25.21.1 Holst og Fritzner

Kaj Holst var de siste årene av krigen antakelig den mest sentrale motstandsmann ved siden av Jens Chr Hauge. De to reorganiserte hele Hjemmefronten sammen fra en felles dekkleilighet og ble meget gode venner. Det virker opplagt at Holst ville ha kunnet spille en svært sentral rolle i etterkrigs-Norge hvis han hadde fått leve. Det fikk han ikke. Ca. 50 dager etter krigens slutt, ved St. Hans-tider 1945, ble han funnet skutt i Sverige. Saken ble henlagt som selvmord. Det er imidlertid senere fremlagt solide bevis som entydig peker i retning av en henrettelse. Disse er, i likhet med sakens øvrige fakta, presentert i Espen Haavardsholms bok «Taushetens pris», og vi gjentar dem ikke her¹.

Menneskeliv ble blåst ut kjapt og hyppig under krigen – utført av alle sider. Krigens krav gjorde seg gjeldende. Vi har full forståelse for at også den norske Hjemmefronten selvsagt måtte benytte seg av likvidasjon som metode. Vi er imidlertid også enige med Espen Haavardsholm når han² mener tiden etter 50 år burde være moden for en gjennomgåelse også av disse forhold, slik det f.eks. ble gjort i Danmark allerede i 1945, da opptegnelser over den danske motstandsbevegelses likvideringer ble gjennomgått. De aller fleste ble funnet rettmessige, men i noen få tilfeller ble ofrene gitt posthum oppreisning.

I Norge ble det også gjort opptegnelser over henrettelser som ble besluttet av Hjemmefrontens leder, Jens Chr. Hauge. Krigens krav nødvendiggjorde at han opptrådte både som aktor og dommer, uten forsvarer, og i noen tilfelle som eksekutør selv. Det har ikke vi noe å bemerke til, tvert imot må Hauge krediteres sin besluttsomhet, men også for i utgangspunktet å legge grunnlaget for en viss rettssikkerhet nettopp ved nøyaktig å sørge for visse formaliteter og nedtegnelser – selvsagt med vanlig forbehold om at dette virkelig omfattet alle saker.

Lister over henrettede finnes den dag i dag, men selv 50 år etter er de stemplet med de aller rødeste hemmelighetsstempler, og hensikten er visstnok at det for alltid skal forbli slik. Vi har fått opplyst fra en helt sikker kilde som selv har studert materialet at arkivene omfatter 75-80 henrettelser besluttet av Hauge/Milorg.

Forskeren Inger Cecilie Stridskleiv³ har arbeidet med saken, og kommet frem til et tall på 150 sannsynlige henrettelser⁴ utført av hjemmefronten, hvorav 11 etter krigens slutt og én så sent som i desember 1945. Endel av disse kan imidlertid ha vært utført lenger nede i organisasjonen eller av enkeltpersoner. Hun kan imidlertid fortelle om et Iikvideringsoffer som ble hardt skadet, men overlevde – Ingolf Andresen, en grenselos som ble antatt å samarbeide med politiet. Siden han overlevet, ble han stilt for retten etter krigen – og frikjent! «En kan si at dette er den eneste norske likvidering som er rettslig prøvet,» skriver forskeren.

Professor i moderne historie, Ole Kristian Grimnes, sa til VG⁵:

«Når dette temaet nå kommer opp, er tiden kanskje inne til at en mann som Jens Chr Hauge sier noe mer enn han hittil har gjort om hvordan likvidasjonssakene ble behandlet i sin tid.»

En annen kilde⁶ oppgir at Hauge i 1947 skrev til daværende riksadvokat Andreas Aulie om prinsippene som ble fulgt før det ble gitt ordre om eksekusjon: Det måtte foreligge bevis for agentvirksomhet eller angiveri; det måtte være fare for gjentakelse; det måtte foreligge betydelig og overhengende fare for organisasjonen, og eksekusjon måtte være eneste mulige forsvarsmiddel. Det ble oppgitt at tilfangetakelse gjentagne ganger hadde vist seg å være livsfarlig og ineffektivt. I en annen henvendelse av 1948 skal Hauge ha gjort det klart at alt bevismateriale om de likviderte ble tilintetgjort umiddelbart etter domsfellelsen.

