Norge er på mange måter et ungt land. Vi har som nasjon gang på gang «startet på nytt» – på bar bakke – med å utvikle samfunnsmessige tradisjoner og politiske paradigmer¹ etter avslutningen på unionene og okkupasjonen, siste gang i 1945. Fokus har vært på nasjonal suverenitet og forsvar mot ytre trusler. Nasjonalt samhold, felles innsats for oppbygging, troverdighet overfor omverdenen har vært særdeles viktige stikkord.

Det har tilsynelatende vært få virkelige trusler innenfra. De norske nazistene ble aldri noen virkelig trussel før tyskerne kom. Vi har avslørt få spioner, og selv de mest frastøtende politiske ekstremistgrupper har begrenset sine ytringsformer utenfor loven til bare få og hjelpeløse handlinger.

Selv om Arbeiderpartiet i en kort periode i mellomkrigstiden var kommunistisk orientert, og AKP/RV en tid ganske revolusjonært, har nesten all politisk virksomhet skjedd på demokratiets grunn og med full respekt for demokratiske spilleregler – igjen tilsynelatende.

Kort sagt har vi hatt en følelse av et ganske samlet folk der man nok kan krangle om noen lover og noen skatter, men der alle går i samme 17. mai-tog, hilser Kongen og skåler sammen for at Norge er verdens beste land å leve i.

De politiske partiene har betraktet hverandre som partnere i en demokratisk konkurranse med like sjanser og felles grunnverdier og langt på vei sammenfallende mål. Vi snakker pent om hverandre overfor utlendinger. Vi viser all den foreskrevne respekt for et verv når noen først er valgt til det, uansett parti.

Kort sagt har vi levet i en sorgløs andedam der endene nok kan kvekke høyt til hverandre, men flokker seg sammen når det gjelder, uten tanke på at det kan finnes andre dyr i bassenget. Bare i andre land finnes korrupsjon, terrorisme, politistatmetoder, undergravning, sammensvergelser.

Denne sorgløse, barnlige tilværelse har satt sitt preg på våre politiske institusjonelle forhold.

Stortingets virke kretser rundt Regjeringen. 95% av sakene som behandles i Stortinget har opprinnelse i Regjeringen. Regjeringen regnes som Stortingets viktigste saksbehandler. Stortinget har selv minimal utredningskapasitet, selv om partisekretariatene har vokst endel de siste årene. Skal det forandres noe på Regjeringens forslag, skal endringsforslagene som oftest kommenteres av Regjeringen, og regjeringspartiet sørger for at det de er med på «er i samråd med Regjeringen».

Stortinget adresserer seg nesten aldri til andre enn Regjeringen. Endel pressgrupper får riktignok foretrede for komiteene, men skal man uteske handlinger eller meninger i en statlig etat, skal denne komme i statsrådens følge og under Regjeringens instruks.

Kort sagt: Vi har hatt en enestående tillit til hverandres hederlighet og godvilje. Fremfor alt har høyresiden hatt en helt uvanlig tillit til Arbeiderpartiets nasjonale og demokratiske holdning. Både venstresiden og endog mellompartiene har tidvis anmeldt skepsis, men ingen har hatt anelse om den virkelighet som nå avdekkes.

Vi burde sett sporene. Vi som hører til høyresiden er skyldige fordi vi i mange år tillot en marginalisering av motstanderne av norsk sikkerhetspolitikk. Vår unnskyldning er at grenseoppgangen mellom høyst påkrevet forsvar mot ytre makters innflytelse og borgerrettighetene til det vi oppfattet som beslektede ideologiske retninger hjemme var vanskelig under den kalde krigen, med våre unge politiske tradisjoner og et Ap med store interne problemer. Vi lot venstresiden ligge under Ap’s jurisdiksjon, og den var beinhard. Vi glemte at undertrykkelse alltid starter med marginale grupper som ikke er med i konsensus-samfunnet.

Vi leste vår «It can’t happen here»² og trodde vi forsto budskapet: Jo, fascismen kan gro frem i alle slags samfunn. Men vi hadde ikke fulgt med i timen. Det virkelige budskapet var at diktaturet lettest vokser frem fra de gruppene som har størst legitimitet, for de blir fort tiltrodd stor makt og korrumperes av den. De som allerede er marginalisert, har små sjanser. Og hvis de store, sterke og i utgangspunktet legitime gruppene i samfunnet går løs på ytterkantene, er man allerede på skråplanet. Vi har derfor i denne boken forsøkt å yte litt rettferdighet til begge ytterfløyene i norsk politikk, ikke så mye fordi de fortjener det, men fordi vi alle – hele den norske rettsstaten – fortjener det.

