25.4 Gro bruker dekkhistorie

Vi skal nå gå grundigere inn på et forhold knyttet til «den hete våren» 1993 i Stortinget, tidligere omtalt i kapittel 14. Vi minner kort om:

• at justiskomitéen undret seg over hva «Setsaas-saken» var
• at det på gangen i forbindelse med et møte i komiteen der statsråd Faremo og departementsråd Leif A. Eldring deltok ble opplyst at det var «en liten fillesak»
• at justisministeren forsikret om at det ikke pågikk noen overvåkingsaksjon mot oss
• at komitéens ikke-Ap-del etter avhør av Kontrollkomiteens formann, h. r. adv. Hans Stenberg-Nilsen, som møtte i et nytt møte sammen med statsråd Faremo, og ekspedisjonssjef Ingelin C Killengren¹ fattet mistanke om en samordnet aksjon mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget
• at komitéflertallet mente det kunne være langt mer i vår sak enn det som ble opplyst
• at komiteen nektet statsråd Faremo å komme i et tredje møte der hun ville orientere om Oslo Politikammers etterforskning; nå hadde komitéen mistet tillit til statsråden og ønsket ikke høre mer på henne
• at flertallet nå mente at særlig justisvesenet trengte granskning
• at det ble fremmet forslag fra nåværende stortingspresident Edvard Grimstad (Sp) om parlamentarisk granskning
• at forsvarsminister Jørgen Kosmo «stjal» granskningen ved å bringe Riksadvokaten og hans «spesialgransker», førstestatsadvokat Edward Dahl, på banen

Under denne prosessen hadde vi orientert justiskomitéen og endel av dens enkeltmedlemmer så godt vi kunne. Blant de enkeltpunkter som ble bragt opp, var episoden i november/desember 1991 da vi avslørte flere biler som spanet på oss. Vi fikk sjekket bilnumrene på to av bilene, som viste seg å være registrert på Justisdepartementet. Vi kan her avsløre at det ikke bare var to, men minst fire og muligens fem biler.

Da vi meddelte dette til vår engasjerte privatetterforsker Trygve Lauritzen (på dette tidspunkt regnet vi ham fortsatt som «vår»), tok det ikke lang tid før han kom tilbake med tilbakemelding fra politiinspektør Leif A. Lier ved Oslo Politikammer: Ja, det var hans biler, men det var del av hans etterforskning i vår sak: De «spanet på spanerne» som vi hadde klaget på. Det trodde ikke vi på, fordi vi ikke hadde sett noen annen etterforskning fra hans side (siden fikk vi bevist at den var så nær null som den kunne komme, og at den siste fasen beviselig var ren tildekning, se kapittel 11). Vi hadde allerede på dette tidspunkt mistanker om at Oslo Politikammer hadde påtatt seg en såkalt «konverteringsaksjon» for at den ulovlige overvåking ved E-tjenesten/Mossad skulle beskyttes mot avsløring og samtidig kamufleres som en politimessig overvåking, men vi kunne den gangen ikke bevise det.

Vi meddelte justiskomitéen både om vår avsløring av spanerbilene, Liers forklaring og at vi ikke trodde på den.

Etterhvert ble historien kjent for pressen, herunder at det var Justisdepartementets biler. Det kom reportasjer i både VG og Dagbladet, og det ble avgitt endel kommentarer fra politikere. Dette var etter at vår sak i komitéen var blitt «løst» av Kosmo, og mens komitéen behandlet spørsmålet om et helt nytt kontrollutvalg som også skulle omfatte E-tjenesten.

10. juni 1993 kunne Bergens Tidende melde²:

«STATSMINISTEREN VIL ROE NED ‘HYSJ-SAKEN’: Statsminister Gro Harlem Brundtland kastet seg i går med full tyngde inn i Ramm/Setsaas-saken for å få en slutt på konfrontasjonen i justiskomitéen mellom Arbeiderpartiet og en samlet opposisjon …

Samtidig har Justisdepartementet sendt ut en pressemelding som avviser at departementet eller ansatte i departementet skal stå bak eller være involvert i ulovlig overvåking.»

