Bye, men ellers skulle Setsaas skrevet om «Korrupsjon i norsk u-hjelp».

Likevel må det – ut fra hva vi vet idag – ha sett ut som en utrolig sammenkomst av krefter som hver for seg hadde boret i Ap-statens hemmeligheter fra ulike vinklinger. Vi synes idag ikke det er rart at Jens Chr Hauge og Trond Johansen må ha trodd at magasin og forlag var en form for dekkbedrifter for krefter som planla en koordinert og offensiv kontraetterretningsaksjon mot «den fjerde», endog med den frekkhet å etablere avdelingskontor i Jens Chr Hauges eget tak! Med den kunnskap vi senere har fått om «den fjerdes» vanlige bruk av naboleilighet til overvåking, er det ikke rart at de freste i troen på at deres egne metoder ville bli brukt mot dem! (Men i virkeligheten ble det bare solgt annonser fra det kontoret, som ble valgt pga. samarbeidet med Norsk Petroleumsforening to etasjer lavere!)

Dette ble tatt som en krigserklæring, og krig fikk vi.

Gjennom 1991, særlig på høstparten, ble vi utsatt for en bølge av aksjoner, ikke minst telefonavlytting, romavlytting, trusler og voldelige aksjoner. Det var tyngst rundt Setsaas’ nye leilighet på Lindebergåsen og på Slemdal, men også på Drammensveien. Det ble også iverksatt aksjoner mot og rundt leilighetene til de fleste andre medarbeidere. Men nå begynte flere av sporene å gå til E-staben, spesielt fordi Tronds nære medarbeider Terje Buljo dukket opp, og fordi virkemiddelbruken og aksjonsomfanget var hinsides hva vi regnet som mulig fra POT. Vi registrerte personell som umulig kunne være ansatt i noen offentlig etat, og konstaterte sannsynlige bånd mellom disse og E-staben. Vi forsto at mye av personellet var deler av Tronds «ute i det blå»-apparat.

Setsaas ble som offiser i Forsvaret så bekymret for dette at han tilskrev Forsvarssjefen om at det var tvilsomme ting på ferde, og ba forgjeves om et møte for å redegjøre.

Vi skal ikke her gjenta mer om alle dekkaksjonene og «granskningene», men konstaterer at vi etterhvert så konturene av ikke bare Tronds indre og ytre apparat, men også et stort organisasjonsapparat som måtte ha en selvstendig operasjonsledelse. Bl.a. opplevde vi i perioder rene stormløp av provokatører, som vi har redegjort for i boken. Det var ikke tale om at et utall av personer, hvorav svært mange må ha vært rekruttert på ren ad hoc-basis, herunder åpenbart kriminelle personer, kunne løpe ut og inn av Platous gate for å få sine instruksjoner.

Da vi oppdaget at enkelte av disse også hadde andre ulovlige oppdrag for systemet, bl.a. overvåking av ambassader m.v. på Drammensveien, styrket dette antakelsen om at det ble benyttet en slags stor-kontraktør utenom noen av tjenestenes hovedkvarterer.

I 1992 avdekket vi Norasonde A/S som E-stabens dekkbedrift. Det var klart at bedriftens opprinnelse hadde etterretningsformål, og E-stabens tilstedeværelse i oppgangen i Lindebergåsen klarlagt da det viste seg at tre tidligere Norasonde-ansatte hadde flyttet inn i dekkleiligheter. Dette begynte å ligne på det svenske IB, og det var påfallende at Norasonde startet sine forberedelser til å flytte fra Lørenveien til Kjeller da det begynte å koke under IB, og gjennomførte flyttingen på et blunk da IB-avsløringen var et faktum. (Da vi senere meldte fra om Norasonde til Stortinget utløste dette nye panikkartede reaksjoner fra tildekkerne, så det var klart at vi pirket borti noe ømtålelig.) En annen implisert ble knyttet opp til Industrivernet, også en dekkbedrift for E-tjenesten.

I 1993 oppdaget vi også den virkelige sammenhengen mellom Frigaard og E-tjenesten. Vi fikk vite at Frigaard drev sin egen butikk uten innflytelse av eller informasjon til to POT-sjefer på rad, akkurat som alle fra før var blitt fortalt var tilfellet i Mossad/Asylsøkersaken. Vi fikk også vite at denne omgåelse av POT-sjefen skjedde med Justisdepartementets fulle samtykke. Vi fant ut at det da Frigaard kom til POT hadde vært en lang diskusjon om forholdet mellom de to tjenester akkurat på Frigaards ansvarsområde: Personellkontroll, anti-terror, sikring ved statsbesøk etc., og at det tidligere hadde vært gjort åpne forsøk på å omorganisere denne tjenesten. Forklaringen på at tidligere POT-sjef Svein Urdal spurte oss «Hvorfor kom dere ikke til oss i POT da?» da vi fortalte om våre kontakter med Frigaard, ble etterhvert klar: Frigaard var bare en leieboer i POT. I virkeligheten jobbet han for Trond og «den fjerde». Siden har vi forøvrig oppdaget at Trond allerede i 1972 hadde gjort forsøk på å få «sin mann» inn i POT, uten å lyktes.

Det var også i 1993 vi alvorlig begynte å bli bekymret for norsk presse. Vi ble utsatt for utvilsomt ett av norsk mediahistories groveste kildesvik da NRK-TV gikk med på et samarbeide med oss for å avdekke statskriminalitet: Etter at flere Dagsrevy-medarbeidere hadde sittet sammen med oss i mange og lange heldagssesjoner for å få vår informasjon på klart uttalte ordinære kildevernsbetingelser, skjøv noen den hederlige Lars-Jacob Krogh (som var den som gjorde at vi hadde tillit til prosjektet, og som siden bl.a. av denne grunn sluttet i NRK) ut av bildet og overlot det hele til Erling Borgen, som nesten ikke hadde vært med på møtene (men nok til at det var klart at han var del av teamet som var bundet av kildevernet). Han brukte da det han måtte ha fått av utvalgte brokker av våre informasjoner og hypoteser til å kjøre to Dagsrevyer på rad med latterliggjørelse av oss uten vi i det hele tatt selv var orientert, mens han lot personer vi hadde mistanke til stå frem og benekte alt!

Vi ble også sveket av Finn Sjue i Klassekampen, som på samme måte hadde fått en del av våre informasjoner, og til slutt – da det begynte å brenne litt for mye rundt en spesiell overvåkingsleilighet – mobiliserte en av sine håndgangne menn til å stå frem i Klassekampen som såkalt sambodeltaker i en helt uskyldig leilighet med noen kvinnelige venner fra palestina-miljøet, som ikke gjorde annet enn å drikke rødvin og spille gitar sammen med en koselig schæfer. Det skjedde etter samme mønster: Først ved å spille sin hovedrolle som «tjenestedødare» og avslører, og mer enn interessert i å samarbeide for å avsløre, og deretter uten det minste forvarsel å gå i angrep. Hadde Sjue hatt ekte vilje til å hjelpe oss med oppklaring, men virkelig trodd at dette var ett enkelt uheldig feilspor – som han skrev – ville han selvsagt håndtert dette på en helt annen måte i samarbeid med oss. Før det hadde vi notert en rekke andre uregelmessigheter ved Sjue. Etter denne episoden var vi sikre: Han var noe annet enn det han så ut som. Da ble det også lett å forklare alle hans senere manøvrer. Vi har vært gjennom alt før.

Det ble etterhvert mange slike episoder med pressefolk som først i all verdens samarbeidsånd raket til seg av informasjon, for etterpå å kjøre diskrediteringsløp mot oss eller bli helt borte med all informasjonen. Dette var ikke tilfeldig, heller ikke at påfallende mange av disse hadde AKP-bakgrunn og/eller Libanon-bakgrunn og/eller kibbutz-opphold bak seg. Noen viste seg også å ha en far i E-tjenesten, i Ap/LO-tjenesten eller sågar selv ha jobbet i E-tjenesten!

Vi viser ellers til hva vi tidligere har redegjort for om Alf R Jacobsen, Finn Sjue og andre, og om hvordan vi festet oss ved at AKP-delene av denne gjengen hadde et forunderlig nært forhold til POT v/Iver Frigaard, som selv hadde vært SUF-infiltratør!

Det luktet langt av organisasjon. Vi noterte oss en rekke uttalelser fra ulike hold om at SUF og AKP var tungt infiltrert, tilsynelatende av POT. Men vi visste nå at POT betydde Frigaard (før ham Erik Næss) og Frigaard betydde E-tjenesten og Trond, ikke det «vanlige POT». En nærmere analyse av en annen AKP’er som fremsto som «tjenestedødare», Alf R Jacobsen, viste at han bare var på jakt etter POT, men systematisk forsvarte E-staben og Trond.

Vi lanserte nå uttrykket «den fjerde tjeneste» som en betegnelse på et nettverk mellom Ap-kontrollerte deler av de vanlige tjenestene, og noe mer som ble kontrollert innenfra kontrollert område – Tronds system «ute i det blå».

Vi var likevel overbevist at dette «ute i det blå» ikke var et løst nettverk av enkeltbedrifter og løsmedarbeidere. Trond måtte ha en større organisasjon til disposisjon der ute, en «kommandosentral» som neppe kunne huses i Platous gate.

Vi ante lenge at det var så maktpåliggende for systemet å beskytte de tidlige (og senere) operasjonene mot oss at det måtte skapes en slags dekke for disse. Da Dahl-gruppen avsluttet med sine snirklete formuleringer om at det var ting som tydet på avlytting etc. etc., men at man ikke hadde konstatert ulovlig avlytting, og Dahl blånektet å svare på hvorvidt han var blitt informert om påberopt «lovlig overvåking» og hvorfor helt utvilsomt etablert avlytting (f.eks. i Drammensveien) ikke ga grunnlag for annen konklusjon, ble vi sikre: Et grunnlag for «lovlig overvåking» var blitt konstruert for å dekke over hele dette ulovlige apparat som vi så konturene av – selvsagt ved siden av å dekke over direkteaksjonen v/E-tjenesten, Mossad etc.

I 1995 fant vi også ut hvordan det (bl.a.?) var gjort: Vår egen privatdetektiv Trygve Lauritzen var i 1991/92 blitt kjøpt og snudd, og han innleverte en oppdiktet rapport om våpenlagre og andre farlige sider ved Setsaas. Hva tjente den til, når den aldri avfødte noen avhør av Setsaas eller andre for hans eventuelle brudd på våpenloven? Selvsagt som grunnlag for en dommeravgjørelse – av en dommer som var på nettet eller tilstrekkelig lettlurt.

Således dukker det etter dette opp nye spor som går til POT, Oslo Politikammer etc., som skal være akkurat nok synlige til at det om nødvendig kan hevdes at det er disse som driver – de eneste som i det hele tatt har lov til å overvåke/spane på nordmenn, forutsatt at det foreligger gode grunner.

Men det har ikke hindret det ukjente E-styrte apparatet å fortsette, nå under et slags POT-dekke.

Vi jaktet på det, og fant Norasonde, som var en reell nok nærkontakt med E-tjenesten. Men Norasonde hadde med årene skiftet karakter. Kommunene på Romerike var bragt inn, og E-tjenesten hadde forlengst fått nye behov. Antakelig var ikke bedriften som sådan i aktivt bruk lenger (unntatt kanskje for visse konkrete arbeidsoppdrag som f.eks. sammensetning av avlytningsklare telefoner). Etterhvert fant vi ut såpass mye om Norasondes virksomhet idag at den måtte avskrives som kommandosentral for et stort, offensivt apparat.

Av ulike grunner peilet vi oss fortsatt inn mot samme geografiske område – rundt Sinsen/Løren. Kontraetterretningen var svært vanskelig så lenge vi selv var under overvåking. Men til slutt fant vi frem til Spilhaug lenge før Bye/Sjue kom med navnet i sin bok.

Etter det vi kjenner til, ble Spilhaug-apparatets eksistens også bragt inn til Lund-kommisjonen i 1994-95, antakelig i utgangspunktet fra en historisk innfallsvinkel. Dermed var det risiko for at Kjettingfabrikken og Spilhaug også ville bli omtalt i kommisjonens innstilling.

To aksjoner ble da iverksatt: Lund-kommisjonen ble fôret med informasjoner som knyttet Kjettingmannen opp til POT som en slags privat paramilitær overlevning som utførte visse oppdrag for POT. POT kunne belastes med hva som helst til og med Svein Urdals periode, for hverken han eller forgjengeren Jostein Erstad trengte å beskyttes (de tilhørte ikke familien) og forgjengerne var døde. Pr. dato tror etter det vi forstår Lund-kommisjonen på dette narrespillet.

Den andre operasjonen var å få presentert Kjettingfabrikken og Spilhaug på kontrollert måte før den kom via Lund eller fra oss. Til det valgte man ut enkelte av sine egne som skulle spille kilder for boken om «Norges hemmelige hær» og TV-serien om stort sett det samme, med stråmannen Sjue på innsiden i begge prosjekter.

Det som skulle skjules, var at Kjetting-systemet var en ren militær avdeling, knyttet opp til det innerste hemmelige rommet i E-tjenesten sammen med Stay Behind og en aktiv del av «Den fjerde tjeneste», i alle år i realiteten ledet av Jens Chr. Hauge på vegne av bakmennene i Ap. For å skjule dette, spilte man selv ut alt det som man regnet med ville måtte komme frem i alle fall. Det var en kostbar handling, med et desperat preg, men alle vet at den vil ha lyktes, med mindre det vi presenterer i denne boken kan forhindre det.

Det er i seg selv utrolig. I januar 1996, flere måneder etter boken og TV-serien, er det ikke iverksatt noen etterforskning mot det angivelig «private» militær- og vigilanteapparatet, til tross for alle ulovlighetene som er presentert i boken og ellers innrømmet. Heller ikke er hovedkilden, Frank Siljeholt, blitt tiltalt for alle hans helt unødvendige brudd på taushetsplikten – hemmeligheter bragt frem kun for å øke troverdigheten av helheten.

At politietterforskning ikke er igangsatt av denne norske skandalen som er mye verre enn svenske «IB» er ikke så rart. Trond, Ap, og E-stabens kriminelle underavdeling Spilhaug etterforskers selvsagt ikke av oppdragsgiveren – Ap-regjeringen!

Vi har etablert en rekke klare forbindelser mellom Spilhaug og de identiteter og virksomheter vi har møtt i marken, også forbindelser til Stay Behind.

Det er Spilhaug-apparatet, Mossad og noen trondske spesialløsninger som i all hovedsak har vært satt på oss, utenom det som fra før var direkte knyttet opp til kjente apparater.

Med Spilhaugs bakgrunn fra sentralledelsen i Jens Chr Hauges Milorg, mintes vi lysende klart et brev vi hadde fått fra et annet overvåkingsoffer: «Det dere ikke vet, er at dere er utsatt for Jens Chr Hauges egen private etterretningstjeneste.»

25.26.3 Overvåking av offiserer og politikere

Vi viser til at vi i kapitel 24.3.2.8 har gjennomgått Kjettingmannens oppgaver. Vi skal her konkretisere noen punkter om hvordan enkelte av dem så langt vi kjenner til en blitt oppfylt i nyere tid:

25.26.3.1 «Suspekte offiserer»

Vi viser til kapitel 25.27.1.21 nedenfor om Jens Chr Hauge, Spilhaug og «suspekte» offiserer, der det bl.a. fastslås at det primært er Krigsskole-utdannede offiserer som har kunnet tenkes å avsløre den norske IB-skandalen, Ap-apparatet inklusive Spilhaug-apparatet. Derfor har overvåking av slike vært blant Spilhaug-apparatets oppgaver. Dette har nok ikke minst sammenheng med Lillehammer-saken og medvirkningen fra Stay Behind og E-staben.

Etter at de to offiserene Ekeland og Hoem gikk til Norvik, har de begge vært utsatt for massiv overvåking. Mønsteret er på mange punktet likt det vi selv har opplevet, jfr. Alf R. Jacobsens bok (der han gjengir dette for å vise hvordan de «overdriver» – men sannheten overgår gjerne det meste!)

CC hevdet med stor tyngde overfor oss fra sommeren 1993 at han var telefonavlyttet og at han registrerte andre tegn på overvåking

Byråsjef Erik Knutstad (se kap. 24.1) var sannsynligvis gjenstand for en kort periode med (lovlig?) overvåking, men har i alle år senere hatt apparatet på seg. Han er krigsskoleutdannet offiser

Vi har avslørt at også fhv statssekretær og medlem av Karstad-utvalget, Oddmund Hammerstad (H), ble holdt grundig under oppsikt av kjettingmennene og sannsynligvis både telefon- og romavlyttet via telefon samt videoovervåket

Halvparten av nærværende forfatterteam, som nok regnes som svært så «suspekt», er krigsskoleutdannet

Foreliggende data om møbelhandler Arvid Enger peker i retning av at han må ha vært rekruttert av Tor Aspengren inn i Stay Behind/Lindus, med ideell mulighet til å samle inn etterretning om offiserer på Gardermoen i sin tid som kantinebestyrer der

Spilhaugs HV-ungdommer var nok gode agenter mot sine offiserer når de senere ble utkalt til førstegangstjeneste – der de skrev rapporter på sine offiserer som via Spilhaug havnet inn til Lindus i Stay Behind og selvsagt Trond

25.26.3.2 Politisk overvåking

Store deler av politisk overvåking og etterretning her i landet har nok skjedd gjennom et apparat som «ikke eksisterer» (Spilhaug) før det ble avslørt i 1995, under dypdekke av et annet apparat som heller «ikke eksisterte» frem til 1978 og deretter bare «eksisterte i sovende tilstand» frem til 1995 (Stay Behind). Slikt dypdekke er ideelt for statsledere som vil drive statskriminalitet, og kjent over hele verden. Dette er et benektbart system. Uten direkte å lyve (men man gjør det når man må, også) eller som bare halve løgner kan man si at «nei, POT driver ikke med det», «E-staben driver ikke med det», slik at tilslutt ingen gjør det, men det skjer, likevel!

Vi kan jo ikke vite om det ikke fortsatt eksisterer enda dypere skjulte apparater. Det har i denne sammenheng liten betydning, for det er i tilfelle bare flere sider av samme sak. Det vi derimot er overbevist om, er at Trond & Co allerede er i ferd med å omgruppere og reorganisere slik hans svenske venner gjorde da IB ble avslørt. Snart oppsto «krigs-IB» med enda dypere dekke. Dette er også små-avslørt, og graves vel snart ned et annet sted. Når Trond & Co er ferdig med å grave, kan man invitere hele Stortinget til Kjettingmannen, for da vil det ikke være annet å se der enn – kjettinger!

Kjettingmannen har vært dypt integrert med Stay Behind hele tiden; Stay Behinds «alter ego» der man ikke «sover», men driver med kriminell aktivitet mot norske borgere. En rekke kjente overvåkingssaker kan ved nærmere ettersyn føres tilbake til Spilhaug og derfor til Stay Behind. Den såkalte Hole Jacobsen-saken går rett til Stay Behind (se kap. 25.24.5).

De ansvarlige for overvåkingen i disse systemene på lavt plan har primært vært sjef for Lindus i Stay Behind fra 70-tallet, dvs. Andrew Torp (nevø av statsminister Oscar Torp) og alle hans etterfølgere. Den mest kjente politiske infiltratøren og agenten fra Spilhaug og Lindus/Stay Behind har vært Jan Erik Ripel. Disse organiserte infiltrasjonen i AKP(m-l) etc., delvis via sine/Aps folk i POT, og skapte etterhvert det symbiose-miljøet som er beskrevet i kap. 24.5, og som fra denne generasjon produserte en stor gruppe marxist-leninister med et forhold til E-tjenesten og Spilhaug som varierte fra full lojalitet til taktisk allierte. De som idag ikke har sklidd ut av bildet har for det meste samlet seg i første del av spekteret, nyttig som det må være for den som ikke lenger tror på revolusjonen men konsentrerer seg om å skvise mest mulig ut av «det råtne kapitalistiske samfunnet». Dette er en stor del av forklaringen på fenomener som Sjue og Jacobsen, forholdene i NRK og den besynderlige lojalitet mot makthaverne i samfunnet som stadig større deler av pressen for tiden sklir inn i – se hva som har skjedd med VG!

25.26.4 Et nett innenfor frimurerne?

Etter i årevis å ha lest om Gladio, senest i «Norges hemmelige hær» (se kap. 25.25), kom vi til å tenke på at vi hadde hørt om endel forbindelser fra det hemmelige Norge til frimureriet også i Norge. Det ene var fra et annet overvåkingsoffer som mente å se enkelte påfallende forbindelser. Det hadde vi da bare lagt til side som en fantasifull kobling til en annen mytedannende del av samfunnet. En annen var opplysningen bragt i «Vi som styrer Norge» om at den kjente avlyttingsveteran Asbjørn Mathiesen (som har drevet et dekkfirma for E-tjenesten i 40 år1) (se nedenfor) er frimurer av øverste grad og representerer dessuten frimurerordenen i Mexico i Norge2. Etterhvert fant vi stadig flere av våre «gamle kjenninger» fra E-tjenesten, Stay Behind, Spilhaug, politiet/POT, Aps embetsverk etc. blant de ca. 0,4% av Norges befolkning som er frimurere.

Egentlig er det ikke så rart. Frimurerordenen har det til felles med hemmelige tjenester at den er, nettopp, hemmelig. Den tilbyr et hermetisk lukket innsidemiljø for samtaler, kontakter, beskjeder, engere møter etc. som alle de andre uinnvidde murerne ut fra sin opplæring vil holde kjeft om: Alle er brødre, som skal beskyttes. Særlig for «den fjerde», som er en uformell organisasjon med ekstremt hemmeligholdelsesbehov, men et like sterkt behov for kommando- og kommunikasjonslinjer når dette ikke «stilles til disposisjon» av det ordinære system, kan kontakter og ledelsesmønstre innenfor frimurerne eller lignende organisasjoner representere nettopp de organisasjonslinjer man ellers måtte mangle.

I så måte er jo navnene og deres plasseringer, som vi skal gjennomgå nedenfor, suggestive. Spilhaug-apparatet må f.eks. ikke sees å ha noe å gjøre med Oslo politikammer, men en liasonforbindelse bak frimurernes lukkede dører virker perfekt. Det samme gjelder kommandolinjer direkte fra statsministerens kontor (der har vi også funnet to frimurere) til Oslo politikammer eller til E-staben eller liason-linjer mellom politiet og E-staben.

Vi merker oss også at Finn Sjue, som var med å plassere Mathiesen som frimurer i «Vi som styrer Norge» og Krokaas i «Norges hemmelige hær», ikke har klart å finne som frimurer sin gode venn Leif A. Lier, sin hovedkilde og samarbeidspartner fra bok og TV-serie, Frank Siljeholt fra Spilhaug og Stay Behind. eller noen av de andre forannevnte i den sistnevnte nye avsløringsbok om bl.a. forholdene mellom Stay Behind og frimureriet i Italia!

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992, s. 126 ff.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992, s. 137. Se også Matrikkel over Den norske frimurerorden 1994/95, side 417.

25.26.4.1 Bibliofilklubben

Som en liten kuriositet nevner vi at det finnes en liten klubb som heter bibliofilklubben. Den kan etter sine vedtekter ikke ha mer enn 33 medlemmer, nye må anbefales av to gamle og to gamle har alltid vetorett mot nye1.

Blant medlemmene finnes h. r. adv. Jens Chr Hauge, advokat Cato Schiøtz (etterfølger av Annæus Schjødt) og – inntil han gikk bort – utenriksminister Johan Jørgen Holst. Et annet medlem av klubben fattet en gang sterk interesse for oss uten å nevne noe om klubbkameratene.

Dette gjenspeiler samme poeng som for frimurerne: Slike lukkede, beskyttede miljøer kan være fine å ha for «noen som trenger å snakke sammen». Det betyr slett ikke at alle medlemmene i slike miljøer «snakker sammen».

1 Kapital 17/94.

25.26.5 Fra Ruseløkka til Stortinget

Ved å ha sett nærmere på forbindelseslinjene mellom endel viktige personer som står hverandre nært både innenfor og utenfor frimurernes1 lukkede dører har vi gjort observasjoner som kan peke i så skremmende retning at det er svært påkrevet å få dette gransket umiddelbart.

Før vi går videre vil vi imidlertid understreke pånytt at de sammenhenger dette peker mot i tilfelle befinner seg på innsiden av frimurerne fordi dette er et miljø som kan utnyttes av den som har behov for klandestin fremferd. Den norske frimurerlosjen omfatter tusenvis av andre personer som ikke har det minste med dette å gjøre og som utvilsomt vil bli like forskrekket som vi, hvis det som avtegner seg som konturer virkelig blir materialisert.

Alle informasjoner om interne forhold hos frimurerne nedenfor er hentet fra to av frimurernes matrikler, den ene av 1981-82 og den andre av 1994-95. Det er derfor åpenbart mange hull i beskrivelsen av de tillitsverv etc. den enkelte har hatt.

1 Frimurere begynner i grad I og avanserer gjennom ansiennitet og opptaksprøver gjennom gradene til de når høyeste grad (XI). Grad X er delt i to nivåer. X og X*, mens IV og V er slått sammen. Det er i hele Norge bare 62 med grad XI inklusive Stormesteren som har egen grad (OSM), hvorav 45 i Oslo. 241 frimurere har den nest høyeste graden X*. Alle frimurere er medlemmer av en «basislosje» eller St. Johannesloge, også etterhvert som de rykker oppover. Det finnes slike 39 losjer i Norge, hvorav syv i Oslo. De tre største losjene befinner seg i Oslo med ca 1000 medlemmer i hver (Leoparden. Seilerne og Roserne). Ialt er det ca ,6500 frimurere i Norge, dvs. ca 0,4% av Norges befolkning. Foran grad VII går det et viktig skille med egen opptaksprøve for å komme inn i Landslogen (også kalt Veteranlogen) med tilhørende Provincialloger i Bergen og Trondheim for alle fra grad VII og over. Under Landslogen finnes 12 såkalte St. Andreasloger som ser ut til å være åpne for frimurere med høyere grad enn III. Frimurerne ledes av en Stormester, 9 verdslige Ordensofficianter, to geistlige Ordensofficianter og Provincialmestre i Bergen og Trondheim. Avgåtte Ordensofficianter m v føres som honorære medlemmer på egen liste. Landslogen ledes av en Ordførende Mester med Deputert Mester, 14 Storofficianter, 8 Overofficianter og 8 Almindelige Officianter, på alle nivåer tillagt vikarer etc. med tilsvarende «verdighet». Provinciallogene har et tilsvarende hierarki. Under Stormesteren ligger tre direktorier: Velgjørenhetsdirektoriet, Finansdirektoriet og Logedirektoriel, et Kanselli (generalsekretariat), arkiv, bibliotek, museum, matrikkel, tidsskrift m m. Frimurerne benytter flittig ordener, hvorav den høyeste synes å være Riddere og Kommandører med det Røde Kors. Det finnes en rekke broderforeninger. frimurergrupper og spesielle grupperinger innenfor systemet, som er sterkt hierarkisk med en overflod av tillitsverv. (Matrikkel over den norske frimurerorden 1994-95).

25.26.5.1 «Den fjerde tjeneste» innenfor Frimurerlosjen – persongalleriet

25.26.5.1.1 Direktør Hans Ringvold – Frimurer av grad XI i Landslosjen

Hans Ringvold1 er født i Halden 21. juli 1916. Han kjente Jens Chr Hauge allerede før krigen. Han gjorde en meget betydelig krigsinnsats, og beskrives som «en av etterretningspionerene fra krigens dager»2. Allerede i 1940 organiserte han rømningsruter til Sverige. Under krigen satt han i Milorgs sentralledelse under Jens Chr. Hauge3, sammen med bl.a. Helge O. Spilhaug -Kjettingmannen. I 1942 organiserte han Alf Martens Meyers flukt til Sverige. Siden måtte han flykte selv, og møtte både Martens Meyer og Vilhelm Evang i London. I Sverre Kjeldstadlis bok «Hjemmestyrkene»4 beskrives han som «Milorg-pioner» og «militær etterretningsekspert»5.

Høsten 1947 ble som kjent Jens Chr Hauge og Vilhelm Evang kjent med at det fortsatt eksisterte private beredskapsgrupper utenfor deres kontroll, først og fremst det såkalte «Lien/Platou-utvalget», som var en koordinering av næringslivets innsats under ledelse av dir. Jens Lien. Samtidig var Hauge/Evang uavhengig av dette inne på etableringen av en «Stay Behind»-organisasjon. Fremfor å forby den private aktiviteten, ble resultatet (se kap. 24.12) at man besluttet å inkorporere den i Stay Behind. I første omgang ble den tilbud et slags samarbeidsprosjekt. Mannen som ble utvalgt til å tre inn i Platou/Lien-utvalget som liason for Hauge og E-staben og deretter lirke organisasjonen på plass i Stay Behind var nettopp Hans Ringvold. I neste omgang ble også Alf Martens Meyer satt inn.

