La oss minne om hva Watergate handlet om: Det materielle var at det regjeringsbærende parti foretok innbrudd hos opposisjonspartiet og installerte mikrofoner slik at man fikk vite hva som ble planlagt særlig i valgkampen. Den forverrede omstendighet var at det langt fra var klare skott mellom den republikanske aksjonen og de statlige hemmelige tjenester. Det som toppet saken var all manøvreringen for å tildekke. Mens de fleste aksepterte at president Richard Nixon ikke kjente til innbruddet og avlyttingen, var det ingen som trodde at han var ukjent med tildekkingen.

Grogate handler ihvertfall om det samme: Politisk overvåking og avlytting. Bruk av de statlige hemmelige tjenester til partipolitiske formål. Aktiv tildekking med opplagt medvirkning på regjeringsnivå.

Det er flere likhetstrekk. Da de første avsløringene kom, forlangte Nixon alle kort på bordet! Han hadde intet å skjule – her skulle det granskes! Archibald Cox ble oppnevnt som spesialetterforsker under instruks av riksadvokaten, Elliot L. Richardson og hans nestkommanderende, William D. Ruckelshaus. Sett inn Brundtland/Kosmo/Faremo for Nixon, Dahl for Cox, Rieber-Mohn for Richardson og Busch/Qvigstad for Ruckelshaus, så ser man hva vi mener!

Da tildekkingen ble åpenbar, måtte Nixon etter press fra Kongressen sparke Cox, Richardson og Ruckelshaus i et forsøk på å redde seg selv. Det minner oss om hvordan regjeringen Brundtland måtte bøye av fra presset fra Stortinget om å få stanset Nygaard Haug-pinlighetene, og ga Nygaard Haug ordre om bråstopp. Kanskje litt mer «the Norwegian way», men samme realitet.

Vi er kommet mye kortere i prosessen i Norge, men alle har for lengst forstått at mistankene sitter dypt hos Stortingets flertall.

Det er det grunnlag for. Vi mener vi kan vise at Grogate er mye verre enn Watergate. Det hemmelige nettverket er ikke etablert ad hoc foran ett enkelt valg, men bygget opp som et permanent system basert på 50 års historie om å trygge Arbeiderpartiets makt. Det har vokst seg inn i mye større deler av statsforvaltningen, justisvesenet og de hemmelige tjenester enn i USA. Det brukes virkemidler av langt grovere kaliber enn den «stakkarslige» avlyttingen av Watergate-bygningen. Vi har ikke sagt at man helt til topps har kjennskap til alle virkemidlene, men ihvertfall kjennskap nok til å bruke systemet når det passer og innkassere fordelene av resultatene i den grad det måtte operere på egen hånd. Og konsekvensene for Rikets sikkerhet er helt annerledes enn i USA – det har regjeringstalsmenn redegjort for selv.

Riktignok ble disse konsekvensene benyttet av disse talsmennene til å legge press på Stortinget og andre om å holde fingrene fra fatet. Her har vi et nytt likhetstegn med Watergate: Nixon gjorde også i sakens første fase forsøk på å kriminalisere avslørerne Bob Woodward og Carl Bernstein. Vi kjenner oss igjen selv også. Vi har papir på at dette er brukt mot oss.

Vi kan også bevise at det er benyttet provokatører mot Stortinget. Disse har hatt til hensikt å villede og diskreditere stortingsrepresentanter, gi falske opplysninger og drive etterretning, og har drevet dels med bruk av falskt navn, dels under dekke av journalistisk virksomhet. Vi vet at etterforskning vil vise at disse direkte eller indirekte er betalt med offentlige midler, og at de har arbeidet direkte eller indirekte under Regjeringens ledelse. Dette er en side av saken som gjør Grogate meget mer alvorlig enn Watergate.

Et fellestrekk med Watergate er at Grogate gjelder dagsaktuelle forhold. Vi fristes til å gjøre som daværende journalist, nå redaksjonssjef Halvor Elvik i Dagbladet gjorde i sin bok «Politi – Presse – Overvåking»¹: sitere fra en «Ny Tid»-kommentar fra 1977²:

«Det er all grunn til å tru at det i 1990-åra vil dukke opp fakta om kva dei hemmelege tenester i Noreg sette i gang i 70-åra som ingen idag (1977) kan tenkje seg skjer akkurat no. Det avskrekkande ved Watergate var at saka vart rulla opp før ho vart gamal. Før det var mogleg å skrive Watergate på liste over ‘fortidas synder’.»

Velkommen til 90-årene! Det er vel først og fremst Ronald Bye som har rett til å formulere en slik hilsen til Ny Tid og Elvik av 1977. Vi har ikke tenkt å vente på en ny Ronald Bye anno 2015!

Men vi ser ikke bort fra at det kan komme en eller flere nye Ronald Bye anno 1995. Det var det som skjedde i USA etter at presset hadde begynt å bygge seg opp gjennom media og Washington Post. Et av de viktigste nøkkelvitnene for senatskomitéen under Sam Ervin som til slutt rullet opp saken var John Dean, da avsatt juridisk rådgiver for Nixon. Slik beskriver Tor Strand Deans vitnemål i 1973³:

«… Dean var selv klar over sin situasjon da han sa: ‘Det kommer til å bli mitt ord mot én manns ord, det kommer til å bli mitt ord mot to manns, det kommer til å bli mitt ord mot tre manns, og sannsynligvis, i noen tilfeller kommer det til å bli mitt ord mot fire manns.’ Men likevel måtte sannheten fortelles. ‘Jeg er bedt om å fortelle sannheten, og jeg har fortalt den nøyaktig slik jeg kjenner den.’

Det som viste seg å være styrken ved Deans vitneforklaring, var at her sto for første gang under forhørene et vitne fram og hevdet det som mange hele tiden hadde hatt en mistanke om måtte være riktig, nemlig at presidenten måtte ha hatt kjennskap til, om ikke selve watergateoperasjonen, så i alle fall til dekkoperasjonen, som ble planlagt og utført delvis fra Det hvite Hus …

Svakheten ved forklaringen var at det ikke kunne bevises at den var sann. Dean kunne ikke legge frem dokumenter eller lydbåndopptak … Man fikk tro ham eller ikke. Forhøret av Dean og utviklingen de følgende uker ble en troverdighetsprøve, i første omgang for John Dean, senere for Richard Nixon …»

Her legger vi merke til nok et likhetspunkt: Mens de første operasjonene i Watergate-saken ble iverksatt av ytre ledd, ble dekkaksjonene organisert fra Det Hvite Hus. Det er akkurat det vi har sett også. Jo mer aksjonen gikk over til å bli dekkaksjon, jo mer så vi at Justisministeren og Statsministerens kontor måtte være innblandet. «Et politisk system i krise» ble det ofte sagt i Watergate-sammenheng. Det kan vi trekke frem i Norge også.

Ifølge Tor Strand fortalte John Dean også:

«at han hadde utarbeidet et langt notat for presidenten med oversikt over personer som man fra Det Hvite Hus oppfattet som politiske motstandere. Hensikten var å legge grunnlaget for en hetskampanje når valget var over og Richard Nixon behørig gjenvalgt …

Dette var alle som Richard Nixon oppfattet som sine uvenner, folk som hadde gjort det vanskelig for ham i hans politiske karriere og som nå skulle få svi for det.»

Er det noen som er i tvil om likhetene på dette punkt? Den eneste ulikheten måtte være at Nixon var elskverdig nok til å vente til etter et valg, mens diskrediteringen av andre politikere i Grogate-systemet pågår hele tiden mot de som er aktuelle til enhver tid.

Hvem kommer til å snakke først i Grogate? Hva vet f.eks. statssekretær Øystein Singsaas ved Statsministerens kontor?

Dean sa forøvrig i sin forklaring at «det vokste en kreftsvulst på presidentembetet, og at om den ikke ble fjernet, ville presidenten selv komme til å dø av den»⁴. Det uttrykket er også benyttet i Norge – av Ingvald Godal⁵:

«Alt tyder på at det er vokst frem en kreftsvulst rundt de hemmelige tjenester. Svulsten inkluderer flere høyt plasserte personer i det norske samfunn. Denne svulsten må opereres vekk.»

Det er også avslørt mye rart i USA’s fortid, opp gjennom årene, ikke minst den fullstendig villstyrige kommunistjakten under J. Edgar Hoover i etterkrigstiden, og senere hvordan han bygget opp enorme personarkiver for å holde orden på både kreti og pleti. Men ikke noe av dette førte til noen presidents avgang. Det var først da en sittende president ble tatt med buksene nede.

Det er en viktig forskjell mellom Watergate-avslørerne i Washington Post og denne boken som Grogate-avsløring: Washington Post tok ikke hensyn til Rikets sikkerhet, men ga klar beskjed om at man prioriterte den frie presses informasjonsplikt da de rusket opp i Det hvite hus.

Vi har tatt hensyn til Rikets sikkerhet. Vi har omhyggelig vurdert hver vår taushetsplikt i forhold til det vi har fått kjennskap til i våre respektive tjenesteforhold i staten, og holdt alt dette utenfor. Under etterforskningen av aksjonene mot oss har vi kommet nær de hemmelige tjenesters muligens legitime virksomhet, men har omhyggelig stanset der vi frykter at et grensesnitt mot forhold som ikke bør avsløres nærmer seg. Det hindrer ikke at vi har bragt enkelte opplysninger som fortsatt er hemmeligstemplet, men da er det så opplagt at stemplingen ikke tjener noen hensikt for Rikets sikkerhet at vi ikke er bekymret for det, og disse få opplysningene er heller ikke frembragt på noen som helst ulovlig måte, men på vanlig journalistisk vis som heldigvis er lovlig i Norge.

Den forskjellen skal myndighetene være glad for. Det finnes nok velmenende folk som føler oss som glefsende terriere i forhold til ting de selv – ut fra uvitenhet om tingenes egentlige tilstand – helst så fikk forbli tilsløret. Da bør de tenke på hva slags rovdyr de kunne vært utsatt for. Og det egentlige ansvaret ville fortsatt måttet blitt lagt på misbrukerne av det hemmelige.

25.21.1 Holst og Fritzner

Kaj Holst var de siste årene av krigen antakelig den mest sentrale motstandsmann ved siden av Jens Chr Hauge. De to reorganiserte hele Hjemmefronten sammen fra en felles dekkleilighet og ble meget gode venner. Det virker opplagt at Holst ville ha kunnet spille en svært sentral rolle i etterkrigs-Norge hvis han hadde fått leve. Det fikk han ikke. Ca. 50 dager etter krigens slutt, ved St. Hans-tider 1945, ble han funnet skutt i Sverige. Saken ble henlagt som selvmord. Det er imidlertid senere fremlagt solide bevis som entydig peker i retning av en henrettelse. Disse er, i likhet med sakens øvrige fakta, presentert i Espen Haavardsholms bok «Taushetens pris», og vi gjentar dem ikke her¹.

Menneskeliv ble blåst ut kjapt og hyppig under krigen – utført av alle sider. Krigens krav gjorde seg gjeldende. Vi har full forståelse for at også den norske Hjemmefronten selvsagt måtte benytte seg av likvidasjon som metode. Vi er imidlertid også enige med Espen Haavardsholm når han² mener tiden etter 50 år burde være moden for en gjennomgåelse også av disse forhold, slik det f.eks. ble gjort i Danmark allerede i 1945, da opptegnelser over den danske motstandsbevegelses likvideringer ble gjennomgått. De aller fleste ble funnet rettmessige, men i noen få tilfeller ble ofrene gitt posthum oppreisning.

I Norge ble det også gjort opptegnelser over henrettelser som ble besluttet av Hjemmefrontens leder, Jens Chr. Hauge. Krigens krav nødvendiggjorde at han opptrådte både som aktor og dommer, uten forsvarer, og i noen tilfelle som eksekutør selv. Det har ikke vi noe å bemerke til, tvert imot må Hauge krediteres sin besluttsomhet, men også for i utgangspunktet å legge grunnlaget for en viss rettssikkerhet nettopp ved nøyaktig å sørge for visse formaliteter og nedtegnelser – selvsagt med vanlig forbehold om at dette virkelig omfattet alle saker.

Lister over henrettede finnes den dag i dag, men selv 50 år etter er de stemplet med de aller rødeste hemmelighetsstempler, og hensikten er visstnok at det for alltid skal forbli slik. Vi har fått opplyst fra en helt sikker kilde som selv har studert materialet at arkivene omfatter 75-80 henrettelser besluttet av Hauge/Milorg.

Forskeren Inger Cecilie Stridskleiv³ har arbeidet med saken, og kommet frem til et tall på 150 sannsynlige henrettelser⁴ utført av hjemmefronten, hvorav 11 etter krigens slutt og én så sent som i desember 1945. Endel av disse kan imidlertid ha vært utført lenger nede i organisasjonen eller av enkeltpersoner. Hun kan imidlertid fortelle om et Iikvideringsoffer som ble hardt skadet, men overlevde – Ingolf Andresen, en grenselos som ble antatt å samarbeide med politiet. Siden han overlevet, ble han stilt for retten etter krigen – og frikjent! «En kan si at dette er den eneste norske likvidering som er rettslig prøvet,» skriver forskeren.

Professor i moderne historie, Ole Kristian Grimnes, sa til VG⁵:

«Når dette temaet nå kommer opp, er tiden kanskje inne til at en mann som Jens Chr Hauge sier noe mer enn han hittil har gjort om hvordan likvidasjonssakene ble behandlet i sin tid.»

En annen kilde⁶ oppgir at Hauge i 1947 skrev til daværende riksadvokat Andreas Aulie om prinsippene som ble fulgt før det ble gitt ordre om eksekusjon: Det måtte foreligge bevis for agentvirksomhet eller angiveri; det måtte være fare for gjentakelse; det måtte foreligge betydelig og overhengende fare for organisasjonen, og eksekusjon måtte være eneste mulige forsvarsmiddel. Det ble oppgitt at tilfangetakelse gjentagne ganger hadde vist seg å være livsfarlig og ineffektivt. I en annen henvendelse av 1948 skal Hauge ha gjort det klart at alt bevismateriale om de likviderte ble tilintetgjort umiddelbart etter domsfellelsen.

Hauge skal videre ha opplyst at han hadde forsøkt å verve en høyesterettsdommer til å dømme i slike saker, men vedkommende mente det ikke ville passe seg, fordi han ville kunne komme til å få dem igjen i Høyesterett etter krigen. Hauge, med erfaring en kort periode som dommerfullmektig, måtte ta jobben selv. Den anklagende instans ble også den dømmende.

Rettsoppgjøret for landssvikere ble grundig gjennomført i årene etter krigen, og som nevnt i Danmark også for hjemmefrontens virksomhet. Forholdene i Norge kan ha berettiget at man ventet en tid med å gjøre noe lignende i Norge. Men 50 år er svært lang tid. Vi var både før og etter krigen på alle andre måter nøye med de legale rammer omkring virksomheten under krigen – mer enn de fleste andre land. Vi tenker da særlig på Elverumsfullmakten gitt av Stortinget under C. J. Hambros presidentskap, en fullmakt som ga den norske London-regjeringen en helt annen legitimitet enn andre eksilregjeringer hadde. London-regjeringens bruk av fullmakten ble også nøye gjennomgått etter krigen. Det gjaldt også alt lovverk etc. Så langt som mulig ble hele okkupasjonstiden passet inn i rettsstatens legalisme – unntatt Hjemmefrontens virksomhet. Selv idag vil mange mene det er helligbrøde å kreve noe slikt, men det ville fullført et ellers imponerende arbeide.

Vi tviler ikke på at resultatet som i Danmark ville vise at det aller meste, også av likvidasjonene, var i sin skjønneste orden. Men vi vil gjerne vite det, slik at man får lagt til ro f.eks. den tvil om sakligheten ved henrettelsesbeslutninger slik den som kom frem i den såkalte Fritzner-saken. I forbindelse med en sak for Stortinget i 1948 om eventuell forbigåelse av kaptein Ola Fritzner i en ansettelsessak avgjort av forsvarsminister Jens Chr Hauge, avga Ruth Hanoa en erklæring som eventuelt skulle kunne kaste lys over motivet⁷:

«Politifullmektig Gunnar Waaler som av og til har vært hjemme hos min mann og meg omtalte under et besøk innunder jul 1945 et maskemøte mellom ham, kaptein Fritzner og forsvarsministeren J. Chr. Hauge under krigen. Jeg forsto av Waaler at Fritzner og Hauge var blitt uenige og da Fritzner var gått skulle Hauge ha uttalt:

‘Dette var en ynkelig forestilling. Han er ferdig og jeg skal sørge for at han (Fritzner) aldri mer kommer opp.’

Waaler fortalte videre at Hauge hadde avgitt ordre til at Fritzner skulle likvideres, men dette hadde Waaler avverget, idet han (Waaler) skulle gå god for Fritzner.»

Det er blitt stående store spørsmålstegn ved Jens Chr Hauges navn i forbindelse med Kaj Holst-saken. Haavardsholm skriver i boken f, eks. om Hauge og Holst:

«To venner. To nære medarbeidere.

Er det ikke påfallende at den ene – som kommer ut av krigen som keiser av motstandsbevegelsen og som nøkkelskikkelse i det statsbærende norske partiet – sommeren 1945 og seinere ikke gjør mer for å komme til bunns i hva som skjedde med hans venn?»

Dagbladets Hans Fredrik Dahl tolket dette dithen at Haavardsholm antydet at Holst skulle være drept av hensyn til Hauges «ære»⁸. Det benektet Haavardsholm, og han ga da denne forklaring⁹:

«Det er riktig at det har opprørt meg på det menneskelige planet at Hauge åpenbart har vært med på å dekke over det som skjedde med hans nære venn. For øvrig er fakta sterke nok, uten den typen hypoteser som … Dahl … har forsøkt å tillegge meg.»

Det hindrer ikke at de fleste vil måtte være enige i akkurat det som Haavardsholm skrev: Påfallende, hverken mer eller mindre. Det gjelder imidlertid etter vår mening ikke selve Hauges taushet, for Hauge er absolutt taus om alt, og det er en skål for seg selv.

Vi er også enige om at fakta er sterke nok, men langt fra så klare at man kan danne seg eller avvise noen som helst slags hypoteser (disse punkter unntatt de med egne fotnoter er i sammentrengt form hentet fra boken):

Til tross for overveldende bevis mot selvmordsteorien ble det svenske politiets selvmords-henleggelse stående

Saken ble 49 år etterpå – i september ifjor – i Sverige hemmeligstemplet «til evig tid»; hvilket aldri skal ha skjedd før i Skandinavia (med ett unntak som vi kommer tilbake til)

Professor Ingvar Bergstrøm, som har undersøkt Holst-saken siden 1946, hevdet i 1994 at «beslutet att likvidera Kaj Holst måste ha fattast högt upp i den norske motstandsrörelsen. Svensk militär, polis m fl måste ha varit innförstådda. Bergström var knyttet til svensk E-tjeneste under krigen og kjent som en av de svenskene som ydet norske motstandsfolk mest hjelp.

Pensjonert generalmajor Ole Otto Paus uttalte¹⁰: «Kaj Holst ble helt opplagt drept. Det kan jeg avlegge salighetsed på.» Søster til Paus’ kone var nygift med Kaj Holst like før henrettelsen, og norsk etterretningsmann fra London.

Paus fant på et E-tjenesteoppdrag i Sverige i 1954 en person som delvis ga ham morderens identitet, men som ikke våget å opplyse om den fullt ut

Etter dette oppdraget fikk Paus beskjed fra sin sjef general Ole Berg, om at det var «livsfarlig» å foreta undersøkelser i Holst-saken

Det er ved et par anledninger lansert teorier om at saken kan ha sammenheng med et svensk-amerikansk «etterretningskup» på Lillehammer i frigjøringsdagene, uten at dette er knyttet sterkere til Holst enn at han kunne ha kjent til dette¹¹. Det er ikke mulig å vite om dette er en avledningshistorie eller en god teori.

Både norske myndigheter og en rekke private, bl.a. pårørende av Holst, har gjort tallrike, men forgjeves henvendelser til svenske myndigheter om å få utlevert de hemmelige dokumentene¹²

Det finnes viktige dokumenter om Holst-saken i Trond Johansens arkiver. Også han nekter å utlevere disse. Det er sagt at de mest gjelder «etterretningskuppet», men det vet man ikke noe om¹³

Opplysningene kan peke i alle slags retninger. Var morderne norske eller svenske, nazister eller kommunister? Var det noe helt personlig? Det som er opplagt, er at svenskene dekker over, men noe dekkes også i Norge. Norske krav om åpenhet i Sverige tyder på at saken er mest ubehagelig i Sverige, men her kan det være et spill mellom de to regjeringene for å villede almenheten – for alt vi vet.

Det eneste som er sikkert, er at «noen» har interesse av at denne saken tildekkes etter 50 år. Vi kan ikke forestille oss én eneste legitim grunn til det, uansett hvem som måtte være skyldig eller hvilket minne eller nasjonalhelligdom som kan bli blamert. Men vi har gode forestillinger om hvem som har makt til å fremtvinge slik tildekking, både i Norge og Sverige.

Noen ser en sammenheng mellom Holst-saken og rekken av henrettelser avsagt og utført av Milorg-sjef Hauge under krigen, pga. fellesnevneren at det er lagt evig hemmelighetsstempel på begge.

Noen ser en videre sammenheng til påstandene om svakt begrunnede henrettelsesbeslutninger fra Hauges side under krigen, jfr. Fritzner-saken (se foran), og Holst-saken, mens andre ser Fritzner-saken mer i sammenheng med at Jens Chr Hauge synes å ha hatt et nokså motsetningsfylt forhold til offiserer som sådan (som forsvarsminister avsatte han flere generaler). (Vi vil også for ordens skyld nevne at CC var meget skeptisk til Fritzner.)

Det er også de som ser en sammenheng mellom de ulike «lokk» og Jens Chr Hauge’s generelle vilje og evne til å få tingene som han vil ha dem – også på helt beslektede områder. Haavardsholm nevner i denne forbindelse to historier: Hauges rolle vedrørende tungtvannet til Israel (i denne boken omtalt i kap. 5.4) og hans voldsomme innsats for å hemmeligholde et lite familieskjelett som de fleste andre ville tatt med godt humør. Her følger en sammentrengt versjon av den siste, basert på Haavardsholms fremstilling¹:

En av Martin Unges nærmeste medarbeider var en svenske ved navn Birger Sjöberg. Han gjorde en fremragende innsats og nøt stor popularitet. Han var spådd en stor fremtid da han dessverre falt på post i 1944. Han etterlot seg en ung enke, Liv Grannes, som senere ble Jens Chr Hauges annen hustru.

Etter krigen kom det frem at «Birger Sjöberg» var et psevdonym, og at mannen i virkeligheten var helt norsk, Nils Berdal fra Åfjord, men før krigen ettersøkt for bedragerier. Ved hjelp av press og trusler klarte Hauge å hindre at dette ble offentliggjort. Tyve år senere sto Berdals bror frem i VG med den samme historien, i intervju med Dag Christensen. Det var nå for sent å sette lokk på, men nå ble broren på det groveste æresskjelt, rykter ble satt ut om ham og om forholdet til hans tidligere arbeidsgiver NSB, og VG bøyde unna: Broren ble stemplet som upålitelig, løgner og plattenslager.

Etter ytterligere tyve år klarte Helgeland Historielag å få historien endelig bekreftet. Hauge forsøkte pånytt å true laget til taushet – førti år etter krigen. Til slutt fikk Nils Berdal alias Birger Sjöberg sitt velfortjente monument med begge navn på stedet der han ble skutt som patriot, Linge-offiser og SOE-agent.

Hvis denne historien er sann – og vi har ikke sett den dementert – har Hauge bare seg selv å takke når det spekuleres i hva slags motiver han kan ha når han gang på gang dukker opp når det skal settes lokk på faktiske opplysninger. Vi merker oss også at den stakkars bror Berdal på midten av 60-tallet tydeligvis ble utsatt for akkurat den samme «strategi for diskreditering og kriminalisering» som vi har vært utsatt for, og som inngår for hyppig bruk i kokeboken til «den fjerde tjeneste».

Vi vil ellers for vår del mane til adskillig varsomhet. Som nevnt er det ingen som vet at Hauge vet noe mer om Holst-saken, og ingen som vet at han ikke har gjort noe (han har nok av hemmelige kanaler å undersøke langs).

En annen sak som til slutt ble oppklart, men aldri gjort opp, er den såkalte «Rittmester Normann-saken»¹. Historien er til slutt skrevet av rittmesterens sønn og behøver derfor ikke være helt objektiv.

Rittmester Harald Normann var sjef for Hærens flyskole på Kjeller da krigen kom i 1940. Han var blant de ta som tidlig innså risikoen for et tysk angrep, og sørget 8. april for å bringe en del av flyparken i kamuflert sikkerhet på et nærliggende vann. Uavhengig av dette kom han i en situasjon der han måtte arrestere enkelte lensmenn pga. irregulær opptreden ifbm Kongens fluktrute, men saken ble oppklart og lensmennene satt fri samme dag. Noen dager senere tok rittmesteren i mangel av klare ordre fra Oslo det standpunkt at hele flyparken måtte bringes i sikkerhet i Sverige, og fikk delvis gjennomført dette før han plutselig ble arrestert. Arrestordren var utstedt av general Otto Ruge pga. den siste forflyttingen av flyene fordi den var gjort uten etter ordre. Først 50 år senere kom den sannsynlige forklaringen på dette: En besøkende offiser fra Oslo, oberst Thomas Hartvig Gulliksen, hadde bragt inn mistanke om at rittmesteren visste om invasjonen, og derfor kunne være femtekolonnist. Men i mangel av bevis kom dette ikke med i saksdokumentene.

Etter noen måneder i fangenskap sammen med NS-medlemmer, der rittmesteren ble tvangsparadert til spott og spe for hele lokalbefolkningen, ble saken droppet, og etter krigen fikk rittmesteren fullt medhold i alle sine tjenstlige disposisjoner. Men i den påfølgende tiden var han paria for de norske motstandsfolkene, og både han og hans familie stemplet som nazister pga. arrestasjonen. I fortvilelse over dømmesyken fra de gode nordmenn sendte han i et uoverveiet øyeblikk inn søknad om medlemsskap i NS, men trakk søknaden tilbake etter noen få dager. I mellomtiden var den blitt avslått av NS fordi han ble regnet som farlig for dem. Normann dro til Sverige men kom senere tilbake på tokt til Norge, ble arrestert av tyskerne og satt det meste av krigen i tysk krigsfangenskap.

Han var altså blant de få som tok ansvar og handlet riktig i aprildagene, og skulle også vært krigshelt etter påfølgende handlinger og mange års krigsfangenskap i Tyskland. Men etter krigen ble han møtt med prosess etter landssvikloven.

Selv om han ble frikjent av den militære undersøkelseskommisjonen som vurderte hans tjenestlige disposisjoner, ble landssviktiltalen opprettholdt i mange år, og familien fikk oppleve å bli nektet arbeid, konfiskasjon av bankkonti, rettsløshet og mobbing inntil saken til slutt ble henlagt. Likevel gjensto ett nåløye: Forsvarsminister Jens Chr. Hauge skulle personlig avgjøre om hver enkelt offiser med den minste kritikk mot seg skulle beholde jobben eller «utrenskes». Rittmesteren fikk foretrede for Hauge, som i et foreløpig svarbrev klart erkjente at han hadde satt seg inn i saken. Likevel ble rittmesteren «utrensket», slik at vanæren besto inntil avskjeden i 1975 ble omgjort til «avskjed i nåde».

Poenget i denne sammenheng er at den iskalde Jens Chr Hauge selv i 1949 ikke var i stand til å se bort fra ett lite feilskjær under en desperasjon som Hauges egen side var skyld i, mot en bakgrunn av 99% heltemodig krigsinnsats. Hauges generelle motvilje mot yrkesoffiserer hadde sikkert sammenheng med dette, men i tillegg viser det en maskinmessig tenkning og en systematisk gjennomføring av en strategi med «høyere hensikt» som ikke inneholdt det minste rom for alminnelig menneskelig omtanke og omsorg. Systemet knuste en hel familie, og sa aldri en gang unnskyld. Dette illustrerer en anti-individualisme og bulldozer-mentalitet i den antatt gode saks hensikt som kvalitativt moralsk ikke skiller seg mye fra de totalitære regimer man sier seg å bekjempe, selv om konsekvensene selvsagt var mye mindre.

Vi vil gjerne si helt klart hva vi mener om disse sakene:

Alle nevnte saker har for sin egen del behov for full opprydning, men vi har ingen oppfatning om hva slags utfall man kan vente seg. Det er imidlertid spesielt opprørende at det fortsatt holdes lokk på Holst-saken. Det minner oss om Lillehammer-saken, der det også – 20 år etterpå – er lagt fullstendig lokk på sakspapirene, visstnok for ubegrenset tid. På dette punkt er likheten mellom disse saker som Hauge er sterkt knyttet til svært påfallende (det gjelder også rittmesterens historie, han fikk ikke oppreisning før en journalist etter mer enn 40 år bestemte seg for ikke å respektere hemmeligstemplingen som var gjort av personvernhensyn!). Ansvaret for lokket på Lillehammer-saken går direkte til statsministeren og er etter vår mening et skikkelig Grogate i seg selv, enda større dersom det finnes lignende hemmeligholdte dokumenter i Holst-saken i etater under Regjeringens instruksjonsmyndighet! Dertil kommer spørsmålet om norske myndigheter likevel skulle ha en finger med i det svenske hemmelighetskremmeriet.

Likevel er dette det viktigste: Jens Chr Hauge er blitt en institusjon i det norske samfunnet. Alle vet han har hatt og fortsatt har makt. Alle vet at han sto sentralt i oppbyggingen av de norske hemmelige tjenestene etter krigen, og i oppbygging av drift av Aps egen overvåkings- og etterretningstjeneste. Det er på grunnlag av deler av disse tjenestene «den fjerde tjeneste» er bygget opp. I saker knyttet til disse ser man Hauge i kulissene i mange saker. Hvilken rolle spiller han i «den fjerde tjeneste» – evt. i fortid? Når en person blir så lik en maktinstitusjon i samfunnet, må han tåle samme kritiske spørsmål som andre slike institusjoner.

Det er heller ikke til å unngå at vi i sporene til både Aps tjeneste og «den fjerde» ser deler av krigens krav videreført til det sivile samfunn i den betydning at det er en utstrakt tankegang rundt «hensikten helliger midlet» og meget omfattende bruk av psykologisk krigføring, diskreditering, provokatørvirksomhet og voldsaksjoner som alle meget vel kan ha vært innlært og oppøvet i krigstid. Vi ser også spor etter svært mange av Hauges krigskolleger og deres etterkommere som aktører i «den fjerde».

Uansett hva man måtte mene og tro om Holst-, Fritzner-, Berdal- og Normann-sakene og mange andre saker går det så mange krysslinjer mellom disse og de problemer som opptar oss i samtid at det er nødvendig å kartlegge dem. Jens Chr Hauge og hans krigskolleger har vunnet seg en plass i historien som ingen kan frata dem. Som nevnt utallige ganger tror vi de fleste er villige til å tilgi mindre overtramp som i sin tid ble gjort for å holde kommunistene under kontroll, og endog takke for at noen tok det personlige moralske ansvar å møte denne djevelske utfordring med å balansere på grensen av lovlig virkemiddelbruk. Men nøkkelordet er nettopp ansvar. Det er intet å takke for hvis man løper fra ansvaret gjennom tildekking, hemmeligholdelse, løgn og fortsatte ulovligheter gjennom årtier. Vi må vite, vurdere og ta stilling. Ingen kan gjøre krav på å være nasjonalhelligdommer hevet over rettsstatens prinsipper.

Vi har i kapittel 17 gjennomgått Nygaard Haug-utvalget som dekkaksjon, og alle de forunderlige tabber dette utvalget klarte å gjøre før det ble tvangsnedlagt av Stortinget. Selve oppnevnelsen av et utvalg som fra begynnelsen av skulle være en dekkaksjon, er et gedigent Grogate i seg selv. Men en bestemt episode er i virkeligheten så alvorlig at den i seg selv burde medføre statsministerens avgang.

I mai 1994 ble det kjent¹ at førstelagmann Agnes Nygaard Haug i sin egenskap som formann for et regjeringsoppnevnt utvalg hadde stevnet stortingsrepresentant Ingvald Godal for retten. Hun ville at retten skulle pålegge ham å oppgi identiteten til personer som hadde viktig informasjon, men som ikke var villige til å møte hos Nygaard Haug. Derimot ville de gjerne møte i Lund-kommisjonen. Godal regnet dette som et tillitsforhold til norske borgere som stolte på sin stortingsrepresentant, og nektet helt korrekt å oppgi navnene.

Vi har tidligere – i forbindelse med at fhv overvåkingssjef i Nord-Norge Helge Claussen nektet å bryte sin taushetsplikt overfor Lund-Kommisjonen – vært inne på dette spørsmålet, som ingen skal si er enkelt når det gjelder vanlige borgere. På den ene side er det opplagt at samfunnet i sin etterforskning av forbrytelser ikke kan la seg stanse av fortrolighetsavtaler som er inngått mellom private parter. De kan jo være kjeltringer begge to! Det er derfor i prinsippet helt riktig at domstoler og eventuelt granskningsutvalg skal kunne pålegge folk å fortelle hele sannheten. Hvis taushetsplikten i forhold til f.eks. arbeidsgiver er opphevet, er det jo ikke problem i forhold til denne, men hvis man har hatt med privatpersoner å gjøre, og disse har stolt på konfidensialiteten, kan man komme i samvittighetskonflikt, som Claussen gjorde. Her kan det som er god moral for individet komme i konflikt med som er god moral for samfunnet. Opptrer begge med vett og forstand kan man komme langt, men det er ofte ingen annen løsning enn å la konflikten spille seg ut, hvordan den nå måtte ende.

En stortingsrepresentant er i prinsippet ikke i noen annen posisjon. Også en stortingsrepresentant kan være en kjeltring, eller ha for samfunnet uakseptable grunner til å holde informasjon for seg selv. Men samtidig er Stortinget landets øverste statsmakt og skal som institusjon aldri kunne tvinges hverken av Regjeringen eller domstolene. Enkeltrepresentantene kommer ikke under denne regel hvis de opptrer som privatpersoner – da er de som oss andre – men det kan ikke skilles mellom enkeltrepresentanter i embets medfør og institusjonen som sådan, da var det jo bare å tvinge tilstrekkelig mange enkeltrepresentanter. Derfor har Grunnloven gitt Stortinget egen jurisdiksjon over sine egne medlemmer når de opptrer i embets medfør.

Det betyr selvsagt ikke at representantene kan gjøre hva de vil. Det betyr bare at aktørene endrer seg. Den sivile påtalemyndighet byttes ut med Odelstinget, og domstolen med Riksretten, som er sammensatt fra Stortinget og Høyesterett. Det er Odelstinget – ikke organer under Regjeringens kontroll – som skal avgjøre om sak skal reises.

Samtidig er Stortinget i vårt kompliserte samfunn den siste kilde for rettsvern for borgerne. Enten man har omfattende statskriminalitet, som vi dessverre har i Norge nå, eller det bare er enkeltsaker som blir behandlet av skjødesløse, uinteresserte eller forutinntatte saksbehandlere og dommere, er det en sikker tradisjon i alle vestlige samfunn at man skal kunne gå til sin stortingsrepresentant, sammenlign ikke minst med USA og Storbritannia. Det må man selvsagt kunne gjøre i trygghet mot at «fiendene» i statsforvaltningen får vite om det.

Stortingets egen jurisdiksjon over egne medlemmer er derfor av helt avgjørende betydning for tre sentrale prinsipper i rettsstaten:

Uavhengighet mellom statsmaktene

Stortinget som første statsmakt

Individets rettssikkerhet

Det er disse livsviktige prinsipper for et demokrati tidligere førstelagmann, da utvalgsleder og nå høyesterettsdommer Agnes Nygaard Haug satte i gang å tråkke på med dommerstøvlene sine. Hennes resonnement var enkelt som en 1. avdelings seminarists: Han har sagt han vet om straffbare forhold, og kan som alle andre pålegges vitneplikt. Bare ikke med hennes medvirkning.

Hun kunne like gjerne trampet tvers gjennom en glassbutikk, slik reaksjonene ble.

Kjell Magne Bondevik (KrF) uttrykte dette klart²:

«Stevningen av en stortingsrepresentant gjør at saken har fått et forhold til Stortinget. Hvis ikke stevningen trekkes tilbake, havner Stortinget i en høyst spesiell situasjon. Da må vi sette oss ned og drøfte tingene, sier Kjell Magne Bondevik som aldri har opplevd noe lignende i løpet av sine tyve år på Stortinget.»

Poenget var at Agnes Nygaard Haug nå opptrådte på vegne av den andre statsmakt (den utøvende, dvs. Regjeringen) for å få den tredje statsmakt (Domstolene) til å gripe inn mot den første (Stortinget). Dette gjorde hun uten noen vurdering omkring de grunnlovsbestemmelser og den sedvanerett som er etablert for å sikre uavhengigheten mellom statsmaktene. Dette er (i beste fall) en oppsiktsvekkende vurderingssvikt av en førstelagmann som dertil senere ble høyesterettsdommer.