Eller, som den britiske journalisten William Henry Chamberlin sa det i boken «A false Utopia»³ allerede i 1937 (oversatt her):

«Hvis demokratiet skal overleve, må det være hederlig nok til å leve opp til sine forutsetninger og akseptere den risiko som ligger innebakt i den demokratiske teori: At folket er suverent og har rett til å velge mellom alle alternative filosofier og de praktiske tiltak som måtte bli foreslått, uten noen kontroll fra selvoppnevnte offisielle voktere. Noe av det absolutt essensielle ved demokratiets kvalitet mistes hvis selv den minste og mest upopulære minoritetsgruppe nektes muligheter for å si sin mening, selv om den meningen omfatter avskaffelse av demokratiet. Det er en grotesk selvmotsigelse å nekte ytringsfrihet i frihetens antatte interesse. Dessuten: Erfaring viser at det er svært vanskelig å vite hvor det stanser hvis en undertrykkelsesprosess allerede er i gang.»

Det er særlig den siste delen av denne teorien «den fjerde tjeneste» ettertrykkelig har bevist i Norge.

Et annet særdeles viktig poeng er at den typen «folkets voktere» som Chamberlin beskriver, selv ofte mener at de gjør det riktige, og fortsetter med det etterhvert som deres virksomhet med små, nesten usynlige skritt går langt inn i det ulovlige og til slutt diktaturet. Denne selvrettferdiggjørelsen er beskrevet f.eks. av Isabel Paterson i «The God of the Machine» (oversatt her)⁴:

«… mange av verdens største lidelser er skapt av velmenende mennesker som så bort fra prinsippene om individuell frihet, bortsett fra for dem selv, og som ble besatt av fanatisk målbevissthet om å forbedre folkets liv ut fra en eller annen teori de selv trodde på. Det er på dette punkt at humanisten setter opp giljotinen!

Selv om det starter med gode hensikter, er vanligvis et slikt program et resultat av ego-sentrering hjulpet frem av selvsuggesjon: ‘Jeg har rett. De som er uenige tar feil. Kan de ikke bli tvunget inn på linje, må de knuses.’

Egoisme er en naturlig menneskelig egenskap som er konstruktiv når den holdes på plass. Men det er svært pretensiøst av enhver dødelig person å anta at han er utstyrt med slike fantastiske evner at han kan styre alle sine medmenneskers liv bedre enn de som enkeltmennesker kan styre sine egne affærer …

Den skade som i historien er gjort av vanlige kriminelle, mordere, gangstere og tyver er ubetydelig sammenlignet med de grusomme lidelser som er påført mennesker av profesjonelle ‘do-gooders,’ som setter seg selv opp som guder på jord og som uten sideblikk vil dytte sine meninger på alle andre, i hellig forvissning om at ‘hensikten helliger midlet’.

Men det er en alvorlig feil å anta at slike ‘do-gooders’ ikke er oppriktige. Faren ligger nettopp i at deres tro er like glødende og sterk som troen til en gammel Aztekisk prest.»

Vi skal ikke drive kritikken av dette historiske for langt, men mange på venstresiden fortjener idag vår unnskyldning. Vi selv og de fleste andre på ikke-sosialistisk side har først alt for sent forstått at den linjen Haakon Lie og Jens Chr Hauge drev gjennom skapte store personlige tragedier for mange, pga. personfølging og virkemidler som ikke skal forekomme i et demokrati.

Spørsmålet er: Hva gjør vi nå?

Første punkt på dagsorden er å rydde opp.

Akkurat som vi som enkeltpersoner har «gått tjenestevei», og prøvd alle tilgjengelige virkemidler det demokratiske samfunn har å by på, kan man – selvsagt uten sammenligning forøvrig – si at Stortinget har gjort noe lignende. Stortinget har prøvd seg med sterke oppfordringer til Regjeringen, med å la Regjeringen utrede og senere granske, med å la justisvesenet granske og nå med en egen, parlamentarisk oppnevnt kommisjon. Intet har ført frem, og den stort sett velmenende parlamentariske kommisjon ser ut til ved Regjeringens hjelp å ha rotet seg så langt bort i skogen at den neppe kommer ut igjen. Problemet er vokst så stort at man ikke kan løse det mens det sitter en Ap-regjering. Det gjenstår bare ett virkemiddel: Ny regjering, som nærmest bare får som mandat fra Stortinget å oppklare, rydde opp og gjennomføre de rettferdige konsekvensene.