Bye/Sjue skriver6:

«Evang satte inn i 5-mannsgruppen (Lien/Platou-utvalget) en person som ingen av de fem hadde problemer med. Tvert om. De oppfattet Ringvold som en av sine egne; en borgerlig innstilt næringslivsmann som stilte opp på frivillig basis, som hadde solide illegale erfaringer og fryktet kommunistene og krigen like mye som dem. Men Evang kunne være trygg – Ringvold var likevel hans mann …

Det var ikke bare i forhold til det spesielle borgerlige miljøet i Femmannsgruppen han (Evang) trengte en go between-person. Han trengte også Ringvold overfor sine foresatte – først og fremst Jens Chr Hauge …»

Ringvold var altså Evangs mann – men først og fremst Jens Chr Hauges! På denne måten ble Ringvold i praksis en av grunnleggerne av hele Stay Behind!

I 1948 ble Alf Martens Meyer sjef for E-tjenestens 6. kontor som fikk ansvaret for oppbyggingen av Stay Behind7. Han var også leder for Lindus-delen (etterretning) fra begynnelsen, sammen med Hans Ringvold8. Ringvold var nr. 3 – etter Evang og Martens Meyer – som ble tatt ut til å møte MI6 og CIA i London i november 1950, der disse oppfordret Norge til å etablere Stay Behind, og de norske stolt kunne si at de allerede hadde gjort det9. Fra 1952 ble Ringvold leder for Lindus10.

Idag er han også blant de 62 aller høyest rangerende frimurere, og en av 13 som har denne rang i losje nr. 1, Leoparden, den eldste Oslo-losjen, og derfor sikkert et slags «vertskap» for Landslosjen i Frimurerbygningen i Oslo. Ringvold figurerer i Frimurerlosjens matrikkel av 1981-82 på aller første side for «Den Norske Frimurerordens Høyeste Embedsmenn», som en av de ni aller øverste, nemlig «Verdslige Ordensofficianter», med tittelen O. St. Mk., Ordfører for «Logedirektoriet» og liason til Storlosjen i Idaho, USA. Han hadde også da grad XI. I matrikkelen av 1994-95 er han tydeligvis – nær 80 år gammel – blitt en slags «eldre statsmann» og figurerer fortsatt på en av de første sidene under «Ordensofficianter» som «tidligere O.S.B.». Han er også den 8. eldste ridder eller kommandør «med det Røde Kors», rangert «efter antagelsesdatum» i matrikkelen.

Vi kjenner ikke alle frimurernes irrganger, men det ville etter dette forbause oss meget om ikke Ringvold gjennom mange år har hatt meget sterk innflytelse f.eks. på driften av bygningen i Nedre Vollgate.

1 En del av personopplysningene fra Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995, s. 38. Dessuten fra Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990, s. 62 f.

2 Samme.

3 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983, s. .82.

4 Sverre Kjelstadli: «Hjemmestyrkene»: Aschehoug 1959, s. 485.

5 Det står riktignok «mil. etterretn., eksport», men det må da være en trykkfeiil?

6 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet», Cappelen 1990, s. 62 f.

7 Chr Christensen: «Vår Hemmelige Beredskap – Historien om M. M.» (kommandørkaptein Alf Martens Meyer), Cappelen 1988, s. 31.

8 Samme, side 26.

9 Samme, s. 37.

10 Samme, s. 41.

25.26.5.1.2 Ingeniør Asbjørn Mathiesen – Frimurer av grad X* i Landslosjen

Operasjon «Delfinus» var en norsk verdensomspennende etterretningsaksjon basert på bruk av den norske handelsflåten. Vervede skipsoffiserer skulle følge med ved opphold i sovjetiske og andre havner og med russisk/øst-europeisk skipstrafikk i det hele. Det var Alf Martens Meyer som organiserte også dette under Vilhelm Evangs ledelse. Etter en del erfaring med systemet mente han at det burde bygges ut. Han ønsket å avlytte telefonene i den sovjetiske handelsdelegasjonen i Inkognitogaten i Oslo, for å bli tidlig forhåndsorientert om enhver norsk, kanskje nordisk, fart på Sovjet og selvsagt om bevegelser av sovjetiske handelsfartøyer. Da han tok dette opp med Evang, svarte denne etter en tenkepause1:

«Jeg har mannen som kan iverksette dette, en dyktig sivilingeniør med gode kontakter i Televerket»

Denne mannen var Asbjørn Mathiesen, f. 20. januar 1921. Han hadde under krigen stått for den tekniske siden av avlytting av tyske tjenestesteder etc. Han var Jens Chr Hauges mann. Kaj Martens ble sjef for avlyttingsoperasjonen fra Ruseløkka-bunkeren – operasjon «Muldvarp».

Evang bestemte at man skulle benytte en bunker i Løkkeveien 15 – den etterhvert så kjente «Ruseløkka- bunkersen», under skolen. Vi har tidligere (kap. 29.31) redegjort for de forhold tyder på at det etterhvert her ble drevet meget mer omfattende avlytting enn det som trengtes for «Delfinus»-oppfølgingen, og gjentar bare:

Etter et besøk i bunkersen var Martens Meyer «noe overrasket over hvor mange medarbeidere Kaj Martens hadde i sin underjordiske hule. Han tenkte raskt at det nok var behov for teknikere, russisk-kyndige oversettere og kontorassistenter, men allikevel syntes han operasjonsenheten var vel stor til bare å løse et begrenset oppdrag for Delfinus»2.

Det var neppe tilfeldig at major Kaj Martens var blitt satt direkte på av Vilhelm Evang som sjef for «Muldvarp». Han var gift med Evangs personlige sekretær Ellen Martens, en av de mest innflytelsesrike under Evang. Dette peker i retning av at Evang betraktet Muldvarp-operasjonen som noe helt spesielt og sensitivt. Martens rapporterte direkte til Evang som i denne perioden bestyrte den samlede Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste som etat, dog i to ulike avdelinger. Det at Kaj Martens rapporterte om Muldvarp direkte til Evang indikerer også den således på et vis var en kombinert E- og S-operasjon.

Martens Meyer nevnte sin observasjon for Hans Ringvold, som sa «at han kunne tenke seg at Evang utnyttet stasjonen også til andre etterretningsformål av såvel offensiv som defensiv art når Muldvarp først var etablert»3. Defensiv etterretning er å lete etter og avsløre spioner i Norge, dvs. en del av S-stabens ansvar. Det Ringvold derfor i virkeligheten sa, var at Evang også kunne la latt Muldvarp gjøre jobber for S-staben, dvs. lytte på norske borgere.

I «Av hensyn til Rikets sikkerhet» skrev CC om sine egne undersøkelser at han ut av samtalene hadde fått4: «… at det var omfattende virksomhet i Ruseløkka-bunkeren, mange mennesker i tjeneste, også håndplukkede vernepliktige soldater. Samt at materialet fra bunkeren ble sendt til Evangs sikkerhetsavdeling for bearbeidelse. Hvis dette siste er riktig, betyr det entydig at avlyttingen ikke bare var begrenset til å dekke den offensive etterretningstjenestes interesse. «Den defensive etterretning» betyr igjen avlytting av norske borgere.

En profesjonell kilde sa til Aftenposten i 19885 at det ‘ikke er usannsynlig’ at etterretningstjenesten ble brukt til å avlytte enkelte norske borgere. Virksomheten må ha startet tidlig i 50-årene og ha fortsatt til langt ut i 70-årene …

Vi har selv snakket med kilder som har førstehånds kjennskap til Ruseløkka-virksomheten og som ikke legger skjul på at det foregikk «mye rart» der. Også andre har rapportert om slike anonyme kilder.

Ingen har ennå stått frem med noen forklaring på disse forholdene, slik at det ikke er endelig bekreftet hva den ekstra kapasiteten ble benyttet til. Men avlytting var det!

Det er hevet over enhver tvil at kommunister ble overvåket i 50-årene. I endel år var kommunistene representert på Stortinget. Hans Ringvold var sjef for Lindus, som sto for dette. Senere vet vi at avlyttingen har rammet mye bredere (se kap. 21), og at den rammet både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.

Vi vet at Mathiesen var teknisk leder for «Muldvarp», en avlyttingsvirksomhet som langt oversteg «DeIfinus»-behovet. Vi vet at det ble rapportert på en måte som tydet på avlytting av norske objekter i Norge. Vi vet at Ruseløkka var hovedsentralen for avlytting. Vi vet at nordmenn, herunder norske politikere ble avlyttet. Vi vet at avlyttingen omfattet Stortinget.

Det ville være svært forbausende om Vilhelm Evang den gangen ikke slo de ulike behovene for avlytting sammen. Alt tyder på at det gjennom etableringen av Lindus innenfor Stay Behind – med Hans Ringvold som sjef – ble definert et stort behov for avlytting av kommunister m.v. i Norge, og at dette ble slått sammen med det mindre behov Alf Martens Meyer kom med for «Delfinus». Kaj Martens var Mathiesens direkte sjef. Men hans største og viktigste oppdragsgiver må ha vært nettopp Hans Ringvold, sjef for Lindus/Stay Behind.

Virksomheten i Ruseløkka-bunkersen ble offisielt stanset i 1977. Ifølge «Klassekampen» fortsatte den imidlertid til 1982-836. Avisen melder også at Trond Johansen på begynnelsen av 70-tallet

«moderniserte sentralen i bakken under Ruseløkka slik at den etterhvert ble en datastyrt sentral som gjorde det mulig å avlytte et stort antall samtaler samtidig og sortere de som var av spesiell interesse»

Et slikt omfattende screening-system var neppe nødvendig hvis man bare avlyttet den sovjetiske handelsdelegasjonen! Avisen skriver også:

«Sentralen var knutepunkt for den spesielle telefonsentralen som like etter krigen ble bygget opp for stortinget, regjeringen og sentraladministrasjonen.

I denne sentralen fantes også den spesielle telefonserie, det tresifrede systemet som mellom 30 og 40 svært viktige personer benyttet seg av. Offisielt var disse avlyttingssikre, men i virkeligheten ble de systematisk avlyttet – med høyeste prioritet …

I forbindelse med Klassekampens oppslag i 1988 ble det for første gang offentlig bekreftet at sentralen ble brukt til ‘problematiske former for avlytting’. Det gjorde en av de sentrale skikkelsene i det hemmelige Norge, Hans Ringvold.»

Mathiesen, som idag er 75 år gammel, hadde denne omfattende jobben i 40 år, lenge gjennom eget ingeniørfirma. Mest sannsynlig var han opprinnelig ansatt i E-tjenesten, men ble siden satt opp med eget firma for å levere tjenester til sin tidligere arbeidsgiver – og til andre!

Asbjørn Mathisen er blant 241 i hele Norge med grad X* («Høyt Opplyste og Betroede Brødre av Kapitelprefektgraden»), og en av 11 i sin basislosje «Søilerne» i Oslo. Med denne grad er han også medlem av Landslosjen/Veteranlosjen.

I matrikkelen for 1981-82 er Mathisen oppført med grad IX og medlem av Landslosjen. Han var allerede på hederslisten foran i matrikkelen som «tillagt Alm. Officiants verdighet», en gruppe på 19 under Storofficianter, Overofficianter og Alminnelige Officianter. Han var også embetsmann i Søilerne («St. Johanneslogen St. Olaus til de tre Søiler») med tittel «IB»7.

I 1994-95 er Mathiesen ett av seks medlemmer av «Stamhusets bygningskomité» under «Finansdirektoret». Han er også liason til Storlosjen i Mexico og bærer av Landslosjens honnørtegn.

1 Samme, s. 57.

2 Samme, s. 60.

3 Samme, s. 60.

4 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet», Cappelen 1990, s. 186.

5 Aftenposten 26. september 1988.

6 Klassekampen 14. november 1992.

7 Det er nok en tilfeldighet!

25.26.5.1.3 Politiavdelingssjef Sverre Krokaas – Frimurer av grad XI i Landslosjen

Politiavdelingssjef Sverre Krokaas (f. 13. januar 1919) var såvidt vi vet den første sjef for politisk avdeling i POT (forgjenger til Erik Næss) og ledet POTs politiske overvåking inklusive infiltrasjon i flere tiår. Han samarbeidet med Hans Ringvold og Sven Ollestad i Stay Behind og med Spilhaug-apparatet. Han var lenge POTs første kontaktmann til Spilhaug.

Ifølge Bye/Sjue1:

«Kontakten (med POT) ble etablert på et HV-kurs på Nesodden i 1950. Kontaktmannen var Sverre Krokaas, som ble den første leder av det som den gang het Politisk avdeling.»

Krokaas er oppført som frimurer av grad XI og medlem av landslosjen i begge matriklene 1981-82 og 1994-95. Han har bare ti plassers kortere ansiennitet enn Ringvold som Ridder/Kommandør av «Det Røde Kors». I 1981-82 var han «Overofficiant», medlem av «Logedirektoriet», storsekretær i Ordenens Kanselli (tilsvarende generalsekretær for hele Frimurerlosjen) og redaktør for matrikkelen.

I 1994-95 ser det ut til at også Krokaas har sluttet seg til losjens «eldre statsmenn» med oppføring kun i æresgalleriet over «Det Røde Kors». Han hører også til «Søilerne» og er en av 11 med grad XI i denne losjen.

Det er nok en Krokaas blant de norske frimurerne, bygningsingeniør Øystein Krokaas av grad IX, Landslosjen. Begge har «Søilerne» som basislosje og begge er oppført med adresse Stabekk. Det er neppe et rent sammentreff. Etter fødselsdato kan Øystein Krokaas være Sverre Krokaas’ sønn, nevø, e.l. Vi noterer oss at Øystein Krokaas sitter sammen med Asbjørn Mathiesen i «Stamhusets Bygningskomité», som åpenbart er direkte ansvarlig for driften av bygningen i Nedre Slottsgate, fra kjeller til loft. Han sitter også i selve Finansdirektoriet hvorunder bygningskomitéen sorterer.

1 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995, s. 192 f.

25.26.5.1.4 General Sven Aage Hauge – Frimurer av grad X i Landslosjen

Vi minner om (se kap. 8.10) at Sven Aage Hauge, f. 29. desember 1923 (gift med Kari Sønstebye), var blant de som i 1969-75 fikk viktige opprykk som ledd i Aps anstrengelser for å gjenvinne kontrollen over E-tjenesten etter Borten-regjeringens omgrupperinger. Han var i 1969 det man i forsvarskretser kaller «forbigått oberstløytnant» hvilket normalt innebærer at alt avansement er stoppet. Men etter å ha vært sendt på Forsvarets Høyskole ble Hauge utnevnt til oberst og beordret til E-staben som seksjonssjef, der han fikk Trond Johansen som (formelt) nestkommanderende.

Under Lillehammer-saken 1973 (kap. 25.19) var Hauge således seksjonssjef i E-staben og således en av de ansvarlige for planlegging og gjennomføring av evakueringsøvelsen i juli 1973 og all annen sannsynlig medvirkning fra E-stabens side, herunder også for Israel Krupps virksomhet som sentralt medlem av Stay Behind. Senere hevdet han med alle sine posisjoner at han aldri hadde visst mer om Lillehammer-saken enn han hadde lest i avisene! – til tross for at E-tjenesten burde kastet seg over alle sporene til mulige medvirkende personer bosatt i Norge, siden de Lillehammer-dømte også var dømt for spionasje i Norge. (Kjetil Stormark i Arbeiderbladet ser ut til å ha bedre kontakter med Mossad idag enn Hauge oppnådde under sine mer enn 20 års arbeide for E-staben.)

I 1975 ble Hauge beordret som sjef for E-staben. I perioden 1975-77 med oberst Hauge som sjef (under regjeringen Nordli), ble E-staben delt opp i fire seksjoner. Dette var delvis for å øke avansementsmulighetene i E-staben, men også for å gi Trond Johansen sitt eget kongerike – og det helt for ham alene! Oblt Trond Johansen ble fra 1977 utnevnt til sjef for seksjon D. Kort tid etter fikk han stillingen omgjort til sivil stilling og fikk tittelen seksjonssjef. Han kunne derved fortsette til han ble 70 istedenfor som offiser av sin årgang å måtte gå av ved 60 års alder.

I 1977 ble Hauge ble sjef for Operasjonsstaben i FO. Han ble stabssjef i Forsvarets Overkommando (dvs. overordnet E-staben) i 1978 og forsvarssjef 1982-84. Herunder var han en av de medansvarlige for Aps og Tronds manipuleringer for å lure regjeringen Willoch til opptaket av Treholt på Forsvarets Høyskole, se kap. 25.10.

Fra 1970 til 1982 hadde Hauge vært direkte overordnet Trond (unntatt ett år), som i våre og andres øyne (ref Ronald Bye) «klarerte» Hauge rett til topps med sin kombinerte E-makt og A-makt.

I 1984 ble Hauge sjef for Forsvarets bygningstjeneste (FBT) der han sørget for sitt bidrag til gjennomføringen av Karstad-utvalgets innstilling om å begrave og kamuflere deler av Tronds apparat «ute i det blå», samt til å finansiere Tronds dekkbedrifter (se kap. 24.14).

Sven Aage Hauge var i 1981-82 frimurer av grad VIII og derfor medlem av Landslosjen. Hans basislosje var da Trondhjems Provincialloge Midnatssol i Bodø. I matrikkelen av 1994-95 har han flyttet til Murskjelosjen i Oslo, nådd grad X og dermed fortsatt medlem av Landslosjen. Han er også blitt embetsmann (T) i St. Andreaslosjen Oscar.

25.26.5.1.5 Oberst Erling Strøm, Frimurer av grad X*. Landslosjen

Da Gro kom til makten i 1990 var presset mot Ap stort i forhold til avsløringer omkring Ap og de hemmelige tjenester (se kap. 25.1). Da ble pensjonert oberst Erling Strøm, f. 5. september 1929, en av Tronds menn, fra Kongsvinger ansatt ved Statsministerens kontor av sin losjebror (se nedenfor) departementsråd Dag Berggrav, angivelig i en beredskapsstilling i tilfelle krig (mellom Ap og Stortinget?).

Gro måtte da plutselig, i den turbulente «overvåkings/etterretningstid» (Lillehammersaken, Sysesaken, vår sak, CCs bøker, «Edderkoppen», Ronald Bye, Mossad/asylsøkersaken på vei etc.) hente inn en pensjonert oberst helt fra Kongsvinger for å fylle denne stillingen. Hvorfor det? Han var riktignok mangeårig Trond-mann og losjebror av Dag Berggrav som ved Statsministerens kontor i mer enn 20 år koordinerte Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenestene og deltok i Regjeringens sikkerhetsutvalg etc. Men kunne det være andre årsaker? Det kunne det, men det skal vi komme tilbake til!

Strøms jobb dreide seg nok om en tilsvarende posisjon som Paul Engstad jr hadde i perioden 1976-80 da han etterfulgte Oluf Fuglerud som «forsterkning» på den hemmelige sektoren (se kap. 24.7.1). Det var også en periode full av store problemer og avsløringer innen etterretning/overvåking. Engstad hadde bl.a. ansvaret for Regjeringens pressetjeneste i krig. Hvis Strøm hadde det samme, samarbeidet han nært med Trond. Kjell Magne Fredheim ledet det tilhørende utvalget og er ellers av leseren mest kjent for sin dobbeltrolle som en del av Aps «kringvern» rundt Spilhaug-apparatet ved medlemskap i Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkhetstjenestene og formannskap i Landsrådet for Heimevernet (se kap. 25.26.8).

Erling Strøm var i 1981-82 frimurer av grad VI fra losjen Borg i Kongssvinger, der han var embetsmann (CM/vik). I 1994-95 hadde han nådd grad X* (Kapitelprefektgraden) og Overofficiants verdighet i Landslosjen, blitt etterfølger etter Hans Ringvold som liason til Storlosjen i Idaho, USA og sjef (Ordførende Mester – O. M.) for sin basislosje på Kongsvinger.

25.26.5.1.6 Departementsråd Dag Berggrav, Frimurer av grad X, Landslosjen

Dag Berggrav, født 17. mai 1925, ble arrestert for motstandsvirksomhet av det norske nazistiske statspolitiet i desember 1944 (19 år gammel) og satt i landsfengselet på Akershus til frigjøringen1. Han ble cand. jur. i 1950, hadde studieopphold i Storbritannia 1950-51 og Forsvarets Høgskole 1959. Han ble sekretær i Justisdepartementet 1951, dommerfullmektig 1952, kst. sorenskriver Kongsberg 1953, hjelpedommer 1954, sekretær og konsulent i Justisdepartementet 1954, konsulent ved Statsministerens kontor 1962 og deretter byråsjef (1965) ekspedisjonssjef (1974) og ansatt i nyopprettet stilling som departementsråd (1987-92) samme sted. (Før dette hadde kontoret tre ekspedisjonssjefer og ingen departementsråd). I likhet med riksrevisor Kjell Henry Gjelstad (se kap. 24.14) ble det ordnet med ny stillingshjemmel for Berggrav i 1992, slik at han kunne fortsette som «konstitusjonell rådgiver» til han fylte 70 i 1995. Gjeldstad var akkurat like gammel. 1995 var også siste året for de begravelses- og kremasjonstiltak som ble forberedt av Karstad-utvalget for deler av Ap/Tronds apparat «ute i det blå», og det er sannsynlig at tempoplanen for dette ble tvunget frem ikke minst av at dette var maksimalt så lenge disse to kunne sitte i sine «pensjonistjobber», dvs. forlengelse av de gamle jobbene.

Vi merker oss forøvrig parallellen til Trond Johansen: Også for ham ble det opprettet en egen, sivil stilling som gjorde det mulig for ham å fortsette til han fylte 70!

Ved opprykket i 1974 etterfulgte Berggrav Andreas Andersen som ekspedisjonssjef med ansvar for beredskapssaker. Dette ansvaret tok han med seg som departementsråd. Han har koordinert alt vedr EOS-tjenestene på Statsministerens kontor i nesten 20 år og arbeidet ved kontoret i 33 år!

Dag Berggrav hadde grad X og var medlem av Landslosjen i 1981-82. Hans basislosje er nr. 1, Leopard (Oslo). Han var da liason til storlosjen av Rhode Island, USA. Ikke noe av dette har endret seg i 1994-95.

1 Aftenposten 16. mai 1995.

25.26.5.1.7 Kontreadmiral Jan Ingebrigtsen – Frimurer av grad VI i Oscar-losjen, Oslo

Jan E. Ingebrigtsen, f. 6. januar 1927, var E-sjef fra 1979 til 1985, dvs. i 7 år, den lengste tiden siden Evang. Det illustrerer at Trond, som i denne perioden var den «virkelige» E-sjef, var godt fornøyd med ham. Det er forøvrig også interessant å merke seg at den første E-sjef som fikk general/admiralsgraden nettopp var Ingebrigtsen.

I januar 1981 (se kap. 25.19.2.5) utløste følelsen av manglende nasjonal jurisdiksjonen over det norske Stay Behind-apparatet et «opprør» i Stay Behind ledet/koordinert av maj Finn Sverre Kirkestuen, NK i Stay Behind1 ved at det ble sendt et lengre notat direkte til forsvarsministeren. Ikke alle opprørerne visste at etter 1973 hadde MI6 og deltakerne på norsk side i E-staben rett og slett en finger i øyet på hverandre – eller at denne økende avhengigheten således bl.a. skyldtes Lillehammer-saken. Major Kirkestuen fikk ingen hjelp av forsvarsminister Thorvald Stoltenberg2 – årsaken til dette skulle være opplagt ut fra Stoltenbergs forhold til Trond. Daværende E-sjef, kommandør Jan E. Ingebrigtsen, visste nok hvilket sprengstoff dette notatet i realiteten innebar – ihvertfall ble han fortalt det av Trond. Kirkestuen ble frosset ut3.

Ingebrigtsen var også E-sjef da Treholt ble tatt opp ved Forsvarets Høyskole (se kap. 25.19). Han var som norsk og alliert E-sjef på Nordflanken den høyeste faglige ansvarlige for at norske og allierte hemmeligheter ikke med åpne øyne ble overlevert Sovjetunionen. E-sjef Ingebrigtsen hadde som jobb bl.a. å gjennomgå pensum ved Forsvarets Høyskole i forhold til risikoen for at russerne gjennom Titov ville få fortløpende detaljinformasjon fra Treholt mens han gikk på høyskolen og jogget! Men denne E-sjefen på NATOs nordflanke unnlot å varsle sin statsminister om den høye risiko for tap av informasjon om norsk/alliert førsteslagsstrategi vedrørende bruk av (i første omgang) taktiske atomvåpen kunne falle i hendene på Titov & Co via Treholt. Heller ikke ba denne E-sjefen om umiddelbar frabeordring etter at Regjeringen etter råd fra Sjaastad/Hauge hadde latt Treholt sikkerhetsklarere for FHS. Dette er i seg selv så utrolig at alle sider vedrørende Ingebrigtsen og Treholt-opptaket må granskes i tillegg til en rekke andre personers forhold i denne saken. Ingen E-sjef tar ansvar for at hans hovedmotstander får vite hvilken dag han (fienden) senest bør ta i bruk a-våpen for å være først ute!

Det er også vel kjent at Ingebrigtsen var med på å diskreditere oblt Arne Ekeland og oberst Erling Hoem da det ble kjent at de hadde vært hos Erling Norvik i 1982 (se kap. 24.11.1.1).

I 1992 var Ingebrigtsen med på å torpedere boken «Vi som styrer Norge» på TV (se kap. 19).

Ingebrigtsen er mao. en av Tronds håndgangne menn med fullt ansvar for den kriminelle bruken av Stay Behind og Aps Spilhaug-apparat – den norske IB-skandalen. Ingebrigtsen var sjef for sin losjebror Siljeholts virksomhet.

I 1981-82 var han nybegynner i frimurerne med grad II og medlem av Midnatssol-losjen i Bodø. Kanskje vervet av Sven Aage Hauge som da hadde grad VIII i samme losje? I 1994-95 har han skiftet til Haakon-losjen i Oslo, og i tillegg den høyere St. Andreas-losjen «Oscar».

1 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995, s. 259.

2 Bye/Sjue, s. 158.

3 Bye/Sjue, s. 156.

25.26.5.1.8 Politiavdelingssjef Leif A. Lier – Frimurer av grad VI i Oscar-losjen, Oslo

Det er vel overflødig her å minne mer om Leif A. Liers (f. 1. juli 1939) rolle i tildekkingen av vår sak, hans nære forhold til Iver Frigaard i POT og hans fortid som den fremste etterforsker i Lillehammer-saken. For et sammendrag viser vi til kap. 18.6.

Frimurere skal jo først og fremst stille opp for hverandre. Vi noterer oss at Leif A. Lier utvilsomt stilte opp for både Hauges og Siljeholts fortid i E-tjenesten/Stay Behind/Spilhaug, da vi anmeldte kriminalitet vi idag er overbevist om nettopp ble utført av E-tjenesten/Stay Behind/Spilhaug, ved å iverksette en av de første dekkaksjonene mot våre opplysninger, som også hadde sterk tilknytning til Lillehammer-saken som alle tre hadde sentrale roller i.

Lier var ikke oppført som frimurer i matrikkelen for 1981-82. I 1994-95 er han med i Kolbein-losjen i Oslo og i St. Andreas-losjen «Oscar», som er losjen for de lovende Oslo-frimurere midt i hierarkiet.

25.26.5.1.9 Førstesekretær Frank Siljeholt – frimurer av grad IX i Landslosjen

Også den nylig av-hemmeligstemplede HV-major og fra sommeren 1973 sjef for materiell- og transportseksjonen i Stay Behind Frank Siljeholt (f. 22. januar 1934) er høyt rangerende frimurer. Vi minner om at Siljeholt var nestkommanderende i Spilhaug-apparatet og høyst sannsynlig aktivt deltakende i Stay Behinds evakueringsøvelse på Lillehammer sommeren 1973 sammen med Israel Krupp (trolig i egenskap av nestkommanderende hos Spilhaug før han ble formelt ansatt i Stay Behind). Senere ble han nestkommanderende for Rock (sabotasje/gerilja) i Stay Behind, der Krupp hadde vært med i en årrekke. Og nå, i 1995-96, benyttet som E-tjenestens offisielle lekkasjerør (sammen med Finn Sjue) for å få offentliggjort et kontrollert bilde av Spilhaug-apparatet før det ble avslørt av andre (se kap. 25.19.3.1).

Losjemedlem Siljeholt har således i årtier arbeidet i en organisasjon som har befattet seg med utstrakt og systematisert kriminalitet. Den er sammenlignbar med, men verre enn «IB» i Sverige, og underlagt Ap/Trond i Norge. E-sjefen Reidar Torp (sønn av statsminister Oscar Torp) var allerede i 1973 klar over at dette er en virksomhet som utvilsomt er i strid med norsk lov, men fra da av økte Torp og Trond utbyggingen av den vesentlig!

Siljeholt var frimurer av grad VIII og medlem av Søilerne og Landslosjen i 1981-82, og hadde avansert til grad IX i 1994-95.

