Vi vet nå at Spilhaug-apparatet har drevet på siden krigen med ulovlige oppdrag for Ap og Aps tjenester. Vi vet også at dette apparatet har vært satt inn mot oss, og at et betydelig antall personer har vært involvert.

Vi vet også at vi en rekke ganger er kommet meget nær til å avsløre hele dette apparatet, før vi endelig gjorde det i 1995, og at det hver gang har utløst panikk i hele systemet og endt med nye dekkaksjoner (se kap. 18). Et av disse panikk-høydepunktene inntraff i november 1993.

Vi hadde da nettopp oppdaget at Riksadvokatens etterforskere (Dahl-gruppen) stikk i strid med Stortingets retningslinjer hadde «nedprioritert» justisvesenet (i virkeligheten gitt helt blaffen), og at provokatører mot Stortinget ikke ble avhørt (dette var i våre øyne en langt større skandale enn vår sak). Dette hadde vi informert Stortinget om, dessuten om eksistensen av dekkbedriften Norasonde. Kontrollkomitéen i Stortinget skrev da brev til Riksadvokaten med krav om klarlegging av Dahls mandat. Petter Thomassen (kontrollkomitéens formann) var på sporet!

Dette har vi i kapitel 18.8 beskrevet som fjerde panikkbølge. Det utslag vi der kommenterte, var at det oppsto full forvirring om Dahl-gruppens videre arbeid. På den ene siden kunne Dahl ikke fortsette. Da risikerte man at han på grunn av presset fra Thomassen måtte etterforske det Stortinget ville, men som «den fjerde» ikke ville. På den annen side kunne han heller ikke avslutte. Stortinget var da i ferd med å definere Kontrollkomitéens nye arbeidsreglement. Det var på vei inn en regel om at komitéen ikke skulle ta opp saker som var under etterforskning. Hvis Dahl avsluttet sin etterforskning, ville saken bli tatt opp i komitéen og man ville virkelig få Thomassen på nakken. Løsningen ble Dahls pause, ved at hele E-tjeneste-sektoren ble overlatt Nygaard Haug, og at Dahl skulle fortsette etter at Nygaard Haug var ferdig.

Den 18. november sendte Dahl ut sin pressemelding om at han hadde tatt pause. Det ble bl.a. begrunnet med «avhør av felles vitner», som bare kunne være fra E-staben m/underliggende redskaper, dvs. Aps IB-apparat – «den fjerde tjeneste», siden Nygaard Haug bare arbeidet med E-siden. Kommentarene fra stortingsrepresentanter og andre var at «de må ha funnet noe», dvs. at E-staben måtte være involvert (se kap. 16.10. Dette oppsummerte også vi i en kommentar 19. november 1993¹:

«Arrestasjoner på gang:

1. (Pausen og begrunnelsen i pressemeldingen) beviser at de (Dahl-gruppen) har avdekket noe meget alvorlig, ellers ville saken blitt henlagt.

2. Den beviser at det de har avdekket, har noe med Nygaard Haug-utvalgets arbeid å gjøre, altså med ulovligheter i Forsvarets etterretningstjeneste.

3. Når pressemeldingen antyder at det bare står mindre arbeid tilbake for Dahl-gruppen, vet vi at arrestasjoner er på gang. Vi vet at vi har levert materiale til Dahl-gruppen som må føre til arrestasjoner, og vi vet at gruppen må ha avhørt folk som er nødt til å lyve.»

Vår forventning om foranstående arrestasjoner var helt reelt begrunnet – i de rent saklige forhold. Sammen med kommentarene fra Stortinget og pressen må de ha bidratt til enda mer panikk, men nå nedover i systemene. Vi hadde en rekke andre steder hevdet at de aktuelle deler av E-tjenesten var bl.a. grupperinger rundt Stay Behind, og at det fantes flere dekkbedrifter enn Norasonde.

Dagen etter – 20. november – presenterte vi sågar fotografier av overvåkerne i VG² (se kap. 17.1)!

I dette lys kommer vi nå tilbake til justisminister Grete Faremos oppsiktsvekkende uttalelser til VG bare åtte dager senere, nemlig 27. november 1993. Vi har vært innom disse ut fra det generelt interessante ved dem tidligere (se kap. 17.2), og nå skal vi se nærmere på dem i lys av tidspunktet. Her er fra VG³:

«Statsråd Grete Faremo bekrefter overfor VG at det har foregått en meget tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller.

