Vi skal ikke gjenta alle de kjente historiske begivenhetene som ledet opp til drapet 21. juli, men holde oss til momenter av interesse for denne drøftingen og hvor vi tror virkeligheten avviker fra det man hittil har antatt.

Et sentralt punkt er agenten Kemal Benamanes rolle. De tiltalte forklarte at Benamane var en Svart September-kurer som de skulle følge fra Genéve for å lokalisere Salameh. Noen få Mossad-sjefer visste at Benamane var snudd og i realiteten arbeidet for Mossad. Benamane selv fastholdt alltid at han ikke var innblandet i noe som helst, og at han bare var på vanlig heisa-tur til Norge for å sjekke jenter og ha det gøy. Det som er helt sikkert, er at han etterlot seg særdeles brede spor fra han kom til Norge, reiste til Lillehammer og dro hjem igjen – forøvrig om formiddagen den lørdagen Bouchiki ble henrettet. Da hadde han i mellomtiden oppsøkt Bouchikis arbeidsplass som badevakt og vært mye sammen med Bouchiki i flere dager. Tilbake i Geneve der han jobbet som fabrikkarbeider (evt. også for algirsk etterretning) leste han i avisen dagen etter om mordet på sin «gode venn», og meldte straks fra om dette til det algirske konsulatet (som han også omtalte med etterretningsuttrykket som «sentralen») med melding om at han kunne vente å bli avhørt om saken av sveitsisk politi. Det fant også sted, sammen med norsk politi (Leif A. Lier). En fantastisk observant algirsk fabrikkarbeider nettopp hjemvendt fra heisatur i Norge der han etter anbefaling fra et reisebyrå hadde endt på Lillehammer!

Når vi nå har konstatert at dette hele tiden var en Bouchiki-sak og at det aldri var behov for å følge etter noen fra Genève til Lillehammer, kan vi vel konstatere at Benamane var akkurat det han sa og intet mer? Det er forenlig med mange brikker, men ikke med alle. Ett problem er at han reiste fra Lillehammer tidligere samme dag som mordet fant sted (i seg selv påfallende, men ikke avgjørende). Hvis han ikke var noe annet enn en tilfeldig turist, ville Mossad ikke hatt noe bruk for ham før aksjonen. Hvorfor hadde man da så mange kunnskaper om ham som kunne brukes som ledd i dekkhistorien om «feil mann»? Vi mener han var del av Mossad-teamet hele tiden, med en meget spesiell funksjon. Faktisk tror vi Benamane er en meget viktig person, og langt viktigere enn Bouchiki.

Det er svært påfallende hvor brede spor Benamane etterlot seg i Oslo og fra Oslo til Lillehammer. Sporene er alt for sterke for en hemmelig agent, men også for sterke for en mann som har en nygift hustru ventende på seg hjemme. Det er også påfallende hvor enormt han anstrengte seg for at hele Lillehammer skulle se ham sammen med Bouchiki¹. Det klarte seg jo med to minutter å konstatere at Bouchiki ikke var Salameh. Vi vet jo hvorfor han ikke brukte tiden på å lete etter Salameh (dessuten er det ikke usannsynlig at hans oppdragsgivere i Mossad visste at Salameh var i Bergen og beskyttet av CIA!), men hvorfor på å skravle så mye med mannen som «allerede var død»?

Legg merke til hvor skreddersydd Benamane var for Bouchiki! Bouchiki var født i Algerie, men hadde marokkansk mor og benyttet nå marokkansk pass². Benamane var født i Marokko, men var nå algirsk statsborger³. Benamane var 27 år gammel, Bouchiki 29. Begge var nygifte skjørtejegere. Begge snakket fransk og arabisk. Begge var lavtlønnede fremmedarbeidere i hvert sitt av de også ganske like landene Norge og Sveits. (Dette er alt for likt til å være tilfeldig. Benamanes hovedoppgave må nettopp ha vært å knytte meget nær kontakt til Bouchiki. Det er nok et bevis på at aksjonen var rettet mot Bouchiki hele tiden.)

Det er to grunner for at Benamane brukte mesteparten av sin tid på Lillehammer på å snakke med Bouchiki: For det første ville Mossad ha mest mulig supplerende informasjon om mannen slik at man senere kunne bygge opp det best mulige bilde av ham som PLO-agent. For det annet skulle Benamanes egen profil bygges opp. Like viktig som å plante brede spor fra Oslo til Lillehammer, var det at ingen måtte være i tvil om tett kontakten mellom de to og at det var samme mann som var kommet fra Oslo.