Med en ekstremt formalistisk holdning kan man muligens hevde at dette ikke var noen sak for Riksretten, fordi det ikke var begått noen straffbar handling. Det er imidlertid opplagt at et eventuelt forsøk på å idømme straff etter en eventuell fortsatt nektelse i retten ville være grunnlovsstridig. Saken måtte i alle tilfelle på dette tidspunkt oversendes Odelstinget. Den som har en smule vett og forstand og vet at det også finnes noe som heter konstitusjonell sedvanerett må kikke på hvilke konsekvenser grunnlovsvernet har hatt i juridisk historie og vil da oppdage at det har vært vist enorm tilbakeholdenhet med å tolke Stortingets selvjurisdiksjon innskrenkende. Denne saken illustrerer at selv antatt fremragende jurister må ha enkelte ting inn med små skjeer, og det ville derfor ikke være dumt om Stortinget sørget for en betenkning angående akkurat dette grensesnittet.

Den som beskrev situasjonen best i media, var redaktør Finn Holmer-Hoven i Fædrelandsvennen. Han skrev bl.a.³:

«Hva er det førstelagmann Agnes Nygaard Haug får seg til å gjøre? I en situasjon som allerede har eskalert til en politisk brannbombe, med to konkurrerende granskningsutvalg på de samme beitemarkene, trekker hun inn Stortingets saksordfører, Ingvald Godal, for retten fordi han nekter å oppgi en kilde han allerede har gitt til Stortingets eget granskningsutvalg.

Handlingen er politisk, selv om Nygaard Haug flagger sin politiske jomfrudyd aldri så mye. For enten er den et beregnet politisk innspill i kampen mellom regjeringen og Stortinget eller så er det uttrykk for en politisk naivitet som er så utrolig at man må undres over hvor førstelagmannen har befunnet seg de siste 30 årene.

Agnes Nygaard Haug er en jurist som er oppnevnt av Regjeringen for å granske dem selv og deres partifeller. Hun mener åpenbart at hennes dommertittel skjermer henne mot å bli oppfattet som politisk aktør i et maktspill mellom stortinget og regjeringen i denne saken. Det er dessverre den last jurister bærer med seg inn i politikkens verden. Allerede da Stortinget aksjonerte og nedsatte sitt eget granskningsutvalg for de hemmelige tjenester, burde det ha ringt alarmklokker i fagmannens ører. Fra det øyeblikket måtte Nygaard Haug-utvalget ha forstått at de deltok i et maktspill mellom Storting og Regjering …

‘Jeg er ikke politiker. Jeg kan ikke få meg til å vurdere hva som er politisk klokt og uklokt’ sier juristen Agnes Nygaard Haug, 30 år etter at Jens Arup Seip ønsket juristene velkommen til virkeligheten. Men kunne hun ikke i det minste bruke det folkevettet vi alle har?»

Stevningen ble til slutt trukket. Tilbaketoget kom imidlertid etter at Regjeringen hadde gitt full støtte til Nygaard Haugs vurdering. Selv om Nygaard Haug har hevdet at hennes utvalg var helt autonomt innenfor sitt mandat, har hun likevel i forbindelse med Lillehammer-saken innrømmet at hun tok instruks fra Regjeringen (se kap. 17.7). Dette etablerer en faktisk underordningssituasjon og dermed et klart ansvar for Regjeringen. Det kan ikke skilles mellom statsminister og utvalgsformann.

Legg så til våre anførsler under kap. 25.14.4 om den senere utnevning av Nygaard Haug til høyesterettsdommer. Ut fra alle andre sider ved utvalget, ikke minst at mange i Stortinget mener det var en ren dekkaksjon, ut fra at det er påvist at Nygaard Haug løy og justisministeren visste dette, og at Stortinget ennå ikke har behandlet saken, var dette et saftig slag i ansiktet på Stortinget.

Men det slutter ikke der.

Vi må huske på at Stortinget har definert sin egen jurisdiksjon slik at Riksretten også skal omfatte endel medlemmer av Høyesterett. Dette må sees i sammenheng med at Riksretten også skal dømme statsråder og høyesterettsdommere. Men siden høyesterettsdommere utnevnes av Regjeringen, åpner systemet for at Regjeringen kan «ta revansj» ved å utnevne «sine» høyesterettsdommere. Det er riktignok en lang prosess, og Stortinget har god tid til å gripe inn før Regjeringen kan utnevne mange nok nye medlemmer til at det får betydning, men da må Stortinget også gjøre dette.

Hvis Stortinget lar Regjeringen utnevne mange høyesterettsdommere med et annet syn på maktfordelingen i samfunnet, vil denne i praksis kunne bli forskjøvet uten etter vedtak i Stortinget. Det var ikke det Johan Sverdrup kjempet for!

Stortinget har kun ett virkemiddel for å stanse en Regjering som utnevner høyesterettsdommere som har et for Stortinget uakseptabelt syn på konstitusjonelle forhold.

Vi har tidligere pekt på at Kontrollutvalget aldri selv har avdekket noen uregelmessigheter/ulovligheter. De få gangene utvalget har kritisert tjenesten har det vært på forsiktigste måte etter at andre har avslørt. Det er i seg selv påfallende at et kontrollutvalg som burde ha de beste mulighetene, alltid er for sent på ballen. Vi har også (se kap. 14.4) beskrevet hvordan Utvalget lot seg bruke sammen med Oslo Politikammer i et koordinert opplegg for å hindre etterforskning i vår sak. Disse forholdene var utslagsgivende for at det våren 1993 ble fremmet forslag fra et flertall i justiskomitéen om en egen parlamentarisk gransking. (Det var den som da ble «stjålet» av forsvarsminister Kosmo og overlatt et tildekkingsutvalg under Riksadvokaten.)

Vi er overbevist om at det ihvertfall under Gro-periodene etter 1980 har vært en rekke klagesaker til Kontrollutvalget som har hatt sitt utgangspunkt i kriminell overvåking inklusive ulovlig telefon- og romavlytting, iverksatt av Ap/Tronds underavdeling, Spilhaugapparatet og sensasjonelt nok i samarbeid med Televerket. Det er kjent bl.a. fra Sverige og andre land at legale overvåkingstjenester ofte «får skylden for» ulovligheter som i virkeligheten er utført av ulovlige hemmelige tjenester. En overvåkningstjeneste er godt kjent og en lett skyteskive, mens ingen vet om eksistensen av den organisasjon som virkelig er skyldig!

Vi kan grundig gjøre rede for operasjonelt samarbeid i vår sak mellom nettopp en spesiell Ap-gruppe i Televerket som driver med avlytting og E-staben v/Spilhaug. Siden Lundutvalget har nektet å legge forholdene til rette for at vi skal kunne gi en korrekt redegjørelse for dem, får vi legge frem våre opplysninger for det neste granskningsutvalget som vi håper skal bli det siste.

Det må således de siste 15 årene ha vært meget viktig for Ap å forhindre at Gros/Tronds underavdeling Spilhaug skulle bli avslørt av nettopp Kontrollutvalget. Dette har krevet partimessig kontroll med Kontrollutvalget for å få «early warning».

To av Kontrollutvalgets medlemmer er kjente representanter for Ap:

Anne-Lise Steinbach¹, er født i 1935 i Bø i Vesterålen, datter av maskinist Peder Johan Jenssen og Marianne Brennaas. Hun ble gift 1958 med maler Edmund Joacim Steinbach, f. 1929. Hun tok realskoleeksamen i 1951 og rikstelefoneksamen i 1953. Hun arbeidet som ekspeditrise 1951-52, rikstelefon reserve (Asker) 1953-54, rikstelefonassistent Stokmarknes 1955-57, rikstelefonassistent og ekspeditør Bø i Vesterålen 1957-69 og telefullmektig samme sted fra 1970. Daglig leder ved Televerkets katalogkontor Bø i Vesterålen 1981-82. Nå (fra 1982) avdelingsleder for Leknes teleområdes katalogavdeling, Bø i Vesterålen.

Hun var medlem av Bø kommunestyre fra 1971, varamann formannskapet, sosialstyret og generalplanrådet. Medlem Vegpianutvalget 1974-77. Delegert til FN 1975. Medlem hovedstyret Statens fiskarbank fra 1976, vararepresentant Statens edruskapsdirektorat fra 1977. Medlem av Hovedstyret for Norges postsparebank fra 1981. Vararepresentant til styret i Arbeidstilsynet fra 1981. Medlem av Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten fra 1982² (gjenoppnevnt 1986, 1990 og 1994). Medlem av NRLs distriktsprogramråd for Nordland fra 1982.

Hun var leddformann i Kvinnelig telegraf- og telefonfunksjonærers landsforening 1955-63, ble styremedlem Norsk samband for småbarnsoppfostring fra 1975, styremedlem Avholdsfolkets landsnemnd fra 1976, medlem sentralstyret Arbeidernes edruskapsforbund fra 1976 og medlem representantskapet A/S Folket fra 1977.

Hun var sekretær i Bø Arbeiderparti fra 1971 og ble medlem av Aps samferdselsutvalg fra 1974. Stortingsrepresentant for Nordland 1973-81. I Stortinget var hun medlem av justiskomitéen 1973-78 og deretter medlem av Samferdselskomitéen. Hun var nestformann i Stortingets avholdsgruppe 1977-81 og medlem av Stortingets administrasjonsstyre 1980-81.

Vi har blant disse mange vita festet oss ved følgende:

Steinbach er mangeårig trofast medlem av Ap, anvendbar i alle slags verv

Hun er født i Bø i Vesterålen og bosatt der det meste av sitt liv (Bø i Vesterålen er ett av landets sterkeste konsentrasjonsområder for E-staben og Trond Johansen. Stedet er lokaliseringssted bl.a. for Loran C-systemet)

Hun har vært yrkesaktiv i Televerket der det meste av sin yrkeskarriere utenom stortingstiden (Loran C-systemet er et samarbeidsprosjekt nettopp mellom E-staben og Televerket!)

Hun var plassert storparten av tiden i Stortinget (1973-78) i justiskomitéen, som behandler Overvåkingstjenesten og Kontrollutvalget

Hun har vært vararepresentant i styret til Arbeidstilsynet i en periode etter 1981 (Arbeidstilsynet skaffet Kjettingmannen fete oppdrag fra 1977, da Gudmund Harlem ble styreformann og Kjettingkonsulenten A/S ble opprettet samme året)

Hun har vært medlem av Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten fra 1982 (gjenoppnevnt 1986, 1990 og 1994) og er det således fortsatt inntil det nå blir nedlagt

Hun var en kort periode medlem av Stortingets administrasjonsstyre

Hun er mao. født og oppvekst i et miljø dominert av etterretning, hatt det meste av sin yrkeskarriere i Televerket på et sted der Televerket er nødt til å ha et ekstra tett forhold til Etterretningstjenesten, vært varamedlem i styret i Arbeidstilsynet som har gitt store oppdrag til E-tjenestens viktigste dekkbedrift, sittet i den stortingskomiteen som behandler overvåkingssaker, en kort periode vært medlem av det organ som har øverste ansvar for Stortingets sikkerhet, og etter at hun sluttet på Stortinget vært kontinuerlig plassert i Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten, til nå i mer enn 13 år.

Det er vanskelig å se at Steinbach hører til de politikere som har den tydeligste uavhengigheten i forhold til det hemmelige og ulovlige Ap-Norge!

Kjell Magne Fredheim³ er født i 1928 i Os i Østerdalen, sønn av bygningsarbeider og småbruker Melkor Røste og Klara Svarthaug, gift 1957 med Grethe Sofie Bekkos, f 1932. Handelsskole 1945-46. Journalistakademiet 1956-57.

Fredheim arbeidet 1946-54 som ekspeditør og avdelingsbestyrer ved samvirkelag, som assistent ved kontor og bank og to år i NTBs billedavdeling. Han ble journalist i Ap-avisen Arbeidets Rett (Røros) i 1954 og lokalredaktør for avisen Glåmdalen (A) på Flisa i 1955, og har vært politisk medarbeider ved Glåmdalens hovedredaksjon på Kongsvinger fra 1968.

Han var medlem av Åsnes kommunestyre og formannskap 1964-67, varaordfører 1965-67, medlem Hedmark fylkesting 1964-67, formann Støtteutvalget for dagsavisene siden 1974, varamann styret i Postsparebanken fra 1973, varamann NORADs styre 1973-74, medlem fra 1975, delegert til Den Nordatlantiske Forsamling 1969-73. Medlem av den sentrale beredskapsnemnd for Regjeringens pressetjeneste i krig fra 1978, Medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten fra 1989 (gjenvalgt 1993), medlem styret for Distriktenes Utbyggingsfond 1989-92, formann Landsrådet for Heimevernet fra 1990 (gjenvalgt 1994).

Han var formann i Åsnes Aps kommunestyregruppe 1964-67, styremedlem Hedmark Ap 1968-69 (formann fra 1971). Han var 1. vararepresentant for Ap i Hedmark og møtte derfor meget hyppig på Stortinget 1965-69 og ble fast representant fra 1969 til 89. Han var medlem av utenriks- og konstitusjonskomitéen i sin 1. periode 1969-73 og dermed også medlem av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité som behandler følsomme utenriks- og sikkerhetspolitiske og konstitusjonelle forhold i rådslag mellom Regjeringen og Stortinget. I de to neste periodene 1973-81 var han medlem av kirke- og undervisningskomitéen, mens han i sin siste periode 1981-85 vendte tilbake til utenrikskomitéen.

De viktige punktene blant Fredheims vita er disse:

Det aller viktigste er ett som ikke finnes i formelle CVer: Fredheim har i all sin tid vært 100% lojal mot parti, øvrighet og fedreland og blant de inngrodde, trofaste Ap-folk som aldri har sett noen vesentlig forskjell mellom de tre. Han har bestandig vært en viktig spiller i forsvars- og sikkerhetspolitikken og ved enhver korsvei en solid forsvarer av Forsvaret, NATO og de hemmelige tjenestene. Han er en person som venstresiden vil kalle en av de kaldeste av de kalde krigere, men som vi, dersom Ap og tjenestene ikke selv hadde rotet seg bort i Norge, ville ha omtalt med den aller største respekt (og gjerne også gjør, med akkurat dette ene forbehold).

Dette illustreres ved at han gikk rett inn i utenrikskomiteen og derved «den utvidede» i sin første periode som fast stortingsrepresentant. Dette er helt uvanlig og skjedde ihvertfall under den kalde krigen bare med nettopp så markerte og solide representanter. Andre måtte observeres minst en periode først. Til sammen satt han 8 år i disse komiteene, som behandler realitetene rundt de dypeste norske hemmelighetene sammen med toppene i bl.a. forsvars- og justiskomitéene, mens disse behandler formalitetene og strukturene rundt alt det hemmelige.

Det illustreres også ved at Fredheim har vært medlem av den sentrale beredskapsnemnd for Regjeringens pressetjeneste i krig fra 1978, også et sted ingen slipper inn uten med den aller sterkeste lojalitet til norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og et sted man blir eksponert for all annen norsk beredskapsplanlegging. Fredheim kan ha vært knyttet opp til Stay Behind-apparatet på denne måten, evt. som talentspeider.

Da han sluttet på Stortinget, ble han satt inn i to meget viktige posisjoner. Den ene var som leder for Landsrådet for Heimevernet fra 1990, der han ble gjenvalgt i 1994 og sitter fortsatt. Der sitter han forøvrig sammen med tidligere justisminister (1986-89) Helen Bøsterud, som i egenskap av nestleder i Stortingets forsvarskomité 1989-93 (og tidligere leder av justiskomitéen 1981-86) kjempet drabelig i første runde våren 1993 mot granskinger av de hemmelige tjenester og da allerede – fra 1992 – var ansatt som direktør i Direktoratet for sivilt beredskap, som også er en del av Ap-nettverket «den fjerde tjeneste». En annen del av dette nettverk er Aps private hær, Spilhaug-apparatet, som nettopp har sin formelle basis i Heimevernet (HV-02) og naturligvis trenger beskyttelse også fra sitt Landsråd. Nestlederen i Landsrådet er direktør Jan Fredrik Wold-Hansen fra industrivernet, en annen dekkorganisasjon for E-tjenesten som også er innblandet i vår sak. Sammen med rådets sekretær Trond Kåre Tollerud fra HV-staben utgjør Fredheim og Wold-Hansen arbeidsutvalget.

Den andre posisjonen var som medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten fra 1989 (gjenvalgt 1993).

Man kan heller ikke si at Fredheim hører til de politikere som har den tydeligste uavhengigheten i forhold til det hemmelige Norge! Og heller ikke til Aps/Tronds underavdeling Spilhaug.

Både Steinbach og Fredheim er bra folk og de riktige å sette inn i utvalg som steller med hemmelige tjenester dersom man fra før hadde full tillit til disse og la hovedvekten på å finne folk som aldri ville kompromittere de hemmeligheter de fikk vite. Men de er også så bra sett fra Aps og tjenestenes side at de i utgangspunktet vil ha svært liten interesse, vilje og evne til å grave etter og identifisere kritikkverdige forhold. De vil være lykkelige over at problemer «ordner seg» uten at vitale interesser blir skadelidende og ta orienteringer om dette til etterretning som god fisk og/eller det beste ut fra et «større» hensiktsmessighetsperspektiv. Derfor er de dessverre blitt lydige tildekkere for «den fjerde tjeneste» i flere posisjoner, og sammen nettopp i Kontrollutvalget.

Brit Seim Jahre (medlem fra 1992) ble utnevnt til førstebyskriver i Oslo som ledd i det såkalte «kvinnesleppet» i justisvesenet (se kap. 25.15.5) da bl.a. den hvitvaskende Agnes Nygaard Haug ble utnevnt til fung høyesterettsdommer etter at vi hadde varslet justisministeren om at hun løy offentlig.

Vi minner om at Brit Seim Jahre var det eneste utvalgsmedlem som møtte Setsaas sammen med Stenberg-Nilsen før vi innleverte skriftlig klage (se kap. 10). Det forutgående møtet var kun en kort orientering om bl.a. Lillehammer-saken, Mossad og Frigaard og om selve innleveringen av klagen.

Etter at klagen var sendt inn ble de tre andre innkalt til en halvtimes møte hver, men formant alvorlig om bare å snakke om «egne opplevelser». Vi trodde disse møtene var av en slags innledende karakter for at de andre også skulle få «hilse på», men hørte siden ikke noe fra utvalget før det tok sin avgjørelse. Setsaas, som hadde bredden og tyngden av bevismaterialet, var da aldri innkalt, og ble effektivt avskåret å fra levere tyngden av vårt felles materiale.

Stenberg-Nilsen kan naturligvis ha bløffet resten av utvalget (i den grad det var nødvendig) med at Setsaas allerede hadde forklart seg, men Brit Seim Jahre visste at det ikke var sant og må derfor ha vært helt innforstått med avskjæringen av Setsaas’ bevismateriale og dermed dekkaksjonen i vår sak.

Det samme gjelder utvalgets formann, Hans M. Stenberg-Nilsen, som opptrådte så forunderlig i justiskomitéen våren 1993 (se kap. 14) at det sterkt bidro til den umiddelbart etterfølgende politiske beslutning om å nedlegge hele Kontrollutvalget. Stenberg-Nilsen⁴ er født 1930 i Oslo, sønn av materialforvalter Martin Nilsen og kafeeier Hanna Signe Stenberg. Gift 1960 med sekretær Berit Christensen. Cand.jur. 1954. h. r. adv. 1962. Han var sekretær i Justisdepartementet 1955-56 og har senere hatt en ordinær juristkarriére. Han er bl.a. leder for Revisorrådet. Interessante momenter ved Stenberg-Nilsen er:

Han er mobiliseringsplassert som stedfortredende generaladvokat med oberst l grad fra 1979 og må i den forbindelse ha løpende kontakt med og orienteringer om beredskapsforhold, herunder utvilsomt Stay Behind

Hans besynderlige ledelse av Utvalgets befatning med vår sak bl.a. ved å avskjære Setsaas adgang til å legge frem bevismateriale (se foran)

Hans tilsvarende opptreden i Stortinget (se foran)

Hans navn bringes inn både som advokat og utvalgsleder fra svært mange av oss avslørte provokatører at det er vanskelig å tenke seg at han ikke må ha vært innforstått med deler av dette

To av kontrollutvalgets medlemmer sammen med departementsråd Age Danielsen. Forsvarsdepartementet (mannen øverst t.v.). De to er Brit Seim Jahre (2. rekke t. v.) og Kjell Magne Fredheim (2. rekke t.h.). Stedet er Stortingets diplomatlosje. Hvorfor ser de så bekymret ut? Bla om!

Vi vet mao. at tre medlemmer av Kontrollutvalget på grunn av mobiliseringsplassering, utvalgsarbeid, yrke og livsløp må ha hatt direkte forbindelser til Stay Behind og/eller E-staben og Trond som leder Stay Behind, og at ett av disse leder Landsrådet for HV der Spilhaug-apparatet har vært gjemt bort i all tid. Når så et fjerde medlem ved å være innforstått med behandlingen av oss og av andre grunner later til å være på Ap-nettet i justisvesenet, er det da rart at Kontrollutvalget gjennom en årrekke har unnlatt å slå ned på Tronds bruk av det åpenbart ulovlige Spilhaug-apparatet, eller i det minste den begrensede bruk man nå innrømmer at POT har gjort av det?

Så sentralt som dette apparatet må ha vært i totaliteten av ulovligheter innenfor det hemmelige miljø, er det heller ikke så rart at Kontrollutvalget for egen maskin aldri har funnet noe klanderverdig.

Selve stortingsdebatten om overvåkingspolitiets virksomhet markerte avslutningen på «den hete våren» 1993 i Stortinget (se kap. 14). Forut hadde man hatt en komitébehandling preget av uvanlige motsetninger og mistenksomhet etter avsløringen av dekkaksjoner i vår sak og lite troverdige uttalelser fra justisministeren og hennes følge. Vi serverte det som ble oppfattet som sterke påstander om «den fjerde», E-tjenesten og Mossad.

Ytterligere to medlemmer av Kontrollutvalget med ansikter i bekymrede folder: Anne-Lise Steinbach (A). 2 rekke t.v. og til høyre for henne formannen, Hans Stenberg-Nilsen. Det er ikke rart at de er bekymret: Hele Kontrollutvalget ble avsatt denne kvelden. Men her er også (øverste rekke) to fra POT som er like bekymrede:
Overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og politiinspektør Odd Berner Malme. Hvorfor det? Og hvorfor er statssekretær Ingeborg Moen Borgerud (3. rekke t.v.), politisk rådgiver Erik Nadheim, ekspedisjonssjef Ingelin Killengren (til høyre for Stenberg-Nilsen) og nå avdøde departementsråd Leif Eldring (ved siden av Killengren), alle Justisdepartementet, også bekymrede? Selv statssekretær Svein Roald Hansen ved Statsministerens Kontor (3. rekke t.v.) er bekymret. Men hva gjør statssekretær Ellen Strengehagen fra helsedelen av Sosialdepartementet (ved siden av Hansen) her under en overvåkingsdebatt – og hvorfor er hun bekymret? Les videre!

Stortingets reaksjon på unnvikelser, kamp mot alt slags innsyn etc. var krav om et nytt og bedre kontrollutvalg som skulle omfatte alle tre tjenestene, dvs. også E-tjenesten og Tronds agenter og utnevnes av Stortinget.

Denne dagen var diplomatlosjen preget av usedvanlig bekymrede ansikter (se bildene).

Det er ikke så rart at Kontrollutvalgets medlemmer, formannen, Hans Stenberg-Nilsen, Kjell Magne Fredheim, Brit Seim Jahre og Anne-Lise Steinbach var bekymret. De ble jo oppsagt denne kvelden. Det er vel heller ikke å undres over at overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og politiinspektør Odd Berner Malme fra POT var bekymret. De hadde hatt det svært så hyggelig med sitt gamle og samarbeidsvillige Kontrollutvalg, og fryktet hva Stortinget kunne komme til å sette på dem. Det gjorde nok også statssekretær Ingeborg Moen Borgerud, departementsråd Leiv Eldring og ekspedisjonssjef Ingelin Killengren fra Justisdepartementet, og sikkert også Svein Roald Hansen fra Statsministerens Kontor.

Det er heller ikke så rart at departementsråd i Forsvarsdepartementet, Åge Danielsen, var bekymret. Hans E-stab skulle jo for første gang bli utsatt for ytre kontroll!

Men hva gjorde statssekretær Ellen Strengehagen fra helsedelen av Sosialdepartementet her denne kvelden? Hennes sjef var helseminister Werner Christie, som er sønn av generalmajor Johan Koren Christie, sjef for Luftforsvarets Forsyningskommando 1963-74, styremedlem og nøkkelperson i Norges første vernede bedrift, Norasonde, som er avslørt av oss i denne boken som E-stabens dekkbedrift. Han var også nevø av generalmajor Werner Christie, som bl.a. var kommandør for Luftstridskreftene i Sør-Norge 1972-77¹.

Det gir kanskje en ledetråd for hvorfor Strengehagen var så bekymret?

Det Stortinget ikke var klar over, var at man ikke bare var i ferd med å trumfe gjennom kontroll med E-staben for første gang, men i realiteten et Kontrollutvalg for hele Ap-regjeringen, og denne gang kontroll der det smerter mest, de hemmelige bakdører til og fra det hemmelige Norge. Skikkelig kontroll av Tronds verden ville nemlig føre til at man oppdaget hemmelige budsjetter, E-folk i en rekke departementer, hel- og halvoffentlige dekkbedrifter, «vernede bedrifter» som Norasonde, private dekkbedrifter med hyggelige oppdrag fra det offentlige, som Kjettingfabrikken (Tronds avd. Spilhaug), statsbetalte og Ap-styrte infiltratører og provokatører med oppdrag å villede, passivisere og desinformere Stortinget osv osv. En rekke personer i en rekke departementer ville komme under lupen – og deres politiske sjefer.

Slik som i Helsedepartementet, der det sitter en statsråd hvis far var sentral i ledelse, drift, finansiering og oppdrag til minst én dekkbedrift for E-staben.

Det var nok ikke eneste grunnen til Strengehagens bekymring. Vi kan gi et eksempel på en agent/provokatør som har vært finansiert over helsebudsjettet i mer enn 25 år! Hans navn er Jarl Inge Johnsen – fra «Villa Husly». Vi skal komme tilbake til ham og andre smakebiter fra Aps sosial- og helseverden.

Hvis det hadde vært mulig å stable en ikke-sosialistisk regjering på beina etter 93-valget, ville det vært lettere å følge sporene inn i alle departementer. Nå er nok mye kostet og ryddet bort, men selv idag vet vi hvordan man skal gå frem.

Publikumsgalleriet var heller sparsomt besøkt til tross for temperaturen i debatten. Overvåkingssaker var fortsatt ikke blitt noen stor publikumssuksess. Vi fanget ikke opp mer enn fem-seks ansikter. De måtte være spesielt interesserte!

En svært interessert og like interessant person som valgte å holde seg beskjedent på publikumsgalleriet var informasjonssjef Frøy Kannert fra Justisdepartementet (bildet neste side).

Frøy Kannert hadde meget gode grunner for å være tilstede – og være bekymret. Hun er født i 1949 i Oslo og var cand. mag. i 1975 med fagene sosiologi, kriminologi og journalistikk. Hun har vært programsekretær i NRK/Østlandssendingen og NRK/Telemark 1976-82, programsekretær i NRKs utenriksavdeling 1982-84 (på slutten av denne perioden var hun i Gdansk der hun intervjuet Lech Walesa for NRK etter at Dag Halvorsen hadde trukket seg som korrespondent pga. arbeidsforholdene og forsøkte å forhindre at Kannen reiste²) og journalist i Aftenposten 1987 og Dagbladet fra 1988. Fra pressen ble hun i 1992 – samme dag Mossad/asylsøkersaken sprakk³ – rekruttert inn i Justisdepartementet, først som personlig rådgiver og senere som informasjonssjef.

Derfra ble hun rekruttert videre (meget uvanlig!) til avdelingssjef hos sysselmannen på Svalbard, Leif Eldrings gamle kongerike, der alle blir eksponert grundig for de hemmelige tjenester. Sysselmannsapparatet er underlagt Polaravdelingen i Departementet, der overvåkingssjef Hans Olav Østgaard hadde vært sjef.

Kannert har nylig fått den mektige og ansvarsfulle jobben som informasjonssjef i Arbeiderpartiet – i det innerste kammeret! Det er tydelig at Ap har forstått hva som blir den viktigste informasjonskampen fremover!

Frøy Kannert har en særdeles interessant utdanningsbakgrunn, og befant seg på Universitetet i den tiden Spilhaug/Stay Behind/Ripel & Co rekrutterte agenter i universitetsmiljøet⁴. Hennes fagbakgrunn passer meget godt for endel av de arbeidsområder som Ap brukte Spilhaug-apparatet på. Dessuten infiltrerte Spilhaug NRK og hadde også agenter i Øst-Europa.

Er det tilfeldig at hun trekkes inn i Justisdepartementet som informasjonssjef mens det koker bl.a. i kjølvannet av Mossad/asylsøkersaken, deretter følger overvåkingsdebatten i Stortinget (bl.a. om vår sak og «den fjerde tjeneste») diskret fra publikumsgalleriet, så får et opphold i Eldring/Østgaard-Iand på Svalbard i samarbeide med E-tjenesten og endelig blir informasjonssjef i Ap når det skal gjøres forberedelser for å møte ubehagelige avsløringer fra Lund. Vi bare spør! Hun så ihvertfall meget bekymret ut.

Som erfaren journalist og vel innkjørt informasjonssjef forviller man seg ikke opp på publikumsgalleriet fordi man ikke vet bedre. Faktisk har departementets medarbeider vanligvis plikt til å være der for å assistere statsråden. Hennes kollega fra justisledelsen, politisk rådgiver Erik Nadheim. satt langt mer komfortabelt – og pliktoppfyllende! – på første benk i Diplomatlosjen (se bildet et par sider foran)!

På publikumsgalleriet fant vi også en like bekymret førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer (bildet) fra Riksadvokatens kontor. Også dit går, som vi vet, tråder fra Trond og «den fjerde» som man ikke ønsker rullet opp. Hvorfor en så beskjeden representant for Riksadvokaten? Det var jo god plass i Diplomatlosjen, der han hadde all verdens adgang, og mange interessante folk å snakke med i stortingsrestauranten. Siden Riksadvokatens kontor nettopp hadde påtatt seg oppgaven om å etterforske vår sak på vegne av Stortinget, er det naturlig at han utviste interesse, men enda mer naturlig om han f.eks. hadde benyttet anledningen til å ta en prat med stortingsrepresentantene, slik at man senere slapp den kjedelige misforståelsen at man ikke etterforsket hverken justisvesenet, etterretningsstaben eller noen annen offentlig etat!

Og mest bekymret, men kun for fotografen, er stor-provokatøren og fengselsfuglen Egil Hølmo, lokalpolitikeren fra Nitedal Ap (bildet) som da hadde operert med falske navn og desinformasjon overfor en rekke stortingsrepresentanter (sågar også tidligere statsminister Per Borten!), også han på publikumsgalleriet – ved siden av førstestatsadvokat Myhrer fra Riksadvokaten! Han var der for å skolere seg samt identifisere hvilke opposisjonsrepresentanter som engasjerte seg og som han skulle «gå på» for å desinformere og skremme fra gransking, etter oppdrag fra Trond – og lønnet over statsbudsjettet!

Det var kort avstand fra Riksadvokaten, som nettopp hadde stjålet vår sak, til provokatøren denne ettermiddagen. De burde ha forlatt galleriet enda tettere – den ene i håndjern! Det skjedde ikke da, og heller ikke ved en rekke senere anledninger da sjansen bød seg. I det minste forstår vi vel nå alle hvorfor.

Vi skal nå se på noen saker som viser hvor god grunn Ap har for å bekymre seg også innenfor helse- og sosialsektoren, og vise at noe av det som skjer der også har tilknytningspunkter til de hemmelige tjenester.

Vi ble tidlig oppsøkt av provokatøren Jarl Inge Johnsen (se visittkortet foran), som hadde en fortvilet overvåkingshistorie som han måtte ha hjelp med å få gransket:

Johnsen har også vært i kontakt med et medlem av Lund-kommisjonen og med stortingsrepresentanter for å bløffe dem. Videre har han prøvd seg på offiserer som jobber for å få ryddet opp i alle ulovligheter i «den fjerde tjeneste».

Forholdene omkring denne provokatøren som dels er lønnet over helse- og sosialbudsjettet, og dels via Tronds hemmelige budsjett, er i korthet som følger:

Allerede sent på 60-tallet ble han sendt inn i SUF, senere også i AKP (m-l) som infiltratør, antakelig rekruttert av Spilhaug-apparatet, men han hadde også politiavdelingssjef Erik Næss som kontaktperson i POT. Der traff han sikkert vår gode venn Finn Sjue!

Senere har Johnsen jobbet jevnt og trutt som agent/infiltratør for de hemmelige tjenester – senest i Spania på 80- og 90-tallet. Med base i Marbella har Johnsen arbeidet tett sammen med bl.a. narko-attacheen ved den norske ambassaden i Madrid i forbindelse med rapportering fra narko-, sprit og økokrim-miljøene på Solkysten. Derfra har det jo vært avslørt en rekke store saker!

Når nå Johnsen brukes som provokatør i den psykologiske krigføringen rettet mot Stortinget, må vi si fra. Her må det granskes!

Som ledd i opptakten til korrupsjonssakene i Oslo Kommune skrev Erling Folkvord m.fl. i 1984 boken «Sosialsentralen»¹. Blant mange saker som tas opp der er en som gjelder en person som kalles «Geir Nilsen». Han hadde begynt som bydelspolitiker for Ap i bydelsutalget for Tøyen, Gamlebyen, Kampen, Vålerenga og Grønland. Der begikk han underslag i kassa med kr 40.000, ble oppdaget, fikk etter sterk innsats fra Ap i utvalget en ny sjanse til å betale tilbake. Aps begrunnelser var bydelsutvalgets anseelse, Aps anseelse og menneskelige hensyn. Han brukte imidlertid sjansen til å øke underslaget til 53.000 kroner Da fikk han betinget dom.

Han jobbet på husvilleherberget Kroghen i Oslo, der han raskt ble tatt for å underslå klientenes midler. Kontorsjef Sven Aarrestad ved Sosialomsorgskontoret ville gå til oppsigelse, men i Formannskapet fikk Ap overtalt resten til å være snille og bare overføre mannen til ny jobb i kommunen uten kontakt med penger. Han ble da verneassistent på Sosialsentralen. Der gjorde han seg til bestevenn med distriktsosialsjef Thorleif Aarestrup, nok en Ap-mann, og fikk etterhvert likevel sjekkfullmakt til tross for at Aarestrup hadde fått klar beskjed om det motsatte. Kommunerevisjonen reagerte, men sosialrådmannen, som nærmest hadde delegert slike saker til sin kontorsjef Håkon Lanes, en mektig Ap-pamp som var formann i Sosiale Etaters Partilag av DNA. gjorde ingen ting. «Nilsen» fortsatte med å stjele fra klientene, og ble på nytt tatt. På en eller annen måte fikk han gjort opp for seg, og Aarestrup meddelte dette til sosialsjefen. «Alle Menn» var da på sporet, og saken kunne ikke lenger holdes unna politiet. Men «Nilsen» fikk si opp selv før han ble oppsagt, og skaffet seg raskt ny jobb med pengeansvar på «Villa Ly» – en privat psykiatrisk ettervernstasjon med full statlig finansiering – ved hjelp av glimrende kommunale attester.

Saken ble omtalt i Dagbladet i 1982, og Oslo Ap v/sekretær Svein Larsen klaget til Pressens Faglige Utvalg og hevdet – også direkte i pressen – at omtalen var «å skade Ap». Moral: Underslag ved Ap-folk skal ikke omtales. Utvalget avviste selvsagt klagen.

Saken er et eksempel på hvordan Ap verner om sine på lokalplanet i politikken – til og med når de begår underslag. «Nilsen» ble beskyttet av lag på lag av det kommunale Ap-hierarki inntil det ikke gikk lenger, og deretter sluppet løs på den private sektor.

«Nilsens» virkelige navn er Tor Nordahl.

Erling Folkvord oppdaget at Nordahl hadde beskyttelse og nærmest immunitet fra Ap, men fant aldri ut den virkelige årsaken.

Tor Nordahl har nemlig vært Mossad-agent i hele sitt voksne liv, og deltok også under Lillehammer-saken med bistand til agentene som foretok henrettelsen².

I kjølvannet av Sosialsentralen kom møkkagraverne over opplysninger om at Nordahl var våpen- og sprengstoffekspert, men antok at dette kun var en myte omkring den vidløftige Nordahl. Men han er våpen- og sprengstoffekspert, sikkert med utdannelse også fra Israel. Han hadde Stay Behind-mannen, sivilingeniør Hans Otto Meyer som kontaktperson/føringsoffiser i forhold til sine Mossad-oppdrag. Meyer var selv dypt involvert med Mossad både i forbindelse med sine båter (arabiske havner!) og sine fly (transport!). Meyer var også selv dypt involvert i Lillehammer-saken, han var rekruttert av Israel Krupp!

Mossad-agenten Meyer hadde videre en periode en rolle i beredskapen for evakuering av Kongehuset!