25.26.5.1.10 Frimurer med høy grad i Landslosjen

Vi har også til vår forundring funnet et meget spesielt losjemedlem med høy grad i Landslosjen sammen med alle forannevnte. Mannen er opprinnelig av utenlandsk opprinnelse og har vært en nøkkelperson innenfor Mossad Norges sambandsvirksomhet. Operatører fra Mossad (utlendinger) som vi har avslørt i vår sak har tidligere mottatt adskillig bistand fra denne mannen.
Han har bodd og arbeidet i Norge i mange år, og er sambandsspesialist. Vi forundres dog over at han fremdeles opererer som utenlandsregistrert radioamatør!
Vi har i lang tid vært betenkt over hvor bekymringsløst Mossad Norge beveger seg i det norske samfunn og hvor nært de er sammen med en rekke nøkkelfolk fra E-stab i Stay Behind og Spilhaugapparatet, sågar i Frimurerlosjen.

25.26.5.1.12 Frimurer i Oscar-losjen i Oslo

Sønn til ett av medlemmene av Oscar-losjen trafikkerte en av de overvåkingsleilighetene vi har avslørt, der Spilhaug/Trond og Mossad var operatører. Leif A. Lier beskyttet personlig denne kriminelle aksjonen og er forøvrig i samme losje som forannevnte losjebror! Sønnen ble i realiteten anmeldt for kriminell virksomhet gjennom vår anmeldelse som Lier selv utvirket, men da i den hensikt å få den henlagt!

25.26.5.2 Overvåking på Stortinget

Vi skal nå nærme oss poenget fra en annen synsvinkel, nemlig dokumentere en rekke eksempler på at det har foregått overvåking av stortingsrepresentanter i alle år (legalt eller illegalt; riktig eller galt):

I de første periodene etter krigen var Norges Kommunistiske Parti representert på Stortinget. NKP-medlemmer var – i praksis! – overvåkingsobjekter pr. definisjon. Det sier seg selv at disse ble overvåket og avlyttet – også på Stortinget.

Fra før kjenner vi til at POT-sjef Asbjørn Bryhn iverksatte overvåking av daværende sekretær i Stortingets utenrikskomité, Erik Nord, og at han på forhånd hadde drøftet saken med, Per Monsen og Haakon Lie. Det siste fortalte han til daværende justisminister Jens Haugland, (om hele denne saken, se kap. 8.61)

I oktober 1977, ved konstitueringen av det nyvalgte Stortinget, ble stortingsrepresentant Tor Oftedal (A) degradert fra formann i utenrikskomiteen til nestformann i kontrollkomiteen (en mye mindre betydningsfull kontrollkomité enn idag) pga. den pågående spionjakten som senere konsentrerte seg om Treholt. Oftedal hadde hatt svært mye omgang med en av Gunvor Galtung Haaviks føringsoffiserer, Gennadij Titov (også, som det viste seg senere, Treholts føringsoffiser). Overvåkingspolitiet ville ha ham på en liste over personer som skulle overvåkes etter rettslig kjennelse, men Trond Johansen og Knut Frydenlund intervenerte: Oftedal var utenkelig. Man hadde allerede full oversikt over hans forbindelser med Titov2. Det kunne bare bety én ting: Oftedal var allerede under overvåking – av Tronds apparat!

Tidligere stortingsrepresentant Otto Lyng (H) har fortalt at da han kom innom sitt kontor i Stortinget klokken to en natt i 1962, fant han safen åpen og to mann som viste seg å være fra E- og S-tjenesten romsterende rundt alle hans papirer. Lyng var da nestformann i Stortingets militærkomité (senere forsvarskomitéen) (om hele denne saken, se kap. 21.14).

Stortingsrepresentant Berit Ås (SV) sto frem i media og fortalte at hun var blitt advart av en Televerks-ansatt om at hun ble avlyttet/overvåket på Stortinget. Hun hadde dessuten registreringer i forbindelse med sin private bolig og sin telefon/telefonlinje. Hennes historie virket meget solid. Dagbladet fikk dette bekreftet fra to andre uavhengige kilder som opplyste at hennes kontor ble kalt «kommunistkontoret» fordi det lå i samme fløy og etasje som NKPs grupperom og kontorer etter krigen. Dagbladets kilder sa at dette rommet hadde vært avlyttet i alle år siden. I 1993 var dette rommet tildelt en av SVs gruppesekretærer3.

Mange episoder rundt Reiulf Steen viser at han var under overvåking på Stortinget. I en telefonsamtale i desember 1988 fortalte Arvid Engen Steen at «han ble fulgt godt med». Engen kunne da oppgi en rekke detaljer vedrørende Steens liv på Stortinget. I en annen samtale mellom Engen og Per Karlsen samme år opplyser Karlsen at Steen har vært «under oppsikt» i mange år av POT, mistenkt for å være «påvirkningsagent» – og Engen visste det fra før!4 Per Karlsen var Ap/LO-systemets kontaktmann til POT og visste hva han snakket om

Allerede i 1990 – før overvåkingsdebatten tok til for alvor, og lenge før Stay Behind ble trykket sterkt inn, opplyste VG i forbindelse med et intervju med CIA-sjefen William Colby (som hadde vært med på oppbyggingen av Stay Behind i Norge) at Stay Behind-agenter «avlyttet blant andre politikere på Stortinget»5.

Som nevnt tar ikke vi stilling til om disse avlyttings- og overvåkningsaksjonene har vært med rettslig kjennelse eller ikke, legitime eller ikke. Det er heller ikke poenget. Det viktigste i denne sammenheng er at det må ha eksistert rutiner for samarbeid i det minste mellom sikkerhetssjefene på Stortinget og de hemmelige tjenestene for slike tilfeller.

Vi må huske på at overvåking/avlytting av stortingsrepresentanter for forhold innenfor deres gjerning, dvs. alt knyttet til politikken, ikke er noe hverdagsfenomen. Etter Grunnlovens Riksretts-bestemmelser er stortingsrepresentanter da underlagt Stortingets egen jurisdiksjon, ved at Odelstinget er påtalemyndighet. Statsrettslig må det følge av dette at egnede organer i Stortinget – dvs. Presidentskapet – på en eller annen måte må være innforstått med operasjonene. Hvis ikke foreligger det selvsagt et grovt overtramp fra den utøvende statsmakt mot den overordnede lovgivende statsmakt.

Dette innebærer at Presidentskapet også må ha en saksbehandler for slike saker; det kan gjerne kalles liason til POT. Det er nødvendigvis Stortingets sikkerhetssjef, eller tilsvarende før egen stilling for dette ble opprettet. Det er tenkelig at vedkommende har fått delegert vid myndighet.

Det er helt umulig å tenke seg at f.eks. de som ble påtruffet av Otto Lyng på hans kontor var der uten at noen innenfor Stortinget etter fullmakt fra Presidentskapet hadde gitt dem adgang.

Steen-historien impliserer mer. Med den detaljrikdom Engen serverer6, snakker vi faktisk om nærmest løpende observasjon fra dag til dag, time til time, ihvertfall i den aktuelle periode. Det kan neppe utføres uten ved hjelp av personell som arbeider i Stortinget, f.eks. en gruppesekretær i Aps stortingsgruppe! Men igjen, siden opplysningene kommer via de hemmelige tjenester, med en form for medvirkning av Stortingets offisielt ansvarlige, og da kommer man ikke forbi Stortingets sikkerhetssjef!

1 Og Arbeiderbladet 28. januar 1994.

2 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1994, s. 87.

3 Dagbladet 2. desember 1993.

4 Viggo Johansen og Pål T Jørgensen: «Edderkoppen – historien om en møbelhandler». Aventura 1989, s. 55 og 63 f.

5 VG 4. november 1990.

6 F.eks.: «Dagen etter Knut Frydenlunds død i februar 1987 låser Reiulf Steen seg inne på sitt kontor i Stortinget. Der drikker han seg full før han reiser hjem med Nesoddbåten. … Steen var nylig ute og kjøpte dress til en av sine sønner … dressbuksene var for lange så de måtte legges opp:» «Steen hadde ganske nylig fått overført 200.000 kroner i royalties til sin bankkonto i DnC.» … Detaljer om «når og hvor Steen var full sist» …

25.26.5.3 Sikkerhetssjefene

Stortinget har fra 1986 til d. d. hatt to sikkerhetssjefer. Deres oppgave er i alle henseende å beskytte Stortingets fysiske integritet, dvs. mot alle slags inntrengere. Det mest synlige er opptrappingen av adgangskontrollen bl.a. som følge av økende frykt for terrorisme m.v., men det er like klart at deres oppgave må være å beskytte mot ulovlig avlytting og overvåking uansett hvorfra. Stortinget har som første statsmakt en helt spesiell stilling etter Grunnloven og har gjennom årene utviklet omfattende sedvaner for å sikre sin politiske integritet også i forhold til andre statsmakter, særlig den utøvende – Regjeringen. Det ville da vært naturlig at man også – uansett mistanker – hadde en beredskap for å sikre sin fysiske integritet på samme frontlinje.

Dette burde videre fremstå som en ubetinget nødvendighet etter at man de siste årene har fått adskillig grunn til mistanke. Bare den kjente og etablerte overvåkingshistorie skulle tilsi dette. Dessuten vet man jo at en lang rekke representanter har engasjert seg med krav om oppklaring rundt E-tjenesten, Stay Behind, Mossad, Ap-nettet, POT, Kontrollutvalget, justisvesenet etc. på en måte som har gjort dem til opplagte potensielle overvåkingsofre. Det har jo ingen hensikt å ta opp en diskusjon om muligheten for kriminalitet i disse miljøene uten også å ta høyde for muligheten for at denne blir rettet mot Stortinget selv. De sterke konfrontasjoner i Stortinget f.eks. våren 1993 og kunnskapene om Lillehammer-saken underbygger dette. Vi kjenner også til at en rekke stortingsrepresentanter ut fra egne erfaringer ikke føler seg komfortable ved bruk av telefoner, personsøkere etc. innenfor Stortingets systemer.

Men hvor stor bevissthet man har hatt omkring disse spørsmål er vi kommet adskillig i tvil om etter å ha sett nærmere på de to sikkerhetssjefene som har vært ansatt på 90-tallet:

25.26.5.3.1 Fhv sikkerhetssjef Rolf Kristoffer Kristiansen, frimurer av grad VIII i Landslosjen

Rolf Kristoffer Kristiansen (f. 12. mars 1949) ble ansatt som sikkerhetssjef på Stortinget i 1986.

Vi minner om hvordan presset mot Regjeringen, Ap og de hemmelige tjenester bygget seg opp i 1989-90 med en rekke vanskelige saker og prosesser (se kap. 25.1.1). Det var i denne forbindelse Gro, Trond og Berggrav ansatte oberst Erling Strøm (se foran) ved statsministerens kontor.

Hvorfor en pensjonert oberst – selv om han var Tronds mann? Hvorfor en høyt rangerende frimurer? Hvorfor helt fra Kongsvinger? Det var sikkert nok av gode kandidater ellers.

Kan det tenkes at de viktigste kvalifikasjoner var at han var og er toppfrimurer i Landslosjen vegg i vegg med Stortinget, og dessuten sjef for Frimurernes Borg-losje på Kongsvinger?

Det har seg nemlig slik at sikkerhetssjef Rolf Kristoffer Kristiansen ihvertfall siden 1981 (grad I – nybegynner) og til idag (grad VIII – medlem av Landslosjen) også er hjemmehørende i Borg-losjen på Kongsvinger, der Strøm er hans sjef og meget mer erfarne losjebror.

Hadde man på Statsministerens kontor behov for ekstra god kommunikasjon ned til Stortinget? Det kan se slik ut når man ansetter losjesjefen til Stortingets sikkerhetssjef på Statsministerens kontor!

25.26.5.3.2 Sikkerhetssjef Gerrit Løberg, frimurer av grad VIII i Landslosjen

Gerrit Løberg (f. 2. november 1948) etterfulgte Kristiansen som Stortingets sikkerhetssjef, og er det fortsatt. Hans far var tidligere stortingsrepresentant (A) Sverre Løberg, under krigen aktiv motstandsmann som ble sendt i tysk krigsfangenskap. I 1969 ble det reist injuriesak mot Sverre Løberg i forbindelse med at han hadde karakterisert forfatteren av forordet i Ralph Hewins bok om Vidkun Quisling1 som historieforfalsker. Løbergs advokat, som vant saken, var Annæus Schjødt. Schjødt har betegnet denne saken som «høydepunktet i hans juridiske karriere.»2

Vi vet at Sverre Løberg hadde et meget nært forhold til Stay Behind. Vi vet også at Gerrit Løberg selv har et nært forhold til Stay Behind-sjef Sven Ollestad, herunder omgås Ollestad privat. Da bekymrer vi oss på Stortingets vegne!

Endelig har vi også fått fastslått at Gerrit Løberg allerede under sin militærtjeneste i Nord-Norge (plikttjeneste som sersjant) startet å utføre oppdrag for E-staben (Trond) inne i Finland. Dette var oppdrag ifbm de såkalte Finlands-operasjonene og en blanding av operativ etterretning for såvel Stay Behind som Tronds spesielle behov.

Når Løberg så avløser en sikkerhetssjef i Stortinget som allerede er frimurer og selv er frimurer, og sitter vegg i vegg med alle de andre i Frimurerlosjen som er under gransking, og på toppen har sitt eget forhold til E-staben, bør Stortinget vurdere sin sikkerhet i andre perspektiver enn man på Stortinget er vant til å gjøre!

Daværende politibetjent Gerrit Løberg var medlem av Søilerne og hadde grad VII og medlemsskap i Landslosjen i 1981-82. I 1994-95 står han oppført med grad IX og fortsatt medlemskap i de samme losjer.

1 Ralph Hewin: «Profet uten ære». Norsk utgave 1966 med forord av Hans S. Jacobsen, redaktør av «Ragnarok».

2 Aftenposten 8. november 1991.

25.26.5.4 Hvor ble avlyttingssentralen flyttet?

Det heter i «Vi som styrer Norge»1:

«… erfarent etterretningspersonell har noe å fortelle …:

Etterretningsstaben avviklet aldri sin sentrale avlyttingsenhet – den ble bare omorganisert. Enheten som lå i bunkeren under Ruseløkka skole i Oslo, ble i slutten av 70-årene omorganisert og erstattet av en ny og mer avansert enhet. Vi har sterke indikatorer på at den finnes i et nytt anlegg, sier de.

Og de får støtte fra erfarne operatører og ingeniører i Televerket og i Forsvarets tele- og datatjeneste …

Som en kilde sier det: – Avlyttingsenheten er fortsatt operativ, men sted og metoder har skiftet.»

Forfatterne er mest inne på at det nye avlyttingsanlegget er plassert i det såkalte Krigshovedkvarter B, dvs. Regjeringens og den militære ledelses sterkt beskyttede hovedkvarter i krigstid inntil begynnelsen av 80-årene, ifølge forfatterne beliggende en halvtimes kjøretur fra Oslo, inne i fjell. Etter det har man fått Krigshovedkvarter A, et ifølge forfatterne nytt og meget bedre anlegg inne i Oslo. Kildene kan imidlertid ikke slå fast at dette virkelig er den nye lokaliseringen for E-tjenestens avlytting. Vi forstår at det kan være naturlig å anta dette, fordi tidspunktet kan stemme med den endelige avviklingen av Ruseløkka.

Vi utelukker heller ikke at det kan pågå avlytting fra Krigshovedkvarter B idag, men vi synes det må være et svært lite praktisk sted for Trond, og usannsynlig at han ville nøye seg med det. Vi er imidlertid kommet på sporet av noe som meget vel kan peke i retning av en helt annen, og meget mer sentral, lokalisering:

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992, s. 240 f.

25.26.5.5 Ringvold og Mathiesen i 1996

Det fremgår av oversikten foran at Hans Ringvold er av høyeste grad (XI) og en av topplederne blant frimurerne i Oslo.

Asbjørn Mathiesen, Ringvolds avlyttingsleverandør fra Ruseløkka, er idag også en sentral frimurer på ledelses-nivå i Oslo. Han har graden X* («Høyt Opplyste og Betroede Brødre av Kapitelprefektgraden»), den nest høyeste, og er også en av topplederne blant frimurerne i Oslo.

Asbjørn Mathiesen er medlem av i «Stamhusets Bygningskomité», som åpenbart er direkte ansvarlig for driften av bygningen i Nedre Slottsgate. Denne komitéen har seks medlemmer. Blant disse er også Øystein Krokaas, trolig sønn eller nevø av Sverre Krokaas, en annen frimurer av toppgraden XI og den første POT-liasonen til Spilhaug og Stay Behind. Øystein Krokaas sitter også i selve Finansdirektoriet hvorunder bygningskomitéen sorterer.

Disse er således ansvarlig både formelt og praktisk for tekniske funksjoner i Frimurerlosjens store bygg i Nedre Vollgate i Oslo, et lite steinkast fra såvel Stortingets hovedbygning som tilbygget med inngang fra Akersgata.

Radarparet fra avlyttingen av bl.a. Stortinget fra Ruseløkka, Ringvold/Mathiesen, har således med forsterkninger rykket helt frem til den nærmest mulige forskansning mot Stortinget! (Dette har Finn Sjue, som «avslørte» Asbjørn Mathiesen, aldri «avslørt». Men han får det nok travelt hvis det lekker ut det minste om at vi har gjort det, og vi er under undervåking hele tiden.)

Dette betyr at de tidligere avlyttere fra Ruseløkka – begge fortsatt E-folk og Stay Behind-folk – idag råder over noen tusen kvadratmeter med tekniske anlegg vegg i vegg med Stortingets egne underjordiske anlegg; at de ligger på samme strømnett og vegg i vegg med telefonnettet som Stortingets og at de er nær nok til å oppfange signaler også fra forholdsvis enkelt avlyttingsutstyr (bugs), til å avlytte vibrasjoner i vindusrutene etc, bl.a. i Stortingsrestauranten og Stortingspresidentens kontor (og selvsagt stortingssalen, for de få gangene det er hemmelige stortingsmøter). Det betyr også at det er mulig for dem å kommunisere løpende og uten å vekke oppmerksomhet med eventuelle agenter som måtte være plassert blant Stortingets egne ansatte. Han kan også holde oversikt over alle som passerer inn og ut via hovedinngangen på Løvebakken og vareleveranseinngangen mot Athenæum.

Vi vet selvsagt ikke om de gjør alt dette, men hvis «den fjerdes» deler av E-tjenesten/Lindus/Stay Behind er interessert i å overvåke Stortinget (det vet vi) og hvis en E-mann alltid forblir en E-mann (det vet vi) er det vanskelig å tenke seg noen bedre menn og noe bedre sted!

Disse forhold må så vurderes i sammenheng med at Stortinget også har hatt en og har nok en sikkerhetssjef som begge er frimurere på høyt nivå og med den bakgrunn som ellers fremgår foran.

Vi skal ikke beskylde noen for noe som helst. Men i lys av det persongalleri fra E-tjenesten og tilliggende miljøer vi finner innenfor Frimurerlosjen, den meget påfallende posisjonering av Ringvold, Mathiesen og Øystein Krokaas med direkte fysisk kontroll over Stortingets nærmeste og strengt hemmelige nabogård, med Hauge, Ingebrigtsen og Siljeholt som støttespillere, den like påfallende bakgrunn for Stortingets sikkerhetssjefer, og det man ellers vet idag om uoppklart avlytting og gjentatt tildekking, tror vi flertallet i Stortinget idag vil være meget interessert i disse opplysningene!

25.26.5.6 Krokaas og Gladio

Vi kan ikke la være å nevne nok et spesielt forhold vedrørende de hemmelige tjenester og frimurerne.

Vi husker at Stay Behind i Italia gikk under betegnelsen Gladio (se kap. 25.25.1), og at Gladio hadde en enda hemmeligere underavdeling Gladio II som utførte kriminelle aksjoner på vegne av makthaverne. Dette svarer helt til Stay Behind og Spilhaug-apparatet og som delvis statsfinansiert dekkbedrift for E-staben. Vi minner videre om at den viktigste samarbeidspartneren for Gladio II i den kriminelle virksomheten var frimurerlosjen «Propaganda Due», en losje på ca. 1000 medlemmer (som synes å være en omtrentlig øvre grense for de norske losjene). Alt dette ble avslørt i 1990.

Verdens frimurerlosjer har et spesielt system med utvalgte «Iiasoner» (det benyttes andre betegnelser), en ledende frimurer fra hver storlosje (i Norge og de fleste land er det bare en storlosje; i USA synes det å være én pr. delstat).

Etter avsløringene av en av de italienske losjene i 1990 ville man ordinært ha antatt at det ble foretatt en opprydning i Italia, at de andre losjene var blitt orientert om dette, og at verden så fortsatte som før. Men det gjør den ikke. I matrikkelen for 1994-95 er det ikke oppført noe om Italia-losjen i det hele tatt. Hele Italia er strøket fra Iiasonlisten. Hvorfor? Den norske Iiasonen til den italienske storlosjen er bemerkelsesverdig nok i matrikkelen for 1981-82 Sverre Krokaas, POT-mannen på Ap-nett og Stay Behind/Spilhaug-liason.

Kan det være at frimurerne i Norge sitter med kunnskap som gjør det nødvendig med et fullt brudd med Italia, f.eks. at kriminaliteten er spredd til langt flere losjer og slett ikke oppryddet?

Eller kan det være at det fortsatt er viktig for det hemmelige Norge å beholde denne kontaktkanalen, men at det nå må holdes hemmelig fordi italienerne er diskreditert, men (foreløpig) ikke kollegene i Norge?

25.26.6 Spilhaug skal evakuere Kongehuset!

Fra flere sikre kilder1 har vi fått den meget oppsiktsvekkende opplysning av deler av Spilhaug-apparatet, som av Sjue og Siljeholt forsøkes fremstilt som en «privat gruppe», nærmest en utdøende overlevning fra krigens dager (se kap. 24.4), i henhold til forsvarssjefens, E-sjefens og Stay Behind-sjefens planlegging som en del av Blue Mix i Stay Behind skal stå for evakuering av Kongehuset!

Vi er på H M. Kongens vegne helt forskrekket over å oppdage at Aps Spilhaug-apparat – det norske IB! – som i flere tiår har drevet ren kriminell virksomhet på vegne av et politisk parti har vært og er ansvarlig for å bringe Kongehuset i sikkerhet ved okkupasjon. Dette er et apparat som har hatt til oppgave med alle midler å sørge for Ap-statens fortsatte makt, og som i samarbeid med sitt «alter ego» Stay Behind har bedrevet infiltrasjon i og politisk overvåking av alle politiske motstandere og det helt til denne dag. Dette er nok Jens Chr Hauges verk – se kap. 25.27!

Evakueringen av Kongehuset skulle si litt om Sjue, Jacobsen, Siljeholt, Trond og Gro samt TV-2’s (Gerhard Helskogs) gigantiske desinformasjonskampanje (se kap. 24.4) i sine forsøk på å fremstille major Helge O. Spilhaugs virksomhet som noe privat og som Ap nå prøver å få Lund-kommisjonen til å gi POT skylden for.

Bare tanken på Spilhaug-apparatet som en «utdøende privat gruppe» med ansvaret for å evakuere Kongehuset er en ren og skjær umulighet. Vi gleder oss til Rolf Wesenlunds parodi, stående på slottstrappen i caps og overall, med kjøreliste i hånden og blyant i øret: «Er detta Drammensveien 1? Vi sku’ evvakuere ei konge, og det må skje på flekken! Si fra hvis dere må ha kvittering!»

Privat gruppe bare kan det ikke være. Men det er ikke mye bedre at det er en militær avdeling med til dels kriminelle arbeidsoppgaver!

Dette skulle være grunn god nok til at det norske IB-apparatet ikke kan begraves på denne måten – som en «privat gruppe». Vi forutsetter i det minste at general Hovland i Lund-kommisjonen vet hvem som er hans oppdragsgiver – Stortinget –, at Spilhaug-saken blir den IB-skandalen den skal være, og at Stay Behinds totale politiske og kriminelle virksomhet legges frem for Stortinget – det er Lund-kommisjonens oppdrag! Hvis ikke har vi adskillig å berette om Spilhaug-apparatet – IB/Norge.

Skal dette oppdraget løses slik at man kommer til bunns, trengs det ny regjering og ny gransking av hele det norske IB-komplekset, og en gransking av selve Lund-kommisjonens virksomhet og omgivelser. Stortinget må få satt en endelig stopper for at Aps «fjerde tjeneste» retter sin virksomhet mot Stortinget!

1 Navngis ikke her.

25.26.7 Spilhaug og Sjue

Vi har tidligere utnevnt Finn Sjue til «kjettingmann», dvs. at han har bakgrunn fra det symbiosemiljø som oppsto mellom personell fra tjenestene, i første rekke Spilhaug-apparatet samt Iver Frigaard, og personell fra SUF/AKP/Klassekampen, der det ikke alltid behøver å ha vært mulig å si hvem som begynte som hva. Alle hadde nytte av å bytte informasjoner og utføre felles operasjoner mot «feiles fiender», men mest nytte av alt sammen hadde Trond og «den fjerde» som suget inn all slags informasjon og disponerte over en fremragende agentgruppe som kunne brukes til alle slags klandestine, offensive operasjoner.

Her er hvordan vi ser Sjues bakgrunn og funksjoner i forhold til «den fjerde tjeneste» idag:

  1. Vi regner med at han ble rekruttert inn i dette miljøet i sin studietid, trolig av Spilhaug-apparatets rekrutteringseksperter. Han studerte psykologi og skrev hovedoppgave om «Psykologi og makt» – et typisk emne for hemmelige tjenester. Vi vet lite om hans egentlige politiske preferanser – om noen. Mest sannsynlig er han mest opptatt av selve maktspillet og sin egen rolle som førstedivisjonsspiller. Det vil ikke være forbausende om han har den svenske IB-sjefen og psykologen Birger Elmér som et forbilde.
  2. Han har hatt og har en rekke ulike typer arbeidsoppgaver:

a) Rapportering vedr. offiserer (både «avhoppede» og offiserer som oppsøkes i etterretningsøyemed)

b) Rapportering fra palestinermiljøene (gjennom egen innsats i Palestinafronten, som journalist og som infiltratør med føringsoppgaver)

c) Overvåking av og operasjoner mot nynazister og rasister (Norsk Front, Myrdal etc.)

d) Rapportering fra Blitz-miljøet

e) Etterretning i hele det brede politiske miljø, inklusive Stortinget, som han har lett og fri adgang til som journalist og «hysj-ekspert»

f) infiltrasjon i palestinermiljøet, men også blant rasistiske/nynazistiske grupperinger, ved styring av agenter fra Spilhaug-apparatet og andre

g) E-stabens fast utsendte medforfatter i bokprosjekter av stor interesse for systemet, gjennom å tilby sin posisjon som ekspert med fremragende kilder etc. når slike prosjekter varsles eller oppdages gjennom overvåking, med formål spesielt å gi «early warning» om innholdet, men også å påvirke og tilpasse med «kontrollert informasjon»

  1. Psykologen Finn Sjue har minst i 20 år vært en av Tronds/Aps mest verdifulle medarbeidere. Det er nok tusenvis av rapportsider som har passert hans hender på vei til Frigaard, Spilhaug-apparatet og Trond, direkte eller indirekte.
  2. Det vil ikke være forbausende om Sjue i tillegg til å tilhøre Spilhaug-apparatet også i en årrekke har inngått i Stay Behinds avdeling Lindus, der Tronds politiske overvåking hatt sin viktigste operasjonssentral. Et lite eksempel blant sikkert mange hundre tilsvarende operasjoner er et intervju i Klassekampen1 med Kåre Willoch etter utgivelsen av Bye/Sjues bok om hva han visste bl.a. som formann i den siste forsvarskommisjonen. Det ble ikke mange linjene på trykk, men hva kunne ellers rapporteres av en journalist som er dreven til å spørre «off the record» og samtidig en psykolog som er dreven til å tolke blikk og kroppsspråk?
  3. Hvor dreven Sjue har vært, og hvor naive vi er i forhold til denne slags spill i Norge, illustreres godt ved at «AKP-er en» Sjue den ene dagen kan bringe et stort og hyggelig intervju i Klassekampen med E-sjef Alf Roar Berg og neste dag delta i en like hyggelig middag som Yassir Arafat holder etter fredsprisutdelingen for sine egne folk. Tredje dag kan han bringe en stor presentasjon i Klassekampen av en agent (en UNIFIL-soldat fra Spilhaug-apparatet) som skal inn i Palestinafronten for sikre ham en god mottakelse der, og samtidig – for å bygge opp både agenten og seg selv – «avsløre» en fryktelig fyr i Sverige som hadde vært leiesoldat for Israel, men det fortelles ikke at sistnevnte er agent for «Alfa»-apparatet i Sverige, en forlengelse av Spilhaug – i et system han selv er del av! Og som skrekk og advarsel til palestinermiljøet i Norge skriver Sjue titt og ofte om den svenske IB-agenten Gunnar Ekberg som nettopp infiltrerte palestinamiljøet, venstregrupperinger og solidaritetsorganisasjoner i Sverige! Best å holde seg til folk autorisert av Sjue og Klassekampen!
  4. Sjue har gjort en stor innsats for systemet i vår sak inntil han forsto at vi hadde avslørt ham:

a) Innhenting av etterretning fra oss ved å opptre som journalist

b) Desinformasjon og diskreditering gjennom Klassekampen

c) Beskyttelse av Trond, Stay Behind og Spilhaug bl.a. gjennom hvitvasking av en av oss avslørt overvåkingsleilighet

d) Oppkonstruerte ved «analyse» en alternativ virkelig omkring Dahl-gruppens pause for å bygge opp Dahls troverdighet

e) På tilsvarende måte oppbygging av Dahl-etterforskerne Osen og Tvete-Berger for å få dem plassert hos Lund

f) Fungerer nå trolig som liason mellom Osen i Lund-kommisjonen og Spilhaug/Trond

g) Fungerer trolig også som liason til POT v/Gro Tansem og Mona Samuelsen

1 Klassekampen 23. november 1995.

25.26.8 Spilhaug-panikk; budskap til Faremo

Vi vet nå at Spilhaug-apparatet har drevet på siden krigen med ulovlige oppdrag for Ap og Aps tjenester. Vi vet også at dette apparatet har vært satt inn mot oss, og at et betydelig antall personer har vært involvert.

