25.7 Inger Lise Gjørv

Daværende odelstingspresident Inger Lise Gjørv var – som det fremgår av forrige kapittel – skyggeordfører for Ap under behandlingen av overvåkingsmeldingen, og gikk opp i denne rollen med den aller største entusiasme: Hun kjempet «med nebb og klør» mot ethvert forslag fra opposisjonen, fra parlamentarisk gransking av vår sak til det nye, stortingsoppnevnte, kontrollorganet. Som skyggeordfører hadde hun rapportansvaret fra Stortinget til Regjeringen, og må ha rast som en pendel mellom Stortinget, Justisdepartementet og Statsministerens Kontor i ukevis etter at hun først må ha slått alarm da de første spørsmål om «Setsaas-saken» dukket opp.

Regjeringen må ha fryktet dette hele det foregående år. Der har man jo visst om samordningen mellom politiet og Kontrollutvalget sommeren 1992 for ikke å etterforske, og grudd seg for å legge frem en melding som ga Stortinget anledning til å bore i dette – for vi hadde jo samme høst gitt klar beskjed til Lier om at vi ville gå til Stortinget. Denne høsten utkom også «Vi som styrer Norge»1 med nye muligheter for bråk i Stortinget. Vi meldte også senhøstes til Lier at vi hadde avdekket en ny overvåkingsleilighet. Det var nok høy beredskap i Justisdepartementet, og sikkert av disse grunner at meldingen ble forsinket og vår sak kamuflert ned til ett eneste ord – «Setsaas-saken» – under en opplisting. Men man holdt nok øyne og øre åpne, enda mer fra «bråket» startet i forsvarskomitéen, og disse øyne og øre tilhørte i første rekke fru Gjørv.

Inger Lise Gjørv hadde sittet på Stortinget siden 1977 og skulle ikke ha gjenvalg. Den siste perioden hadde hun sittet i justiskomitéen, men hadde aldri tidligere hatt ordet i Stortinget i noen overvåkings- eller etterretningssak. Det hadde hun heller ikke de foregående fire årene da hun satt i energi- og industrikomitéen.

Det må således ha vært helt andre årsaker til at Inger Lise Gjørv ble betraktet som velegnet til å prosedere Regjeringens sak i komitéen. Det beviste hun også, ved i komitéen systematisk å motarbeide så godt hun kunne alle forslag om gransking eller reformer.

Under debatten i Stortinget ble oppgaven en annen: Å late som om Arbeiderpartiet nærmest fløt over av vilje til å oppklare2:

«En annen grunn til Arbeiderpartiets avventende holdning har vært at man ønsket først å se resultatet av granskningskommisjonen, det vil si det såkalte Nygaard Haug-utvalget. Alle påstander, rykter og mistanker om tidligere misbruk skal granskes. Gjennom denne granskningen skal alle eventuelle skjelett ut av skap og opp av kjellere.

På grunnlag av denne granskningen skulle så konklusjoner trekkes for kontrollen av tjenestene i fremtiden …»

«Avventende holdning» er her en eufemisme for «bitter, men tapende forsvarskamp», se kapittel 14. Det er vel en lovlig omskrivning for en politiker.

Verre er det at det her innrømmes at Nygaard Haug-utvalget skulle brukes som prøvesten på om en ny kontrollordning var nødvendig. For «innsiderne» i Ap var jo nå allerede på det rene med at dette var et rent hvitvaskingsutvalg. Så betrodd som Gjørv var, visste hun nok det. Og hun visste nok også at Nygaard Haug i dypeste hemmelighet hadde sluppet å ta Lillehammer-saken. Så «skjelettet» fra Lillehammer ville ihvertfall forbli i skapet!

Videre sa hun:

«Det er med stor interesse vi vil følge oppklaringen av årsaken til den fullstendige helomvending i disse to partier (H og Frp) …

Til dette spørsmål står det forøvrig en meget interessant artikkel i Aftenposten idag av Harald Stanghelle. Den avkrefter ikke vårt inntrykk av at Høyre har bygget sin helomvending på rykter som er så løse at ingen tør stå frem, langt mindre anmelde dem.»

Og fire setninger senere:

«En tredje årsak til at Arbeiderpartiet har vært forbeholden, er den konkrete sak som synes å ha hatt avgjørende virkning så Fremskrittspartiet og Høyre skiftet mening, nemlig den såkalte Setsaas/Ramm-saken. Denne blir imidlertid gransket av Riksadvokaten …»

Har det gått fullstendig virvarsen for Gjørv? I det ene øyeblikket er vår sak så løs at vi ikke tør stå frem, langt mindre anmelde, og i det neste øyeblikket kjenner hun ikke bare våre navn, men er kjent med at Riksadvokaten nå har fått vår henlagte anmeldelse til behandling!

Men for at ingen skal misforstå «forbeholdenheten», avsluttet hun3:

«Og helt til slutt vil jeg understreke igjen at Arbeiderpartiet har ingenting å skjule og har ikke noe ønske om å skjule noe som helst i forbindelse med de hemmelige tjenester!»

