25.8 Tollefsen-saken

Det materielle innhold i denne saken, som gjelder forbundssekretær Bjarne Tollefsen i Norsk Kommuneforbund, er gjennomgått i kapittel 21.10.

La oss kun minne om at han i 20-25 år var offer for en koordinert strategi som omfattet kriminalisering, diskreditering, innbrudd/tyveri, voldshandlinger med biler og trusler pr telefon, samt avlytting og trakassering.

Vi minner spesielt om at det i 1991 ble avslørt at det i Tollefsens bolig var installert en «ekstra telefonlinje» – ukjent for ham – som han delte med en annen person. Dette er en velkjent avlyttingsmåte når man kan lytte fra en fast base i nærheten. Da han tok opp denne saken med det lokale Televerk, fikk han klar beskjed1:

«Skal du få rettet på dette, må du gå helt til topps i Televerket.»

Det vil si til tidligere departementsråd og finansråd, og daværende og nåværende teledirektør Tormod Hermansen (mer om Hermansen i kap. 25.9).

Vi minner videre om at Tollefsen hadde et møte med Oslos politimester Willy Haugli, som på slutten av samtalen viste Tollefsen et bilde av en person og spurte om dette var sjåføren av bilen som presset ham av veien. Tollefsen var ikke i tvil2:

«Mannen på bildet var samme person som hadde presset meg av Mosseveien».

Haugli hadde imidlertid ikke jurisdiksjon, og sendte saken til Romerike Politikammer, der den ble gravlagt av politimester Knut Austad, Iver Frigaards forgjenger i Overvåkingspolitiet!

Hvem sto bak? Tollefsens egen vurdering var3;

«Jeg er kommet til at jeg har vært utsatt for noe av det samme som det statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas kaller ‘den fjerde tjeneste’ – en politisk overvåkning med bruk av de tre hemmelige tjenester her i landet …»

Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad’s vurdering var4:

«EN FJERDE TJENESTE? … På samme måte som det nå etter alt å dømme er tale om grupper med tilknytning til Overvåkningspoliti og E-tjeneste – men som de formelle organer ikke har noen kontroll med – skjedde nøyaktig det samme i Ap og LO. Det får ikke hjelpe at det var ledende tillitsmenn som sto for dette. Like fullt var det ulovlig og et moralsk svik mot organisasjonene.

Hensikten helliger slett ikke midlene.

Problemet nå er hvordan myndighetene skal få kontroll med disse som driver ‘på siden’ av overvåknings- og etterretningssystemene etter at politikerne ønsker å vaske opp.»

Til tider – som i Tollefsens tilfelle – kan det virke som man i disse gruppene har med til dels farlige og uberegnelige folk å gjøre. For noen kan det skyldes idealisme på misforstått grunnlag. Det farlige er at de av outsiderne som regner seg som ‘samfunnets støtter’, legger spiren til en ren mafiavirksomhet.

Forfatteren og journalisten Kjell Fjørtofts vurdering var:5

«TOLLEFSEN BLE OVERVÅKET. FJØRTOFT KJENNER IGJEN METODENE: – Jeg tror på historien til Bjarne Tollefsen …

… samarbeidet mellom overvåkningspolitiet, etterretningstjenesten, LO og Ap er blitt ‘den fjerde tjenesten6.

Det har utviklet seg en subkultur som henger der fremdeles. Dette er personer som går rundt og vet mye om andre, og bruker denne informasjonen, eller lar være. Alt som foregår i skjulte kulisser, er en abnorm kultur …»

Det er neppe overraskende at det også er vår vurdering.

Hva gjør så denne saken så spesiell at vi kommer tilbake til den for annen gang? Fordi den er nær sagt den eneste saken som har fått en lykkelig løsning! Vi varslet i kap. 21.10 at vi ville komme tilbake til hvordan lokket endelig ble satt på denne saken, slik at det ikke ble nødvendig å ansette Iver Frigaard som Iokkvakt, når han søkte politimesterstillingen på Romerike etter sin POT-forgjenger Knut Austad. Slik gikk det til, først som beskrevet offentlig i Akershus Arbeiderblad/Romerikes BIad7:

«SAMFUNNSTOPPENE SOM REDDET MEG: Men Bjarne Tollefsen har ikke latt seg vippe av pinnen. Han har gått på jobb hver eneste dag.

– Hvordan har du greid det?

– Redningen er at jeg ikke har gått med dette alene. Hadde jeg blitt avvist av politimester, partisekretær og LO-leder, hadde jeg vært ille ute. Da kunne jeg ha sluttet å stole på meg sjøl.»