En annen av Tor Nordahls kontaktpersoner i Mossad var den norske jøden Einar Kristofer Judén. Han hadde bak seg en meget betydelig krigsinnsats som kurer fra Sverige og senere også som soldat fra England. Hans kontakter her hjemme var i Milorg der han også traff Gunnar «Kjakan» Sønsteby og Jens Chr Hauge.

Etter krigen fikk Judén jobb i Stay Behind – senest som sjef for materiell- og transportseksjonen. Judén var forøvrig nær venn av den norske jøden Harry Rødner som var meget sentral i det jødiske samfunn i Norge. Sønn av Rødner , advokat Jan Benjamin Rødner, tidligere sentral i JUF (Jødisk ungdomsforening), senere sentral i MIFF (Med Israel For Fred), oppgis av provokatøren Roy Skoglund som kontaktmann og oppdragsgiver.

Einar Judén hadde også et meget nært forhold til Israel Krupp. Judén var ansatt i Stay Behind inntil Lillehammer-aksjonen i juli 1973 var gjennomført. Da sluttet han og ble etterfulgt av Frank Siljeholt – nestkommanderende i Spilhaug-apparatet.

Stay Behind-ledelsen måtte kvitte seg med Judén da det gikk galt på Lillehammer.

Judéns hustru hadde meget god forbindelse med den israelske ambassaden i Oslo, der hun i perioder sågar var ansatt i en deltidsstilling – en glimrende liasonkanal mellom Stay Behind og israelerne, som bl.a. viser en del av den komplette integrasjonen som har eksistert mellom Mossad og Stay Behind.

Det er altså en operatør fra dette miljøet som siden dukker opp i helse- og sosialsektoren i Oslo med jobb, lønn og så langt det bar beskyttelse mot etterforskning av hans kriminalitet garantert av Ap! Dette er en kraftig forstørrelse av Sosialsentral-skandalen som vi går ut fra at Stortinget vil ta tak i.

Det blir spennende å se hva Lund-kommisjonen klarer å finne ut av vedrørende medvirkningen ved Lillehammer-aksjonen fra Stay Behind, Trond, Hauge, Judén, Meyer og Tor Nordahl (samt noen flere her hjemme som vi vet om, men ikke vil identifisere).

Vi minner om Stay Behind-øvelsen – evakuering av nedskutte flyvere fra Femunden og østover til Sverige, og transporten ved Stay Behind fra Lillehammer til safehuset på Moelv. Hvordan kom de to henretterne videre?

Vi antar det skjedde med fly fra Hamar-området. Meyer burde kunne fortelle noe om en slik mulig transport. Dro det et amfibie/sjøfly (Cessna 185/206) fra Hamar flyplass eller Mjøsa til grensetraktene denne natten eller neste morgen? Det svenske IB sto jo beredt på sin side av grensen for å gjøre sin innsats videre.

Hvor lett det var på den tiden å foreta slik grensepassering med småfly, vistes jo med all tydelighet ved alle de flytransportene som Forsvaret og Luftfartsverket på den tiden trodde var narkotikasmuglere, men som aldri ble avslørt! Til og med mobile radarstasjoner ble benyttet for å «fange» smuglerne på 70-tallet – uten resultat. En grensepassering med to lands Stay Behind/E-staber i ryggen lot seg nok meget lett gjennomføre!

Vi har flere ganger vært gjennom hvordan tidligere statsminister Per Borten er blitt behandlet, fra han som statsminister nedsatte Mellbye-utvalget, til den gangen han som odelstingspresident først luftet sine konkrete mistanker om politisk overvåking og ble latterliggjort for det, til tross for at daværende statsminister Odvar Nordli og daværende stortingsrepresentant og forhenværende statsminister Trygve Bratteli begge hadde tatt imot Ronald Byes avlytterrapporter og visste at han hadde rett; til han senere ble trukket inn i såvel Dahl-gruppe som Nygaard Haug-utvalg uten at disse hadde noen som helst hensikt om å ta ham alvorlig. Som man husker, var Borten rasende på Nygaard Haug: Alt av betydning var frisert bort fra referatene.

I hele denne tiden har Borten talt for døve ører. Selv sa han i 1993 at han konsekvent har vært møtt med¹ «enten taushet eller hån når han har tatt opp det som i dag synes å fremstå som en politisk skandale».

Vi vet ikke hva Borten måtte ha plukket opp før sin statsministertid. Det er godt mulig at det kan være en hel del. La oss gjenta hva Borten i 1994 fortalte til Arbeiderblad/Romerikes Blad¹:

«- Jeg fikk tidlig en fornemmelse av at det var mye som ikke tålte dagens lys. Som et konkret eksempel på det jeg dryppvis fikk vite, husker jeg en jernbanemann fra Nord-Norge som kontaktet meg. Det var en ærlig og redelig DNA-mann som var kommet i overvåkingens arkiv fordi bestefaren hans hadde vært kommunist. Han ville ut av arkivet, men overvåkingspolitiet ga ham bare det råd at da fikk han gå til Haakon Lie for å få dette ryddet opp!»

Denne historien er karakteristisk. Borten hadde fremfor alt en profil av folkelighet. Det gikk an for «folk flest» å snakke til ham ved hesja, på samvirkelaget – eller på toget.

Mannen på toget var altså en av mange «drypp». En opptatt statsminister har selvsagt ikke muligheter for å notere ned og forsøke å få dokumentert hvert eneste «drypp». Men de blir like selvsagt sittende i bakhodet, og når det er blitt mange, trer det frem en helhet som er meget større enn enkeltbitene.

Vi noterte oss også fra intervjuet i Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad at Borten hadde forstått noe om hvorfor alt dette har skjedd: Krigens skikker var tatt med inn i etterkrigs-Norge. Dette er en meget viktig del av forklaringen, som viser at Borten ikke bare har lyttet, men også tenkt og analysert grundig.

Borten har altså vært i samme situasjon som vi på en måte var lenge: Han visste og kunne ut fra alminnelig hederlighet ikke holde det for seg selv, men han kunne ikke bevise. (Vi har hele tiden hatt mer enn nok av bevismidler, men enkelte av enkeltbevisene kunne også tenkes å ha naturlige forklaringer, slik at man måtte se mangfoldigheten og helheten for å vite. Men i en mediadebatt nytter det aldri å fremlegge så mange «tilfeldigheter» at man får overbevist folk om at de ikke er tilfeldigheter.)

Borten forsto mye mer. I Bjørn Unnebergs bok om Borten, i stor grad basert på intervjuer med Borten, forteller han²:

«Et lite sjokk fikk jeg da jeg hadde vært på besøk hos Kekkonen. Nærmest ved en tilfeldighet fortalte en kollega at etterretningstjenesten hadde fulgt meg i Finland. Det slo ned i meg: Hvem rapporterer denne tjenesten til? Til Stortinget? Hvor i det demokratiske system styres dette?»

Idag er det lettere å svare på det spørsmålet: Til Youngstorget, og særlig Aps bakmenn!

Borten sier også:

«I de senere årene har jeg vært på talløse debattmøter. Taktikken fra den annen side er dels å benekte at nordmenn overvåkes på grunnlag av sine meninger, dels å innrømme det, men føye til at det er nødvendig. Atter denne overordnede instans – hvem sier det er nødvendig? Det varmet meg at Inger Louise Valle gikk ut i Arbeiderbladet med en åpen erkjennelse av at registreringer på et slikt grunnlag finner sted. Jeg har jo mottatt temmelig sikre prov på at Nei til EF-tog ble fotografert på bestilling fra overvåkingspoIitiet.

Problemet er vel bare at det er nektbart. Kjenner du det ordet? Jeg fant det hos Bob Woodward i boken ‘CIA’s hemmelige kriger’. Der står det at et viktig trekk ved vurderingen av et prosjekt – som selvsagt ikke forelegges Kongressen og slett ikke alltid Presidenten – er om prosjektet, hvis det blir avslørt, er nektbart. Har du hørt maken til ord?»

Det er nettopp det som er poenget med å bruke Spilhaug, Mossad, Industrivernet, Norasonde, Tronds spesialløsninger ved hjelp av sønner og døtre til («forhenværende») E-folk, symbiosemiljøet med AKP(m-l) osv. Etterretning/overvåking/offensive aksjoner via stedfortreder! Blir det avslørt, er det noen private grupper, noen overivrige underordnede e.l., slik at det er benektbart hvem som egentlig står bak.

Vi har med glede merket oss at Bortens tidligere regjeringskollega, senere statsminister og nå fylkesmann Kåre Willoch, har vært blant de første til å gi Borten oppreisning¹:

«(Willoch) ble kjent med overvåkingsanklagene allerede på midten av 1960-tallet, da han i 1965 gikk inn i Per Bortens regjering som handels- og skipsfartsminister.

I regjeringskollegiet luftet Borten fra tid til annen sine mistanker om at han ble overvåket …

– I ettertid ser det nok ut til at Bortens skepsis ikke var ubegrunnet; den synes faktisk både sunn og riktig, sier Willoch til Dagbladet.»

Det er velkjent at Willoch og Borten hadde en nokså ulik arbeidsstil på endel andre områder i den tiden de var i regjering sammen. Det er derfor ingen «alte Kameraden» som nå finner hverandre. Men vi tror at Willoch – i likhet med oss og mange andre – har modnet sitt syn på endel av livets realiteter og dessuten forstått at nettopp Bortens form kan ha vært årsaken til at han fanget opp hovedproblemet i det norske samfunn 20-30 år før oss andre.

Vi forstår derfor godt at Borten lyttet med interesse til sin ekspedisjonssjef Andreas Andersen.

Andreas Andersen¹ (f. 1903 i Kristiansand) hadde vært motdagist før krigen. Han kom i 1944 inn i Aps Landsutvalg som da ble organisert i Stockholm for å forberede gjenreisningen etter krigen, samt studieutvalget under dette². I begge disse utvalg satt han forøvrig sammen med Omar Gjesteby³, far til Kari Gjesteby som har hatt en lang rekke posisjoner i Aps regjeringer, bl.a. som handelsminister og justisminister. Etter krigen var han bl.a. formann i Vestfold Ap. I 1946 ble han studierektor for Arbeidernes Opplysningsforbund, i 1950 rektor ved Forsvarets sivile skoler og senere sekretær for et hemmelig utvalg (koordineringskomitéen) som skulle utrede den videre oppbygging av overvåkings- og etterretningsarbeidet for forsvarsminister Jens Chr. Hauge⁴, som han var statssekretær hos 1951-52. Han ble så direktør for beredskapsavdelingen ved Statsministerens kontor (1953) og var i disse egenskaper nær sagt sjef for tjenestene helt fra 50-årene. Fra 1956 hadde han tittel som ekspedisjonssjef for samme avdeling. Etterhvert ble Aps bruk av det hemmelige Norge i meste laget for ham, og han lettet seg straks for sin nye sjef, og meldte seg ut av Ap i protest i 1967⁵.

Om dette fortalte Borten mye senere – i 1991 – til Alf R Jacobsen i boken «Iskyss»⁶:

«Andreas Andersen … hadde lang erfaring som sekretær for Regjeringens sikkerhetsutvalg. Andersen var uhyre betenkt over utviklingen og var kommet i strid med seg selv på 60-tallet. Han var humanist og fryktet bl.a. Haakon Lies kontakt med Overvåkingen, noe som jo var en kreftbyll – og som medvirket til at Andersen forlot partiet få år senere.»

I 1993 fortalte Borten til Dagbladet mer om hva Andersen hadde sagt⁷:

«Andersen kjente til den nære forbindelsen mellom ‘haukene i partiet’, Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Konrad Nordahl og etterretningstjenesten, som ifølge Andersen samarbeidet meget tett.»

«Blant annet kunne Andersen fortelle meg at partiet fikk penger av etterretningstjenesten til å ansette sekretærer. Andersen kjente til dette i detalj og informerte meg om saken, forteller Borten. Borten kjenner også til at Andersen selv ble etterforsket av de hemmelige tjenester.»

Borten forlangte nå at Jens Christian Hauge og Haakon Lie måtte stå frem og fortelle det de visste – og det visste Borten var mye. Han la til at en mann som Thorvald Stoltenberg også måtte bære på hemmeligheter, så langt han kunne forstå hans nære forhold til seksjonssjef Trond Johansen.

Det var også ved denne anledningen Borten fortalte om sitt besøk av to amerikanske etterretningsfolk, som Borten mente skulle «installere det mest avanserte avlyttingsutstyr på mitt kontor» (se kap. 21.35).

Umiddelbart etter valget 1965 var Vilhelm Evangs sekretær, Ingeborg Lygren blitt arrestert mistenkt for spionasje, men hun måtte løslates i løpet av høsten og ble erklært uskyldig. Den bitre striden mellom Evang og Bryhn ble rullet opp. Alt dette medførte umiddelbart at Borten-regjeringen som nå nettopp var tiltrådt tok opp hele «hysj-Norge» til grundig diskusjon. Forsvarsminister Otto Grieg-Tidemand ville rydde opp, og det ville statsminister Per Borten også – men han visste nok mer enn sin forsvarsminister, uten å kunne bruke det, av hensyn til lojalitet mot Andreas Andersen.

Egil Endresen (H) stilte i januar 1966 spørsmål i Stortinget til statsministeren om Regjeringen ville nedsette et utvalg til å vurdere etterretnings-, sikkerhets- og overvåkingstjenestene «for derigjennom å bidra til å styrke tilliten til disse viktige sider ved vår sikkerhetspolitikk». Dette var et «bestilt» spørsmål. Regjeringen hadde jobbet gjennom hele romjulen (og Borten hadde jobbet intenst sammen med sine rådgivere, herunder Erik Knutstad) og hadde noe å meddele. Når spørsmålet kom fra en Høyre-representant, markerte dette at Høyre-lederne John Lyng og Kåre Willoch stilte seg helt bak statsministeren.

I svaret i januar 1966 sa statsminister Borten bl.a.¹:

«Det som opptar oss alle sterkt er spørsmålet om de metoder som våre sikkerhets- og politimyndigheter anvender, er helt ut betryggende i relasjon til individets rettssikkerhet.

Overvåkingstjenestens oppgave er å forebygge og motvirke forbrytelser mot Rikets sikkerhet. Men politiet har intet med å etterforske folks overbevisninger. Det er i denne forbindelse nærliggende å sitere det gamle ordtaket om at ‘tanken er tollfri’. Kanskje kan vi idag legge til at ‘overbevisninger skal være overvåkingsfrie’. Det gjelder såvel ideologiske, politiske som religiøse overbevisninger.»

Etter dette annonserte han at Regjeringen ville nedsette et utvalg til å gjennomgå de tre tjenestene. Det ble det såkalte Mellbye-utvalget (etter høyesterettsdommer Jens Chr Mellbye). Den gamle E&S-staben var like før blitt delt i to pga. alvorlige indre motsetninger: Etterretningsstaben og Sikkerhetsstaben. På grunn av Lygren-spetakkelet ble oberst Evang og politiinspektør Bryhn frabeordret sine stillinger (se kap. 8.8).

Mellbye-utvalget² la opp endel nye føringer for samarbeidet mellom tjenestene, men fant ikke at det hadde skjedd noe galt utover det som allerede var kjent. Dvs. at utvalget ikke oppdaget f.eks. det som Ronald Bye senere har bekreftet: At det i hele denne tiden foregikk kontinuerlig ulovlig politisk overvåking ihvertfall rettet internt i egne rekker og i fagbevegelsen, i tillegg til venstresiden, og i nært samarbeid med Overvåkingspolitiet.

Mot slutten av sin statsministertid (1970-71) ble Borten den andre topp-politiker i det vi idag kan se er blitt en lang rekke som er blitt gjenstand for systematiske diskrediteringskampanjer (se kap. 21.45.2). Vi er for vår del idag ikke i tvil om at dette bl.a. har sammenheng med hva Borten visste og mente om ulovlig overvåking.

Men Borten var ikke fornøyd, ut fra sin brede folkelige kontakt og kunnskapene fra Andreas Andersen. I februar 1977 gikk Borten, som nå var odelstingspresident, ut med sine mistanker om de hemmelige tjenester i et radioprogram, ut fra det han var blitt fortalt av Andreas Andersen (se kap. 8.8). Det medførte at Magnus Hole Jacobsen tok kontakt med ham og redegjorde for overvåking av de ansatte i NSB og den strenge ansettelseskontrollen i Norsk Hydro ved hjelp av Overvåkingspolitiet. I april 1977 valgte han å gå ut på hjemmebane, dvs. på Senterpartiets landsmøte på Lillehammer. I etterfølgende intervjuer med radio og TV fortalte han om Hole Jacobsens informasjoner uten å nevne navn. Det tok imidlertid ikke pressen mange ukene å finne kilden.

Magnus Hole Jacobsen arbeidet i Norges Statsbaner i perioden 1947-55. Han avslørte at det i 1950¹

«innenfor Statsbanene (ble) etablert et internt overvåkingsnett som hadde til oppgave å oppspore kommunister og kommunistsympatisører, opplysningene gikk videre til overvåkingstjenesten …»

Senere (1955) ble Hole Jacobsen personalsjef i Hydro på Herøya. I 1960 ble han ass. personalsjef ved hovedkontoret i Oslo og i 1962 personalsjef samme sted, inntil han ble pensjonert pga. sykdom i 1973. Herfra fortalte han:

«Ved Hydros fabrikker på Herøya var det allerede før Jacobsen tiltrådte en meget streng personkontroll, ingen ansettelse kunne skje uten etter sjekking med overvåkingstjenesten, og ingen ansettelse av kommunister. Dette var en helt generell ordning, ikke bare funksjonærer og overordnet personale ble sjekket, men også arbeidere. Man fikk fra overvåkingstjenesten opplysninger om eventuelt medlemskap i kommunistpartiet mv og om vedkommende var straffet eller bøtelagt.

Også ved Norsk Hydros hovedkontor i Oslo var ordningen at ingen ansettelse måtte finne sted uten etter sjekking med overvåkingstjenesten. Det var personalsjefen som her skulle pleie kontakten med overvåkingstjenesten. Jacobsen, i likhet med alle andre personalsjefer, hadde i henhold til toppledelsens ordre ansvaret for at dette ble utført … De opplysninger Hydro fikk var om medlemskap, kontakt eller sympati med kommunistpartiet, om internasjonale kontakter og fullstendige opplysninger fra straffe- og bøteregisteret. Jacobsen kan om nødvendig oppgi navnet på minst 6 kontakter som han har hatt innenfor overvåkingstjenesten.»

«Sjekkingen gjaldt alle typer av stillinger, fra nederst til øverst. Vi hadde full adgang til sjekking av hvilken som helst person. De eneste opplysninger Overvåkingen trengte var vanlige personaldata for å fastslå identiteten. Fra overvåkingen ble det ikke spurt om hva slags stilling eller hva slags arbeidsområde det dreide seg om.

Ved slik sjekking kunne vi få følgende opplysninger. Medlemskap i NKP, visse kontakter innen ‘partiet’ eller konkrete tegn på sympati, slektning som var medlem, deltatt i visse demonstrasjoner, fredsmøter eller fredsfestivaler i inn- eller utland, engasjert i visse solidaritetskomitéer o.l., evt. flekket rulleblad fra krigstiden …

… det er uhyggelig lite som skal til før man havner i registeret.

I tillegg til ‘politiske’ opplysninger fikk vi alle opplysninger fra strafferegister og bøteregister og alminnelig vandelsopplysninger fra lokalt politi eller lensmann»

Alt ble da tilbakevist fra alle kanter², spesielt av statsminister Odvar Nordli og hans regjering, mens Trygve Bratteli holdt kjeft, til tross for at begge hadde tatt imot Ronald Byes og etterfølgernes avlytterrapporter og visste at Borten hadde rett. To Ap-statsministre lot én borgerlig statsminister steke og latterliggjøres!

Dessverre var det også mange av oss andre ikke-impliserte som bare ikke ville eller kunne tro. Vi har for vår del forlengst bekjent at vi den gangen var i denne gruppen og oppfatter Willochs uttalelser likedan. Vi er glad for at vi fortsatt har Borten blant oss slik at han nå får sin velfortjente oppreisning.

Men la oss se nærmere på Hole Jacobsen-saken ut fra hva vi vet idag.

Hole Jacobsen beskriver i stor og troverdig detalj to ulike forhold i NSB og Norsk Hydro. I NSB mener han det eksisterte et internt overvåkingsnett for å avsløre kommunister og sympatisører blant alle ansatte. Opplysningene ble overlatt POT. I Hydro var det et samarbeide med POT der POT ga alle slags opplysninger om hvem som helst til Hydro, angivelig som ledd i selskapets kontroll med nyansettelser for å hindre industrispionasje. Det er klart at disse to opplysningene satt sammen er skremmende. Noen steder foregikk det en løs og tilfeldig innsamling av data basert på et rent angivernett av enkeltpersoner, men det andre steder fantes private som var i stand til å få ut disse informasjoner i sin helhet, kun ved å oppgi at vedkommende var søker (men uten å måtte dokumentere det).

Kontrollutvalget gransket begge saker og kom til at det dreide seg om mer begrensede, legitime behov begge steder. Som viktig premiss i begge tilfelle la man en konkret vurdering av bedriftenes egne behov, basert på redegjørelser fra bedriftenes ledelse.

Fra Norsk Hydro var redegjørelsen undertegnet av personaldirektør Reidar Tank-Nielsen, som selv sier han har «ansvar for og kjennskap til Norsk Hydros personalpolitikk fra 1953³». (Han var personalsjef ved hovedkontoret fra 1953, personaldirektør 1962-77⁴, og Hydros talsmann i Hole Jacobsen-saken i 1978 da det gikk en debatt mellom ham og Hole Jacobsen i pressen.)

Det vi fester oss ved, var at den aktivitet som Hole Jacobsen beskriver, som sikkert gikk lenger enn de to bedriftenes behov, passer aldeles utmerket til de behov som den hemmelige Ap/LO-tjenesten hadde og som ble videreført av E-tjenesten i regi av Stay Behind og det «alter ego», Spilhaug-apparatet, i alle år. Det dreide seg først og fremst om innsamling av informasjon til bruk i Ap/LO-tjenestens arbeid for å sikre kontroll over alle deler av fagbevegelsen – og etterhvert samfunnet i sin alminnelighet.

Vi vet at Ap/LO-tjenesten har hatt sine folk i POT i alle år, med varierende samarbeid med hele POT og POTs ledelse, jfr. Frigaard som kun var en slags «leieboer» fra E-tjenesten. Vi vet også at det bare var i den aller første tiden at POT utvilsomt samarbeidet 100% med Ap/LO-tjenesten med fri flyt av data begge veier. Etterhvert ble POT mer interessert i å motta informasjon enn å gi informasjon, og Ap/LO satset etterhvert sterkere på E-tjenesten, og særlig etter ryddeaksjonene begge steder i slutten av 60-årene. Motsetningene mellom Evang og Bryhn har sikkert ihvertfall i perioder begrenset Ap/LO-systemets og E-tjenestens innsyn i POTs arkiver.

Hva var da mer naturlig enn å opprette et «back-up»-system; en «informasjonspumpe» for personopplysninger fra POT via tredjeperson til E-tjenesten, Evang, senere Trond og hele tiden Stay Behind/Spilhaug? Denne tredjeperson måtte ha høy troverdighet og tyngde for å få gjennomslag overfor POT for en rutine der alt ble overført uten spørsmål, og av en slik størrelse og tverrfaglighet at nær sagt hvem som helst i Norge kunne tenkes å være jobb-søker. Hva var bedre enn Norsk Hydro, der endog stortingsrepresentanter og ministre har gått ut og inn av jobber i alle år?

Reidar Tank-Nielsen var Hole Jacobsens overordnede i alle år, og det høyeste nivå i Hydro som hadde direkte kontakt med POT. Det ville vært verdens enkleste sak for Tank-Nielsen å la ledelsen over ham, inklusive styret, sitte med et inntrykk av at kontakten med POT var basert på legitime forsvarsbehov mot industrispionasje, men overtale POT til å gå mye lengre, samt instruere sine underordnede muntlig om å få overført all informasjon om «jobb-kandidaten». Og siden POT aldri krevet verifikasjon av noen jobbsøknad, kunne man skaffe seg informasjon om hvem som helst.

Tank-Nielsen må i så fall ha spilt på lag med E-tjenesten. Gjorde han det? Å ja da. Han hadde vært Milorg-mann og XU-agent (Milorgs etterretningstjeneste)⁵ og senere med i Stay Behind, mest sannsynlig i Lindus-nettet – se Bye/Sjue om Stay Behinds «etterutdanningskurs»⁶:

«Kursdeltakerne ble alltid hentet inn fra høyst ulike distrikter. Slik ble sjansen for at de skulle kjenne hverandre fra før redusert til et minimum. Hit kom det en personalsjef i Norsk Hydro, trafikksjefen i Trondheim, en forretningsmann fra Kirkenes, en direktør fra Falconbridge i Kristiansand og en entreprenør og HV-entusiast fra Oslo.»

Men som det meste av Stay Behind, er dets personell også blitt brukt – og brukes – på ulike måter til Ap/LO/Spilhaug-systemenes behov i fredstid.

Den mest prominente talentspeider for Stay Behind var Tor Aspengren (se kap. 24.3.2.8.6). Systemet for rekruttering til Stay Behind var slik at Aspengren m fl bragte opp navn til Stay Behind-sjefen Sven Ollestad og Stay Behinds «etterretningssjef», dvs. sjef for Blue Mix, Gunnar Bjålie, som valgte ut kandidater som endelig ble «sikkerhetsklarert» av Ørnulf Tofte og Erik Næss, Ap-kontaktene i POT⁷.

Tor Halvorsen (f 1930 i Skien) var utdannet rørlegger, medlem av Skien bystyre 1963-7 log formann Herøya arbeiderforening 1965-68. Han var fra tidlig ansatt på Hydro på Herøya og spilte der en spesiell rolle. CC hadde senere, mens Borten/Hole Jacobsen-debatten pågikk, merket seg at hele Ap benektet informasjoner om politisk registrering av kommunister etc., og skrev i en kommentar i Morgenbladet at dette selvsagt hadde foregått og at det var utført av LO/Ap-folk. Han fikk øyeblikkelig svar fra Tor Halvorsen, da sekretær i LO, som benektet alt og hevdet at CC skrev mot bedre vitende. I denne forbindelse søkte CC råd hos generaldirektør Johan B. Holte i Hydro, som sa⁸:

«… Jeg synes Tor Halvorsen var noe dristig, han var jo vår hovedmann når det gjaldt registreringen på Herøya.»

Holtes uttalelse viser at Tor Halvorsen var sjefsovervåker lokalt på Herøya for Ap/LO-tjenesten, og at det må ha skjedd med Hydro-ledelsens stilltiende godkjennelse. Det er ikke så rart! Vi vet ikke hvilket forhold Halvorsen har hatt direkte til Tank-Nielsens kontroll ved nyansettelser og/eller den sannsynlige «informasjonspumpe» til E-tjenesten/Stay Behind, men det er opplagt at Tank-Nielsen som personaldirektør har hatt full oversikt over Halvorsen og likt det han så. Da er det ikke så underlig at dette ble bragt videre til Stay Behind-kameraten Tor Aspengren som talentspeider, og at Halvorsen så fikk lynkarriére i LO, AOF og Regjeringen! Han ble nok også raskt klarert av Ollestad og Bjålie, Tofte og Næss, til tjeneste også i Stay Behind!

Det vi altså ser, er at Hole Jacobsen etter all sannsynlighet uforvarende er kommet på sporet av et mye større opplegg der Stay Behind og E-tjenesten spilte hovedrollen, med Ap/LO-kontaktene i POT i biroller og POT som sådan nesten et slags offer for et utspekulert opplegg for å pumpe etterretning innlevert til POT, som har en betinget rett til å skaffe seg slik informasjon, over til de dyphemmelige og 100% Ap-kontrollerte systemene under E-tjenesten. Det finnes nesten ingen annen forklaring på at Hole-Jacobsen, som ingen ellers har et fnugg å utsette på, kommer med sine meget detaljerte opplysninger som blir slått fullstendig i hjel av de offisielle forklaringene. Den implisitte forklaring i samtid var pånytt at Hole Jacobsen var en slags «gal skrulling» (noe hans bok ikke bærer det minste preg av) – i mangel av andre måter å diskreditere ham på. Vi begynner etterhvert å se for mange eksempler på at folk som ellers har vært førsteklasses hederspersoner utpekes til skrullinger til at det er særlig troverdig: Knutstad (kap 21.1), Merckoll (kap 21.2), «Leve Videre» (kap kap. 21.4), Else og Roar Henriksen (kap 21.4.1), Østlund (kap. 21.6), Wiborg (kap. 21.13), Ekeland (kap. 25.11.5.3), Hoem (kap. 25.11.5.2), Borten selv, her Hole Jacobsen – og i all beskjedenhet, vi selv. For ikke å snakke om alle de som har fått beskjed om at de er «overarbeidet» og må «ta ferie» når de har hørt sine egne eller andre påfallende samtaler avspilt over telefonen, dvs. vært utsatt for romavlytting via telefon som så absolutt må benektes!

Hole Jacobsen-saken er således antakelig en større sak enn hittil antatt. Det måtte en svær tildekkingsaksjon til for at det ikke skulle komme frem mer allerede den gangen. Borten ble satt i klemma, Stortinget og hele Norge ble ført bak lyset. De som tvilte, satt igjen med mistanker mot POT, mens det altså i virkeligheten var E-staben og Stay Behind som sto bak det hele!

Vi minner videre om at Per Borten i 1991 sa i NRK-TV¹ at han ikke var i tvil om «at telefonen ble forsøkt tappet» mens han var statsminister, mens riksadvokat L. J. Dorenfeldt i 1994 sa at saken ble etterforsket i 5 år uten at noe kunne bevises eller motbevises². (Det har også vi hørt før.)

Senterpartiets tidligere leder, Johan J. Jacobsen sa til Adresseavisen i april 1993¹:

«- Indisiene for at tidligere statsminister Per Borten hadde rett i sine antydninger om overvåkning, blir styrket når det viser seg å ha vært så nært forhold mellom overvåkningen og arbeiderbevegelsen, sier Jacobsen, som deler Høyres oppfatning av alvoret i denne saken. Han ser derfor behov for granskning. …»

Det er en stor tragedie for Norge at det ikke ble lyttet mer til Per Borten. Dessverre var nok hans iblant litt uklare tale i en viss grad medvirkende. Det er ingen god nok unnskyldning. Borten hadde konkrete opplysninger som kunne blitt verifisert ved offensiv granskning. Alle vi som på denne tiden valgte å «ikke tro» er medskyldige i at uvesenet har fått fortsette alt for lenge.

Vi viser også til Knutstad-saken (se kap. 21.1), som vi mener vi nå vet nok om til å konstatere at den fra litt før 1970 fremvoksende «fjerde tjeneste» benyttet en forståelig rettslig kjennelse til å fortsette overvåking av Per Bortens nære medarbeider, byråsjef Erik Knutstad, lenge etter at den viste at Knutstad var uskyldig, og da som kanskje den første virkelig systematiske politiske overvåking mot en ikke-sosialistisk politiker. Behandlingen av Borten og Knutstad må sees i sammenheng. De reelle begrunnelser for kjøret mot Knutstad har helt sikkert også omfattet et ønske om å ramme Borten, Senterparti-folk og EEC-motstandere som unasjonale og upålitelige, samt ødelegge det eneste regjeringsalternativ til Ap.

Bortens troverdighet måtte svekkes. Var det bedre måte å gjøre det på enn å fatte administrativ beslutning om at Bortens nærmeste medarbeider var en gal mann?

Det er nokså opplagt at den vellykkede diskrediteringen av Knutstad ble benyttet også mot Borten, rundt om i krokene.

«Noen» har ønsket at diskrediteringen av Borten skulle fortsette helt opp i vår tid: Først ble Edward Dahls etterforskere sendt hjem til ham til gards, og senere ble han trukket inn til møter med Nygaard Haugs tildekkingsutvalg i Oslo. Begge utvalg var forhåndsbestemt til ikke å finne noe, og derved ville Borten pånytt bli sittende tilbake med sine «påstander» som skjegg i postkassen. Siden både Dahl og Nygaard Haug visste hva de drev med, tviler vi på at de har gjort dette mot en tidligere statsminister uten etter samråd med den sittende. Et minstemål av protokoll har vel vært tilbake? I alle fall har Gro også her indirekte ansvar ved at det ene utvalget kom som ledd i Regjeringens eget spill, det andre var direkte underlagt Regjeringen og tok instrukser fra den til tross for at det motsatte ble hevdet. En tredje Ap-statsminister lar nå – med vitende og vilje – en forhenværende ikke-sosialistisk statsminister steke.

Ifølge «Norges hemmelige hær»¹ kunne Evang stolt svare «det har vi allerede gjort» da CIA og MI6 oppfordret Norge til å danne Stay Behind, som det første land blant alle europeiske NATO-land (og andre). Det later til at det er noenlunde riktig at det i NATOs første tid ble etablert slike organisasjoner over hele Europa. I samme bok har man intervjuet CJA-mannen Mark Wyatt²:

«Wyatt tjenestegjorde for CIA i utlandet fra 1947 til 1979, og svært mange av disse årene oppholdt han seg i … Italia. Her var hans viktigste oppgave å bygge opp det italienske Stay Behind-systemet – Gladio. Men han har også inngående kjennskap til Stay Behind-operasjonene i andre europeiske land, og til den filosofi som CIA la i sitt engasjement på dette området.»

I forbindelse med avsløringen av Gladio skrev Ronald Payne og lan Mather i «The European»³:

«Operasjon ‘Gladio’ … begynte som et lite nettverk av sivilister trenet som radiooperatører …

Utenfor Italia synes Gladio å ha forblitt det det alltid skulle ha vært: Et etterretnings- og kommunikasjonsnettverk som skulle utgjøre stammen for motstandsbevegelser i tilfelle av en vellykket sovjetisk invasjon av Europa …

Nettverket var etablert av NATO som en siste forsvarslinje og var en strengt bevoktet hemmelighet inntil forrige måned …

Det begynte i et beskjedent kontor i … Paris, nær det daværende NATO-hovedkvarteret. NATO selv var da nettopp blitt en realitet. Antall personer opprinnelig rekruttert var lite.

I Frankrike var det bare fire, og vår etterretnings-kilde tror at det neppe var mer enn 30-40 etablert i nettet i hele Europa til enhver tid. En hemmelig koordineringskomité ble etablert …

Gladio-lag ble etablert i Belgia, UK, Frankrike, Nederland, Norge, Danmark, Spania, Vest-Tyskland og Italia …

Det er senere antatt at lagre med spesialutstyr, herunder våpen, ble etablert …

Uttrykket ‘privat hær i Europa’ er komplisert fordi mange enkeltland iverksatte sine egne beredskapstiltak, isolert fra NATO-planen … Nasjonale grupper ble etablert av lokale hemmelige tjenester og spesielle styrker, og det er mulig at noen av de våpenlagre som nå dukker opp etter de italienske avsløringene ble utplassert av nasjonale tjenester …»

Artikkelen beskriver ellers dette antatte NATO-nettverket helt samsvarende med hvordan vi kjenner til at Stay Behind er organisert. Uttrykket «stay behind» benyttes også en gang til å beskrive agentenes rolle ved okkupasjonens utbrudd. Man noterer seg imidlertid at denne kilden beskriver en meget mer beskjeden organisasjon for hele Europa enn selv det vi vet om norske Stay Behind. Forklaringen er mest sannsynlig at forfatternes NATO-kilde bevisst spiller omfanget ned, men det kan også ligge noe i ulikheten mellom det fellesorganiserte og det nasjonalt organiserte. Vi vet jo fra før at Norge hadde sitt system på plass før NATO (CIA/MI6) kom inn i bildet. Videre noterer vi oss at forfatterne i 1990 åpenbart ikke kjente til at Stay Behind allerede var avslørt i Norge, og heller ikke til Stay Behind-eksistensen i ikke-medlemslandet Sverige. Det siste kan skyldes at svenskene rett og slett kopierte Norge og aldri var noen del av NATO-nettet. Formelt kunne det ihvertfall ikke være det.

Vi har tidligere (kap. 24.3.3) redegjort for ALFA, Stay Behind, SAPO, IB og krigs-IB i Sverige. Likhetspunktene er slående med Norge og de parallelle størrelsene i Norge. I begge land ble det etablert Stay Behind på omtrent samme måte. I begge land etablerte Ap/SAP sine egne overvåkingsorganisasjoner (SAPO i Sverige; Ap/LO-tjenesten i Norge) mot arbeidsplassene sammen med de respektive LO. I begge land skjedde dette i samarbeid med E-tjenestens ordinære virksomhet (i Norge i en periode også med POT, som i Sverige later til å ha klart å holde seg mer utenfor). I begge land ble tyngden av virksomheten videreført i organisasjoner under E-tjenesten, i Sverige IB og i Norge ALFA/Spilhaug-apparatet som har hovedbase i HV og fra begynnelsen av gradvis har tatt i bruk Stay Behind-apparatet. Da IB ble oppdaget i Sverige, gikk man over på en «norsk» løsning og trakk virksomheten over i Krigs-IB med offisielle oppgaver til forveksling lik Stay Behind og er siden trolig samordnet med Stay Behind slik at Krigs-IB/Spilhaug er gjemt bak det hemmeligste av det hemmelige og benytter seg av Stay Behind.