Etter å ha fått besøk på justisministerens kontor av folk som har jobbet i de hemmelige tjenester i en årrekke, kan hun slå fast at det har vært uklare kommandolinjer mellom Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets e-tjeneste …

– Jeg har selv hatt besøk på kontoret av folk som hadde jobbet i årevis for de hemmelige tjenester, men som ikke visste hvilken gren de jobbet i. En mann kom til meg for å vitne om ting han hadde gjort. Han trodde han hadde jobbet for Politiets overvåkingstjeneste. Jeg undersøkte saken nærmere. Det viste seg at han ihvertfall ikke hadde vært ansatt der. Ut fra hva han fortalte om hva han hadde gjort, hadde han antakelig vært knyttet til Forsvarets etterretningstjeneste.»

Neste dag gjorde hun et forsøk på å flytte episoden langt bakover i tid. Versjonen var da blitt at hun hadde hatt kontakt med en person «som fortalte om sin kontakt med de hemmelige tjenestene»⁴. Det het at «kontakten oppsto tidlig i 50-årene». Hun hevdet ikke direkte at hun er feilsitert. Etter det vi kjenner til om VG’s arbeidsmetoder i sin alminnelighet er det klart at VG i sitt opprinnelige oppslag siterte henne korrekt. VGs opprinnelige versjon ble også som vi husker støttet av Dagbladet⁵:

«FREMDELES ULOVLIG KONTAKT; En tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller og områder foregår fremdeles. Den er ikke avviklet – blant annet fordi det er uhyre vanskelig rent praktisk å ha vanntette skott mellom POT og FO/E. Dette får Dagbladet opplyst av sikre kilder.

– POT og FO/E har en bred, felles kontaktflate, sier Dagbladets kilder. – Dette må også Justisdepartementets politiske ledelse kjenne til, hevder kildene …

Men den tvilsomme rolleblandingen fortsetter fremdeles, etter det Dagbladet får opplyst.»

Hva kan vi nå slutte oss til fra dette?

