I månedsskiftet juni/juli ble det kjent blant media at Fellesforbundets sekretær Svein Muffetangen hadde fått offisiell bekreftelse av den såkalte Dahl-gruppen om at han hadde vært utsatt for avlytting i 1980, i forbindelse med Alexander Kielland-katastrofen¹. Dahl sa samtidig at han hadde sendt samme bekreftelse til en til, men ville ikke oppgi navn.

Media startet en vill jakt på dette navnet. Merkelig nok var det den tilsynelatende temmelig ferske TV-journalisten Hans Petter Fagerli som klarte å finne ut at dette var Tormod Hermansen. Fagerli er blant de journalister vi har merket oss har et svært godt forhold til tjenestene (se kap. 20.4.15). Han bragte saken i TV2 søndag 3. juli.

I Dagbladet het det dagen etter²:

«Statsadvokat Edward Dahl bekrefter overfor NTB at Tormod Hermansen ble ulovlig avlyttet. Det er Hermansens private telefon som er tappet. Avlyttingen skai ha foregått i tida 1984-85. …

Det er hovedsakelig Hermansens egne forklaringer, og ikke tekniske undersøkelser, som ligger til grunn for denne konklusjonen. Det er utenlandske avlyttingseksperter som har kommet frem til at Muffetangen og Hermansen kan ha blitt avlyttet.»

Dagen før hadde Dahl sagt til VG³:

«Vi fikk et tyvetalls henvendelser fra personer som mente seg avlyttet De aller fleste sakene lot vi ligge, vårt hovedanliggende var jo Ramm/Setsaas-saken. …»

Nå reiste det seg mange spørsmål:

Hvorfor hadde man valgt ut Hermansen blant alle de tyve som kom med henvendelser? Som redegjort for av Hermansen selv foran hadde han ikke annet bevis enn sin egen påstand om å ha funnet «sukkerbiter» som Overvåkingspolitiet aldri fant? Både vi selv og mange andre (se hele kap. 21.) hadde jo mye bedre bevis, men ingen av disse fikk noen bekreftelse!

l vår sak som var Dahls hovedanliggende, hadde de utenlandske ekspertene også medgitt at det forelå forhold som var forenlige med avlytting. Det ble hevdet at de likevel trodde mest på naturlige årsaker, men hadde ingen slike årsaker som forklarte observasjonene å bidra med. Dahl bekreftet for oss (med vitne tilstede) at han selv ikke hadde gjort noe forsøk på å komme til bunns i våre grundig dokumenterte avlyttingssaker og at han selv ikke kunne oppgi en eneste «naturlig forklaring». Hvorfor så ukritisk overfor Hermansen? Dahl bekrefter selv at man kun la Hermansens egen forklaring til grunn.

Hvis det var fordi Dahl hadde grenseløs tillit til Hermansen (i motsetning til alle andre), hvorfor bekreftet han avlyttingen av Hermansen privat men ikke den han angivelig skulle ha vært utsatt for på sitt departementskontor senere? (Hvis Hermansen av en eller annen grunn ikke hadde fortalt om denne, var den jo kjent fra BT et halvt år tidligere.)

Siden Hermansen likevel må ha vært inne for å forklare seg i denne saken – hvorfor benyttet ikke Dahl anledningen til å avhøre Hermansen om Televerkets rolle i avlyttings-Norge? Dahl hadde jo fått mer enn nok av oss å spørre om, herunder bilder og videoer som viste angivelige Televerk-folk på svært spesielle montasjeoppdrag på Lindebergåsen. Ingen slike avhør er med i de mapper med forklaringer vi har sett som skal omfatte alt som dreier seg om vår sak. Hvorfor ikke? Hvis alle disse folkene hadde lovlige gjøremål, måtte det jo være fint for systemene og Dahl å få det frem? Men slik var det nok ikke. Dette var nok blant grunnene til at Dahl fra første stund fikk ordre om ikke å avhøre noen fra justisvesenet eller andre offentlige myndigheter eller etater om vår sak (men tydeligvis gjerne om sine egne!)⁴

Vi har i kap. 25.7 pekt på at stortingsrepresentant Inger-Lise Gjørv gikk ut med en 17 år gammel avlyttingshistorie på egne vegne akkurat samtidig som Dahl utstedte avlyttingssertifikater til Muffetangen og Hermansen. Vi fant omstendighetene omkring dette så påfallende at vi spurte om det kanskje ikke hadde vært noen avlytting av Gjørv i det hele tatt, men at det var et greit utspill for å skape inntrykk av at alle avlyttingsmeldingene som i denne tiden kom på løpende bånd også rammet trofaste Ap-folk.

Hermansen ventet riktignok bare ni år, men han fikk til gjengjeld med seg Dahl, som vi tidligere har påvist ledet en ren dekkaksjon. Når Dahl kunne tildekke avlytting som faktisk fant sted, kan han vel også avdekke avlytting som aldri fant sted?