Fru Gjørv har nok hørt historien om den taleren som skrev i sitt manuskript: «Svakt argument – hev stemmen!». Hun fikk svar fra Lisbeth Holand4:

«Når Gjørv sier at Arbeiderpartiet har intet å skjule, har jeg to små kommentarer til det. Hvordan vet hun det? Kan hun ikke like gjerne si at Arbeiderpartiet har intet mer å skjule? Jeg har jo aldri hørt at Arbeiderpartiet har hatt noe å skjule når det gjelder de hemmelige tjenestene, men avsløringene har kommet …»

Gjørv hadde ikke så mye nytt å svare med5:

«Jeg tror ingen kan vite idag hva som ligger i fortiden med hensyn til hva som ar skjedd i de hemmelige tjenester, og det er jo nettopp derfor vi skal få granskning av dette. Men Arbeiderpartiet aksepterer ikke idag noen form for gråsone mellom overvåking eller E-tjeneste. Vi aksepterer ikke noen form for lovbrudd, som det er ved ulovlig overvåking. Det er derfor jeg sier. Arbeiderpartiet har ingen ting å skjule!»

– bortsett fra at det i det siste innlegget kom inn et lite ord – «idag» – som kanskje kan tas som en aldri så liten innrømmelse vedrørende «igår»?

Det er da svært interessant å notere at Gjørv, etter å ha overtatt jobben som fylkesmann i Nord-Trøndelag (en av de få som får sitt eget hjemfylke!) som takk for lang og tro tjeneste, i juli 1994 dukker opp som deltaker i serien av bekjennelser om å ha vært avlyttingsobjekter. Det skjer etter at både Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget har gjort seg ferdig, og omtrent samtidig som Televerk-direktør Tormod Hermansen (A) blir «autorisert» som avlyttingsobjekt av Edward Dahl (se kap. 25.9). Ifølge VG6

«… holder (Gjørv) det for sannsynlig at hun ble ulovlig telefonavlyttet i 16 år …

Med jevne mellomrom gjennom hele hennes tid på Stortinget var hun utsatt for uregelmessigheter på telefon …

Uregelmessighetene oppsto i telefonene i stortingsleiligheten i Parkveien i Oslo og hjemme på Sandvollan i Nord-Trøndelag. … fra 1977 til 1993.»

Men mens overvåkingssjef Hans Olav Østgaard & Co nøyer seg med å skylde på spøkefugler og amatører (se kap. 21. 41), har Gjørv et annet syn (det ville jo være rart med samme spøkefugl både i Oslo og Nord-Trøndelag i så lang tid):

«(Hun) tror ikke det er Norges hemmelige tjenester som har avlyttet henne. Derimot utelukker hun ikke at utenlandsk etterretning står bak.

… Jeg tror mer på at det kan være andre lands hemmelige tjenester eller økonomiske interesser som er ansvarlig.»

Men det må da være enda mer alvorlig! Gjørv må i sine 16 avlyttede år (1977-93) ha notert seg den ene etter den andre av meldingene fra andre som har ment seg avlyttet, og forstått at dette i tilfelle må dreie seg om en meget omfattende offensiv aktivitet fra fremmed makt. Hvis vi hadde hatt normale forhold her i landet – som Gjørv med slik styrke hevdet i justiskomitéen – ville jo de egnede norske organer satt himmel og jord i bevegelse for å oppklare dette. Vi hadde jo kald krig til langt inn på 80-tallet!

Hva gjorde hun så med dette?

«Likevel har Gjørv aldri vurdert anmeldelse. Det gjør hun heller ikke nå.

– Jeg bestemte meg for å leve med det. Noe annet ville føre til reneste forfølgelsesvanvidd. Denne saken vil man likevel aldri komme til bunns i.

Hun var imidlertid svært bevisst på at hun aldri kunne være sikker på om utenforstående overhørte hennes samtaler …

På midten av 80-tallet kontaktet hun imidlertid Televerket … – Men de fant ingen forklaring.»

Hva slags vurderingsevne er dette? Gjørv har vært svært engasjert i utenriks- og sikkerhetspolitikk og sittet i organer som diskuterer meget følsomme nasjonale spørsmål, og venter til den kalde krigen er slutt med å foreta seg noe i det hele tatt? Og selv da syntes hun ikke det var så bekymringsfullt at fremmede etterretningstjenester avlyttet henne og mange andre norske politikere og andre borgere, at hun gadd trekke politiet inn i saken? I 1990 ble hun utnevnt til medlem av Arbeiderpartiets mektige internasjonale utvalg, der hun satt sammen med Trond Johansen, Johan Jørgen Holst, Thorvald Stoltenberg, Thorbjørn Jagland, Per Arne Bjerke og Kaare Sandegren inntil hun forlot Stortinget7. Orienterte hun denne komitéen om avlyttingen etter 11 avlyttede år? Var det da Trond Johansen forklarte henne at det måtte være utenlandske tjenester? Besluttet utvalget da at disse farlige utlendingene skulle etterforskes? Eller kanskje Trond forklarte at det var vennligsinnede, utenlandske tjenester som utførte følsomme avlyttingsoppdrag på vegne av «den fjerde»? Hvorfor sørget han i så fall ikke for å avblåse avlyttingen av utvalgets egne medlemmer?

