Bye/Sjue konstaterer innledningsvis:

«Historien om Stay Behind i Italia er ikke uten interesse for den som ønsker å analysere dypt hemmelige strukturer. Denne italienske tragedien kan ikke feies under teppet med enkle og banale formuleringer om at Italia ikke er Norge. Selv om det som skjedde der er uvanlig ekstremt og brutalt, kan det nettopp i sin outrerte form kaste et ettertenksomhetens lys over hemmelige strukturer i andre land. Også i Norge …»

Det italienske Stay Behind, Gladio, ble ifølge daværende statsminister Giulio Andreotti etablert i 1951. Han hadde ifølge Bye/Sjue et meget intimt forhold til organisasjonen, som beskrives som¹

«… en blanding av CIA-prosjekter og en smørje av politiske og militære grupperinger, etterretnings- og sikkerhetstjenestene, Carabinieri-politiet, Vatikan-geistlige, frimurer- og broderskapslosjer …»

Gladio ble bygget opp av CIA fra en hemmelig leir på Sardinia og ble basert på 40 spesialiserte hovedgrupper: 10 på sabotasje, 6 på hvert av områdene etterretning, propaganda og evakuering og 12 på gerilja. Dette passer godt til den norske organisasjonen, også basert på mange små grupper: ROCK for sabotasje, ARGUS for observasjon/varsling, LINDUS for etterretning og BLUE MIX for evakuering. Bye /Sjue finner ikke igjen faget «propaganda» i det norske opplegget, men det er galt. LINDUS-gruppene og ikke minst Spilhaug-apparatet selv har drevet propaganda i alle år, ikke minst ved systematisk trening, drilling og utsendelse av provokatører av alle slag. Dette vet jo Sjue godt!

Gladio ble avslørt i Italia så sent som i 1990. Det viste seg da at både statsminister Giulio Andreotti og presidenten Francesco Cossiga var involvert med Gladio, og hadde vært det lenge før de nådde sine topp-posisjoner. Det var altså ikke lederne som flørtet med Gladio, det var Gladio som hadde besatt landets øverste posisjoner. Dette ble ekstra skremmende ut fra hva Gladio hadde utviklet seg til:

«… en viktig, skjult aktør på den innenrikspolitiske arena. Fiendebildet ble mindre og mindre Sovjet, og mer ‘alt og alle’ som kunne oppfattes som en indre trussel mot høyresiden og den etablerte makteliten i Italia. Dette var en ekstrem høyreside med klare nyfascistiske trekk … Ingrediensene har vært mange: Destabilisering, provokasjoner, likvidering, infiltrasjon, bombeattentat og kuppforsøk. Den hele og fulle sannheten er neppe kommet for en dag ennå …»

Gladios aktiviteter beskrives med sterke ord som vi ikke er vant til å bruke om hverandre i Norge. Likevel kan stikkordene gjenfinnes. Vi har nøye dokumentert provokatøraktivitetene rettet mot Stortinget og mange andre. Infiltrasjon er innrømmet benyttet overfor SUF/AKP, men er også benyttet overfor andre partier. Likvidasjon fant ihvertfall sted på Lillehammer. Aksjonen mot statsminister Syse var skremmende nær et kuppforsøk – og fikk samme virkning som et vellykket forsøk. Destabilisering har vi vært spart for i sin egentlige form, men Aps tendens til å prioritere partiets sikkerhet foran rikets sikkerhet har hatt lignende konsekvenser. Bombeattentater har vi også vært spart for, men vi ser ikke bort fra at endel patroner i posten og bruk av kinaputter og brev som ser ut som brevbomber kan ha vært brukt i lignende diskrediterende eller «offerskapende» hensikt.

Bak Gladio fantes et enda hemmeligere «Gladio II», som har skremmende likhetstrekk med «Alfa/Spilhaug» og «Krigs-IB» som operative, offensive enheter gjemt grundig bort bak det superhemmelige Stay Behind²:

«Gladio ll-strukturens tyngste, farligste og mest innflytelsesrike medspiller var frimurerlosjen Propaganda Due, som oftest omtalt som P2. Medlemstallet var på nær 1000 personer …»

Da Gladio-systemet ble opprullet i 1990, viste det seg at Gladio II og P2 hadde vært innblandet i eller stått bak en utrolig lang og brutal rekke av terroraksjoner, ofte provokative aksjoner som ble arrangert som om kommunister sto bak. De hadde også planlagt og nesten lyktes i å utføre statskupp flere ganger:

