25.19.14.3 Jacobsen melder ut VG

Like etter forsøket på å nøytralisere oss meldte Jacobsen VG helt ut av Lillehammer-saken1 ved på lederplass å fastslå at det meste eller alt av «det som svirrer av rykter» (av Jacobsen svært gjerne kalt «avsindige rykter» er uten grunnlag i virkeligheten, der alt er i skjønneste orden. Litt av et utgangspunkt for Norges største tabloidavis og dens kritiske, etterforskende journalister!

Lederen er selvsagt anonym, men språkbruken oser så intenst av Jacobsen at det ikke kan herske tvil. Ingen andre klarer på samme måte å plassere noen i en verden av klokskap, verdighet og innsikt og andre som avsindige, historieløse og tvilsomme. Særlig ikke etter så tydelig forhåndsdefinert mønster.

Nesten daglig konstaterer nå Jacobsen at alt er i skjønneste orden i Norge, og særlig med Lillehammer-saken.

Typisk er en ny lederartikkel der Jacobsen legger æren for «den lykkeligst mulige løsning» hos advokat Johansen for den ene parten av etterlatte med hans «stillferdige og tålmodige diplomati» som gjorde det mulig for Israel «å rydde denne kjedelige norsk-israelske saken av veien, og også lette sin egen samvittighet, uten å måtte kompromittere seg selv eller sine hemmelige tjenester»2.

Det er den samme Jacobsen som er bekymret for andres historieløshet som nå har glemt at Johansen var villig til å avslutte hele saken med en norsk billighetserstatning som viste seg å være på 250.000 kroner, at Johansen deretter forlangte 750.000 av israelerne og bare fikk de 1,8 mill fordi den andre parten, Terje Jamal Rutgersen og hans advokater Aasen og Staff kjørte et hardere løp mot Israel. Dette løpet kalles nå av Jacobsen «støyende og truende opptreden», «en trussel mot den skjøre forståelse som var i ferd med å bygge seg opp» etc. Til sist i den samme lederen heter det:

«Ennå gjenstår det politietterforskning om de nyeste spekulasjonene om mulige norske hjelpere ved aksjonen i 1973. At norske hemmelige tjenester har medvirket, er det ikke lagt frem fnugg av indisier på. Om Mossad hadde hjelp av private norske agenter, vil det neppe være mulig å oppklare dette idag, men politiet gjør altså et forsøk.»

At Jacobsen må ha utviklet en helt spesiell form for rose-rød stær når han ikke klarer å se engang «et fnugg av indisier», får så være. Langt mer interessant er det talerøret sier etterpå: Hvis det var hjelp, kan det ikke oppklares! Hvordan vet Jacobsen det? Hvem har fortalt ham det? Hvis alt er i orden, er jo dette en hypotetisk situasjon. Hvordan vet han at alle beviser om uheldige forhold i E-tjenesten etterhvert forsvinner, slik at han kan være så sikker i en for ham helt hypotetisk situasjon? Eller vet han – eller de han rør-taler for? – at den slett ikke er hypotetisk, men at alle forholdsregler er tatt allerede? «Tro ikke dere finner noe! Alle dokumenter er brent og alle munner lukket!» Er det det han sier?

Hva mener leseren om Jacobsens manglende fnugg etter å ha lest denne boken (80% av fakta har vært tilgjengelig også for ham!). Si det til Jacobsens sjef, Bernt Olufsen!

1 VG 7. januar 1996.

2 VG 28. januar 1996.