Vi vet også at vi en rekke ganger er kommet meget nær til å avsløre hele dette apparatet, før vi endelig gjorde det i 1995, og at det hver gang har utløst panikk i hele systemet og endt med nye dekkaksjoner (se kap. 18). Et av disse panikk-høydepunktene inntraff i november 1993.

Vi hadde da nettopp oppdaget at Riksadvokatens etterforskere (Dahl-gruppen) stikk i strid med Stortingets retningslinjer hadde «nedprioritert» justisvesenet (i virkeligheten gitt helt blaffen), og at provokatører mot Stortinget ikke ble avhørt (dette var i våre øyne en langt større skandale enn vår sak). Dette hadde vi informert Stortinget om, dessuten om eksistensen av dekkbedriften Norasonde. Kontrollkomitéen i Stortinget skrev da brev til Riksadvokaten med krav om klarlegging av Dahls mandat. Petter Thomassen (kontrollkomitéens formann) var på sporet!

Dette har vi i kapitel 18.8 beskrevet som fjerde panikkbølge. Det utslag vi der kommenterte, var at det oppsto full forvirring om Dahl-gruppens videre arbeid. På den ene siden kunne Dahl ikke fortsette. Da risikerte man at han på grunn av presset fra Thomassen måtte etterforske det Stortinget ville, men som «den fjerde» ikke ville. På den annen side kunne han heller ikke avslutte. Stortinget var da i ferd med å definere Kontrollkomitéens nye arbeidsreglement. Det var på vei inn en regel om at komitéen ikke skulle ta opp saker som var under etterforskning. Hvis Dahl avsluttet sin etterforskning, ville saken bli tatt opp i komitéen og man ville virkelig få Thomassen på nakken. Løsningen ble Dahls pause, ved at hele E-tjeneste-sektoren ble overlatt Nygaard Haug, og at Dahl skulle fortsette etter at Nygaard Haug var ferdig.

Den 18. november sendte Dahl ut sin pressemelding om at han hadde tatt pause. Det ble bl.a. begrunnet med «avhør av felles vitner», som bare kunne være fra E-staben m/underliggende redskaper, dvs. Aps IB-apparat – «den fjerde tjeneste», siden Nygaard Haug bare arbeidet med E-siden. Kommentarene fra stortingsrepresentanter og andre var at «de må ha funnet noe», dvs. at E-staben måtte være involvert (se kap. 16.10. Dette oppsummerte også vi i en kommentar 19. november 19931:

«Arrestasjoner på gang:

1. (Pausen og begrunnelsen i pressemeldingen) beviser at de (Dahl-gruppen) har avdekket noe meget alvorlig, ellers ville saken blitt henlagt.

2. Den beviser at det de har avdekket, har noe med Nygaard Haug-utvalgets arbeid å gjøre, altså med ulovligheter i Forsvarets etterretningstjeneste.

3. Når pressemeldingen antyder at det bare står mindre arbeid tilbake for Dahl-gruppen, vet vi at arrestasjoner er på gang. Vi vet at vi har levert materiale til Dahl-gruppen som må føre til arrestasjoner, og vi vet at gruppen må ha avhørt folk som er nødt til å lyve.»

Vår forventning om foranstående arrestasjoner var helt reelt begrunnet – i de rent saklige forhold. Sammen med kommentarene fra Stortinget og pressen må de ha bidratt til enda mer panikk, men nå nedover i systemene. Vi hadde en rekke andre steder hevdet at de aktuelle deler av E-tjenesten var bl.a. grupperinger rundt Stay Behind, og at det fantes flere dekkbedrifter enn Norasonde.

Dagen etter – 20. november – presenterte vi sågar fotografier av overvåkerne i VG2 (se kap. 17.1)!

I dette lys kommer vi nå tilbake til justisminister Grete Faremos oppsiktsvekkende uttalelser til VG bare åtte dager senere, nemlig 27. november 1993. Vi har vært innom disse ut fra det generelt interessante ved dem tidligere (se kap. 17.2), og nå skal vi se nærmere på dem i lys av tidspunktet. Her er fra VG3:

«Statsråd Grete Faremo bekrefter overfor VG at det har foregått en meget tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller.

Etter å ha fått besøk på justisministerens kontor av folk som har jobbet i de hemmelige tjenester i en årrekke, kan hun slå fast at det har vært uklare kommandolinjer mellom Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets e-tjeneste …

– Jeg har selv hatt besøk på kontoret av folk som hadde jobbet i årevis for de hemmelige tjenester, men som ikke visste hvilken gren de jobbet i. En mann kom til meg for å vitne om ting han hadde gjort. Han trodde han hadde jobbet for Politiets overvåkingstjeneste. Jeg undersøkte saken nærmere. Det viste seg at han ihvertfall ikke hadde vært ansatt der. Ut fra hva han fortalte om hva han hadde gjort, hadde han antakelig vært knyttet til Forsvarets etterretningstjeneste.»

Neste dag gjorde hun et forsøk på å flytte episoden langt bakover i tid. Versjonen var da blitt at hun hadde hatt kontakt med en person «som fortalte om sin kontakt med de hemmelige tjenestene»4. Det het at «kontakten oppsto tidlig i 50-årene». Hun hevdet ikke direkte at hun er feilsitert. Etter det vi kjenner til om VG’s arbeidsmetoder i sin alminnelighet er det klart at VG i sitt opprinnelige oppslag siterte henne korrekt. VGs opprinnelige versjon ble også som vi husker støttet av Dagbladet5:

«FREMDELES ULOVLIG KONTAKT; En tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller og områder foregår fremdeles. Den er ikke avviklet – blant annet fordi det er uhyre vanskelig rent praktisk å ha vanntette skott mellom POT og FO/E. Dette får Dagbladet opplyst av sikre kilder.

– POT og FO/E har en bred, felles kontaktflate, sier Dagbladets kilder. – Dette må også Justisdepartementets politiske ledelse kjenne til, hevder kildene …

Men den tvilsomme rolleblandingen fortsetter fremdeles, etter det Dagbladet får opplyst.»

Hva kan vi nå slutte oss til fra dette?

  1. Formuleringene «folk som har jobbet i de hemmelige tjenester i en årrekke» (VG) og «POT og FO/E har en bred, felles kontaktflate» (Dagbladet) viser at vi snakker om et stort og permanent apparat, som dessuten «fortsetter fremdeles».
  2. Faremos opplysning om at den aktuelle person til syvende og sist «antakelig» hadde «vært knyttet til Forsvarets etterretningstjeneste», viser at dette apparatets egentlige tilknytning er under E-staben – men at det neppe inngår i noen underavdeling publisert i noe offentlig kjent organisasjonstablå over E-staben.
  3. Dette kunne Faremo ha bragt på det rene ved å konsultere medlemmene av sitt eget utvalg. Koordinerings- og rådgivningsutvalget for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten, som på dette tidspunkt hadde ekspedisjonssjef Ingelin Killengren (Justisdepartementet) som formann og E-sjef Alf Roar Berg, S-sjef Hans Dramstad og POT-sjef Hans Olav Østgaard som medlemmer (samt ekspedisjonssjefer fra Utenriks- og Forsvarsdepartementene). Men da ville hun også ha fått vite flere detaljer om vedkommende person, dvs. konkret hvor han jobbet, med mindre Berg holdt dette tilbake eller løy for henne. Det er ikke sannsynlig. Hvis det da ikke var helt unødvendig å konsultere noen, fordi Faremo allerede visste om vedkommende eller vedkommende ga full informasjon om sin umiddelbare arbeidsgiver!
  4. Formuleringen «dette må også Justisdepartementets politiske ledelse kjenne til» (Dagbladet) indikerer også at apparatet er en del av den offentlige administrasjon.
  5. I 1993 hadde ingen hørt om Spilhaug-apparatet. Idag kan vi se at punktene foran passer som hånd i hanske på dette apparatet under Tronds kommando, en del av Stay Behind, en del av Aps samlede hemmelige system og Aps egen hemmelige og kriminelle hær, vigilante og politi – «den fjerde tjeneste»; den norske IB-skandalen
  6. Det var nettopp dette apparatet som da – en uke tidligere – var skremt opp, etter at Dahl-pausen offentlig var tolket slik at man var på sporet etter dem, etter at vi hadde varslet om arrestasjoner og bragt bilder av Spilhaugs agenter, og etter at ryktene gikk om at vi allerede hadde avslørt en «søsterbedrift» i Tronds system av dekkbedrifter.
  7. Forsøket på å dementere og plassere Faremos historie tilbake til 50-årene, samt det forhold at hun sendte saken til historikerutvalget, viser at uttalelsene var en tabbe. Kamuflasjemåten tyder på at sannheten nettopp var den motsatte: Dette var en helt fersk begivenhet. Faremos opprinnelige uttalelser tyder også på det. Det gjør også det forhold at hun utrolig nok snakket om dette: Hun må ha vært meget oppskjørtet over saken akkurat da, og ennå ikke fått drøftet med noen hvordan hun skulle forholde seg. (Men det fikk hun da umiddelbart beskjed om: Grav den ned i historien!)
  8. Ekspedisjonen til historikerutvalget viser også at en dekkaksjon var nødvendig. Riktig adresse for denne saken ville vært Koordinerings- og rådgivningsutvalget for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten (se foran) som vel nettopp er der bl.a. for å holde klare linjer? Eller kanskje ikke?
  9. Vi vet allerede at E-staben flittig brukte POT som cover for Spilhaug-apparatet. POT har en betinget adgang til å overvåke norske borgere, det har ikke E-tjenesten. Overfor Spilhaug-personell på flere plan er det derfor hensiktsmessig å late som om oppdragene var for POT. Dette er forklaringen på «sammenblandingen» og «felles kontaktflate».
  10. På dette tidspunktet var det kjent at Faremo tidligere samme år hadde sagt i Stortingets justiskomité at vi ikke var under noen form for lovlig overvåking.
  11. Spilhaugs lavere personell, som har overvåket oss, må allerede da ha blitt bekymret. De visste selv at de hørte til Stay Behind, men trodde dette var et oppdrag fra POT basert på rettslig kjennelse. Da de så leste i avisene at offentlige overvåkere er på jakt etter og kanskje snart skal arresteres, samt så bilder av seg selv eller kolleger, fikk de selvsagt panikk. Kan det ha vært slikt personell som nå raste opp til Faremo for å forlange beskyttelse? Det stemmer med at «de trodde de jobbet for POT», men egentlig var tilknyttet E-staben. Vi tror ikke Faremo var noe særlig i tvil om sammenhengene, og at konsultasjon med Koordineringsutvalget var overflødig.
    Et annet alternativ er at det kan ha vært på ledelsesplan i Spilhaug-apparatet (Spilhaug selv? Siljeholt?) man tok kontakt med Faremo, og truet: Går vi nedenom, gjør du det også. Disse visste selvsagt hele tiden at de jobbet ulovlig for Trond, og dermed visste også Faremo det senest på dette tidspunkt. Det er imidlertid sannsynlig (se foran) at hun visste det hele tiden. Likevel hadde hun fortsatt snakket «sant» i Stortinget: Det var ingen lovlig POT-overvåking (at det som en konverteringsaksjon pågikk en bl.a. politimessig overvåking som en del av operasjonene var en annen sak). Og i andedammen Norge var det «selvsagt» og dermed underforstått at hun ikke kjente til noen ulovlig overvåking. Eventuelt kan det ved hjelp av Lier og Qvigstad ha vært presset frem en rettslig kjennelse for «lovlig» overvåking, nå for å holde vår opprulling av «den fjerde tjeneste» under oppsikt: en kjennelse som ble brukt vis-a-vis Kontrollutvalget i 1992, men som deretter av fru Faremo/ justisvesenet rett og slett skulle forsvinne/makuleres slik at Justisministeren kunne stå frem og si «Ingen lovlig overvåking har foregått.»
  12. Hvis det var Spilhaug-ledelsen som kom på besøk til Faremo, var hennes VG-uttalelser forvridd ved at hun lot som om de besøkende var fotfolk Hennes panikk og bestyrtelse skyldtes i så fall ikke oppdagelsen av «sammenblanding» etc., men frykt for hva som kunne komme til å skje. Dette kan gi et motiv for å snakke til VG: Få på trykk at hun hadde mottatt urovekkende informasjon som hun ville gjøre noe med, og dermed indikere at hun selv ihvertfall hadde vært ukjent med dette apparatet som nå sto i fare for å bli avslørt. «Tabben» var i så fall ikke løsmunnethet, men en naiv impulstanke om hvordan hun kunne beskytte seg selv, uten å bidra ytterligere til avsløring. Hun ble i så fall raskt fortalt at noen solo-redningsaksjoner ikke var aktuelle!
  13. Enten det var høyt eller lavt i Spilhaug, finner vi det svært sannsynlig at det var derfra henvendelsen var kommet nettopp i disse dagene. Det betyr i alle fall at Regjeringen ble varslet om at det pågikk operasjoner mot oss i regi av Trond, Spilhaug og Stay Behind, og at hele situasjonen må ha blitt diskutert i statsministerens indre kabinett. Resultatet ble i første omgang en dekkaksjon over Faremos villfarne uttalelser: Saken ble sendt Trond Bergh i historikerutvalget, Bergh arbeider i AOF, der hans sjef Børre Pettersen har ansatt Kjersti Børsum – Tronds datter – som sekretær!

Det har nok i denne perioden vært nødvendig med mange forsikringer nedover i rekkene om at Regjeringen ville sørge for systemets sikkerhet. Alvoret med risikoen for eksponering av Spilhaug slik systemet virkelig var og er motivene da til ytterligere dekkaksjoner. Nygaard Haug måtte brukes til å undertrykke våre opplysninger fullstendig. Det ble gjort gjennom helt å se bort fra Dahl-gruppens dokumenter, der våre informasjoner lå innbakt, gjennom en løgn om at vi hadde henvist henne til et annet sted6 – til tross for at Dahl nettopp tok pause fordi Nygaard Haug skulle overta saken fra ham! Og Dahl spilte villig med, ved heller ikke å oversende dokumentene. Hvordan trodde han Nygaard Haug da kunne vite hvilke vitner som var felles og avhøres også for hans formål?

Hadde Nygaard Haugs skandale-redne utredning blitt siste ordet, var det risiko for at denne ville bli plukket i stykker av Stortinget (hvem som helst kunne gjort det). Da var det kanskje ikke så rart at det Ap som i juni 1993 kjempet bittert mot stortingsoppnevnte granskere plutselig fant slike i sin skjønneste orden da det pånytt (nov/des 1993) kom på tale med en stortingsoppnevnt kommisjon, som primo 1994 ble Lund-kommisjonen. Det ga en ny utsettelse, tid for å rydde og vaske, og en ny komité man fikk manipulere så godt man kunne. Og det ble dessverre ganske godt!

Parallelt med dette ble nok planene lagt for en kontrollert eksponering av Spilhaug. Så nært man var kommet, med Spilhaug-folk romsterende helt oppe i regjeringskorridorene, ble risikoen for avsløring større enn noensinne. Dette apparatet måtte derfor «normaliseres» og «ufarliggjøres» i god tid på forhånd. Agentene Sjue og Siljeholt ble satt på saken, og Ronald Bye gjort til forfatter og medforfatter for nye bøker, for nå å maksimalisere det troverdige avsløringscover. Der gjorde nok Sjue sitt livs tabbe!

Saken er meget alvorlig. Ikke bare at Regjeringen beskytter den kriminelle aktiviteten som drives i partipolitisk øyemed, men også at statsministeren og flere av statsrådene har personlige, private interesser involvert. Vi minner om

Statsministerens far, Gudmund Harlem, som i flere tiår var med på å finansiere Spilhaugs virksomhet og på å etablere en annen dekkbedrift, Norasonde, hvorfra også overvåkere mot oss var rekruttert. Gudmund Harlem var involvert som helseminister, forsvarsminister og som Arbeidstilsynets formann!

Statsministeren selv, som ble bragt til makten av samme apparat og som hele tiden har hatt apparatet til disposisjon for politisk vanskelige saker

Justisministerens far, Osmund Faremo, som kunne bestille etterretningsoperasjoner i Polen fra E-tjenesten på vegne av et Ap-medlem, Tor Thomassen, som senere ble brukt som provokatør mot selveste Stortinget – og mot oss

Helseministerens far, generalmajor Johan Koren Christie, som var styremedlem og nøkkelperson i E-stabens dekkbedrift Norasonde hvorfra vi hadde avslørt overvåkere.

Mye av det Spilhaug-apparatet har drevet med har nok i tidenes løp vært feiltolket som overvåking etc. ved POT. Hvor mange har gjennom årene klaget til Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten og ikke kommet noen vei fordi Kontrollutvalget har latt som om Spilhaug er utenfor dets ansvarsområde? Alle saker for POT gjennom årene må nå opp til ny, kritisk gjennomgang!

1 VG 19. november 1996.

2 VG 20. november 1993.

3 VG 27. november 1993.

4 VG 28. november 1993.

5 Dagbladet 29. november 1993.

6 Som man husker til stortingsrepresentant Ingvald Godal, og ikke førstestatsadvokat Edward Dahl, som vi selvsagt og dokumenterbart sa og som skulle være åpenbart for enhver, siden vi hadde holdt på i seks måneder med å overlevere vårt materiale til Riksadvokatens mann Edward Dahl.

25.26.9 Det ytre kringvern rundt Spilhaug

Ettersom Ap-systemet av hensyn til sin egen overlevelse er blitt mer og mer avhengig av Kjettingmannen/Spilhaug, er hans eksistens selvsagt også blitt tilsvarende farlig. Den siste dekkaksjonen for å hindre full avsløring er ikke den første. I mange år har det eksistert et «ytre kringvern» som skulle fange opp mulige problemer i kjølvannet av Spilhaugs operasjoner og nøytralisere dem i tide.

Folk som har vært utsatt for Spilhaug-apparatets virksomhet vil vanligvis ikke gjette at dette hadde noe med den militære siden å gjøre. De vil – slik historien har vist – ofte gå til politiet som enten ikke «kommer noen vei» og deretter til Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten (evt. direkte dit) i den tro at det er «hysjen» eller «overvåkingen» som er den skyldige. Kontrollutvalget vil da (ofte med rette) konstatere at POT ikke har vært inne i bildet, og fatter avgjørelse om «ikke kritikk mot POT etc.». Men Kontrollutvalget skulle, hvis det mener det likevel kan være noe galt fatt, sende sakene videre. Det har, såvidt vi vet, aldri forekommet.

Kontrollutvalget har, som vi vet, for tiden en meget hensiktsmessig sammensetning for å få alle slike saker vurdert som så bagatellmessige at det ikke er noen vits i å plage noen med å sende dem videre (se kap. 25.23). Her finner vi personer som Kjell Magne Fredheim, Anne-Lise Steinbach og (tidligere) Rakel Surlien, som vi alle har vært innom tidligere.

Skulle noen imidlertid få snurten i at den kriminalitet som oppdages har noe med HV å gjøre, eller skulle det dukke opp kritiske tjenesterapporter fra «uinnvidde» deler av HV, vil sakene bli fremsendt til Landsrådet for HV og behandlet av dettes arbeidsutvalg, bestående av lederen, nestlederen og sekretæren.

Som leder for Landsrådet for HV siden 1990, gjenvalgt i 1994 til 1998, finner vi den samme Kjell Magne Fredheim (foreslått av LO)1. Før ham (1986-90) var det fhv forsvarsminister Rolf Hansen2, og før det igjen (1982-86) fhv partisekretær Ronald Bye3!

Nestlederen siden 1990, også gjenoppnevnt i 1994, er direktøren for E-tjenestens dekkbedift Industrivernet (se kap. 24.8), dir. Jan Fr Wold-Hansen (foreslått av NHO)4!

Sekretæren har siden 1981 vært Trond Kåre Tollerud fra Forsvarets Overkommando, Heimevernsstaben5.

Med begge mulige kanaler for fremføring av avslørende forhold om Spilhaug «plugget» av trofaste Ap- og E-nettsfolk, er det kanskje ikke så rart at dette norske IB-apparatet ikke er blitt avslørt før i 1996 (og at eksistensen av selve Stay Behind ikke kjent utenfor Ap-kanaler inntil 1978). (Men det oppsto panikk i Stay Behind etter den svenske IB-avsløringen i 1973 og da den svenske IB-avsløreren Jan Guillot kom til Norge i 1974. Dette medførte flytting av Stay Behind-hovedkvarteret6 og antakelig flytting av et dekkfirma – Norasonde.)

Det er interessant å merke seg at det ser ut til å være betraktet som en fordel å ha et visst personfellesskap mellom vaktbikkjene i Landsrådet for Heimevernet og Kontrollutvalget, som nå med Fredheim begge steder. Det er jo greit for å kjenne igjen en sak som har vært det andre stedet før, så den kan spilles død enda raskere!

Da Rolf Hansen var formann i Landsrådet for Heimevernet, ble han tilbudt jobben som formann i Kontrollutvalget, men takket nei7:

«Hansen: Jeg har fått flere henvendelser enn det, men jeg må si at jeg går ikke inn og tar viktige oppdrag for denne regjeringen som jeg ikke har tro på at jeg har i ryggen når det begynner å røyne på.

Engen: Men det er jo ikke så mange igjen som det norske folket har tro på, Hansen, ikke sant? Man må jo tenke slik også, du må …

Hansen: Men jeg har sjøl fått en trøkk som jeg aldri ville ha trodd, gjennom den Vinmonopolkonflikten, og jeg ser hvordan andre som settes på vanskelige oppgaver blir dolka den dagen de legger fram sin innstilling …»8

Spilhaug-systemet m.m. er blitt så sterkt og har hatt så sterke høye beskyttere at det har kunnet fortsette i alle disse år, til tross for at det i 1973 ble formelt fastslått i en utredning internt i E-staben at bruken av Spilhaug-apparatet var ulovlig og utredningen forelagt E-sjef Reidar Torp, som la den bort.

Det Torp nå gjorde var stikk i strid med utredningen. Fra nå av ansatte man folk fra Spilhaug-apparatet i Stay Behind til å fortsette med kriminaliteten, men nå som fast ansatte i E-staben. Spilhaug har levert nøkkelpersoner til Lindus (politisk overvåking), Blue Mix (evakuering), Argus (sambandsetterretning) og Rock (gerilja/sabotasje) og til Stay Behinds seksjon for materiell og transport.

Selv om det tilsvarende systemet i Norge ble etablert mye tidligere – allerede like etter krigen – ble IB først avslørt i Sverige. Årsaken var nok at man ikke rådet over noen med Trond ressurser i Sverige. Det var ingen som «husket» på å skaffe seg skikkelig «kringvern» som også omfattet SÄPO og Rikspolitichefen. I Norge har Trond klart å holde POT i sjakk og etterhvert delkolonisere og helkolonisere POT ved at folk er plassert inn på Ap-kanaler (Næss, Krokaas og – viktigst – Frigaard) og ved at POT i likhet med store deler av politiet og påtalemyndigheten er blitt kompromittert etter hvert som de har falt for fristelsen til å akseptere Tronds «hjelp» for selv å fremstå som store etterforskere.

De norske «rikspolitisjefene» Eldring, Killengren, Faremo og Fossheim har alle sørget for å beskytte Tronds kriminelle systemer og tildekke alle saker som er kommet på deres kanaler. Eldring var en meget flittig gjest i Platous gate! Faremo har gang på gang ført Stortinget bak lyset i forbindelse med Tronds avd. Spilhaug etc., herunder i vår sak, der hun må ha forvrengt sannheten grundig da hun benektet kjennskap til «lovlige» aksjoner mot oss (implisitt selvsagt også «ulovlige»).

Vi er de eneste som har tatt Spilhaug-apparatet på fersk gjerning. Lund-kommisjonen er ikke interessert i å høre om det. Vår sak later der til å være delegert til Ingse Stabel og Sturla Osen som begge åpenbart tildekker, mens Lund i beste fall intet forstår! Det blir nå spennende å se om Lund har til hensikt å konvertere Tronds og Mossads aksjoner mot oss til noe lovlig i regi av POT. Da skal det bli månelyst!

Det er derfor skremmende å se at Mossad allerede fra 50-tallet har hatt den kontrollen med Stay Behind som de til enhver tid har ønsket ved å ha hatt en rekke ansatte i selve staben!

1 Administrasjonsdepartementet: Oversikt over statlege utval, styre og råd m.v. 1994.

2 Statskalenderen 1988.

3 Statskalenderen 1985.

4 Oversikt over statlege utval, styre og råd.

5 Oversikt over statlege utval, styre og råd.

6 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995, s. 97.

7 Fra Engen-båndene, se Viggo Johansen og Pål T Jørgensen: «Edderkoppen – historien om en møbelhandler». Aventura 1989.

8 Rolf Hansen legger ikke skjult på at han har skiftet syn på statsministeren som han noen år tidligere bragte til toppen: «Jeg ville vel svart annerledes for et par år siden. Jeg vet ikke. Gro har kolossalt mange fine og sterke egenskaper. Men, det er noe som ikke går også, for å si det sånn. Hun tar jo aldri feil …» Han sier også at han «har ingenting til overs for» Thorbjørn Jagland.

25.27 HVEM ER 001?

Vi skal helt til slutt ta opp det spørsmålet vi vet alle nå må sitte igjen med: Hvem er sjef for «den fjerde tjeneste»? Hvem er «001»?

La oss for ordens skyld gi svaret med en gang: Vi vet ikke sikkert. Men det er ikke så mange muligheter.

De aller fleste identiteter vi kommer over er åpenbart under en form for kommando. I marken har vi truffet på Norasonde-apparatet, Spilhaug-apparatet, Industrivernet, deler av Stay Behind, POT’s leieboere, dvs. særlig Iver Frigaard og et apparat han muligens disponerer selv, men som muligens bare er deler av de førstnevnte, andre deler av Trond Johansens ytre og indre apparat og muligens deler av FO/S. Alle disse elementene har et forhold til Mossad Norge som vi også hyppig møter i marken. I forhold til alle disse miljøene spiller deler av E-staben en viktig rolle, og det aller meste kretser omkring Trond Johansen selv – innenfor den hemmelige verden. Han er åpenbart i 00-serien, blant de få som tilsynelatende nesten bare gir, nesten aldri tar ordre.

Men selv om Trond er viktig og har holdt på i mange år, er han i partisammenheng ikke mer enn en verdifull rådgiver og informasjonskilde, ingen betydningsfull politisk aktør. Mye av Tronds makt sprang ut av hans nære forbindelser med Knut Frydenlund og hans etterfølgere, idag temmelig sikkert fra statsministeren selv. Idag sitter han også helt sikkert på en betydelig personlig makt fordi han vet alt om hva alle andre i systemet har vært med på. Men han har ikke tilstrekkelig sentral posisjon til å ha kunnet bygge opp en så stor organisasjon på tvers av alle deler av staten og mer til. Det virker f.eks. usannsynlig at han har direkte kommando over nettverket innenfor justisvesenet (selv om dette står i et sterkt avhengighetsforhold til ham). Det ser ut til mer enn i de hemmelige tjenester å følge formelle kommandolinjer, fra toppen og et stykke nedover.

Er da 001 å finne innen Aps nåværende maktelite, idag Thorvald Stoltenberg, Bjørn Tore Godal, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Tormod Hermansen etc.? Stoltenberg kunne i så fall ikke fjernet seg så mye fra Norge, Godal er for fersk, og Hermansen for åpenbart et instrument. Brundtland selv og Jagland er muligheter, men alt tyder på at disse begge er bragt til toppen av sterkere bakkrefter, jfr. historien om hvordan Gro ble statsminister i kap. 8.13. Og Jagland bærer på alle måter samme preg av oppaling. Det er mer sannsynlig at «den fjerde» har eksistert og vil eksistere intakt og med samme reelle ledelse uavhengig av Aps ledelsesfigurer, men at det idag hersker et nært og tett samarbeide der begge er avhengige av hverandre. Husk at bakmennene nærmest kom i eksil under Steen og Nordli og måtte slite hardt for å få inn mer hensiktsmessige Ap-ledere. Her var Gro mer et valg av den mest hensiktsmessige blant begrensede muligheter, mens Thorbjørn Jagland er alet opp og kjørt frem tjenestevei.