Blant de nødvendige konsekvenser kan det vise seg man vil finne å ta riksretten i bruk. Det er lenge siden sist. Mange anser Riksretten som et nedstøvet virkemiddel som har overlevet seg selv. Dette argumentet er brukt hver gang Riksrett har vært på tale, og ihvertfall hevet listen. Men Riksrett er fortsatt den eneste domstol som kan dømme for forbrytelser begått under utøvelse av endel av Rikets fremste verv. Det er risiko for å finne adskillige slike. Det vil ikke bli forstått av det norske folk at denne gruppen skal gå straff-frie, selv om de mister jobben.

Vi skal ikke gi så mange flere råd til Stortinget, som vi forventer selv kan løse sine problemer, men tror vi taler på vegne av mange når vi gir uttrykk for håp om at alle opposisjonspartiene nå bare legger bort sine egne saker for å bli med på den største ryddesjauen i norsk historie. Det blir masse tid for den partipolitiske konkurransen, mye friere forhold og langt større muligheter for andre enn Ap til å nå frem med sitt etterpå.

Neste punkt blir å sikre seg at dette ikke får skje om igjen. Uansett hvor grundig opprydningen er, vil det etterpå finnes politikere og andre med ny og høy legitimitet. De som nå skal rydde, må ikke innbille seg at de selv er annerledes. De må også bygge inn grenser for utnyttelsen av den makt de selv kan få. Selv deler av det nåværende system kan returnere i ny skikkelse, med nye personer og nye lojaliteter.

Her skal man ikke hoppe på for raske konklusjoner.

Vi vil fortsatt trenge Det norske Arbeiderparti. Det må gjerne skifte navn og bytte ut ledere. Men sosialdemokratiet som politisk retning blir ikke borte bare fordi bæreren av denne har gjort seg bort. Vel er ingen av forfatterne av denne bok sosialdemokrater, men det er ikke på denne måten vi ønsker at våre politiske preferanser skal vinne frem. Det er makten som korrumperer, ikke ideologien. (Noen ideologier har riktignok innebygget en temmelig lav kritisk sans for egen makt, men det gjelder ikke sosialdemokratiet som sådan).

Vi håper derfor inderlig at den opprydningsprosess som må komme i det sosialdemokratiske hus fører til at vi får tilbake et sterkt og livskraftig sosialdemokratisk parti. Det er opplagt at det finnes nok av personer i Arbeiderpartiet som er helt uskyldige i det som har skjedd. Noen har endog beviselig ofret adskillig for å rydde opp allerede. Det er sikkert mange fler enn de vi vet om, men vi vii fremheve ekteparet Ronald Bye og Tove Heggen Larsen som på grunn av egen integritet i mange år har valgt en slags indre eksil i partiet og fått betale for det, slett ikke bare i form av «boblebad». Noe av det mest ubehagelige vi har sett er forsøkene på å diskreditere Ronald Bye for å ha skrevet sine bøker i vinnings hensikt. Tvert imot: Har han tjent noe (men dessverre er det sikkert ikke mye), er det vel unt. Slik vi ser det, er det ikke galt å tjene penger når det skjer på et solid etisk grunnlag.

Vi er for vår del takknemlige for at Ronald og Tove har sett bort fra partipolitiske forskjeller og gitt oss både råd og veiledning underveis. Vi skal ikke gi Arbeiderpartiet så mange råd om fremtiden, men vil ikke bli forbauset om vi får se dem igjen i fremskutte posisjoner i fremtidens sosialdemokratiske bevegelse, hvilken form den nå måtte anta.

Og: Vi vil fortsatt trenge hemmelige tjenester. Selvsagt må alle skyldige ut og nye folk med bred tillit inn. Men det løser intet problem på lang sikt – motstandskraften mot å bli korrumpert av makt er en begrenset ressurs hos enhver av oss. Det må organisasjonsmessige endringer til, og det gjelder også justisvesenet, særlig påtalemyndigheten.

