Vi antar italienerne etterhvert har forsøkt – uten hell – utlevering fra Israel og/eller Sør-Afrika. Da Sylvia Rafael kom tilbake til Norge gift med Annæus Schjødt, og etter nytt press fra Jens Chr Hauge & Co fikk permanent oppholdstillatelse her, har den italienske oppmerksomheten rettet seg mot Norge. Vi må anta at dette var kjent eller forutsett både i Oslo og Tel Aviv. Da italienerne sendte den andre formelle utleveringsbegjæring på Sylvia Rafael Schjødt, mottatt i Norge 15. desember 1980, var nok beredskapen høy.
Advokat Heidi Bache-Wiig, som representerte Sohaila Sami Andrawes, (se kap. 25.17) og påberopte seg Sylvia Rafael-saken som presedens, opplyste i Oslo Forhørsrett i desember 1994 at norske myndigheter da gikk inn for å avvise utleveringsbegjæringen1. Begjæringen ble så trukket 26. februar 1981. Vi regner med at dette må ha skjedd etter påtrykk fra Israel, evt. en hestehandel mellom Israel (Norge?) og Italia, i lys av det antatt nytteløse i å få utlevering fra Norge likevel.
Benådningen, mangel på samarbeide med italienerne og opphevelse av utvisning er alt forhold som er sterkt i strid med norsk fremmed- og kriminalpolitikk. Ikke å samarbeide om utlevering av terrorister er klart i strid med Norges internasjonale forpliktelser.
Vi har notert oss at h. r. adv. Annæus Schjødt i 1994 tok parti til fordel for Andrawes2:
«Souhaila Andrawes har lidd nok. Hennes tidligere ledere hylles nå for fredsinnsatsen mellom palestinere og israelere. La Souhaila bli i Norge.»
Det var klokt av ham. Vi er ikke imponert over de uttalelser han og Sylvia selv har gitt i Italia-saken. I 1981 uttalte Schjødt – på begges vegne3:
«TULL: – Vi stiller oss aldeles uforstående til at Sylvia skal ha vært med på et attentat mot en PLO-mann i Roma i tiden rundt 1973. Dette er tull fra ende til annen. Hun var ikke i Roma på dette tidspunkt … Den daværende forsvareren (mens Sylvia satt i varetekt) og norske myndigheter kunne dokumentere at Sylvia ikke hadde vært i Roma i 1972/73.»
Det har de to naturligvis lov til å hevde, og det er høyst forståelig at de gjør det. Men italienske myndigheter trodde det ikke. De var nok klar over at «Sylvia Rafael» heller ikke hadde vært på Lillehammer – der var det «Patricia Roxbourg» som var – helt til hun først under selve hovedrettssaken skiftet navn! De var også klar over at det var det samme, håndplukkede teamet som hadde stått for alle 12 aksjoner før Lillehammer, oppsatt med så mange ulike pass de trengte.
Italienerne hadde sikkert flere bevis, men ingen av sidenes bevis ble rettslig prøvet, fordi Norge ikke ville samarbeide på normalt vis med italiensk politi og rettsvesen. Grovheten i den norske opptreden illustreres imidlertid av at det forlengst forelå en norsk rapport som fant det overveiende sannsynlig at drapspersonene var de samme.
Det vekker heller ikke tillit at Sylvia Rafael Schjødt 13 år senere sa til NTB at hun4:
«… ikke kjenner til at det kom en begjæring om utlevering.»
Det var jo en begjæring hennes ektemann i 1981 hadde avvist som «grunnløs»! Riktignok uttalte Schjødt under sin rettssak mot Ramm i 1995 at de to ektefellene aldri diskuterte Lillehammer-saken sammen, men i 1981 visste han nok om hennes syn på Roma-saken til å kunne uttale seg på begges vegne. Det ville jo vært underlig om ektemannen i 14 år holdt den italienske utleveringsbegjæring skjult for sin kone!
Hvordan skal vi tolke hele denne saken?
Det er helt tydelig at det var maktpåliggende for Norge å hindre at Sylvia Rafael kom for en italiensk rett. Sylvia Rafael var – i motsetning til det inntrykk hun og hennes ektemann i alle år har forsøkt å skape – en meget sentral person i Golda Meirs håndplukkede drapsgruppe5. Var det bare for å hjelpe henne, Mossad og Israel, som Norge hadde gjort så mange ganger før? Eller var det noe Sylvia visste, som man fryktet ville komme ut i en italiensk rett? Kan hun ha vært blant de seks som traff Israel Krupp en måned før drapet (se neste underkapittel)? Eller kjente hun på andre måter til norsk medvirkning? Eller var det rett og slett fordi det var så viktig å tåkelegge hovedmannens identitet (og vi skal senere se hvor enormt viktig det etterhvert må ha blitt), som hun selvsagt kjente fullstendig etter en rekke aksjoner sammen?
Noe var det – og vi lukter tildekking av dette også.
I januar 1996 ble lukten til en klar stank. Det viser seg at etter at UD har opplyst at 99,5% av UDs 1000 sider dokumenter om Lillehammer-saken frem til 1980 er frigitt, har man fortsatt hemmeligstemplet 15 sider som bl.a. dreier seg om utleveringssaken med Italia6 (det betyr i så fall at det riktige tallet er 98,5%, ikke 99,5%). Hva står det der?
3 NTB 30. desember 1994.
4 Samme.
5 Sylvia beskrives slik av Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Harnish Hamilton, London, 1977: Sylvia is especially worthy of mention as an example of the new emancipated female secret agent, the modern and much more efficient counterpart of Mata Hari. Indeed, to mention Sylvia in the same breath as Mata Hari is almost to insult her: She is in every respect her superior, professional throughout, attractive, yet the equal of any male agent, and a delightful personality. Sylvia is the ‘pin-up girl’ of the Mossad and people of many nationalities who have met her testify to her real life personification of the kind of female spy all film producers dream about … She was … not so dedicated and ruthless as the Hit Teams chief female killer …, but a better all-rounder, a shrewd digger of information and in the long run a more efficient spy … When she got back to Israel her sudden notoriety had preceded her and she was given a reception marked by flag waving, flowers and dancing when she visited the kibbutz Ramat-Hakovsh which voted her an honorary member while she was in prison.”
6 Arbeiderbladet 12. januar 1996.