Merk at det bare er én «partisekretær» i Ap, nemlig Youngstorg-sjefen sjøl, den gangen Thorbjørn Jagland. Det er også bare én LO-leder, Yngve Haagensen. Det er flere politimestre, men det fremgår klart at den eneste som hjalp Tollefsen, var politimester Willy Haugli.

I personlig samtale med oss har Tollefsen opplyst at det høsten 1992 kom en henvendelse til ham om denne saken fra Statsministerens kontor. Vi kjenner ikke til innholdet, men etter dette ble aksjonene mot Tollefsen plutselig avblåst.

Ut fra disse opplysningene antar vi følgende har skjedd: Systemet har kjørt som vanlig mot Tollefsen, og glatt manipulert bort selv de åpenbare bevis som lå i identifikasjonen av terrorist-sjåføren fra Hauglis bilde og den ‘ekstra’ telefonlinjen. Systemet har god erfaring med at dette går bra, fordi man har kontroll med politi og påtalemyndighet og vet at nesten alle gir opp når de ikke kommer noen vei der. Men Tollefsen gikk videre. På samme måte som vi gikk til Stortinget, gikk Tollefsen til en høyere makt: Sin egen toppsjef, LO-sjef Haagensen. Vi vet ikke hvor dypt Haagensen er involvert i systemet – om i det hele tatt – men kan levende forestille oss at han ihvertfall er blitt forbannet fordi Gro & Co har satt apparatet inn mot LO ‘s egen forbundssekretær! Vi tipper Haagensen har tatt med seg Tollefsen til Jagland og lest opprørsloven for ham.

Jagland har selvsagt da løpt til Gro og Trond. Alle visste at det nå brygget opp til rabalder omkring vår sak og boken «Vi som styrer Norge», og de må ha kommet til at det viktigste var å holde fronten mot Stortinget. En to-fronts krig mot både LO og Stortinget var ikke tenkelig. Derfor måtte det sluttes fred med Tollefsen. Slik ordre ble da gitt, og aksjonen stoppet nesten helt opp. Siden har det kun vært noen merkelige opplevelser med telefonen, ifølge Tollefsen8. Det er vel ikke urimelig om systemet fortsatte å sjekke om han holdt seg på matta ihht avtale?

Nå gjorde han ikke det, i og med at han gikk ut med hele historien vinteren 1993. Forklaringen han ga var9:

«- Hvorfor står du nå fram og forteller din historie?

– Både LO-lederen og partilederen har sagt at alle kort nå må på bordet. Mitt håp er at all ulovlig politisk overvåking og trakassering skal opphøre en gang for alle.»

Som man reder, så ligger man. Man kan ikke stole på noen nå til dags. Selv de man har fått satt lokk på skal på død og liv ta en bokstavelig! Forbannet ergerlig. Men om Tollefsen lot som han var naiv, tror vi han var snedig. Han visste at han hadde LO-beskyttelse.

Vi noterer oss derved at det er langt bedre å ha beskyttelse av LO enn av Stortinget.

Det er intet i Tollefsens sak vi ikke har kjennskap til: Ekstra telefonlinjer, bilterror, trakassering, kriminalisering, innbrudd osv osv. Vi har også tatt kontakt med «samfunnstoppene»: Grete, Gro, politi, påtalemyndighet & Co, men vi har ikke fått noen hjelp. Ikke Ronald Bye heller, forresten, selv om også han skrev brev til Gro!

Vi må forstå det slik at «den fjerde tjeneste» frykter LO, men manipulerer Stortinget. Det er nesten som vi får lyst til å ringe Haagensen for å høre om han har egnede major- og redaktørforbund å tilby medlemskap i.

Hvem er så denne ledelsen av «den fjerde tjeneste»? Aldri er vi kommet nærmere. Sporene er fulgt til Jagland og Brundtland. Om ikke de utgjør ledelsen personlig, er det opplagt at de har makt til på øyeblikket å stanse «den fjerde tjenestes» operasjoner. Da må de ihvertfall kjenne ledelsen, ganske intimt vil vi tro, og sitte på toppen av noen topphemmelige kommandolinjer.

Kan aksjoner iverksettes like glatt som de kan stoppes gjennom disse kommandolinjer?

Vi slutter oss til Tollefsens sitat fra Torbjørn og Gro: «Alle kort må på bordet!» Men da må nok Torbjørn og Gro på bordet selv.

1 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 30. november 1993.

2 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 1. desember 1993.

3 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 30. november 1993.

4 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 2. desember 1993 på lederplass.

5 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 1. desember 1993.

6 For ordens skyld: Dette er identisk med vår egen definisjon av «den fjerde tjeneste», men det er litt flere deltakere.

7 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 30. november 1993.

8 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 30. november 1993.

9 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 30. november 1993.