Slik ble i begge land Stay Behind – før eller senere – et instrument for det dominerende maktapparat, i Norge og Sverige de sosialdemokratiske partiene. I begge land – men mest i Norge – opptrer også Mossad i og innimellom alle disse organisasjonene, helt på hjemmebane. Og samarbeidet over kjølen har vært nært og omfattende.

Det heter videre i Bye/Sjue⁴:

«En av de mest betente problemstillingene bak temaet om Stay Behind er spørsmålet om politisk styring og demokratisk kontroll, det kan være kort vei fra en hemmelig organisasjons legitime forsvarsoppgave til misbruk og rolleforveksling. Det er i særlig grad Gladio-systemet i Italia som har avdekket dette.

Reporteren konfronterer Mark Wyatt med problemstillingen: – Var det fare for at en organisasjon, som i utgangspunktet var ment å skulle tjene en god sak, kunne utvikle seg til et monster?

Mark Wyatt: – Ja, jeg tror faren absolutt var til stede, og det skremte meg …»

Dette er introduksjonen til en bred omtale av det italienske Stay Behind og det monsteret det ble i Italia⁵:

Bye/Sjue konstaterer innledningsvis:

«Historien om Stay Behind i Italia er ikke uten interesse for den som ønsker å analysere dypt hemmelige strukturer. Denne italienske tragedien kan ikke feies under teppet med enkle og banale formuleringer om at Italia ikke er Norge. Selv om det som skjedde der er uvanlig ekstremt og brutalt, kan det nettopp i sin outrerte form kaste et ettertenksomhetens lys over hemmelige strukturer i andre land. Også i Norge …»

Det italienske Stay Behind, Gladio, ble ifølge daværende statsminister Giulio Andreotti etablert i 1951. Han hadde ifølge Bye/Sjue et meget intimt forhold til organisasjonen, som beskrives som¹

«… en blanding av CIA-prosjekter og en smørje av politiske og militære grupperinger, etterretnings- og sikkerhetstjenestene, Carabinieri-politiet, Vatikan-geistlige, frimurer- og broderskapslosjer …»

Gladio ble bygget opp av CIA fra en hemmelig leir på Sardinia og ble basert på 40 spesialiserte hovedgrupper: 10 på sabotasje, 6 på hvert av områdene etterretning, propaganda og evakuering og 12 på gerilja. Dette passer godt til den norske organisasjonen, også basert på mange små grupper: ROCK for sabotasje, ARGUS for observasjon/varsling, LINDUS for etterretning og BLUE MIX for evakuering. Bye /Sjue finner ikke igjen faget «propaganda» i det norske opplegget, men det er galt. LINDUS-gruppene og ikke minst Spilhaug-apparatet selv har drevet propaganda i alle år, ikke minst ved systematisk trening, drilling og utsendelse av provokatører av alle slag. Dette vet jo Sjue godt!

Gladio ble avslørt i Italia så sent som i 1990. Det viste seg da at både statsminister Giulio Andreotti og presidenten Francesco Cossiga var involvert med Gladio, og hadde vært det lenge før de nådde sine topp-posisjoner. Det var altså ikke lederne som flørtet med Gladio, det var Gladio som hadde besatt landets øverste posisjoner. Dette ble ekstra skremmende ut fra hva Gladio hadde utviklet seg til:

«… en viktig, skjult aktør på den innenrikspolitiske arena. Fiendebildet ble mindre og mindre Sovjet, og mer ‘alt og alle’ som kunne oppfattes som en indre trussel mot høyresiden og den etablerte makteliten i Italia. Dette var en ekstrem høyreside med klare nyfascistiske trekk … Ingrediensene har vært mange: Destabilisering, provokasjoner, likvidering, infiltrasjon, bombeattentat og kuppforsøk. Den hele og fulle sannheten er neppe kommet for en dag ennå …»

Gladios aktiviteter beskrives med sterke ord som vi ikke er vant til å bruke om hverandre i Norge. Likevel kan stikkordene gjenfinnes. Vi har nøye dokumentert provokatøraktivitetene rettet mot Stortinget og mange andre. Infiltrasjon er innrømmet benyttet overfor SUF/AKP, men er også benyttet overfor andre partier. Likvidasjon fant ihvertfall sted på Lillehammer. Aksjonen mot statsminister Syse var skremmende nær et kuppforsøk – og fikk samme virkning som et vellykket forsøk. Destabilisering har vi vært spart for i sin egentlige form, men Aps tendens til å prioritere partiets sikkerhet foran rikets sikkerhet har hatt lignende konsekvenser. Bombeattentater har vi også vært spart for, men vi ser ikke bort fra at endel patroner i posten og bruk av kinaputter og brev som ser ut som brevbomber kan ha vært brukt i lignende diskrediterende eller «offerskapende» hensikt.

Bak Gladio fantes et enda hemmeligere «Gladio II», som har skremmende likhetstrekk med «Alfa/Spilhaug» og «Krigs-IB» som operative, offensive enheter gjemt grundig bort bak det superhemmelige Stay Behind²:

«Gladio ll-strukturens tyngste, farligste og mest innflytelsesrike medspiller var frimurerlosjen Propaganda Due, som oftest omtalt som P2. Medlemstallet var på nær 1000 personer …»

Da Gladio-systemet ble opprullet i 1990, viste det seg at Gladio II og P2 hadde vært innblandet i eller stått bak en utrolig lang og brutal rekke av terroraksjoner, ofte provokative aksjoner som ble arrangert som om kommunister sto bak. De hadde også planlagt og nesten lyktes i å utføre statskupp flere ganger:

«… en ‘studie’ som ble gjennomført i Roma i 1965 … (med) tema ‘revolusjonær krigføring’ dreide seg ikke om beredskap for å møte en kommunistisk revolusjon, men teknikken for hvordan en selv kan gjennomføre den …

Et annet eksempel var USAs mer ‘normale’ seminaraktivitet som var beregnet på det ‘europeiske teater’. I begynnelsen av 60-årene var et tema for disse seminarene ‘The Techniques and Prospects of a Coup d’État in Europe’. På slike seminarer om hvordan man gjennomfører et statskupp deltok også italienere som senere ble sentrale aktører i Gladio II.»

Et annet likhetstrekk med Norge – jfr. Spilhaug-apparatets basis i HV – var at

«Mange av de ‘private’ gruppene som ble lenket opp til Gladio II besto av ekssoldater, fallskjermjegere og medlemmer av den paramilitære organisasjonen ‘Decima MAS’»

Gladio ll-strukturens «tyngste, farligste og mest innflytelsesrike medspiller» var frimurerlosjen Propaganda Due (P2), med nær 1000 personer – «alle høyreorienterte i ulike grader, de fleste ekstreme og nyfascistiske». Medlemmene «bekledde topp- og nøkkelposisjoner»; det var bl.a. flere regjeringsmedlemmer, mange parlamentsmedlemmer, 160 militære ledere inklusive Hærsjefen, sjefer fra den italienske E-tjeneste og Carabinieri-politiet, «finansfolk, industriledere, diplomater, mediefolk». Den sentrale personen var Licio Gelli, en malteserridder som bl.a. hadde tilhørt Mussolinis «svartskjorter», men han ble reddet unna av amerikanerne etter krigen og senere puttet tilbake i italiensk etterretning og P2.

Blant de mange av Gladio/GIadio IIs attentater og aksjoner beskrevet av Bye/Sjue er kidnappingen av og mordet på statsminister Aldo Moro i 1978. Moro hadde da innledet en dialog med kommunistpartiets leder Enrico Berlinguer og forhandlet med ham om en felles regjeringskoalisjon da han ble kidnappet. Da han ble funnet myrdet, meldte kidnapperne at de representerte de Røde brigader. Men det pekes på indisier for at brigadene var infiltrert ved hjelp av Gladio II (igjen en parallell til Spilhaug og AKP m.m.) og at det i virkeligheten var Gladio II som utførte både kidnappingen og mordet. To fluer i ett smekk: Avskaffelse av en mann som var inne på en «farlig» vei, og mer diskreditering av det ytre venstre. Men etterforskningen smuldret opp:

«Det har tydeligvis vært umulig å trenge gjennom det nettverk som Gladio II-strukturen representerte. Like vanskelig har det vært å avdekke P2-broderskapet som var plassert i alle nøkkelposisjoner i politiet, militæret, etterretnings- og sikkerhetstjenestene, og rettsvesenet.»

Bye/Sjue trekker som konklusjon³:

«Gladio-eksemplet har vist hvor farlig det er å blande og tillate samrøre mellom legitime hemmelige tjenester og private grupper, losjer, organisasjoner, private personer o.l.»

En annen kilde antyder forbindelser mellom Gladio og Sverige⁴:

«’Gladiatorer’ ble håndplukket; utvalgte menn ble trenet for kommando-operasjoner, i stand til å organisere motstand mot en okkupant. Det går også rykter om at de var stasjonert i det nøytrale Sverige, hvor de hadde hemmelige våpenlagre …»

The Guardian meldte i desember 1990⁵:

«… Storbrtitannia var aktivt innblandet i ‘Gladio ‘-prosjektet, bl.a. ved å drive opplæring av medlemmer av slike grupper … kilde er Werner Carobbio, som er medlem av en sveitsisk regjeringskommisjon som gransker ‘Gladio’ -affæren.»

Etter at vi oppdaget den nære forbindelse mellom en frimurerlosje (P2) og Gladio II i Italia, har vi sett litt på forbindelsene mellom E-tjenesten/Stay Behind m.m. i Norge og de norske frimurerne, og videre til Italia. Vi har gjort meget interessante funn som vi kommer tilbake til nedenfor.

Etter Gladio-avsløringen ble det meldt fra Belgia at¹:

«Andre Moyen (76), en tidligere ansatt i den belgiske militære hemmelige tjeneste, bekreftet at Gladio ble offisielt etablert i 1952. Han sa at han først hørte om nettverket da han ble bedt om å slutte seg til det av den belgiske innenriksminister. Han ble bedt om å kontakte den franske innenriksminister Jules Moch, som sa at tanken var å etablere noe i Belgia ‘som fantes andre steder’.

Lederen for den franske hemmelige tjeneste SDECB ga ham et telefonnummer som ville bli endret hver måned, for å kontakte organisasjonen. Han ble bedt om å kontakte Mario Scelba, den italienske innenriksminister …»

Det er også rapportert at²

«… den belgiske regjeringen har startet sin egen granskning av dette nettverket (tilsvarende Gladio); dets bånd til NATO … og mulige forbindelser med lokale nyfascistiske terrorister. En tidligere granskning hadde vurdert bevis som knyttet ytterliggående høyreorienterte personer i det belgiske sikkerhetspoliti til en serie med blodige ran av supermarkeder …»

Payne/Mather skrev i sin reportasje etter GIadio-avsIøringen¹:

«Tyskland bekreftet denne uken at planer for hemmelige anti-kommunistiske aksjoner i tilfelle krig også var operative i Vest-Tyskland. Men talsmannen Hans Klein sa at begrepet ‘gerilja-hær’ var unøyaktig, og snakket bare om ‘foranstaltninger’.

Han sa: ‘vi vurderer nå om det er nødvendig med forandringer i dette systemet pga de endrede øst-vest-forholdene’»

Fortsatt Payne/Mather:

«I Frankrike sa forsvarsminister Jean-Pierre Chevenement at et hemmelig nettverk som skulle møte en invasjon av Warshawa-pakten hadde eksistert i Frankrike siden 50-tallet, men det hadde bare spilt en ‘sovende’ rolle.»

Fortsatt Payne/Mather:

«I Luxembourg bekreftet en regjeringstalsmann at nettverket fortsatt eksisterer. ‘Det er nå opp til myndighetene i NATO-landene å avgjøre om et slikt nettverk fortsatt er nødvendig’.»

Forfatterne Bye/Sjue vender etter sin Gladio-gjennomgang tilbake til CIA-mannen Mark Wyatt og spør ham om Stay Behind ble opprettholdt for lenge:

«- Jeg kan ikke svare for situasjonen i andre land enn der hvor jeg tjenestegjorde lengst: Italia. Der varte det for lenge og det skapte problemer. Da de skandaløse avsløringene kom på bordet i 1990, skapte det et inntrykk av at Stay Behind-nettverket var omdannet og utnyttet i hendene på det ekstreme høyre. Vi var for sene med å komme frem til beslutningen om å stoppe Stay Behind …

(Stay Behind i Italia) … var det komplette kameratskap hvor alle hadde sverget total sikkerhet og taushet …

– Mener du at Stay Behind også kunne være farlig for demokratiet?

-Jeg tror det.

– Var det fare for at en organisasjon, som i utgangspunktet var ment å skulle tjene en god sak, skulle kunne utvikle seg til et monster? …

– Ja, jeg tror faren absolutt var til stede, og det skremte meg.»

Disse uttalelsene tyder på at amerikanerne på ett eller annet tidspunkt har fått kalde føtter, og trukket seg ut av Stay Behind ihvertfall i noen land, kanskje vist mer tilbakeholdenhet i andre. Det kan i så fall stemme med at den tidligere sentrale CIA-medarbeideren Victor Marchetti, siden da kritisk forfatter, sa til Bye/Sjue at

«… deler av CIA hadde avskrevet stay behind-strategien som ubrukbar allerede i 1955»

Ifølge Guardian’s John Palmer har NATO-kilders reaksjon på Stay Behind-avsløringer vært forvirrende¹:

«Til å begynne med ble eksistensen av Gladio benektet, men så innrømmet. Linjen er nå at dets sabotasje- og gerilja-funksjoner ble avviklet gjennom de siste drøye ti år, men at lommer av våpen kan ha blitt igjen i mange NATO-land der de muligens og muligens ikke har falt i gale hender.»

Det som er på det rene, er at Stay Behind i minst tre land – Norge, Sverige og Italia – er blitt konvertert fra sine egentlige formål til hemmelige maktapparater for de som i hvert enkelt land allerede var mektigst: I Norge og Sverige sosialdemokratene, i Italia høyresiden. I alle tre land er det etablert ekstra hemmelige grupper bak Stay Behind som har kunnet bruke Stay Behind fra denne posisjonen for å styrke makthavernes makt.

Hvis det er riktig at NATO/USA mistet interesse for denne beredskapstypen underveis, ser det faktisk ut som om den eneste grunnen til å beholde Stay Behind er å etablere et ekstra lag av cover for den kriminelle virksomhet i maktpartienes interesse. Men vi vet intet om hva som har skjedd i resten av NATO-landene, og muligens i andre nøytrale land. Det som er sikkert, er at alt som heter Gladio eller Stay Behind over hele Europa må granskes!

Vi har nå via mange innfallsvinkler beskrevet den hemmelige Ap/Mossad-verden som ligger bakenfor endog de aller hemmeligste deler av de offisielle hemmelige tjenester, og som opererer dels som del av, dels i samarbeid med og dels helt på egen hånd i forhold til de offisielle tjenester, men som alle på en eller annen måte er finansiert med i hovedsak offentlige midler i videste forstand. Det gjelder

Det mystiske «Alfa», med Kjettingfabrikken/Kjettingkonsulenten/Spilhaug (formelt en HV-avdeling i særstilling) som den dominerende kjerne, men omfattende flere lignende grupperinger og ledet fra et høyereliggende nivå, og på mange måter et slags «alter ego» til store deler av Stay Behind, inklusive det meste av ledelsen

Trond Johansens eget nettverk «ute i det blå», som omfatter minst en stor dekkbedrift (Norasonde), mindre firma og enkeltmannsfirmaer (vi kjenner flere) og enkeltagenter, i tillegg til eget apparat (jfr. Karstad-utvalget) og Alfa-apparatet med Kjettingfabrikken som dekkbedrift

Mossads apparat i Norge, som også eksisterer i de fleste andre land som jødiske forsvarsgrupper («frames») bygget opp, styrt og vedlikeholdt av Mossads tsafririm-avdeling i Tel Aviv, en tid bestyrt av «Norges-vennen» Dan Ærbel

Disse er de viktigste operasjonelle elementene i «den fjerde tjeneste», med Mossad-biten selvsagt underlagt egen kommando men som en nær medspiller og «kontraktør» når det er hensiktsmessig. I tillegg kommer de nettverk vi har avslørt i justisvesenet og deler av embetsverket, særlig i Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Det er også sannsynlig at systemet utøver innflytelse i deler av finans-Norge, industri-Norge og olje-Norge. Innenfor de sistnevnte sektorer er det ikke spor til de respektive departementer unntatt eventuelt i den grad velkjente Ap-politikere har sittet i departementsrådsposisjoner.

Alt dette har i praksis en felles ledelse som svarer til det svenske begrepet «SAPO» – i Norge best beskrevet som «noen av oss har snakket sammen» – eller «den fjerde tjeneste». Det er selvsagt ingen organisasjon med formelt navn, lovgrunnlag, vedtekter, valg, tillitsmenn eller andre formaliteter, derimot rett og slett koordinert bruk av makt på kommandolinjer som er klare nok i en verden av underforståtthet. Det blir mer organisering i de enkelte ledd nedover. Mellom den helt uformelle og den helt organiserte ytterkant av kommandolinjer (ingen og full formalisering) har vi sett mange ulike typer:

Bruk av halvoffisielle kommandolinjer som i seg selv er et avvik fra formalitetene, men som av en ytre krets som er halvveis innviet har et halvveis legitimt grunnlag, men som på innsiden fylles med et langt videre innhold, som f.eks. linjen fra Aps utenriksministre og Aps utenrikspolitiske utvalg til Trond Johansen, fra Trond Johansen til Iver Frigaard i hans tid i POT, og fra Leif A Lier (m.fl.?) i Oslo politikammer til førstestatsadvokat Lasse Qvigstad og videre oppover

Bruk av rene «bypass» rundt ikke-innviede når man ellers stort sett kan benytte ordinære kommandolinjer, som fra Iver Frigaard direkte til kontakter i Justisdepartementet (rundt ikke-innviede POT-sjefer) og i JD rundt ikke-innviede embetsmenn (ref. Hermann Berger), og mellom Kjettingmannen og hans uoffisielle sjefer, rundt etterretningssjefer og/eller forsvarssjefer som ikke er innviet og aldri får vite at de egentlig har en slik enhet i sin egen underliggende organisasjon

Bruk av helt formelle, men hemmelige og ikke kontrollerbare, kommandolinjer til å sende beskjeder fra andre enn de mottakerne tror de kommer fra, slik som beskrevet i Ronald Byes «Spillet» der en kjettingmann-lignende tilvekst til Stay Behind gikk inn under ledelsen og benyttet dennes hemmelige koder og postkasser til å gi lavere personell kommandoer som de av sikkerhetsmessige grunner aldri kunne dobbeltsjekke med sine virkelige ledere

I kap. 25.26.2-3 skal vi vise enda en type kommando- og kommunikasjonslinje, nemlig bruk av andre organisasjoner som også opererer med taushetsplikt eller sterkt klandestint, som f eks. Heimevernet og – i dette tilfellet – Frimurerlosjen. Tynne kommandolinjer på tvers i den egentlige organisasjonen, f.eks. bare basert på utnevnelser og forventet lojalitet, kan forsterkes ved å legges inn i helt andre kommandostrukturer. Det samme gjelder andre typer ønsket kommunikasjon mellom ulike deler av systemet, f.eks. liasonvirksomhet mellom helt ulike organisasjonsledd som ikke må oppdages å ha noe med hverandre å gjøre. Det er sannsynlig at også andre grupperinger som representerer vedlikehold av gamle lojalitetsstrukturer, som f.eks. Linge-klubben, Milorg-foreningen etc. spiller en rolle her

Det er naturligvis hele veien lagt inn mest mulig «benektbarhet», dvs. at man på høyere nivåer formulerer seg i rundere vendinger og halvdulgte antydninger som ved en eventuell avsløring kan tolkes på mange måter men alltid oppfattes i det daglige. Man skal imidlertid være oppmerksom på at et system som dette gjør at alle holder hverandre som gisler. Lavere personells kunnskaper om høyere og bevisstheten om at de høyere alltid må beskytte, benekte og tildekke, gjør at systemet har rike muligheter for fremvekst av småkonger og degenererte spillere som kan forfølge egne mål og overdrive virkemiddelbruken etter eget forgodtbefinnende. Etter så mange år må man regne med at denne korrumperingen er blitt omfattende og at det finnes mye nepotisme, dvs. at makten brukes til private formål, hvilket vi har sett en lang rekke eksempler på (se kap. 21).

I dette kapitlet skal vi se nærmere på noen av dette systemets operasjoner opp til nyere tid:

I Ronald Byes og Finn Sjues bok «Norges hemmelige hær» fremkommer følgende oppsiktsvekkende melding¹:

«Da PLO-leder Yassir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres kom til Oslo for å ta imot Nobels fredspris, var Spilhaug aktiv for å sikre at Nobelfesten skulle gå trygt av stabelen,»

Spilhaug er fhv adm dir ved Helge O. Spilhaug ved Kjettingfabrikken A/S i Oslo og Kjettingkonsulentene A/S. Ifølge boken var han sjef for en betydelig privat beredskapsgruppe med nær kontakt med E-tjenesten/«Stay Behind» og Overvåkingspolitiet. Forfatterne mener at «nettverket fortsatt skal være aktivt». Alt tyder jo på det, siden det ihvertfall var aktivt ved fredsprisutdelingen 1994!

Spilhaug selv avviser «det meste av det som står i boken», herunder at han har samarbeidet med E-staben.

Vi har allerede konstatert at hele årsaken til at Spilhaug-apparatet ble spilt ut gjennom kontrollerte lekkasjer nå, fremfor gjennom f.eks. Lund-kommisjonen siden, var å få frem det ene poenget: Spilhaug har ikke noe med E-staben å gjøre. Er det noe galt rundt Spilhaug, skal det skyldes på POT!

Men det er det motsatte som er sant. Ironisk nok kom endog Finn Sjue selv til å skrive det i «De visste alt», den første boken han skrev sammen med Ronald Bye, på et tidspunkt da han ikke visste at en slik dekkaksjon ble nødvendig²:

«…. ‘Birger’ var dekknavnet hans som de få innvidde i tjenestene brukte når han skulle kobles på oppdrag.

Nå gikk bedriften som han også eide, ganske bra. Mannen kunne sikkert nøyd seg med den. Men han var sosialt engasjert. Blant annet plukket han opp noen unge arbeidsløse outsidere, hjalp dem og lot dem få jobb i fabrikken. De fikk hjelp av ham, og som takk fikk også ‘Birger’ hjelp av dem.

For ‘Birger’ var også politisk interessert – på sin måte.

Fra de tidlige etterkrigsårene hadde ‘Birger’ hatt kontakt med E-tjenestens E-14-avdeling, senteret som styrer den dypt hemmelige beredskapshæren i Norge – det såkalte stay behind-nettet. Etter hvert fikk han også kontakt med Overvåkingspolitiet, og særlig med Erik Næss …»

Det stemmer dårlig med forsøkene i den andre boken («Norges hemmelige hær») på å kjøre «Birger»/Spilhaug inn under POT!

Spilhaug har selv påstått³:

at han har hatt en omfattende kontakt med Overvåkingstjenesten fra slutten av 40-tallet til rundt 1990

at han i de senere årene har utført oppdrag for POT ifbm narkotikasaker og oppsporing av savnede personer i utlandet

at han i 1949 deltok med POT i sikringen av våpentransporter og overvåke ambassadepersonell

at han har rekruttert «to personer til stay behind»-apparatet

La oss ta det siste først: Nesten ingen kjente til «Stay Behind» inntil slutten av 70-årene da Hans Otto Meyers private våpenlager ble oppdaget. Da hadde apparatet vært en integrert del av E-staben siden ca. 1950, og er det den dag idag (under navnet «Avdeling for okkupasjonsberedskap»). «Stay Behind» står ikke i telefonkatalogen. Å verve agenter til «Stay Behind» er det samme som å utføre et oppdrag for E-staben. Da må man også ha nøye kjennskap til E-stabens behov, kvalifikasjonskrav og ikke minst krav til sikkerhet i verveprosessen. Dermed er det jo klart at Spilhaug ikke bare har samarbeidet med E-staben; han har utført oppdrag for E-staben.

Når han nekter for det, er det fordi han har behov for å dekke over noe.

Det er dessuten interessant å notere at han innrømmer å ha samarbeidet med POT om saker bl.a. innenfor anti-terror-arbeidet – frem til ca. 1990. I 1991 gikk Iver Frigaard av fra sin stilling som offisielt var leder for personkontroll, anti-terrorarbeidet og sikring ved statsbesøk m.v., nettopp den del av POT som de oppdrag Spilhaug nå innrømmer måtte ha hørt under. Men Frigaard var, som leseren vil huske, bare «leieboer» i POT – han var i virkeligheten Trond Johansens og E-tjenestens – og Aps – mann. Og han var offisiell liason til Mossad og uoffisiell kontaktmann for Mossad Norge ihvertfall ifbm Mossad Norges etterretningsaksjon overfor asylsøkere.

Avdelingen for personkontroll etc. som Frigaard ledet er etterkommeren av den tidligere «Politisk avdeling» som da ble ledet av den kombinerte Ap-mann og POT-mann Erik Næss som sto for POT’s bistand til Ap/LO’s eget etterretningsapparat, dvs. politisk overvåking.

Fra POT er det nå bekreftet at det har vært kontakt mellom POT og flere av de personer som navngis i boken. Dette forklares med at⁴:

«Det er en del av vår jobb å motta informasjon som kan ha interesse for det arbeid vi er satt til å utføre»

Men er det POT’s jobb å engasjere en hemmelig, privat armé til å utføre oppdrag for seg av typen vakthold, spaning, overvåking, pengetransporter m.v. – så sent som i 1994? Det ser ut som om POT ikke har lyst til å bekrefte selv det Spilhaug innrømmer.

Selvsagt spiller den nåværende POT-ledelse på lag med Trond. All skyld som nå skal legges på POT vil måtte bæres av tidligere POT-sjefer, enten de som er døde eller de som likevel er fiender: Erstad og Urdal. Da redaksjonen i TV-serien skrev brev til POT vedr Spilhaug-apparatet, ble det «oversendt» Spilhaug for besvarelse, omtrent som en statsråd som foretar en intern ekspedisjon til en etat. Det var en «bevisst tabbe».

Problemet som tildekkerne nå sto overfor var å kamuflere at en lys levende militær avdeling i snart 50 år har stått til disposisjon for Trond, Hauge og Ap alene. For enhver pris måtte båndene til Forsvaret og E-staben kamufleres.

Det var ikke mulig å hevde at det dreide seg om en etat under POT. POT har intet hemmelig budsjett. Hver eneste stillingshjemmel er forankret i statsbudsjettet. Det har aldri eksistert noen hjemler for Spilhaugs system. POT har heller ingen massebevegelse slik som HV å gjemme dem bort i, slik E-staben gjorde.

Man valgte å gi inntrykk av at dette var en privat organisasjon som hadde utført oppdrag for POT.

Problemet med denne løsningen er at den er umulig. Det er ikke tale om at POT-sjef etter POT-sjef i 50 år har vært kunde hos en privat, militær organisasjon. Den er like ulovlig som et A/S Skapsprengerne. Straffelovens § 104a gjør det straffbart å drive eller være medlem av privat organisasjon av militær karakter.

Hvorfor har ingen grepet inn mot Spilhaugs avdeling gjennom alle disse år? Hvorfor sitter alle nå lenet godt tilbake i stolen uten å ta noe skritt mot Spilhaug selv etter han er avslørt?

Fordi apparatet teknisk sett er del av Forsvaret. Det er likevel ulovlig som bare rakkern; det er en gang (1973 etter IB-skandalen) blitt dokumentert av en intern utredning til E-sjefen om nettopp det spørsmålet⁵. Men ikke etter straffeloven, for det er «ikke privat». Da behøver ikke POT gjøre noe. Trond & Co kan neppe ventes å etterforske seg selv. Ap-regjeringene har selvsagt ikke gjort noe med saken, det er jo deres apparat. Og ingen andre har visst om det.

Det betyr at det idag «bare» er Stortinget som er «fornærmede» pga. Spilhaug-apparatets eksistens (men mange andre på grunn av dets operasjoner!). Det er bare Stortinget som kan igangsette etterforskning. Det må skje ved at Stortinget setter inn en ny regjering. Stortinget har hverken politi eller påtalemyndighet selv.

Vi nevner noen andre spørsmål som vi tror det er særdeles vanskelig å besvare og samtidig blankpusse forestillingen om at Spilhaug var et POT-fenomen:

Hvordan kan det ha seg at hovedkilden Frank Siljeholt har vært ansatt 20 år i Stay Behind parallelt med 30 års tjeneste hos Spilhaug, hvis Spilhaug aldri hadde hatt noe med E-tjenesten å gjøre?

Hvorfor blir ingen fra Spilhaug ansatt i POT (unntatt antakelig Frigaard, men han undertrykkes av Sjue & Co)? Siljeholt (nest kommanderende hos Spilhaug) ble sågar avvist i POT og ansatt i Stay Behind, det hemmeligste av det hemmelige, årevis før offentligheten, Stortinget eller noen statsminister vet om Stay Behind?

Hvorfor ble man livredde i E-staben da IB-avsløreren Jan Guillot i 1974 kom til Norge, hvis det norske IB (Spilhaug) var POTs problem?

Hvorfor har hovedrådgiver Sturla Osen (tidl Dahl-gruppen, nå Lund-kommisjonen) fått seg tildelt psykologen Finn Sjue fra E-staben/Spilhaug som rådgiver (etter at Sjue deltok i spillet for å få Osen på plass hos Lund)?

Ved at Kjettingfabrikken er Stay Behinds/E-stabens dekkbedrift og underavdeling, er den også en del av den fjerde tjeneste. For bak Trond & Co står Youngstorgets indre snirkler og til syvende og sist Gro. Det vil si at Arbeiderpartiet driver sin egen militære avdeling som POT og norsk politi aldri kunne røre ved på grunn av de høye beskyttere, men tvert imot fra tid til annen pålegges å samarbeide med – men det tør de ikke si!

Vi har i denne boken skrittvis gjennomgått våre egne opplevelser opp gjennom årene og de konklusjoner vi til enhver tid hadde muligheter for å trekke. Det begynte som kjent med at Setsaas flere ganger på 80-tallet konstaterte at det foregikk en etterretningsaksjon rettet mot ham, herunder telefonavlytting, romavlytting via telefon, innlåsning/innbrudd og ransaking av hjemmet, og etterhvert også romavlytting/overvåking fra naboleilighet. Han var overbevist om at POT intet hadde med dette å gjøre.

Han bestemte seg for å komme til bunns i dette. Hvem kan i Norge drive regulær kriminell virksomhet rettet mot landets borgere – og det tydeligvis med adskillige ressurser og «untouchability»?

I 1989/90 konkluderte han med at det fant sted en kombinert aksjon ved Mossad og en ukjent norsk tjenestene i operasjon mot Setsaas’ leilighet på Ellingsrud. Aksjonen innebar nå også romavlytting og optisk overføring av bilder fra Setsaas’ leilighet, og svært meget tydet på at den ikke identifiserte norske tjeneste var E-staben.

Da det viste seg at Iver Frigaard i POT, da Setsaas anmeldte saken, kun var opptatt av å tildekke og ikke å etterforske, og dessuten reagerte så besynderlig på opplysningene om Mike Harari, som han hemmeligholdt for sin (tilsynelatende) sjef, Svein Urdal og for justisminister Else Bugge Fougner, konstaterte vi at Frigaard av en eller annen grunn hadde en slik posisjon at han både kunne og ønsket å tildekke denne kriminelle virksomheten. Mossad/asylsøkersaken avklarte Frigaards forhold til Mossad og ga også et tydeligere bilde av at Frigaard ikke organisasjonsmessig inngikk i POT på ordinær måte, men rapporterte forbi sin sjef og opptrådte uavhengig i forhold til ledelsen i POT. Vi stilte oss spørsmålet: Hvem var Frigaards reelle sjef? Kunne det være Trond?

Sommeren 1990 kjøpte Ramm eiendommen på Slemdal og – sammen med Ragnar Aamodt og Knut Larsen – Norsk Oljerevy A/S. Både Oljerevyen og forlaget Leseselskapet A/S etablerte kontorer i huset, der også Setsaas etablerte seg kontormessig for å arbeide både med kontraetterretning og med sin bok som skulle komme ut på Leseselskapet. Ramm hadde tidligere vært nærmeste nabo av Ronald Bye i kontorfellesskap på C. J. Hambros plass og var ellers kjent for å ha drevet omfattende politisk etterforskning i Ap-miljøenes olje- og industripolitikk, ikke minst Jens Chr Hauges rolle i Tandberg-saken. Aamodt var tidligere redaktør for forlaget Athenæum A/S, som hadde utgitt flere av CCs bøker. CC skulle utgi nye bøker, og ble en hyppig gjest på Slemdal. Larsen arbeidet da som konsulent med endel tvilsomme kontraktsforhold i Nordsjøen og drev aktiv etterforskning, der han fra sin vinkel hadde kommet i nærheten av forhold som pekte mot eksistensen av ukjente nettverk i Norge i forlengelsen av Milorg og med tilknytning til norske tjenester. Oljerevyen fikk annonsesalgskontor i Drammensveien 10 i etasjen over kontorene til h. r. adv. Jens Chr Hauge, som – slik vi skal se senere – i alle år har vært lederen for «den fjerde tjeneste», herunder særlig Spilhaug-apparatet, og muligens er det fortsatt.

I virkeligheten var det meste av dette tilfeldig. Ramm, Aamodt og Larsen skulle utgi et tidsskrift, Ramm og Aamodt skulle drive et forlag, CC skulle skrive bøker om andre ting enn etterretning, og Ronald Bye hadde intet med noe av dette å gjøre. Setsaas’ bok ville nok ha streifet innpå etterretning pga. den mystiske Harari og den mystiske Frigaards reaksjoner, og i den forbindelse ble det en viss kontakt med Vegard Bye, men ellers skulle Setsaas skrevet om «Korrupsjon i norsk u-hjelp».

Likevel må det – ut fra hva vi vet idag – ha sett ut som en utrolig sammenkomst av krefter som hver for seg hadde boret i Ap-statens hemmeligheter fra ulike vinklinger. Vi synes idag ikke det er rart at Jens Chr Hauge og Trond Johansen må ha trodd at magasin og forlag var en form for dekkbedrifter for krefter som planla en koordinert og offensiv kontraetterretningsaksjon mot «den fjerde», endog med den frekkhet å etablere avdelingskontor i Jens Chr Hauges eget tak! Med den kunnskap vi senere har fått om «den fjerdes» vanlige bruk av naboleilighet til overvåking, er det ikke rart at de freste i troen på at deres egne metoder ville bli brukt mot dem! (Men i virkeligheten ble det bare solgt annonser fra det kontoret, som ble valgt pga. samarbeidet med Norsk Petroleumsforening to etasjer lavere!)

Dette ble tatt som en krigserklæring, og krig fikk vi.

Gjennom 1991, særlig på høstparten, ble vi utsatt for en bølge av aksjoner, ikke minst telefonavlytting, romavlytting, trusler og voldelige aksjoner. Det var tyngst rundt Setsaas’ nye leilighet på Lindebergåsen og på Slemdal, men også på Drammensveien. Det ble også iverksatt aksjoner mot og rundt leilighetene til de fleste andre medarbeidere. Men nå begynte flere av sporene å gå til E-staben, spesielt fordi Tronds nære medarbeider Terje Buljo dukket opp, og fordi virkemiddelbruken og aksjonsomfanget var hinsides hva vi regnet som mulig fra POT. Vi registrerte personell som umulig kunne være ansatt i noen offentlig etat, og konstaterte sannsynlige bånd mellom disse og E-staben. Vi forsto at mye av personellet var deler av Tronds «ute i det blå»-apparat.

Setsaas ble som offiser i Forsvaret så bekymret for dette at han tilskrev Forsvarssjefen om at det var tvilsomme ting på ferde, og ba forgjeves om et møte for å redegjøre.

Vi skal ikke her gjenta mer om alle dekkaksjonene og «granskningene», men konstaterer at vi etterhvert så konturene av ikke bare Tronds indre og ytre apparat, men også et stort organisasjonsapparat som måtte ha en selvstendig operasjonsledelse. Bl.a. opplevde vi i perioder rene stormløp av provokatører, som vi har redegjort for i boken. Det var ikke tale om at et utall av personer, hvorav svært mange må ha vært rekruttert på ren ad hoc-basis, herunder åpenbart kriminelle personer, kunne løpe ut og inn av Platous gate for å få sine instruksjoner.

Da vi oppdaget at enkelte av disse også hadde andre ulovlige oppdrag for systemet, bl.a. overvåking av ambassader m.v. på Drammensveien, styrket dette antakelsen om at det ble benyttet en slags stor-kontraktør utenom noen av tjenestenes hovedkvarterer.

I 1992 avdekket vi Norasonde A/S som E-stabens dekkbedrift. Det var klart at bedriftens opprinnelse hadde etterretningsformål, og E-stabens tilstedeværelse i oppgangen i Lindebergåsen klarlagt da det viste seg at tre tidligere Norasonde-ansatte hadde flyttet inn i dekkleiligheter. Dette begynte å ligne på det svenske IB, og det var påfallende at Norasonde startet sine forberedelser til å flytte fra Lørenveien til Kjeller da det begynte å koke under IB, og gjennomførte flyttingen på et blunk da IB-avsløringen var et faktum. (Da vi senere meldte fra om Norasonde til Stortinget utløste dette nye panikkartede reaksjoner fra tildekkerne, så det var klart at vi pirket borti noe ømtålelig.) En annen implisert ble knyttet opp til Industrivernet, også en dekkbedrift for E-tjenesten.

