Vi skal så vende tilbake til Per Øyvind Heradstveit og hans én-ukes hvitvaskingsbok for POT, og se på noen av punktene fra kap. 25.18.2 i lys av hva vi har vært gjennom i mellomtiden:

«Norsk politi må ha gjort et godt arbeide»: Det kan ha vært riktig de aller første dagene, men hvordan vet Heradstveit det? Det er en rekke forhold av stor interesse som politiet må ha funnet allerede da boka ble utgitt som Heradstveit ikke nevner med et ord, bl.a. Zamirs tilstedeværelse, endel av hotelloppholdene, bilen på gårdsveien, mulighetene for et «safehus» etc. På den annen side kan vi ikke kritisere Heradstveit for ikke å ha forutsett Jens Chr. Hauges innblanding som medførte at selv ikke politiet (og langt mindre POT) etterforsket endel opplagte spor. Vil en uavhengig, kritisk oppsøkende journalist våge å være så kategorisk?

«Det er på det rene at gruppen … fulgte Ben Amane»: Feilskriften av navnet bryr vi oss ikke om, men hvordan kan Heradstveit være sikker på det? Salameh som egentlig mål bringes ikke inn i boken, og heller ikke «feil mann»-teorien. Hvorfor skulle Mossad trenge en «hare» for å finne frem til en kelner som var fast bosatt på Lillehammer? Uten den villedende «feil mann»-teorien ville ingen kjøpt teorien om at Benamane var en «hare». Vi antar at POT visste om at denne dekkhistorien var under vurdering eller forberedelse da de hjalp Heradstveit med boken, slik at indisiene omkring den måtte være riktige, men de kunne ikke så raskt la Heradstveit gå ut med den.

«Ingen holdepunkter … om at marokkaneren var innblandet i ‘Svart September’»: Svært dristig av Heradstveit uten «feil mann»-teorien. Hvorfor skulle Mossad da ha skutt mannen? Forøvrig samme resonnement som forrige punkt.

«Da gruppen hadde fulgt Ben Amane til Lillehammer og der sett at han tok kontakt med Bouchiki, må de ha tatt bestemmelsen om at marokkaneren på Lillehammer var den de var på jakt etter, og som derfor skulle likvideres». Oj, så tett opptil «feil mann» uten å si det! Enda et tegn på en forfatter som visste om «feil mann» på et for tidlig stadium til å si det rett ut!

«Lillehammer-saken var enestående, og den kom uventet på både politiet og de politiske myndigheter her i landet.» Det tror vi så gjerne – om det ordinære politiet og om Korvald-regjeringen.

«Dette (foregående punkt) er viktig å ha slått fast på bakgrunn av påstander om intimt samarbeide mellom israelsk etterretningstjeneste og tilsvarende norske tjenester. Et slikt intimt samarbeide eksisterer etter alt å dømme ikke. Det synes opplagt at kontakten til det norske overvåkingspolitiet bare har vært minimal og rutinepreget.» Dette vet vi jo nå er galt. Se f.eks. om det omfattende samarbeidet mellom Israel og allierte tjenester som ble etablert etter München (innledningen til 25.19), den nitide rapporteringen fra POT til de andre tjenestene og alt vi idag vet om det generelle nære samarbeidet mellom Mossad, POT og E-tjenesten i alle år (kap 5). Vi vet også at Zwi Zamir var i Norge 1-2 måneder før drapet, og fremfor alt vet vi om evakueringsøvelsene som skulle dels dekke over, dels gjennomføre sikker evakuering av de viktigste agentene, som måtte vært vedtatt av E-tjenesten/Stay Behind-ledelsen, beordret og ledet av MI6 i London og selvsagt orientert om til POT – alt i god tid. Dessuten vet vi at POT hadde fått beskjed om å la et par andre av de viktige agentene slippe avgårde med Kiel-ferjen. Hvitvaskingen her er så grov i lys av hva vi vet idag, men også i lys av hva Heradstveit burde ha funnet ut i 1973 hvis han hadde gjort jobben selv, at vi ikke nøler med å kalle dette desinformasjon.