Ingen av disse to er heller Systemenes Skaper, for det er ihvertfall Jens Chr Hauge: Sjef for MILORG, mannen som i egenskap av forsvarsminister etter krigen bygget opp Forsvaret, reorganiserte og bygget opp E- og S-staben med håndplukkede Ap-folk, inkorporerte de private Stay Behind-gruppene i E-staben og bygget opp HV, mannen som siden i egenskap av justisminister fortsatte utbyggingen av POT; mannen som iverksatte det tidligere nære samarbeidet mellom Ap-tjenesten og de to statlige tjenestene; mannen som ble en så sentral bakspiller i Ap at han som advokat lenge delte telefonnummer med partiet; en av hovedmennene bak etableringen av det norske Aps tvillingforhold til det israelske; nærmest en av grunnleggerne av Mossad ved sin støtte til Haganha-leirene i Norge drevet av Israel Krupp; mannen som skaffet Israel tungtvann og inspiserte bort anvendelsen av tungtvannet til atomvåpenproduksjon og derved holdt hele NATO-Norge som gissel overfor våre allierte; mannen som bygget opp Kjeller og FFI; mannen som på en rekke måter blandet seg inn til fordel for Mossad vedrørende Lillehammer-drapet; mannen som ble Aps sentrale industripolitiske aktør gjennom en uendelighet av styreverv og forhandlingsoppgaver for staten; mannen som kjørte Tandberg-konsernet i senk, trolig for å beskytte en leveranselinje til Stay Behind (se kap. 23.11); mannen som var Statoils første styreformann og skaperen av Arve Johnsen, mannen med et omfattende internasjonalt kontaktnett – og dessuten den meget erfarne og vel etablerte advokaten som meget vel kan spille en samordnende funksjon mellom nettverkene i de hemmelige tjenester og justisvesenet – og flere til. La oss vurdere denne hypotesen videre:

25.27.1 Jens Chr Hauge

Jens Chr Hauge er den eneste som opptrer som sentral maktutøver både i den hemmelige verden og i den åpne verden, spesielt innenfor jus, industri, oljevirksomhet og forskning; den eneste fellesnevner mellom det synlige nett av oppnevnte Ap-topper i statsinstitusjonene og det hemmelige nett i tjenestene som også tidsmessig representerer en kontinuitet utover ethvert regjeringsmedlem.

Han har utvilsomt vært 001, om ikke annet da han etablerte Ap/LO-tjenesten og bygget opp E-tjenesten i sin tid som forsvarsminister. Har han vært det senere – og er han det fortsatt?

Før vi går videre med det spørsmålet, skal vi gjøre en rask oppsummering av Hauge så langt.

Jens Chr Hauge1 ble født i 1915 i Oslo (Aker), sønn av fullmektig Johan Marius Hauge (1872-1940) og Karen Johanne Aas (1876-1957). Han er idag 80 år gammel, men opptrer ofte offentlig og virker ikke det minste svekket av alderen.

Hans første ekteskap ble inngått i 1938 med Anna Sophie Dedekam, f. 1913, datter av skipsreder Petter Dedekam, f. 1874, Arendal, og Aagot Sørensen, f. 1883. Dette ble oppløst, og fra 1979 også fjernet fra historien, dvs. fra og med «Hvem er Hvem»-utgaven av 1979, mens det før det var med i alle utgaver fra 1948 og ihvertfall til 1973. Selv «Hvem er Hvem»-redaksjonen lar seg overtale til å fravike praksis når det gjelder Jens Chr. Hauge!

Hauges annet ekteskap ble inngått i 1958 med Liv Elisabeth Sjöberg, enke etter den angivelig svenske Birger Sjöberg som var en av Martin Linges nærmeste medarbeidere og falt på post i 1944. Men Sjöberg var egentlig norske Nils Berdal fra Åfjord som benyttet psevdonym pga. bedragerimistanker før krigen. Dette tok Hauge ikke lett på (se kap. 25.21.2 om hvordan Hauge forsøkte å dekke over ved hjelp av press). Mens fru Liv i «Hvem er Hvem» sto oppført som Liv Elisabeth Sjöberg, f. Grannes fra de ble gift til 1984-utgaven, er alle spor etter den stakkars krigshelten «Birger Sjöberg» utryddet i 94-utgaven. Her heter hans enke bare «Liv Elisabeth Grannes». På dette punkt må «Hvem er hvem»-redaksjonen ha kjempet en heroisk kamp for historien i mange år før også den måtte bite i gresset!

Liv Elisabeth Grannes var født 1918, datter av skolebestyrer Jørgen Grannes og Emilie Vedde.

Neppe noen annen levende enkeltperson har engasjert seg så vidt og bredt i det norske samfunn og dekket så mange sektorer:

Krigsinnsats: Aktiv i Milorgs ledelse fra 1941, sjef for Milorg fra 1943 eller 1944 til frigjøringen, og i den egenskap også sjef for Milorgs etterretningstjeneste, XU2. Medlem av Hjemmefrontens Ledelse 1944-45. I 1944 var han leder for hjemmefrontledelsens utvalg for forberedelse av Landssviklovgivningen. Som Milorg-leder sto han selv for internjustisen. Han avsa selv ca. 80 dødsdommer og iverksatte dem også iblant selv. (Hjemmefronten totalt kan ha utført ca. 150 henrettelser, se kap. 25.21.1.)

Juss: Hauge tok artium i 1933, var formann i Juristforeningen 1936, cand. jur. i 1937, dommerfullmektig i 1938-39 og eksamensmanduktør ved Universitetet i Oslo 1939-40. Prispolitifullmektig 1940-41. Utøver av Milorg-justis under krigen (se foran). Blant dem som forberedte landssviklovgivningen (se foran). Erstatningsdirektør 1945. Engasjert i bevisinnsamling i Tyskland for Quisling-saken 1945. Som forsvarsminister 1945-52 var han ansvarlig for den militære del av rettsoppgjøret der han utrensket en lang rekke offiserer etter grundige og meget strenge granskninger av deres krigsinnsats, men unngikk enhver gransking av sin egen Milorg-justis. Han etablerte egen advokatpraksis – i begynnelsen med kontorfellesskap med Arbeiderpartiet – i 1952. Han ble h. r. adv. i 1954. Fra 22. januar til 1. november 1955 var han justisminister. Han var juridisk rådgiver ved NATO-hovedkvarterer i SHAPE 1957-58. Han var medlem av og formann i Den norske sakførerforenings permanente lovutvalg for statsforfatning m.v. 1960-73. Han var norsk voldgiftsdommer for «The International Chamber of Commerce» i 1973 og ved «The International Center for Settlement of Investment Disputes» fra 1975. Han har også vært norsk dommer i OECD-organet European Nuclear Energy Tribunal.

Politikk/statsstyre: Sekretær for statsminister Einar Gerhardsen i samlingsregjeringen 25. juni til 5. november 1945. Utredning av ny ordning med statssekretærer 1945. Formann i Rasjonaliseringskomitéen for departementenes virksomhet (1945). Statsråd (forsvarsminister) i Gerhardsens regjering 1945-51 og Oscar Torps regjering 1951-52. Sekretær ved Arbeiderpartiets kontor samtidig som han drev advokatpraksis 1952-54. Utredning for statsministeren om innføring av embetsverk for Statsministeren og om departementsråder 1955. Medlem av Arbeiderbevegelsens komité for gjennomføring av det industrielle demokrati av 1961 («Aspengren-komitéen»). Etter det «bare» Aps største og mektigste «bakmann»!

Gjennom utredningene vedr statssekretærer, nytt embetsverk rundt statsministeren (dvs. innføring av Statsministerens kontor) og departementsråder, samt rasjonaliseringskomiteen, hadde Hauge i praksis hånd om hele nyopprustningen av regjeringens og departementenes politiske og administrative ledelse, herunder etableringen av et betydelig antall nye stillinger som kunne fylles med Ap-folk.

Atompolitikk: Norsk representant i styret for atomenergi i OECD 1956-74, norsk representant i Nordisk samarbeidsutvalg for atomenergi (1957-70), nestformann i Atomenergirådet (1957-72), formann i Atomlovkomitéen 1957-64. Norsk dommer European Nuclear Tribunal, OECD.

I «Hvem er Hvem» 1959, 1964 og 1968 er også oppført «styremedlem i Noratom A/S» (uten tidsangivelse). Dette er forsvunnet i 1973-utgaven og alle senere utgaver, samt i det store verket «Storting og regjering 1945-1985. Biografier»3. Hauges senere verv i 1961 som inspektør fra Norge for å passe på at Israel ikke laget bombe av tungtvannet står ikke noen steder! Ble det kanskje litt for mange dobbeltroller å vise frem for verden? F.eks. ifbm de norske tungtvannsleveransene til Israel – nettopp fra Noratom A/S 1959-61! – og det faktum at Hauge forsikret at Israel ikke laget bomber – når det var nettopp det de gjorde!

Militært etc.: Milorg etc. (se foran), forsvarsminister 1945-52 (se foran), nestformann i styret for Marinens Hovedverft (Horten) 1952-67, nestformann i styret for Raufoss Ammunisjonsfabrkker 1952-82, nestformann i styret i Kongsberg Våpenfabrik (1952-83), juridisk rådgiver SHAPE 1957-58, formann i styret for Hjemmefrontmuseet 1962-70, formann i Utvalget for Forsvarets ledelse 1967 («Hauge I»), formann i Utvalget for Forsvarets regionale ledelse 1967 («Hauge II»). Dessuten atompolitikk, se foran.

Industrielt: Nestformann i styrene i de tre forsvarsbedriftene (se foran), medlem av statsselskapskomitéen av 1953 («Fjeld-kommisjonen»), medlem av statsselskapskommisjonen av 1957 («Eckhoff-kommisjonen»), medlem av Utbytteutvalget av 1959, formann i styret for Radionette-konsernet 1971-72, medlem av styret i Tandberg-konsernet 1972-78, formann i Utvalg til utredning av de ansattes medbestemmelsesrett i statsselskaper av 1973, medlem av bedriftsforsamlingen i Elektrisk Bureau A/S fra 1977, to roller som internasjonal kommersiell voldgiftsdommer (se foran), Industridepartementets rådgiver og forhandler ved omstrukturering av norsk elektronikkindustri 1977, regjeringens hovedforhandler forut for inngåelsen av «Volvo-avtalen» 1978.

Oljesektoren: Advokat for det ukvalifiserte oljeselskapet Rinde Oil Co. i 1965 da dette forsøkte å bli tildelt konsesjoner i tilleggsrunden til 1. konsesjonsrunde4, styreformann i Statoil 1972-74.

Samferdsel: Formann i skandinavisk komité av 1961 om SAS’ organisasjon og driftsformer, formann i styret for Det Norske Luftfartsselskap A/S og norsk styreformann for SAS 1962-83.

Forskning: Medlem av NTNFs forskningsutvalg av 1964. Dessuten atomforskning, se foran.

Kultur/media: Formann for Teaterkomitéen av 1960, formann for styret i Nationaltheatret 1972-81, medlem av styret for Narvesen A/S 1974, nestformann i styret for «Stiftelsen Fritt Ord» fra 1974, styreformann Hjemmefrontsmuséen 1962-70.

NB.: Dette er bare overflaten; Hauges formelle verv. I tillegg har han i alle år arbeidet iherdig bak kulissene i en lang rekke sammenhenger og på en lang rekke fronter, ikke minst innenfor Det hemmelige Norge, selvsagt med utgangspunkt i krigstiden og statsrådstiden (se foran), med rike muligheter for å tilpasse statsadministrasjonen til det nye hemmelige Norge gjennom delaktighet i rekken av utredninger om denne (se foran), viktige kontaktpunkter i en lang rekke av vervene nevnt foran, ikke minst forsvarsbedriftene og atomkommisjonene m.v., og mange andre forhold, se nedenfor.

1 Når ikke annet er nevnt: Personopplysningene fra en rekke årganger av «Hvem er hvem» og/eller fra Trond Nordby (red.): «Storting og regjering 1945-85. Biografier.» Kunnskapsforlaget 1985, s. 276-277.

2 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991, s. 95.

3 Trond Nordby (red.): «Storting og regjering 1945-95. Biografier.» Kunnskapsforlaget 1985.

4 Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim: «Norsk Oljehistorie Bind I». Norsk Petroleumsforening/Leseselskapet 1992, s. 155. Rinde var en norsk-amerikaner som forsøkte å sette opp et samarbeid mellom Norges Kooperative Landsforening (NKL) med 5%, Svenske OK med 40% og A/S Thor Dahl i Sandefjord med 55 %. Selskapet ble ikke ansett som seriøst bl.a. da det ikke fant det nødvendig å foreta seismiske undersøkelser før innlevering av søknad. Etter 4 resultatløse år trakk Dahl seg og søknaden falt bort fra behandling.

25.27.1.1 Systemenes skaper og drivkraft

Følgende momenter viser at ingen annen enn Hauge kan ha vært drivkraften bak den opprinnelige oppbyggingen og koordineringen av de hemmelige tjenester og Ap/LO-tjenesten og det nære forholdet mellom disse og Mossad, og at han må ha vært meget nær og hatt betydelig innflytelse på disses aktiviteter gjennom mange år:

Hauge var sjef for Milorg og del av Hjemmefrontens ledelse. Han avsa ca. 80 dødsdommer under krigen og beordret henrettelsene utført. Noen utførte han selv (kap. 8.2)

Hauge var forsvarsminister etter krigen. Det ble aldri utført noen etterprøving/gransking av disse dødsdommene

«Sentrale folk fra motstandsbevegelsen går igjen i Hauges nettverk etter krigen» – dokumentert i Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge», Tiden 1991. Dette nettverket finnes ikke minst innenfor Linge-klubben, Milorg-foreningen og lignende klubber/foreninger

Det var Hauge som i etterkrigsårene som forsvarsminister bygget opp E-tjenesten og som justisminister fortsatte oppbyggingen av POT; det var han som i disse egenskaper og som senere partisekretær etablerte samarbeidsmønstrene mellom disse og Ap/LO’s egen etterretnings- og overvåkingstjenestene, og som tok seg av samordningen/nedleggelsen av de private gruppene inn i Stay Behind, der også nøkkelpersoner fra Milorg/kompani Linge kom med (se kap. 8.7).

Alf R Jacobsen skriver om Stay Behind at1 «organisasjonen var blitt til på slutten av 40-tallet som Milorg og Kompani Linges etterfølger, Hjemmefronten og Jens Chr. Hauges hjertebarn.» Han bekrefter med sine gode kilder mao. at Hjemmefronten fortsatte som Stay Behind. Det er jo da nærliggende at Jens Chr Hauge fortsatte som Milorg-sjef fra sin forsvarsministerposisjon med apparatet intakt under Kjettingmannens ledelse!

Alf Ole Ask og Bjørn Westlie konstaterer at «det var Jens Chr. Hauge som tok og beholdt initiativet i oppbyggingen av de hemmelige tjenestene i Norge, og som la grunnlaget for både Forsvarets og politiets rolle»

Hauge må ha vært toppansvarlig for at Aps hemmelige overvåkingsapparat, Tronds avdeling Spilhaug, det «norske IB», stikk i strid med norsk lov er blitt ytterligere utbygget etter Lillehammer-saken og avsløringen av IB i Sverige (begge i 1973) og styrket til å virke for Aps makt i det norske samfunn (se eget underkapittel om Hauge og Spilhaug nedenfor)

Det er vanskelig å tenke seg at den sterke Mossad-innflytelsen i Stay Behind, kursvirksomhet for Stay Behind i regi av Mossad etc. kunne etableres og opprettholdes uten Jens Chr Hauge som felles «fast punkt»

De «private» gruppene rundt Stay Behind, spesielt Kjettingmannen (i realiteten en militær avdeling, men med et element som formelt privat dekkbedrift), andre dekkbedrifter som Norasonde etc. har alle trengt ekstraordinær finansiering – det er rike muligheter i virksomheter styrt av Hauge og Hauges og Tronds venner. Noen av disse er identifisert (se kap. 25.25)

Hauge kjente selvsagt godt til Milorg-gruppene, fordi flere av dem, og først og fremst «kjettingmannens» (Helge O. Spilhaugs) gruppe var ledet av Hauges nære venner og medarbeidere fra Milorg og XU. Disse må ha hatt virke i flere år før behovet for samordning/nedleggelse oppsto, og da på grunn av andre, næringslivsbaserte grupper som Hauge ikke hadde kontroll over. Idag vet vi at flere av Milorg-gruppene fikk fortsette med en fot innenfor og en fot utenfor Stay Behind, og gjerne med en tredje fot i HV, slik som den viktigste – Spilhaugs. Dette må også ha vært med Hauges godkjennelse. Han ville aldri ha godkjent det uten solid kontroll. Dette – sammen med finansieringsmetoder og mulige slike – er nærmest fullgodt bevis for at Hauge ihvertfall i alle år har vært Spilhaug-systemets og derfor «Alfas» leder, og da er vi nær hjertet av «den fjerde»!

Rolf Hansen uttalte i desember 1978 til Dagbladet2 at «Milorg var fortsatt aktiv (i den første etterkrigstiden), men fra 1950 gjorde Forsvaret sitt beste for å få kontroll» (Hauge hevdet at dette var «historisk uriktig og krenkende»)

Det var personer svært nær Hauge (Andreas og Hans Cappelen samt Gudmund Harlem) som opprettet E-tjenestens dekkbedrift «Norasonde» (se kap. 24.6)

Hauge opprettet Industrivernet (se kap. 24.8)

Hauge deltok i alle utredningsutvalg etc. vedr atomvåpen – og var alltid positiv3

Som Milorg-leder og forsvarsminister var han hovedansvarlig for oppgjøret etter krigen med de offiserer som hadde gjort mangelfull eller på annen måte kritikkverdig innsats i aprildagene og senere.

Det må ha vært Hauge som beskyttet Sven Ollestad da han løy om Stay Behind etter Hans Otto Meyer-saken i 1978, og hindret at han mistet jobbe, antakelig pga. Lillehammer-saken (se kap. 8.13)

Hauge og betydningen av å tildekke Lillehammer-saken har siden 1973 hatt stor innvirkning på valget av offiserer til nøkkelstillinger i E-staben og forsvarsledelsen

Som Milorg-leder og forsvarsminister var han hovedansvarlig for at henrettelsen av Kaj Holst (Hauges egen nestkommanderende i Milorg) etter krigens slutt ikke ble etterforsket, men saken hemmeligstemplet for all fremtid (kap. 25.21)

Hauge har sammen med Haakon Lie bygget opp et hemmelig forhold til Israel og Mossad – / tillegg til det offisielle. Dette forholdet, som har vart til denne dag, har vært en viktig del av Aps maktfundament i Norge. Lillehammer-saken har vært en viktig del av de to arbeiderpartienes «felles skjebne» og samhold – «koste hva det koste vil».

Som aktivt engasjert og støttende forsvarsminister tillot Hauge Israel Krupp å organisere våpenopplæring for Haganha-programmet i Norge, på Skui i Bærum og nok et sted i Sør-Fron nær Krupps hjemsted Hundorp (se kap. 25.19.3). På den måten er han blitt betraktet nærmest som en av grunnleggerne av Mossad.

Som sentral bakmann i Ap og styremedlem i Noratom A/S var det først og fremst Hauge som skaffet Israel tungtvann og siden «inspiserte» bort anvendelsen av tungtvannet til atomvåpenproduksjon (se kap. 5.4)

Fremfor å dra til Dimona-anlegget der tungtvannet var tatt i bruk til atomvåpenproduksjon (det ønsket ikke Hauge å vite) var Hauge eneste norske observatør under Eichman-saken4

Hauge har alltid vært en sentral gjest på arrangementene til «Vennskapsforeningen Norge-lsrael» m.fl.5

Hauge var formann for arbeidsutvalget i hjelpekomitéen for Israel etter seksdagerskrigen i 19676

Hauge var hovedtaler på «La Israel Leves» massemøte i 1975 i protest mot FN-resolusjonen som definerte zionisme som en form for rasisme7

Hauge var svært aktiv i kulissene i Lillehammer-saken, med press i mange retninger for å oppnå mange formål til fordel for Mossad-gruppen. Det er også klare forbindelseslinjer mellom dem som medvirket på norsk side og Hauge (se eget underkapittel nedenfor)

Hauges kjente «offisersfobi» gjenspeiles i Spilhaug-apparatets tilsvarende oppgaver og løpende aktiviteter – også nå! (se eget underkapittel nedenfor)

Så lenge Hauge var statsråd, var han formell sjef for enten E-tjenesten (som forsvarsminister) eller POT (som justisminister). Kommandolinjene for Ap/LO-tjenesten gikk først opp til LO’s nestformann til enhver tid og/eller til sentrale personer i Arbeiderbladet, der også de viktigste fotsoldatene holdt til. Siden alle disse var samordnet som i et konsern, og siden vi ser klare rekrutterings/opprykksmønstre dem imellom, fantes det en felles ledelse som mest naturlig også var Hauge så lenge han satt i Regjeringen. Mellom statsrådjobbene hadde Hauge kontorfellesskap med Ap, sågar samme telefonnummer! Da lå nok ledelsen også der.

1 Alf R Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995, s. 232.

2 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 97.

3 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991.

4 Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» bind 2, Universitetsforlaget 1986. Side 352. Se også kap. 5.4.

5 Mendelsohn, side 386.

6 Mendelsohn, s. 387.

7 Mendelsohn, s. 392.

25.27.1.2 Hauge og Kjettingmannen

Nettverket rundt Kjettingfabrikken og Kjettingmannen skiller seg kraftig ut fra alle de andre private gruppene som med tildels hård hånd ble innlemmet i Stay Behind eller nedlagt av Hauge i 1948. Dette nettverket har fortsatt levet sitt eget delvis private liv med tilsynelatende en fot i Stay Behind (men i realiteten underlagt Tronds som en del av hans apparat ute i det blå), en i HV og en utenfor, samt utført visse oppdrag tilsynelatende for POT, men etter ordre fra Trond. Siden dette apparatet så sent som ved kong Olavs død i januar 1991 og nobelpristildelingen til Rabin, Perez og Arafat i desember 1994 ble benyttet til sikringsoppdrag, har det vært operativt til opp i våre dager. Av samme grunn må det også hele tiden ha eksistert på et slags kvasilegalt grunnlag. Private arméer og/eller bevæpnede vigilante-bevegelser er ikke lovlig i Norge! Følgelig må han ha hatt en tilknytning til staten, og det må ha vært til Forsvaret, innenfor en strengt hemmelig ramme – nemlig som en del av Tronds mest hemmelige apparat for ham selv og Ap.

Som Systemenes Skaper må Jens Chr Hauge ha stått for denne organiseringen og valgt en hensiktsmessig tilknytning til Forsvaret, f.eks. direkte under E-sjefen eller endog under Forsvarssjefen. Når Spilhaug har gått med på det, har det sammenheng med at Spilhaug på alle måter var og sikkert fortsatt er Hauges mann, opprinnelig som medlem av Milorg-ledelsen under Hauge. I praksis har Trond vært Spilhaugs nærmeste foresatte etter hvert som Trond har «utnevnt» E-sjefer og Forsvarssjefer.

Allerede i 1973 anmodet daværende E-sjef ob Reidar Torp pga IB-avsløringen i Sverige en av sine medarbeidere om en vurdering av de såkalte «private gruppene» – herunder Spilhaugapparatet (Kjettingfabrikken). Offiseren konkluderte med at virksomheten var i strid med norsk lov og måtte stoppes!

Det er derfor tragisk når det 23 år senere konstateres at denne Spilhaug-virksomheten ikke ble stoppet, men sågar utvidet og formalisert av Trond/Ap som partiets eget militære organ for etterretning, overvåking, provokasjoner og psykologisk og fysisk terror mot dem som måtte komme i veien for Ap-kreftene – med bred politisk overvåking som spesialitet!

Sven Aage Hauge tilrettela alt i 1977 da Trond ble seksjonssjef (seksjon D) og fikk mange år i stolen, samtidig som Spilhaug overførte den kriminelle delen av virksomheten fra Kjettingfabrikken A/S til Kjettingkonsulenten A/S som ble gitt cover og delfinansiering av Arbeidstilsynet v/styreformann Gudmund Harlem.

Men det har i den forløpne tid vært så mange ulike regjeringer og så mange ulike Forsvarssjefer og E-sjefer at en så ureglementert avdeling som Spilhaugs umulig ville ha overlevet hvis den ikke hadde hatt høyere beskyttelse og/eller dypere dekning. Men de ikke-sosialistiske statsministre har ikke hatt den minste anelse om Stay Behinds sanne natur, eller om Alfa/Spilhaug-apparatet, dvs. Stay Behinds (Tronds) ytre apparat/støtteapparatet. Pengene kan her følges via Karstad-utvalget/Riksrevisjonen/de hemmelige budsjettene etc. direkte til dette apparatet. Det har ikke Lund sett seg umaken med å gjøre!

Det er nok også flere Forsvarssjefer og E-sjefer som er blitt holdt uvitende, men som ville ha ryddet opp med en gang om de hadde visst om dette apparatets eksistens. Derfor har man utvilsomt fulgt den kjente Frigaard-metoden med å legge en omvei rundt overordnede ledd som ikke var «på nett». Ihvertfall i visse perioder må derfor Kjetting mannen ha rapportert rundt alle formelle sjefer, og selvsagt alltid helt utenom de fleste regjeringer og regjeringsmedlemmer unntatt muligens noen meget få. (Når hele Stay Behind var ukjent endog for flere forsvarsministre og Forsvarssjefer inntil ca. 1978 da Hans Otto Meyer ble avslørt, er det klart at kjettingmannen var begravd enda mye dypere nede.)

I slike perioder må den reelle rapporteringsvei ha gått helt utenom alle formelle veier. Det er neppe tenkelig at Spilhaug har akseptert å motta ordre som ikke kom enten direkte fra Hauge eller som kunne appelleres til Hauge. I det daglige kan kommandogangen meget vel ha gått via f.eks. Trond Johansen.

På den annen side: Som skaperen av Kjetting-opplegget har Hauge selvsagt i alle år visst om dette apparatets eksistens og virksomhet og hatt nær kontakt med Spilhaug i alle fall. Det er lite trolig at Hauge ville sittet stille med denne kunnskapen og tillatt apparatet å skli helt ut av det Ap-nettverket som til enhver tid eksisterte. Den eneste mulige forklaringen er i realiteten at Hauge har fortsatt å være Kjettingmannens reelle sjef og høye beskytter hele tiden, og at han ved hjelp av alle sine lojale medspillere har lagt til rette for en fortsatt eksistens og et fortsatt virke for apparatet under legitimiteten av det opprinnelige organisasjonsforhold, men etterhvert under dekke av kommandomessige kretsløp rundt alle sjefer som ikke spilte helt på lag med Hauge og Ap. Skal Hauge ha gjort det, har forutsetningen selvsagt vært at alt Kjettingmannen gjorde var nettopp på Jens Chr Hages egne premisser. Det betyr at Jens Chr Hauge mest sannsynlig har vært den reelle leder av Kjettingmannen til den dag i dag, men med stadig mer av den daglige operasjonelle ledelse ivaretatt av andre.

Hauge må da også ha sørget for varige og trygge finansieringsordninger for Spilhaug. Mye av dette har sikkert skjedd på samme måte som resten av opplegget for finansiering av Stay Behind (alliert finansiering, samkjøring med HV, E-tjenestens åpne og hemmelige budsjetter). I tillegg tyder meget på at Kjettingmannen hadde store leveranser til Forsvaret, endog kanskje til overpris, før og evt. i tillegg til Kjettingkonsulentens konsulentoppdrag for Arbeidstilsynet (se foran).

Fra Sverige kjenner vi til at IB-lederen, forsvarssjef (OB) Stig Synnergren1,

«ville inte släppa greppet, han begärde att få fortsätta att vara chef for den hemliga underrättelsetjänsten när han skulle avgå 1978.»

Synnergren fikk det ikke, men kan det tenkes at general Sven Aage Hauge (Jens Chr Hauges lojale redskap) forsøkte seg på det – og fikk det til! – med Spilhaug-apparatet da han ble frabeordret stillingen som forsvarssjef i 1984? Hauge var Tronds forgjenger som seksjonssjef i E-tjenesten (under Lillehammer-drapet) som ledd i en Iynkarriére til forsvarssjefsjobben og Ap-tro på alle måter. Han forsøkte med nær sagt alle midler, ikke minst ved at hans kone (født Sønsteby) tryglet og ba, å få fortsette, men Willoch-regjeringen ville ha inn Fredrik Vilhelm Bull-Hansen isteden.

Bull-Hansen var definitivt ikke på Ap-nett, og kunne selvsagt ikke informeres om Aps hemmelige Spilhaug-vigilante og Ap-innflytelsen i Stay Behind. Sven Aage Hauge ble beordret til sjefsstillingen i Forsvarets Bygningstjeneste (FBT), som ville være et ypperlig tilknytningspunkt for Spilhaug o. I. pga. mulighetene for finansiering ved hjelp av overfakturering eller fakturering helt uten grunnlag (f.eks. konsulenttjenester) og det kommende Karstad-utvalget som skulle begrave eller kremere deler av det ytre apparatet.

