Det finnes spor etter Hauge nær sagt over alt i Lillehammer-saken, som vi nå vet må ha vært planlagt flere måneder i forveien. Det er ikke usannsynlig at også Hauge traff Mossad-sjefen Zwi Zamir på hans reise til Norge 1-2 mnd før drapet og/eller i forbindelse med Mossad-delegasjonen på seks personer til Israel Krupp på Hundorp, evt. også i forbindelse med det mystiske møtet på restaurant Birkebeineren etterpå. Det er ingen tvil om at Hauge var og er Israels og Mossads «beste venn» i Norge.

Hauge bedrev omfattende lobby-virksomhet i alle faser av Lillehammersaken. Han gikk på påtalemyndigheten (Dorenfeldt) for få holdt alt som ikke direkte berørte det fysiske drapet, dvs. all Mossads øvrige virksomhet både i Norge og andre land, utenom avhørene i retten. På oppdrag fra Israel skaffet han den etter hans mening beste advokaten, Annæus Schjødt, som holdt hovedinnlegget for alle de tiltalte i lagretten. Han drev lobbyvirksomhet overfor Regjeringen for rask benådning av de dømte. Han øvet press mot bl.a. politimester Victor Kongelstad for å få opphevet utvisningen av Sylvia Rafael etter at hun hadde giftet seg med Annæus Schjødt (mislykket i 1976-77 men vellykket i 1978)¹.

Det er bare de siste inngrepene som er synbare. De viser bare en god gammel venn av Israel som brukte sin innflytelse til å forhindre så mye skade som mulig på organisasjonen, og som hjalp sin gamle venn Annæus Schjødt med å få hjem sin nye kone, den dømte agenten Sylvia Rafael.

La oss først slå fast at det med «gammel god venn» er riktig:

Hauge beskrives som noe nær Mossads grunnlegger fordi han åpnet for de jødiske Haganha-leirene i Norge etter krigen. De som ble utdannet var i stor utstrekning med på å etablere Mossad (se kap. 25.19.3).

Hauge sørget for tungtvannsleveransene til Israel i 1959/61 og gjorde derved Israel og som konsekvens Sør-Afrika til atommakter. Dette skjedde bak våre alliertes rygger og innebar i praksis en slags innmeldelse av Israel i NATO «bakveien» ved at Israel nå kunne spille på «the Samson option» (gjensidig ødeleggelse) som selvsagt i neste runde ville medføre angrep på leverandøren Norge og dermed hele NATO (se kap. 5.4).

Hauge må ha vært sentral i forbindelse med at både Norge og Mossad samarbeidet med USA om U-2-programmet (se kap. 3. 4).

Vi kjenner fra før nøkkelpersonene på norsk side under Lillehammer-saken og de parallelle evakueringsøvelsene. Jens Chr Hauge er på mange måter en fellesnevner mellom disse:

Israel Krupp, sjef for Mossad Norge, var en måned før drapet involvert med planlegging av VIP-evakueringsøvelsen; han hadde hatt besøk av en seksmannsdelegasjon fra Mossad i anledning den kommende aksjonen; han visste om et møte på Birkebeineren; han hadde hyppig telefonkontakt med Golda Meir, han visste (ifølge Siljeholt) at det var rett mann som ble tatt på Lillehammer, og han var en nær venn av Hauge. Det var Hauge som hadde tillatt og lagt forholdene til rette for minst to Haganah-treningsleire i Norge i Krupps regi etter krigen og sågar lånt ut våpen fra Forsvaret (se kap. 25.19.3)!

Trond Johansen var E-tjenestens liason til både Mossad, MI6, CIA og IB/Sverige. Han var overordnet Stay Behind-sjefen Sven Ollestad, Blue Mix-sjefen Gunnar Bjålie og Israel Krupp. Det er mulig at Ollestad ble holdt utenfor endel detaljer, men Trond må ha kjent til det meste i sin sentrale liason-rolle. Trond Johansen er utvilsomt en av Hauges menn.

