25.19.12.2 Medvirkning – generelt

Vi har hele tiden vært overbevist om at det måtte være meget stygge skjeletter i skapet hos norske myndigheter og tjenester, så frenetisk man har reagert på enhver henvisning til Lillehammer-saken, og så langt man har gått for å sabotere enhver granskning som kunne ledet frem til en full oppklaring av Lillehammer-saken. Vi ble sikrere og sikrere etterhvert som vi registrerte og analyserte alle tildekkingsaksjonene.

Selve Harari-saken med spørsmål i spørretimen og den åpenbare ulyst til både å fastslå identiteten til og å få tak i Harari pekte ihvertfall i retning av medvirkning i ettertid, minst i form av at mindre enn mulig ble gjort for å få tak i hovedmennene. Men mange enkeltpunkter tydet på at det også var medvirkning før og under drapet, om ikke annet så det utrolige i at Mossad med sitt helt spesielle forhold til Norge ville og kunne komme seg inn i Norge, utføre drapet og – for de flestes vedkommende – komme seg ut igjen etterpå, uten minst å ha informert på forhånd og oppnådd at endel nordmenn høyt på strå så den andre veien.

I Ukeslutt-programmet i mai 1993 kom det frem1:

«Etter det Ukeslutt får opplyst fekk Kriminalpolitiet knapt ei einaste opplysning frå overvakingstenesta i politiet. Tenestemenn frå overvakingstenesta fekk kopiar av rapportane etterkvart som dei mistenkte vart avhørt, men hadde sjølv lite å bidra med. Heller ikke Forsvarets etterretningsteneste hjalp til med opplysningar som kunne føre til ei oppklaring av saka. Kriminalpolitiet måtte på eiga hand finne frem til identiteten til fire av dei arresterte. …»

Dette er et av de punktene som Per Øyvind Heradstveit (kap. 25.18.2) mest kategorisk avviser i sin desinformasjonsbok «Hemmelige tjenester», skrevet mindre enn 8 dager etter drapet. Når det var så om å gjøre å få dette dementert så tidlig, må det ha vært meget påfallende helt fra begynnelsen. Idag vet vi i tillegg om at POT lot to agenter slippe unna med Kiel-ferjen (kap. 25.19.6) og at det eneste synbare bidraget fra POT var til arrestasjonen i Tuengen Allé av de to som høyst sannsynlig skulle arresteres som ledd i planen om å få dekkhistorien bragt inn til de fire som allerede var tatt (kap. 25. 19.9).

Hvorfor skulle norske tjenester være så motvillige, hvis de ikke hadde sine gode grunner?

I 1995 fikk vi de første tips om at det hadde funnet sted en evakueringsøvelse i Lillehammer-traktene i regi av Stay Behind, på samme tid som Lillehammer-drapet. Dette, sammenholdt med uttalelsene fra Israel Krupp om besøket av 6 Mossad-agenter hos ham en måned før drapet, bar i retning av de første håndfaste bevis på medvirkning før og under drapet. Selv om man «bare» hjelper forbryteren med å flykte, er det likevel medvirkninger før handlingen hvis denne hjelpen var ledd i planen og gjorde det lettere å beslutte forbrytelsen.

I de aller første dagene av 1996 hadde vi gjennom grundig arbeide med saken kommet frem til de fleste av detaljene, slik de er beskrevet foran (kap. 25.19.7).

Det er da interessant at forfatteren og Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky i sin bok «Kampen om Mossad» allerede i 1994 – tre kvart år før vi visste om evakueringsøvelsen – hadde opplyst at2:

«En norsk E-mann bisto Mossad-agentene før, under og etter aksjonen.»

