Tiden forut for Lillehammer-aksjonen var en meget aktiv periode for Golda Meirs håndplukkede hevngruppe under Mike Harari. Det hadde vært drapsaksjoner i flere europeiske byer (se kap. 5.7.2). Det var jo alment kjent, og det ville være forunderlig om ikke ihvertfall disse operasjonene hadde vært tema mellom Krupp og hans besøkende Mossad-topper, selv om man skulle akseptere at et «need to know»-prinsipp medførte at han ikke ble forhåndsinformert om detaljene i Lillehammer-planene. Man må også huske på at det var bekreftet at norske og israelske tjenester hadde et samarbeid om terrorisme-bekjempelse, med hemmelige metoder (se kap. 25.18.16). Dessuten måtte jo drapsteamet hatt noen til å rekognosere på Lillehammer både før og etter dette besøket. Hvem var bedre plassert til å organisere dette enn nettopp Mossad-sjefen i Norge, bosatt på Hundorp og Golda Meirs nære venn? Det at man hadde Israel Krupp på plass må sågar ha vært ett av kriteriene som medførte at valget falt på Bouchiki/Lillehammer til å begynne med!

Men etter drapet visste han uten tvil at det var en sammenheng. Hvordan visste han det?

Mest sannsynlig er det usant at han ikke fikk vite hva de besøkende ville, og at det først gikk et lys opp for ham etter drapet. Selv i god-humøret med lokalpressen (og særlig hvis det var en fremtvunget situasjon) har han hatt det klart for seg at han ikke måtte innrømme noen kunnskap eller medvirkning før drapet. Men han måtte late som om han etterpå som god borger hadde fortalt det han visste så snart som mulig. Dette var nødvendige tilpasninger av virkeligheten når han først hadde gitt seg inn på den eller blitt presset inn i den, f.eks. pga. gjesteboken eller vedvarende lokale rykter om Mossad-besøket.

Nå må man huske at en operasjon som denne om mulig alltid benytter seg av lokale allierte, for forhåndsspaning, rekognosering, informasjonsinnhenting etc., for nødvendige transport- og sambandsoppdrag og ikke minst for å skaffe trygge midlertidige oppholdssteder og fluktruter etter aksjonen – en evakueringsplan. Det var jo bl.a. nettopp dette man hadde Mossad Norge og tsafririm for! Skal vi tro at Golda Meir, som daglig snakket med sin gode venn Krupp i telefonen, hadde instruert Zamir & Co å reise de ekstra milene fra Lillehammer til Hundorp for bare i full fart å si hallo og dra igjen? At det var dette som førte til at Krupp var redd for å vise seg «feig»? Poenget med møtet var selvsagt å koble sammen Golda’s betrodde team og hennes like betrodde mann i Norge, for å gi ham nødvendige informasjoner og instruksjoner om den kommende aksjonen uten bruk av telefoner med avlyttingsrisiko.

Naturligvis kan det hende at man ut fra «need to know» på dette tidspunkt nøyet seg med et møte for å sikre at alle kjente hverandre, og for at Zamir kunne fortelle at Krupp senere ville bli kontaktet/instruert om ditt og datt og at det var av den ytterste betydning at dette ble fulgt opp etc. I så fall var møtet å betrakte som en slags ouvertyre til de ulike senere meldinger/ordre som ville komme fra E-staben.

Men det ble i alle fall gjennomført en evakueringsøvelse i regi av Stay Behind – og Krupp selv! – i Lillehammer-området rundt drapsdagen. En slik øvelse er ikke noe man bare finner på en morgen man ser det er godt vær. Den skal planlegges omhyggelig på forhånd, og trenger også støtte fra andre forsvarsgrener, som f.eks. Luftforsvaret. Dessuten trengs bakkemannskap, sambandsfolk, transportmidler, folk til å monitore motparten etc., og det må skaffes dekkboliger og etableres fluktruter etc. Denne evakueringsøvelsen med tilhørende dekkøvelse var bestemt et halvt år i forveien av MI6 (se foran).