Vi har tidligere sett at «den fjerde tjeneste» løser problemet med ikke-kaniner i sjefsposisjoner ved rett og slett å etablere kommandolinjer rundt dem. En annen måte kan selvsagt være å flytte de ordinære kommandolinjene til andre tilknytningspunkter som har (eller får) gode kaniner som sjefer!

Kan det tenkes at den reelle kommandolinjen aldri har forlatt Jens Chr Hauge personlig, og at han den dag i dag selv har den egentlige operative ledelse av det norske «IB»-apparatet, bestående av deler av Stay Behind, HV og Spilhaug-apparatet, men formelt beskyttet ved en forankring et sted i Forsvaret – idag kanskje via Forsvarets Bygningstjeneste? – samt politisk beskyttet ved de tjenester det yter Ap? Og at dette apparatet settes inn for å understøtte resten av «den fjerde tjeneste» når dette passer, men på egne premisser og med egne virkemidler? Det dreier seg om et hemmelig apparat, sprunget ut av krigens krav, fortsatt med sine ledelsesfunksjoner, sitt personell og sine våpenarsenaler intakt.

Vi gjør oppmerksom på at det svenske såkalte «krigs-IB», dvs. motstykket til «Stay Behind», alltid ble holdt på 100% sosialdemokratisk kontrollerte hender i Sverige2. Det har man ikke helt klart i Norge, men kombinasjonen av at Ap-nettverket omfatter de fleste ledelsesfunksjoner for Stay Behind og det at Ap helt sikkert har sidekontroll over en stor del av personellet gjør på mange måter samme nytten – og ekstra legitimitet. Dette er blant de skremmende muligheter Stortinget må sørge for å få avkreftet eller bekreftet.

1 Kanger/Gummesson. Side 183.

2 Kanger/Gummesson. Samme sted.

25.27.1.2.1 «Suspekte offiserer»

Et interessant lite sidespor som underbygger hovedteorien er at det ofte i etterkrigstiden er kommet til uttrykk at Hauge har hatt et personlig antagonistisk forhold til, og åpenbart en slags frykt for Krigsskole-utdannede offiserer, f.eks. ifbm opprettelsen av Heimevernet og utredningene Hauge I og Hauge II, og i konkrete saker mens Hauge var forsvarsminister (Fritzner-saken og rittmester Normann-saken, den siste inklusive vanskeligheter Normanns sønn fikk med sin karriere, se kap. 25.21). Også general Otto Ruge1, general Olaf Helset2, og flere andre, inkl. en admiral3, har fått merke Hauges syn på offiserer! (Og selvsagt også noen majorer, som Setsaas og CC – etterhvert som Trond har overtatt denne fobien fra Hauge, for ikke å forglemme oblt Arne Ekeland og oberst Erling Hoem!)

Det er heller ikke umulig at Hauge har vært inne i bildet i Knutstad-saken (kap. 21.1), der Per Bortens nære venn og samarbeidspartner, byråsjef Erik Knutstad, trolig ble satt under lovlig overvåking som gikk over til langvarig ulovlig overvåking da man ikke fant noe galt med ham. Hauge og Knutstad satt bl.a. sammen i Nordisk samarbeidsutvalg for atomenergi.

Det er primært Krigsskole-utdannede offiserer som har kunnet avsløre den norske IB-skandalen, Ap-apparatet inklusive Spilhaug-apparatet.

Nå viser det seg at blant oppgavene som har vært – og er – tillagt Spilhaug-apparatet er «å overvåke suspekte offiserer»4. En rekke slike «suspekte» offiserer som dels har forsøkt, og nå forsøker, å avdekke den norske IB-skandalen er i skrivende øyeblikk under full overvåking av et gigantisk apparat!

Dette minner mistenkelig om Hauges «offisersfobi». Hvem har instruert Spilhaug om dette? Vi har ikke hørt om at han også hadde i oppgave å overvåke mistenkelige ingeniører, elektrikere eller advokater? Var dette kanskje overlatt til Margarinfabrikken eller bakerlauget?

1 Ruge hadde vært forsvarssjef før krigen og satt i tysk fangenskap under krigen. 15. juli 1945 ble han beordret tilbake til stillingen, men han gikk av allerede 13. desember, 63 år gammel, pga samarbeidsproblemer med Hauge. «Det kunne ikke være to sjefer,» sa Hauge etterpå. Se Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – el portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 75

2 Helseth var etter krigen sjef for Hæren, men gikk av etter uløselige samarbeidsproblemer med Hauge, som han mente drev detaljstyringen av Forsvaret for langt. Hauge hevdet at dette var uttrykk for «et sammenstøt med demokratiet» og antydet udemokratiske holdninger blant offiserene. Det ble etter dette reist to mistillitsforslag i Stortinget (fra NRP og alle ikke-sosialister) som tilsammen fikk 73 stemmer mot 76 som ble gitt for et de facto kabinettspørsmål fra Gerhardsen. Se Ask/Westlie side 76 ff.

3 Admiral Edvard Danielsen, som mente at Sjøforsvaret tapte i kampen om midlene. Se Ask/Westlie side 79.

4 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995, s. 190 f.

25.27.1.3 Hauge og Lillehammer-saken

Det finnes spor etter Hauge nær sagt over alt i Lillehammer-saken, som vi nå vet må ha vært planlagt flere måneder i forveien. Det er ikke usannsynlig at også Hauge traff Mossad-sjefen Zwi Zamir på hans reise til Norge 1-2 mnd før drapet og/eller i forbindelse med Mossad-delegasjonen på seks personer til Israel Krupp på Hundorp, evt. også i forbindelse med det mystiske møtet på restaurant Birkebeineren etterpå. Det er ingen tvil om at Hauge var og er Israels og Mossads «beste venn» i Norge.

Hauge bedrev omfattende lobby-virksomhet i alle faser av Lillehammersaken. Han gikk på påtalemyndigheten (Dorenfeldt) for få holdt alt som ikke direkte berørte det fysiske drapet, dvs. all Mossads øvrige virksomhet både i Norge og andre land, utenom avhørene i retten. På oppdrag fra Israel skaffet han den etter hans mening beste advokaten, Annæus Schjødt, som holdt hovedinnlegget for alle de tiltalte i lagretten. Han drev lobbyvirksomhet overfor Regjeringen for rask benådning av de dømte. Han øvet press mot bl.a. politimester Victor Kongelstad for å få opphevet utvisningen av Sylvia Rafael etter at hun hadde giftet seg med Annæus Schjødt (mislykket i 1976-77 men vellykket i 1978)1.

Det er bare de siste inngrepene som er synbare. De viser bare en god gammel venn av Israel som brukte sin innflytelse til å forhindre så mye skade som mulig på organisasjonen, og som hjalp sin gamle venn Annæus Schjødt med å få hjem sin nye kone, den dømte agenten Sylvia Rafael.

La oss først slå fast at det med «gammel god venn» er riktig:

Hauge beskrives som noe nær Mossads grunnlegger fordi han åpnet for de jødiske Haganha-leirene i Norge etter krigen. De som ble utdannet var i stor utstrekning med på å etablere Mossad (se kap. 25.19.3).

Hauge sørget for tungtvannsleveransene til Israel i 1959/61 og gjorde derved Israel og som konsekvens Sør-Afrika til atommakter. Dette skjedde bak våre alliertes rygger og innebar i praksis en slags innmeldelse av Israel i NATO «bakveien» ved at Israel nå kunne spille på «the Samson option» (gjensidig ødeleggelse) som selvsagt i neste runde ville medføre angrep på leverandøren Norge og dermed hele NATO (se kap. 5.4).

Hauge må ha vært sentral i forbindelse med at både Norge og Mossad samarbeidet med USA om U-2-programmet (se kap. 3. 4).

Vi kjenner fra før nøkkelpersonene på norsk side under Lillehammer-saken og de parallelle evakueringsøvelsene. Jens Chr Hauge er på mange måter en fellesnevner mellom disse:

Israel Krupp, sjef for Mossad Norge, var en måned før drapet involvert med planlegging av VIP-evakueringsøvelsen; han hadde hatt besøk av en seksmannsdelegasjon fra Mossad i anledning den kommende aksjonen; han visste om et møte på Birkebeineren; han hadde hyppig telefonkontakt med Golda Meir, han visste (ifølge Siljeholt) at det var rett mann som ble tatt på Lillehammer, og han var en nær venn av Hauge. Det var Hauge som hadde tillatt og lagt forholdene til rette for minst to Haganah-treningsleire i Norge i Krupps regi etter krigen og sågar lånt ut våpen fra Forsvaret (se kap. 25.19.3)!

Trond Johansen var E-tjenestens liason til både Mossad, MI6, CIA og IB/Sverige. Han var overordnet Stay Behind-sjefen Sven Ollestad, Blue Mix-sjefen Gunnar Bjålie og Israel Krupp. Det er mulig at Ollestad ble holdt utenfor endel detaljer, men Trond må ha kjent til det meste i sin sentrale liason-rolle. Trond Johansen er utvilsomt en av Hauges menn.

Hauge hadde alltid en sterk personlig interesse for Stay Behind og må ha hatt løpende kontakt spesielt med Blue Mix under ledelse av Linge-kapteinen og Milorg-mannen Gunnar Bjålie som samarbeidet nært med Israel Krupp og Mossad Norge og som la opp evakueringsøvelsen i juli 1973 fra Lillehammer og sørover

Det mest påfallende ved VIP-evakueringsøvelsen fra Lillehammer og sydover var at Israel Krupp, som ikke hadde noen verv i Stay Behinds ledelse, ble trukket inn i den operative planleggingen sammen med Blue Mix-lederen Bjålie (se kap. 25.19.2) og at han da drapet fant sted i mange måneder hadde vært med på å forberede VIP-evakueringsøvelsen. Hvem sørget for å bringe inn Krupp? Hvem sto for den nødvendige koordinering mellom aktørene i Norge, herunder E-tjenestens arvefiende POT? POT har tidligere innrømmet (se kap. 25.19.7) at de lot Mossad-agenter fritt unnslippe med Kiel-ferjen og må ha medvirket på en lang rekke måter forøvrig (se kap. 25.19.12.4).

Idag vet vi også at minst to andre land i tillegg til Norge og Israel var innblandet. En av de Mossad-agentene som utførte drapet var Jonathan Ingleby, israelsk statsborger, men også utstyrt med britisk tjenestepass på sin korrekte britiske identitet2. Han må mao. også ha vært MI6-agent og et «joint venture» mellom MI6 og Mossad. De britiske tjenestene, som var med i den koordinerte jakten på München-terroristene, og stilte opp med egen drapsmann, ville etter drapet ikke samarbeide med norsk politi om oppklaringen!

Det er stor likhet mellom Krupps og Inglebys roller.

MI5 og MI6 var ifølge en for tjenestene vennligsinnet kilde som Heradstveit sannsynligvis med i planleggingen av selve Lillehammer-aksjonen3. Det var samtidig som MI6 beordret såvel planlegging, beredskap som gjennomføring av evakueringsøvelsene med Krupp som kombinert norsk/israelsk agent og Ingleby som kombinert britisk/israelsk agent.

Evakueringsøvelsene skulle iverksettes med nøyaktig 7 dagers forutgående beredskap. Drapet fant sted 21. juli. Bevegelsene av Mossad-agentene som ikke allerede var i Stockholm startet 14. juli – 7 dager før! – da Benamane dro fra Sveits4. 8. juli hadde Dan Ærbel fått marsjordre til Stockholm sammen med Pistauer og Sevenier for å ligge i venteposisjon fra 10. juli nærmest mulig Norge5. Alle lå nå i venteposisjon til énukes beredskapen ble utløst, hvoretter Benamane ble sendt avgårde etterfulgt av de andre agentene i to grupper fra Tel Aviv, direkte til Oslo 18. juli6. (Salameh, som man ifølge dekkhistorien angivelig jaktet på, dro til Frankrike tidlig i juli7. Da var Bouchiki-henrettelsen forlengst planlagt!)

Vi vet også at teamets «fortropp» hadde møter med svenske IB, del av den svenske «fjerde tjeneste» som der kalles «SAPO», før drapet og der leiet en dekkleilighet med 15 nøkler for 6 måneder. Vi vet at det på svensk side finnes evakueringsplaner for norsk VIP-personell som skal evakueres til Sverige og omvendt. Dette passer meget godt med vår konklusjon om at viktige deler av Harari-teamet ble evakuert av den pågående norske VIP-øvelsen eller i denne kjølvann. Alt tyder på en operasjon som var planlagt av «tjenester innen tjenester» i fire land og Mossad i Israel. Trond Johansen var liason alle veier og kunne forsåvidt ha vært det norske koordinerende ledd for all praktisk oppfølging. Men for å få selve konseptet – hovedplanen – akseptert i fem land var det utvilsomt nødvendig med en enda høyere klarering. Regjeringene måtte for all del holdes utenfor, ihvertfall slik at all etterfølgende benektelse ville være troverdig. Denne øverste klarering må ha skjedd mellom personer som sto regjeringskretser nær fordi de måtte ha tyngde i et eventuelt etterspill og representere skikkelig troverdighet for de tre øvrige partnere. Hvem kunne det være i Norge?

Det er bare én person i Norge som kan være svaret på begge spørsmålene – om intern norsk koordinering og koordinering med de andre medvirkende land – på et overordnet plan.

1 Mendelsohn, side 396.

2 Om Ingleby, se Heradstveit s. 67-68 og 132-134.

3 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1074. Side 68.

4 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976. Side 84 i paperback-utgaven.

5 Tinnin, s. 82 f.

6 Tinnin, s. 88.

7 Tinnin, s. 81.

25.27.1.4 Hauge og kampen om Ap i 70-årene

Vi viser her bare kort til kap. 8, særlig 8.12 og 8.13, om striden i og opprydningen i Ap i slutten av 70-årene og fullført med Gro Harlem Brundtlands maktovertakelse i 1981. Vi minner om at vi konkluderte med at avskaffelsen av Nordli og Steen – på denne måten, for å foregripe landsmøtet – og innsettelsen av Gro måtte ha bakgrunn i en samordnet planlagt aksjon av noen som hverken var Ap-ledelsen (den skulle kastes) eller LO-ledelsen (den ville ikke ha Gro), men noen «høyere makter».

Disse «høyere makter» klarte som et helt avgjørende punkt å overtale hedersmannen Rolf Hansen til å opptre provokatorisk. Han lot som om han ville bli statsminister og samlet praktisk talt hele partiet bak seg og for en umiddelbar maktoverføring uten å vente på landsmøtet. Først da Nordli var vel kastet og beslutningssystemet for ny statsminister var innkalt for å gjøre valget, kastet Rolf Hansen hele denne opparbeidede støtten i Gro Harlem Brundtlands vektskål, og de andre kunne intet gjøre.

Ingen andre enn Jens Chr Hauge kunne fått Rolf Hansen til å føre det meste av partiet og fagbevegelsen bak lyset på denne provokatoriske måten.

Jfr. f.eks. hva som skjedde i 1978, da Stay Behind-sjefen Sven Ollestad hadde løyet for E-sjefen, Forsvarssjefen og forsvarsminister Rolf Hansen om Meyer-saken og Stay Behind, slik at Hansen i sin tur ble lurt til å feilinformere Regjeringen, Stortinget og offentligheten1:

«Resultatet ble i alle fall at Rolf Hansen nærmest havnet i den offentlige gapestokken.»

Og hva gjorde så den uredde og besluttsomme Hansen fra sin gapestokk? Han lot løgneren Ollestad fortsette i sin jobb i ytterligere fire år – til pensjonsalder! (Og det til tross for at E-sjefen, ob Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, som vi antar, må ha forlangt ham ut av staben etter at Ollestad hadde løyet for ham også!). Årsaken kan kun være at «noen» visste at Ollestad visste for mye, sannsynligvis om Lillehammer-saken og norsk medvirkning; og at «noen» som vanlig først og fremst er Jens Chr Hauge!

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 205.

25.27.2 Planla for Ap under neste krig

Ett forhold trer klart frem. En av Hauges store tanker med Stay Behind, med å holde Kjettingmannen under egen/Aps kontroll og samordne hans organisasjon grundig med særlig Lindus-delen av Stay Behind, har vært å legge forberedelser for hvordan Ap skulle overvintre på en helt annen måte under «neste» krig og eventuelle okkupasjon. Sett med 50-årenes briller kunne jo denne komme når som helst!

Vi ser jo allerede fra Aps historie 1940-45 hvordan man allerede tidlig i alle av Aps motstandsmiljøer la planer for etterkrigsarbeidet og partigjenreisningen: I London, Stockholm, illegalt i Oslo, endog på Grini. Folk som hørte til ikke-sosialistiske partier tok opp igjen interessen for partipolitikk først lenge etter freden, og mange romantiserte i den første tiden med tverrpolitiske fellesskapsløsninger, samling rundt Paal Berg etc. Partiidentifikasjonen er en ganske annen i Ap!

Erfaringene denne gangen var at forberedelser lønte seg. Neste gang skulle det gjøres enda bedre! Stay Behind, Kjettingmannen etc. skulle sørge for at Ap besto både i eksil og illegalt hjemme som en kontinuitet av den norske statsmakten, slik at denne kunne føres videre igjen ut av krig og okkupasjon i den andre enden. Det er Kjettingmannen som en del av Blue Mix som er forutsatt å skulle evakuere Kongehuset!1 Derved forble Kongehuset «på Aps hender» tvers gjennom og etter en ny okkupasjon. Formelt uangripelig med Blue Mix som en del av Forsvaret, men reelt et regulært planlagt statskupp fordi alle forhold omkring Stay Behind og spesielt at det ble fylt opp av Ap-folk (den mangeårige LO-sjefen Tor Aspengren som talentspeider, se kap. 24.3.2.8.6) og at Spilhaug med sin direkte lojalitet til Hauge skulle benyttes ble holdt hemmelig for alle andre. Ap kontrollerte alene beredskapsoppleggene fordi ingen andre visste noe særlig om dem, og ville derfor dominere prosessen på alle fronter.

Men så kom det ikke noen krig eller okkupasjon, og gradvis falt man for fristelsen til å benytte systemene på andre måter i fredstid, med samme hensikt: Å sikre Ap-makt, helst i all evighet!

1 Sikker informasjon til oss fra anonym kilde.

25.27.3 Konklusjon

Som sagt er Jens Chr Hauge Systemenes Skaper, og derfor selvsagt «001» fra begynnelsen av. Det ville være rart om dette opphørte straks etter at han sluttet som statsråd i 1955. Det er mer sannsynlig at han nettopp sluttet som statsråd for å prioritere «001 -funksjonen».

Omtalen foran av Lillehammer-saken og kuppet i Ap tyder på at Hauge har holdt posisjonen gjennom hele 70- og 80-årene.

Vi er temmelig overbevist om at Jens Chr Hauge fortsatt er meget oppegående og meget aktiv, selv om han teller mange år. Det kan heller ikke være noe tvil om at hans ord fortsatt er lov for hele den gamle generasjonen, som fortsatt har sin egen sterke del av nettverket.

Uansett hvem som måtte oppfattes som «001» idag, tror vi Hauge fortsatt holdes i høyaktelse som eldste far i huset, og slett ikke er moden for hornet på veggen. Ønsker han noe, blir det gjort. Er noe stort i emning, blir han spurt. Det mest sannsynlige er at han fortsatt er de facto leder, men at det finnes en annen daglig leder for totalapparatet, nærmere Youngstorgets daglige virksomhet.

I Sverige har man døpt sin «fjerde tjeneste» for «SAPO» – det Sosialdemokratiske Arbeiderpartiets Politi; et ordspill på SÄPO (Säkerhetspolisen). Det menes å dekke de deler av SÄPO og E-tjenesten som er innblandet, samt IB-apparatet, som i Norge tilsvarer Norasonde, Kjettingmannen etc.

Svensk litteratur har greit utpekt den sosialdemokratiske partisekretær og senere utenriksminister Sten Andersson til «SAPO-sjef» i perioden 1963-19821. I Sverige han man på fullt alvor sagt «Hva skal vi med SÄPO, når vi har SAPO?».

Skulle vi finne en norsk parallell for et litt kjekkere navn på vår «fjerde tjeneste», måtte jo det bli APO for Arbeiderpartiets politi, eller kanskje enda bedre: GROPO, etter organisasjonens styreformann, dronning og høye beskytter.

Det norske Ap har jo i alle år tatt etter sitt svenske søsterparti i ett og alt, i skole- og utdanningspolitikken, velferdsstatspolitikken, kredittpolitikken, valutapolitikken osv. Kanskje har man tatt etter også når det gjelder lederskapsprinsipper i den hemmelige verden. I så fall er det Thorbjørn Jagland som er daglig leder i Norge!

Jagland har mer til felles med Andersson: Sistnevnte blånektet så sent som i 1988 at partiet hadde hatt noe å gjøre med politisk overvåking av kommunister. Kjente toner!

1 Thomas Kanger og Jonas Gummesson: «Kommunistjägarna». Ordfront 1990. Side 36.

26. Farvel barndom

Norge er på mange måter et ungt land. Vi har som nasjon gang på gang «startet på nytt» – på bar bakke – med å utvikle samfunnsmessige tradisjoner og politiske paradigmer1 etter avslutningen på unionene og okkupasjonen, siste gang i 1945. Fokus har vært på nasjonal suverenitet og forsvar mot ytre trusler. Nasjonalt samhold, felles innsats for oppbygging, troverdighet overfor omverdenen har vært særdeles viktige stikkord.

Det har tilsynelatende vært få virkelige trusler innenfra. De norske nazistene ble aldri noen virkelig trussel før tyskerne kom. Vi har avslørt få spioner, og selv de mest frastøtende politiske ekstremistgrupper har begrenset sine ytringsformer utenfor loven til bare få og hjelpeløse handlinger.

Selv om Arbeiderpartiet i en kort periode i mellomkrigstiden var kommunistisk orientert, og AKP/RV en tid ganske revolusjonært, har nesten all politisk virksomhet skjedd på demokratiets grunn og med full respekt for demokratiske spilleregler – igjen tilsynelatende.

Kort sagt har vi hatt en følelse av et ganske samlet folk der man nok kan krangle om noen lover og noen skatter, men der alle går i samme 17. mai-tog, hilser Kongen og skåler sammen for at Norge er verdens beste land å leve i.

De politiske partiene har betraktet hverandre som partnere i en demokratisk konkurranse med like sjanser og felles grunnverdier og langt på vei sammenfallende mål. Vi snakker pent om hverandre overfor utlendinger. Vi viser all den foreskrevne respekt for et verv når noen først er valgt til det, uansett parti.

Kort sagt har vi levet i en sorgløs andedam der endene nok kan kvekke høyt til hverandre, men flokker seg sammen når det gjelder, uten tanke på at det kan finnes andre dyr i bassenget. Bare i andre land finnes korrupsjon, terrorisme, politistatmetoder, undergravning, sammensvergelser.

Denne sorgløse, barnlige tilværelse har satt sitt preg på våre politiske institusjonelle forhold.

Stortingets virke kretser rundt Regjeringen. 95% av sakene som behandles i Stortinget har opprinnelse i Regjeringen. Regjeringen regnes som Stortingets viktigste saksbehandler. Stortinget har selv minimal utredningskapasitet, selv om partisekretariatene har vokst endel de siste årene. Skal det forandres noe på Regjeringens forslag, skal endringsforslagene som oftest kommenteres av Regjeringen, og regjeringspartiet sørger for at det de er med på «er i samråd med Regjeringen».

Stortinget adresserer seg nesten aldri til andre enn Regjeringen. Endel pressgrupper får riktignok foretrede for komiteene, men skal man uteske handlinger eller meninger i en statlig etat, skal denne komme i statsrådens følge og under Regjeringens instruks.

Kort sagt: Vi har hatt en enestående tillit til hverandres hederlighet og godvilje. Fremfor alt har høyresiden hatt en helt uvanlig tillit til Arbeiderpartiets nasjonale og demokratiske holdning. Både venstresiden og endog mellompartiene har tidvis anmeldt skepsis, men ingen har hatt anelse om den virkelighet som nå avdekkes.

Vi burde sett sporene. Vi som hører til høyresiden er skyldige fordi vi i mange år tillot en marginalisering av motstanderne av norsk sikkerhetspolitikk. Vår unnskyldning er at grenseoppgangen mellom høyst påkrevet forsvar mot ytre makters innflytelse og borgerrettighetene til det vi oppfattet som beslektede ideologiske retninger hjemme var vanskelig under den kalde krigen, med våre unge politiske tradisjoner og et Ap med store interne problemer. Vi lot venstresiden ligge under Ap’s jurisdiksjon, og den var beinhard. Vi glemte at undertrykkelse alltid starter med marginale grupper som ikke er med i konsensus-samfunnet.

Vi leste vår «It can’t happen here»2 og trodde vi forsto budskapet: Jo, fascismen kan gro frem i alle slags samfunn. Men vi hadde ikke fulgt med i timen. Det virkelige budskapet var at diktaturet lettest vokser frem fra de gruppene som har størst legitimitet, for de blir fort tiltrodd stor makt og korrumperes av den. De som allerede er marginalisert, har små sjanser. Og hvis de store, sterke og i utgangspunktet legitime gruppene i samfunnet går løs på ytterkantene, er man allerede på skråplanet. Vi har derfor i denne boken forsøkt å yte litt rettferdighet til begge ytterfløyene i norsk politikk, ikke så mye fordi de fortjener det, men fordi vi alle – hele den norske rettsstaten – fortjener det.

Eller, som den britiske journalisten William Henry Chamberlin sa det i boken «A false Utopia»3 allerede i 1937 (oversatt her):

«Hvis demokratiet skal overleve, må det være hederlig nok til å leve opp til sine forutsetninger og akseptere den risiko som ligger innebakt i den demokratiske teori: At folket er suverent og har rett til å velge mellom alle alternative filosofier og de praktiske tiltak som måtte bli foreslått, uten noen kontroll fra selvoppnevnte offisielle voktere. Noe av det absolutt essensielle ved demokratiets kvalitet mistes hvis selv den minste og mest upopulære minoritetsgruppe nektes muligheter for å si sin mening, selv om den meningen omfatter avskaffelse av demokratiet. Det er en grotesk selvmotsigelse å nekte ytringsfrihet i frihetens antatte interesse. Dessuten: Erfaring viser at det er svært vanskelig å vite hvor det stanser hvis en undertrykkelsesprosess allerede er i gang.»

Det er særlig den siste delen av denne teorien «den fjerde tjeneste» ettertrykkelig har bevist i Norge.

Et annet særdeles viktig poeng er at den typen «folkets voktere» som Chamberlin beskriver, selv ofte mener at de gjør det riktige, og fortsetter med det etterhvert som deres virksomhet med små, nesten usynlige skritt går langt inn i det ulovlige og til slutt diktaturet. Denne selvrettferdiggjørelsen er beskrevet f.eks. av Isabel Paterson i «The God of the Machine» (oversatt her)4:

«… mange av verdens største lidelser er skapt av velmenende mennesker som så bort fra prinsippene om individuell frihet, bortsett fra for dem selv, og som ble besatt av fanatisk målbevissthet om å forbedre folkets liv ut fra en eller annen teori de selv trodde på. Det er på dette punkt at humanisten setter opp giljotinen!

Selv om det starter med gode hensikter, er vanligvis et slikt program et resultat av ego-sentrering hjulpet frem av selvsuggesjon: ‘Jeg har rett. De som er uenige tar feil. Kan de ikke bli tvunget inn på linje, må de knuses.’

Egoisme er en naturlig menneskelig egenskap som er konstruktiv når den holdes på plass. Men det er svært pretensiøst av enhver dødelig person å anta at han er utstyrt med slike fantastiske evner at han kan styre alle sine medmenneskers liv bedre enn de som enkeltmennesker kan styre sine egne affærer …

Den skade som i historien er gjort av vanlige kriminelle, mordere, gangstere og tyver er ubetydelig sammenlignet med de grusomme lidelser som er påført mennesker av profesjonelle ‘do-gooders,’ som setter seg selv opp som guder på jord og som uten sideblikk vil dytte sine meninger på alle andre, i hellig forvissning om at ‘hensikten helliger midlet’.

Men det er en alvorlig feil å anta at slike ‘do-gooders’ ikke er oppriktige. Faren ligger nettopp i at deres tro er like glødende og sterk som troen til en gammel Aztekisk prest.»

Vi skal ikke drive kritikken av dette historiske for langt, men mange på venstresiden fortjener idag vår unnskyldning. Vi selv og de fleste andre på ikke-sosialistisk side har først alt for sent forstått at den linjen Haakon Lie og Jens Chr Hauge drev gjennom skapte store personlige tragedier for mange, pga. personfølging og virkemidler som ikke skal forekomme i et demokrati.

Spørsmålet er: Hva gjør vi nå?

Første punkt på dagsorden er å rydde opp.