Ostrovsky utdypet dette samtidig i et intervju med Klassekampen3:

«Den norske E-mannen oppholdt seg på et hotell i Hamar under drapet. I tillegg ble to av drapsmennene kjørt bort fra Lillehammer til Hamar av en sjåfør fra E-tjenesten. Denne sjåføren var rekvirert av den norske E-mannen. … Den norske E-mannens kodenavn i Mossads arkiver var ‘Oscar’»

Til Arbeiderbladet sa han4:

«Nordmannen skal til å begynne med ikke ha kjent til at det var snakk om et attentat. -Han visste selvfølgelig ikke at det var snakk om et drap … Men nordmannen skal – ifølge Ostrovsky – likevel ha fortsatt å bistå Mossad, selv etter at han var kjent med at kelneren Ahmed Bouchiki var skutt ned og drept. Nordmannen var selv den som informerte Mossad om at drapsmannen hadde tatt feil mann.

– ‘Oscar’ var på hotellet sammen med Mike Harari og Mossad-sjef Swi Zamir på Hamar samme dagen som attentatet fant sted. Han skaffet sjåføren som kjørte de to drapsmennene fra Lillehammer og til Hamar via omveier for å unngå hovedveien E6. Han hadde på forhånd skaffet dokumenter til de to, slik at hvis de ble stanset så hadde begge agentene norske identitetskort, forteller Ostrovsky. Den norske sjåføren kjørte også til Lillehammer, og skal ha ventet mens drapet ble utført.»

Ostrovsky sa også til Hamar Arbeiderblad 13. januar 19965 at «norske medhjelpere før drapet tok med Mossad-agentene til et sted nær Hamar» og at «en navngitt, kjent person i en norsk hemmelig tjeneste en dag eller to før drapet bodde på et hotell nær Hamar, og at han da var sammen med to fremtredende representanter for Mossad».

Harari og Zamir på Olrud Auto-Rast6! Sammen med en norsk E-mann, dvs. «Oscar»!

«Oscar» var det kodenavnet Mossad ifølge Ostrovsky brukte på Trond Johansen. Men hvem var sjåføren?

Ostrovsky visste neppe om den norske evakueringsøvelsen, men han visste at minst to sentrale agenter var blitt fraktet av en norsk sjåfør «fra Lillehammer til Hamar»! Hvorfor bare til Hamar? Fordi det i virkeligheten var til et «safehus» like ved Hamar, der som vi vet de fleste av agentene ble samlet for den videre evakueringen! Alt stemmer!

Vi minner om at VIP-evakueringsøvelsen dekket to akser: Øst og vest for Mjøsa. Politiet hadde veisperringer på begge. Vi regner med at de to, som kan ha vært f.eks. Ingleby og den andre eksekutøren, ble kjørt i f.eks. lukket militær lastebil av Stay Behind-apparatet (inkl. Spilhaug-apparatet) som del av eller under dekke av øvelsen. Ingen politimann vil stoppe en norsk militær lastebil med norsk offiser bak rattet!

Vi minner også om at Frank Siljeholt fra 1973 var sjef for materiell- og transportseksjonen i Stay Behind-apparatet. Han var da allerede nestkommanderende i Spilhaug-apparatet samtidig og fortsatte med det etter at han var blitt fast ansatt hos Sven Ollestad sentralt i Stay Behind. Siden Spilhaug-apparatet var Stay Behinds «alter ego» var det bare en formalitet, og det har liten betydning når i 1973 han ble formelt ansatt i Stay Behind. Mulighetene for at Siljeholt kan kjenne til hvem som var med på evakueringsøvelsen som sjåfør, og kanskje også på selve Lillehammer-aksjonen, er tilstede. (Ingen hvem som helst ville bli betrodd et slikt oppdrag!)

Det er imidlertid mer enn nok av spor til Krupp:

Ifølge en anonym E-offiser som uttalte seg til Dagbladet skal Israel Krupp også ha skjult en av Mossad-agentene som han fant syklende rundt på landsbygda i 2-3 dager «til transporten ut av landet var ordnet»7. Hvis dette er sant, og ikke bare et forsøk på å bagatellisere det store evakueringsopplegget, har vi å gjøre med nok en selvstendig evakueringsoperasjon «ordnet» av noen som Krupp ventet på. Av hvem?

