Store deler av politisk overvåking og etterretning her i landet har nok skjedd gjennom et apparat som «ikke eksisterer» (Spilhaug) før det ble avslørt i 1995, under dypdekke av et annet apparat som heller «ikke eksisterte» frem til 1978 og deretter bare «eksisterte i sovende tilstand» frem til 1995 (Stay Behind). Slikt dypdekke er ideelt for statsledere som vil drive statskriminalitet, og kjent over hele verden. Dette er et benektbart system. Uten direkte å lyve (men man gjør det når man må, også) eller som bare halve løgner kan man si at «nei, POT driver ikke med det», «E-staben driver ikke med det», slik at tilslutt ingen gjør det, men det skjer, likevel!

Vi kan jo ikke vite om det ikke fortsatt eksisterer enda dypere skjulte apparater. Det har i denne sammenheng liten betydning, for det er i tilfelle bare flere sider av samme sak. Det vi derimot er overbevist om, er at Trond & Co allerede er i ferd med å omgruppere og reorganisere slik hans svenske venner gjorde da IB ble avslørt. Snart oppsto «krigs-IB» med enda dypere dekke. Dette er også små-avslørt, og graves vel snart ned et annet sted. Når Trond & Co er ferdig med å grave, kan man invitere hele Stortinget til Kjettingmannen, for da vil det ikke være annet å se der enn – kjettinger!

Kjettingmannen har vært dypt integrert med Stay Behind hele tiden; Stay Behinds «alter ego» der man ikke «sover», men driver med kriminell aktivitet mot norske borgere. En rekke kjente overvåkingssaker kan ved nærmere ettersyn føres tilbake til Spilhaug og derfor til Stay Behind. Den såkalte Hole Jacobsen-saken går rett til Stay Behind (se kap. 25.24.5).

De ansvarlige for overvåkingen i disse systemene på lavt plan har primært vært sjef for Lindus i Stay Behind fra 70-tallet, dvs. Andrew Torp (nevø av statsminister Oscar Torp) og alle hans etterfølgere. Den mest kjente politiske infiltratøren og agenten fra Spilhaug og Lindus/Stay Behind har vært Jan Erik Ripel. Disse organiserte infiltrasjonen i AKP(m-l) etc., delvis via sine/Aps folk i POT, og skapte etterhvert det symbiose-miljøet som er beskrevet i kap. 24.5, og som fra denne generasjon produserte en stor gruppe marxist-leninister med et forhold til E-tjenesten og Spilhaug som varierte fra full lojalitet til taktisk allierte. De som idag ikke har sklidd ut av bildet har for det meste samlet seg i første del av spekteret, nyttig som det må være for den som ikke lenger tror på revolusjonen men konsentrerer seg om å skvise mest mulig ut av «det råtne kapitalistiske samfunnet». Dette er en stor del av forklaringen på fenomener som Sjue og Jacobsen, forholdene i NRK og den besynderlige lojalitet mot makthaverne i samfunnet som stadig større deler av pressen for tiden sklir inn i – se hva som har skjedd med VG!