Da tenker vi ikke på oppdeling/sammenslutning, nye kontorer og avdelinger etc. – det er kosmetikk. Det som trengs er å innføre det amerikanerne kaller «checks and balances», dvs. indre og ytre systemer som motvirker maktkonsentrasjon og/eller sørger for at de oppdages i tide. Vi vil ikke her forsøke å gi noen detaljoppskrift, bare antyde noen eksempler:

Ny lovgivning mot statskriminalitet der kriminelle handlinger som utøves med bruk av statsmakt straffes strengere og gir sterke etterforskningsmuligheter til kontrollorganer i og oppnevnt av Stortinget

Generell lovrevisjon som gir bestemte rettigheter og beskyttende rutiner til personer som uten å vite det utsettes for overvåking etc., og som innfører straffebestemmelser for misbruk av tjenestenes virkemidler

Åremålsansettelse for alle viktige toppstillinger og et godt stykke nedover, kanskje helt til bunns i de hemmelige tjenester (mot garantert jobb helt andre steder siden)

Sterkere organisasjonsmessige skillelinjer mellom administrative og visse utøvende operasjonsenheter, f.eks. avlyttingsenheter, slik at avlytting ikke kan iverksettes uten etter formell, skriftlig rekvisisjon som skal dokumentere rettslig kjennelse og arkiveres et tredje sted for øyeblikkelig granskning når som helst av et kontrollorgan oppnevnt av Stortinget, og strenge straffer for overtredelse av dette (tilsvarende for alle andre typer operasjoner rettet mot norske borgere)

revurdering av Forsvarets organisasjon slik at enheter som i sin natur må gis et ekstra vern mot innsyn ikke samtidig kan disponere maktmidler (kfr kombinasjonen E-staben/Stay Behind)

Regler for avslutning av overvåkningssaker m.v. innen gitte tidsfrister slik at den overvåkede enten blir tiltalt eller får beskjed om overvåkning som har foregått når saken alternativt må frafalles ved fristens utløp; fristforlengelse kun ved Kongelig Resolusjon som igjen bare kan hemmeligholdes fra Stortinget en fastsatt tid

Gjennomgang av prosessuelle regler for rettslige kjennelser i avlyttingssaker, f.eks. med bestemmelser om

• mer enn én dommer
• forsvarer i hvert enkelt tilfelle
• at kjennelse bare kan gis for avgrensede, forholdsvis korte tidsrom
• forlengelse må prosederes for nye dommere
• kontroll også med domsavsigelser enten ved Stortingets organ eller et organ under Høyesterett

Strengere strafferammer og – fremfor alt – lengre foreldelsesfrister for ulovlig avlytting, overvåking etc., dog differensiert slik at det er de systematiske aksjoner der avlytting tjener et bredere, konspirativt forhold som rammes sterkest

Gjennomgang av lovgivningen for å få vurdert om den bør tilpasses amerikansk lovgivning for deltakelse i konspirasjon og organisert kriminalitet

Opprettelse av egne internetterforskningsavdelinger hvor dette ikke finnes, slik at de rapporterer kun til øverste etatsjef og slik at de ikke kan rekrutteres fra egen etat

Det stortingsoppnevnte kontrollorganet – som også skal ha medlemmer på åremål – må gis egen jurisdiksjon og etterforskningskompetanse og klare instrukser for hvordan klager fra enkeltpersoner skal behandles

Stortinget må selv nedsette et organ av særlig solide representanter (også på åremål) som er overordnet det forannevnte organ og på eget initiativ kan innkalle hvem som helst og møte frem hvor som helst innenfor de hemmelige tjenester

Det må også vurderes hvordan nye kontrollordninger kan innføres for påtalemyndigheten, sannsynligvis best i regi av Høyesterett

Norge har aldri tidligere stått overfor denne typen kriminalitet. Vårt lovverk er ikke en gang tilpasset helt ordinær – «privat» – organisert kriminalitet. Andre land, særlig USA, er vel vant med mafia-tilstander og har et tilsvarende lovverk der «conspiracy» er et sentralt element. Med denne menes at deltakelse i enhver form for organisert kriminalitet i prinsippet medfører likt straffeansvar for alle deltakere. Hvis en gruppe forbrytere planlegger innbrudd, og en av dem under utøvelsen begår mord, er alle skyldige i mord. Dette er først og fremst et meget effektivt virkemiddel for opprulling av store saker, fordi det kombineres med en etterfølgende selektiv påtalepraksis slik at «småfiskene» likevel slipper billigere. Systemet bør neppe kopieres til Norge, men vi bør skaffe oss lovgivning som innfører tilsvarende begreper når realitetene oppstår, slik at enkeltdeltakere i konspirasjon ikke slipper unna fordi deres beslutninger ikles tilsynelatende legitime formaliteter, eller når det foreligger opplagte klandestine kommandolinjer uten at man direkte kan påvise at disse har vært benyttet i hvert enkelt kriminelt tilfelle.