Dagen før hadde statsministeren innkalt de parlamentariske lederne for å drøfte den parlamentariske krisen³. Samme dag, 9. juni 1993, ble det holdt et topphemmelig møte i E-tjenestens hovedkvarter i Grønlandsleiret. Med på møtet var ihvertfall den sittende E-sjef Alf Roar Berg og hans nestkommanderende Trond Johansen, tidligere E-sjef Jan Ingebrigtsen, tidligere E-sjef og forsvarssjef Sven Aage Hauge og tidligere E-sjef og forsvarssjef Fredrik V. Bull Hansen⁴. Det var opplagt at møtet hadde sammenheng med krisen i Stortinget, men ellers er intet kjent fra møtet.

Denne møtevirksomheten og statsministerens personlige engasjement viste at hele problematikken nå ble behandlet på absolutt høyeste plan både i Regjeringen og Forsvaret.

Det er således liten grunn til å betvile at man på dette plan ihvertfall var orientert om, eventuelt hadde utvirket, den pressemelding som samme dag ble sendt ut av Justisdepartementet, referert slik i VG⁵:

«Justisdepartementet går nå i rette med Hans Henrik Ramm og major Johan M. Setsaas, som anklager folk i departementet for å være delaktige i ulovlig overvåking.

Departementet gikk i går til det oppsiktsvekkende skritt å sende ut en lang pressemelding hvor man avviser en av påstandene fra Ramm/Setsaas. Pressemeldingen protesterer mot to reportasjer i VG, én i Dagbladet, og mot uttalelser fra Høyres Kaci Kullmann Five og Ingvald Godal i sakens anledning.»

Aftenposten refererte slik⁶:

«Justisdepartementet slår tilbake mot påstandene major Johan M. Setsaas og redaktør Hans Henrik Ramm har fremsatt i flere media, om at sentrale personer helt til topps i departementet har medvirket til å overvåke dem. Deres ‘bevis’ var angivelig at to biler registrert på Justisdepartementet be observert utenfor Ramms kontorer i Risalléen i november 1991. Departementet gjør det klart at de to bilene tilhørte Oslo politikammer, og at alle politiets biler selvfølgelig er registrert på Justisdepartementet. De to sivile bilene var satt inn i spaning på Setsaas og Ramm nettopp for å klarlegge de påstander de to tidligere hadde kommet med. Dette ble de to orientert om.»

Ikke noe av dette var nytt for oss, eller for justiskomitéen. Vi hadde ikke hevdet at det var folk i departementet som personlig hadde kjørt rundt i bilene, eller en gang kjente denne spesielle operasjonen. Men vi var overbevist om at «spaning på spanerne» var en bløff. Det var i tilfelle det eneste Politikammeret gjorde utenom skrivebordet for å oppklare, men det dukket etterhvert opp en rekke andre offensive aksjoner fra kammeret mot oss (se kap. 18.6). Heller ikke i Liers rapport ble denne spaningen nevnt.

KrF’s justispolitiske talsmann, Svein Alsaker, hadde denne kommentaren:

«- Det er forbausende at Justisdepartementet går inn og påvirker holdningen til en sak som skal granskes uhildet.

Justisdepartementet opplyser i pressemeldingen at to spesielle biler som er anmeldt for spaning på Ramm/Setsaas, i virkeligheten spanet på andre som skulle ha spanet på majoren og den tidligere statssekretæren.

– At politiet har opplyst dette, fremgikk allerede i Ramm og Setsaas’ brev til Stortingets justiskomitéen, sier Alsaker.

I brevet som Ramm/Setsaas sendte til Stortingets justiskomité (delvis offentliggjort i VG fredag), skriver de to om sin anmeldelse av bilene som spanet på dem:

‘Politiinspektør Lier hevdet, da han ble konfrontert med dette, at det var han som hadde hatt spanerbiler ute for å spane på mulige spanere.’

Setsaas har følgende kommentar til hvordan de to bilene, omtalt av Justisdepartementet, oppførte seg:

– Jeg oppdaget og noterte dem i Sinsen-krysset, mens jeg var på vei til Ramms bolig på Slemdal. Politiets kjøretøy la seg plutselig helt opp i bakenden på min bil. Den lå der hele veien – en strekning på omtrent en mil. Hvis denne bilen spanet på en annen som spanet på meg, spanet de på en bil som var mindre enn halvannen meter lang.

Alsaker viser til et brev justiskomitéen tirsdag fikk fra justisminister Grete Faremo. I brevet skriver hun om anklagene om ulovlig overvåking:

‘Det er viktig at slike påstander blir etterforsket og undersøkt på betryggende måte. ‘

– Jeg tiltrer hvert ord, sier Alsaker tørt.»