For vår del minner vi om at det i 1973 allerede hadde eksistert i minst 20 år tre forskjellige utarbeidede, øvede og samordnede evakueringsplaner for nettopp dette geografiske området:

i Stay Behind/Blue Mix om evakuering av norske VIPs til Sverige i samarbeid med den svenske E-staben, IB (ved Birger Elmér) og Stay Behind (med Trond som liason)

i den svenske E-staben/ IB/Stay Behind om evakuering av svenske VIPs motsatt vei i tilsvarende samarbeide (Trond liason)

i Mossad Norge under Israel Krupp planer om evakuering av norske jøder til Sverige/UK (med Trond Johansen som E-stabens liason til både svensk etterretning, MI6 og Mossad) og sikkert motsatt vei, dvs. evakuering av jøder fra Sverige til Norge

Med de eksisterende omfattende jobbsammenblandinger, liasoner og personlig og profesjonell kontakt og avhengighet har selvsagt alle disse planene vært gjensidig kjent og tilpasset hverandre.

Vi minner også om at det i Lillehammer-traktene i juli tilsynelatende foregikk fire evakueringer eller evakueringsøvelser:

Stay Behinds VIP -evakueringsøvelse sydover fra Lillehammer på to akser via Hamar/Gjøvik

Stay Behinds dekkøvelse for evakuering sydover fra Femunden og østover mot Sverige

Mossad-gruppens egen evakuering fra Lillehammer og sydover/østover

Evakuering av minst en agent til fra Krupps gård på Hundorp og østover til Sverige

og at det i alle tre planverkenes personoppsetting og i alle fire øvelsene befant seg omtrent de samme folkene eller folk som kjenner hverandre meget nært og vennskapelig!

Hvor mange øvelser fant sted i Kristiansand-traktene i september? Fra Haugesund i april? Sjansene er for hvert spørsmål best for svaret null. Så skulle disse fire være helt tilfeldige og uavhengige av hverandre? Til det er ikke en gang Hundorp langt nok ute på landet!

Det er for sent å avhøre Krupp, og det er for sent å avhøre Gunnar Bjålie, som var leder for Blue Mix og VIP-evakueringen. Disse kan begge nå brukes til å gis ansvaret. Men de som lever, bør jo nå selv sørge for å legge alle kortene på bordet for å sikre sitt ettermæle, fordi de til enhver tid gjenlevende venner og kolleger neppe vil nøle med å legge skylden på dem som etterhvert blir borte. Hva sier dere til det, Reidar Torp, Trond Johansen, Sven Aage Hauge, Sven Ollestad, Helge O. Spilhaug og Frank Siljeholt? Og Jens Chr Hauge? Synd vi ikke er katolikker i Norge, da hadde vi vært mye mer vant til å angre våre synder.

Men det er vel for mye å vente. Alt tyder nemlig på at denne grupperingen forlengst har bestemt seg for å nekte og skjule alt «to the bitter end». Som ledd i dette har den iverksatt en enorm desinformasjonsaksjon der Jacobsens «Mistenksomhetens pris» og manipulering av TV-2-programmene «Bak din rygg» og Bye/Sjues «Norges Hemmelige Hær» er viktige elementer. Dette har skjedd ved å stille opp med eget personell som opptrer som «ekte kilder» til – med enkelte velkjente unntak – intetanende journalister, dog slik at kildene bare skal presentere høyst utvalgte informasjoner slik at deres versjoner blir «autoriserte» og stenger for øvrig informasjon, samtidig som det som gis høyden impliserer avdøde personer. Og selvsagt kan endel skyld legges på POT, som idag har ledere som glatt kan sende skylden videre til avdøde forgjengere (Bryhn og Haarstad) eller til de levende (Erstad og Urdal), som ikke «hører til klanen» og derfor kan ta skylden for ha å ha latt Spilhaug-apparatet drive i nyere tid. Vi har jo allerede opplevet at nåværende POT-sjef Hans Olav Østgaard overlot ansvaret for den uregjerlige Frigaards meritter vedr. vår sak til sine forgjengere.