Bouchikis svigerfar forklarte at Bouchiki etter møtet med Benamane⁴

«var svært opprømt, som om han hadde oppdaget eller blitt fortalt noe hemmelig.»

Han hadde møtt en mann fra den store verden av arabiske agenter; en marokkansk landsmann og åndsfrende og på alle måter likesinnet som kunne fortelle nytt fra en verden der han selv kanskje hadde vært med i liten skala selv en gang.

Hovedpoenget er selve koblingen av de to. Selv en nyinnrullert politiskoleelev måtte være i stand til å følge Benamane fra Oslo til restaurantbordene på Lillehammer sammen med Bouchiki. Hensikten var jo nettopp å signalisere til all verden at selv den minste terrorist som ble kontaktet av en kurer fra en av de arabiske terroristbevegelsene kunne bli skutt og drept dagen etter, og særlig at Mossad hadde penetrert det algirske nettet og var i hælene på algirske kurerer og deres kontakter! Dermed kunne man lamme kurérvirksomheten og redusere omfanget av fremtidige aksjoner.

Benamanes jobb var enkel: Han skulle spille seg selv, feste mest mulig, treffe flest mulig, og komme seg til Lillehammer i tide til å vinne Bouchikis tillit og vennskap før skuddene ville falle, og utnytte dette til å bli sett mest mulig sammen med ham.

Vi må hele tiden huske på at alt frem til arrestasjonene må vurderes i lys av at Mossad ventet å gjennomføre en vellykket aksjon uten å bli tatt. Det som skjedde, var først og fremst ledd i en plan som vi aldri fikk se omsatt til handling etter 21. juli. Det er ut fra dette man må vurdere et annet viktig forhold, som hittil har vært gitt alt for liten oppmerksomhet:

Torsdag 19. juli – to dager før drapet – gikk det flykapringsalarm på Fornebo⁵. Det var kommet tips fra Mossad via den israelske ambassadøren i Norge om at et Air France-fly skulle kapres. Dette fremgår av et fortrolig POT-notat av 18. juli 1973⁶, der det heter at ambassadøren fortalte at «Svart September hadde fattet prinsippvedtak om en aksjon mot israelsk eiendom i Skandinavia». Ambassadøren ba norske myndigheter være spesielt «oppmerksom på potensielle terrorister som hadde kommet til Norge i løpet av seks-syv dager før 18. juli 1973.»

Det ble slått full alarm. Det viste seg at det var booket billetter til tre personer med arabiske navn på flighten, men disse dukket ikke opp, og intet skjedde.

En foreløpig advarsel skal ifølge andre kilder ha kommet allerede «flere måneder i forveien»⁷.

Meldingen fra Israel medførte selvsagt omfattende samarbeid mellom ikke minst norske og israelske tjenester. (Heradstveit nevner ikke denne saken i «Hemmelige tjenester»).

Samme tema omtales i et nylig nedgradert UD-dokument. Her fremgår⁸:

«Den israelske ambassaden varslet UD en uke før Lillehammer-drapet om at medlemmer av terroristgruppen Svart September forberedte aksjoner i Skandinavia …

Da nyheten om de politiske overtonene i Bouchiki-drapet ble kjent for Korvald-regjeringen, trodde statsrådene at det var terroristgruppen Svart September som sto bak …

På ettermiddagen (mandagen etter drapet) ringte imidlertid overvåkingssjef Gunnar Haarstad til DU … det var nå framkommet at det var snakk om en aksjon fra israelsk side mot svart September.»

Vi regner med at den første uspesifiserte advarselen og den senere konkretiserte kapringstrusselen var produsert av Mossad som avledningsmanøver fra og deretter bidrag til forklaring på en perfekt gjennomført operasjon på Lillehammer, dvs. dersom ingen var blitt arrestert – som de hadde all grunn til å regne med. De oppnådde da flere hensikter.

En hensikt var å skape et troverdig dekke for det intensiverte samarbeidet mellom norske tjenester og Mossad som faktisk fant sted. Etter den første, generelle advarselen ba således den israelske ambassaden norske myndigheter om ekstra beskyttelse, hvilket skal ha medført et nært samarbeide mellom POT, E-staben og Mossad om å unngå terroraksjoner. Tilsvarende skulle historiene dekke over mulig tilstedeværelse av israelere i Norge og på Lillehammer dersom noen tross alt skulle komme til å registrere disse, ved at et arabisk lik ble funnet på Lillehammer to dager etter en kansellert flykapring.

