25.19.12.7 Tildekking de senere årene

Oppmerksomheten de siste årene har vært rettet mot at Norge ikke har forlangt Harari utlevert. Nå bør man innse at Zwi Zamir var den reelle leder, og at det var og er enda større grunn til å kreve ham utlevert (Golda Meir, som selv ga ordren, er jo død, og det får vi regne som lovlig forfall). Selv Aftenposten har nå begynt å rette søkelyset mot Zamir1:

«PÅSTANDENE ALDRI TILBAKEVIST: ZAMIR STO bak? Påstander om at den israelske etterretningstjenestens sjef, Zwi Zamir, selv ledet drapsoperasjonen i Norge, er aldri blitt tilbakevist.»

Og Kåre Willoch har nå krevet at norske myndigheter må kreve å få avhørt både Mike Harari og Zwi Zamir2!

Men hovedårsaken til all tildekkingen er selvsagt hele listen over norsk og alliert medvirkning.

Hvis Norge var villige til å gi Israel atombomben og hemmelig, enveis «NATO-medlemskap» – hvorfor skulle vi ikke gi Israel en liten kelner på Lillehammer?

Da er det ikke så rart at vi i hele den etterfølgende perioden har opplevet en systematisk tildekking av hele Lillehammer-saken og spørsmålet om norsk medvirkning – fra Hauges telefon til Kongelstad, via årelange aksjoner mot oss med utgangspunkt i Lillehammer-saken, til fornyet hemmeligstempling og Nygaard Haug’s ping pong-granskning, og til Faremos desperate forsøk på å holde de etterlattes saker på kanaler som ikke vil medføre materielle undersøkelser.

Fylkesmann Kåre Willoch er nå blant de mange som offentlig har krevet full oppklaring og offentliggjøring av alle saksdokumenter3. Men «full oppklaring» krever nok mer enn å åpne arkiver, som man har hatt mer enn 20 år på å redigere. Det må iverksettes ny granskning med omfattende avhør av alle impliserte. Siden den sittende regjering er så dypt implisert i tildekkingen og derved skyldig i straffbare forhold selv, må dette gjøres av en ny regjering!

Jahn Otto Johansen skrev i 19794:

«Israels ambassadør i Norge … hevdet at han bare kunne ta en telefon til DNAs partikontor eller stortingsgruppe … for å få det som han ville.»

Etter den norske medvirkningen på Lillehammer hadde nok Israel taket på Ap i Norge, og har det tydeligvis fortsatt. Skal vi ha det slik fortsatt?

I de aller siste dagene før vi avslutter dette arbeidet tar Lillehammer-saken en ny vending. Kravene fra de etterlatte ser ut til å ha påvirket Israel, slik at den israelske regjering nå innrømmer at det var Mossad og lover å betale de etterlatte erstatning. Etter vår mening er dette paniske reaksjoner for å redde Israels og Mossads norske hjelpere fra å få deres medvirker-rolle blottstilt og for å få en tilsynelatende «lykkelig avslutning» som igjen kan ta Lillehammer-saken av dagsorden.

Det gjøres samtidig forsøk på å få Lund-kommisjonen til å ta opp gransking av Lillehammer-saken og de norske tjenestenes mulige medvirkning5. Det eneste oppsiktsvekkende ved dette er antakelsen om at Lund ikke forlengst er i gang med dette, men det kan dessverre godt være riktig. Vi håper Stortinget ikke lar seg lure til å akseptere dette. Det vil føre til at saken havner i en kommisjon de mistenkte selv dessverre har skaffet seg full kontroll over, og til en ny utsettelse av oppgjørets time for den sittende regjering, som er skyld i systematisk tildekking og må konfronteres med ansvaret for dette nå. Det er ikke Lund-kommisjonens jobb.

Drap og spionasje etterforskes dessuten av et justisvesen med alle virkemidler og ikke av en granskningskommisjon uten annen jurisdiksjon enn å håndheve et vitneansvar. Det er nå bare to og et halvt år til foreldelsesfristen for drapet går ut og man må ikke kaste bort mer tid på et justisvesen som ikke vil. Her må det bli opprydning og fornyet full etterforskning under en helt annen ledelse av påtalemyndigheten etc. Vi snakker om mulig norsk medvirkning til drap, mulig britisk (MI6) medvirkning til drap (pluss mulig egen drapsmann – Ingleby) og flere regjeringers systematiske dekkaksjoner senere, særlig den nå sittende. Vi kjenner ikke detaljene i alle slags foreldelsesfrister, men finner det opplagt at den beste veien til full oppklaring av alt er så lenge man har solid rettslig grunnlag for å forfølge drapspersonene og deres ledere.

1 Aftenposten 30. desember 1995.

2 Dagbladet 2. januar 1996.

3 Ukeslutt 9. desember 1995.

4 Norsk Utenrikspolitisk Årbok 1979, referert i Erling Borgen: «Diktatoren». Scanbok 1988. Side 206.

5 Advokat John Aril Aasen til Dagsrevyen 30. desember 1995.