Hauge skal videre ha opplyst at han hadde forsøkt å verve en høyesterettsdommer til å dømme i slike saker, men vedkommende mente det ikke ville passe seg, fordi han ville kunne komme til å få dem igjen i Høyesterett etter krigen. Hauge, med erfaring en kort periode som dommerfullmektig, måtte ta jobben selv. Den anklagende instans ble også den dømmende.

Rettsoppgjøret for landssvikere ble grundig gjennomført i årene etter krigen, og som nevnt i Danmark også for hjemmefrontens virksomhet. Forholdene i Norge kan ha berettiget at man ventet en tid med å gjøre noe lignende i Norge. Men 50 år er svært lang tid. Vi var både før og etter krigen på alle andre måter nøye med de legale rammer omkring virksomheten under krigen – mer enn de fleste andre land. Vi tenker da særlig på Elverumsfullmakten gitt av Stortinget under C. J. Hambros presidentskap, en fullmakt som ga den norske London-regjeringen en helt annen legitimitet enn andre eksilregjeringer hadde. London-regjeringens bruk av fullmakten ble også nøye gjennomgått etter krigen. Det gjaldt også alt lovverk etc. Så langt som mulig ble hele okkupasjonstiden passet inn i rettsstatens legalisme – unntatt Hjemmefrontens virksomhet. Selv idag vil mange mene det er helligbrøde å kreve noe slikt, men det ville fullført et ellers imponerende arbeide.

Vi tviler ikke på at resultatet som i Danmark ville vise at det aller meste, også av likvidasjonene, var i sin skjønneste orden. Men vi vil gjerne vite det, slik at man får lagt til ro f.eks. den tvil om sakligheten ved henrettelsesbeslutninger slik den som kom frem i den såkalte Fritzner-saken. I forbindelse med en sak for Stortinget i 1948 om eventuell forbigåelse av kaptein Ola Fritzner i en ansettelsessak avgjort av forsvarsminister Jens Chr Hauge, avga Ruth Hanoa en erklæring som eventuelt skulle kunne kaste lys over motivet⁷:

«Politifullmektig Gunnar Waaler som av og til har vært hjemme hos min mann og meg omtalte under et besøk innunder jul 1945 et maskemøte mellom ham, kaptein Fritzner og forsvarsministeren J. Chr. Hauge under krigen. Jeg forsto av Waaler at Fritzner og Hauge var blitt uenige og da Fritzner var gått skulle Hauge ha uttalt:

‘Dette var en ynkelig forestilling. Han er ferdig og jeg skal sørge for at han (Fritzner) aldri mer kommer opp.’

Waaler fortalte videre at Hauge hadde avgitt ordre til at Fritzner skulle likvideres, men dette hadde Waaler avverget, idet han (Waaler) skulle gå god for Fritzner.»

Det er blitt stående store spørsmålstegn ved Jens Chr Hauges navn i forbindelse med Kaj Holst-saken. Haavardsholm skriver i boken f, eks. om Hauge og Holst:

«To venner. To nære medarbeidere.

Er det ikke påfallende at den ene – som kommer ut av krigen som keiser av motstandsbevegelsen og som nøkkelskikkelse i det statsbærende norske partiet – sommeren 1945 og seinere ikke gjør mer for å komme til bunns i hva som skjedde med hans venn?»

Dagbladets Hans Fredrik Dahl tolket dette dithen at Haavardsholm antydet at Holst skulle være drept av hensyn til Hauges «ære»⁸. Det benektet Haavardsholm, og han ga da denne forklaring⁹:

«Det er riktig at det har opprørt meg på det menneskelige planet at Hauge åpenbart har vært med på å dekke over det som skjedde med hans nære venn. For øvrig er fakta sterke nok, uten den typen hypoteser som … Dahl … har forsøkt å tillegge meg.»

