25.27.1.1 Systemenes skaper og drivkraft

Følgende momenter viser at ingen annen enn Hauge kan ha vært drivkraften bak den opprinnelige oppbyggingen og koordineringen av de hemmelige tjenester og Ap/LO-tjenesten og det nære forholdet mellom disse og Mossad, og at han må ha vært meget nær og hatt betydelig innflytelse på disses aktiviteter gjennom mange år:

Hauge var sjef for Milorg og del av Hjemmefrontens ledelse. Han avsa ca. 80 dødsdommer under krigen og beordret henrettelsene utført. Noen utførte han selv (kap. 8.2)

Hauge var forsvarsminister etter krigen. Det ble aldri utført noen etterprøving/gransking av disse dødsdommene

«Sentrale folk fra motstandsbevegelsen går igjen i Hauges nettverk etter krigen» – dokumentert i Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge», Tiden 1991. Dette nettverket finnes ikke minst innenfor Linge-klubben, Milorg-foreningen og lignende klubber/foreninger

Det var Hauge som i etterkrigsårene som forsvarsminister bygget opp E-tjenesten og som justisminister fortsatte oppbyggingen av POT; det var han som i disse egenskaper og som senere partisekretær etablerte samarbeidsmønstrene mellom disse og Ap/LO’s egen etterretnings- og overvåkingstjenestene, og som tok seg av samordningen/nedleggelsen av de private gruppene inn i Stay Behind, der også nøkkelpersoner fra Milorg/kompani Linge kom med (se kap. 8.7).

Alf R Jacobsen skriver om Stay Behind at1 «organisasjonen var blitt til på slutten av 40-tallet som Milorg og Kompani Linges etterfølger, Hjemmefronten og Jens Chr. Hauges hjertebarn.» Han bekrefter med sine gode kilder mao. at Hjemmefronten fortsatte som Stay Behind. Det er jo da nærliggende at Jens Chr Hauge fortsatte som Milorg-sjef fra sin forsvarsministerposisjon med apparatet intakt under Kjettingmannens ledelse!

Alf Ole Ask og Bjørn Westlie konstaterer at «det var Jens Chr. Hauge som tok og beholdt initiativet i oppbyggingen av de hemmelige tjenestene i Norge, og som la grunnlaget for både Forsvarets og politiets rolle»

Hauge må ha vært toppansvarlig for at Aps hemmelige overvåkingsapparat, Tronds avdeling Spilhaug, det «norske IB», stikk i strid med norsk lov er blitt ytterligere utbygget etter Lillehammer-saken og avsløringen av IB i Sverige (begge i 1973) og styrket til å virke for Aps makt i det norske samfunn (se eget underkapittel om Hauge og Spilhaug nedenfor)

Det er vanskelig å tenke seg at den sterke Mossad-innflytelsen i Stay Behind, kursvirksomhet for Stay Behind i regi av Mossad etc. kunne etableres og opprettholdes uten Jens Chr Hauge som felles «fast punkt»

De «private» gruppene rundt Stay Behind, spesielt Kjettingmannen (i realiteten en militær avdeling, men med et element som formelt privat dekkbedrift), andre dekkbedrifter som Norasonde etc. har alle trengt ekstraordinær finansiering – det er rike muligheter i virksomheter styrt av Hauge og Hauges og Tronds venner. Noen av disse er identifisert (se kap. 25.25)

Hauge kjente selvsagt godt til Milorg-gruppene, fordi flere av dem, og først og fremst «kjettingmannens» (Helge O. Spilhaugs) gruppe var ledet av Hauges nære venner og medarbeidere fra Milorg og XU. Disse må ha hatt virke i flere år før behovet for samordning/nedleggelse oppsto, og da på grunn av andre, næringslivsbaserte grupper som Hauge ikke hadde kontroll over. Idag vet vi at flere av Milorg-gruppene fikk fortsette med en fot innenfor og en fot utenfor Stay Behind, og gjerne med en tredje fot i HV, slik som den viktigste – Spilhaugs. Dette må også ha vært med Hauges godkjennelse. Han ville aldri ha godkjent det uten solid kontroll. Dette – sammen med finansieringsmetoder og mulige slike – er nærmest fullgodt bevis for at Hauge ihvertfall i alle år har vært Spilhaug-systemets og derfor «Alfas» leder, og da er vi nær hjertet av «den fjerde»!