Akkurat som vi som enkeltpersoner har «gått tjenestevei», og prøvd alle tilgjengelige virkemidler det demokratiske samfunn har å by på, kan man – selvsagt uten sammenligning forøvrig – si at Stortinget har gjort noe lignende. Stortinget har prøvd seg med sterke oppfordringer til Regjeringen, med å la Regjeringen utrede og senere granske, med å la justisvesenet granske og nå med en egen, parlamentarisk oppnevnt kommisjon. Intet har ført frem, og den stort sett velmenende parlamentariske kommisjon ser ut til ved Regjeringens hjelp å ha rotet seg så langt bort i skogen at den neppe kommer ut igjen. Problemet er vokst så stort at man ikke kan løse det mens det sitter en Ap-regjering. Det gjenstår bare ett virkemiddel: Ny regjering, som nærmest bare får som mandat fra Stortinget å oppklare, rydde opp og gjennomføre de rettferdige konsekvensene.

Blant de nødvendige konsekvenser kan det vise seg man vil finne å ta riksretten i bruk. Det er lenge siden sist. Mange anser Riksretten som et nedstøvet virkemiddel som har overlevet seg selv. Dette argumentet er brukt hver gang Riksrett har vært på tale, og ihvertfall hevet listen. Men Riksrett er fortsatt den eneste domstol som kan dømme for forbrytelser begått under utøvelse av endel av Rikets fremste verv. Det er risiko for å finne adskillige slike. Det vil ikke bli forstått av det norske folk at denne gruppen skal gå straff-frie, selv om de mister jobben.

Vi skal ikke gi så mange flere råd til Stortinget, som vi forventer selv kan løse sine problemer, men tror vi taler på vegne av mange når vi gir uttrykk for håp om at alle opposisjonspartiene nå bare legger bort sine egne saker for å bli med på den største ryddesjauen i norsk historie. Det blir masse tid for den partipolitiske konkurransen, mye friere forhold og langt større muligheter for andre enn Ap til å nå frem med sitt etterpå.

Neste punkt blir å sikre seg at dette ikke får skje om igjen. Uansett hvor grundig opprydningen er, vil det etterpå finnes politikere og andre med ny og høy legitimitet. De som nå skal rydde, må ikke innbille seg at de selv er annerledes. De må også bygge inn grenser for utnyttelsen av den makt de selv kan få. Selv deler av det nåværende system kan returnere i ny skikkelse, med nye personer og nye lojaliteter.

Her skal man ikke hoppe på for raske konklusjoner.

Vi vil fortsatt trenge Det norske Arbeiderparti. Det må gjerne skifte navn og bytte ut ledere. Men sosialdemokratiet som politisk retning blir ikke borte bare fordi bæreren av denne har gjort seg bort. Vel er ingen av forfatterne av denne bok sosialdemokrater, men det er ikke på denne måten vi ønsker at våre politiske preferanser skal vinne frem. Det er makten som korrumperer, ikke ideologien. (Noen ideologier har riktignok innebygget en temmelig lav kritisk sans for egen makt, men det gjelder ikke sosialdemokratiet som sådan).

Vi håper derfor inderlig at den opprydningsprosess som må komme i det sosialdemokratiske hus fører til at vi får tilbake et sterkt og livskraftig sosialdemokratisk parti. Det er opplagt at det finnes nok av personer i Arbeiderpartiet som er helt uskyldige i det som har skjedd. Noen har endog beviselig ofret adskillig for å rydde opp allerede. Det er sikkert mange fler enn de vi vet om, men vi vii fremheve ekteparet Ronald Bye og Tove Heggen Larsen som på grunn av egen integritet i mange år har valgt en slags indre eksil i partiet og fått betale for det, slett ikke bare i form av «boblebad». Noe av det mest ubehagelige vi har sett er forsøkene på å diskreditere Ronald Bye for å ha skrevet sine bøker i vinnings hensikt. Tvert imot: Har han tjent noe (men dessverre er det sikkert ikke mye), er det vel unt. Slik vi ser det, er det ikke galt å tjene penger når det skjer på et solid etisk grunnlag.

Vi er for vår del takknemlige for at Ronald og Tove har sett bort fra partipolitiske forskjeller og gitt oss både råd og veiledning underveis. Vi skal ikke gi Arbeiderpartiet så mange råd om fremtiden, men vil ikke bli forbauset om vi får se dem igjen i fremskutte posisjoner i fremtidens sosialdemokratiske bevegelse, hvilken form den nå måtte anta.

Og: Vi vil fortsatt trenge hemmelige tjenester. Selvsagt må alle skyldige ut og nye folk med bred tillit inn. Men det løser intet problem på lang sikt – motstandskraften mot å bli korrumpert av makt er en begrenset ressurs hos enhver av oss. Det må organisasjonsmessige endringer til, og det gjelder også justisvesenet, særlig påtalemyndigheten.

Da tenker vi ikke på oppdeling/sammenslutning, nye kontorer og avdelinger etc. – det er kosmetikk. Det som trengs er å innføre det amerikanerne kaller «checks and balances», dvs. indre og ytre systemer som motvirker maktkonsentrasjon og/eller sørger for at de oppdages i tide. Vi vil ikke her forsøke å gi noen detaljoppskrift, bare antyde noen eksempler:

Ny lovgivning mot statskriminalitet der kriminelle handlinger som utøves med bruk av statsmakt straffes strengere og gir sterke etterforskningsmuligheter til kontrollorganer i og oppnevnt av Stortinget

Generell lovrevisjon som gir bestemte rettigheter og beskyttende rutiner til personer som uten å vite det utsettes for overvåking etc., og som innfører straffebestemmelser for misbruk av tjenestenes virkemidler

Åremålsansettelse for alle viktige toppstillinger og et godt stykke nedover, kanskje helt til bunns i de hemmelige tjenester (mot garantert jobb helt andre steder siden)

Sterkere organisasjonsmessige skillelinjer mellom administrative og visse utøvende operasjonsenheter, f.eks. avlyttingsenheter, slik at avlytting ikke kan iverksettes uten etter formell, skriftlig rekvisisjon som skal dokumentere rettslig kjennelse og arkiveres et tredje sted for øyeblikkelig granskning når som helst av et kontrollorgan oppnevnt av Stortinget, og strenge straffer for overtredelse av dette (tilsvarende for alle andre typer operasjoner rettet mot norske borgere)

revurdering av Forsvarets organisasjon slik at enheter som i sin natur må gis et ekstra vern mot innsyn ikke samtidig kan disponere maktmidler (kfr kombinasjonen E-staben/Stay Behind)

Regler for avslutning av overvåkningssaker m.v. innen gitte tidsfrister slik at den overvåkede enten blir tiltalt eller får beskjed om overvåkning som har foregått når saken alternativt må frafalles ved fristens utløp; fristforlengelse kun ved Kongelig Resolusjon som igjen bare kan hemmeligholdes fra Stortinget en fastsatt tid

Gjennomgang av prosessuelle regler for rettslige kjennelser i avlyttingssaker, f.eks. med bestemmelser om

  • mer enn én dommer
  • forsvarer i hvert enkelt tilfelle
  • at kjennelse bare kan gis for avgrensede, forholdsvis korte tidsrom
  • forlengelse må prosederes for nye dommere
  • kontroll også med domsavsigelser enten ved Stortingets organ eller et organ under Høyesterett

Strengere strafferammer og – fremfor alt – lengre foreldelsesfrister for ulovlig avlytting, overvåking etc., dog differensiert slik at det er de systematiske aksjoner der avlytting tjener et bredere, konspirativt forhold som rammes sterkest

Gjennomgang av lovgivningen for å få vurdert om den bør tilpasses amerikansk lovgivning for deltakelse i konspirasjon og organisert kriminalitet

Opprettelse av egne internetterforskningsavdelinger hvor dette ikke finnes, slik at de rapporterer kun til øverste etatsjef og slik at de ikke kan rekrutteres fra egen etat

Det stortingsoppnevnte kontrollorganet – som også skal ha medlemmer på åremål – må gis egen jurisdiksjon og etterforskningskompetanse og klare instrukser for hvordan klager fra enkeltpersoner skal behandles

Stortinget må selv nedsette et organ av særlig solide representanter (også på åremål) som er overordnet det forannevnte organ og på eget initiativ kan innkalle hvem som helst og møte frem hvor som helst innenfor de hemmelige tjenester

Det må også vurderes hvordan nye kontrollordninger kan innføres for påtalemyndigheten, sannsynligvis best i regi av Høyesterett

Norge har aldri tidligere stått overfor denne typen kriminalitet. Vårt lovverk er ikke en gang tilpasset helt ordinær – «privat» – organisert kriminalitet. Andre land, særlig USA, er vel vant med mafia-tilstander og har et tilsvarende lovverk der «conspiracy» er et sentralt element. Med denne menes at deltakelse i enhver form for organisert kriminalitet i prinsippet medfører likt straffeansvar for alle deltakere. Hvis en gruppe forbrytere planlegger innbrudd, og en av dem under utøvelsen begår mord, er alle skyldige i mord. Dette er først og fremst et meget effektivt virkemiddel for opprulling av store saker, fordi det kombineres med en etterfølgende selektiv påtalepraksis slik at «småfiskene» likevel slipper billigere. Systemet bør neppe kopieres til Norge, men vi bør skaffe oss lovgivning som innfører tilsvarende begreper når realitetene oppstår, slik at enkeltdeltakere i konspirasjon ikke slipper unna fordi deres beslutninger ikles tilsynelatende legitime formaliteter, eller når det foreligger opplagte klandestine kommandolinjer uten at man direkte kan påvise at disse har vært benyttet i hvert enkelt kriminelt tilfelle.

Endelig må Stortinget sørge for å styrke sin egen kontroll med den totale forvaltning, inklusive justisvesenet. Her er det gjort enkelte skritt gjennom den nye instruksen til og oppgraderingen av Stortingets kontrollkomité, men det er langt igjen.

Det pågikk i fjor et begrenset arbeid i Presidentskapets regi for reform av Stortingets arbeidsform, i første rekke budsjettprosessen og spørreinstituttet. I denne forbindelse hadde stortingspresident Edvard Grimstad (KrF) en kronikk i Aftenposten i juli 19955. Han tok der opp en rekke reformtanker som virket svært fornuftige. Forslagene om bedre muligheter for Stortinget til å innhente utredninger etc. som alternativer til Regjeringens, og etablering av et eget lovråd for Stortinget grenser inn på vårt tema og virker interessante. Andre ligger klart utenfor. Hans sentrale poeng gjelder «åpne høringer» som tidligere er blitt nedstemt på et delvis tverrpolitisk grunnlag6. Også Carl I Hagen (FrP)7 og Erik Solheim (SV) tok med bakgrunn i overvåkningssakene opp igjen dette tema. Resultatet ble en begrenset ordning med åpne høringer i spesielle tilfelle. Vi har ennå ikke sett hvordan det vil virke i praksis.

Etter vår mening er spørsmålet om høringer særdeles viktig. Det er imidlertid ikke bare et spørsmål om åpenhet eller ikke. Vi mener det er svært mange muligheter for hvordan Stortinget kan styrke sin stilling vis-a-vis Regjeringen.

La oss først minne om situasjonen idag: Stortinget arbeider i plenum (inklusive møter i Odelstinget og Lagtinget), gjennom komiteene og gjennom partigruppene. De siste har hver sin egen jurisdiksjon og faller utenfor denne sammenheng. I plenum kan man om ønskelig ha hemmelige møter, men det har man i praksis ikke lenger fordi de ikke kan holdes hemmelige. I plenum kan statsrådene spørres ut og tvinges til å forholde seg til ulike forslag. Det finnes romslige muligheter for dette, men det er klart at regler for taletid, replikker, foranledning etc. kan endres slik at spørringen får mer karakter av utspørring. Men dette er neppe det sentrale.

Komiteenes møter er lukkede. Etter vår konstitusjon er komitéene rene arbeidsredskaper for Stortinget. De meddeler seg gjennom sin skriftlige innstilling, og deretter har det som ellers måtte vært sagt under møtene ingen formell eller reell eksistens. Det føres f.eks. ikke detaljerte referater.

Komitéene kan sende skriftlige spørsmål til statsrådene, eller innkalle dem til høring. Skriftlig kommunikasjon tar svært lang tid og gir statsråden anledning til å finformulere sitt svar, svare tåkete eller helt unnlate å svare uten at dette vekker særlig oppmerksomhet. Det er sjelden tid til å kreve gjentatte presiseringer. Muntlige svar i komitéen er enda farligere. Statsråden kan her uttale seg tvetydig eller utydelig og senere hevde at komitéen fikk bestemt informasjon. Derved kan komitéene «bondefanges». Med mindre svarene uttrykkelig nedtegnes i innstillingen blir statsråden stående uten senere ansvar for hva som er sagt eller ikke sagt, men med muligheter til å hevde hva som helst.

Ønsker en komité å gå inn på andre embetsmenn eller etater, skal disse alltid komme i statsrådens følge. Dette gir statsråden på forhånd enestående muligheter til å koordinere spillet og «konfirmere» sine underordnede, som naturlig nok må uttale seg særlig forsiktig med statsråden tilstede.

Spørsmål etc. i plenum egner seg bare i sluttfasen av en saksbehandling og ikke i alle saker. Fremfor alt er dette svært uegnet for granskning, informasjonsinnhenting etc. Da henvises man til komitéene, med disses svært mangelfulle muligheter for dokumentasjon og offentlighet og svært kronglete rutiner for informasjonsinnhenting.

Her må man kunne vurdere:

Mulighet for å arrangere formelle høringer (åpne eller lukkede) med opptak av nøyaktig referat som senere kan benyttes av samme komité for å kontrollere statsrådens opplysninger og meddelelser i ettertid (burde være uproblematisk)

Mulighet for å innkalle sjefer for underliggende etater, i gitte situasjoner også embetsmenn, til slike høringer for å redegjøre under eget ansvar (dette er vanskelig pga. vårt parlamentariske styresett der statsråden er ansvarlig for sine underordnede ledd, men bør likevel kunne benyttes for bestemte rene kontrollhensyn og derfor muligens bare av kontrollkomiteen)

Mulighet for senere nedgradering av denne typen høringer når de opprinnelig er lukkede (gjerne umiddelbart slik at formuleringer som bør unntas offentlighet i en første utgave sladdes ut og etter en tidsfrist tas inn igjen; statsråden og andre er ikke der for å sludre og må kunne påvise reelle begrunnelser for offentlighetsunntak)

Mulighet for å holde denne typen høringer for åpne dører når forholdene tillater det (komiteene må ha anledning til å holde dørene lukket i en ren orienterings- og undersøkelsesfase og når man tar opp forhold som av sin natur bør forbli gradert, men også kunne ansvarliggjøre statsråden for fremtiden og offentligheten i senere oppklaringsfaser)

Ikke noe av dette hindrer at komiteene kan fortsette med sin nåværende arbeidsform når de ønsker det, særlig under møter komiteen har selv uten andre tilstede (i slike vil det være anstaltmakeri å føre referat) eller når komiteen ønsker å sondere ut kompromisser og hestehandling med statsråden. De aller fleste saker er rutinesaker og krever ikke annet enn dagens ordning.

Man kan videre vurdere arbeidsformer som ligger på et nivå mellom plenum og komité, f eks. ved oppnevnelse av større ad hoc-komitéer knyttet til konkrete saker av særlig betydning, spørreperioder med statsministeren der bare de parlamentariske lederne deltar osv.

Mulighetene er mange, men det er tre hovedpoeng: Stortinget må finne en bedre vei til kontroll (ikke instruksjon) av underliggende etater m.v. enn bare gjennom statsråden; statsrådene og andre må kunne utspørres slik at de senere kan forholdes sine uttalelser, og utstrekningen av offentlighet må kunne bestemmes på Stortingets egne premisser fra sak til sak.

Muligens bør endel av de nye muligheter forbeholdes eller legges til Kontrollkomiteen. Denne bør i alle fall få adskillig sterkere virkemidler enn den har idag. Minst bør den kunne arbeide ut fra tilsvarende særlovgivning som Stortinget nå har gitt Lund-kommisjonen (vitneplikt og sannhetsplikt under straffeansvar), helst noe sterkere, som adgang til umiddelbart å kunne utløse en prosess for varetektsfengsling hvis avhørte antas å lyve eller på annen måte nekter å samarbeide.

Den rettspleie som etter vår konstitusjon ivaretas av Riksretten må sikres i former som er tilpasset dagens forhold. Det er av vesentlig betydning at Stortinget beholder den fulle jurisdiksjon over både påtaleelementet og det dømmende elementet som idag, og at det gås en grenseoppgang for hvor langt jurisdiksjonen strekker seg, jfr. Nygaard Haug-stevningen av Godal. Denne typen saker må være under Stortingets egen jurisdiksjon.

Det er meget verdifullt at Stortinget gjennom styrkingen av Kontrollkomiteen så langt og den debatten som pågår har innsett man må ha solide kontrollmuligheter med forvaltningen. Men hittil har den nyvundne realisme ikke omfattet justisvesenet. For eksempel har Kontrollkomitéen fått som regel at man ikke kan gå inn i saker som er under etterforskning eller behandling i rettsvesenet. Dessverre har vi avdekket at påtalemyndigheten er langt fra uavhengig og at endog deler av det ordinære politiet er trukket inn i systemets innflytelsessfære. En slik regel blir derfor fort brukt direkte til å hindre Kontrollkomitéen fra å komme i virksomhet ved å sette i gang og forlenge etterforskning som bare viser seg å være dekkaksjoner. Dette betyr at Kontrollkomitéens kontroll også bør omfatte justisvesenet og at Stortinget ikke må begrense sin egen mulighet til å ta opp hvilke som helst saker når som helst. Stortingets innebygde treghetsmekanismer er likevel sterke nok til å hindre utglidning.

Det vil bli nødvendig å endre mange prinsipper og vaner. Det kan bli slutt på noe av jovialiteten og de uhøytidelige omgangsformer mellom Stortinget og Regjeringen, og det kan bli nødvendig å ta mange flere konflikter og ubehageligheter. Det er slik det er å vokse opp. Vi er i ferd med å si «Farvel, barndom» som nasjon. Det er bittert å miste barnets sorgløshet. Men nødvendig for å overleve.

1Paradigme – Syn som er tverrsektorielt bredt akseptert, nærmest konsensus, av avgrenset tidsperiode.

2Sinclair Lewis: «It can’t happen here». Norsk utgave: «Det kan aldri hende her!» Gyldendal 1936.

3William Henry Chamberlin: «A False Utopia». Duckworth, London 1937.

4Isabel Paterson: «The God of the Machine». G. P. Putnam’s Sons, New York 1943.

5Aftenposten 7. juli 1995.

6Våren 1989 med 72 mot 53 stemmer. Flertallet i A, H og KrF var mot, hele Sp, SV og FrP for.

7 Dagbladet 29. november 1993.

Etterord

Denne boken har en lang forhistorie, som vi har redegjort for. En av våre faste kontakter sa en gang: «Dere må jo ha svevet i livsfare under arbeidet med saken og nå med boken».

Vi våger å bekrefte at det er riktig, her i etterordet når alt annet er lest, ellers er vi varsomme for ikke å virke paranoiske. Og livsfaren gjelder ikke bare arbeidsmessig overbelastning og psykisk stress (det er helt på det rene at dette har vært livstruende), men fordi det dessverre ikke er noen tvil om at vi har vært i hendene på et apparat som bl.a. av Ronald Bye har vært beskrevet som kynisk nok til å vurdere drap hvis det er nødvendig, og heller ikke noen tvil om at vi har opplevet episoder med solide voldselementer, noen som vanskelig lar seg forklare på annet vis. Etter det vi har lagt frem i denne boken, regner vi det som bevist at ihvertfall deler av systemet har vært delaktig i overlagt drap minst en gang – nemlig henrettelsen på Lillehammer.

Truet og rettsløse

Det har heller ikke manglet på trusler, herunder om «det perfekte mord» ved hjelp av stråling eller giftige nålestikk. Vi merker oss etter vinterens Lillehammer-debatt at slike trusler i sin tid medførte storoppbud av politivakter rundt en aktor i en drapssak, og det er helt i orden, men at de blir gjort til ikke-tema når det gjelder andre – som dessuten har møtt volden i virkeligheten – er ikke like hyggelig.

Det verste har imidlertid vært at vi under runden med Riksadvokatens Dahl-gruppe fikk klar beskjed om vi var rettsløse. Vi ga Riksadvokaten en oversikt over voldspregede hendelser, noen da helt ferske, men ble henvist til Dahl, som igjen henviste til Oslo politikammer, som henviste tilbake til Riksadvokaten for det dagsaktuelle. Intet skjedde. Siden har vi tatt denne beskjeden til etterretning, og gjort situasjonen klar for Regjeringen og Stortinget, og sagt at ansvaret for vår fysiske sikkerhet hviler på statsministeren og justisministeren – uten reaksjon.

Overvåket, avlyttet m v

Selve den fysiske skrivevirksomheten av denne boken har funnet sted i perioden mai 1995 til mars 1996. Det har vært en meget opplevelsesrik periode.

Skrivingen har foregått i tre forskjellige leiligheter, av sikkerhetshensyn. Etter at vi av ulike grunner ble litt usikre på omgivelsene i den første leiligheten fant vi en leilighet i Ankerveien tvers over gaten for Forsvarssjefens bolig, i håp om det var sikkerhet å finne i slike omgivelser. Det viste seg å være et forlorent håp. På samme måte som da Setsaas flyttet fra Ellingsrud til Lindeberg, flyttet nissen med på lasset. Ikke mange ukene etter at vi hadde flyttet inn, og merket oss de beste overvåkingsleilighetene omkring oss, kunne vi konstatere at det ganske riktig raskt flyttet inn nye naboer i disse. Deretter hørte vi den sedvanlige boringen i vegger, gulv eller tak etterfulgt av små bankelyder som når man setter inn traktmikrofoner i borehullene og indikasjoner på andre bygningsmessige endringer som trengs i en god overvåkingsleilighet, bl.a. for å skjule mikrofoner, ledninger etc. Etterhvert registrerte vi unormalt mange bilbevegelser knyttet til disse leilighetene nattestid, personer som tilsynelatende ikke kjente hverandre som oppholdt seg i hverandres leiligheter (åja, vi kan skille overvåking fra amorøse eventyr!), innbæring av ymse kartonger som trolig inneholdt elektronisk utstyr etc.

Etterhvert ble det heftige og systematiske forstyrrelser i radio og TV, langt utover det man kan vente seg fra vaskemaskiner o.I. Det skal mye til før vanlig elektrisk utstyr klarer å nedkjempe NRK’s radiosendinger 100%, særlig på faste tidspunkter. Det skal også mye til for at slike utstyr kan frembringe helt klare elektroniske mønstre på TV-skjermen selv etter at antennen er frakoblet apparatet, dvs. signaler som er så sterke at de nedkjemper bakgrunnsstøyen («snøen»). Vi er rimelig sikre på at vi var utsatt for såkalt «low radiation scanning», dvs. en måte å gjennomlyse gulv, tak og vegger slik at det fremkommer bilder av den overvåkede leiligheten – en velkjent teknologi og vanlig å bruke for den som har den. Det er også høyst sannsynlig at det var bragt inn utstyr for å registrere utstråling fra PC-skjerm slik at denne kan avleses. Her finnes det også teknologi kjent som «TEMPEST» for «Transcient Electromagnetic Pulse Emanation Standard»1 Det kan også ha vært andre og enda mindre sympatiske former for stråling o.I., men det skal vi få bragt på det rene senere. Enkelte helsemessige forbedringer inntraff ganske hurtig etter at leiligheten i Ankerveien var fraflyttet!

Mot slutten av skriveperioden opptrådte også mange av de samme «symptomene» rundt den siste leiligheten.

Vi har sikret et usedvanlig solid materiale fra romavlyttingen og den øvrige tekniske overvåkingen/etterretningen samt av alt innblandet personell i felten. Hadde Lund-kommisjonen vært det den burde vært ville vi selvsagt ha bestilt kommisjonen som da kunne stormet avlyttingsleilighetene og sikret bevis som ville fått Stortinget og landet til å ryste. Slike muligheter finnes ikke hos kommisjonen og vår informasjon ville således vært helt bortkastet!

Vi måtte således regne med muligheten for at motparten ikke bare raskt fant ut at vi var aktive med et bokprosjekt (som vi ellers holdt svært hemmelig), men også at de kjente til mye av innholdet. Ganske riktig: Etterhvert oppdaget vi at kunnskapen om at vi skrev bok var forbausende høy. Vi oppdaget også at endel av temaene vi arbeidet med dukket opp på andre hold, men da selvsagt i andre versjoner og med et annet formål – av hvitvaskende karakter.

Noe av dette kan ha hatt en sammenheng, men selvsagt ikke alt. Etter at Lund-kommisjonen, historikergruppen etc. kom i arbeid er det mange som har arbeidet med Aps makt, etterretning og overvåking som tema. Mens vi har holdt på, er det kommet mange artikler, TV-programmer og bøker. Blant de viktigste var Høyres bok om de åpne deler av Aps maktimperium, Gerhard Helskogs fjernsynsprogrammer og kinofilm, Alf R Jacobsens hvitvaskingsprodukt på vegne av Trond Johansen, og Ronald Byes to bøker. I dagspressen har de vanlige tilsynelatende «dødarene» og enkelte andre fra tid til annen kommet med bidrag.

Den tekniske overvåkingen av oss fra naboleilighet (trolig registrering av utstråling fra dataanlegg/printer for å få rede på innholdet i denne boken) tjener i denne sluttfasen to spesielle hensyn. For det første gjelder det å stanse bokutgivelsen. Jo farligere de finner ut at denne boken er, jo sterkere må vi anta at man forsøker å diskreditere oss overfor Lund-kommisjonen, slik at innstillingen derfra vil gjøre det så vanskelig som mulig for oss å få noen til å være med på å utgi boken. For det andre må man løpende tilpasse nivået av innrømmelser, dekkaksjoner etc. i forhold til de versjoner man rent materielt sett fôrer Lund-kommisjonen med, slik at det skal se ut som om den «riktige» og «dokumenterte» versjonen kommer derfra.

Ronald Bye, Jacobsen og Sjue

Av alle disse er det bare Ronald Bye som virkelig har bidratt med noe nytt. Nesten alt annet er i beste fall mer detaljert tegnede bilder av kjent stoff, endel av det dog med verdi som puslebiter i den store helhet. Noe er dessverre desinformasjon og forhåndslagret, kontrollerte og ufarliggjorte lekkasjer. Ronald Bye har ikke vært spart for det. Men Ronald Bye er den eneste «innsider» som har fortalt offentlig om hva han fikk rede på i sin tid som Ap-overvåker. Han er en av de modigste og dyktigste som har engasjert seg i denne materien, på linje med CC som tidligere var den eneste av dette kaliber, som brøytet ny mark.

Den som har lest denne boken grundig vil ikke ha unngått å oppdage at vi ikke er like trygge på enkelte av de andre man hittil har oppfattet som «dødare» og «avslørere». De inntar så skiftende roller og dukker opp i så spesielle situasjoner at vi er kommet i tvil om det virkelig er uhildet, kritisk journalistikk vi ser.

Det gjelder f.eks. Alf R Jacobsen, som er talerør for E-tjenesten og lenge har vært det i striden med POT. I hans siste bok føres dette videre, nå med en enda klarere ensidighet i forhold til all kritikk uansett hvorfra. Det gjelder også Finn Sjue, som er langt dyktigere og ofte bringer verdifull informasjon og synspunkter, men som iblant helt tydelig, iblant kun etter nærmere analyse, også oftere blir å anse som et talerør, med et nært forhold til den spesielle del av POT som tidligere ble ledet av Iver Frigaard.

Det har forbauset oss at Ronald Bye har hatt to forfatterskap felles med Sjue og ett med Jacobsen. Jacobsens siste bok står i sin konsekvens så sterkt for tildekning og hvitvasking at det er vanskelig å se at det er samme person som var med på «De visste alt». Men dette er en mann som selv innrømmer at han lar seg indoktrinere og påvirke på kort tid. Sjues nesegruse beundring for Jacobsen, hans selvkritikk osv. gjør det like vanskelig å se at dette er samme person som var medforfatter til «Vi som styrer Norge» og to av Ronald Byes bøker, ikke minst den siste, som i konsekvens reflekterer så mye på Trond Johansen og E-tjenesten at det ikke er til å tro at Sjue mens denne boken må ha vært helt i sin sluttfase tar selvkritikk for sin tidligere kritikk av Trond Johansen og E-tjenesten.

For vår del er vi ikke i tvil om at de to har en annen agenda enn den verden får se!

Det virker forøvrig ikke som om «dødarne» Sjue og Jacobsen har hatt særlig store personlige sikkerhetsproblemer – om noen. De har ihvertfall aldri skrevet om det med en linje. De som virkelig kommer de lovløse delene av tjenestene for nær pådrar seg imidlertid automatisk disses vrede og pågang med hele registeret av avlytting, psykologisk krigføring, diskreditering og strategi for kriminalisering, og endog voldspregede episoder. Både Sjue og Jacobsen har nok også vært spart for den strømmen av provokatører som i slike situasjoner sendes ut for å drive etterretning og desinformasjon. Både dette og mye annet de ikke skriver om bekymrer oss meget!

