25.19.2.5 E-stabens personell i 1973 og senere

a) E-sjefen, ob Reidar Torp ble generalmajor i 1975 og ble plassert i NATO. Deretter var han sjef for Forsvarets Høgskole (1979-1983), der han ønsket Arne Treholt velkommen, og fra 1983 bestyrer på Norges hjemmefrontsmuséum – et annet av Jens Chr. Hauges hjertebarn.

b) Seksjonssjef Sven Aage Hauge ble E-sjef i 1975-77. Han omorganiserte staben til fire seksjoner og utnevnte oblt Trond Johansen til seksjonssjef seksjon D (den viktigste) og ga ham slik status at Ap kunne nyte godt av ham inntil han fylte 70 år (minst). Hauge ble i 1977 generalmajor og sjef for operasjonsstaben i FO. I 1978 ble han generalløytnant og stabssjef/FO. I 1982 – på grunn av at general Sverre Hamre overraskende gikk av ett år før tiden – ble Hauge general og forsvarssjef og anbefalte Treholt inn på Forsvarets Høgskole og at regjeringen Willoch måtte sikkerhetsklarere Treholt. Fra 1984 var han sjef for Forsvarets Bygningstjeneste og nøkkelperson ifbm «den fjerde tjeneste» og Karstad-utvalget (se kap. 24.14).

c) Oblt Trond Johansen ble øyeblikkelig opptatt i Aps utenrikspolitiske utvalg i 1973, etter ønske fra Knut Frydenlund, som ble utenriksminister i Brattelis regjering i oktober 1973. Han ble seksjonssjef seksjon D i 1977 i nyopprettet sivil stilling med pensjonsalder 70 år. Trond var også på tale som statssekretær ved Statsministerens kontor og i FO i Brattelis regjering. Han har senere vært den helt sentrale rådgiver for nøkkelpersonellet i Ap. Trond var redningsmann for Ap ved å manøvrere Arne Treholt inn på Forsvarets Høgskole ved at regjeringen Willoch ble stilt overfor et fait accompli ved hjelp av forsvarssjef Hauge og forsvarsminister Sjaastad. Trond Johansen opprettholdt i 40 år et godt og nært forhold til Israel Krupp som ble en av årsakene til at Trond ble Trond. Trond kontrollerte Stay Behind fra slutten av 60-tallet til han gikk av i 1994.

Da deler av eksistensen av IB i mai 1973 ble avslørt i Sverige, to mnd før Lillehammer-aksjonen som da var lagt inn i planleggingen på israelsk, britisk, norsk og svensk side, fikk Trond panikk. Han raste ned til Ronald Bye på Youngstorget og forbød ham å ha noe med IB å gjøre. Vi forstår idag godt hvorfor!

I 1974 fulgte Trond og Stay Behind nøye med da IB-avsløreren Jan Guillou kom til Norge. Man ble selvsagt redd for at han var på sporet av Stay Behind etc. som koblet til IB, der Guillou hadde kilder, lett kunne ha blåst Lillehammer-saken i luften. Besøket var imidlertid av privat karakter og aksjonen ble avblåst.

d) Oblt Sven Ollestad ble «landskjent» da han i 1978 førte E-sjefen, ob Fredrik Vilhelm Bull-Hansen og forsvarsminister Rolf Hansen bak lyset i Meyer-saken da Ollestad til sin sjef nektet for at skipsreder Hans Otto Meyer hadde (hatt) tilknytning til E-staben/Stay Behind og Bull-Hansen kunne benekte ethvert kjennskap til Meyer videre oppover. Hele det politiske Norge ble ført bak lyset – inntil Ollestad en tid senere pga. Politiets aksjoner måtte medgi Meyers tilknytning. Stay Behind ble da offentlig kjent for første gang. Ollestads panikk skyldtes antakelig at det da var kun fem år siden Lillehammer og at Krupp hadde rekruttert Meyer slik at kun noen få ord og et klart hode ville kunne koble Stay Behind til Lillehammer. Det var veldig korttenkt av Ollestad – dog et desperat og lite gjennomtenkt forsøk på å hemmeligholde Stay Behind og holde maksimal avstand til Meyer/Krupp (Lillehammer).