Rolf Hansen uttalte i desember 1978 til Dagbladet2 at «Milorg var fortsatt aktiv (i den første etterkrigstiden), men fra 1950 gjorde Forsvaret sitt beste for å få kontroll» (Hauge hevdet at dette var «historisk uriktig og krenkende»)

Det var personer svært nær Hauge (Andreas og Hans Cappelen samt Gudmund Harlem) som opprettet E-tjenestens dekkbedrift «Norasonde» (se kap. 24.6)

Hauge opprettet Industrivernet (se kap. 24.8)

Hauge deltok i alle utredningsutvalg etc. vedr atomvåpen – og var alltid positiv3

Som Milorg-leder og forsvarsminister var han hovedansvarlig for oppgjøret etter krigen med de offiserer som hadde gjort mangelfull eller på annen måte kritikkverdig innsats i aprildagene og senere.

Det må ha vært Hauge som beskyttet Sven Ollestad da han løy om Stay Behind etter Hans Otto Meyer-saken i 1978, og hindret at han mistet jobbe, antakelig pga. Lillehammer-saken (se kap. 8.13)

Hauge og betydningen av å tildekke Lillehammer-saken har siden 1973 hatt stor innvirkning på valget av offiserer til nøkkelstillinger i E-staben og forsvarsledelsen

Som Milorg-leder og forsvarsminister var han hovedansvarlig for at henrettelsen av Kaj Holst (Hauges egen nestkommanderende i Milorg) etter krigens slutt ikke ble etterforsket, men saken hemmeligstemplet for all fremtid (kap. 25.21)

Hauge har sammen med Haakon Lie bygget opp et hemmelig forhold til Israel og Mossad – / tillegg til det offisielle. Dette forholdet, som har vart til denne dag, har vært en viktig del av Aps maktfundament i Norge. Lillehammer-saken har vært en viktig del av de to arbeiderpartienes «felles skjebne» og samhold – «koste hva det koste vil».

Som aktivt engasjert og støttende forsvarsminister tillot Hauge Israel Krupp å organisere våpenopplæring for Haganha-programmet i Norge, på Skui i Bærum og nok et sted i Sør-Fron nær Krupps hjemsted Hundorp (se kap. 25.19.3). På den måten er han blitt betraktet nærmest som en av grunnleggerne av Mossad.

Som sentral bakmann i Ap og styremedlem i Noratom A/S var det først og fremst Hauge som skaffet Israel tungtvann og siden «inspiserte» bort anvendelsen av tungtvannet til atomvåpenproduksjon (se kap. 5.4)

Fremfor å dra til Dimona-anlegget der tungtvannet var tatt i bruk til atomvåpenproduksjon (det ønsket ikke Hauge å vite) var Hauge eneste norske observatør under Eichman-saken4

Hauge har alltid vært en sentral gjest på arrangementene til «Vennskapsforeningen Norge-lsrael» m.fl.5

Hauge var formann for arbeidsutvalget i hjelpekomitéen for Israel etter seksdagerskrigen i 19676

Hauge var hovedtaler på «La Israel Leves» massemøte i 1975 i protest mot FN-resolusjonen som definerte zionisme som en form for rasisme7

Hauge var svært aktiv i kulissene i Lillehammer-saken, med press i mange retninger for å oppnå mange formål til fordel for Mossad-gruppen. Det er også klare forbindelseslinjer mellom dem som medvirket på norsk side og Hauge (se eget underkapittel nedenfor)

Hauges kjente «offisersfobi» gjenspeiles i Spilhaug-apparatets tilsvarende oppgaver og løpende aktiviteter – også nå! (se eget underkapittel nedenfor)

Så lenge Hauge var statsråd, var han formell sjef for enten E-tjenesten (som forsvarsminister) eller POT (som justisminister). Kommandolinjene for Ap/LO-tjenesten gikk først opp til LO’s nestformann til enhver tid og/eller til sentrale personer i Arbeiderbladet, der også de viktigste fotsoldatene holdt til. Siden alle disse var samordnet som i et konsern, og siden vi ser klare rekrutterings/opprykksmønstre dem imellom, fantes det en felles ledelse som mest naturlig også var Hauge så lenge han satt i Regjeringen. Mellom statsrådjobbene hadde Hauge kontorfellesskap med Ap, sågar samme telefonnummer! Da lå nok ledelsen også der.

1 Alf R Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995, s. 232.

2 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 97.

3 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991.

4 Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» bind 2, Universitetsforlaget 1986. Side 352. Se også kap. 5.4.

5 Mendelsohn, side 386.

6 Mendelsohn, s. 387.

7 Mendelsohn, s. 392.