Endelig må Stortinget sørge for å styrke sin egen kontroll med den totale forvaltning, inklusive justisvesenet. Her er det gjort enkelte skritt gjennom den nye instruksen til og oppgraderingen av Stortingets kontrollkomité, men det er langt igjen.

Det pågikk i fjor et begrenset arbeid i Presidentskapets regi for reform av Stortingets arbeidsform, i første rekke budsjettprosessen og spørreinstituttet. I denne forbindelse hadde stortingspresident Edvard Grimstad (KrF) en kronikk i Aftenposten i juli 1995⁵. Han tok der opp en rekke reformtanker som virket svært fornuftige. Forslagene om bedre muligheter for Stortinget til å innhente utredninger etc. som alternativer til Regjeringens, og etablering av et eget lovråd for Stortinget grenser inn på vårt tema og virker interessante. Andre ligger klart utenfor. Hans sentrale poeng gjelder «åpne høringer» som tidligere er blitt nedstemt på et delvis tverrpolitisk grunnlag⁶. Også Carl I Hagen (FrP)⁷ og Erik Solheim (SV) tok med bakgrunn i overvåkningssakene opp igjen dette tema. Resultatet ble en begrenset ordning med åpne høringer i spesielle tilfelle. Vi har ennå ikke sett hvordan det vil virke i praksis.

Etter vår mening er spørsmålet om høringer særdeles viktig. Det er imidlertid ikke bare et spørsmål om åpenhet eller ikke. Vi mener det er svært mange muligheter for hvordan Stortinget kan styrke sin stilling vis-a-vis Regjeringen.

La oss først minne om situasjonen idag: Stortinget arbeider i plenum (inklusive møter i Odelstinget og Lagtinget), gjennom komiteene og gjennom partigruppene. De siste har hver sin egen jurisdiksjon og faller utenfor denne sammenheng. I plenum kan man om ønskelig ha hemmelige møter, men det har man i praksis ikke lenger fordi de ikke kan holdes hemmelige. I plenum kan statsrådene spørres ut og tvinges til å forholde seg til ulike forslag. Det finnes romslige muligheter for dette, men det er klart at regler for taletid, replikker, foranledning etc. kan endres slik at spørringen får mer karakter av utspørring. Men dette er neppe det sentrale.

Komiteenes møter er lukkede. Etter vår konstitusjon er komitéene rene arbeidsredskaper for Stortinget. De meddeler seg gjennom sin skriftlige innstilling, og deretter har det som ellers måtte vært sagt under møtene ingen formell eller reell eksistens. Det føres f.eks. ikke detaljerte referater.

Komitéene kan sende skriftlige spørsmål til statsrådene, eller innkalle dem til høring. Skriftlig kommunikasjon tar svært lang tid og gir statsråden anledning til å finformulere sitt svar, svare tåkete eller helt unnlate å svare uten at dette vekker særlig oppmerksomhet. Det er sjelden tid til å kreve gjentatte presiseringer. Muntlige svar i komitéen er enda farligere. Statsråden kan her uttale seg tvetydig eller utydelig og senere hevde at komitéen fikk bestemt informasjon. Derved kan komitéene «bondefanges». Med mindre svarene uttrykkelig nedtegnes i innstillingen blir statsråden stående uten senere ansvar for hva som er sagt eller ikke sagt, men med muligheter til å hevde hva som helst.

Ønsker en komité å gå inn på andre embetsmenn eller etater, skal disse alltid komme i statsrådens følge. Dette gir statsråden på forhånd enestående muligheter til å koordinere spillet og «konfirmere» sine underordnede, som naturlig nok må uttale seg særlig forsiktig med statsråden tilstede.

Spørsmål etc. i plenum egner seg bare i sluttfasen av en saksbehandling og ikke i alle saker. Fremfor alt er dette svært uegnet for granskning, informasjonsinnhenting etc. Da henvises man til komitéene, med disses svært mangelfulle muligheter for dokumentasjon og offentlighet og svært kronglete rutiner for informasjonsinnhenting.