Det hindrer ikke at de fleste vil måtte være enige i akkurat det som Haavardsholm skrev: Påfallende, hverken mer eller mindre. Det gjelder imidlertid etter vår mening ikke selve Hauges taushet, for Hauge er absolutt taus om alt, og det er en skål for seg selv.

Vi er også enige om at fakta er sterke nok, men langt fra så klare at man kan danne seg eller avvise noen som helst slags hypoteser (disse punkter unntatt de med egne fotnoter er i sammentrengt form hentet fra boken):

Til tross for overveldende bevis mot selvmordsteorien ble det svenske politiets selvmords-henleggelse stående

Saken ble 49 år etterpå – i september ifjor – i Sverige hemmeligstemplet «til evig tid»; hvilket aldri skal ha skjedd før i Skandinavia (med ett unntak som vi kommer tilbake til)

Professor Ingvar Bergstrøm, som har undersøkt Holst-saken siden 1946, hevdet i 1994 at «beslutet att likvidera Kaj Holst måste ha fattast högt upp i den norske motstandsrörelsen. Svensk militär, polis m fl måste ha varit innförstådda. Bergström var knyttet til svensk E-tjeneste under krigen og kjent som en av de svenskene som ydet norske motstandsfolk mest hjelp.

Pensjonert generalmajor Ole Otto Paus uttalte¹⁰: «Kaj Holst ble helt opplagt drept. Det kan jeg avlegge salighetsed på.» Søster til Paus’ kone var nygift med Kaj Holst like før henrettelsen, og norsk etterretningsmann fra London.

Paus fant på et E-tjenesteoppdrag i Sverige i 1954 en person som delvis ga ham morderens identitet, men som ikke våget å opplyse om den fullt ut

Etter dette oppdraget fikk Paus beskjed fra sin sjef general Ole Berg, om at det var «livsfarlig» å foreta undersøkelser i Holst-saken

Det er ved et par anledninger lansert teorier om at saken kan ha sammenheng med et svensk-amerikansk «etterretningskup» på Lillehammer i frigjøringsdagene, uten at dette er knyttet sterkere til Holst enn at han kunne ha kjent til dette¹¹. Det er ikke mulig å vite om dette er en avledningshistorie eller en god teori.

Både norske myndigheter og en rekke private, bl.a. pårørende av Holst, har gjort tallrike, men forgjeves henvendelser til svenske myndigheter om å få utlevert de hemmelige dokumentene¹²

Det finnes viktige dokumenter om Holst-saken i Trond Johansens arkiver. Også han nekter å utlevere disse. Det er sagt at de mest gjelder «etterretningskuppet», men det vet man ikke noe om¹³

Opplysningene kan peke i alle slags retninger. Var morderne norske eller svenske, nazister eller kommunister? Var det noe helt personlig? Det som er opplagt, er at svenskene dekker over, men noe dekkes også i Norge. Norske krav om åpenhet i Sverige tyder på at saken er mest ubehagelig i Sverige, men her kan det være et spill mellom de to regjeringene for å villede almenheten – for alt vi vet.

Det eneste som er sikkert, er at «noen» har interesse av at denne saken tildekkes etter 50 år. Vi kan ikke forestille oss én eneste legitim grunn til det, uansett hvem som måtte være skyldig eller hvilket minne eller nasjonalhelligdom som kan bli blamert. Men vi har gode forestillinger om hvem som har makt til å fremtvinge slik tildekking, både i Norge og Sverige.

Noen ser en sammenheng mellom Holst-saken og rekken av henrettelser avsagt og utført av Milorg-sjef Hauge under krigen, pga. fellesnevneren at det er lagt evig hemmelighetsstempel på begge.

Noen ser en videre sammenheng til påstandene om svakt begrunnede henrettelsesbeslutninger fra Hauges side under krigen, jfr. Fritzner-saken (se foran), og Holst-saken, mens andre ser Fritzner-saken mer i sammenheng med at Jens Chr Hauge synes å ha hatt et nokså motsetningsfylt forhold til offiserer som sådan (som forsvarsminister avsatte han flere generaler). (Vi vil også for ordens skyld nevne at CC var meget skeptisk til Fritzner.)