1. Formuleringene «folk som har jobbet i de hemmelige tjenester i en årrekke» (VG) og «POT og FO/E har en bred, felles kontaktflate» (Dagbladet) viser at vi snakker om et stort og permanent apparat, som dessuten «fortsetter fremdeles».
2. Faremos opplysning om at den aktuelle person til syvende og sist «antakelig» hadde «vært knyttet til Forsvarets etterretningstjeneste», viser at dette apparatets egentlige tilknytning er under E-staben – men at det neppe inngår i noen underavdeling publisert i noe offentlig kjent organisasjonstablå over E-staben.
3. Dette kunne Faremo ha bragt på det rene ved å konsultere medlemmene av sitt eget utvalg. Koordinerings- og rådgivningsutvalget for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten, som på dette tidspunkt hadde ekspedisjonssjef Ingelin Killengren (Justisdepartementet) som formann og E-sjef Alf Roar Berg, S-sjef Hans Dramstad og POT-sjef Hans Olav Østgaard som medlemmer (samt ekspedisjonssjefer fra Utenriks- og Forsvarsdepartementene). Men da ville hun også ha fått vite flere detaljer om vedkommende person, dvs. konkret hvor han jobbet, med mindre Berg holdt dette tilbake eller løy for henne. Det er ikke sannsynlig. Hvis det da ikke var helt unødvendig å konsultere noen, fordi Faremo allerede visste om vedkommende eller vedkommende ga full informasjon om sin umiddelbare arbeidsgiver!
4. Formuleringen «dette må også Justisdepartementets politiske ledelse kjenne til» (Dagbladet) indikerer også at apparatet er en del av den offentlige administrasjon.
5. I 1993 hadde ingen hørt om Spilhaug-apparatet. Idag kan vi se at punktene foran passer som hånd i hanske på dette apparatet under Tronds kommando, en del av Stay Behind, en del av Aps samlede hemmelige system og Aps egen hemmelige og kriminelle hær, vigilante og politi – «den fjerde tjeneste»; den norske IB-skandalen
6. Det var nettopp dette apparatet som da – en uke tidligere – var skremt opp, etter at Dahl-pausen offentlig var tolket slik at man var på sporet etter dem, etter at vi hadde varslet om arrestasjoner og bragt bilder av Spilhaugs agenter, og etter at ryktene gikk om at vi allerede hadde avslørt en «søsterbedrift» i Tronds system av dekkbedrifter.
7. Forsøket på å dementere og plassere Faremos historie tilbake til 50-årene, samt det forhold at hun sendte saken til historikerutvalget, viser at uttalelsene var en tabbe. Kamuflasjemåten tyder på at sannheten nettopp var den motsatte: Dette var en helt fersk begivenhet. Faremos opprinnelige uttalelser tyder også på det. Det gjør også det forhold at hun utrolig nok snakket om dette: Hun må ha vært meget oppskjørtet over saken akkurat da, og ennå ikke fått drøftet med noen hvordan hun skulle forholde seg. (Men det fikk hun da umiddelbart beskjed om: Grav den ned i historien!)
8. Ekspedisjonen til historikerutvalget viser også at en dekkaksjon var nødvendig. Riktig adresse for denne saken ville vært Koordinerings- og rådgivningsutvalget for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten (se foran) som vel nettopp er der bl.a. for å holde klare linjer? Eller kanskje ikke?
9. Vi vet allerede at E-staben flittig brukte POT som cover for Spilhaug-apparatet. POT har en betinget adgang til å overvåke norske borgere, det har ikke E-tjenesten. Overfor Spilhaug-personell på flere plan er det derfor hensiktsmessig å late som om oppdragene var for POT. Dette er forklaringen på «sammenblandingen» og «felles kontaktflate».
10. På dette tidspunktet var det kjent at Faremo tidligere samme år hadde sagt i Stortingets justiskomité at vi ikke var under noen form for lovlig overvåking.
11. Spilhaugs lavere personell, som har overvåket oss, må allerede da ha blitt bekymret. De visste selv at de hørte til Stay Behind, men trodde dette var et oppdrag fra POT basert på rettslig kjennelse. Da de så leste i avisene at offentlige overvåkere er på jakt etter og kanskje snart skal arresteres, samt så bilder av seg selv eller kolleger, fikk de selvsagt panikk. Kan det ha vært slikt personell som nå raste opp til Faremo for å forlange beskyttelse? Det stemmer med at «de trodde de jobbet for POT», men egentlig var tilknyttet E-staben. Vi tror ikke Faremo var noe særlig i tvil om sammenhengene, og at konsultasjon med Koordineringsutvalget var overflødig.
    Et annet alternativ er at det kan ha vært på ledelsesplan i Spilhaug-apparatet (Spilhaug selv? Siljeholt?) man tok kontakt med Faremo, og truet: Går vi nedenom, gjør du det også. Disse visste selvsagt hele tiden at de jobbet ulovlig for Trond, og dermed visste også Faremo det senest på dette tidspunkt. Det er imidlertid sannsynlig (se foran) at hun visste det hele tiden. Likevel hadde hun fortsatt snakket «sant» i Stortinget: Det var ingen lovlig POT-overvåking (at det som en konverteringsaksjon pågikk en bl.a. politimessig overvåking som en del av operasjonene var en annen sak). Og i andedammen Norge var det «selvsagt» og dermed underforstått at hun ikke kjente til noen ulovlig overvåking. Eventuelt kan det ved hjelp av Lier og Qvigstad ha vært presset frem en rettslig kjennelse for «lovlig» overvåking, nå for å holde vår opprulling av «den fjerde tjeneste» under oppsikt: en kjennelse som ble brukt vis-a-vis Kontrollutvalget i 1992, men som deretter av fru Faremo/ justisvesenet rett og slett skulle forsvinne/makuleres slik at Justisministeren kunne stå frem og si «Ingen lovlig overvåking har foregått.»
12. Hvis det var Spilhaug-ledelsen som kom på besøk til Faremo, var hennes VG-uttalelser forvridd ved at hun lot som om de besøkende var fotfolk Hennes panikk og bestyrtelse skyldtes i så fall ikke oppdagelsen av «sammenblanding» etc., men frykt for hva som kunne komme til å skje. Dette kan gi et motiv for å snakke til VG: Få på trykk at hun hadde mottatt urovekkende informasjon som hun ville gjøre noe med, og dermed indikere at hun selv ihvertfall hadde vært ukjent med dette apparatet som nå sto i fare for å bli avslørt. «Tabben» var i så fall ikke løsmunnethet, men en naiv impulstanke om hvordan hun kunne beskytte seg selv, uten å bidra ytterligere til avsløring. Hun ble i så fall raskt fortalt at noen solo-redningsaksjoner ikke var aktuelle!
13. Enten det var høyt eller lavt i Spilhaug, finner vi det svært sannsynlig at det var derfra henvendelsen var kommet nettopp i disse dagene. Det betyr i alle fall at Regjeringen ble varslet om at det pågikk operasjoner mot oss i regi av Trond, Spilhaug og Stay Behind, og at hele situasjonen må ha blitt diskutert i statsministerens indre kabinett. Resultatet ble i første omgang en dekkaksjon over Faremos villfarne uttalelser: Saken ble sendt Trond Bergh i historikerutvalget, Bergh arbeider i AOF, der hans sjef Børre Pettersen har ansatt Kjersti Børsum – Tronds datter – som sekretær!