For å gi kildene ekstra troverdighet, blir de i neste runde angrepet av sine egne oppdragsgivere! Dette er enormt dyktig gjort, og krever en grundig analyse for å avsløre. Lund-kommisjonen har langt fra erfaring og kompetanse til å gi seg i kast med denne typen spill og tåkelegging fra Trond & Co. Dessuten er det farlig!

I begynnelsen av januar 1996 reiste medlemmer av Stortingets utenrikskomité til Israel for å utvirke en unnskyldning og erstatning fra Israel til de etterlatte (se 25.18.22). De håpet at dette kunne komme fordi Mossad jo hadde tatt «feil mann» – og en enkelt feil kan vel selv Israel innrømme? Men mens de var på vei nedover ble det avgitt en uttalelse som kanskje bort mye av grunnlaget fra hele prosjektet. Det var medlem av Knesset, Israels parlament, Yael Dayan, datter av Moshe Dayan som var forsvarsminister 1967-19748, dvs. også under Lillehammer-saken. Hun representerer israelske Ap, og hevder hun vet det meste om saken fra sin far, men vil ikke ut med alt foreløpig. Men den ene tingen hun sa, var av stor betydning9:

«Dersom Israel påtar seg skyld, måtte norske myndigheter også ta sin del av skylden, for norske tjenester var opplagt delaktige.»

Men hun tar vel også feil, eller mangler troverdighet, akkurat som Ostrovsky og oss? I motsetning til E-sjefen og POT-sjefen som hadde ansvaret i juli 1973, og som blånekter (se nedenfor)? Det er snart bare Qvigstad og Rieber-Mohn som har troverdighet i Norge!

Utenrikskomiteens formann Haakon Blankenborg (A) som skal løse alle problemene ved å ta imot penger til de etterlatte for «feil mann» må jo bli helt forvirret når systemets egen desinformant major Frank Siljeholt, nestkommanderende for Rock i Stay Behind og tidligere nestkommanderende hos Spilhaug, kan referere en ekspertuttalelse om at det var riktig mann som ble skutt! Nå må Mossad, E-staben og Ap snart bli enige om riktig desinformasjonsversjon og koordinere troppene bedre!

Og så viser det seg at det blir funnet telefonnummer til en lang rekke norske abonnenter i agentenes notisbøker, sammen med franske telefonnummer som franskmennene klarer å etterforske og derved ihvertfall finne frem til dekkleilighetene i Paris. Det er på det rene at minst to av innehaverne av de norske telefonnumrene aldri er blitt avhørt (på den annen side er det bare kjent at én av dem ble det; resten er usikkert). Hvorfor ikke det? La oss huske på at agentene som ble dømt, ikke bare ble dømt for medvirkning til uaktsomt drap, men også for spionasje etter §91A10! Hva gjorde POT med å undersøke nordmenn – f.eks. fra telefonnummerlistene – som kunne være medvirknings-spioner for de spiondømte? Eller E-tjenesten v/Trond Johansen, Reidar Torp og Sven Aage Hauge? Sendte de dem kanskje til Forsvarets Høgskole, slik som de gjorde senere med én velkjent spion?

Kontaktpersoner har man for alle slags beredskaps- eller støttetjenester, før, under og etter en aksjon, kanskje særlig for hjelp ved uventet utvikling etter aksjonen. Har vedkommende samtykket i å stå til disposisjon, er man medvirkende for fullt. Vi kan altså fortsatt ha en rekke nordmenn omkring oss som kan ha vært medvirknings-spioner den gang (og medvirkende til drap i en eller annen grad) – og en annen gruppe personer som har fått sine navn bragt inn av kodebrukende Mossadagenter og som er helt uskyldige.

1 Ukeslutt 9. mai 1993 kl 1230.

2 Victor Ostrovsky: «Kampen om Mossad»

3 Gjengitt pånytt i Klassekampen 6. januar 1996.

4 Arbeiderbladet 8. oktober 1994.

5 Referert i Arbeiderbladet 17. februar 1996.

6 Kilde for dette er også Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974, s. 155.

7 Dagbladet 4. januar 1996.

8 Encyclopedia Britannica 15. utg. bind 3.

9 Dagbladet 8. januar 1996.

10 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974. Side 167-176.