Den gangen kjente vi hverken Liers notat til politiinspektør Knut Mikkelsen eller den vedlagte rapport fra «vår» etterforsker Trygve Lauritzen med Liers ekstra underbyggende «observasjoner». Det gjør vi nå, og vi kan idag sette kunnskapene derfra sammen med disse episodene. Vi skal nå gå kronologisk til verks:

Gjennom 1991 ble det klart for Lier og derved for overvåkerne at vi hadde avslørt en rekke operasjoner mot oss, særlig organisert av E-tjenesten og Mossad Norge. Lauritzen hadde skrevet rapport om avlytting avslørt i Drammensveien 10 (vedlegg 1), og hadde avslørt meget sterke indikasjoner på romavlytting mot Setsaas’ leilighet på Lindebergåsen.

Det ble nå tvingende nødvendig å «snu» Lauritzen. Like etter nyttår 1992 fikk han tildelt et stort oppdrag for Justisdepartementet vedrørende sikkerhetstiltak under Lillehammer-OL. Han gjorde oss, som allerede var hans oppdragsgivere, ikke før i mars-april oppmerksom på at han hadde tatt et oppdrag for vår formodede motpart og den opplagte interessekonflikt som dermed oppsto. Vi oppdaget det først senere. Nå nektet han å skrive rapport fra funnene på Lindebergåsen.

(Lauritzen gikk nå inn i Kripos-sjef Arne Huuses Lillehammer-team. Huuse er tidligere nestkommanderende for Overvåkingspolitiet (POT) 1977-79, nær venn og kollega av Leif A. Lier ved Oslo Politikammer og sjef for Kripos-etterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger som ble avgitt til Edward Dahls etterforskningsgruppe. De to etterforskerne har nå et spesielt ansvar i å passe på at Lund-kommisjonen, som de nå jobber for, ikke snuser for mye i sporene som alle disse har etterlatt seg!)

Det ble også tvingende nødvendig å kamuflere de ulovlige aksjonene ved «den fjerde tjeneste». Det måtte gjøres ved en kombinert beskyttelses- og konverteringsaksjon som beskrevet foran. Men hvis det skulle igangsettes en politiaksjon, måtte det foreligge et grunnlag.

6. januar 1992 skrev Trygve Lauritzen rapport til Lier om Setsaas’ våpenarsenaler, våpengalskap, Lauritzens tro på at Setsaas bl.a. hadde gjort hærverk på flere biler selv og hvor farlig han var for h. r. adv. Annæus Schjødt. (NB. Vi har ingen garanti for at dateringen er korrekt. Notatet kan godt være skrevet senere og tilbakedatert for alt vi vet.)

Rundt neste månedsskifte inntraff bilepisoden, dvs. at Oslo Politikammer plutselig dukker opp som overvåkere, bare få uker etter at Lauritzen har levert sin rapport, trolig benyttet som forfalsket grunnlag for rettslig kjennelse om «lovlig overvåking»!

27. mai 1992 innleverte vi klage til Kontrollutvalget.

30. juni 1992 innleverte vi formelle anmeldelser til Oslo Politikammer etter sterke anmodninger fra Leif A Lier som nå ville intensivere sin etterforskning.

3. juli 1992 skrev Leif A Lier sitt notat til politiinspektør Knut Mikkelsen, der han redegjorde for sin «etterforskning» så langt, og foreslo «kun å utføre enkelte registerundersøkelser», dvs. ikke noe som helst mer enn han allerede hadde gjort og kunne gjøre uten anmeldelse. Vedlagt notatet la Lier rapporten fra Lauritzen, og Lier bygget i sitt notat iherdig opp under dette ved å si at den kunne kaste lys over Setsaas’ person, at Setsaas var svært nervøs, at han snakket om å utføre uspesifiserte handlinger osv. Mikkelsen sendte notatet til Eidsivating som ikke hadde noen oppfatning om det burde etterforskes mer (i de offisielle dokumentene).