En annen hensikt var å rette ordinære, uinformerte politimyndigheters alarmberedskap mot en gruppe arabere, slik at israelere på vei ut av landet vekket mindre interesse. En tredje var selvsagt å servere den uskyldige Korvald-regjeringen en solid avledningshistorie på forhånd. En fjerde var å legitimere ankomsten til Norge for et par av agentene, idet det også er opplyst at et Mossad-team på vei til Norge ble anmeldt to dager før, angivelig for å samarbeide om å fange terroristene⁹.

Legg merke til at POT-notatet er skrevet tre dager før Bouchiki ble drept, og at Mossad nå hevdet at det var fattet «prinsippvedtak» om en aksjon i Skandinavia. Det tyder på at aksjonering i Skandinavia tidligere var mot Svart Septembers prinsipper, og det foreligger en annen kilde på at det var sant – og forble sant, hele tiden. Det fant aldri sted noen arabisk terror-aksjon i Skandinavia. Faktisk viser det seg at det forelå enighet mellom alle palestinske organisasjoner, inklusive Svart September, om at man skulle ligge unna Skandinavia, fordi disse landene var såpass positive til palestinernes sak (trodde de) at aksjoner der ville skade dem selv¹⁰. Mossad må selvsagt ha kjent til denne enigheten, og dermed også norske myndigheter. Derfor ble det nå meldt om et «prinsippvedtak».

Hvor sannsynlig er det at den arabiske verden endret sine prinsipper akkurat noen dager før Mossad gjennomførte sin lenge planlagte Lillehammer-aksjon? Tilfeldigheten er idag for påfallende. Men det var jo ikke meningen at det skulle bli slik. Etterpå skulle det ikke ha vært noen Mossad-aksjon, men en feilslått arabisk aksjon. Det hadde passet meget bedre.

Legg også merke til at det advares mot mulige terrorister som hadde kommet til Norge i løpet av seks-syv dager før 18. juli. Benamane ankom Oslo 14. juli – midt i denne perioden. Dette viser på nytt hvor maktpåliggende det var for Mossad at Benamane skulle bli knyttet til den påståtte flykapringen og til Bouchiki. I tillegg til de brede spor forbi Mjøsa fikk norsk politi en spesiell oppfordring. Intet ble overlatt til tilfeldighetene. Og det var jo helt ufarlig for Benamane, for han skulle ut av landet før det var skjedd noe som helst å etterforske i alle fall.

Nå var selvsagt hensikten med denne advarselen også at den skulle produseres etter drapet som eksempel på verdien av samarbeidet med Mossad og altså for å knytte opp Benamane skikkelig. Men slik gikk det ikke. Advarselen ble hemmeligstemplet i 22 år. Man hva avslører den nå, når politiinspektør Per Gammelgård i POT samtidig sier at POT «ikke har dokumenter om Benamanes rolle i saken ut over det som fremgår av straffesaksdokumentene», dvs. de arrestertes dekkhistorie innsmuglet i fengselet flere dager etter at Benamane var reist fra landet?

Den avslører at POT må ha vært innforstått med at hele advarselen var en bløff, og hva bløffen hadde til hensikt! Hvis POT bare visste det man hevder, ville man selvsagt iverksatt massiv kontroll av utlendinger som ankom mellom 11. og 18. juli. Benamane kom 14. juli, og reiste 21. juli – etter at kapreraksjonen var «avblåst», men det var vel like maktpåliggende å ta terroristene? Den kansellerte flykapringen kunne jo være en avledningsaksjon (for et godtroende POT!) og en virkelig terroraksjon kunne jo komme hvor som helst, når som helst. Og med så brede spor som Benamane etterlot seg, fra passkontrollen på Fornebo via Oslo i flere dager, Lillehammer og pånytt i utgående passkontroll, er det opplagt at han ville blitt funnet hvis POT hadde villet. Det ville vært gjort søk i hotellers gjesteprotokoller, foretatt avhør etc. Og da ville det eksistert dokumenter om ham. Hva finnes forøvrig i POTs arkiver om hva man i det hele tatt gjorde på bakgrunn av advarselen? Hvis man ikke var «innside-informert» burde det finnes en svær file på jakten etter de potensielle flykaprerne/terroristene. Kan den fremvises? Hvis ikke, er det mange som har noe å forklare!