Var nå møtene i juni første gang Lillehammer dukket opp i Mossads planer? Selvsagt ikke. Vi kjenner tre møter i juni: Med «tjenestene», dvs. helt sikkert med Trond Johansen, med Krupp og med ukjent person på «Birkebeineren» i Lillehammer. Møtene med Trond og Krupp hadde til hensikt å informere og instruere om konkrete planer. Møtet på «Birkebeineren» kan f.eks. ha vært med en annen agent som ble igjen i Lillehammer for å spane på Bouchiki, eller med en lokalkjent person med samme formål. I så fall måtte jo dette være en av Krupp’s egne folk (alternativt noen fra POT eller E-staben eller flere av disse)! Eller – om det var en mer tilfeldig kontakt – måtte jo Krupp som norsk Mossad-sjef vært forespurt om han hadde tillit til personen.

Bare avtalen på «Birkebeineren» i seg selv viser jo at drapsplassen var utpekt på dette tidspunkt. Da var ikke Salameh i Lillehammer, men Bouchiki var det.

La oss nå peke på det forbausende faktum at det allerede i Sylvia Rafaels forklaring i retten ligger informasjon som utelukker «feil mann»-teorien og bekrefter norsk medvirkning. Hun behøver naturligvis ikke snakke sant, men sammenholdt med Krupps innrømmelser stemmer det bra¹:

«Sylvia Rafael opplyste i retten at hun var kontaktet av ‘Mike’ … alt i mai om oppdraget I Norge.»

Heradstveit legger til for egen regning:

«Med andre ord: To måneder før likvidasjonen på Lillehammer fant sted, arbeidet israelsk etterretning med aksjonen. … Det er all mulig grunn til å tro at en gruppe Israelere har vært her i landet i god tid i forveien for å rekognosere etc. Mye tyder på at de må ha hatt hjelp av lokale krefter.»

(Heradstveit underbygger i «De medskyldige» grundig hvorfor han tror på lokale krefter. Bl.a. har agentene hatt «en frapperende lokalkunnskap om Oslo og norske forhold». De kjører bil i Oslo med kunnskap om tidsforbruk og uten å kjøre feil, i motsetning til de fleste tilreisende som gir opp når de for sjette gang kommer inn i den samme enveisgaten! De kjenner til hvordan telefon, telegraf, stillingsannonsering etc. fungerer. Alt går smertefritt – som om de alle hadde vært født i byen!)

Så får vi huske på at alle hemmelige tjenester praktiserer «need to know»-prinsippet. Hvorfor ble Sylvia Rafael, som var fast medlem av laget og sto til full disposisjon, kontaktet to måneder tidligere? Selvsagt fordi hun skulle være med på forarbeidet, ikke usannsynlig nettopp rekognoseringsturen til Norge med besøk hos norske hemmelige sjefer, hos Krupp og på Birkebeineren! I alle fall bekrefter Sylvias uttalelse at Bouchiki var utpekt minst to måneder før han ble drept!

Hvem hadde varslet Mossad om Bouchiki? Og hvorfor?

Bouchiki hadde opprinnelig forsøkt å få oppholds- og arbeidstillatelse på grunnlag av sitt virkelige algirske pass, som han hadde oppholdt seg i Norge en tid på, men fikk dette avslått av formelle grunner (kan ikke søke fra norsk oppholdssted). Bouchiki dro da til Frankrike der han fikk utstedt et nytt, marokkansk pass av en marokkansk diplomatisk delegasjon (han hadde marokkansk mor), og søkte nå etter korrekte norske regler. Han hadde noen år et ganske omflakkende liv med flere utenlandsopphold før han slo seg til ro på Lillehammer.

Tjenester i alle land jaktet i denne perioden hektisk på gamle og potensielle nye terrorister. Bare det at han klarte å skaffe seg et pass fra et annet land og dermed omgått norske innvandringsbestemmelser kan ha bragt ham på en slags observasjonsliste. Israel har på sin side selvsagt sendt ut stadige etterlysninger etter personer med mer eller mindre presise kjennetegn, og hver gang har tjenestenes datamaskiner spyttet ut en bunke arabiske navn og ansikter som svarte til utvalgskriteriene. Og plutselig kan det ha oppstått en match i noen maskiner i Tel Aviv, innstilt på en annen type utvalgskriterier.

