I 1976 – etter at Mossad hadde forsøkt å stanse hele prosjektet se (kap. 25.18.27) – forsøkte justisminister Inger Louise Valle (A) å stanse utgivelsen av boken «Nummer Tretten»¹, den norske oversettelsen (men helst også alle utgivelser i alle land²) av «Hit Team» som var skrevet av David Tinnin med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner³. (I den norske versjonen fremsto de som likestilte medforfattere.) Årsaken var bl.a. følgende avsnitt⁴:

«Israelerne hadde åpenbart den oppfatning at de norske myndighetene ville dekke over saken og løslate de arresterte agentene. Hvordan kunne de ha kommet til en slik feilslutning?

Ingen utenforstående vet sikkert, og det norske Justisdepartementet benekter at det var noen tidligere forståelse mellom de to etterretningstjenestene. Men det kan spekuleres over om Zwi Zamir og sjefen for norsk kontraspionasje hadde nådd en slags vag forståelse. De var vel kjent og hadde møttes to ganger årlig på de hemmelige konferansene som ble holdt mellom sjefene for de vestlige etterretningstjenestene, som israelerne deltok i. Under operasjonene i Roma og Paris hadde Zamir og Mike minst et underforstått samarbeid med de franske og italienske etterretningstjenestene. Det er naturlig å anta at de ville ha søkt å oppnå noe tilsvarende i Norge.

General Zwi Zamir hadde besøkt Norge et par måneder før aksjonen som gjest hos sin norske kollega. I mer enn et år hadde israelerne fanget inn signaler om at Svart September planla en operasjon mot en israelsk ambassade, bolig eller El Al-kontor i Skandinavia. Det ville vært rart om de to kollegene ikke hadde snakket om muligheten for israelske mottiltak som kunne komme i form av et israelsk attentat-team i Norge. Kanskje den norske kontraetterretningssjefen sa noe slikt som: ‘OK, men bli nå ikke tatt’.»

Dette ble oppfattet slik at Zamir hadde hatt møter med POT-sjefen Gunnar Haarstad, som heftig benektet dette.

Det er senere grundig bevist at Zamir var i Norge under aksjonen, og sterkt sannsynliggjort at han også var det noen måneder før. Det kommer vi tilbake til.

Resultatet av Valles initiativ, som ble underbygget med trusler fra Håkon Wiker – da generaladvokat – om bruk av «rettslige skritt», ble at 1-2 sider ble fjernet fra den norske oversettelsen. Idag sier Christensen at han trodde på Haarstad, men fortsatt mener Zamir var i Oslo og hadde møter. Så heter det i intervjuet med ham:

«Christensen mener det oppsto misforståelser omkring oversettelsen av boken fra engelsk til norsk, og at det kan ha vært representanter for Forsvarets etterretningstjeneste som Mossad-sjefen hadde møter med – og ikke politiets overvåkingstjenestene.»

Der finner vi meget sannsynlig. Tinnin bruker nemlig uttrykket «Norwegian counterintelligence», men presiserer aldri hva han mener med det. I mange land er dette del av det militære system. Normalt ville vi i norsk sammenheng tenkt på POT, men hvis Tinnins kilder var utenlandske, ville det ikke bli presisert. Men det dypeste og sterkeste samarbeidet med Mossad har i alle år gått via E-tjenesten og Trond Johansen. Det var E-staben som var lekekamerater i Mossads vektklasse, ikke lille POT. Det var Trond Johansen det var naturlig for Zwi Zamir å treffe, ikke Gunnar Haarstad.

Et annet kontroversielt punkt der Tinnin brukte uttrykket «Norwegian counterintelligence» var dette⁵:

«Norsk kontraetterretning … nektet å samarbeide med det norske politiet under etterforskningen og unnlot å informere statsadvokat Håkon Wiker om etterretningsaspektene rundt saken.»

Nå mener vi at dette er dekkende for både POTs og E-tjenestens opptreden. Men det er mest åpenbart for E-tjenesten, og mest sannsynlig at det var den veien Tinnin lettest kom frem til en slik konklusjon dvs. at han også her tenkte på E-tjenesten.

Men det gjenstår et springende spørsmål. Hvis Christensen idag forstår at Tinnin mente E-tjenesten, hvorfor forsto han ikke det i 1976? Hvorfor sørget man ikke bare for riktig oversettelse i den norske utgaven slik at det dreide seg om møter i E-tjenesten, ikke POT?

Christensen benekter idag at han var utsatt for press, da han og Tinnin valgte å «endre» den norske versjonen.

Mon det?