I 1993 oppdaget vi også den virkelige sammenhengen mellom Frigaard og E-tjenesten. Vi fikk vite at Frigaard drev sin egen butikk uten innflytelse av eller informasjon til to POT-sjefer på rad, akkurat som alle fra før var blitt fortalt var tilfellet i Mossad/Asylsøkersaken. Vi fikk også vite at denne omgåelse av POT-sjefen skjedde med Justisdepartementets fulle samtykke. Vi fant ut at det da Frigaard kom til POT hadde vært en lang diskusjon om forholdet mellom de to tjenester akkurat på Frigaards ansvarsområde: Personellkontroll, anti-terror, sikring ved statsbesøk etc., og at det tidligere hadde vært gjort åpne forsøk på å omorganisere denne tjenesten. Forklaringen på at tidligere POT-sjef Svein Urdal spurte oss «Hvorfor kom dere ikke til oss i POT da?» da vi fortalte om våre kontakter med Frigaard, ble etterhvert klar: Frigaard var bare en leieboer i POT. I virkeligheten jobbet han for Trond og «den fjerde». Siden har vi forøvrig oppdaget at Trond allerede i 1972 hadde gjort forsøk på å få «sin mann» inn i POT, uten å lyktes.

Det var også i 1993 vi alvorlig begynte å bli bekymret for norsk presse. Vi ble utsatt for utvilsomt ett av norsk mediahistories groveste kildesvik da NRK-TV gikk med på et samarbeide med oss for å avdekke statskriminalitet: Etter at flere Dagsrevy-medarbeidere hadde sittet sammen med oss i mange og lange heldagssesjoner for å få vår informasjon på klart uttalte ordinære kildevernsbetingelser, skjøv noen den hederlige Lars-Jacob Krogh (som var den som gjorde at vi hadde tillit til prosjektet, og som siden bl.a. av denne grunn sluttet i NRK) ut av bildet og overlot det hele til Erling Borgen, som nesten ikke hadde vært med på møtene (men nok til at det var klart at han var del av teamet som var bundet av kildevernet). Han brukte da det han måtte ha fått av utvalgte brokker av våre informasjoner og hypoteser til å kjøre to Dagsrevyer på rad med latterliggjørelse av oss uten vi i det hele tatt selv var orientert, mens han lot personer vi hadde mistanke til stå frem og benekte alt!

Vi ble også sveket av Finn Sjue i Klassekampen, som på samme måte hadde fått en del av våre informasjoner, og til slutt – da det begynte å brenne litt for mye rundt en spesiell overvåkingsleilighet – mobiliserte en av sine håndgangne menn til å stå frem i Klassekampen som såkalt sambodeltaker i en helt uskyldig leilighet med noen kvinnelige venner fra palestina-miljøet, som ikke gjorde annet enn å drikke rødvin og spille gitar sammen med en koselig schæfer. Det skjedde etter samme mønster: Først ved å spille sin hovedrolle som «tjenestedødare» og avslører, og mer enn interessert i å samarbeide for å avsløre, og deretter uten det minste forvarsel å gå i angrep. Hadde Sjue hatt ekte vilje til å hjelpe oss med oppklaring, men virkelig trodd at dette var ett enkelt uheldig feilspor – som han skrev – ville han selvsagt håndtert dette på en helt annen måte i samarbeid med oss. Før det hadde vi notert en rekke andre uregelmessigheter ved Sjue. Etter denne episoden var vi sikre: Han var noe annet enn det han så ut som. Da ble det også lett å forklare alle hans senere manøvrer. Vi har vært gjennom alt før.

Det ble etterhvert mange slike episoder med pressefolk som først i all verdens samarbeidsånd raket til seg av informasjon, for etterpå å kjøre diskrediteringsløp mot oss eller bli helt borte med all informasjonen. Dette var ikke tilfeldig, heller ikke at påfallende mange av disse hadde AKP-bakgrunn og/eller Libanon-bakgrunn og/eller kibbutz-opphold bak seg. Noen viste seg også å ha en far i E-tjenesten, i Ap/LO-tjenesten eller sågar selv ha jobbet i E-tjenesten!

Vi viser ellers til hva vi tidligere har redegjort for om Alf R Jacobsen, Finn Sjue og andre, og om hvordan vi festet oss ved at AKP-delene av denne gjengen hadde et forunderlig nært forhold til POT v/Iver Frigaard, som selv hadde vært SUF-infiltratør!

Det luktet langt av organisasjon. Vi noterte oss en rekke uttalelser fra ulike hold om at SUF og AKP var tungt infiltrert, tilsynelatende av POT. Men vi visste nå at POT betydde Frigaard (før ham Erik Næss) og Frigaard betydde E-tjenesten og Trond, ikke det «vanlige POT». En nærmere analyse av en annen AKP’er som fremsto som «tjenestedødare», Alf R Jacobsen, viste at han bare var på jakt etter POT, men systematisk forsvarte E-staben og Trond.

Vi lanserte nå uttrykket «den fjerde tjeneste» som en betegnelse på et nettverk mellom Ap-kontrollerte deler av de vanlige tjenestene, og noe mer som ble kontrollert innenfra kontrollert område – Tronds system «ute i det blå».

Vi var likevel overbevist at dette «ute i det blå» ikke var et løst nettverk av enkeltbedrifter og løsmedarbeidere. Trond måtte ha en større organisasjon til disposisjon der ute, en «kommandosentral» som neppe kunne huses i Platous gate.

Vi ante lenge at det var så maktpåliggende for systemet å beskytte de tidlige (og senere) operasjonene mot oss at det måtte skapes en slags dekke for disse. Da Dahl-gruppen avsluttet med sine snirklete formuleringer om at det var ting som tydet på avlytting etc. etc., men at man ikke hadde konstatert ulovlig avlytting, og Dahl blånektet å svare på hvorvidt han var blitt informert om påberopt «lovlig overvåking» og hvorfor helt utvilsomt etablert avlytting (f.eks. i Drammensveien) ikke ga grunnlag for annen konklusjon, ble vi sikre: Et grunnlag for «lovlig overvåking» var blitt konstruert for å dekke over hele dette ulovlige apparat som vi så konturene av – selvsagt ved siden av å dekke over direkteaksjonen v/E-tjenesten, Mossad etc.

I 1995 fant vi også ut hvordan det (bl.a.?) var gjort: Vår egen privatdetektiv Trygve Lauritzen var i 1991/92 blitt kjøpt og snudd, og han innleverte en oppdiktet rapport om våpenlagre og andre farlige sider ved Setsaas. Hva tjente den til, når den aldri avfødte noen avhør av Setsaas eller andre for hans eventuelle brudd på våpenloven? Selvsagt som grunnlag for en dommeravgjørelse – av en dommer som var på nettet eller tilstrekkelig lettlurt.

Således dukker det etter dette opp nye spor som går til POT, Oslo Politikammer etc., som skal være akkurat nok synlige til at det om nødvendig kan hevdes at det er disse som driver – de eneste som i det hele tatt har lov til å overvåke/spane på nordmenn, forutsatt at det foreligger gode grunner.

Men det har ikke hindret det ukjente E-styrte apparatet å fortsette, nå under et slags POT-dekke.

Vi jaktet på det, og fant Norasonde, som var en reell nok nærkontakt med E-tjenesten. Men Norasonde hadde med årene skiftet karakter. Kommunene på Romerike var bragt inn, og E-tjenesten hadde forlengst fått nye behov. Antakelig var ikke bedriften som sådan i aktivt bruk lenger (unntatt kanskje for visse konkrete arbeidsoppdrag som f.eks. sammensetning av avlytningsklare telefoner). Etterhvert fant vi ut såpass mye om Norasondes virksomhet idag at den måtte avskrives som kommandosentral for et stort, offensivt apparat.

Av ulike grunner peilet vi oss fortsatt inn mot samme geografiske område – rundt Sinsen/Løren. Kontraetterretningen var svært vanskelig så lenge vi selv var under overvåking. Men til slutt fant vi frem til Spilhaug lenge før Bye/Sjue kom med navnet i sin bok.

Etter det vi kjenner til, ble Spilhaug-apparatets eksistens også bragt inn til Lund-kommisjonen i 1994-95, antakelig i utgangspunktet fra en historisk innfallsvinkel. Dermed var det risiko for at Kjettingfabrikken og Spilhaug også ville bli omtalt i kommisjonens innstilling.

To aksjoner ble da iverksatt: Lund-kommisjonen ble fôret med informasjoner som knyttet Kjettingmannen opp til POT som en slags privat paramilitær overlevning som utførte visse oppdrag for POT. POT kunne belastes med hva som helst til og med Svein Urdals periode, for hverken han eller forgjengeren Jostein Erstad trengte å beskyttes (de tilhørte ikke familien) og forgjengerne var døde. Pr. dato tror etter det vi forstår Lund-kommisjonen på dette narrespillet.

Den andre operasjonen var å få presentert Kjettingfabrikken og Spilhaug på kontrollert måte før den kom via Lund eller fra oss. Til det valgte man ut enkelte av sine egne som skulle spille kilder for boken om «Norges hemmelige hær» og TV-serien om stort sett det samme, med stråmannen Sjue på innsiden i begge prosjekter.

Det som skulle skjules, var at Kjetting-systemet var en ren militær avdeling, knyttet opp til det innerste hemmelige rommet i E-tjenesten sammen med Stay Behind og en aktiv del av «Den fjerde tjeneste», i alle år i realiteten ledet av Jens Chr. Hauge på vegne av bakmennene i Ap. For å skjule dette, spilte man selv ut alt det som man regnet med ville måtte komme frem i alle fall. Det var en kostbar handling, med et desperat preg, men alle vet at den vil ha lyktes, med mindre det vi presenterer i denne boken kan forhindre det.

Det er i seg selv utrolig. I januar 1996, flere måneder etter boken og TV-serien, er det ikke iverksatt noen etterforskning mot det angivelig «private» militær- og vigilanteapparatet, til tross for alle ulovlighetene som er presentert i boken og ellers innrømmet. Heller ikke er hovedkilden, Frank Siljeholt, blitt tiltalt for alle hans helt unødvendige brudd på taushetsplikten – hemmeligheter bragt frem kun for å øke troverdigheten av helheten.

At politietterforskning ikke er igangsatt av denne norske skandalen som er mye verre enn svenske «IB» er ikke så rart. Trond, Ap, og E-stabens kriminelle underavdeling Spilhaug etterforskers selvsagt ikke av oppdragsgiveren – Ap-regjeringen!

Vi har etablert en rekke klare forbindelser mellom Spilhaug og de identiteter og virksomheter vi har møtt i marken, også forbindelser til Stay Behind.

Det er Spilhaug-apparatet, Mossad og noen trondske spesialløsninger som i all hovedsak har vært satt på oss, utenom det som fra før var direkte knyttet opp til kjente apparater.

Med Spilhaugs bakgrunn fra sentralledelsen i Jens Chr Hauges Milorg, mintes vi lysende klart et brev vi hadde fått fra et annet overvåkingsoffer: «Det dere ikke vet, er at dere er utsatt for Jens Chr Hauges egen private etterretningstjeneste.»

Vi viser til at vi i kapitel 24.3.2.8 har gjennomgått Kjettingmannens oppgaver. Vi skal her konkretisere noen punkter om hvordan enkelte av dem så langt vi kjenner til en blitt oppfylt i nyere tid:

25.26.3.1 «Suspekte offiserer»

Vi viser til kapitel 25.27.1.21 nedenfor om Jens Chr Hauge, Spilhaug og «suspekte» offiserer, der det bl.a. fastslås at det primært er Krigsskole-utdannede offiserer som har kunnet tenkes å avsløre den norske IB-skandalen, Ap-apparatet inklusive Spilhaug-apparatet. Derfor har overvåking av slike vært blant Spilhaug-apparatets oppgaver. Dette har nok ikke minst sammenheng med Lillehammer-saken og medvirkningen fra Stay Behind og E-staben.

Etter at de to offiserene Ekeland og Hoem gikk til Norvik, har de begge vært utsatt for massiv overvåking. Mønsteret er på mange punktet likt det vi selv har opplevet, jfr. Alf R. Jacobsens bok (der han gjengir dette for å vise hvordan de «overdriver» – men sannheten overgår gjerne det meste!)

CC hevdet med stor tyngde overfor oss fra sommeren 1993 at han var telefonavlyttet og at han registrerte andre tegn på overvåking

Byråsjef Erik Knutstad (se kap. 24.1) var sannsynligvis gjenstand for en kort periode med (lovlig?) overvåking, men har i alle år senere hatt apparatet på seg. Han er krigsskoleutdannet offiser

Vi har avslørt at også fhv statssekretær og medlem av Karstad-utvalget, Oddmund Hammerstad (H), ble holdt grundig under oppsikt av kjettingmennene og sannsynligvis både telefon- og romavlyttet via telefon samt videoovervåket

Halvparten av nærværende forfatterteam, som nok regnes som svært så «suspekt», er krigsskoleutdannet

Foreliggende data om møbelhandler Arvid Enger peker i retning av at han må ha vært rekruttert av Tor Aspengren inn i Stay Behind/Lindus, med ideell mulighet til å samle inn etterretning om offiserer på Gardermoen i sin tid som kantinebestyrer der

Spilhaugs HV-ungdommer var nok gode agenter mot sine offiserer når de senere ble utkalt til førstegangstjeneste – der de skrev rapporter på sine offiserer som via Spilhaug havnet inn til Lindus i Stay Behind og selvsagt Trond

Store deler av politisk overvåking og etterretning her i landet har nok skjedd gjennom et apparat som «ikke eksisterer» (Spilhaug) før det ble avslørt i 1995, under dypdekke av et annet apparat som heller «ikke eksisterte» frem til 1978 og deretter bare «eksisterte i sovende tilstand» frem til 1995 (Stay Behind). Slikt dypdekke er ideelt for statsledere som vil drive statskriminalitet, og kjent over hele verden. Dette er et benektbart system. Uten direkte å lyve (men man gjør det når man må, også) eller som bare halve løgner kan man si at «nei, POT driver ikke med det», «E-staben driver ikke med det», slik at tilslutt ingen gjør det, men det skjer, likevel!

Vi kan jo ikke vite om det ikke fortsatt eksisterer enda dypere skjulte apparater. Det har i denne sammenheng liten betydning, for det er i tilfelle bare flere sider av samme sak. Det vi derimot er overbevist om, er at Trond & Co allerede er i ferd med å omgruppere og reorganisere slik hans svenske venner gjorde da IB ble avslørt. Snart oppsto «krigs-IB» med enda dypere dekke. Dette er også små-avslørt, og graves vel snart ned et annet sted. Når Trond & Co er ferdig med å grave, kan man invitere hele Stortinget til Kjettingmannen, for da vil det ikke være annet å se der enn – kjettinger!

Kjettingmannen har vært dypt integrert med Stay Behind hele tiden; Stay Behinds «alter ego» der man ikke «sover», men driver med kriminell aktivitet mot norske borgere. En rekke kjente overvåkingssaker kan ved nærmere ettersyn føres tilbake til Spilhaug og derfor til Stay Behind. Den såkalte Hole Jacobsen-saken går rett til Stay Behind (se kap. 25.24.5).

De ansvarlige for overvåkingen i disse systemene på lavt plan har primært vært sjef for Lindus i Stay Behind fra 70-tallet, dvs. Andrew Torp (nevø av statsminister Oscar Torp) og alle hans etterfølgere. Den mest kjente politiske infiltratøren og agenten fra Spilhaug og Lindus/Stay Behind har vært Jan Erik Ripel. Disse organiserte infiltrasjonen i AKP(m-l) etc., delvis via sine/Aps folk i POT, og skapte etterhvert det symbiose-miljøet som er beskrevet i kap. 24.5, og som fra denne generasjon produserte en stor gruppe marxist-leninister med et forhold til E-tjenesten og Spilhaug som varierte fra full lojalitet til taktisk allierte. De som idag ikke har sklidd ut av bildet har for det meste samlet seg i første del av spekteret, nyttig som det må være for den som ikke lenger tror på revolusjonen men konsentrerer seg om å skvise mest mulig ut av «det råtne kapitalistiske samfunnet». Dette er en stor del av forklaringen på fenomener som Sjue og Jacobsen, forholdene i NRK og den besynderlige lojalitet mot makthaverne i samfunnet som stadig større deler av pressen for tiden sklir inn i – se hva som har skjedd med VG!

Etter i årevis å ha lest om Gladio, senest i «Norges hemmelige hær» (se kap. 25.25), kom vi til å tenke på at vi hadde hørt om endel forbindelser fra det hemmelige Norge til frimureriet også i Norge. Det ene var fra et annet overvåkingsoffer som mente å se enkelte påfallende forbindelser. Det hadde vi da bare lagt til side som en fantasifull kobling til en annen mytedannende del av samfunnet. En annen var opplysningen bragt i «Vi som styrer Norge» om at den kjente avlyttingsveteran Asbjørn Mathiesen (som har drevet et dekkfirma for E-tjenesten i 40 år¹) (se nedenfor) er frimurer av øverste grad og representerer dessuten frimurerordenen i Mexico i Norge². Etterhvert fant vi stadig flere av våre «gamle kjenninger» fra E-tjenesten, Stay Behind, Spilhaug, politiet/POT, Aps embetsverk etc. blant de ca. 0,4% av Norges befolkning som er frimurere.

Egentlig er det ikke så rart. Frimurerordenen har det til felles med hemmelige tjenester at den er, nettopp, hemmelig. Den tilbyr et hermetisk lukket innsidemiljø for samtaler, kontakter, beskjeder, engere møter etc. som alle de andre uinnvidde murerne ut fra sin opplæring vil holde kjeft om: Alle er brødre, som skal beskyttes. Særlig for «den fjerde», som er en uformell organisasjon med ekstremt hemmeligholdelsesbehov, men et like sterkt behov for kommando- og kommunikasjonslinjer når dette ikke «stilles til disposisjon» av det ordinære system, kan kontakter og ledelsesmønstre innenfor frimurerne eller lignende organisasjoner representere nettopp de organisasjonslinjer man ellers måtte mangle.

I så måte er jo navnene og deres plasseringer, som vi skal gjennomgå nedenfor, suggestive. Spilhaug-apparatet må f.eks. ikke sees å ha noe å gjøre med Oslo politikammer, men en liasonforbindelse bak frimurernes lukkede dører virker perfekt. Det samme gjelder kommandolinjer direkte fra statsministerens kontor (der har vi også funnet to frimurere) til Oslo politikammer eller til E-staben eller liason-linjer mellom politiet og E-staben.

Vi merker oss også at Finn Sjue, som var med å plassere Mathiesen som frimurer i «Vi som styrer Norge» og Krokaas i «Norges hemmelige hær», ikke har klart å finne som frimurer sin gode venn Leif A. Lier, sin hovedkilde og samarbeidspartner fra bok og TV-serie, Frank Siljeholt fra Spilhaug og Stay Behind. eller noen av de andre forannevnte i den sistnevnte nye avsløringsbok om bl.a. forholdene mellom Stay Behind og frimureriet i Italia!

Som en liten kuriositet nevner vi at det finnes en liten klubb som heter bibliofilklubben. Den kan etter sine vedtekter ikke ha mer enn 33 medlemmer, nye må anbefales av to gamle og to gamle har alltid vetorett mot nye¹.

Blant medlemmene finnes h. r. adv. Jens Chr Hauge, advokat Cato Schiøtz (etterfølger av Annæus Schjødt) og – inntil han gikk bort – utenriksminister Johan Jørgen Holst. Et annet medlem av klubben fattet en gang sterk interesse for oss uten å nevne noe om klubbkameratene.

Dette gjenspeiler samme poeng som for frimurerne: Slike lukkede, beskyttede miljøer kan være fine å ha for «noen som trenger å snakke sammen». Det betyr slett ikke at alle medlemmene i slike miljøer «snakker sammen».

Ved å ha sett nærmere på forbindelseslinjene mellom endel viktige personer som står hverandre nært både innenfor og utenfor frimurernes¹ lukkede dører har vi gjort observasjoner som kan peke i så skremmende retning at det er svært påkrevet å få dette gransket umiddelbart.

Før vi går videre vil vi imidlertid understreke pånytt at de sammenhenger dette peker mot i tilfelle befinner seg på innsiden av frimurerne fordi dette er et miljø som kan utnyttes av den som har behov for klandestin fremferd. Den norske frimurerlosjen omfatter tusenvis av andre personer som ikke har det minste med dette å gjøre og som utvilsomt vil bli like forskrekket som vi, hvis det som avtegner seg som konturer virkelig blir materialisert.

Alle informasjoner om interne forhold hos frimurerne nedenfor er hentet fra to av frimurernes matrikler, den ene av 1981-82 og den andre av 1994-95. Det er derfor åpenbart mange hull i beskrivelsen av de tillitsverv etc. den enkelte har hatt.

25.26.5.1.1 Direktør Hans Ringvold – Frimurer av grad XI i Landslosjen

Hans Ringvold¹ er født i Halden 21. juli 1916. Han kjente Jens Chr Hauge allerede før krigen. Han gjorde en meget betydelig krigsinnsats, og beskrives som «en av etterretningspionerene fra krigens dager»². Allerede i 1940 organiserte han rømningsruter til Sverige. Under krigen satt han i Milorgs sentralledelse under Jens Chr. Hauge³, sammen med bl.a. Helge O. Spilhaug -Kjettingmannen. I 1942 organiserte han Alf Martens Meyers flukt til Sverige. Siden måtte han flykte selv, og møtte både Martens Meyer og Vilhelm Evang i London. I Sverre Kjeldstadlis bok «Hjemmestyrkene»⁴ beskrives han som «Milorg-pioner» og «militær etterretningsekspert»⁵.

Høsten 1947 ble som kjent Jens Chr Hauge og Vilhelm Evang kjent med at det fortsatt eksisterte private beredskapsgrupper utenfor deres kontroll, først og fremst det såkalte «Lien/Platou-utvalget», som var en koordinering av næringslivets innsats under ledelse av dir. Jens Lien. Samtidig var Hauge/Evang uavhengig av dette inne på etableringen av en «Stay Behind»-organisasjon. Fremfor å forby den private aktiviteten, ble resultatet (se kap. 24.12) at man besluttet å inkorporere den i Stay Behind. I første omgang ble den tilbud et slags samarbeidsprosjekt. Mannen som ble utvalgt til å tre inn i Platou/Lien-utvalget som liason for Hauge og E-staben og deretter lirke organisasjonen på plass i Stay Behind var nettopp Hans Ringvold. I neste omgang ble også Alf Martens Meyer satt inn.

Bye/Sjue skriver⁶:

«Evang satte inn i 5-mannsgruppen (Lien/Platou-utvalget) en person som ingen av de fem hadde problemer med. Tvert om. De oppfattet Ringvold som en av sine egne; en borgerlig innstilt næringslivsmann som stilte opp på frivillig basis, som hadde solide illegale erfaringer og fryktet kommunistene og krigen like mye som dem. Men Evang kunne være trygg – Ringvold var likevel hans mann …

Det var ikke bare i forhold til det spesielle borgerlige miljøet i Femmannsgruppen han (Evang) trengte en go between-person. Han trengte også Ringvold overfor sine foresatte – først og fremst Jens Chr Hauge …»

Ringvold var altså Evangs mann – men først og fremst Jens Chr Hauges! På denne måten ble Ringvold i praksis en av grunnleggerne av hele Stay Behind!

I 1948 ble Alf Martens Meyer sjef for E-tjenestens 6. kontor som fikk ansvaret for oppbyggingen av Stay Behind⁷. Han var også leder for Lindus-delen (etterretning) fra begynnelsen, sammen med Hans Ringvold⁸. Ringvold var nr. 3 – etter Evang og Martens Meyer – som ble tatt ut til å møte MI6 og CIA i London i november 1950, der disse oppfordret Norge til å etablere Stay Behind, og de norske stolt kunne si at de allerede hadde gjort det⁹. Fra 1952 ble Ringvold leder for Lindus¹⁰.

Idag er han også blant de 62 aller høyest rangerende frimurere, og en av 13 som har denne rang i losje nr. 1, Leoparden, den eldste Oslo-losjen, og derfor sikkert et slags «vertskap» for Landslosjen i Frimurerbygningen i Oslo. Ringvold figurerer i Frimurerlosjens matrikkel av 1981-82 på aller første side for «Den Norske Frimurerordens Høyeste Embedsmenn», som en av de ni aller øverste, nemlig «Verdslige Ordensofficianter», med tittelen O. St. Mk., Ordfører for «Logedirektoriet» og liason til Storlosjen i Idaho, USA. Han hadde også da grad XI. I matrikkelen av 1994-95 er han tydeligvis – nær 80 år gammel – blitt en slags «eldre statsmann» og figurerer fortsatt på en av de første sidene under «Ordensofficianter» som «tidligere O.S.B.». Han er også den 8. eldste ridder eller kommandør «med det Røde Kors», rangert «efter antagelsesdatum» i matrikkelen.

Vi kjenner ikke alle frimurernes irrganger, men det ville etter dette forbause oss meget om ikke Ringvold gjennom mange år har hatt meget sterk innflytelse f.eks. på driften av bygningen i Nedre Vollgate.

Operasjon «Delfinus» var en norsk verdensomspennende etterretningsaksjon basert på bruk av den norske handelsflåten. Vervede skipsoffiserer skulle følge med ved opphold i sovjetiske og andre havner og med russisk/øst-europeisk skipstrafikk i det hele. Det var Alf Martens Meyer som organiserte også dette under Vilhelm Evangs ledelse. Etter en del erfaring med systemet mente han at det burde bygges ut. Han ønsket å avlytte telefonene i den sovjetiske handelsdelegasjonen i Inkognitogaten i Oslo, for å bli tidlig forhåndsorientert om enhver norsk, kanskje nordisk, fart på Sovjet og selvsagt om bevegelser av sovjetiske handelsfartøyer. Da han tok dette opp med Evang, svarte denne etter en tenkepause¹:

«Jeg har mannen som kan iverksette dette, en dyktig sivilingeniør med gode kontakter i Televerket»

Denne mannen var Asbjørn Mathiesen, f. 20. januar 1921. Han hadde under krigen stått for den tekniske siden av avlytting av tyske tjenestesteder etc. Han var Jens Chr Hauges mann. Kaj Martens ble sjef for avlyttingsoperasjonen fra Ruseløkka-bunkeren – operasjon «Muldvarp».

Evang bestemte at man skulle benytte en bunker i Løkkeveien 15 – den etterhvert så kjente «Ruseløkka- bunkersen», under skolen. Vi har tidligere (kap. 29.31) redegjort for de forhold tyder på at det etterhvert her ble drevet meget mer omfattende avlytting enn det som trengtes for «Delfinus»-oppfølgingen, og gjentar bare:

Etter et besøk i bunkersen var Martens Meyer «noe overrasket over hvor mange medarbeidere Kaj Martens hadde i sin underjordiske hule. Han tenkte raskt at det nok var behov for teknikere, russisk-kyndige oversettere og kontorassistenter, men allikevel syntes han operasjonsenheten var vel stor til bare å løse et begrenset oppdrag for Delfinus»².

Det var neppe tilfeldig at major Kaj Martens var blitt satt direkte på av Vilhelm Evang som sjef for «Muldvarp». Han var gift med Evangs personlige sekretær Ellen Martens, en av de mest innflytelsesrike under Evang. Dette peker i retning av at Evang betraktet Muldvarp-operasjonen som noe helt spesielt og sensitivt. Martens rapporterte direkte til Evang som i denne perioden bestyrte den samlede Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste som etat, dog i to ulike avdelinger. Det at Kaj Martens rapporterte om Muldvarp direkte til Evang indikerer også den således på et vis var en kombinert E- og S-operasjon.

Martens Meyer nevnte sin observasjon for Hans Ringvold, som sa «at han kunne tenke seg at Evang utnyttet stasjonen også til andre etterretningsformål av såvel offensiv som defensiv art når Muldvarp først var etablert»³. Defensiv etterretning er å lete etter og avsløre spioner i Norge, dvs. en del av S-stabens ansvar. Det Ringvold derfor i virkeligheten sa, var at Evang også kunne la latt Muldvarp gjøre jobber for S-staben, dvs. lytte på norske borgere.

I «Av hensyn til Rikets sikkerhet» skrev CC om sine egne undersøkelser at han ut av samtalene hadde fått⁴: «… at det var omfattende virksomhet i Ruseløkka-bunkeren, mange mennesker i tjeneste, også håndplukkede vernepliktige soldater. Samt at materialet fra bunkeren ble sendt til Evangs sikkerhetsavdeling for bearbeidelse. Hvis dette siste er riktig, betyr det entydig at avlyttingen ikke bare var begrenset til å dekke den offensive etterretningstjenestes interesse. «Den defensive etterretning» betyr igjen avlytting av norske borgere.

En profesjonell kilde sa til Aftenposten i 1988⁵ at det ‘ikke er usannsynlig’ at etterretningstjenesten ble brukt til å avlytte enkelte norske borgere. Virksomheten må ha startet tidlig i 50-årene og ha fortsatt til langt ut i 70-årene …

Vi har selv snakket med kilder som har førstehånds kjennskap til Ruseløkka-virksomheten og som ikke legger skjul på at det foregikk «mye rart» der. Også andre har rapportert om slike anonyme kilder.

Ingen har ennå stått frem med noen forklaring på disse forholdene, slik at det ikke er endelig bekreftet hva den ekstra kapasiteten ble benyttet til. Men avlytting var det!

Det er hevet over enhver tvil at kommunister ble overvåket i 50-årene. I endel år var kommunistene representert på Stortinget. Hans Ringvold var sjef for Lindus, som sto for dette. Senere vet vi at avlyttingen har rammet mye bredere (se kap. 21), og at den rammet både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.

Vi vet at Mathiesen var teknisk leder for «Muldvarp», en avlyttingsvirksomhet som langt oversteg «DeIfinus»-behovet. Vi vet at det ble rapportert på en måte som tydet på avlytting av norske objekter i Norge. Vi vet at Ruseløkka var hovedsentralen for avlytting. Vi vet at nordmenn, herunder norske politikere ble avlyttet. Vi vet at avlyttingen omfattet Stortinget.

Det ville være svært forbausende om Vilhelm Evang den gangen ikke slo de ulike behovene for avlytting sammen. Alt tyder på at det gjennom etableringen av Lindus innenfor Stay Behind – med Hans Ringvold som sjef – ble definert et stort behov for avlytting av kommunister m.v. i Norge, og at dette ble slått sammen med det mindre behov Alf Martens Meyer kom med for «Delfinus». Kaj Martens var Mathiesens direkte sjef. Men hans største og viktigste oppdragsgiver må ha vært nettopp Hans Ringvold, sjef for Lindus/Stay Behind.

Virksomheten i Ruseløkka-bunkersen ble offisielt stanset i 1977. Ifølge «Klassekampen» fortsatte den imidlertid til 1982-83⁶. Avisen melder også at Trond Johansen på begynnelsen av 70-tallet

«moderniserte sentralen i bakken under Ruseløkka slik at den etterhvert ble en datastyrt sentral som gjorde det mulig å avlytte et stort antall samtaler samtidig og sortere de som var av spesiell interesse»

Et slikt omfattende screening-system var neppe nødvendig hvis man bare avlyttet den sovjetiske handelsdelegasjonen! Avisen skriver også:

«Sentralen var knutepunkt for den spesielle telefonsentralen som like etter krigen ble bygget opp for stortinget, regjeringen og sentraladministrasjonen.

I denne sentralen fantes også den spesielle telefonserie, det tresifrede systemet som mellom 30 og 40 svært viktige personer benyttet seg av. Offisielt var disse avlyttingssikre, men i virkeligheten ble de systematisk avlyttet – med høyeste prioritet …

I forbindelse med Klassekampens oppslag i 1988 ble det for første gang offentlig bekreftet at sentralen ble brukt til ‘problematiske former for avlytting’. Det gjorde en av de sentrale skikkelsene i det hemmelige Norge, Hans Ringvold.»

Mathiesen, som idag er 75 år gammel, hadde denne omfattende jobben i 40 år, lenge gjennom eget ingeniørfirma. Mest sannsynlig var han opprinnelig ansatt i E-tjenesten, men ble siden satt opp med eget firma for å levere tjenester til sin tidligere arbeidsgiver – og til andre!

Asbjørn Mathisen er blant 241 i hele Norge med grad X* («Høyt Opplyste og Betroede Brødre av Kapitelprefektgraden»), og en av 11 i sin basislosje «Søilerne» i Oslo. Med denne grad er han også medlem av Landslosjen/Veteranlosjen.

I matrikkelen for 1981-82 er Mathisen oppført med grad IX og medlem av Landslosjen. Han var allerede på hederslisten foran i matrikkelen som «tillagt Alm. Officiants verdighet», en gruppe på 19 under Storofficianter, Overofficianter og Alminnelige Officianter. Han var også embetsmann i Søilerne («St. Johanneslogen St. Olaus til de tre Søiler») med tittel «IB»⁷.

I 1994-95 er Mathiesen ett av seks medlemmer av «Stamhusets bygningskomité» under «Finansdirektoret». Han er også liason til Storlosjen i Mexico og bærer av Landslosjens honnørtegn.

Politiavdelingssjef Sverre Krokaas (f. 13. januar 1919) var såvidt vi vet den første sjef for politisk avdeling i POT (forgjenger til Erik Næss) og ledet POTs politiske overvåking inklusive infiltrasjon i flere tiår. Han samarbeidet med Hans Ringvold og Sven Ollestad i Stay Behind og med Spilhaug-apparatet. Han var lenge POTs første kontaktmann til Spilhaug.

Ifølge Bye/Sjue¹:

«Kontakten (med POT) ble etablert på et HV-kurs på Nesodden i 1950. Kontaktmannen var Sverre Krokaas, som ble den første leder av det som den gang het Politisk avdeling.»

Krokaas er oppført som frimurer av grad XI og medlem av landslosjen i begge matriklene 1981-82 og 1994-95. Han har bare ti plassers kortere ansiennitet enn Ringvold som Ridder/Kommandør av «Det Røde Kors». I 1981-82 var han «Overofficiant», medlem av «Logedirektoriet», storsekretær i Ordenens Kanselli (tilsvarende generalsekretær for hele Frimurerlosjen) og redaktør for matrikkelen.

I 1994-95 ser det ut til at også Krokaas har sluttet seg til losjens «eldre statsmenn» med oppføring kun i æresgalleriet over «Det Røde Kors». Han hører også til «Søilerne» og er en av 11 med grad XI i denne losjen.

Det er nok en Krokaas blant de norske frimurerne, bygningsingeniør Øystein Krokaas av grad IX, Landslosjen. Begge har «Søilerne» som basislosje og begge er oppført med adresse Stabekk. Det er neppe et rent sammentreff. Etter fødselsdato kan Øystein Krokaas være Sverre Krokaas’ sønn, nevø, e.l. Vi noterer oss at Øystein Krokaas sitter sammen med Asbjørn Mathiesen i «Stamhusets Bygningskomité», som åpenbart er direkte ansvarlig for driften av bygningen i Nedre Slottsgate, fra kjeller til loft. Han sitter også i selve Finansdirektoriet hvorunder bygningskomitéen sorterer.

Vi minner om (se kap. 8.10) at Sven Aage Hauge, f. 29. desember 1923 (gift med Kari Sønstebye), var blant de som i 1969-75 fikk viktige opprykk som ledd i Aps anstrengelser for å gjenvinne kontrollen over E-tjenesten etter Borten-regjeringens omgrupperinger. Han var i 1969 det man i forsvarskretser kaller «forbigått oberstløytnant» hvilket normalt innebærer at alt avansement er stoppet. Men etter å ha vært sendt på Forsvarets Høyskole ble Hauge utnevnt til oberst og beordret til E-staben som seksjonssjef, der han fikk Trond Johansen som (formelt) nestkommanderende.

Under Lillehammer-saken 1973 (kap. 25.19) var Hauge således seksjonssjef i E-staben og således en av de ansvarlige for planlegging og gjennomføring av evakueringsøvelsen i juli 1973 og all annen sannsynlig medvirkning fra E-stabens side, herunder også for Israel Krupps virksomhet som sentralt medlem av Stay Behind. Senere hevdet han med alle sine posisjoner at han aldri hadde visst mer om Lillehammer-saken enn han hadde lest i avisene! – til tross for at E-tjenesten burde kastet seg over alle sporene til mulige medvirkende personer bosatt i Norge, siden de Lillehammer-dømte også var dømt for spionasje i Norge. (Kjetil Stormark i Arbeiderbladet ser ut til å ha bedre kontakter med Mossad idag enn Hauge oppnådde under sine mer enn 20 års arbeide for E-staben.)

I 1975 ble Hauge beordret som sjef for E-staben. I perioden 1975-77 med oberst Hauge som sjef (under regjeringen Nordli), ble E-staben delt opp i fire seksjoner. Dette var delvis for å øke avansementsmulighetene i E-staben, men også for å gi Trond Johansen sitt eget kongerike – og det helt for ham alene! Oblt Trond Johansen ble fra 1977 utnevnt til sjef for seksjon D. Kort tid etter fikk han stillingen omgjort til sivil stilling og fikk tittelen seksjonssjef. Han kunne derved fortsette til han ble 70 istedenfor som offiser av sin årgang å måtte gå av ved 60 års alder.