25. august 1992 sendte Lier et kort notat til kriminalsjef Truls Fyhn der det redegjøres for mellomliggende aktivitet, som kun omfatter spekulering om hvordan Setsaas kunne blitt kjent med en bestemt persons identitet, og nytt spørsmål om man skal gjøre mer. Hverken notatet til Mikkelsen eller notatet til Fyhn omtaler «spaning på spanerne». Var det

1. Fordi denne spaningen i virkeligheten hørte til i en annen rapport i en annen sak, nemlig «saken om etterforskning av Setsaas fordi han var farlig for Schjødt», dvs. i virkeligheten den formelle legitimeringsdelen av beskyttelses- og konverteringsaksjonen for overvåkerne? – og/eller:
2. Fordi Lier ønsket å beskytte seg selv, siden han visste at «spaner på spaner»-versjonen ikke var sann og at avhør av sjåførene ville avsløre dette?

Vi antar faktisk at det var begge disse grunnene. Det er ihvertfall ikke lett å se noen andre. Hvis det var sant at bilene «spanet på spanerne», ville det klart vært i Liers interesse å ta det med, fordi det bygget opp under hans åpenbare ønske om å legge vår sak død (han oppdaget neppe noen andre spanere), og ga ihvertfall et visst inntrykk av at han hadde gjort noe. Ellers var notatet tynne greier på begge punkter. (Vi må selvsagt alltid ta forbehold om det fæle fax- og post-viruset som også herjer i Politihuset. Kanskje finnes det flere politidokumenter som ikke ble utlevert slik de skulle. Vi mottar dem i så fall så gjerne – og vil da saumfare dem også for mulige forfalskningsvirus!)

30. september 1992 meddelte Lier i radio at vår sak var henlagt ut fra bevisets stilling.

2. oktober 1992 konkluderte Kontrollutvalget at det ikke var noe å kritisere POT for.

16. november 1992 mottok vi endelig den offisielle meldingen, der henleggelsesgrunnlaget var blitt endret til «ukjent gjerningsmann». Det kunne man ikke ha sagt til Kontrollutvalget, og det var slett ikke det Lier sa til oss: «De dørene kommer ikke politiet igjennom». Men etterpå kunne man prøve seg med et henleggelsesgrunnlag som kanskje ville gjøre det mulig for oss å droppe hele saken «med ansiktet i behold».

26. mai 1993 sa Stenberg-Nilsen til justiskomitéen (i møte der også Faremo og Killengren deltok) at Kontrollutvalget ikke etterforsker selv, når politiet gjør det, og at man stoler på politiets avgjørelse. (Selv om politiet ikke kan komme gjennom «visse dører». Kan ikke Kontrollutvalget heller?). Komitéflertallet og vi forsto at det her måtte være en samordnet «ping pong»-aksjon mellom politiet, som sa de etterforsket men ikke gjorde det, og Kontrollutvalget, som ikke sa noe før i komitéen, men som heller ikke etterforsket fordi politiet angivelig gjorde det. Nå kom kravet om parlamentarisk granskning, Kosmos inngripen etc., og meldinger i pressen om «spaner-saken».

De som var på innsiden visste nå hva ingen andre visste, nemlig at «spaningen» var høyst virkelig og offisielt ledd i en hemmelig etterforskning mot «farlige Setsaas». Det var nok det sjåførene hadde trodd. De visste at det fantes et fabrikkert grunnlag for denne hemmelige offisielle etterforskningen, som i virkeligheten var en beskyttelses- og konverteringsaksjon. De visste at justisministeren nettopp hadde benektet alle former for overvåking av oss. Hvis media og politikere nå festet tillit til vår versjon, risikerte man at det ble gravet videre, og at enten en domsavsigelse for lovlig overvåking, en pressemann som gikk på sjåførene eller hint om Lauritzens rapport ble kjent. Hvert av disse elementene ville blåst hele saken himmelhøyt og ført til at Stortinget straks ville tatt saken tilbake igjen. Vår versjon måtte derfor nå ettertrykkelig torpederes. Den allerede benyttede dekkhistorien om «spaning på spanerne» måtte gis all mulig støtte og autoritet.

26. mai, 31. mai og 4. juni 1993 sendte vi ytterligere orienteringer til komitéen. I den første av disse redegjorde vi for spaningen med biler fra Justisdepartementet, og om Liers dekkhistorie.

Ca. 1. juni 1993 ønsket justisministeren å komme på et tredje møte i komitéen for «å orientere om Oslo Politikammers etterforskning». Vi hadde jo informert komitéen om at den hadde vært praktisk talt ikke-eksisterende. Komitéens flertall hadde imidlertid nå mistet tillit til statsrådens orienteringer og var i gang med å utarbeide et forslag om parlamentarisk granskning av Ramm/Setsaas-saken.