«Påstander om at to av de arresterte skulle oppholde seg i Norge i forståelse med Overvåkingspolitiet savner et hvert grunnlag …». Vi kjenner ikke mer til akkurat denne detaljen, men tipper de to er Steinberg og Dorf (se kap. 25. 19.8) som så villige ventet på å bli arrestert. Vi er bare igjen meget imponert over den klokkertro Heradstveit har på det han mottar fra POT. Å få slike glatte påstander uavhengig bekreftet til det nivå at man som journalist kan avskrive «ethvert grunnlag» er et kjempearbeid i seg selv! Er ikke det utført, men påstanden bare kolportert, snakker vi om desinformasjon.

«Påstander om at det under etterforskningen skulle ha vært vansker i samarbeidet mellom det ordinære kriminalpolitiet og Overvåkingssentralen er ikke riktig.» Også dette vet vi idag er notorisk galt, jfr. Kiel-ferjen (25.18.1) og en rekke av de internasjonale forfatternes stikk motsatte vurderinger basert på samtaler nettopp med politiet. På toppen av det hele kommer Frigaards totale omskrivning av politiets konklusjoner 17 år senere. Det kunne Heradstveit selvsagt ikke vite, men begrunnelsen finnes nok i samtid! Igjen er imidlertid det imponerende at Heradstveit har slik grenseløs tillit til det POT overbringer ham!

Les om igjen det lange avsnittet under 25.18.2 om arrestasjonene i Tuengen Allé. Her er det opplagt at forfatteren (i POT?) har enormt dårlig samvittighet, både for tilsynelatende å ha oversett at dette var en diplomatbolig, for å ha funnet frem dit så sent, for ikke å ha sjekket de israelske diplomatenes boliger mot kjente adresser og for en stund å ha avskrevet viktige opplysninger som ledet direkte til denne leiligheten. Ingen uavhengig journalist ville ha skrevet om dette tema på denne måten. Forklaringen er nok nettopp den vi har vært inne på: Det var meningen at disse skulle arresteres som liasoner til de fire som allerede var tatt, så snart dekkhistorien var klarlagt i alle detaljer. Men dette kommer selvsagt ikke Heradstveit på – ingen har fortalt ham det!

«Pressen kunne også melde at den israelske overvåkingssjefen hadde kommet til Norge … og hatt møte Haarstad. Noe slikt møte har aldri funnet sted.» Denne kategoriske formuleringen har mer preg av et offisielt dementi fra Haarstad enn en journalistisk fri konklusjon. Hvordan kan Heradstveit vite dette selv? Idag vet vi jo at Zamir var i Oslo både før og under aksjonen, og han hadde møte med sine norske kolleger ihvertfall i forbindelse med anti-terror-samarbeidet. Det er høyst sannsynlig at det motsatte av hva Heradstveit skrev var sant.

Det er også påfallende hvor meget som ikke står i boken. Det kan naturligvis unnskyldes med at det var så dårlig tid, men når manglene medfører et systematisk skjevt bilde bør man heller la være. Det står ikke noe om følgende forhold som måtte være like klare for kildene som det som er kommet med:

Det pussige i at drapet fant sted i det nærmeste nærområdet til Israel Krupp, fremste Mossad-mann i Norge

Heradstveit tilbyr ingen forklaring på motivet for drapet

Det sies selvsagt intet om evakueringsøvelsene, de var hemmelige da og er blitt det til nå

Det bemerkes ikke hvor påfallende det er at de viktigste agentene unnslapp sporløst selv om det raskt ble satt opp veisperringer (kap. 25.19.7.3)

Heradstveit fikk ikke vite om «signalene» til POT om å ligge lavt og la Kiel-ferjen gå (kap. 25.18.1)

Flykapringstrusselen (kap. 25.19.5) er ikke nevnt

Når man tar imot selektert informasjon og presenterer den som objektiv, driver man desinformasjon uansett hvordan det har skjedd og uansett motivene.

Dessverre har denne boken sterke fellestrekk med Alf R Jacobsens hvitvaskebok av 1995¹ (se kap. 25.1 1). Jacobsen hvitvasket E-tjenesten og Trond, og svertet POT og endel andre. Heradstveit bare hvitvasker POT. Det er et forsonende trekk. Det er også en formildende omstendighet at det ligger 23 år imellom. Den gangen trodde virkelig de fleste av oss på hva våre hemmelige tjenester sa – når de sa noe. Kunsten var å få dem i tale. Den journalistiske bragd lå i å vise at man selv var til å stole på, så fikk man innsyn.

Heradstveit visste rett og slett ikke bedre.