I 1977 ble Hauge ble sjef for Operasjonsstaben i FO. Han ble stabssjef i Forsvarets Overkommando (dvs. overordnet E-staben) i 1978 og forsvarssjef 1982-84. Herunder var han en av de medansvarlige for Aps og Tronds manipuleringer for å lure regjeringen Willoch til opptaket av Treholt på Forsvarets Høyskole, se kap. 25.10.

Fra 1970 til 1982 hadde Hauge vært direkte overordnet Trond (unntatt ett år), som i våre og andres øyne (ref Ronald Bye) «klarerte» Hauge rett til topps med sin kombinerte E-makt og A-makt.

I 1984 ble Hauge sjef for Forsvarets bygningstjeneste (FBT) der han sørget for sitt bidrag til gjennomføringen av Karstad-utvalgets innstilling om å begrave og kamuflere deler av Tronds apparat «ute i det blå», samt til å finansiere Tronds dekkbedrifter (se kap. 24.14).

Sven Aage Hauge var i 1981-82 frimurer av grad VIII og derfor medlem av Landslosjen. Hans basislosje var da Trondhjems Provincialloge Midnatssol i Bodø. I matrikkelen av 1994-95 har han flyttet til Murskjelosjen i Oslo, nådd grad X og dermed fortsatt medlem av Landslosjen. Han er også blitt embetsmann (T) i St. Andreaslosjen Oscar.

Da Gro kom til makten i 1990 var presset mot Ap stort i forhold til avsløringer omkring Ap og de hemmelige tjenester (se kap. 25.1). Da ble pensjonert oberst Erling Strøm, f. 5. september 1929, en av Tronds menn, fra Kongsvinger ansatt ved Statsministerens kontor av sin losjebror (se nedenfor) departementsråd Dag Berggrav, angivelig i en beredskapsstilling i tilfelle krig (mellom Ap og Stortinget?).

Gro måtte da plutselig, i den turbulente «overvåkings/etterretningstid» (Lillehammersaken, Sysesaken, vår sak, CCs bøker, «Edderkoppen», Ronald Bye, Mossad/asylsøkersaken på vei etc.) hente inn en pensjonert oberst helt fra Kongsvinger for å fylle denne stillingen. Hvorfor det? Han var riktignok mangeårig Trond-mann og losjebror av Dag Berggrav som ved Statsministerens kontor i mer enn 20 år koordinerte Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenestene og deltok i Regjeringens sikkerhetsutvalg etc. Men kunne det være andre årsaker? Det kunne det, men det skal vi komme tilbake til!

Strøms jobb dreide seg nok om en tilsvarende posisjon som Paul Engstad jr hadde i perioden 1976-80 da han etterfulgte Oluf Fuglerud som «forsterkning» på den hemmelige sektoren (se kap. 24.7.1). Det var også en periode full av store problemer og avsløringer innen etterretning/overvåking. Engstad hadde bl.a. ansvaret for Regjeringens pressetjeneste i krig. Hvis Strøm hadde det samme, samarbeidet han nært med Trond. Kjell Magne Fredheim ledet det tilhørende utvalget og er ellers av leseren mest kjent for sin dobbeltrolle som en del av Aps «kringvern» rundt Spilhaug-apparatet ved medlemskap i Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkhetstjenestene og formannskap i Landsrådet for Heimevernet (se kap. 25.26.8).

Erling Strøm var i 1981-82 frimurer av grad VI fra losjen Borg i Kongssvinger, der han var embetsmann (CM/vik). I 1994-95 hadde han nådd grad X* (Kapitelprefektgraden) og Overofficiants verdighet i Landslosjen, blitt etterfølger etter Hans Ringvold som liason til Storlosjen i Idaho, USA og sjef (Ordførende Mester – O. M.) for sin basislosje på Kongsvinger.

Dag Berggrav, født 17. mai 1925, ble arrestert for motstandsvirksomhet av det norske nazistiske statspolitiet i desember 1944 (19 år gammel) og satt i landsfengselet på Akershus til frigjøringen¹. Han ble cand. jur. i 1950, hadde studieopphold i Storbritannia 1950-51 og Forsvarets Høgskole 1959. Han ble sekretær i Justisdepartementet 1951, dommerfullmektig 1952, kst. sorenskriver Kongsberg 1953, hjelpedommer 1954, sekretær og konsulent i Justisdepartementet 1954, konsulent ved Statsministerens kontor 1962 og deretter byråsjef (1965) ekspedisjonssjef (1974) og ansatt i nyopprettet stilling som departementsråd (1987-92) samme sted. (Før dette hadde kontoret tre ekspedisjonssjefer og ingen departementsråd). I likhet med riksrevisor Kjell Henry Gjelstad (se kap. 24.14) ble det ordnet med ny stillingshjemmel for Berggrav i 1992, slik at han kunne fortsette som «konstitusjonell rådgiver» til han fylte 70 i 1995. Gjeldstad var akkurat like gammel. 1995 var også siste året for de begravelses- og kremasjonstiltak som ble forberedt av Karstad-utvalget for deler av Ap/Tronds apparat «ute i det blå», og det er sannsynlig at tempoplanen for dette ble tvunget frem ikke minst av at dette var maksimalt så lenge disse to kunne sitte i sine «pensjonistjobber», dvs. forlengelse av de gamle jobbene.

Vi merker oss forøvrig parallellen til Trond Johansen: Også for ham ble det opprettet en egen, sivil stilling som gjorde det mulig for ham å fortsette til han fylte 70!

Ved opprykket i 1974 etterfulgte Berggrav Andreas Andersen som ekspedisjonssjef med ansvar for beredskapssaker. Dette ansvaret tok han med seg som departementsråd. Han har koordinert alt vedr EOS-tjenestene på Statsministerens kontor i nesten 20 år og arbeidet ved kontoret i 33 år!

Dag Berggrav hadde grad X og var medlem av Landslosjen i 1981-82. Hans basislosje er nr. 1, Leopard (Oslo). Han var da liason til storlosjen av Rhode Island, USA. Ikke noe av dette har endret seg i 1994-95.

Jan E. Ingebrigtsen, f. 6. januar 1927, var E-sjef fra 1979 til 1985, dvs. i 7 år, den lengste tiden siden Evang. Det illustrerer at Trond, som i denne perioden var den «virkelige» E-sjef, var godt fornøyd med ham. Det er forøvrig også interessant å merke seg at den første E-sjef som fikk general/admiralsgraden nettopp var Ingebrigtsen.

I januar 1981 (se kap. 25.19.2.5) utløste følelsen av manglende nasjonal jurisdiksjonen over det norske Stay Behind-apparatet et «opprør» i Stay Behind ledet/koordinert av maj Finn Sverre Kirkestuen, NK i Stay Behind¹ ved at det ble sendt et lengre notat direkte til forsvarsministeren. Ikke alle opprørerne visste at etter 1973 hadde MI6 og deltakerne på norsk side i E-staben rett og slett en finger i øyet på hverandre – eller at denne økende avhengigheten således bl.a. skyldtes Lillehammer-saken. Major Kirkestuen fikk ingen hjelp av forsvarsminister Thorvald Stoltenberg² – årsaken til dette skulle være opplagt ut fra Stoltenbergs forhold til Trond. Daværende E-sjef, kommandør Jan E. Ingebrigtsen, visste nok hvilket sprengstoff dette notatet i realiteten innebar – ihvertfall ble han fortalt det av Trond. Kirkestuen ble frosset ut³.

Ingebrigtsen var også E-sjef da Treholt ble tatt opp ved Forsvarets Høyskole (se kap. 25.19). Han var som norsk og alliert E-sjef på Nordflanken den høyeste faglige ansvarlige for at norske og allierte hemmeligheter ikke med åpne øyne ble overlevert Sovjetunionen. E-sjef Ingebrigtsen hadde som jobb bl.a. å gjennomgå pensum ved Forsvarets Høyskole i forhold til risikoen for at russerne gjennom Titov ville få fortløpende detaljinformasjon fra Treholt mens han gikk på høyskolen og jogget! Men denne E-sjefen på NATOs nordflanke unnlot å varsle sin statsminister om den høye risiko for tap av informasjon om norsk/alliert førsteslagsstrategi vedrørende bruk av (i første omgang) taktiske atomvåpen kunne falle i hendene på Titov & Co via Treholt. Heller ikke ba denne E-sjefen om umiddelbar frabeordring etter at Regjeringen etter råd fra Sjaastad/Hauge hadde latt Treholt sikkerhetsklarere for FHS. Dette er i seg selv så utrolig at alle sider vedrørende Ingebrigtsen og Treholt-opptaket må granskes i tillegg til en rekke andre personers forhold i denne saken. Ingen E-sjef tar ansvar for at hans hovedmotstander får vite hvilken dag han (fienden) senest bør ta i bruk a-våpen for å være først ute!

Det er også vel kjent at Ingebrigtsen var med på å diskreditere oblt Arne Ekeland og oberst Erling Hoem da det ble kjent at de hadde vært hos Erling Norvik i 1982 (se kap. 24.11.1.1).

I 1992 var Ingebrigtsen med på å torpedere boken «Vi som styrer Norge» på TV (se kap. 19).

Ingebrigtsen er mao. en av Tronds håndgangne menn med fullt ansvar for den kriminelle bruken av Stay Behind og Aps Spilhaug-apparat – den norske IB-skandalen. Ingebrigtsen var sjef for sin losjebror Siljeholts virksomhet.

I 1981-82 var han nybegynner i frimurerne med grad II og medlem av Midnatssol-losjen i Bodø. Kanskje vervet av Sven Aage Hauge som da hadde grad VIII i samme losje? I 1994-95 har han skiftet til Haakon-losjen i Oslo, og i tillegg den høyere St. Andreas-losjen «Oscar».

Det er vel overflødig her å minne mer om Leif A. Liers (f. 1. juli 1939) rolle i tildekkingen av vår sak, hans nære forhold til Iver Frigaard i POT og hans fortid som den fremste etterforsker i Lillehammer-saken. For et sammendrag viser vi til kap. 18.6.

Frimurere skal jo først og fremst stille opp for hverandre. Vi noterer oss at Leif A. Lier utvilsomt stilte opp for både Hauges og Siljeholts fortid i E-tjenesten/Stay Behind/Spilhaug, da vi anmeldte kriminalitet vi idag er overbevist om nettopp ble utført av E-tjenesten/Stay Behind/Spilhaug, ved å iverksette en av de første dekkaksjonene mot våre opplysninger, som også hadde sterk tilknytning til Lillehammer-saken som alle tre hadde sentrale roller i.

Lier var ikke oppført som frimurer i matrikkelen for 1981-82. I 1994-95 er han med i Kolbein-losjen i Oslo og i St. Andreas-losjen «Oscar», som er losjen for de lovende Oslo-frimurere midt i hierarkiet.

Også den nylig av-hemmeligstemplede HV-major og fra sommeren 1973 sjef for materiell- og transportseksjonen i Stay Behind Frank Siljeholt (f. 22. januar 1934) er høyt rangerende frimurer. Vi minner om at Siljeholt var nestkommanderende i Spilhaug-apparatet og høyst sannsynlig aktivt deltakende i Stay Behinds evakueringsøvelse på Lillehammer sommeren 1973 sammen med Israel Krupp (trolig i egenskap av nestkommanderende hos Spilhaug før han ble formelt ansatt i Stay Behind). Senere ble han nestkommanderende for Rock (sabotasje/gerilja) i Stay Behind, der Krupp hadde vært med i en årrekke. Og nå, i 1995-96, benyttet som E-tjenestens offisielle lekkasjerør (sammen med Finn Sjue) for å få offentliggjort et kontrollert bilde av Spilhaug-apparatet før det ble avslørt av andre (se kap. 25.19.3.1).

Losjemedlem Siljeholt har således i årtier arbeidet i en organisasjon som har befattet seg med utstrakt og systematisert kriminalitet. Den er sammenlignbar med, men verre enn «IB» i Sverige, og underlagt Ap/Trond i Norge. E-sjefen Reidar Torp (sønn av statsminister Oscar Torp) var allerede i 1973 klar over at dette er en virksomhet som utvilsomt er i strid med norsk lov, men fra da av økte Torp og Trond utbyggingen av den vesentlig!

Siljeholt var frimurer av grad VIII og medlem av Søilerne og Landslosjen i 1981-82, og hadde avansert til grad IX i 1994-95.

Vi har også til vår forundring funnet et meget spesielt losjemedlem med høy grad i Landslosjen sammen med alle forannevnte. Mannen er opprinnelig av utenlandsk opprinnelse og har vært en nøkkelperson innenfor Mossad Norges sambandsvirksomhet. Operatører fra Mossad (utlendinger) som vi har avslørt i vår sak har tidligere mottatt adskillig bistand fra denne mannen.
Han har bodd og arbeidet i Norge i mange år, og er sambandsspesialist. Vi forundres dog over at han fremdeles opererer som utenlandsregistrert radioamatør!
Vi har i lang tid vært betenkt over hvor bekymringsløst Mossad Norge beveger seg i det norske samfunn og hvor nært de er sammen med en rekke nøkkelfolk fra E-stab i Stay Behind og Spilhaugapparatet, sågar i Frimurerlosjen.

Ett av medlemmene i denne losjen driver muligens ett av Mossads dekkfirmaer i Norge. Han spilte dessuten en rolle i forbindelse med assistanse til en av de avslørte operatørene i en kombinert Trond/Spilhaug- og Mossad-aksjon mot oss.

Sønn til ett av medlemmene av Oscar-losjen trafikkerte en av de overvåkingsleilighetene vi har avslørt, der Spilhaug/Trond og Mossad var operatører. Leif A. Lier beskyttet personlig denne kriminelle aksjonen og er forøvrig i samme losje som forannevnte losjebror! Sønnen ble i realiteten anmeldt for kriminell virksomhet gjennom vår anmeldelse som Lier selv utvirket, men da i den hensikt å få den henlagt!

Vi skal nå nærme oss poenget fra en annen synsvinkel, nemlig dokumentere en rekke eksempler på at det har foregått overvåking av stortingsrepresentanter i alle år (legalt eller illegalt; riktig eller galt):

I de første periodene etter krigen var Norges Kommunistiske Parti representert på Stortinget. NKP-medlemmer var – i praksis! – overvåkingsobjekter pr. definisjon. Det sier seg selv at disse ble overvåket og avlyttet – også på Stortinget.

Fra før kjenner vi til at POT-sjef Asbjørn Bryhn iverksatte overvåking av daværende sekretær i Stortingets utenrikskomité, Erik Nord, og at han på forhånd hadde drøftet saken med, Per Monsen og Haakon Lie. Det siste fortalte han til daværende justisminister Jens Haugland, (om hele denne saken, se kap. 8.6¹)

I oktober 1977, ved konstitueringen av det nyvalgte Stortinget, ble stortingsrepresentant Tor Oftedal (A) degradert fra formann i utenrikskomiteen til nestformann i kontrollkomiteen (en mye mindre betydningsfull kontrollkomité enn idag) pga. den pågående spionjakten som senere konsentrerte seg om Treholt. Oftedal hadde hatt svært mye omgang med en av Gunvor Galtung Haaviks føringsoffiserer, Gennadij Titov (også, som det viste seg senere, Treholts føringsoffiser). Overvåkingspolitiet ville ha ham på en liste over personer som skulle overvåkes etter rettslig kjennelse, men Trond Johansen og Knut Frydenlund intervenerte: Oftedal var utenkelig. Man hadde allerede full oversikt over hans forbindelser med Titov². Det kunne bare bety én ting: Oftedal var allerede under overvåking – av Tronds apparat!

Tidligere stortingsrepresentant Otto Lyng (H) har fortalt at da han kom innom sitt kontor i Stortinget klokken to en natt i 1962, fant han safen åpen og to mann som viste seg å være fra E- og S-tjenesten romsterende rundt alle hans papirer. Lyng var da nestformann i Stortingets militærkomité (senere forsvarskomitéen) (om hele denne saken, se kap. 21.14).

Stortingsrepresentant Berit Ås (SV) sto frem i media og fortalte at hun var blitt advart av en Televerks-ansatt om at hun ble avlyttet/overvåket på Stortinget. Hun hadde dessuten registreringer i forbindelse med sin private bolig og sin telefon/telefonlinje. Hennes historie virket meget solid. Dagbladet fikk dette bekreftet fra to andre uavhengige kilder som opplyste at hennes kontor ble kalt «kommunistkontoret» fordi det lå i samme fløy og etasje som NKPs grupperom og kontorer etter krigen. Dagbladets kilder sa at dette rommet hadde vært avlyttet i alle år siden. I 1993 var dette rommet tildelt en av SVs gruppesekretærer³.

Mange episoder rundt Reiulf Steen viser at han var under overvåking på Stortinget. I en telefonsamtale i desember 1988 fortalte Arvid Engen Steen at «han ble fulgt godt med». Engen kunne da oppgi en rekke detaljer vedrørende Steens liv på Stortinget. I en annen samtale mellom Engen og Per Karlsen samme år opplyser Karlsen at Steen har vært «under oppsikt» i mange år av POT, mistenkt for å være «påvirkningsagent» – og Engen visste det fra før!⁴ Per Karlsen var Ap/LO-systemets kontaktmann til POT og visste hva han snakket om

Allerede i 1990 – før overvåkingsdebatten tok til for alvor, og lenge før Stay Behind ble trykket sterkt inn, opplyste VG i forbindelse med et intervju med CIA-sjefen William Colby (som hadde vært med på oppbyggingen av Stay Behind i Norge) at Stay Behind-agenter «avlyttet blant andre politikere på Stortinget»⁵.

Som nevnt tar ikke vi stilling til om disse avlyttings- og overvåkningsaksjonene har vært med rettslig kjennelse eller ikke, legitime eller ikke. Det er heller ikke poenget. Det viktigste i denne sammenheng er at det må ha eksistert rutiner for samarbeid i det minste mellom sikkerhetssjefene på Stortinget og de hemmelige tjenestene for slike tilfeller.

Vi må huske på at overvåking/avlytting av stortingsrepresentanter for forhold innenfor deres gjerning, dvs. alt knyttet til politikken, ikke er noe hverdagsfenomen. Etter Grunnlovens Riksretts-bestemmelser er stortingsrepresentanter da underlagt Stortingets egen jurisdiksjon, ved at Odelstinget er påtalemyndighet. Statsrettslig må det følge av dette at egnede organer i Stortinget – dvs. Presidentskapet – på en eller annen måte må være innforstått med operasjonene. Hvis ikke foreligger det selvsagt et grovt overtramp fra den utøvende statsmakt mot den overordnede lovgivende statsmakt.

Dette innebærer at Presidentskapet også må ha en saksbehandler for slike saker; det kan gjerne kalles liason til POT. Det er nødvendigvis Stortingets sikkerhetssjef, eller tilsvarende før egen stilling for dette ble opprettet. Det er tenkelig at vedkommende har fått delegert vid myndighet.

Det er helt umulig å tenke seg at f.eks. de som ble påtruffet av Otto Lyng på hans kontor var der uten at noen innenfor Stortinget etter fullmakt fra Presidentskapet hadde gitt dem adgang.

Steen-historien impliserer mer. Med den detaljrikdom Engen serverer⁶, snakker vi faktisk om nærmest løpende observasjon fra dag til dag, time til time, ihvertfall i den aktuelle periode. Det kan neppe utføres uten ved hjelp av personell som arbeider i Stortinget, f.eks. en gruppesekretær i Aps stortingsgruppe! Men igjen, siden opplysningene kommer via de hemmelige tjenester, med en form for medvirkning av Stortingets offisielt ansvarlige, og da kommer man ikke forbi Stortingets sikkerhetssjef!

Stortinget har fra 1986 til d. d. hatt to sikkerhetssjefer. Deres oppgave er i alle henseende å beskytte Stortingets fysiske integritet, dvs. mot alle slags inntrengere. Det mest synlige er opptrappingen av adgangskontrollen bl.a. som følge av økende frykt for terrorisme m.v., men det er like klart at deres oppgave må være å beskytte mot ulovlig avlytting og overvåking uansett hvorfra. Stortinget har som første statsmakt en helt spesiell stilling etter Grunnloven og har gjennom årene utviklet omfattende sedvaner for å sikre sin politiske integritet også i forhold til andre statsmakter, særlig den utøvende – Regjeringen. Det ville da vært naturlig at man også – uansett mistanker – hadde en beredskap for å sikre sin fysiske integritet på samme frontlinje.

Dette burde videre fremstå som en ubetinget nødvendighet etter at man de siste årene har fått adskillig grunn til mistanke. Bare den kjente og etablerte overvåkingshistorie skulle tilsi dette. Dessuten vet man jo at en lang rekke representanter har engasjert seg med krav om oppklaring rundt E-tjenesten, Stay Behind, Mossad, Ap-nettet, POT, Kontrollutvalget, justisvesenet etc. på en måte som har gjort dem til opplagte potensielle overvåkingsofre. Det har jo ingen hensikt å ta opp en diskusjon om muligheten for kriminalitet i disse miljøene uten også å ta høyde for muligheten for at denne blir rettet mot Stortinget selv. De sterke konfrontasjoner i Stortinget f.eks. våren 1993 og kunnskapene om Lillehammer-saken underbygger dette. Vi kjenner også til at en rekke stortingsrepresentanter ut fra egne erfaringer ikke føler seg komfortable ved bruk av telefoner, personsøkere etc. innenfor Stortingets systemer.

Men hvor stor bevissthet man har hatt omkring disse spørsmål er vi kommet adskillig i tvil om etter å ha sett nærmere på de to sikkerhetssjefene som har vært ansatt på 90-tallet:

25.26.5.3.1 Fhv sikkerhetssjef Rolf Kristoffer Kristiansen, frimurer av grad VIII i Landslosjen

Rolf Kristoffer Kristiansen (f. 12. mars 1949) ble ansatt som sikkerhetssjef på Stortinget i 1986.

Vi minner om hvordan presset mot Regjeringen, Ap og de hemmelige tjenester bygget seg opp i 1989-90 med en rekke vanskelige saker og prosesser (se kap. 25.1.1). Det var i denne forbindelse Gro, Trond og Berggrav ansatte oberst Erling Strøm (se foran) ved statsministerens kontor.

Hvorfor en pensjonert oberst – selv om han var Tronds mann? Hvorfor en høyt rangerende frimurer? Hvorfor helt fra Kongsvinger? Det var sikkert nok av gode kandidater ellers.

Kan det tenkes at de viktigste kvalifikasjoner var at han var og er toppfrimurer i Landslosjen vegg i vegg med Stortinget, og dessuten sjef for Frimurernes Borg-losje på Kongsvinger?

Det har seg nemlig slik at sikkerhetssjef Rolf Kristoffer Kristiansen ihvertfall siden 1981 (grad I – nybegynner) og til idag (grad VIII – medlem av Landslosjen) også er hjemmehørende i Borg-losjen på Kongsvinger, der Strøm er hans sjef og meget mer erfarne losjebror.

Hadde man på Statsministerens kontor behov for ekstra god kommunikasjon ned til Stortinget? Det kan se slik ut når man ansetter losjesjefen til Stortingets sikkerhetssjef på Statsministerens kontor!

25.26.5.3.2 Sikkerhetssjef Gerrit Løberg, frimurer av grad VIII i Landslosjen

Gerrit Løberg (f. 2. november 1948) etterfulgte Kristiansen som Stortingets sikkerhetssjef, og er det fortsatt. Hans far var tidligere stortingsrepresentant (A) Sverre Løberg, under krigen aktiv motstandsmann som ble sendt i tysk krigsfangenskap. I 1969 ble det reist injuriesak mot Sverre Løberg i forbindelse med at han hadde karakterisert forfatteren av forordet i Ralph Hewins bok om Vidkun Quisling¹ som historieforfalsker. Løbergs advokat, som vant saken, var Annæus Schjødt. Schjødt har betegnet denne saken som «høydepunktet i hans juridiske karriere.»²

Vi vet at Sverre Løberg hadde et meget nært forhold til Stay Behind. Vi vet også at Gerrit Løberg selv har et nært forhold til Stay Behind-sjef Sven Ollestad, herunder omgås Ollestad privat. Da bekymrer vi oss på Stortingets vegne!

Endelig har vi også fått fastslått at Gerrit Løberg allerede under sin militærtjeneste i Nord-Norge (plikttjeneste som sersjant) startet å utføre oppdrag for E-staben (Trond) inne i Finland. Dette var oppdrag ifbm de såkalte Finlands-operasjonene og en blanding av operativ etterretning for såvel Stay Behind som Tronds spesielle behov.

Når Løberg så avløser en sikkerhetssjef i Stortinget som allerede er frimurer og selv er frimurer, og sitter vegg i vegg med alle de andre i Frimurerlosjen som er under gransking, og på toppen har sitt eget forhold til E-staben, bør Stortinget vurdere sin sikkerhet i andre perspektiver enn man på Stortinget er vant til å gjøre!

Daværende politibetjent Gerrit Løberg var medlem av Søilerne og hadde grad VII og medlemsskap i Landslosjen i 1981-82. I 1994-95 står han oppført med grad IX og fortsatt medlemskap i de samme losjer.

Det heter i «Vi som styrer Norge»¹:

«… erfarent etterretningspersonell har noe å fortelle …:

Etterretningsstaben avviklet aldri sin sentrale avlyttingsenhet – den ble bare omorganisert. Enheten som lå i bunkeren under Ruseløkka skole i Oslo, ble i slutten av 70-årene omorganisert og erstattet av en ny og mer avansert enhet. Vi har sterke indikatorer på at den finnes i et nytt anlegg, sier de.

Og de får støtte fra erfarne operatører og ingeniører i Televerket og i Forsvarets tele- og datatjeneste …

Som en kilde sier det: – Avlyttingsenheten er fortsatt operativ, men sted og metoder har skiftet.»

Forfatterne er mest inne på at det nye avlyttingsanlegget er plassert i det såkalte Krigshovedkvarter B, dvs. Regjeringens og den militære ledelses sterkt beskyttede hovedkvarter i krigstid inntil begynnelsen av 80-årene, ifølge forfatterne beliggende en halvtimes kjøretur fra Oslo, inne i fjell. Etter det har man fått Krigshovedkvarter A, et ifølge forfatterne nytt og meget bedre anlegg inne i Oslo. Kildene kan imidlertid ikke slå fast at dette virkelig er den nye lokaliseringen for E-tjenestens avlytting. Vi forstår at det kan være naturlig å anta dette, fordi tidspunktet kan stemme med den endelige avviklingen av Ruseløkka.

Vi utelukker heller ikke at det kan pågå avlytting fra Krigshovedkvarter B idag, men vi synes det må være et svært lite praktisk sted for Trond, og usannsynlig at han ville nøye seg med det. Vi er imidlertid kommet på sporet av noe som meget vel kan peke i retning av en helt annen, og meget mer sentral, lokalisering:

Det fremgår av oversikten foran at Hans Ringvold er av høyeste grad (XI) og en av topplederne blant frimurerne i Oslo.

Asbjørn Mathiesen, Ringvolds avlyttingsleverandør fra Ruseløkka, er idag også en sentral frimurer på ledelses-nivå i Oslo. Han har graden X* («Høyt Opplyste og Betroede Brødre av Kapitelprefektgraden»), den nest høyeste, og er også en av topplederne blant frimurerne i Oslo.

Asbjørn Mathiesen er medlem av i «Stamhusets Bygningskomité», som åpenbart er direkte ansvarlig for driften av bygningen i Nedre Slottsgate. Denne komitéen har seks medlemmer. Blant disse er også Øystein Krokaas, trolig sønn eller nevø av Sverre Krokaas, en annen frimurer av toppgraden XI og den første POT-liasonen til Spilhaug og Stay Behind. Øystein Krokaas sitter også i selve Finansdirektoriet hvorunder bygningskomitéen sorterer.

Disse er således ansvarlig både formelt og praktisk for tekniske funksjoner i Frimurerlosjens store bygg i Nedre Vollgate i Oslo, et lite steinkast fra såvel Stortingets hovedbygning som tilbygget med inngang fra Akersgata.

Radarparet fra avlyttingen av bl.a. Stortinget fra Ruseløkka, Ringvold/Mathiesen, har således med forsterkninger rykket helt frem til den nærmest mulige forskansning mot Stortinget! (Dette har Finn Sjue, som «avslørte» Asbjørn Mathiesen, aldri «avslørt». Men han får det nok travelt hvis det lekker ut det minste om at vi har gjort det, og vi er under undervåking hele tiden.)

Dette betyr at de tidligere avlyttere fra Ruseløkka – begge fortsatt E-folk og Stay Behind-folk – idag råder over noen tusen kvadratmeter med tekniske anlegg vegg i vegg med Stortingets egne underjordiske anlegg; at de ligger på samme strømnett og vegg i vegg med telefonnettet som Stortingets og at de er nær nok til å oppfange signaler også fra forholdsvis enkelt avlyttingsutstyr (bugs), til å avlytte vibrasjoner i vindusrutene etc, bl.a. i Stortingsrestauranten og Stortingspresidentens kontor (og selvsagt stortingssalen, for de få gangene det er hemmelige stortingsmøter). Det betyr også at det er mulig for dem å kommunisere løpende og uten å vekke oppmerksomhet med eventuelle agenter som måtte være plassert blant Stortingets egne ansatte. Han kan også holde oversikt over alle som passerer inn og ut via hovedinngangen på Løvebakken og vareleveranseinngangen mot Athenæum.

Vi vet selvsagt ikke om de gjør alt dette, men hvis «den fjerdes» deler av E-tjenesten/Lindus/Stay Behind er interessert i å overvåke Stortinget (det vet vi) og hvis en E-mann alltid forblir en E-mann (det vet vi) er det vanskelig å tenke seg noen bedre menn og noe bedre sted!

Disse forhold må så vurderes i sammenheng med at Stortinget også har hatt en og har nok en sikkerhetssjef som begge er frimurere på høyt nivå og med den bakgrunn som ellers fremgår foran.

Vi skal ikke beskylde noen for noe som helst. Men i lys av det persongalleri fra E-tjenesten og tilliggende miljøer vi finner innenfor Frimurerlosjen, den meget påfallende posisjonering av Ringvold, Mathiesen og Øystein Krokaas med direkte fysisk kontroll over Stortingets nærmeste og strengt hemmelige nabogård, med Hauge, Ingebrigtsen og Siljeholt som støttespillere, den like påfallende bakgrunn for Stortingets sikkerhetssjefer, og det man ellers vet idag om uoppklart avlytting og gjentatt tildekking, tror vi flertallet i Stortinget idag vil være meget interessert i disse opplysningene!

Vi kan ikke la være å nevne nok et spesielt forhold vedrørende de hemmelige tjenester og frimurerne.

Vi husker at Stay Behind i Italia gikk under betegnelsen Gladio (se kap. 25.25.1), og at Gladio hadde en enda hemmeligere underavdeling Gladio II som utførte kriminelle aksjoner på vegne av makthaverne. Dette svarer helt til Stay Behind og Spilhaug-apparatet og som delvis statsfinansiert dekkbedrift for E-staben. Vi minner videre om at den viktigste samarbeidspartneren for Gladio II i den kriminelle virksomheten var frimurerlosjen «Propaganda Due», en losje på ca. 1000 medlemmer (som synes å være en omtrentlig øvre grense for de norske losjene). Alt dette ble avslørt i 1990.

Verdens frimurerlosjer har et spesielt system med utvalgte «Iiasoner» (det benyttes andre betegnelser), en ledende frimurer fra hver storlosje (i Norge og de fleste land er det bare en storlosje; i USA synes det å være én pr. delstat).

Etter avsløringene av en av de italienske losjene i 1990 ville man ordinært ha antatt at det ble foretatt en opprydning i Italia, at de andre losjene var blitt orientert om dette, og at verden så fortsatte som før. Men det gjør den ikke. I matrikkelen for 1994-95 er det ikke oppført noe om Italia-losjen i det hele tatt. Hele Italia er strøket fra Iiasonlisten. Hvorfor? Den norske Iiasonen til den italienske storlosjen er bemerkelsesverdig nok i matrikkelen for 1981-82 Sverre Krokaas, POT-mannen på Ap-nett og Stay Behind/Spilhaug-liason.

Kan det være at frimurerne i Norge sitter med kunnskap som gjør det nødvendig med et fullt brudd med Italia, f.eks. at kriminaliteten er spredd til langt flere losjer og slett ikke oppryddet?

Eller kan det være at det fortsatt er viktig for det hemmelige Norge å beholde denne kontaktkanalen, men at det nå må holdes hemmelig fordi italienerne er diskreditert, men (foreløpig) ikke kollegene i Norge?

Fra flere sikre kilder¹ har vi fått den meget oppsiktsvekkende opplysning av deler av Spilhaug-apparatet, som av Sjue og Siljeholt forsøkes fremstilt som en «privat gruppe», nærmest en utdøende overlevning fra krigens dager (se kap. 24.4), i henhold til forsvarssjefens, E-sjefens og Stay Behind-sjefens planlegging som en del av Blue Mix i Stay Behind skal stå for evakuering av Kongehuset!

Vi er på H M. Kongens vegne helt forskrekket over å oppdage at Aps Spilhaug-apparat – det norske IB! – som i flere tiår har drevet ren kriminell virksomhet på vegne av et politisk parti har vært og er ansvarlig for å bringe Kongehuset i sikkerhet ved okkupasjon. Dette er et apparat som har hatt til oppgave med alle midler å sørge for Ap-statens fortsatte makt, og som i samarbeid med sitt «alter ego» Stay Behind har bedrevet infiltrasjon i og politisk overvåking av alle politiske motstandere og det helt til denne dag. Dette er nok Jens Chr Hauges verk – se kap. 25.27!

Evakueringen av Kongehuset skulle si litt om Sjue, Jacobsen, Siljeholt, Trond og Gro samt TV-2’s (Gerhard Helskogs) gigantiske desinformasjonskampanje (se kap. 24.4) i sine forsøk på å fremstille major Helge O. Spilhaugs virksomhet som noe privat og som Ap nå prøver å få Lund-kommisjonen til å gi POT skylden for.

Bare tanken på Spilhaug-apparatet som en «utdøende privat gruppe» med ansvaret for å evakuere Kongehuset er en ren og skjær umulighet. Vi gleder oss til Rolf Wesenlunds parodi, stående på slottstrappen i caps og overall, med kjøreliste i hånden og blyant i øret: «Er detta Drammensveien 1? Vi sku’ evvakuere ei konge, og det må skje på flekken! Si fra hvis dere må ha kvittering!»

Privat gruppe bare kan det ikke være. Men det er ikke mye bedre at det er en militær avdeling med til dels kriminelle arbeidsoppgaver!

Dette skulle være grunn god nok til at det norske IB-apparatet ikke kan begraves på denne måten – som en «privat gruppe». Vi forutsetter i det minste at general Hovland i Lund-kommisjonen vet hvem som er hans oppdragsgiver – Stortinget –, at Spilhaug-saken blir den IB-skandalen den skal være, og at Stay Behinds totale politiske og kriminelle virksomhet legges frem for Stortinget – det er Lund-kommisjonens oppdrag! Hvis ikke har vi adskillig å berette om Spilhaug-apparatet – IB/Norge.

Skal dette oppdraget løses slik at man kommer til bunns, trengs det ny regjering og ny gransking av hele det norske IB-komplekset, og en gransking av selve Lund-kommisjonens virksomhet og omgivelser. Stortinget må få satt en endelig stopper for at Aps «fjerde tjeneste» retter sin virksomhet mot Stortinget!

Vi har tidligere utnevnt Finn Sjue til «kjettingmann», dvs. at han har bakgrunn fra det symbiosemiljø som oppsto mellom personell fra tjenestene, i første rekke Spilhaug-apparatet samt Iver Frigaard, og personell fra SUF/AKP/Klassekampen, der det ikke alltid behøver å ha vært mulig å si hvem som begynte som hva. Alle hadde nytte av å bytte informasjoner og utføre felles operasjoner mot «feiles fiender», men mest nytte av alt sammen hadde Trond og «den fjerde» som suget inn all slags informasjon og disponerte over en fremragende agentgruppe som kunne brukes til alle slags klandestine, offensive operasjoner.