Ap-fraksjonen i Stortinget og Regjeringen reagerte nærmest hysterisk på dette forslaget. Dagbladet skrev at Ap motsatte seg det «med nebb og klør»⁷. Hvorfor det? Hvis Regjeringen hadde rent mel i posen, slik deres egne granskninger «viste» et år senere, var det jo bare å la Stortinget granske og finne ut dette. Hvis det var lovlige aksjoner basert på reelle mistanker eller bevismidler, var det jo bare å si fra om det, så ville Stortinget lagt saken død med en gang. Men det skjedde ikke.

2. juni 1993 uttalte kriminalsjef Truls Fyhn seg til Dagbladet⁸:

«POLITIET SJEKKET: Kriminalsjef Truls Fyhn ved Oslo Politikammer avviser kategorisk påstanden om at politikammeret ikke har etterforsket den såkalte Setsaas/Ramm-saken.

Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas hevder i et brev til Stortingets justiskomité tirsdag at saken ikke ble undersøkt

– Jeg vil fullstendig avvise påstanden. Vi var velvillig innstilt og strakte oss meget langt. Vi gjennomførte undersøkelser, men enten fant vi ikke noe som bekreftet at de framsatte påstander fra Setsaas/Ramm var riktige, eller så fant vi naturlige forklaringer …»

Hvorfor denne beskrivelsen av etterforskningen er fullstendig forvridd i forhold til det vi selv visste og de fakta som vi senere fikk se av Liers rapporter til Mikkelsen – og Fyhn – har vi gjennomgått tidligere, i kapittel 11.

Vi noterer imidlertid her at kriminalsjef Fyhn etter alt å dømme lar seg bruke på få døgns varsel til å få frem den orientering til justiskomitéen som statsråden ikke hadde fått gi. Hadde dette vært en korrekt beskrivelse er det ikke noe å si på det. Men det er det ikke. Det er ledd i arbeidet for å dekke over den koordinerte aksjonen mellom politiet og Kontrollutvalget for ikke å etterforske som Stortinget nå var på sporet av, og derfor ledd i statsrådens kampanje for å hindre parlamentarisk granskning.

Men det virket ikke. Forslaget om granskning gikk videre i komitéen. Ap kjempet en desperat, men tapende kamp i komitéen under ledelse av særlig odelstingspresident Inger Lise Gjørv, som hadde hovedansvaret på Ap-siden i egenskap av «skyggeordfører»⁹.

Samme dag, 2. juni 1993, ble Riksadvokaten ifølge hans egen pressemelding¹⁰ kontaktet av statsråd Faremo som nå orienterte ham om innholdet i ett av våre notater. Bare timer senere kan statsråd Jørgen Kosmo dra ned i Stortinget for å fremlegge tilbud til komitéen om en «løsning» der Riksadvokaten igangsetter etterforskning mot at Stortinget dropper sin egen granskning.

Allerede neste morgen, 3. juni 1993, sendte Riksadvokaten ut pressemelding om at han hadde nedsatt en etterforskningsgruppe under ledelse av førstestatsadvokat Edward Dahl.

Det er åpenbart at systemet arbeidet på absolutt høytrykk i regjeringskontorene i denne perioden for å hindre granskningen. Det er bemerkelsesverdig hvordan både landets kriminalsjef og landets riksadvokat stiller opp for Regjeringen nærmest på minuttet, mens det naturlige for etater som dette skulle vært å holde seg langt unna så lenge en sak ble behandlet i Stortinget. Dessuten trenger en Riksadvokat alltid en viss tid på å vurdere en sak av denne type og eventuelt iverksette tiltak. Nå skjedde det med overlydshastighet!

Kan det være noen tvil om at denne kategorien embetsmenn må ha marsjordre direkte fra Statsministeren for å opptre på denne måten? I tillegg må de ha forstått at de begge var så grundig innblandet fra før at de visste de selv ville komme inn i betydelige problemer hvis Stortinget fikk trenge til bunns i deres egen medvirkning.

Komitéflertallet hadde bestemt seg for at det vanskelig å motsette seg «Kosmo-løsningen», men hadde svært bange anelser (se kap. 15). Adresseavisen skrev f.eks. at¹¹

«reaksjonene var tildels meget sterke i Stortinget – forståelig nok».