«… en ‘studie’ som ble gjennomført i Roma i 1965 … (med) tema ‘revolusjonær krigføring’ dreide seg ikke om beredskap for å møte en kommunistisk revolusjon, men teknikken for hvordan en selv kan gjennomføre den …

Et annet eksempel var USAs mer ‘normale’ seminaraktivitet som var beregnet på det ‘europeiske teater’. I begynnelsen av 60-årene var et tema for disse seminarene ‘The Techniques and Prospects of a Coup d’État in Europe’. På slike seminarer om hvordan man gjennomfører et statskupp deltok også italienere som senere ble sentrale aktører i Gladio II.»

Et annet likhetstrekk med Norge – jfr. Spilhaug-apparatets basis i HV – var at

«Mange av de ‘private’ gruppene som ble lenket opp til Gladio II besto av ekssoldater, fallskjermjegere og medlemmer av den paramilitære organisasjonen ‘Decima MAS’»

Gladio ll-strukturens «tyngste, farligste og mest innflytelsesrike medspiller» var frimurerlosjen Propaganda Due (P2), med nær 1000 personer – «alle høyreorienterte i ulike grader, de fleste ekstreme og nyfascistiske». Medlemmene «bekledde topp- og nøkkelposisjoner»; det var bl.a. flere regjeringsmedlemmer, mange parlamentsmedlemmer, 160 militære ledere inklusive Hærsjefen, sjefer fra den italienske E-tjeneste og Carabinieri-politiet, «finansfolk, industriledere, diplomater, mediefolk». Den sentrale personen var Licio Gelli, en malteserridder som bl.a. hadde tilhørt Mussolinis «svartskjorter», men han ble reddet unna av amerikanerne etter krigen og senere puttet tilbake i italiensk etterretning og P2.

Blant de mange av Gladio/GIadio IIs attentater og aksjoner beskrevet av Bye/Sjue er kidnappingen av og mordet på statsminister Aldo Moro i 1978. Moro hadde da innledet en dialog med kommunistpartiets leder Enrico Berlinguer og forhandlet med ham om en felles regjeringskoalisjon da han ble kidnappet. Da han ble funnet myrdet, meldte kidnapperne at de representerte de Røde brigader. Men det pekes på indisier for at brigadene var infiltrert ved hjelp av Gladio II (igjen en parallell til Spilhaug og AKP m.m.) og at det i virkeligheten var Gladio II som utførte både kidnappingen og mordet. To fluer i ett smekk: Avskaffelse av en mann som var inne på en «farlig» vei, og mer diskreditering av det ytre venstre. Men etterforskningen smuldret opp:

«Det har tydeligvis vært umulig å trenge gjennom det nettverk som Gladio II-strukturen representerte. Like vanskelig har det vært å avdekke P2-broderskapet som var plassert i alle nøkkelposisjoner i politiet, militæret, etterretnings- og sikkerhetstjenestene, og rettsvesenet.»

Bye/Sjue trekker som konklusjon³:

«Gladio-eksemplet har vist hvor farlig det er å blande og tillate samrøre mellom legitime hemmelige tjenester og private grupper, losjer, organisasjoner, private personer o.l.»

En annen kilde antyder forbindelser mellom Gladio og Sverige⁴:

«’Gladiatorer’ ble håndplukket; utvalgte menn ble trenet for kommando-operasjoner, i stand til å organisere motstand mot en okkupant. Det går også rykter om at de var stasjonert i det nøytrale Sverige, hvor de hadde hemmelige våpenlagre …»

The Guardian meldte i desember 1990⁵:

«… Storbrtitannia var aktivt innblandet i ‘Gladio ‘-prosjektet, bl.a. ved å drive opplæring av medlemmer av slike grupper … kilde er Werner Carobbio, som er medlem av en sveitsisk regjeringskommisjon som gransker ‘Gladio’ -affæren.»

Etter at vi oppdaget den nære forbindelse mellom en frimurerlosje (P2) og Gladio II i Italia, har vi sett litt på forbindelsene mellom E-tjenesten/Stay Behind m.m. i Norge og de norske frimurerne, og videre til Italia. Vi har gjort meget interessante funn som vi kommer tilbake til nedenfor.