Hauge hadde alltid en sterk personlig interesse for Stay Behind og må ha hatt løpende kontakt spesielt med Blue Mix under ledelse av Linge-kapteinen og Milorg-mannen Gunnar Bjålie som samarbeidet nært med Israel Krupp og Mossad Norge og som la opp evakueringsøvelsen i juli 1973 fra Lillehammer og sørover

Det mest påfallende ved VIP-evakueringsøvelsen fra Lillehammer og sydover var at Israel Krupp, som ikke hadde noen verv i Stay Behinds ledelse, ble trukket inn i den operative planleggingen sammen med Blue Mix-lederen Bjålie (se kap. 25.19.2) og at han da drapet fant sted i mange måneder hadde vært med på å forberede VIP-evakueringsøvelsen. Hvem sørget for å bringe inn Krupp? Hvem sto for den nødvendige koordinering mellom aktørene i Norge, herunder E-tjenestens arvefiende POT? POT har tidligere innrømmet (se kap. 25.19.7) at de lot Mossad-agenter fritt unnslippe med Kiel-ferjen og må ha medvirket på en lang rekke måter forøvrig (se kap. 25.19.12.4).

Idag vet vi også at minst to andre land i tillegg til Norge og Israel var innblandet. En av de Mossad-agentene som utførte drapet var Jonathan Ingleby, israelsk statsborger, men også utstyrt med britisk tjenestepass på sin korrekte britiske identitet². Han må mao. også ha vært MI6-agent og et «joint venture» mellom MI6 og Mossad. De britiske tjenestene, som var med i den koordinerte jakten på München-terroristene, og stilte opp med egen drapsmann, ville etter drapet ikke samarbeide med norsk politi om oppklaringen!

Det er stor likhet mellom Krupps og Inglebys roller.

MI5 og MI6 var ifølge en for tjenestene vennligsinnet kilde som Heradstveit sannsynligvis med i planleggingen av selve Lillehammer-aksjonen³. Det var samtidig som MI6 beordret såvel planlegging, beredskap som gjennomføring av evakueringsøvelsene med Krupp som kombinert norsk/israelsk agent og Ingleby som kombinert britisk/israelsk agent.

Evakueringsøvelsene skulle iverksettes med nøyaktig 7 dagers forutgående beredskap. Drapet fant sted 21. juli. Bevegelsene av Mossad-agentene som ikke allerede var i Stockholm startet 14. juli – 7 dager før! – da Benamane dro fra Sveits⁴. 8. juli hadde Dan Ærbel fått marsjordre til Stockholm sammen med Pistauer og Sevenier for å ligge i venteposisjon fra 10. juli nærmest mulig Norge⁵. Alle lå nå i venteposisjon til énukes beredskapen ble utløst, hvoretter Benamane ble sendt avgårde etterfulgt av de andre agentene i to grupper fra Tel Aviv, direkte til Oslo 18. juli⁶. (Salameh, som man ifølge dekkhistorien angivelig jaktet på, dro til Frankrike tidlig i juli⁷. Da var Bouchiki-henrettelsen forlengst planlagt!)

Vi vet også at teamets «fortropp» hadde møter med svenske IB, del av den svenske «fjerde tjeneste» som der kalles «SAPO», før drapet og der leiet en dekkleilighet med 15 nøkler for 6 måneder. Vi vet at det på svensk side finnes evakueringsplaner for norsk VIP-personell som skal evakueres til Sverige og omvendt. Dette passer meget godt med vår konklusjon om at viktige deler av Harari-teamet ble evakuert av den pågående norske VIP-øvelsen eller i denne kjølvann. Alt tyder på en operasjon som var planlagt av «tjenester innen tjenester» i fire land og Mossad i Israel. Trond Johansen var liason alle veier og kunne forsåvidt ha vært det norske koordinerende ledd for all praktisk oppfølging. Men for å få selve konseptet – hovedplanen – akseptert i fem land var det utvilsomt nødvendig med en enda høyere klarering. Regjeringene måtte for all del holdes utenfor, ihvertfall slik at all etterfølgende benektelse ville være troverdig. Denne øverste klarering må ha skjedd mellom personer som sto regjeringskretser nær fordi de måtte ha tyngde i et eventuelt etterspill og representere skikkelig troverdighet for de tre øvrige partnere. Hvem kunne det være i Norge?

Det er bare én person i Norge som kan være svaret på begge spørsmålene – om intern norsk koordinering og koordinering med de andre medvirkende land – på et overordnet plan.