Det har nok i denne perioden vært nødvendig med mange forsikringer nedover i rekkene om at Regjeringen ville sørge for systemets sikkerhet. Alvoret med risikoen for eksponering av Spilhaug slik systemet virkelig var og er motivene da til ytterligere dekkaksjoner. Nygaard Haug måtte brukes til å undertrykke våre opplysninger fullstendig. Det ble gjort gjennom helt å se bort fra Dahl-gruppens dokumenter, der våre informasjoner lå innbakt, gjennom en løgn om at vi hadde henvist henne til et annet sted⁶ – til tross for at Dahl nettopp tok pause fordi Nygaard Haug skulle overta saken fra ham! Og Dahl spilte villig med, ved heller ikke å oversende dokumentene. Hvordan trodde han Nygaard Haug da kunne vite hvilke vitner som var felles og avhøres også for hans formål?

Hadde Nygaard Haugs skandale-redne utredning blitt siste ordet, var det risiko for at denne ville bli plukket i stykker av Stortinget (hvem som helst kunne gjort det). Da var det kanskje ikke så rart at det Ap som i juni 1993 kjempet bittert mot stortingsoppnevnte granskere plutselig fant slike i sin skjønneste orden da det pånytt (nov/des 1993) kom på tale med en stortingsoppnevnt kommisjon, som primo 1994 ble Lund-kommisjonen. Det ga en ny utsettelse, tid for å rydde og vaske, og en ny komité man fikk manipulere så godt man kunne. Og det ble dessverre ganske godt!

Parallelt med dette ble nok planene lagt for en kontrollert eksponering av Spilhaug. Så nært man var kommet, med Spilhaug-folk romsterende helt oppe i regjeringskorridorene, ble risikoen for avsløring større enn noensinne. Dette apparatet måtte derfor «normaliseres» og «ufarliggjøres» i god tid på forhånd. Agentene Sjue og Siljeholt ble satt på saken, og Ronald Bye gjort til forfatter og medforfatter for nye bøker, for nå å maksimalisere det troverdige avsløringscover. Der gjorde nok Sjue sitt livs tabbe!

Saken er meget alvorlig. Ikke bare at Regjeringen beskytter den kriminelle aktiviteten som drives i partipolitisk øyemed, men også at statsministeren og flere av statsrådene har personlige, private interesser involvert. Vi minner om

Statsministerens far, Gudmund Harlem, som i flere tiår var med på å finansiere Spilhaugs virksomhet og på å etablere en annen dekkbedrift, Norasonde, hvorfra også overvåkere mot oss var rekruttert. Gudmund Harlem var involvert som helseminister, forsvarsminister og som Arbeidstilsynets formann!

Statsministeren selv, som ble bragt til makten av samme apparat og som hele tiden har hatt apparatet til disposisjon for politisk vanskelige saker

Justisministerens far, Osmund Faremo, som kunne bestille etterretningsoperasjoner i Polen fra E-tjenesten på vegne av et Ap-medlem, Tor Thomassen, som senere ble brukt som provokatør mot selveste Stortinget – og mot oss

Helseministerens far, generalmajor Johan Koren Christie, som var styremedlem og nøkkelperson i E-stabens dekkbedrift Norasonde hvorfra vi hadde avslørt overvåkere.

Mye av det Spilhaug-apparatet har drevet med har nok i tidenes løp vært feiltolket som overvåking etc. ved POT. Hvor mange har gjennom årene klaget til Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten og ikke kommet noen vei fordi Kontrollutvalget har latt som om Spilhaug er utenfor dets ansvarsområde? Alle saker for POT gjennom årene må nå opp til ny, kritisk gjennomgang!