Blant de uttalelser som ble avgitt denne dagen (flere er referert i kap. 15) minner vi om Carl I. Hagen til Arbeiderbladet¹²:

«Fremskrittspartiet reagerer meget skarpt på Riksadvokatens beslutning om å granske Ramm/Setsaas-saken …

Dette har fått Frp-leder Carl I. Hagen til å reagere skarpt; han påstår at Riksadvokatens initiativ skyldes press fra Regjeringen …»

VG skrev¹³:

«Opposisjonen så straks Regjeringens hånd bak vrien, men kunne intet gjøre. Det ‘politiske håndgrepet’ gjorde det unødvendig med en parlamentarisk gransking …

Nyheten var knapt kjent før opposisjonen svarte: l en pressemelding på 16 linjer krevde justiskomitémedlemmene fra Høyre, Frp, SV, KrF og Sp at Stortinget skal opprette et felles kontrollutvalg for politiets overvåkingstjeneste og den militære etterretningstjenesten. Det skal erstatte dagens kontrollutvalg for overvåkingstjenesten, oppnevnt av Regjeringen …»

Etter at de hadde måttet gi fra seg vår sak, gikk de således med fornyet kampvilje for alvor i gang med neste sak! Fortsatt 3. juni 1993, ifølge Adresseavisen¹⁴

«(samlet) samtlige opposisjonspartier i Stortingets justiskomité … seg om et forslag som det åpenbart ligger utrolig mye sprengkraft i: Stortinget skal opprette og styre et felles kontrollorgan – med utvidet mandat – for Overvåkingspolitiet og den militære etterretningstjenesten …

Slik formannen i justiskomitéen, Olav Akselsen fra Ap, ordla seg, kan det ikke tolkes på annen måte enn at partiet setter Regjeringens fremtid inn på å få avverget at Stortinget overtar ansvaret for å kontrollere de hemmelige tjenester. …

Det er påstandene fra tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan Setsaas om ulovlig overvåking i stort omfang som utløste forslaget fra komitéflertallet …»

Vi hadde forøvrig ikke bedt om noe slikt forslag. Vi ønsket en parlamentarisk granskning og prøving av bevismidlene i vår sak, særlig dekkaksjonen mellom politiet og Kontrollutvalget. Men vi har visst fått æren eller skylden for dette også, og får bare notere oss det.

I denne perioden var det et meget spent forhold mellom flertall og mindretall i komitéen. Aftenposten skrev f. eks.¹⁵

«Partienes holdninger ble i går hele tiden kunngjort i form av pressemeldinger og uttalelser til journalister. Det reagerte Ap sterkt på …

Akselsen og Gjørv reagerer også på at Ap overhode ikke fikk vite noe om de andre fem partienes forslag før det ble lansert for offentligheten. – Vi ble ekskludert fra deres drøftelser. …»

4. juni 1993 bragte VG innholdet av et nytt notat fra oss til komitéen¹⁶:

«JUSTISDEPARTEMENTET ANKLAGET: Justisdepartementet er en av de hovedanklagede i Ramm/Setsaas-saken, som departementets egne underordnede – riksadvokaten og politiet – skal granske.

Dette oppsiktsvekkende faktum kommer frem i et fortrolig notat medlemmene av Stortingets justiskomité får på sitt bord idag. VG kjenner innholdet i notatet, som slår bena under troverdigheten i det initiativ til gransking riksadvokaten tok i går – etter påtrykk fra Justisdepartementet.

Anklagene går ut på at toppfolk i departementet er involvert i en ulovlig etterretningsvirksomhet som overfor stortinget er blitt kalt «Den fjerde tjeneste».»

Spesielt bringer VG nå historien om Justisdepartementets spanerbiler:

«November 1991: To biler registrert på Justisdepartementet ble identifisert som spanerbiler med utgangspunkt i Ramms bolig.»

La oss nå huske på at vi hele tiden hadde bedt om en parlamentarisk gransking, og sagt at vi ikke ville samarbeide med noe eller noen som var underlagt Regjeringen. Etter at komitéen hadde måttet gi seg, holdt vi dette spørsmålet åpent inntil 16. juni, da vi meddelte at vi under omstendighetene likevel ville opptre på linje med stortingsflertallets forutsetninger. Men før det var dette usikkert. Ble det stående at vi hadde meget gode grunner til å mistenke Justisdepartementet, ville det virke troverdig at vi nektet å samarbeide med Riksadvokaten, og denne dekkaksjonen ville falle til jorden.