Her er hvordan vi ser Sjues bakgrunn og funksjoner i forhold til «den fjerde tjeneste» idag:

1. Vi regner med at han ble rekruttert inn i dette miljøet i sin studietid, trolig av Spilhaug-apparatets rekrutteringseksperter. Han studerte psykologi og skrev hovedoppgave om «Psykologi og makt» – et typisk emne for hemmelige tjenester. Vi vet lite om hans egentlige politiske preferanser – om noen. Mest sannsynlig er han mest opptatt av selve maktspillet og sin egen rolle som førstedivisjonsspiller. Det vil ikke være forbausende om han har den svenske IB-sjefen og psykologen Birger Elmér som et forbilde.
2. Han har hatt og har en rekke ulike typer arbeidsoppgaver:

a) Rapportering vedr. offiserer (både «avhoppede» og offiserer som oppsøkes i etterretningsøyemed)

b) Rapportering fra palestinermiljøene (gjennom egen innsats i Palestinafronten, som journalist og som infiltratør med føringsoppgaver)

c) Overvåking av og operasjoner mot nynazister og rasister (Norsk Front, Myrdal etc.)

d) Rapportering fra Blitz-miljøet

e) Etterretning i hele det brede politiske miljø, inklusive Stortinget, som han har lett og fri adgang til som journalist og «hysj-ekspert»

f) infiltrasjon i palestinermiljøet, men også blant rasistiske/nynazistiske grupperinger, ved styring av agenter fra Spilhaug-apparatet og andre

g) E-stabens fast utsendte medforfatter i bokprosjekter av stor interesse for systemet, gjennom å tilby sin posisjon som ekspert med fremragende kilder etc. når slike prosjekter varsles eller oppdages gjennom overvåking, med formål spesielt å gi «early warning» om innholdet, men også å påvirke og tilpasse med «kontrollert informasjon»

3. Psykologen Finn Sjue har minst i 20 år vært en av Tronds/Aps mest verdifulle medarbeidere. Det er nok tusenvis av rapportsider som har passert hans hender på vei til Frigaard, Spilhaug-apparatet og Trond, direkte eller indirekte.
4. Det vil ikke være forbausende om Sjue i tillegg til å tilhøre Spilhaug-apparatet også i en årrekke har inngått i Stay Behinds avdeling Lindus, der Tronds politiske overvåking hatt sin viktigste operasjonssentral. Et lite eksempel blant sikkert mange hundre tilsvarende operasjoner er et intervju i Klassekampen¹ med Kåre Willoch etter utgivelsen av Bye/Sjues bok om hva han visste bl.a. som formann i den siste forsvarskommisjonen. Det ble ikke mange linjene på trykk, men hva kunne ellers rapporteres av en journalist som er dreven til å spørre «off the record» og samtidig en psykolog som er dreven til å tolke blikk og kroppsspråk?
5. Hvor dreven Sjue har vært, og hvor naive vi er i forhold til denne slags spill i Norge, illustreres godt ved at «AKP-er en» Sjue den ene dagen kan bringe et stort og hyggelig intervju i Klassekampen med E-sjef Alf Roar Berg og neste dag delta i en like hyggelig middag som Yassir Arafat holder etter fredsprisutdelingen for sine egne folk. Tredje dag kan han bringe en stor presentasjon i Klassekampen av en agent (en UNIFIL-soldat fra Spilhaug-apparatet) som skal inn i Palestinafronten for sikre ham en god mottakelse der, og samtidig – for å bygge opp både agenten og seg selv – «avsløre» en fryktelig fyr i Sverige som hadde vært leiesoldat for Israel, men det fortelles ikke at sistnevnte er agent for «Alfa»-apparatet i Sverige, en forlengelse av Spilhaug – i et system han selv er del av! Og som skrekk og advarsel til palestinermiljøet i Norge skriver Sjue titt og ofte om den svenske IB-agenten Gunnar Ekberg som nettopp infiltrerte palestinamiljøet, venstregrupperinger og solidaritetsorganisasjoner i Sverige! Best å holde seg til folk autorisert av Sjue og Klassekampen!
6. Sjue har gjort en stor innsats for systemet i vår sak inntil han forsto at vi hadde avslørt ham:

a) Innhenting av etterretning fra oss ved å opptre som journalist

b) Desinformasjon og diskreditering gjennom Klassekampen

c) Beskyttelse av Trond, Stay Behind og Spilhaug bl.a. gjennom hvitvasking av en av oss avslørt overvåkingsleilighet

d) Oppkonstruerte ved «analyse» en alternativ virkelig omkring Dahl-gruppens pause for å bygge opp Dahls troverdighet

e) På tilsvarende måte oppbygging av Dahl-etterforskerne Osen og Tvete-Berger for å få dem plassert hos Lund

f) Fungerer nå trolig som liason mellom Osen i Lund-kommisjonen og Spilhaug/Trond

g) Fungerer trolig også som liason til POT v/Gro Tansem og Mona Samuelsen

Vi vet nå at Spilhaug-apparatet har drevet på siden krigen med ulovlige oppdrag for Ap og Aps tjenester. Vi vet også at dette apparatet har vært satt inn mot oss, og at et betydelig antall personer har vært involvert.

Vi vet også at vi en rekke ganger er kommet meget nær til å avsløre hele dette apparatet, før vi endelig gjorde det i 1995, og at det hver gang har utløst panikk i hele systemet og endt med nye dekkaksjoner (se kap. 18). Et av disse panikk-høydepunktene inntraff i november 1993.

Vi hadde da nettopp oppdaget at Riksadvokatens etterforskere (Dahl-gruppen) stikk i strid med Stortingets retningslinjer hadde «nedprioritert» justisvesenet (i virkeligheten gitt helt blaffen), og at provokatører mot Stortinget ikke ble avhørt (dette var i våre øyne en langt større skandale enn vår sak). Dette hadde vi informert Stortinget om, dessuten om eksistensen av dekkbedriften Norasonde. Kontrollkomitéen i Stortinget skrev da brev til Riksadvokaten med krav om klarlegging av Dahls mandat. Petter Thomassen (kontrollkomitéens formann) var på sporet!

Dette har vi i kapitel 18.8 beskrevet som fjerde panikkbølge. Det utslag vi der kommenterte, var at det oppsto full forvirring om Dahl-gruppens videre arbeid. På den ene siden kunne Dahl ikke fortsette. Da risikerte man at han på grunn av presset fra Thomassen måtte etterforske det Stortinget ville, men som «den fjerde» ikke ville. På den annen side kunne han heller ikke avslutte. Stortinget var da i ferd med å definere Kontrollkomitéens nye arbeidsreglement. Det var på vei inn en regel om at komitéen ikke skulle ta opp saker som var under etterforskning. Hvis Dahl avsluttet sin etterforskning, ville saken bli tatt opp i komitéen og man ville virkelig få Thomassen på nakken. Løsningen ble Dahls pause, ved at hele E-tjeneste-sektoren ble overlatt Nygaard Haug, og at Dahl skulle fortsette etter at Nygaard Haug var ferdig.

Den 18. november sendte Dahl ut sin pressemelding om at han hadde tatt pause. Det ble bl.a. begrunnet med «avhør av felles vitner», som bare kunne være fra E-staben m/underliggende redskaper, dvs. Aps IB-apparat – «den fjerde tjeneste», siden Nygaard Haug bare arbeidet med E-siden. Kommentarene fra stortingsrepresentanter og andre var at «de må ha funnet noe», dvs. at E-staben måtte være involvert (se kap. 16.10. Dette oppsummerte også vi i en kommentar 19. november 1993¹:

«Arrestasjoner på gang:

1. (Pausen og begrunnelsen i pressemeldingen) beviser at de (Dahl-gruppen) har avdekket noe meget alvorlig, ellers ville saken blitt henlagt.

2. Den beviser at det de har avdekket, har noe med Nygaard Haug-utvalgets arbeid å gjøre, altså med ulovligheter i Forsvarets etterretningstjeneste.

3. Når pressemeldingen antyder at det bare står mindre arbeid tilbake for Dahl-gruppen, vet vi at arrestasjoner er på gang. Vi vet at vi har levert materiale til Dahl-gruppen som må føre til arrestasjoner, og vi vet at gruppen må ha avhørt folk som er nødt til å lyve.»

Vår forventning om foranstående arrestasjoner var helt reelt begrunnet – i de rent saklige forhold. Sammen med kommentarene fra Stortinget og pressen må de ha bidratt til enda mer panikk, men nå nedover i systemene. Vi hadde en rekke andre steder hevdet at de aktuelle deler av E-tjenesten var bl.a. grupperinger rundt Stay Behind, og at det fantes flere dekkbedrifter enn Norasonde.

Dagen etter – 20. november – presenterte vi sågar fotografier av overvåkerne i VG² (se kap. 17.1)!

I dette lys kommer vi nå tilbake til justisminister Grete Faremos oppsiktsvekkende uttalelser til VG bare åtte dager senere, nemlig 27. november 1993. Vi har vært innom disse ut fra det generelt interessante ved dem tidligere (se kap. 17.2), og nå skal vi se nærmere på dem i lys av tidspunktet. Her er fra VG³:

«Statsråd Grete Faremo bekrefter overfor VG at det har foregått en meget tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller.

Etter å ha fått besøk på justisministerens kontor av folk som har jobbet i de hemmelige tjenester i en årrekke, kan hun slå fast at det har vært uklare kommandolinjer mellom Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets e-tjeneste …

– Jeg har selv hatt besøk på kontoret av folk som hadde jobbet i årevis for de hemmelige tjenester, men som ikke visste hvilken gren de jobbet i. En mann kom til meg for å vitne om ting han hadde gjort. Han trodde han hadde jobbet for Politiets overvåkingstjeneste. Jeg undersøkte saken nærmere. Det viste seg at han ihvertfall ikke hadde vært ansatt der. Ut fra hva han fortalte om hva han hadde gjort, hadde han antakelig vært knyttet til Forsvarets etterretningstjeneste.»

Neste dag gjorde hun et forsøk på å flytte episoden langt bakover i tid. Versjonen var da blitt at hun hadde hatt kontakt med en person «som fortalte om sin kontakt med de hemmelige tjenestene»⁴. Det het at «kontakten oppsto tidlig i 50-årene». Hun hevdet ikke direkte at hun er feilsitert. Etter det vi kjenner til om VG’s arbeidsmetoder i sin alminnelighet er det klart at VG i sitt opprinnelige oppslag siterte henne korrekt. VGs opprinnelige versjon ble også som vi husker støttet av Dagbladet⁵:

«FREMDELES ULOVLIG KONTAKT; En tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller og områder foregår fremdeles. Den er ikke avviklet – blant annet fordi det er uhyre vanskelig rent praktisk å ha vanntette skott mellom POT og FO/E. Dette får Dagbladet opplyst av sikre kilder.

– POT og FO/E har en bred, felles kontaktflate, sier Dagbladets kilder. – Dette må også Justisdepartementets politiske ledelse kjenne til, hevder kildene …

Men den tvilsomme rolleblandingen fortsetter fremdeles, etter det Dagbladet får opplyst.»

Hva kan vi nå slutte oss til fra dette?

1. Formuleringene «folk som har jobbet i de hemmelige tjenester i en årrekke» (VG) og «POT og FO/E har en bred, felles kontaktflate» (Dagbladet) viser at vi snakker om et stort og permanent apparat, som dessuten «fortsetter fremdeles».
2. Faremos opplysning om at den aktuelle person til syvende og sist «antakelig» hadde «vært knyttet til Forsvarets etterretningstjeneste», viser at dette apparatets egentlige tilknytning er under E-staben – men at det neppe inngår i noen underavdeling publisert i noe offentlig kjent organisasjonstablå over E-staben.
3. Dette kunne Faremo ha bragt på det rene ved å konsultere medlemmene av sitt eget utvalg. Koordinerings- og rådgivningsutvalget for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten, som på dette tidspunkt hadde ekspedisjonssjef Ingelin Killengren (Justisdepartementet) som formann og E-sjef Alf Roar Berg, S-sjef Hans Dramstad og POT-sjef Hans Olav Østgaard som medlemmer (samt ekspedisjonssjefer fra Utenriks- og Forsvarsdepartementene). Men da ville hun også ha fått vite flere detaljer om vedkommende person, dvs. konkret hvor han jobbet, med mindre Berg holdt dette tilbake eller løy for henne. Det er ikke sannsynlig. Hvis det da ikke var helt unødvendig å konsultere noen, fordi Faremo allerede visste om vedkommende eller vedkommende ga full informasjon om sin umiddelbare arbeidsgiver!
4. Formuleringen «dette må også Justisdepartementets politiske ledelse kjenne til» (Dagbladet) indikerer også at apparatet er en del av den offentlige administrasjon.
5. I 1993 hadde ingen hørt om Spilhaug-apparatet. Idag kan vi se at punktene foran passer som hånd i hanske på dette apparatet under Tronds kommando, en del av Stay Behind, en del av Aps samlede hemmelige system og Aps egen hemmelige og kriminelle hær, vigilante og politi – «den fjerde tjeneste»; den norske IB-skandalen
6. Det var nettopp dette apparatet som da – en uke tidligere – var skremt opp, etter at Dahl-pausen offentlig var tolket slik at man var på sporet etter dem, etter at vi hadde varslet om arrestasjoner og bragt bilder av Spilhaugs agenter, og etter at ryktene gikk om at vi allerede hadde avslørt en «søsterbedrift» i Tronds system av dekkbedrifter.
7. Forsøket på å dementere og plassere Faremos historie tilbake til 50-årene, samt det forhold at hun sendte saken til historikerutvalget, viser at uttalelsene var en tabbe. Kamuflasjemåten tyder på at sannheten nettopp var den motsatte: Dette var en helt fersk begivenhet. Faremos opprinnelige uttalelser tyder også på det. Det gjør også det forhold at hun utrolig nok snakket om dette: Hun må ha vært meget oppskjørtet over saken akkurat da, og ennå ikke fått drøftet med noen hvordan hun skulle forholde seg. (Men det fikk hun da umiddelbart beskjed om: Grav den ned i historien!)
8. Ekspedisjonen til historikerutvalget viser også at en dekkaksjon var nødvendig. Riktig adresse for denne saken ville vært Koordinerings- og rådgivningsutvalget for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten (se foran) som vel nettopp er der bl.a. for å holde klare linjer? Eller kanskje ikke?
9. Vi vet allerede at E-staben flittig brukte POT som cover for Spilhaug-apparatet. POT har en betinget adgang til å overvåke norske borgere, det har ikke E-tjenesten. Overfor Spilhaug-personell på flere plan er det derfor hensiktsmessig å late som om oppdragene var for POT. Dette er forklaringen på «sammenblandingen» og «felles kontaktflate».
10. På dette tidspunktet var det kjent at Faremo tidligere samme år hadde sagt i Stortingets justiskomité at vi ikke var under noen form for lovlig overvåking.
11. Spilhaugs lavere personell, som har overvåket oss, må allerede da ha blitt bekymret. De visste selv at de hørte til Stay Behind, men trodde dette var et oppdrag fra POT basert på rettslig kjennelse. Da de så leste i avisene at offentlige overvåkere er på jakt etter og kanskje snart skal arresteres, samt så bilder av seg selv eller kolleger, fikk de selvsagt panikk. Kan det ha vært slikt personell som nå raste opp til Faremo for å forlange beskyttelse? Det stemmer med at «de trodde de jobbet for POT», men egentlig var tilknyttet E-staben. Vi tror ikke Faremo var noe særlig i tvil om sammenhengene, og at konsultasjon med Koordineringsutvalget var overflødig.
    Et annet alternativ er at det kan ha vært på ledelsesplan i Spilhaug-apparatet (Spilhaug selv? Siljeholt?) man tok kontakt med Faremo, og truet: Går vi nedenom, gjør du det også. Disse visste selvsagt hele tiden at de jobbet ulovlig for Trond, og dermed visste også Faremo det senest på dette tidspunkt. Det er imidlertid sannsynlig (se foran) at hun visste det hele tiden. Likevel hadde hun fortsatt snakket «sant» i Stortinget: Det var ingen lovlig POT-overvåking (at det som en konverteringsaksjon pågikk en bl.a. politimessig overvåking som en del av operasjonene var en annen sak). Og i andedammen Norge var det «selvsagt» og dermed underforstått at hun ikke kjente til noen ulovlig overvåking. Eventuelt kan det ved hjelp av Lier og Qvigstad ha vært presset frem en rettslig kjennelse for «lovlig» overvåking, nå for å holde vår opprulling av «den fjerde tjeneste» under oppsikt: en kjennelse som ble brukt vis-a-vis Kontrollutvalget i 1992, men som deretter av fru Faremo/ justisvesenet rett og slett skulle forsvinne/makuleres slik at Justisministeren kunne stå frem og si «Ingen lovlig overvåking har foregått.»
12. Hvis det var Spilhaug-ledelsen som kom på besøk til Faremo, var hennes VG-uttalelser forvridd ved at hun lot som om de besøkende var fotfolk Hennes panikk og bestyrtelse skyldtes i så fall ikke oppdagelsen av «sammenblanding» etc., men frykt for hva som kunne komme til å skje. Dette kan gi et motiv for å snakke til VG: Få på trykk at hun hadde mottatt urovekkende informasjon som hun ville gjøre noe med, og dermed indikere at hun selv ihvertfall hadde vært ukjent med dette apparatet som nå sto i fare for å bli avslørt. «Tabben» var i så fall ikke løsmunnethet, men en naiv impulstanke om hvordan hun kunne beskytte seg selv, uten å bidra ytterligere til avsløring. Hun ble i så fall raskt fortalt at noen solo-redningsaksjoner ikke var aktuelle!
13. Enten det var høyt eller lavt i Spilhaug, finner vi det svært sannsynlig at det var derfra henvendelsen var kommet nettopp i disse dagene. Det betyr i alle fall at Regjeringen ble varslet om at det pågikk operasjoner mot oss i regi av Trond, Spilhaug og Stay Behind, og at hele situasjonen må ha blitt diskutert i statsministerens indre kabinett. Resultatet ble i første omgang en dekkaksjon over Faremos villfarne uttalelser: Saken ble sendt Trond Bergh i historikerutvalget, Bergh arbeider i AOF, der hans sjef Børre Pettersen har ansatt Kjersti Børsum – Tronds datter – som sekretær!

Det har nok i denne perioden vært nødvendig med mange forsikringer nedover i rekkene om at Regjeringen ville sørge for systemets sikkerhet. Alvoret med risikoen for eksponering av Spilhaug slik systemet virkelig var og er motivene da til ytterligere dekkaksjoner. Nygaard Haug måtte brukes til å undertrykke våre opplysninger fullstendig. Det ble gjort gjennom helt å se bort fra Dahl-gruppens dokumenter, der våre informasjoner lå innbakt, gjennom en løgn om at vi hadde henvist henne til et annet sted⁶ – til tross for at Dahl nettopp tok pause fordi Nygaard Haug skulle overta saken fra ham! Og Dahl spilte villig med, ved heller ikke å oversende dokumentene. Hvordan trodde han Nygaard Haug da kunne vite hvilke vitner som var felles og avhøres også for hans formål?

Hadde Nygaard Haugs skandale-redne utredning blitt siste ordet, var det risiko for at denne ville bli plukket i stykker av Stortinget (hvem som helst kunne gjort det). Da var det kanskje ikke så rart at det Ap som i juni 1993 kjempet bittert mot stortingsoppnevnte granskere plutselig fant slike i sin skjønneste orden da det pånytt (nov/des 1993) kom på tale med en stortingsoppnevnt kommisjon, som primo 1994 ble Lund-kommisjonen. Det ga en ny utsettelse, tid for å rydde og vaske, og en ny komité man fikk manipulere så godt man kunne. Og det ble dessverre ganske godt!

Parallelt med dette ble nok planene lagt for en kontrollert eksponering av Spilhaug. Så nært man var kommet, med Spilhaug-folk romsterende helt oppe i regjeringskorridorene, ble risikoen for avsløring større enn noensinne. Dette apparatet måtte derfor «normaliseres» og «ufarliggjøres» i god tid på forhånd. Agentene Sjue og Siljeholt ble satt på saken, og Ronald Bye gjort til forfatter og medforfatter for nye bøker, for nå å maksimalisere det troverdige avsløringscover. Der gjorde nok Sjue sitt livs tabbe!

Saken er meget alvorlig. Ikke bare at Regjeringen beskytter den kriminelle aktiviteten som drives i partipolitisk øyemed, men også at statsministeren og flere av statsrådene har personlige, private interesser involvert. Vi minner om

Statsministerens far, Gudmund Harlem, som i flere tiår var med på å finansiere Spilhaugs virksomhet og på å etablere en annen dekkbedrift, Norasonde, hvorfra også overvåkere mot oss var rekruttert. Gudmund Harlem var involvert som helseminister, forsvarsminister og som Arbeidstilsynets formann!

Statsministeren selv, som ble bragt til makten av samme apparat og som hele tiden har hatt apparatet til disposisjon for politisk vanskelige saker

Justisministerens far, Osmund Faremo, som kunne bestille etterretningsoperasjoner i Polen fra E-tjenesten på vegne av et Ap-medlem, Tor Thomassen, som senere ble brukt som provokatør mot selveste Stortinget – og mot oss

Helseministerens far, generalmajor Johan Koren Christie, som var styremedlem og nøkkelperson i E-stabens dekkbedrift Norasonde hvorfra vi hadde avslørt overvåkere.

Mye av det Spilhaug-apparatet har drevet med har nok i tidenes løp vært feiltolket som overvåking etc. ved POT. Hvor mange har gjennom årene klaget til Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten og ikke kommet noen vei fordi Kontrollutvalget har latt som om Spilhaug er utenfor dets ansvarsområde? Alle saker for POT gjennom årene må nå opp til ny, kritisk gjennomgang!

Ettersom Ap-systemet av hensyn til sin egen overlevelse er blitt mer og mer avhengig av Kjettingmannen/Spilhaug, er hans eksistens selvsagt også blitt tilsvarende farlig. Den siste dekkaksjonen for å hindre full avsløring er ikke den første. I mange år har det eksistert et «ytre kringvern» som skulle fange opp mulige problemer i kjølvannet av Spilhaugs operasjoner og nøytralisere dem i tide.

Folk som har vært utsatt for Spilhaug-apparatets virksomhet vil vanligvis ikke gjette at dette hadde noe med den militære siden å gjøre. De vil – slik historien har vist – ofte gå til politiet som enten ikke «kommer noen vei» og deretter til Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten (evt. direkte dit) i den tro at det er «hysjen» eller «overvåkingen» som er den skyldige. Kontrollutvalget vil da (ofte med rette) konstatere at POT ikke har vært inne i bildet, og fatter avgjørelse om «ikke kritikk mot POT etc.». Men Kontrollutvalget skulle, hvis det mener det likevel kan være noe galt fatt, sende sakene videre. Det har, såvidt vi vet, aldri forekommet.

Kontrollutvalget har, som vi vet, for tiden en meget hensiktsmessig sammensetning for å få alle slike saker vurdert som så bagatellmessige at det ikke er noen vits i å plage noen med å sende dem videre (se kap. 25.23). Her finner vi personer som Kjell Magne Fredheim, Anne-Lise Steinbach og (tidligere) Rakel Surlien, som vi alle har vært innom tidligere.

Skulle noen imidlertid få snurten i at den kriminalitet som oppdages har noe med HV å gjøre, eller skulle det dukke opp kritiske tjenesterapporter fra «uinnvidde» deler av HV, vil sakene bli fremsendt til Landsrådet for HV og behandlet av dettes arbeidsutvalg, bestående av lederen, nestlederen og sekretæren.

Som leder for Landsrådet for HV siden 1990, gjenvalgt i 1994 til 1998, finner vi den samme Kjell Magne Fredheim (foreslått av LO)¹. Før ham (1986-90) var det fhv forsvarsminister Rolf Hansen², og før det igjen (1982-86) fhv partisekretær Ronald Bye³!

Nestlederen siden 1990, også gjenoppnevnt i 1994, er direktøren for E-tjenestens dekkbedift Industrivernet (se kap. 24.8), dir. Jan Fr Wold-Hansen (foreslått av NHO)⁴!

Sekretæren har siden 1981 vært Trond Kåre Tollerud fra Forsvarets Overkommando, Heimevernsstaben⁵.

Med begge mulige kanaler for fremføring av avslørende forhold om Spilhaug «plugget» av trofaste Ap- og E-nettsfolk, er det kanskje ikke så rart at dette norske IB-apparatet ikke er blitt avslørt før i 1996 (og at eksistensen av selve Stay Behind ikke kjent utenfor Ap-kanaler inntil 1978). (Men det oppsto panikk i Stay Behind etter den svenske IB-avsløringen i 1973 og da den svenske IB-avsløreren Jan Guillot kom til Norge i 1974. Dette medførte flytting av Stay Behind-hovedkvarteret⁶ og antakelig flytting av et dekkfirma – Norasonde.)

Det er interessant å merke seg at det ser ut til å være betraktet som en fordel å ha et visst personfellesskap mellom vaktbikkjene i Landsrådet for Heimevernet og Kontrollutvalget, som nå med Fredheim begge steder. Det er jo greit for å kjenne igjen en sak som har vært det andre stedet før, så den kan spilles død enda raskere!

Da Rolf Hansen var formann i Landsrådet for Heimevernet, ble han tilbudt jobben som formann i Kontrollutvalget, men takket nei⁷:

«Hansen: Jeg har fått flere henvendelser enn det, men jeg må si at jeg går ikke inn og tar viktige oppdrag for denne regjeringen som jeg ikke har tro på at jeg har i ryggen når det begynner å røyne på.

Engen: Men det er jo ikke så mange igjen som det norske folket har tro på, Hansen, ikke sant? Man må jo tenke slik også, du må …

Hansen: Men jeg har sjøl fått en trøkk som jeg aldri ville ha trodd, gjennom den Vinmonopolkonflikten, og jeg ser hvordan andre som settes på vanskelige oppgaver blir dolka den dagen de legger fram sin innstilling …»⁸

Spilhaug-systemet m.m. er blitt så sterkt og har hatt så sterke høye beskyttere at det har kunnet fortsette i alle disse år, til tross for at det i 1973 ble formelt fastslått i en utredning internt i E-staben at bruken av Spilhaug-apparatet var ulovlig og utredningen forelagt E-sjef Reidar Torp, som la den bort.

Det Torp nå gjorde var stikk i strid med utredningen. Fra nå av ansatte man folk fra Spilhaug-apparatet i Stay Behind til å fortsette med kriminaliteten, men nå som fast ansatte i E-staben. Spilhaug har levert nøkkelpersoner til Lindus (politisk overvåking), Blue Mix (evakuering), Argus (sambandsetterretning) og Rock (gerilja/sabotasje) og til Stay Behinds seksjon for materiell og transport.

Selv om det tilsvarende systemet i Norge ble etablert mye tidligere – allerede like etter krigen – ble IB først avslørt i Sverige. Årsaken var nok at man ikke rådet over noen med Trond ressurser i Sverige. Det var ingen som «husket» på å skaffe seg skikkelig «kringvern» som også omfattet SÄPO og Rikspolitichefen. I Norge har Trond klart å holde POT i sjakk og etterhvert delkolonisere og helkolonisere POT ved at folk er plassert inn på Ap-kanaler (Næss, Krokaas og – viktigst – Frigaard) og ved at POT i likhet med store deler av politiet og påtalemyndigheten er blitt kompromittert etter hvert som de har falt for fristelsen til å akseptere Tronds «hjelp» for selv å fremstå som store etterforskere.

De norske «rikspolitisjefene» Eldring, Killengren, Faremo og Fossheim har alle sørget for å beskytte Tronds kriminelle systemer og tildekke alle saker som er kommet på deres kanaler. Eldring var en meget flittig gjest i Platous gate! Faremo har gang på gang ført Stortinget bak lyset i forbindelse med Tronds avd. Spilhaug etc., herunder i vår sak, der hun må ha forvrengt sannheten grundig da hun benektet kjennskap til «lovlige» aksjoner mot oss (implisitt selvsagt også «ulovlige»).

Vi er de eneste som har tatt Spilhaug-apparatet på fersk gjerning. Lund-kommisjonen er ikke interessert i å høre om det. Vår sak later der til å være delegert til Ingse Stabel og Sturla Osen som begge åpenbart tildekker, mens Lund i beste fall intet forstår! Det blir nå spennende å se om Lund har til hensikt å konvertere Tronds og Mossads aksjoner mot oss til noe lovlig i regi av POT. Da skal det bli månelyst!

Det er derfor skremmende å se at Mossad allerede fra 50-tallet har hatt den kontrollen med Stay Behind som de til enhver tid har ønsket ved å ha hatt en rekke ansatte i selve staben!

Vi skal helt til slutt ta opp det spørsmålet vi vet alle nå må sitte igjen med: Hvem er sjef for «den fjerde tjeneste»? Hvem er «001»?

La oss for ordens skyld gi svaret med en gang: Vi vet ikke sikkert. Men det er ikke så mange muligheter.

De aller fleste identiteter vi kommer over er åpenbart under en form for kommando. I marken har vi truffet på Norasonde-apparatet, Spilhaug-apparatet, Industrivernet, deler av Stay Behind, POT’s leieboere, dvs. særlig Iver Frigaard og et apparat han muligens disponerer selv, men som muligens bare er deler av de førstnevnte, andre deler av Trond Johansens ytre og indre apparat og muligens deler av FO/S. Alle disse elementene har et forhold til Mossad Norge som vi også hyppig møter i marken. I forhold til alle disse miljøene spiller deler av E-staben en viktig rolle, og det aller meste kretser omkring Trond Johansen selv – innenfor den hemmelige verden. Han er åpenbart i 00-serien, blant de få som tilsynelatende nesten bare gir, nesten aldri tar ordre.

Men selv om Trond er viktig og har holdt på i mange år, er han i partisammenheng ikke mer enn en verdifull rådgiver og informasjonskilde, ingen betydningsfull politisk aktør. Mye av Tronds makt sprang ut av hans nære forbindelser med Knut Frydenlund og hans etterfølgere, idag temmelig sikkert fra statsministeren selv. Idag sitter han også helt sikkert på en betydelig personlig makt fordi han vet alt om hva alle andre i systemet har vært med på. Men han har ikke tilstrekkelig sentral posisjon til å ha kunnet bygge opp en så stor organisasjon på tvers av alle deler av staten og mer til. Det virker f.eks. usannsynlig at han har direkte kommando over nettverket innenfor justisvesenet (selv om dette står i et sterkt avhengighetsforhold til ham). Det ser ut til mer enn i de hemmelige tjenester å følge formelle kommandolinjer, fra toppen og et stykke nedover.

Er da 001 å finne innen Aps nåværende maktelite, idag Thorvald Stoltenberg, Bjørn Tore Godal, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Tormod Hermansen etc.? Stoltenberg kunne i så fall ikke fjernet seg så mye fra Norge, Godal er for fersk, og Hermansen for åpenbart et instrument. Brundtland selv og Jagland er muligheter, men alt tyder på at disse begge er bragt til toppen av sterkere bakkrefter, jfr. historien om hvordan Gro ble statsminister i kap. 8.13. Og Jagland bærer på alle måter samme preg av oppaling. Det er mer sannsynlig at «den fjerde» har eksistert og vil eksistere intakt og med samme reelle ledelse uavhengig av Aps ledelsesfigurer, men at det idag hersker et nært og tett samarbeide der begge er avhengige av hverandre. Husk at bakmennene nærmest kom i eksil under Steen og Nordli og måtte slite hardt for å få inn mer hensiktsmessige Ap-ledere. Her var Gro mer et valg av den mest hensiktsmessige blant begrensede muligheter, mens Thorbjørn Jagland er alet opp og kjørt frem tjenestevei.

Ingen av disse to er heller Systemenes Skaper, for det er ihvertfall Jens Chr Hauge: Sjef for MILORG, mannen som i egenskap av forsvarsminister etter krigen bygget opp Forsvaret, reorganiserte og bygget opp E- og S-staben med håndplukkede Ap-folk, inkorporerte de private Stay Behind-gruppene i E-staben og bygget opp HV, mannen som siden i egenskap av justisminister fortsatte utbyggingen av POT; mannen som iverksatte det tidligere nære samarbeidet mellom Ap-tjenesten og de to statlige tjenestene; mannen som ble en så sentral bakspiller i Ap at han som advokat lenge delte telefonnummer med partiet; en av hovedmennene bak etableringen av det norske Aps tvillingforhold til det israelske; nærmest en av grunnleggerne av Mossad ved sin støtte til Haganha-leirene i Norge drevet av Israel Krupp; mannen som skaffet Israel tungtvann og inspiserte bort anvendelsen av tungtvannet til atomvåpenproduksjon og derved holdt hele NATO-Norge som gissel overfor våre allierte; mannen som bygget opp Kjeller og FFI; mannen som på en rekke måter blandet seg inn til fordel for Mossad vedrørende Lillehammer-drapet; mannen som ble Aps sentrale industripolitiske aktør gjennom en uendelighet av styreverv og forhandlingsoppgaver for staten; mannen som kjørte Tandberg-konsernet i senk, trolig for å beskytte en leveranselinje til Stay Behind (se kap. 23.11); mannen som var Statoils første styreformann og skaperen av Arve Johnsen, mannen med et omfattende internasjonalt kontaktnett – og dessuten den meget erfarne og vel etablerte advokaten som meget vel kan spille en samordnende funksjon mellom nettverkene i de hemmelige tjenester og justisvesenet – og flere til. La oss vurdere denne hypotesen videre:

Jens Chr Hauge er den eneste som opptrer som sentral maktutøver både i den hemmelige verden og i den åpne verden, spesielt innenfor jus, industri, oljevirksomhet og forskning; den eneste fellesnevner mellom det synlige nett av oppnevnte Ap-topper i statsinstitusjonene og det hemmelige nett i tjenestene som også tidsmessig representerer en kontinuitet utover ethvert regjeringsmedlem.

Han har utvilsomt vært 001, om ikke annet da han etablerte Ap/LO-tjenesten og bygget opp E-tjenesten i sin tid som forsvarsminister. Har han vært det senere – og er han det fortsatt?

Før vi går videre med det spørsmålet, skal vi gjøre en rask oppsummering av Hauge så langt.

Jens Chr Hauge¹ ble født i 1915 i Oslo (Aker), sønn av fullmektig Johan Marius Hauge (1872-1940) og Karen Johanne Aas (1876-1957). Han er idag 80 år gammel, men opptrer ofte offentlig og virker ikke det minste svekket av alderen.

Hans første ekteskap ble inngått i 1938 med Anna Sophie Dedekam, f. 1913, datter av skipsreder Petter Dedekam, f. 1874, Arendal, og Aagot Sørensen, f. 1883. Dette ble oppløst, og fra 1979 også fjernet fra historien, dvs. fra og med «Hvem er Hvem»-utgaven av 1979, mens det før det var med i alle utgaver fra 1948 og ihvertfall til 1973. Selv «Hvem er Hvem»-redaksjonen lar seg overtale til å fravike praksis når det gjelder Jens Chr. Hauge!

Hauges annet ekteskap ble inngått i 1958 med Liv Elisabeth Sjöberg, enke etter den angivelig svenske Birger Sjöberg som var en av Martin Linges nærmeste medarbeidere og falt på post i 1944. Men Sjöberg var egentlig norske Nils Berdal fra Åfjord som benyttet psevdonym pga. bedragerimistanker før krigen. Dette tok Hauge ikke lett på (se kap. 25.21.2 om hvordan Hauge forsøkte å dekke over ved hjelp av press). Mens fru Liv i «Hvem er Hvem» sto oppført som Liv Elisabeth Sjöberg, f. Grannes fra de ble gift til 1984-utgaven, er alle spor etter den stakkars krigshelten «Birger Sjöberg» utryddet i 94-utgaven. Her heter hans enke bare «Liv Elisabeth Grannes». På dette punkt må «Hvem er hvem»-redaksjonen ha kjempet en heroisk kamp for historien i mange år før også den måtte bite i gresset!

Liv Elisabeth Grannes var født 1918, datter av skolebestyrer Jørgen Grannes og Emilie Vedde.

Neppe noen annen levende enkeltperson har engasjert seg så vidt og bredt i det norske samfunn og dekket så mange sektorer:

Krigsinnsats: Aktiv i Milorgs ledelse fra 1941, sjef for Milorg fra 1943 eller 1944 til frigjøringen, og i den egenskap også sjef for Milorgs etterretningstjeneste, XU². Medlem av Hjemmefrontens Ledelse 1944-45. I 1944 var han leder for hjemmefrontledelsens utvalg for forberedelse av Landssviklovgivningen. Som Milorg-leder sto han selv for internjustisen. Han avsa selv ca. 80 dødsdommer og iverksatte dem også iblant selv. (Hjemmefronten totalt kan ha utført ca. 150 henrettelser, se kap. 25.21.1.)

Juss: Hauge tok artium i 1933, var formann i Juristforeningen 1936, cand. jur. i 1937, dommerfullmektig i 1938-39 og eksamensmanduktør ved Universitetet i Oslo 1939-40. Prispolitifullmektig 1940-41. Utøver av Milorg-justis under krigen (se foran). Blant dem som forberedte landssviklovgivningen (se foran). Erstatningsdirektør 1945. Engasjert i bevisinnsamling i Tyskland for Quisling-saken 1945. Som forsvarsminister 1945-52 var han ansvarlig for den militære del av rettsoppgjøret der han utrensket en lang rekke offiserer etter grundige og meget strenge granskninger av deres krigsinnsats, men unngikk enhver gransking av sin egen Milorg-justis. Han etablerte egen advokatpraksis – i begynnelsen med kontorfellesskap med Arbeiderpartiet – i 1952. Han ble h. r. adv. i 1954. Fra 22. januar til 1. november 1955 var han justisminister. Han var juridisk rådgiver ved NATO-hovedkvarterer i SHAPE 1957-58. Han var medlem av og formann i Den norske sakførerforenings permanente lovutvalg for statsforfatning m.v. 1960-73. Han var norsk voldgiftsdommer for «The International Chamber of Commerce» i 1973 og ved «The International Center for Settlement of Investment Disputes» fra 1975. Han har også vært norsk dommer i OECD-organet European Nuclear Energy Tribunal.