På slutten av 60-tallet hadde daværende E-sjef, ob Johan Berg, påpekt at Stay Behind under oblt Ollestads ledelse etter hans mening lå for flate i forhold til MI6. Lillehammer-saken skulle med all ønskelig tydelighet vise hva dette 3-4 år senere resulterte i.

I januar 1981 utløste nettopp denne manglende nasjonale jurisdiksjonen over det norske Stay Behind-apparatet et «opprør» i Stay Behind ledet/koordinert av maj Finn Sverre Kirkestuen, NK i Stay Behind1 ved at det ble sendt et lengre notat direkte til forsvarsministeren. Opprørerne visste neppe at etter 1973 hadde MI6 og deltakerne på norsk side i E-staben rett og slett en finger i øyet på hverandre – eller at denne økende avhengigheten således bl.a. skyldtes Lillehammer-saken. Major Kirkestuen fikk ingen hjelp av forsvarsminister Thorvald Stoltenberg2 – årsaken til dette skulle være opplagt ut fra Stoltenbergs forhold til Trond.

Også den daværende E-sjefen, kommandør Jan E. Ingebrigtsen, visste nok hvilket sprengstoff dette notatet i realiteten innebar – ihvertfall ble han fortalt det av Trond. Kirkestuen ble frosset ut3. Det er forøvrig interessant å merke seg at den første E-sjef som fikk general/admiralsgraden nettopp var Ingebrigtsen. Han satt i denne stillingen i syv år – den lengste tiden siden Evang. Trond var tydeligvis godt fornøyd.

Stabssjefen i FO -generalløytnant Sven Aage Hauge – seksjonssjef og Tronds sjef i E-staben under Lillehammer-saken – brukte en hel ettermiddag på å få Kirkestuen til ikke å slutte i Forsvaret – det var nok tryggere at han forble i familien enn å «sende ham ut på bygda»! Det viste seg senere å være en korrekt tankegang av systemet. Kirkestuen sluttet og offentliggjorde senere sine informasjoner4.

Hele denne Stay Behind/MI6-saken bør granskes til bunns.

Ollestad fikk til tross for alt dette (og dette må gåes nøye etter i sømmene) sitte til 1982, til han var 65 år. Vi antar at E-sjef, ob. Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, i 1978 forlangte Ollestad frabeordret på dagen, men at noen, kanskje selveste forsvarsminister Rolf Hansen allikevel lot Ollestad sitte i sin Stay Behind-stol. Hvem kunne i så fall få forsvarsministeren, som selv var blitt ført bak lyset og hadde dummet seg ut, til å gi denne ordre, andre enn Jens Chr. Hauge, Stay Behinds far?

Ollestad var forøvrig også en nær samarbeidspartner til «kjettingmannen» Helge O. Spilhaug som startet i Milorgs sentralledelse hos Jens Chr. Hauge og siden har vært sentral i «den fjerde tjeneste». Ollestad ansatte sågar i Stay Behind folk som hadde jobbet i Spilhaug-apparatet i en årrekke – og som fortsatte å jobbe for Spilhaug etterpå!

Ollestad var i alle år en meget nær venn og samarbeidspartner med Krupp – helt fra 50-tallet da Ollestad var sjef for ROCK i Stay Behind og Krupp var ROCK-sjef for en gruppe i Gudbrandsdalen.

Det er verdt å merke seg at også Israel Krupp og Trond Johansen unnlot å varsle E-sjef Bull-Hansen om Ollestads gale opplysninger uten konsekvenser for noen av dem. Vi tror ikke det skyldes daværende E-sjef Bull-Hansens manglende handlekraft, men som vanlig hadde sikkert «noen snakket sammen».

d) Kapt Gunnar Bjålie, opprinnelig kompani Linge-korporal, ble utnevnt til kaptein i 1956 og var sjef for Blue Mix til ca 1981-82, dvs. nesten 10 år etter Lillehammer og 5 år etter at han lot Ollestad føre E-sjef Bull-Hansen bak lyset i Meyer-saken uten å si fra. Han fikk sitte til han fylte 67 år! Bjålie hadde også et meget godt forhold til Spilhaug, og samarbeidet med ham på en rekke områder, bl.a. virket Bjålie som talentspeider for Stay Behind ved rekruttering fra Spilhaug. Bjålie hadde i 35 år et nært forhold til Krupp.

1 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 259.

2 Bye/Sjue, side 158.

3 Bye/Sjue, side 156.

4 Bye/Sjue, side 159.