I januar 1992 ledet Gjørv en delegasjon til Guatemala for å rette søkelyset mot forfølgelsen av fagbevegelsen og undertrykkingen av urbefolkningen i landet. Hun hadde sikkert fått vite av sin komitékollega Trond Johansen om Guatemalas nære samarbeid med Mossad, men tenkte hun seg ikke muligheten av at denne alliansen kunne ha lyttet på henne for å ødelegge for delegasjonen? Hun har sittet i parlamentariske organer som diskuterer meget følsomme nasjonale spørsmål, bl.a. styret for Arbeiderpartiets stortingsgruppe (og selvsagt Presidentskapet) og synes ikke det er særlig bekymringsfullt at fremmede etterretningstjenester avlytter henne og mange andre norske politikere og andre borgere? Hun satt i 8 år i Stortingets industrikomité som behandler store og hemmelige industrisaker, og tar det med knusende ro at «økonomiske interesser» lytter dag ut og år inn?

Som «innsider» måtte hun jo forstå at Televerket bare er riktig adresse for tekniske problemer. Mistanker om ulovlig avlytting skal i Norge meldes til politiet.

Hvordan kunne hun være så sikker på at etterforskning var nytteløst (det er det jo ut fra det vi vet, men det har årsaker som Gjørv benekter!), når hun visste hun var under regelmessig avlytting? Hvorfor kontaktet hun bare Televerket én gang, men hverken politiet, POT eller f.eks. departementsråd Leif A. Eldring i Justisdepartementet, som Hermansen gjorde? Hvorfor holdt hun både egne og ikke-sosialistiske regjeringer uvitende?

Da hun kjempet mot hvert eneste granskningsforslag i justiskomitéen, satt hun altså selv med denne kunnskapen om å være avlyttet selv. En ting er jo at hun ikke ville sløse bort penger på en unødvendig granskning av norske tjenester som hun slett ikke mistenker. Men hun var heller ikke det minste bekymret over at de samme norske tjenestene ikke ser ut til å komme noen vei med å finne de virkelige synderne, enten de er spøkefugler, industrispioner eller utenlandske E-foIk. Burde hun ikke med sin overbevisning om at avlytting finner sted, av noen, sørge for at justiskomitéen ihvertfall bevilget skikkelig med penger til forsterket etterforskning av denne kriminaliteten?

For det vi har bedt om er jo nettopp at sakene om avlytting skal etterforskes, uansett hvor man kommer. Det var Gjørvs egen regjering som nedsatte Nygaard Haug-utvalget, som gikk motsatt vei: Kikket i tjenestenes arkiver og slo seg til ro med at intet skummelt var å finne der.

Så det store spørsmålet: Hvorfor går hun etter 17 år ut med denne historien akkurat etter at Dahl og Nygaard Haug har frikjent Regjeringen og tjenestene, men slik at nesten ingen andre tror på dem? Hvorfor gikk hun ikke selv til noen av etterforskerne med sine «observasjoner»? Kan det være fordi hun har en anelse om at det kanskje ikke er utlendinger som driver mest med avlytting i dette landet likevel? Kan det være fordi det nå dukket opp dusinvis av avlyttingshistorier fra personer som man godt kan tenke seg at Ap-ledelsen hadde motiv for å avlytte, men sørgelig få som tilhører den indre Ap-makten og dens lojale medspillere, som man jo skulle tro sto øverst på avlytternes liste hvis det var noen andre? Kan det tenkes at det aldri var noen avlytting av Gjørv i det hele tatt? Kan det tenkes at «noen hadde snakket sammen» og funnet ut at Dahls og Nygaard Haugs troverdighet måtte styrkes ved å bringe inn utlendinger og økonomiske interesser siden «spøkefuglene» ikke hadde gått så bra? Kan det tenkes at «noen» fant ut at man skulle finne en lojal vingårdsarbeider som kunne «ta jobben»?

Og hvem kan det hende at «noen» var? «Noen» som har ekspertkunnskap om desinformasjon, «noen» som kan finne ut hvem som i årenes løp har innlevert småklager på telefonen og «noen» som lett kan kommandere sine tropper?

Som mange vet, er det få som har så gode grunner til å takke sitt parti for sin karriére som Inger Lise Gjørv.

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

2 Stortingstidende 18. juni 1993. Side 4909.

3 Stortingstidende 18. juni 1993. Side 4910.

4 Stortingstidende 18. juni 1993. Side 4914.

5 Stortingstidende 18. juni 1993. Side 4916.

6 VG 5. juli 1994.

7 Om en del av vervene etc., se Arbeiderpartiets beretning 1990-92.