Alt dette viser også at kaprerhistorien i virkeligheten var en viktig del av selve aksjonsgrunnlaget. Kapringen ville jo ikke finne sted, men Bouchiki ville etter planen bli liggende igjen død etter noen dagers intense samtaler med en annen araber. Den andre araberen hadde nettopp ankommet fra Oslo. Uken etter kunne man så offentliggjøre desinformasjon om at drapet hadde sammenheng med intern strid i kaprergruppen. Kanskje Bouchiki skulle vært lokal medhjelper, men fått kalde føtter slik at alt gikk i vasken og de andre i gruppen drepte ham. Da ville alle trekke et lettelses sukk over at en mulig lokalt bosatt kaprer var død, etterforskningen av drapet kunne henlegges stille og alle ville være fornøyd. Unntatt algirerne som ville studere på hva Bouchiki drev med, hvem han jobbet for etc., og kjenne igjen Mossads spesielle drapsritual som selvsagt ville bli undertrykt i Norge. I den verdenen ville skremmeeffekten være like god om man trodde på kaprermeldingen eller ikke¹¹.

Og i vår verden, i Skandinavia, ville det se ut som om noen arabere hadde planlagt en terroraksjon i Norge, men mislyktes og endt opp med en krangel der en ble drept. Det ville ødelegge for palestinernes sak i den norske og svenske opinionen – og særlig alvorlig fordi det tilsynelatende beviste et nytt prinsipp om å aksjonere i Skandinavia!

Det er da meget interessant å merke seg hvordan Oskar Mendelsohn i boken «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» beskriver bakgrunnen for aksjonen – i 1985!¹²:

«En marokkaner bosatt på Lillehammer ble skutt ned på åpen gate av en gruppe israelere som var kommet til landet for å uskadeliggjøre en person som ble antatt å være et fremtredende medlem av ‘Svart September’, i den hensikt å forhindre en planlagt terrordåd rettet mot Israel i et av de skandinaviske land.»

Mendelsohn omtaler Lillehammer-saken over flere sider, men konsekvent uten å nevne Salameh eller at det ble drept «feil mann». Den planlagte «terrordåd» er selvsagt den av Mossad varslede – men oppdiktede – flykapringen.

Hva er årsaken til dette? Mendelsohns historie av 1986 er praktisk talt identisk til den som ble presentert av noen av de arresterte før dekkhistorien med Salameh som tiltenkt offer, Bouchiki som «feil mann» og Benamane som «hare» ble smuglet inn til dem. Det er denne historien som skulle ha vært markedsført etterpå hvis aksjonen hadde gått som planlagt. Bouchiki ville blitt forstørret opp til «fremtredende medlem» (passer ikke på Salameh som av Mossad var utpekt som toppmannen) som hadde ligget i beredskap i Norge i mange år og nå tatt ut til bruk i en flykapringsaksjon.

Hvorfor er det denne versjonen Mendelsohn, som selvsagt ikke skriver i noe vakuum i forhold til det jødiske miljø i Norge, vil ha inn i historien i 1986?

Den gamle dekkhistorien har man jo ikke bruk for lenger. Den har forlengst gjort sin nytte, og er verdiløs. Antakelig har man også forstått at den i det lange løp ikke vil holde for grundige historieskrivere som en gang vil gjennomgå også det idag hemmelige materialet med den objektivitet som flere tiårs avstand i tid vil etablere. Mendelsohn skriver historie og vil nettopp påvirke kommende historieskrivere. Men det er uaktuelt å tillate den fulle sannheten å komme frem, herunder med Mossad Norges aktive medvirkning. Nettopp å unngå diskreditering av og tvil om rollen til det jødiske miljø i Norge må være svært motiverende for Mendelsohn. En versjon som i det lange løp er lettere å få akseptert må således stille forhåndslagres, som faglig kvalifisert og troverdig historikertolkning den dagen «feil mann»-teorien faller. Utvalgte deler av faktum – de arrestertes tidlige forklaringer, «ny» tolkning av den mystiske Benamane, innrømmelse av at man måtte finne på en dekkhistorie av hensyn til samtiden, kapringstrusselen etc. – ville lett kunne settes sammen til dette formål.