Algerie var i denne perioden palestinernes absolutt viktigste finansieringskilde og støttespiller i forhold til flykapringer og andre terroraksjoner. Ved siden av å hevne München-massakren, er det klart at Mossad også hadde et ønske om å få sendt et signal til algirske myndigheter, tjenester og agenter om at denne virksomheten kunne bli dyr i fremtiden. Best ville det være å finne en middels betydningsfull operativ person som kunne likvideres med best mulige signalvirkninger. Dvs.: Betydningsfull nok til at det ville være helt klart at personen ble henrettet som aksjonist, men helst ikke mer, fordi man skulle spre angst og aksjonsvegring blant flest mulig av operatørene.

Et drap på en person som befant seg i Norge ville gi en fordel av mange grunner. Skremmeeffekten ville bli maksimal: Vi finner dere alle steder, selv på småsteder like under Nordpolen. Dessuten: Norge ble regnet som svært vennligsinnet område. Her ville man få støtte og dekke fra lokale kolleger og fra den sterke lokale Mossad-organisasjonen. En viss grad av underforstått medvirkning etc. hadde Mossad fått i flere europeiske land allerede²:

«Under operasjonene i Roma og Paris hadde Zamir og Mike hatt i det minste underforstått samarbeid med de spesielle avdelingene under de franske og italienske etterretningstjenestene»

Men disse vennene hadde man allerede trukket mye på, og ville nok måtte gjøre det igjen. Norge var et land der de store terroristene sjelden oppholdt seg, og det var derfor naturlig å trekke på den norske kontoen for en operasjon der man hadde en viss fleksibilitet med valg av offer.

Det er således heller ikke umulig at Mossad har bedt sine venner i Norge direkte om å få en oversikt over personer med algirsk tilknytning i Norge, og blant disse funnet den som best passet i rollen eller kunne konstrueres inn i rollen.

La oss summere opp hva som finnes av indikasjoner på at Bouchiki virkelig hadde eller hadde hatt en viss tilknytning til arabiske terroristmiljøer – eller var velegnet som råstoff til å kunne bli bygget opp til dette:

Han ble begravet i Marokko med fulle militære æresbevisninger³

En marokkansk fagforeningsavis skrøt av ham som «en lysende forkjemper for den arabiske sak i utlandet, og det førte til at imperialistiske terrorister likviderte ham»⁴.

Vi har hørt det hevdet at det finnes et bilde med Salameh og Bouchiki ved samme kafébord, angivelig i Beirut eller Kairo⁵

Enkelte palestinske aktivister har også hevdet at han var informasjonsmann for dem og utga publikasjoner for dem i Norge⁶.

Han hadde vært aktiv i den algirske partisanbevegelsen under Algerie-krigen⁷

Han var trenet bl.a. i karate⁸

Han hadde flere utenlandsopphold mens han var i Norge⁹

Dette er hva vi idag kan skrape sammen av indisier på at Bouchiki hadde en fortid eller nåtid som palestina-aktivist e.l. (Heradstveit hadde ikke mulighet for det i «Hemmelige tjenester», så tidlig som den kom ut. Men han er rask til å avskrive alle slike forbindelser selv om han vet at grunnlaget er tynt. Hvorfor det? Vet han om ‘feil mann’-teorien allerede?)

Men det er i en situasjon etter at Mossad fikk flere agenter arrestert på Lillehammer. Hadde det ikke skjedd, er det ikke usannsynlig at vi ville fått vite mye mer om Bouchiki i en slik rolle – ekte eller oppkonstruert, slik at den arabiske verden fikk de akkurat det drapsoffer som Mossad ville den skulle se. Men arrestasjonene må ha utløst en nødplan basert på dekkhistorien «feil mann»: For å mildne inntrykket i Norge måtte man late som om man mente godt, nemlig å ta av dage den verste terroristen man kunne tenke seg. Og da var det ikke lenger i Mossads interesse å bringe frem evt. ytterligere data om Bouchiki som mulig relevant offer, fordi det ville svekke Salameh-versjonen.

Når så Bouchiki var utvalgt – uansett hvordan – var det naturlig å be de norske tjenestene om å følge med ham en tid for å skaffe bakgrunnsmateriale til planleggingen av aksjonen. Det kan ha vært en slik lokal agent den israelske delegasjonen hadde møte med på «Birkebeineren» ca. en måned før drapet. (NB! Selv E-staben kunne legalt drive etterretning mot Bouchiki på norsk jord siden han var utenlandsk statsborger!)