Her må man kunne vurdere:

Mulighet for å arrangere formelle høringer (åpne eller lukkede) med opptak av nøyaktig referat som senere kan benyttes av samme komité for å kontrollere statsrådens opplysninger og meddelelser i ettertid (burde være uproblematisk)

Mulighet for å innkalle sjefer for underliggende etater, i gitte situasjoner også embetsmenn, til slike høringer for å redegjøre under eget ansvar (dette er vanskelig pga. vårt parlamentariske styresett der statsråden er ansvarlig for sine underordnede ledd, men bør likevel kunne benyttes for bestemte rene kontrollhensyn og derfor muligens bare av kontrollkomiteen)

Mulighet for senere nedgradering av denne typen høringer når de opprinnelig er lukkede (gjerne umiddelbart slik at formuleringer som bør unntas offentlighet i en første utgave sladdes ut og etter en tidsfrist tas inn igjen; statsråden og andre er ikke der for å sludre og må kunne påvise reelle begrunnelser for offentlighetsunntak)

Mulighet for å holde denne typen høringer for åpne dører når forholdene tillater det (komiteene må ha anledning til å holde dørene lukket i en ren orienterings- og undersøkelsesfase og når man tar opp forhold som av sin natur bør forbli gradert, men også kunne ansvarliggjøre statsråden for fremtiden og offentligheten i senere oppklaringsfaser)

Ikke noe av dette hindrer at komiteene kan fortsette med sin nåværende arbeidsform når de ønsker det, særlig under møter komiteen har selv uten andre tilstede (i slike vil det være anstaltmakeri å føre referat) eller når komiteen ønsker å sondere ut kompromisser og hestehandling med statsråden. De aller fleste saker er rutinesaker og krever ikke annet enn dagens ordning.

Man kan videre vurdere arbeidsformer som ligger på et nivå mellom plenum og komité, f eks. ved oppnevnelse av større ad hoc-komitéer knyttet til konkrete saker av særlig betydning, spørreperioder med statsministeren der bare de parlamentariske lederne deltar osv.

Mulighetene er mange, men det er tre hovedpoeng: Stortinget må finne en bedre vei til kontroll (ikke instruksjon) av underliggende etater m.v. enn bare gjennom statsråden; statsrådene og andre må kunne utspørres slik at de senere kan forholdes sine uttalelser, og utstrekningen av offentlighet må kunne bestemmes på Stortingets egne premisser fra sak til sak.

Muligens bør endel av de nye muligheter forbeholdes eller legges til Kontrollkomiteen. Denne bør i alle fall få adskillig sterkere virkemidler enn den har idag. Minst bør den kunne arbeide ut fra tilsvarende særlovgivning som Stortinget nå har gitt Lund-kommisjonen (vitneplikt og sannhetsplikt under straffeansvar), helst noe sterkere, som adgang til umiddelbart å kunne utløse en prosess for varetektsfengsling hvis avhørte antas å lyve eller på annen måte nekter å samarbeide.

Den rettspleie som etter vår konstitusjon ivaretas av Riksretten må sikres i former som er tilpasset dagens forhold. Det er av vesentlig betydning at Stortinget beholder den fulle jurisdiksjon over både påtaleelementet og det dømmende elementet som idag, og at det gås en grenseoppgang for hvor langt jurisdiksjonen strekker seg, jfr. Nygaard Haug-stevningen av Godal. Denne typen saker må være under Stortingets egen jurisdiksjon.

Det er meget verdifullt at Stortinget gjennom styrkingen av Kontrollkomiteen så langt og den debatten som pågår har innsett man må ha solide kontrollmuligheter med forvaltningen. Men hittil har den nyvundne realisme ikke omfattet justisvesenet. For eksempel har Kontrollkomitéen fått som regel at man ikke kan gå inn i saker som er under etterforskning eller behandling i rettsvesenet. Dessverre har vi avdekket at påtalemyndigheten er langt fra uavhengig og at endog deler av det ordinære politiet er trukket inn i systemets innflytelsessfære. En slik regel blir derfor fort brukt direkte til å hindre Kontrollkomitéen fra å komme i virksomhet ved å sette i gang og forlenge etterforskning som bare viser seg å være dekkaksjoner. Dette betyr at Kontrollkomitéens kontroll også bør omfatte justisvesenet og at Stortinget ikke må begrense sin egen mulighet til å ta opp hvilke som helst saker når som helst. Stortingets innebygde treghetsmekanismer er likevel sterke nok til å hindre utglidning.

Det vil bli nødvendig å endre mange prinsipper og vaner. Det kan bli slutt på noe av jovialiteten og de uhøytidelige omgangsformer mellom Stortinget og Regjeringen, og det kan bli nødvendig å ta mange flere konflikter og ubehageligheter. Det er slik det er å vokse opp. Vi er i ferd med å si «Farvel, barndom» som nasjon. Det er bittert å miste barnets sorgløshet. Men nødvendig for å overleve.