Nå – 9. juni 1993 – var det statsminister Gro Harlem Brundtland ifølge Bergens Tidende «kastet seg inn med full tyngde i Ramm/Setsaas-saken». Det førte bl.a. til Justisdepartementets pressemelding der man ettertrykkelig fastslår «spaning på spanerne» – som var en ren dekkhistorie! Men når den ble kjørt så hardt ble det stående som «påstand mot påstand». Det virket. Stortingets sommerferie inntrådte, og vi så nå ingen mulighet for på egen hånd å legge Dahl-gruppen død fra begynnelsen av. Vi fikk møte opp, og se hva som kom ut av det.

La oss videre notere at pressemeldingen – som også generelt «frikjente» departementene på både politisk plan og embetsplan – nå fungerte som en instruks til Dahl – om han ikke allerede hadde fått den underhånden. Han måtte legge til grunn at det ikke skulle foretas noen granskning av det liljehvite Justisdepartementet – og det fulgte han fra dag én!

Dermed var Stortingets gransking ikke bare «stjålet» av Regjeringen, slik mange aviser senere beskrev begivenheten, men også effektivt skrinlagt fra dag én. Det Dahl foretok seg, hadde intet med forutsetningene for den planlagte stortingsgranskingen å gjøre.

Med de maktforholdene som alle vet hersker i Regjeringen må ingen fortelle oss at Justisdepartementet i denne utrolig dyktige operasjonen handlet på egen hånd, uten statsministerens vitende. I tillegg har vi nå pressens ord for at hun i høyeste grad var i farta. Ingen må heller fortelle oss at Lauritzen skrev sin falske rapport til Lier uten klarering fra sin reelle oppdragsgiver, Justisdepartementet, eller at Lier tok sjansen på disse operasjonene uten ordre fra samme sted.

Ut fra det vi idag vet går det direkte linje fra de helt ulovlige aksjonene ved E-tjenesten, POT og Mossad Norge, til samspillet mellom politiet og Kontrollutvalget, til oppkjøpet av Lauritzen, til beskyttelses- og konverteringsaksjonen basert på Lauritzens notat, til «tyveriet» og skrinleggingen av Stortingets granskning, til Justisdepartementets pressemelding der man viser sitt eget og statsministerens ansikt åpent, og til justisminister Grete Faremo, departementsråd Leif A. Eldring og ekspedisjonssjef Ingelin C. Killengren (det var f eks. disse tre som undertegnet pressemeldingen) under statsminister Gro Harlem Brundtlands instruks og egen «innkasting med full tyngde».

Er det noen som nå forundres over at samme Ingelin C. Killengren – helt uten politibakgrunn – måtte bli politimester i Oslo, forbi en rekke svært kvalifiserte søkere fra politiet? Her finnes det fortsatt kunnskap som det må holdes lokk på. Killengren hadde jo spilt 100% sammen med sin statsråd, herunder under villedningen av Stortinget.

Dagbladet, som – slik vi tidligere har pekt på – er det eneste medieorgan som for egen maskin har avslørt viktige nye forhold i tilknytning til vår sak, og som derfor sikkert på dette tidspunkt ante at det kunne være adskillige ugler i mosen, skrev 12. juni 1993¹⁷:

«DEN STORE SKANDALEN: På få sommeruker er det inntrådt en grunnleggende endring i Høyres holdning til de hemmelige tjenester og de kontrollordninger som er etablert for å overvåke overvåkerne. Avgjørende for denne nyorienteringen sies å være en håndfull henvendelser fra antatt troverdige personer til et av Høyres medlemmer av forsvarskomitéen. Dessuten har en gruppe med en tidligere major og en tidligere Høyre-statssekretær i spissen levert materiale som skal vise at det eksisterer en ‘fjerde tjeneste’ utenfor all kontroll …¹⁸

Uansett hvordan Ramm/Setsaas-saken og de andre av Høyres hysj-historier ender, står vi overfor en formidabel skandale. Har de overvåkede rett i sine fantastiske påstander og antakelser, er dette en av de største overvåkingsskandalene i norsk historie, et norsk Watergate …»

Vi foretrekker å kalle det et solid «Grogate». For i denne saken har det under statsministerens ansvar og instruks vært gjennomført ulovlig diskreditering og tildekking og løyet overfor Stortinget og hele befolkningen.