Politikk/statsstyre: Sekretær for statsminister Einar Gerhardsen i samlingsregjeringen 25. juni til 5. november 1945. Utredning av ny ordning med statssekretærer 1945. Formann i Rasjonaliseringskomitéen for departementenes virksomhet (1945). Statsråd (forsvarsminister) i Gerhardsens regjering 1945-51 og Oscar Torps regjering 1951-52. Sekretær ved Arbeiderpartiets kontor samtidig som han drev advokatpraksis 1952-54. Utredning for statsministeren om innføring av embetsverk for Statsministeren og om departementsråder 1955. Medlem av Arbeiderbevegelsens komité for gjennomføring av det industrielle demokrati av 1961 («Aspengren-komitéen»). Etter det «bare» Aps største og mektigste «bakmann»!

Gjennom utredningene vedr statssekretærer, nytt embetsverk rundt statsministeren (dvs. innføring av Statsministerens kontor) og departementsråder, samt rasjonaliseringskomiteen, hadde Hauge i praksis hånd om hele nyopprustningen av regjeringens og departementenes politiske og administrative ledelse, herunder etableringen av et betydelig antall nye stillinger som kunne fylles med Ap-folk.

Atompolitikk: Norsk representant i styret for atomenergi i OECD 1956-74, norsk representant i Nordisk samarbeidsutvalg for atomenergi (1957-70), nestformann i Atomenergirådet (1957-72), formann i Atomlovkomitéen 1957-64. Norsk dommer European Nuclear Tribunal, OECD.

I «Hvem er Hvem» 1959, 1964 og 1968 er også oppført «styremedlem i Noratom A/S» (uten tidsangivelse). Dette er forsvunnet i 1973-utgaven og alle senere utgaver, samt i det store verket «Storting og regjering 1945-1985. Biografier»³. Hauges senere verv i 1961 som inspektør fra Norge for å passe på at Israel ikke laget bombe av tungtvannet står ikke noen steder! Ble det kanskje litt for mange dobbeltroller å vise frem for verden? F.eks. ifbm de norske tungtvannsleveransene til Israel – nettopp fra Noratom A/S 1959-61! – og det faktum at Hauge forsikret at Israel ikke laget bomber – når det var nettopp det de gjorde!

Militært etc.: Milorg etc. (se foran), forsvarsminister 1945-52 (se foran), nestformann i styret for Marinens Hovedverft (Horten) 1952-67, nestformann i styret for Raufoss Ammunisjonsfabrkker 1952-82, nestformann i styret i Kongsberg Våpenfabrik (1952-83), juridisk rådgiver SHAPE 1957-58, formann i styret for Hjemmefrontmuseet 1962-70, formann i Utvalget for Forsvarets ledelse 1967 («Hauge I»), formann i Utvalget for Forsvarets regionale ledelse 1967 («Hauge II»). Dessuten atompolitikk, se foran.

Industrielt: Nestformann i styrene i de tre forsvarsbedriftene (se foran), medlem av statsselskapskomitéen av 1953 («Fjeld-kommisjonen»), medlem av statsselskapskommisjonen av 1957 («Eckhoff-kommisjonen»), medlem av Utbytteutvalget av 1959, formann i styret for Radionette-konsernet 1971-72, medlem av styret i Tandberg-konsernet 1972-78, formann i Utvalg til utredning av de ansattes medbestemmelsesrett i statsselskaper av 1973, medlem av bedriftsforsamlingen i Elektrisk Bureau A/S fra 1977, to roller som internasjonal kommersiell voldgiftsdommer (se foran), Industridepartementets rådgiver og forhandler ved omstrukturering av norsk elektronikkindustri 1977, regjeringens hovedforhandler forut for inngåelsen av «Volvo-avtalen» 1978.

Oljesektoren: Advokat for det ukvalifiserte oljeselskapet Rinde Oil Co. i 1965 da dette forsøkte å bli tildelt konsesjoner i tilleggsrunden til 1. konsesjonsrunde⁴, styreformann i Statoil 1972-74.

Samferdsel: Formann i skandinavisk komité av 1961 om SAS’ organisasjon og driftsformer, formann i styret for Det Norske Luftfartsselskap A/S og norsk styreformann for SAS 1962-83.

Forskning: Medlem av NTNFs forskningsutvalg av 1964. Dessuten atomforskning, se foran.

Kultur/media: Formann for Teaterkomitéen av 1960, formann for styret i Nationaltheatret 1972-81, medlem av styret for Narvesen A/S 1974, nestformann i styret for «Stiftelsen Fritt Ord» fra 1974, styreformann Hjemmefrontsmuséen 1962-70.

NB.: Dette er bare overflaten; Hauges formelle verv. I tillegg har han i alle år arbeidet iherdig bak kulissene i en lang rekke sammenhenger og på en lang rekke fronter, ikke minst innenfor Det hemmelige Norge, selvsagt med utgangspunkt i krigstiden og statsrådstiden (se foran), med rike muligheter for å tilpasse statsadministrasjonen til det nye hemmelige Norge gjennom delaktighet i rekken av utredninger om denne (se foran), viktige kontaktpunkter i en lang rekke av vervene nevnt foran, ikke minst forsvarsbedriftene og atomkommisjonene m.v., og mange andre forhold, se nedenfor.

Følgende momenter viser at ingen annen enn Hauge kan ha vært drivkraften bak den opprinnelige oppbyggingen og koordineringen av de hemmelige tjenester og Ap/LO-tjenesten og det nære forholdet mellom disse og Mossad, og at han må ha vært meget nær og hatt betydelig innflytelse på disses aktiviteter gjennom mange år:

Hauge var sjef for Milorg og del av Hjemmefrontens ledelse. Han avsa ca. 80 dødsdommer under krigen og beordret henrettelsene utført. Noen utførte han selv (kap. 8.2)

Hauge var forsvarsminister etter krigen. Det ble aldri utført noen etterprøving/gransking av disse dødsdommene

«Sentrale folk fra motstandsbevegelsen går igjen i Hauges nettverk etter krigen» – dokumentert i Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge», Tiden 1991. Dette nettverket finnes ikke minst innenfor Linge-klubben, Milorg-foreningen og lignende klubber/foreninger

Det var Hauge som i etterkrigsårene som forsvarsminister bygget opp E-tjenesten og som justisminister fortsatte oppbyggingen av POT; det var han som i disse egenskaper og som senere partisekretær etablerte samarbeidsmønstrene mellom disse og Ap/LO’s egen etterretnings- og overvåkingstjenestene, og som tok seg av samordningen/nedleggelsen av de private gruppene inn i Stay Behind, der også nøkkelpersoner fra Milorg/kompani Linge kom med (se kap. 8.7).

Alf R Jacobsen skriver om Stay Behind at¹ «organisasjonen var blitt til på slutten av 40-tallet som Milorg og Kompani Linges etterfølger, Hjemmefronten og Jens Chr. Hauges hjertebarn.» Han bekrefter med sine gode kilder mao. at Hjemmefronten fortsatte som Stay Behind. Det er jo da nærliggende at Jens Chr Hauge fortsatte som Milorg-sjef fra sin forsvarsministerposisjon med apparatet intakt under Kjettingmannens ledelse!

Alf Ole Ask og Bjørn Westlie konstaterer at «det var Jens Chr. Hauge som tok og beholdt initiativet i oppbyggingen av de hemmelige tjenestene i Norge, og som la grunnlaget for både Forsvarets og politiets rolle»

Hauge må ha vært toppansvarlig for at Aps hemmelige overvåkingsapparat, Tronds avdeling Spilhaug, det «norske IB», stikk i strid med norsk lov er blitt ytterligere utbygget etter Lillehammer-saken og avsløringen av IB i Sverige (begge i 1973) og styrket til å virke for Aps makt i det norske samfunn (se eget underkapittel om Hauge og Spilhaug nedenfor)

Det er vanskelig å tenke seg at den sterke Mossad-innflytelsen i Stay Behind, kursvirksomhet for Stay Behind i regi av Mossad etc. kunne etableres og opprettholdes uten Jens Chr Hauge som felles «fast punkt»

De «private» gruppene rundt Stay Behind, spesielt Kjettingmannen (i realiteten en militær avdeling, men med et element som formelt privat dekkbedrift), andre dekkbedrifter som Norasonde etc. har alle trengt ekstraordinær finansiering – det er rike muligheter i virksomheter styrt av Hauge og Hauges og Tronds venner. Noen av disse er identifisert (se kap. 25.25)

Hauge kjente selvsagt godt til Milorg-gruppene, fordi flere av dem, og først og fremst «kjettingmannens» (Helge O. Spilhaugs) gruppe var ledet av Hauges nære venner og medarbeidere fra Milorg og XU. Disse må ha hatt virke i flere år før behovet for samordning/nedleggelse oppsto, og da på grunn av andre, næringslivsbaserte grupper som Hauge ikke hadde kontroll over. Idag vet vi at flere av Milorg-gruppene fikk fortsette med en fot innenfor og en fot utenfor Stay Behind, og gjerne med en tredje fot i HV, slik som den viktigste – Spilhaugs. Dette må også ha vært med Hauges godkjennelse. Han ville aldri ha godkjent det uten solid kontroll. Dette – sammen med finansieringsmetoder og mulige slike – er nærmest fullgodt bevis for at Hauge ihvertfall i alle år har vært Spilhaug-systemets og derfor «Alfas» leder, og da er vi nær hjertet av «den fjerde»!

Rolf Hansen uttalte i desember 1978 til Dagbladet² at «Milorg var fortsatt aktiv (i den første etterkrigstiden), men fra 1950 gjorde Forsvaret sitt beste for å få kontroll» (Hauge hevdet at dette var «historisk uriktig og krenkende»)

Det var personer svært nær Hauge (Andreas og Hans Cappelen samt Gudmund Harlem) som opprettet E-tjenestens dekkbedrift «Norasonde» (se kap. 24.6)

Hauge opprettet Industrivernet (se kap. 24.8)

Hauge deltok i alle utredningsutvalg etc. vedr atomvåpen – og var alltid positiv³

Som Milorg-leder og forsvarsminister var han hovedansvarlig for oppgjøret etter krigen med de offiserer som hadde gjort mangelfull eller på annen måte kritikkverdig innsats i aprildagene og senere.

Det må ha vært Hauge som beskyttet Sven Ollestad da han løy om Stay Behind etter Hans Otto Meyer-saken i 1978, og hindret at han mistet jobbe, antakelig pga. Lillehammer-saken (se kap. 8.13)

Hauge og betydningen av å tildekke Lillehammer-saken har siden 1973 hatt stor innvirkning på valget av offiserer til nøkkelstillinger i E-staben og forsvarsledelsen

Som Milorg-leder og forsvarsminister var han hovedansvarlig for at henrettelsen av Kaj Holst (Hauges egen nestkommanderende i Milorg) etter krigens slutt ikke ble etterforsket, men saken hemmeligstemplet for all fremtid (kap. 25.21)

Hauge har sammen med Haakon Lie bygget opp et hemmelig forhold til Israel og Mossad – / tillegg til det offisielle. Dette forholdet, som har vart til denne dag, har vært en viktig del av Aps maktfundament i Norge. Lillehammer-saken har vært en viktig del av de to arbeiderpartienes «felles skjebne» og samhold – «koste hva det koste vil».

Som aktivt engasjert og støttende forsvarsminister tillot Hauge Israel Krupp å organisere våpenopplæring for Haganha-programmet i Norge, på Skui i Bærum og nok et sted i Sør-Fron nær Krupps hjemsted Hundorp (se kap. 25.19.3). På den måten er han blitt betraktet nærmest som en av grunnleggerne av Mossad.

Som sentral bakmann i Ap og styremedlem i Noratom A/S var det først og fremst Hauge som skaffet Israel tungtvann og siden «inspiserte» bort anvendelsen av tungtvannet til atomvåpenproduksjon (se kap. 5.4)

Fremfor å dra til Dimona-anlegget der tungtvannet var tatt i bruk til atomvåpenproduksjon (det ønsket ikke Hauge å vite) var Hauge eneste norske observatør under Eichman-saken⁴

Hauge har alltid vært en sentral gjest på arrangementene til «Vennskapsforeningen Norge-lsrael» m.fl.⁵

Hauge var formann for arbeidsutvalget i hjelpekomitéen for Israel etter seksdagerskrigen i 1967⁶

Hauge var hovedtaler på «La Israel Leves» massemøte i 1975 i protest mot FN-resolusjonen som definerte zionisme som en form for rasisme⁷

Hauge var svært aktiv i kulissene i Lillehammer-saken, med press i mange retninger for å oppnå mange formål til fordel for Mossad-gruppen. Det er også klare forbindelseslinjer mellom dem som medvirket på norsk side og Hauge (se eget underkapittel nedenfor)

Hauges kjente «offisersfobi» gjenspeiles i Spilhaug-apparatets tilsvarende oppgaver og løpende aktiviteter – også nå! (se eget underkapittel nedenfor)

Så lenge Hauge var statsråd, var han formell sjef for enten E-tjenesten (som forsvarsminister) eller POT (som justisminister). Kommandolinjene for Ap/LO-tjenesten gikk først opp til LO’s nestformann til enhver tid og/eller til sentrale personer i Arbeiderbladet, der også de viktigste fotsoldatene holdt til. Siden alle disse var samordnet som i et konsern, og siden vi ser klare rekrutterings/opprykksmønstre dem imellom, fantes det en felles ledelse som mest naturlig også var Hauge så lenge han satt i Regjeringen. Mellom statsrådjobbene hadde Hauge kontorfellesskap med Ap, sågar samme telefonnummer! Da lå nok ledelsen også der.

Nettverket rundt Kjettingfabrikken og Kjettingmannen skiller seg kraftig ut fra alle de andre private gruppene som med tildels hård hånd ble innlemmet i Stay Behind eller nedlagt av Hauge i 1948. Dette nettverket har fortsatt levet sitt eget delvis private liv med tilsynelatende en fot i Stay Behind (men i realiteten underlagt Tronds som en del av hans apparat ute i det blå), en i HV og en utenfor, samt utført visse oppdrag tilsynelatende for POT, men etter ordre fra Trond. Siden dette apparatet så sent som ved kong Olavs død i januar 1991 og nobelpristildelingen til Rabin, Perez og Arafat i desember 1994 ble benyttet til sikringsoppdrag, har det vært operativt til opp i våre dager. Av samme grunn må det også hele tiden ha eksistert på et slags kvasilegalt grunnlag. Private arméer og/eller bevæpnede vigilante-bevegelser er ikke lovlig i Norge! Følgelig må han ha hatt en tilknytning til staten, og det må ha vært til Forsvaret, innenfor en strengt hemmelig ramme – nemlig som en del av Tronds mest hemmelige apparat for ham selv og Ap.

Som Systemenes Skaper må Jens Chr Hauge ha stått for denne organiseringen og valgt en hensiktsmessig tilknytning til Forsvaret, f.eks. direkte under E-sjefen eller endog under Forsvarssjefen. Når Spilhaug har gått med på det, har det sammenheng med at Spilhaug på alle måter var og sikkert fortsatt er Hauges mann, opprinnelig som medlem av Milorg-ledelsen under Hauge. I praksis har Trond vært Spilhaugs nærmeste foresatte etter hvert som Trond har «utnevnt» E-sjefer og Forsvarssjefer.

Allerede i 1973 anmodet daværende E-sjef ob Reidar Torp pga IB-avsløringen i Sverige en av sine medarbeidere om en vurdering av de såkalte «private gruppene» – herunder Spilhaugapparatet (Kjettingfabrikken). Offiseren konkluderte med at virksomheten var i strid med norsk lov og måtte stoppes!

Det er derfor tragisk når det 23 år senere konstateres at denne Spilhaug-virksomheten ikke ble stoppet, men sågar utvidet og formalisert av Trond/Ap som partiets eget militære organ for etterretning, overvåking, provokasjoner og psykologisk og fysisk terror mot dem som måtte komme i veien for Ap-kreftene – med bred politisk overvåking som spesialitet!

Sven Aage Hauge tilrettela alt i 1977 da Trond ble seksjonssjef (seksjon D) og fikk mange år i stolen, samtidig som Spilhaug overførte den kriminelle delen av virksomheten fra Kjettingfabrikken A/S til Kjettingkonsulenten A/S som ble gitt cover og delfinansiering av Arbeidstilsynet v/styreformann Gudmund Harlem.

Men det har i den forløpne tid vært så mange ulike regjeringer og så mange ulike Forsvarssjefer og E-sjefer at en så ureglementert avdeling som Spilhaugs umulig ville ha overlevet hvis den ikke hadde hatt høyere beskyttelse og/eller dypere dekning. Men de ikke-sosialistiske statsministre har ikke hatt den minste anelse om Stay Behinds sanne natur, eller om Alfa/Spilhaug-apparatet, dvs. Stay Behinds (Tronds) ytre apparat/støtteapparatet. Pengene kan her følges via Karstad-utvalget/Riksrevisjonen/de hemmelige budsjettene etc. direkte til dette apparatet. Det har ikke Lund sett seg umaken med å gjøre!

Det er nok også flere Forsvarssjefer og E-sjefer som er blitt holdt uvitende, men som ville ha ryddet opp med en gang om de hadde visst om dette apparatets eksistens. Derfor har man utvilsomt fulgt den kjente Frigaard-metoden med å legge en omvei rundt overordnede ledd som ikke var «på nett». Ihvertfall i visse perioder må derfor Kjetting mannen ha rapportert rundt alle formelle sjefer, og selvsagt alltid helt utenom de fleste regjeringer og regjeringsmedlemmer unntatt muligens noen meget få. (Når hele Stay Behind var ukjent endog for flere forsvarsministre og Forsvarssjefer inntil ca. 1978 da Hans Otto Meyer ble avslørt, er det klart at kjettingmannen var begravd enda mye dypere nede.)

I slike perioder må den reelle rapporteringsvei ha gått helt utenom alle formelle veier. Det er neppe tenkelig at Spilhaug har akseptert å motta ordre som ikke kom enten direkte fra Hauge eller som kunne appelleres til Hauge. I det daglige kan kommandogangen meget vel ha gått via f.eks. Trond Johansen.

På den annen side: Som skaperen av Kjetting-opplegget har Hauge selvsagt i alle år visst om dette apparatets eksistens og virksomhet og hatt nær kontakt med Spilhaug i alle fall. Det er lite trolig at Hauge ville sittet stille med denne kunnskapen og tillatt apparatet å skli helt ut av det Ap-nettverket som til enhver tid eksisterte. Den eneste mulige forklaringen er i realiteten at Hauge har fortsatt å være Kjettingmannens reelle sjef og høye beskytter hele tiden, og at han ved hjelp av alle sine lojale medspillere har lagt til rette for en fortsatt eksistens og et fortsatt virke for apparatet under legitimiteten av det opprinnelige organisasjonsforhold, men etterhvert under dekke av kommandomessige kretsløp rundt alle sjefer som ikke spilte helt på lag med Hauge og Ap. Skal Hauge ha gjort det, har forutsetningen selvsagt vært at alt Kjettingmannen gjorde var nettopp på Jens Chr Hages egne premisser. Det betyr at Jens Chr Hauge mest sannsynlig har vært den reelle leder av Kjettingmannen til den dag i dag, men med stadig mer av den daglige operasjonelle ledelse ivaretatt av andre.

Hauge må da også ha sørget for varige og trygge finansieringsordninger for Spilhaug. Mye av dette har sikkert skjedd på samme måte som resten av opplegget for finansiering av Stay Behind (alliert finansiering, samkjøring med HV, E-tjenestens åpne og hemmelige budsjetter). I tillegg tyder meget på at Kjettingmannen hadde store leveranser til Forsvaret, endog kanskje til overpris, før og evt. i tillegg til Kjettingkonsulentens konsulentoppdrag for Arbeidstilsynet (se foran).

Fra Sverige kjenner vi til at IB-lederen, forsvarssjef (OB) Stig Synnergren¹,

«ville inte släppa greppet, han begärde att få fortsätta att vara chef for den hemliga underrättelsetjänsten när han skulle avgå 1978.»

Synnergren fikk det ikke, men kan det tenkes at general Sven Aage Hauge (Jens Chr Hauges lojale redskap) forsøkte seg på det – og fikk det til! – med Spilhaug-apparatet da han ble frabeordret stillingen som forsvarssjef i 1984? Hauge var Tronds forgjenger som seksjonssjef i E-tjenesten (under Lillehammer-drapet) som ledd i en Iynkarriére til forsvarssjefsjobben og Ap-tro på alle måter. Han forsøkte med nær sagt alle midler, ikke minst ved at hans kone (født Sønsteby) tryglet og ba, å få fortsette, men Willoch-regjeringen ville ha inn Fredrik Vilhelm Bull-Hansen isteden.

Bull-Hansen var definitivt ikke på Ap-nett, og kunne selvsagt ikke informeres om Aps hemmelige Spilhaug-vigilante og Ap-innflytelsen i Stay Behind. Sven Aage Hauge ble beordret til sjefsstillingen i Forsvarets Bygningstjeneste (FBT), som ville være et ypperlig tilknytningspunkt for Spilhaug o. I. pga. mulighetene for finansiering ved hjelp av overfakturering eller fakturering helt uten grunnlag (f.eks. konsulenttjenester) og det kommende Karstad-utvalget som skulle begrave eller kremere deler av det ytre apparatet.

Vi har tidligere sett at «den fjerde tjeneste» løser problemet med ikke-kaniner i sjefsposisjoner ved rett og slett å etablere kommandolinjer rundt dem. En annen måte kan selvsagt være å flytte de ordinære kommandolinjene til andre tilknytningspunkter som har (eller får) gode kaniner som sjefer!

Kan det tenkes at den reelle kommandolinjen aldri har forlatt Jens Chr Hauge personlig, og at han den dag i dag selv har den egentlige operative ledelse av det norske «IB»-apparatet, bestående av deler av Stay Behind, HV og Spilhaug-apparatet, men formelt beskyttet ved en forankring et sted i Forsvaret – idag kanskje via Forsvarets Bygningstjeneste? – samt politisk beskyttet ved de tjenester det yter Ap? Og at dette apparatet settes inn for å understøtte resten av «den fjerde tjeneste» når dette passer, men på egne premisser og med egne virkemidler? Det dreier seg om et hemmelig apparat, sprunget ut av krigens krav, fortsatt med sine ledelsesfunksjoner, sitt personell og sine våpenarsenaler intakt.

Vi gjør oppmerksom på at det svenske såkalte «krigs-IB», dvs. motstykket til «Stay Behind», alltid ble holdt på 100% sosialdemokratisk kontrollerte hender i Sverige². Det har man ikke helt klart i Norge, men kombinasjonen av at Ap-nettverket omfatter de fleste ledelsesfunksjoner for Stay Behind og det at Ap helt sikkert har sidekontroll over en stor del av personellet gjør på mange måter samme nytten – og ekstra legitimitet. Dette er blant de skremmende muligheter Stortinget må sørge for å få avkreftet eller bekreftet.

Et interessant lite sidespor som underbygger hovedteorien er at det ofte i etterkrigstiden er kommet til uttrykk at Hauge har hatt et personlig antagonistisk forhold til, og åpenbart en slags frykt for Krigsskole-utdannede offiserer, f.eks. ifbm opprettelsen av Heimevernet og utredningene Hauge I og Hauge II, og i konkrete saker mens Hauge var forsvarsminister (Fritzner-saken og rittmester Normann-saken, den siste inklusive vanskeligheter Normanns sønn fikk med sin karriere, se kap. 25.21). Også general Otto Ruge¹, general Olaf Helset², og flere andre, inkl. en admiral³, har fått merke Hauges syn på offiserer! (Og selvsagt også noen majorer, som Setsaas og CC – etterhvert som Trond har overtatt denne fobien fra Hauge, for ikke å forglemme oblt Arne Ekeland og oberst Erling Hoem!)

Det er heller ikke umulig at Hauge har vært inne i bildet i Knutstad-saken (kap. 21.1), der Per Bortens nære venn og samarbeidspartner, byråsjef Erik Knutstad, trolig ble satt under lovlig overvåking som gikk over til langvarig ulovlig overvåking da man ikke fant noe galt med ham. Hauge og Knutstad satt bl.a. sammen i Nordisk samarbeidsutvalg for atomenergi.

Det er primært Krigsskole-utdannede offiserer som har kunnet avsløre den norske IB-skandalen, Ap-apparatet inklusive Spilhaug-apparatet.

Nå viser det seg at blant oppgavene som har vært – og er – tillagt Spilhaug-apparatet er «å overvåke suspekte offiserer»⁴. En rekke slike «suspekte» offiserer som dels har forsøkt, og nå forsøker, å avdekke den norske IB-skandalen er i skrivende øyeblikk under full overvåking av et gigantisk apparat!

Dette minner mistenkelig om Hauges «offisersfobi». Hvem har instruert Spilhaug om dette? Vi har ikke hørt om at han også hadde i oppgave å overvåke mistenkelige ingeniører, elektrikere eller advokater? Var dette kanskje overlatt til Margarinfabrikken eller bakerlauget?

Det finnes spor etter Hauge nær sagt over alt i Lillehammer-saken, som vi nå vet må ha vært planlagt flere måneder i forveien. Det er ikke usannsynlig at også Hauge traff Mossad-sjefen Zwi Zamir på hans reise til Norge 1-2 mnd før drapet og/eller i forbindelse med Mossad-delegasjonen på seks personer til Israel Krupp på Hundorp, evt. også i forbindelse med det mystiske møtet på restaurant Birkebeineren etterpå. Det er ingen tvil om at Hauge var og er Israels og Mossads «beste venn» i Norge.

Hauge bedrev omfattende lobby-virksomhet i alle faser av Lillehammersaken. Han gikk på påtalemyndigheten (Dorenfeldt) for få holdt alt som ikke direkte berørte det fysiske drapet, dvs. all Mossads øvrige virksomhet både i Norge og andre land, utenom avhørene i retten. På oppdrag fra Israel skaffet han den etter hans mening beste advokaten, Annæus Schjødt, som holdt hovedinnlegget for alle de tiltalte i lagretten. Han drev lobbyvirksomhet overfor Regjeringen for rask benådning av de dømte. Han øvet press mot bl.a. politimester Victor Kongelstad for å få opphevet utvisningen av Sylvia Rafael etter at hun hadde giftet seg med Annæus Schjødt (mislykket i 1976-77 men vellykket i 1978)¹.

Det er bare de siste inngrepene som er synbare. De viser bare en god gammel venn av Israel som brukte sin innflytelse til å forhindre så mye skade som mulig på organisasjonen, og som hjalp sin gamle venn Annæus Schjødt med å få hjem sin nye kone, den dømte agenten Sylvia Rafael.

La oss først slå fast at det med «gammel god venn» er riktig:

Hauge beskrives som noe nær Mossads grunnlegger fordi han åpnet for de jødiske Haganha-leirene i Norge etter krigen. De som ble utdannet var i stor utstrekning med på å etablere Mossad (se kap. 25.19.3).

Hauge sørget for tungtvannsleveransene til Israel i 1959/61 og gjorde derved Israel og som konsekvens Sør-Afrika til atommakter. Dette skjedde bak våre alliertes rygger og innebar i praksis en slags innmeldelse av Israel i NATO «bakveien» ved at Israel nå kunne spille på «the Samson option» (gjensidig ødeleggelse) som selvsagt i neste runde ville medføre angrep på leverandøren Norge og dermed hele NATO (se kap. 5.4).

Hauge må ha vært sentral i forbindelse med at både Norge og Mossad samarbeidet med USA om U-2-programmet (se kap. 3. 4).

Vi kjenner fra før nøkkelpersonene på norsk side under Lillehammer-saken og de parallelle evakueringsøvelsene. Jens Chr Hauge er på mange måter en fellesnevner mellom disse:

Israel Krupp, sjef for Mossad Norge, var en måned før drapet involvert med planlegging av VIP-evakueringsøvelsen; han hadde hatt besøk av en seksmannsdelegasjon fra Mossad i anledning den kommende aksjonen; han visste om et møte på Birkebeineren; han hadde hyppig telefonkontakt med Golda Meir, han visste (ifølge Siljeholt) at det var rett mann som ble tatt på Lillehammer, og han var en nær venn av Hauge. Det var Hauge som hadde tillatt og lagt forholdene til rette for minst to Haganah-treningsleire i Norge i Krupps regi etter krigen og sågar lånt ut våpen fra Forsvaret (se kap. 25.19.3)!

Trond Johansen var E-tjenestens liason til både Mossad, MI6, CIA og IB/Sverige. Han var overordnet Stay Behind-sjefen Sven Ollestad, Blue Mix-sjefen Gunnar Bjålie og Israel Krupp. Det er mulig at Ollestad ble holdt utenfor endel detaljer, men Trond må ha kjent til det meste i sin sentrale liason-rolle. Trond Johansen er utvilsomt en av Hauges menn.

Hauge hadde alltid en sterk personlig interesse for Stay Behind og må ha hatt løpende kontakt spesielt med Blue Mix under ledelse av Linge-kapteinen og Milorg-mannen Gunnar Bjålie som samarbeidet nært med Israel Krupp og Mossad Norge og som la opp evakueringsøvelsen i juli 1973 fra Lillehammer og sørover

Det mest påfallende ved VIP-evakueringsøvelsen fra Lillehammer og sydover var at Israel Krupp, som ikke hadde noen verv i Stay Behinds ledelse, ble trukket inn i den operative planleggingen sammen med Blue Mix-lederen Bjålie (se kap. 25.19.2) og at han da drapet fant sted i mange måneder hadde vært med på å forberede VIP-evakueringsøvelsen. Hvem sørget for å bringe inn Krupp? Hvem sto for den nødvendige koordinering mellom aktørene i Norge, herunder E-tjenestens arvefiende POT? POT har tidligere innrømmet (se kap. 25.19.7) at de lot Mossad-agenter fritt unnslippe med Kiel-ferjen og må ha medvirket på en lang rekke måter forøvrig (se kap. 25.19.12.4).

Idag vet vi også at minst to andre land i tillegg til Norge og Israel var innblandet. En av de Mossad-agentene som utførte drapet var Jonathan Ingleby, israelsk statsborger, men også utstyrt med britisk tjenestepass på sin korrekte britiske identitet². Han må mao. også ha vært MI6-agent og et «joint venture» mellom MI6 og Mossad. De britiske tjenestene, som var med i den koordinerte jakten på München-terroristene, og stilte opp med egen drapsmann, ville etter drapet ikke samarbeide med norsk politi om oppklaringen!

Det er stor likhet mellom Krupps og Inglebys roller.

MI5 og MI6 var ifølge en for tjenestene vennligsinnet kilde som Heradstveit sannsynligvis med i planleggingen av selve Lillehammer-aksjonen³. Det var samtidig som MI6 beordret såvel planlegging, beredskap som gjennomføring av evakueringsøvelsene med Krupp som kombinert norsk/israelsk agent og Ingleby som kombinert britisk/israelsk agent.

Evakueringsøvelsene skulle iverksettes med nøyaktig 7 dagers forutgående beredskap. Drapet fant sted 21. juli. Bevegelsene av Mossad-agentene som ikke allerede var i Stockholm startet 14. juli – 7 dager før! – da Benamane dro fra Sveits⁴. 8. juli hadde Dan Ærbel fått marsjordre til Stockholm sammen med Pistauer og Sevenier for å ligge i venteposisjon fra 10. juli nærmest mulig Norge⁵. Alle lå nå i venteposisjon til énukes beredskapen ble utløst, hvoretter Benamane ble sendt avgårde etterfulgt av de andre agentene i to grupper fra Tel Aviv, direkte til Oslo 18. juli⁶. (Salameh, som man ifølge dekkhistorien angivelig jaktet på, dro til Frankrike tidlig i juli⁷. Da var Bouchiki-henrettelsen forlengst planlagt!)

Vi vet også at teamets «fortropp» hadde møter med svenske IB, del av den svenske «fjerde tjeneste» som der kalles «SAPO», før drapet og der leiet en dekkleilighet med 15 nøkler for 6 måneder. Vi vet at det på svensk side finnes evakueringsplaner for norsk VIP-personell som skal evakueres til Sverige og omvendt. Dette passer meget godt med vår konklusjon om at viktige deler av Harari-teamet ble evakuert av den pågående norske VIP-øvelsen eller i denne kjølvann. Alt tyder på en operasjon som var planlagt av «tjenester innen tjenester» i fire land og Mossad i Israel. Trond Johansen var liason alle veier og kunne forsåvidt ha vært det norske koordinerende ledd for all praktisk oppfølging. Men for å få selve konseptet – hovedplanen – akseptert i fem land var det utvilsomt nødvendig med en enda høyere klarering. Regjeringene måtte for all del holdes utenfor, ihvertfall slik at all etterfølgende benektelse ville være troverdig. Denne øverste klarering må ha skjedd mellom personer som sto regjeringskretser nær fordi de måtte ha tyngde i et eventuelt etterspill og representere skikkelig troverdighet for de tre øvrige partnere. Hvem kunne det være i Norge?

Det er bare én person i Norge som kan være svaret på begge spørsmålene – om intern norsk koordinering og koordinering med de andre medvirkende land – på et overordnet plan.

Vi viser her bare kort til kap. 8, særlig 8.12 og 8.13, om striden i og opprydningen i Ap i slutten av 70-årene og fullført med Gro Harlem Brundtlands maktovertakelse i 1981. Vi minner om at vi konkluderte med at avskaffelsen av Nordli og Steen – på denne måten, for å foregripe landsmøtet – og innsettelsen av Gro måtte ha bakgrunn i en samordnet planlagt aksjon av noen som hverken var Ap-ledelsen (den skulle kastes) eller LO-ledelsen (den ville ikke ha Gro), men noen «høyere makter».

Disse «høyere makter» klarte som et helt avgjørende punkt å overtale hedersmannen Rolf Hansen til å opptre provokatorisk. Han lot som om han ville bli statsminister og samlet praktisk talt hele partiet bak seg og for en umiddelbar maktoverføring uten å vente på landsmøtet. Først da Nordli var vel kastet og beslutningssystemet for ny statsminister var innkalt for å gjøre valget, kastet Rolf Hansen hele denne opparbeidede støtten i Gro Harlem Brundtlands vektskål, og de andre kunne intet gjøre.

Ingen andre enn Jens Chr Hauge kunne fått Rolf Hansen til å føre det meste av partiet og fagbevegelsen bak lyset på denne provokatoriske måten.

Jfr. f.eks. hva som skjedde i 1978, da Stay Behind-sjefen Sven Ollestad hadde løyet for E-sjefen, Forsvarssjefen og forsvarsminister Rolf Hansen om Meyer-saken og Stay Behind, slik at Hansen i sin tur ble lurt til å feilinformere Regjeringen, Stortinget og offentligheten¹:

«Resultatet ble i alle fall at Rolf Hansen nærmest havnet i den offentlige gapestokken.»

Og hva gjorde så den uredde og besluttsomme Hansen fra sin gapestokk? Han lot løgneren Ollestad fortsette i sin jobb i ytterligere fire år – til pensjonsalder! (Og det til tross for at E-sjefen, ob Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, som vi antar, må ha forlangt ham ut av staben etter at Ollestad hadde løyet for ham også!). Årsaken kan kun være at «noen» visste at Ollestad visste for mye, sannsynligvis om Lillehammer-saken og norsk medvirkning; og at «noen» som vanlig først og fremst er Jens Chr Hauge!

Ett forhold trer klart frem. En av Hauges store tanker med Stay Behind, med å holde Kjettingmannen under egen/Aps kontroll og samordne hans organisasjon grundig med særlig Lindus-delen av Stay Behind, har vært å legge forberedelser for hvordan Ap skulle overvintre på en helt annen måte under «neste» krig og eventuelle okkupasjon. Sett med 50-årenes briller kunne jo denne komme når som helst!

Vi ser jo allerede fra Aps historie 1940-45 hvordan man allerede tidlig i alle av Aps motstandsmiljøer la planer for etterkrigsarbeidet og partigjenreisningen: I London, Stockholm, illegalt i Oslo, endog på Grini. Folk som hørte til ikke-sosialistiske partier tok opp igjen interessen for partipolitikk først lenge etter freden, og mange romantiserte i den første tiden med tverrpolitiske fellesskapsløsninger, samling rundt Paal Berg etc. Partiidentifikasjonen er en ganske annen i Ap!

Erfaringene denne gangen var at forberedelser lønte seg. Neste gang skulle det gjøres enda bedre! Stay Behind, Kjettingmannen etc. skulle sørge for at Ap besto både i eksil og illegalt hjemme som en kontinuitet av den norske statsmakten, slik at denne kunne føres videre igjen ut av krig og okkupasjon i den andre enden. Det er Kjettingmannen som en del av Blue Mix som er forutsatt å skulle evakuere Kongehuset!¹ Derved forble Kongehuset «på Aps hender» tvers gjennom og etter en ny okkupasjon. Formelt uangripelig med Blue Mix som en del av Forsvaret, men reelt et regulært planlagt statskupp fordi alle forhold omkring Stay Behind og spesielt at det ble fylt opp av Ap-folk (den mangeårige LO-sjefen Tor Aspengren som talentspeider, se kap. 24.3.2.8.6) og at Spilhaug med sin direkte lojalitet til Hauge skulle benyttes ble holdt hemmelig for alle andre. Ap kontrollerte alene beredskapsoppleggene fordi ingen andre visste noe særlig om dem, og ville derfor dominere prosessen på alle fronter.

Men så kom det ikke noen krig eller okkupasjon, og gradvis falt man for fristelsen til å benytte systemene på andre måter i fredstid, med samme hensikt: Å sikre Ap-makt, helst i all evighet!