Det kan han nok, men vi tror ikke det er så enkelt i dette tilfellet. Vi se ikke bort fra det kan ha funnet sted en primitiv avlytting med mikrobugs i Hermansens hjem i sin tid. Disse ble oppdaget av hans kone, og det ble sendt anmeldelse til POT. Dermed er historien sannsynligvis kontrollerbar, og ikke nyfabrikert (med mulig unntak for den merkelige avspillingen som ikke er mulig med dette utstyret).

Det er to besynderlige forhold med denne historien: Det ene er at Dahl, som ellers ser bort fra og henlegger så godt han kan (bortsett fra Muffetangen med det ubehagelige ekstra vitnet, som ingen andre har) autoriserer Hermansen på grunnlag av hans egen fremstilling og uten at de tekniske ekspertene har fått noe som helst av teknisk karakter å holde i hånden. Det er opplagt at Dahl har funnet dette hensiktsmessig.

Det andre er at man hverken den gang eller senere har funnet noen avlytter. Denne typen bugs har nemlig bare en meget begrenset rekkevidde, og med så spredt bebyggelse som det er rundt Hermansen på Kløfta, er det ikke mange å velge mellom. Sannsynligvis må Hermansen selv ha hatt en meget god idé om hvem som sto bak – men ikke funnet det hensiktsmessig å forfølge saken den gangen. Ni år senere ble den imidlertid gullgod!

Hermansens historie om avlytting på kontoret som han gikk ut med et halvt år tidligere, ble ikke bekreftet av Dahl. Hvorfor ikke? Selvsagt fordi denne historien er identisk med de 15-20 andre som har fortalt om avspilte samtaler over telefon, og som av hele det norske overvåkingsestablishment er avskrevet som spøk, innbilning eller linjefeil og hånlig avvist som ihvertfall ikke deres verk, for de er mye flinkere avlyttere. Skulle Dahl autorisert denne historien, måtte han ha autorisert de andre også, og da hadde en omfattende bruk av romavlytting via telefon vært et offisielt bekreftet faktum i Norge. Det kunne han bare ikke!

Hvilket formål tjente Hermansens kontorhistorie da?

Da må vi huske på at han kom med den historien i Bergens Tidende 1. desember 1993, tre dager etter at Verdens Gang hadde bragt en stor reportasje om avlytting av statsråder i Willoch-regjeringen. Som vi husker, var vi nå midt inne i granskningstiden med bl.a. anklager nettopp om avlytting av politiske motstandere i nyere tid. Det var derfor svært hensiktsmessig å få på banen en kjent Ap-byråkrat som også hadde vært utsatt for avlytting – kanskje? – på samme måten som f.eks. daværende sosialminister Leif Arne Heløe forklarte⁵:

«Jeg opplevde mange ganger at det vi tidligere hadde snakket om på telefon, kom tilbake som et ekko senere.»

Var denne avlyttingshistorien fabrikkert i full fart i 1993 med dette formål? Kanskje. Vi har ikke sett noen tidligere henvisning til den, men er noe i tvil siden Hermansen tross alt våger å hevde at han den gangen rapporterte til Rettedal.

Poenget er at historien jo var akkurat like god i 1985. Det var jo i etterkant nettopp av den perioden da ulike statsråder i Willoch-regjeringen hver for seg følte seg avlyttet og noen av dem snakket sammen om det. Det ble selvsagt den gangen registrert av avlytterne, som også forsto at disse erfaringene når som helst kunne støte sammen med kunnskapen om de to offiserenes advarsler til Norvik og Willoch – og da lett antenne en eksplosjon!

Her har man i tilfelle forklaringen på at Hermansen, hvis historien oppsto den gangen, behandlet saken så diskret som å omtale den så varsomt overfor Rettedal at den nok ville bli husket på oppfordring, men ellers ikke feste seg så sterkt, samt nøye seg med det, og ikke pånytt innkalle politi slik Rettedal sikkert selv insisterte på da han hadde sine mistanker tidligere. Og selvsagt å holde alle tre sakene unna Regjeringen. Hvis det ikke ble noen stor avlyttingssak i Regjeringen, var det jo ikke vits i å puste til ilden. Hvis det ble, kunne saken lett bringes frem som en lynavleder fra konklusjonen om politisk avlytting.

Det ble ikke. Men 8-9 år senere oppsto samme situasjon, og nå tjente historien sitt formål.

Ble da Hermansen virkelig avlyttet på sitt kontor? Tja. Det vet bare Hermansen. Og Trond.

Uansett er det helt ubegripelig at Hermansen gjennom 10 år som avlyttingsoffer, hvorav fire som teledirektør, ikke foretar seg noe alvorlig med saken i det hele tatt bortsett fra det han ikke kunne unngå (innkalle POT hjem) og det som på to tidspunkter hadde åpenbar virkning som lynavleder mot tanken om politisk avlytting av Willoch-regjering. Ubegripelig – hvis det da ikke er særdeles begripelig som et nytt «case Gjørv»!