25.9.4.2 Avlyttet på jobb

Fortsatt ifølge Hermansen, som fortalt til Bergens Tidende, fikk han høsten 1984 eller vinteren 1985 høre en strengt fortrolig samtale mellom en Høyre-statsråd og en annen politiker da han løftet av telefonrøret på sitt kontor for å ringe en samtale. Hermansen – som også da var departementsråd i Kommunal- og Arbeidsdepartementet – opplyser at han straks varslet sin statsråd, Arne Rettedal.

Rettedal hadde på sin side, ifølge Hermansen, hatt flere merkelige opplevelser med sin kontortelefon, og hadde instruert sin sekretær om å ta dette opp med Hermansen. Hermansen skal ha meldt Rettedals problemer til politiet, uten resultat. Rettedal tidfester selv dette i samme artikkel til tidligst i 1983, etter at departementet hadde flyttet til nye lokaler. Dvs. at dette mest sannsynlig hadde skjedd før Hermansen angivelig oppdaget sin avlytting (rekkefølgen mellom disse er uklar i Hermansens uttalelser til BT).

Det er interessant å notere seg at Rettedal ikke kommenterer avlyttingen av Hermansen overfor Bergens Tidende i den her siterte BT-reportasjen av 4. desember 1993. Det gjorde han heller ikke da VG 28. november 1993 – en uke før – kom med meldingen om at flere statsråder i Willoch-regjeringen hadde følt seg avlyttet og intervjuet Rettedal om dette1. Det ser således ut til at han husker sine egne telefonproblemer av 1983 eller noe senere, men ikke Hermansens av 1984-85. Det fremgår også at Rettedals problemer ble politianmeldt, men ikke at Hermansens problemer med sin kontortelefon ble det – bare sukkerbitene i privattelefonen

Hermansen kjente nå ifølge det han idag forteller til tre forskjellige avlyttingssaker: Ham selv hjemme, ham selv på kontoret og Rettedals. Rettedal kjente neppe mer enn sin egen, og var åpenbart så mye i tvil om dette at han i likhet med andre statsråder ikke gjorde annet enn iblant å snakke med andre kolleger om det – «over kaffen». Men for Hermansen som angivelig to steder helt konkret hadde hørt avspillinger over telefonen og helt konkret runnet avlyttingsutstyr, var det intet grunnlag for tvil. Han burde selvsagt ha tatt initiativ til en skikkelig orientering for statsministeren og Regjeringen. Hvorfor gjorde han aldri det?

1 VG 28. november 1993.