Men hva med Ronald Bye? Vi kjenner ikke alle de bakenforliggende intrikate koblinger. Vår bok er skrevet fra ofrenes perspektiv; Byes fra innsiden. Kanskje har hans samarbeidspartnere mye å by på med styrte lekkasjer fra innsiden; kanskje det drives like mye bytte av informasjon mellom etterretningsforfattere som mellom etterretningstjenester?

Eller kanskje Bye har stilt seg de samme spørsmål som sin partifelle (formoder vi) Are Kalvø i Arbeiderbladet (se kap. 24.5.1.3) om hvorvidt alle forfatterskapene er ledd i noe større, noe som fører oss bak lyset? Kanskje han husker i sitt stille sinn at Finn Sjue var sjefsutrederen for Erling Folkvord og Espen Mathisen da de forfattet «Sannheta om boblebadet»2? Kanskje Ronald Bye av den grunn har funnet det interessant å ha fått en anledning til å observere sine «kolleger» på nært hold, for å lære mer til senere bruk? Kanskje menneskekjenneren og analytikeren Ronald Bye har gjort sine stille studier på dypet av psykologen Finn Sjue? Hva vet vi? – annet enn at man skal stå tidlig opp for å utmanøvrere Ronald Bye.

Lund prioriterer Dahl foran oppklaring

Men det ser altså ut til at Lund-kommisjonen er utmanøvrert. Vi, som trodde vi var blant Kommisjonens fødselshjelpere og ikke hadde annet ønske enn å få lettet oss til en uavhengig granskningskommisjon, møtte fra første stund en kald skulder fra kommisjonen som sådan. Den hadde i sin første uke sjansen til å avsløre alt sammen, men ville ikke. Lund trodde på Dahl, Riksadvokatens redskap. Gjør han det fortsatt etter å ha lest om Riksadvokatens rolle i tildekkingen etter Lillehammer-drapet? Til tross for utallige signaler i pressen og direkte til utvalget fra dets oppdragsgivere i Stortinget har det nektet å ta oss alvorlig – unntatt ett av medlemmene, general Torkel Hovland.

Dessverre forstår vi så sørgelig godt hvorfor. Allerede Kommisjonens sammensetning var gal. De som utnevnte den var dessverre ikke i tilstrekkelig grad seg bevisst hvor vidt og bredt statskriminaliteten strekker seg, og hvor ulik den juridiske verden er fra den hemmelige.

Den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen har mottatt alle Dahl-papirene, og der selv kunnet se disse anmeldelser og hvordan de ble behandlet. Til tross for dette har Lund-kommisjonen tilsynelatende tatt Edward Dahls redegjørelse i Kommisjonen for god fisk. Vi vet at Dahls vurdering av saken er basert på oppkonstruert bevismateriale («Lauritzen-rapporten» vedr Setsaas og sikkert noe like fantasifullt, men for oss ukjent om Ramm) som må ha vært lagt til grunn for kjennelser om «lovlig overvåking» og at hele vår sak er bortforklart på denne måten. Det er imponerende! Slik bortforklares altså ulovligheter som fant sted allerede i 1990-91 før «bevisene» ble oppkonstruert i 1992, slik bortforklares E-tjenestens dekkfirmaer Norasonde, Industrivernet og Spilhaug-apparatet, Mossad etc., slik bortforklares romavlytting og romavlytting via telefon som alltid er forbudt, slik bortforklares kriminalitet mot presteekteparet Holst, mot en rekke familiemedlemmer og kolleger, og slik bortforklares ren og brutal vold eller planlagt vold som fort kunne endt opp slik som på Lillehammer, som Lund-kommisjonen ihvertfall de siste månedene har interessert seg for.

Vi ba om anledning til å oppfylle Lund-kommisjonens eget oppdrag til oss om å gjennomgå Dahl- dokumentene og gi kommisjonen en kommentar, men det er blitt nektet, akkurat som det første kommisjonen gjorde var å avslå innsamling av bevismateriale fra den grundig overvåkede leilighet på Lindeberg og dennes omgivelser før den måtte fraflyttes. En slik gjennomgang ville satt Lund-kommisjonen i stand til å rulle opp hele Dahl-tildekkingen og dermed hele «den fjerde tjeneste», men Lund valgte å respektere tildekkerens formalprosedyre for behandling av materialet, såvidt vi vet uten å ta dette opp med Stortinget som vi anbefalte, og i mangel av løsning på dette problemet er vi deretter ikke en gang blitt innkalt til Kommisjonen. Vi har således aldri møtt der unntatt i begynnelsen for å begrunne forespørselen om bevisinnhenting.

En ting er at det eksisterer et nettverk som beskytter seg selv og nekter å oppklare kriminalitet som ulovlig overvåking, etterretning etc., noe annet blir det når det dertil beskytter voldskriminalitet, og i verste fall selv står for den! Lund-kommisjonens forhold til dette må granskes. Er den lurt – eller er det verre?

Verdien av en slik kommisjons arbeid er godt beskrevet av den britiske forfatteren Chapman Pincher, i et kapitel som heter «Skal det nedsettes en granskningskommisjon?»3:

«Etter min mening, som deles av de erfarne sikkerhetsoffiserer jeg har konsultert, vil enhver granskningskommisjon som ikke består av personer med personlig kunnskap til sikkerhets- og etterretningsoperasjoner være av liten verdi til å vurdere sikkerhetstjenestenes effektivitet og lojalitet Dette utelukker den slags jurist- undersøkelser som ble utført ifbm Profumo-skandalen ved Lord Denning. En dommer, som er vant til rettslig bevisbedømmelse og har erfaring fra vanlige juridiske saker, er ikke egnet til å uttale seg om kontraspionasje eller etterretningsoperasjoner som drives etter metoder som er aldeles ulike de som benyttes av politiet.»

I tillegg forsto man ikke hvor nøye man må være med å sjekke ut medlemmers bakgrunn og habilitet. Et flertall av Kommisjonens medlemmer må idag anses som klart inhabile, to av dem antakelig med helt klare personlige interesser på spill.

Den aktuelle stortingskomiteen som forberedte kommisjonen gjorde en fremragende jobb generelt, og kan ikke klandres for det som har skjedd. Den hadde ingen forutsetninger for en gang å tenke seg hvilke metoder motparten ville komme til å benytte.

Dessuten er Kommisjonen fanget i et renkespill drevet av granskningsobjektenes medspillere i departementene, de hemmelige tjenester, justisvesenet og noen til, for å rette dens interesse dit den ikke kan gjøre noen særlig skade, slik som gamle ting som forlengst er foreldet og bort fra konkrete spor etter dagens statskriminalitet. Samtidig har Kommisjonen vært døv og blind for advarsler mot påtalemyndighet og justisvesen, slik at den har lagt seg helt åpen for manipulasjon ved den delen av «den fjerde tjeneste» som har makten der. Kunne den ikke vite? Å jo. Den kjente meget godt vårt syn på justisvesenet, og fikk meget klar beskjed om å lytte til oss. Dristige kilder i Departementene, endog Justisdepartementet, har endog bekreftet dette via stortingsrepresentanter til Kommisjonen. En halv dag med oss om Riksadvokaten og Dahl hadde avklart saken, og en time til med damene fra Leve Videre gjort alle hederlige folk rasende. Men det ville ikke Lund & Co!

Kommisjonen tar ikke enkeltsaker! Det viser at Lund-kommisjonen er blitt villedet til den fremgangsmåte som bevisst ble brukt av Nygaard Haug-utvalget: Ovenfra og ned, fra fortid til fremtid. Man skal være passe naiv hvis man tror man finner noe ved å intervjue tjenestenes folk og kikke i deres offisielle arkiver. Vi har forsøkt å fortelle dem at de må begynne med sporene i marken idag, avhøre de små operatørene, finne sammenhenger og nøste bakover til oppdragsgiverne.

Når man driver slik som Lund, finner man bare det noen vil man skal finne. Hva blir det? Svaret gir selv seg. Det er tre hovedmistenkte, E-tjenesten, POT og Mossad. De innblandede delene av E-staben vet alt om POT, men POT har intet innsyn i E-staben.

POT som syndebukk

Vi har hørt at det Lund-kommisjonen kommer med av kritikk for det meste vil ramme POT. Meningen er at Lund skal bekrefte historien slik den ble forsøkt skrevet av Trond Johansens talerør Alf R. Jacobsen. F.eks. vil det ikke forbause oss om Milorg-mannen Helge O. Spilhaugs (kjettingmannens) høyst lovstridige virksomhet også vil bli forsøkt legalisert ved å belaste/underlegge denne Ap-virksomheten direkte under POT, mens det er i E-tjenesten han hører hjemme. For POT har jo lov til å gjøre endel ikke E-staben har lov til, «selv om POT vel her har vært litt for ivrige»! Og tross alt det ikke så farlig for POT, som fort kan riste av seg treffene ved å si at «dette var i tidligere sjefers tid». Skam over Bryhn og Haarstad, som begge er døde, og litt skam over Erstad og Urdal, som ikke våger å forsvare seg.

Men vi må ikke få noen ensidig belastning av POT og frikjennelse av E-tjenesten. Vi skal ikke frikjenne alle gamle POT-sjefer, men POT i forhold til E-staben er som en melkebod å regne sammenlignet med landets samlede meierier.

Formalprosedyre for å beskytte Trond og Ap

Vi har videre hørt forlydender om at juristene rundt Gro og Trond har klart å skille ansvaret for Stay Behinds ytre apparat fra E-staben og Stay Behind, og fått gehør hos Lund for dette!

Det vil si at ansvaret for all kriminaliteten fra Spilhaug/Kjettingmannen & Co, Norasonde, Industrivernet, enmannsbedrifter i Tronds apparat etc. ikke legges på Trond og hans del av E-staben, og følgelig heller ikke kan føres videre oppover til de topper der det hører hjemme!

Hvis det er tilfelle, er det den største dekkaksjon som noensinne er gjennomført her i landet.

Stortinget må stille følgende spørsmål:

Hvem har finansiert det ytre apparat? F.eks. Spilhaug? (Vi vet at svaret er Forsvarsdepartementet og i sin tid Jens Chr Hauge gjennom kjøp av varer og tjenester fra Kjettingfabrikken; Arbeidstilsynet og Gudmund Harlem m/etterfølgere gjennom konsulentoppdrag; HV-budsjettet v/Forsvarssjefen; Stay Behind-budsjettet v/Trond; E-stabens hemmelige budsjett v/Trond og dessuten trolig tidligere DU og andre statsetater på lignende måter).

  • Hvem har etablert Stay Behinds ytre apparat/«støtteapparat»/Spilhaug-apparatet? (Vi vet at svaret fra begynnelsen er Jens Chr Hauge (se kap. 25.27) og at vedlikeholdssjefen er Trond!)
  • Hvem har definert arbeidsoppgavene? (Svaret er igjen Trond/Stay Behind med sine faste kunder på Youngstorget!)
  • Hvem har mottatt resultatene fra spaningsoppdrag, overvåking, etterretning etc.? (Samme svar)
  • Hvor mange fra det ytre apparat/«støtteapparatet» har plutselig fått statspensjon av Trond? (Svaret ligger gjemt i rapporten fra Karstad-utvalget – hele rapporten! – sammenholdt med lister fra Statens Pensjonskasse!)

Her bør ikke Spilhaug & Co, og heller ikke Trond, Jens Chr Hauge, E-sjefer, Forsvarssjefer, Gro og regjeringsmedlemmer slippe unna sitt ansvar. Spilhaug har på alle disses vegne drevet med omfattende kriminalitet mot hele det politiske Norge (og mot oss og mange andre), sammen med folk fra Industrivernet, Norasonde, og flere kommunale og statlige bedrifter og etater og andre som har bidratt med deltidsjobber etc. for det ytre apparatet. Heller ikke bør de direkte ansatte E-folk som har medvirket slippe unna.

Hvis hele rekken av ledere for dette apparatet helt til topps tror de skal bløffe Stortinget ved at de får Lund til å fremskaffe formaljuridiske betraktninger for å etablere den «benektbarhet» som bl.a. Per Borten har pekt på, tror vi både de og Lund undervurderer Stortinget!

Den Trond & Co har bygget opp, gitt penger og oppdrag, har han også gitt et kall, og påført seg selv ansvar!

Ping pong-ballen fra Lillehammer spilles videre?

På toppen av det hele hører vi at Lund planlegger en ny dekkaksjon over Lillehammer-saken – etter at vi ikke lenger klarer å holde styr på hvor langt opp i 20-30-tallet av dekkaksjoner vi er kommet!

Det begynte som vi tidligere har påvist med at Kommisjonen helst ville holde hele Lillehammer-saken utenfor sitt mandat, til tross for at stortingsdebatten om nedsettelse av Kommisjonen omfattet denne saken, at flere uttalelser fra stortingshold, herunder Ingvald Godal i klarspråk i en Telemark-avis, har gitt beskjed til Lund om at Lillehammer er viktig og at SV har engasjert seg sterkt i den flere ganger. (I samme avvis sa endog kommisjonsmedlem Berge Furre at Lillehammersaken var utenfor kommisjonens mandat!) Vi minner også om alle de beskjedene Lund har fått om å ta opp hele vår sak, som er nært knyttet til Lillehammersaken!

Etter at Rutgersen-saken og av-hemmeligstemplingen av desinformanten Frank Siljeholt har kastet nytt lys over dette, har Lund oppdaget at han likevel måtte gjøre noe, etter å ha ventet i det lengste. Vi minnes Nygaard Haug-utvalget som heller ikke ville ha Lillehammer, og i all hemmelighet fikk slippe av forsvarsminister Jørgen Kosmo!

Vi har gitt beskjed om at vi har stått klar til å hjelpe Kommisjonen, men har ikke fått anledning. Derfor har vi gått rett på general Torkel Hovland med informasjon, dog meget begrenset. Vi har bl.a. nesten ikke rukket å ta opp noe om Mossad Norge i 1996 med ham.

I løpet av den korte tiden Lund har jobbet med Lillehammer har vi hørt at Stay Behind-sjef Sven Ollestad har løyet om evakueringsøvelsene i juli 1973, og at Lund-kommisjonen vet det. Hvorfor skulle han gjøre det hvis han ikke har ansvar? Hvis ikke det var for å skjule norsk medvirkning?

Med Ollestad og evakueringsøvelsene er Lillehammer-saken bragt helt på dørstokken til Stay Behind og Trond. Da skulle Lund ha slått inn døren. Men hva er det vi hører han vil gjøre?

Det sies at han vil overlate hele Lillehammer til Lasse Qvigstad og hans «etterforskning» – mannen som flere ganger før har tildekket for å skjule påtalemyndighetens tidligere tildekking – til tross for at han vet at tildekking etter tildekking fra regjeringsutnevnte organer eller påtalemyndigheten var selve årsaken til at Stortinget ville ha en parlamentarisk gransking – og oppnevnte Lunds kommisjon!

Når han vet at nettopp Lillehammer-saken var den man hadde minst tillit til at enhver gransker eller etterforsker underlagt statsministeren og Ap-regjeringen ville bidra til å oppklare, er det sensasjonelt at han evt. sender den tilbake nettopp til stortildekkerne. Hva foregår i Lunds hode? Hvis dette er riktig, nødvendiggjør det også gransking av Lund!

(Vi er selvsagt klar over at Lund ikke på formelt grunnlag overlater saken til Qvigstad – han har jo allerede startet sin «etterforskning», mens Lund-kommisjonens innstilling går til Stortinget. Men når Lund ikke starter med Lillehammersaken før helt på slutten av granskeperioden, og etter å ha avdekket noe lar videre gransking ligge, betyr det i praksis at restetterforskningen fra dørstokken og inn døren til Trond og Ap elegant overlates til Qvigstad og dermed Aps egen gransking av seg selv. Det er det vi finner skandaløst.)

Infiltrasjon og økonomisk krigføring mot oss

Vi har redegjort for en rekke aksjoner der Trond har brukt sitt «benektbare» apparat mot oss – Industrivernet, Norasonde, folk i Oslo kommune, folk i Oslo Sporveier, folk i NSB osv., men aller viktigst Spilhaug-apparatet som vi har vært helt rettsløse overfor i en årrekke.

Høsten 1991 etter at vi to år på rad hadde avslørt aksjonene og flere av identitetene (men ikke tilknytningen til Spilhaug) i kriminelle aksjoner mot oss, ble det sannsynligvis fattet en beslutning på topplan i «den fjerde tjeneste»: Setsaas og Ramm skulle knuses, og deres økonomiske base for å slåss, holde ut og drive kontra-etterretning mot Ap og «den fjerde» måtte ødelegges. Alle metoder skulle tas i bruk, inkludert pågang på familiemedlemmer med aksjoner, provokatører og «oppvartere».

Det verste agenttilfellet i vårt personlige nærområde var en pillenarkoman som til slutt sågar ble ansatt i Forsvarets Bygningstjeneste der man hadde full kontroll med agenten/pillemisbrukeren. Nervepresset ble tydeligvis for stort for pillemisbrukeren i den dobbeltrollen han spilte, og han ble til slutt funnet i en tilstand av overdose der han ble sendt på sykehus for å måtte pumpes. Hverken doktor Gro, Trond eller sjef/FBT tok den jobben – den måtte vi ta! Vi gremmes over hensynsløsheten i dette systemet!

Noen av våre familiemedlemmer, medarbeidere og andre i våre omgivelser har vært utsatt for en fullstendig skruppelløs pågang fra Tronds agenter med metoder som langt fra tåler dagens lys etter Norges lover.

I september 1991 var vi midt inne i den første intense perioden med hyppige opplevelser og avsløringer. Vi hadde kontaktet Oslo Politikammer om den kriminelle virksomheten, og systemet fikk som nevnt åpenbart panikk, og fattet dramatiske beslutninger.

En av Tronds egne kontorsjefer, Terje Buljo, iverksatte operasjoner mot Setsaas og Holst, en av kvinnene i våre omgivelser m.v. Han var «alle steder», og etterlot seg endog visittkort!

Flere agenter ble infiltrert inn i Norsk Oljerevy som ansatte eller fast engasjerte. For Spilhaug, som da to år på rad var avslørt (apparatet – ikke dets identitet som Spilhaug-apparatet) sto også svært meget på spill. Infiltrasjonseksperten Spilhaug, kjent bl.a. fra infiltrasjon i de politiske partier, infiltrerte sågar sin egen familie inn i Norsk Oljerevy! Det viser hvilken trussel vi allerede i 1991 utgjorde for Gro/Trond og Ap, og med hvilken prioritet man forsøkte å stanse oss.

I samme periode som Buljo startet sin virksomhet klarte Christian Wester Spilhaug å bli infiltrert inn på fast engasjement i Norsk Oljerevy4, men sluttet kort tid etter at Buljo var blitt avslørt! Navnet Spilhaug sa oss ikke noe da – men det gikk opp noen lys for oss da vi i god tid før Bye/Sjues bok kom ut ble klar over identiteten til Spilhaug & Co!

Slik annonserte Norsk Oljerevy i september 1991 sine nye medarbeidere – uvitende om implikasjonene av den enes etternavn! (De to andre som er nevnt, har intet med dette å gjøre.)

Dette var høsten 1991 – med Buljo og Spilhaug i spissen for en flom av overvåkere, avlyttere, infiltratører, psykologiske terrorister, voldsmenn og provokatører mot hele vår gruppe. Det var det vi ønsket å få ryddet opp i med Forsvaret og dets underordnede ledd – og da i minnelighet på den måte som tjente Forsvaret og samfunnet best. Derfor Setsaas’ brev til Forsvarssjefen (vedlegg 4), som ble møtt med ett års øredøvende taushet og skyllebøtter i pressen fra Forsvarssjefens pressetalsmann samt ryktespredning om bordeller og ulovlige våpen fra samme hold. Siden har vi hatt hele systemet på oss, år etter år.

Dette systemet – og særlig Tronds Spilhaug-apparat har på ulike måter påført Norsk Oljerevy enorme ekstra utgifter og tap i løpet av de årene som er gått. En rekke Spilhaug-tiltak mot firmaet – som til slutt måtte selge ut hele virksomheten for å gjøre opp for seg – er kjent og vil bli meddelt den granskningskommisjon som før eller siden må komme. Blant konsekvensene var at Hans Henrik Ramm måtte arbeide mesteparten av tiden som sjefredaktør og adm. dir. for selskapet uten honorar og dessuten måtte stifte betydelig gjeld, foruten å miste muligheten for å bygge opp det som ellers ville vært en meget lovende fremtid for firmaet på de daværende aksjonærers hender. I tillegg til at magasinet ble solgt i 1995 måtte han selge huset sitt i 1996.

Setsaas’ økonomiske basis – hans familie – er også av Trond & Co påført adskillig skade, med store økonomiske tap. Setsaas har tapt alt han eide og har også måttet stifte betydelig gjeld.

Det er således særlig to familier som idag sitter med store skader som følge av Tronds virksomhet – noe som Lund-kommisjonen tydeligvis tror kan avskrives som benektbart ved å frita Trond fra ansvaret for E-stabens og Stay Behinds ytre apparat eller «støtteapparat», herunder Spilhaug-apparatet. Vi går ut fra at Stortinget griper inn.

Vår klage til Kontrollutvalget sommeren 1992, som i realiteten gjaldt Tronds ytre apparat (Spilhaug, Mossad etc.), ble jo behandlet av dobbeltbeskytteren Kjell Magne Fredheim som satt i arbeidsutvalget i HV-landsrådet og samtidig i Kontrollutvalget sammen med Rakel Surlien, som på sin side var oppnevnt som sjef for Industrivernets utvalg av dets direktør Jan Fredrik Wold-Hansen. Sistnevnte satt også i arbeidsutvalget i HV-rådet og har dessuten deltatt i Tronds aksjoner mot oss.

Lund ignorerer provokatører!

En sammenligning bare av innholdsfortegnelsene i denne bok og den kommende innstilling fra Lund-kommisjonen vil vise om vår frykt er berettiget. Og den aller beste målestokken på granskningen til høyesterettsdommer Lund: Hvor mange provokatører fra Gro og de hemmelige tjenestene har han avslørt? Vi kjenner til flere navngitte provokatører som ikke er blitt avslørt av andre enn oss. Mange av disse har operert direkte mot Stortinget, Lunds egen arbeidsgiver!

Hvorfor har ikke Lund-kommisjonen, som etter oppdrag fra Stortinget skulle granske ulovligheter fra de hemmelige tjenester, ikke avslørt den mest alvorlige kriminaliteten fra E-tjenesten, POT, Mossad og resten av Ap-systemet, bruk av provokatører mot Stortinget?

Dette er folk som har fortalt de mest utrolige historier nettopp om ulovligheter fra disse tjenestene, i den hensikt å bli trodd, for på det grunnlag å drive innhenting og planting av informasjon og lure stortingsrepresentanter til å gå ut med historier som siden kunne skytes ned og diskreditere dem. De har også hatt til hensikt å skremme og forvirre og plante informasjon som kunne påvirke beslutningene. Kommisjonen vet godt om disse folkene. Tror den kanskje de snakker sant? I så fall skulle vel det vært gransket? Men det ville også avslørt at de var provokatører. Hadde Lund gjort jobben sin, skulle alle disse vært avslørt og anmeldt:

  • Jarl Inge Johnsen
  • Roy Skoglund
  • Tor Thomassen
  • Alfred Nordeide
  • Lars Reiermark som selv ifølge tidligere kolleger (bl.a. fra Libanon) forteller at han tok imot h. r. adv Annæus Schjødt da denne under dekke av å være journalist fikk adgang til den norske UNIFIL-bataljonen og deretter ble bortvist (se kap. 1.3)

Dessuten, av en litt annen type og mer raffinerte:

  • Frank Siljeholt
  • Finn Sjue
  • Alf R Jacobsen

Det hadde vært en smal sak for Kommisjonen å avsløre disse, og det helt uten hensyn til hva den måtte mene om oss. Hvorfor er heller ikke det gjort? Det ville også ført til opprulling av mye, mye mer!

Så utrolig som det kan høres, trengs det nå en gransking av granskerne som skulle granske granskerne, nemlig Lund-kommisjonen selv. Når det nå som vi har forstått viser seg at Kommisjonen ikke har gjort noe med provokatørene mot Stortinget, er dette den aller sterkeste grunnen.

1 Mark Lloyd: «The Guinness Book of Espionage». Da Capo Press, New York, 1994. Side 201.

2 Erling Folkvord og Espen Mathisen: «Sannheta om boblebadet». Cappelen 1991.

3 Chapman Pincher: «Their Trade is Treachery”. Sidgwick & Jackson. London 1982. Side 277 i paperback-utgaven.

4 Norsk Oljerevy nr. 9/91.

Vedlegg 3

Tre brev fra Petter Holst til Willy Haugli,
underslått av Leif A Lier

a) Brev av 17. november 1991
b) Brev av 13. desember 1991
c) Brev av 7. august 1992

Vedlegg 4

Brev fra Setsaas av 29. april 1992 til Forsvarssjefen,
svarbrev av 28. april 1993 fra oberst Hans Dramstad,
Setsaas’ svar m/notat og to andre relaterte brev.

Vedlegg 12

Endelig avskjedigelsesbrev til
Erik Knutstad med vedlegg

  1. Brev av 15. juni 1995 fra Utenriksdepartementet
    til byråsjef Erik Knutstad
  2. Vedlegg til samme: «Sjekkliste ved fratredelse»

Hvorfor denne siden

Illusjonen om at vi styrer noe som helst gjennom våre demokratiske institusjoner får seg en brist, når vi tar inn over oss, at 18 regjeringer gjennom 50 år har ført nei-folket inn i EU. Vi må mane slike bilder frem på netthinnen!
Ved eksemplet «Grev Coudenhove-kalergi» kan det bli klart, at EU, FN m.m. er verktøy i en geopolitisk plan, hvor folkeslag og raser er brikker styrt av en usynlig, kynisk elite.  Et forsøk på å beskrive dette er nedfelt i boka: «Nasjonalstatens Oppløsning; Mellom EU og Islam»

Kanskje det neste handler om skole og oppdragelse. Staten har etablert et eget liv, som er avhengig av traumatiserte undersåtter. Dens varemerke er «tankefrihet», og det er få som klarer å gjennomskue bedraget.
Best sier kanskje Vladimir Megre det i bokserien «The Ringing Cedres of Russia» (Les om den første av dem, som er oversatt til norsk her.
Les de første 9 bøkene som pdf her!)
Megre siterer Anastasia og sier: Hva nytter det oss å ha tankefrihet, når vi lærer helt fra små, at andre eier vår oppmerksomhet? Nær sagt alle institusjoner i samfunnet er bygd på dette: Skole og barnehage, universitet og militær. På jobben eller i møtet med politi i gata, overalt er kravet det samme: Det store «VI» har når som helst krav på din oppmerksomhet!
Hermed er det lagt til rette for gode medløpere, som ikke klager, når de bare har sex and shopping. Da tåler vi så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.
Her er en rekke artikler angående skole og oppdragelse.

Så har vi kommet til øverste etasje i vår verden: Verdienes verden. Boken “Vi Guder, eller hvordan du blir konge og fortsetter å være det!” handler om å kvitte seg med de usynlige bånd, som holder oss fast; eller rettere, som vi holder oss selv og hverandre fast med. Dogmene, som holder vårt system gående.
Så lenge vi lar staten forme våre barn, vil den fortsette å skape historieløse slaver. For å bryte det må vi våkne og ta ansvar for livet og hverandre. Vi må finne mål som kan overdøyve grådighetens sneversyn. Vi må skape bilder, som bygger en fremtid i stedet for vår egen undergang!

The peculiarity of the early development of the Nikitin family.

The couple Nikitin began to plan their paranthood upon marriage. Conception and birth should not be merely conincidenses. The earlier you start planning the active development, the better.
Nikitin developed training methods and educational games. These games have been popularized so far by various authors. Family fitness equipment is actively used and very radical exposure to cold and warmth, ostensibly to minimize various colds in children, and if children are sick – to do without medication. Boris and Lena have written many books to elaborate on this.
Boris Pavlovich Nikitin formulated a hypothesis which asserts that over the years a person loses the ability to develop (see also: Montessoris theory about sensitive periods and Vygotsky’s Zone of Proximal Development). Effective development is lost forever. There are certain times and certain conditions for the most effective development. This applies to every person. The measure can be considered NUVERS asinhronat – the time gap between the «point» of maturation and the beginning of development. According to Nikitin, basic abilities are laid in early school age.
Conversations with the grown up children of the Nikitins, held in 1988, were described in detail in the book by the German journalist Marianne Butenshön. After 12 years, after the death of Boris Pavlovich Nikitin, a Russian translation of the book has been used in a highly distorted form, in the publication, presented as a fresh interview of 2000, without reference to the source and the actual date. As a result critical messages about the Nikitin family began to appear. Serious criticism from experts then followed. In 2011 the Nikitin family published their own site to promote their positive experiences with their parents and their upbringing. They are now actively developing these traditions in their own families.

In 2012, Nikitin had 27 grandchildren and 3 great-grandchildren.

Enjoy the video!
Its in russian, but no translation is actually needed.
The title is something like:

«Did we the right things?»