Etterhvert som diskusjonen om mulig myndighetsmedvirkning i Lillehammer-saken har tilspisset seg, er det tydeligvis noen som har fått behov for å skyve foran seg regjeringen Korvald, som var så uheldig å sitte under selve drapet. Det er gått 22 år siden de uttalelser og begivenheter vi har referert foran, og det er mer enn nok til å spille på folks historieløshet.

Tidligere Ap-statssekretær i Justisdepartementet (1980-81), advokat Thor-Erik Johansen, som representerer Bouchikis enke, men som nok iblant også representerer sine partiinteresser, har et par ganger vært inne på at lemfeldigheten med Mossad må ha hatt sammenheng med at Israel-vennlige Lars Korvald (KrF) var statsminister. Til Aftenposten sa han¹:

«- Dersom det var kontakt mellom israelske og norske myndigheter i denne saken, må det ha vært en telefonsamtale mellom Golda Meir og daværende statsminister Lars Korvald, sier Johansen.»

Men det aller verste var en artikkel i Aftenposten i romjulen 1995². Her het det:

«REGJERINGEN INNKALTE AKTOR: Korvald-regjeringen grep direkte inn i rettssaken mot de tiltalte i Lillehammer-drapet.

7. januar 1974 startet rettssaken etter drapet på Achmed Bouchiki. Allerede i innledningen tok daværende utenriksminister Dagfinn Vårvik direkte kontakt med aktor og ba om at dørene ble lukket, av hensyn til staten Israel. Det samme skjedde igjen en uke senere.

I dokumenter frigitt av utenriksdepartementet igår, fremgår det at regjeringen var så betenkt over de mange detaljer om Israels etterretningsvesen som ble kjent under rettssaken, at aktor ble bedt om å stramme tøylene. Det fremgår at israelske myndigheter presset på for at det skulle skje.

Dagfinn Vårvik sier idag at han ikke husker at han innkalte statsadvokat Håkon Wiker til sitt kontor, slik det fremgår av dokumentene …

Det fremgår av de frigitte notatene at utenriksminister Dagfinn Vårvik den 6. januar innkalte aktor, statsadvokat Håkon Wiker, til møte på sitt kontor. Der presiserte han at rettssaken kunne påvirke Genéve-forhandlingene om fred i Midt-Østen, og at det forelå en formell israelsk anmodning om lukkede dører …»

Artikkelen er ledsaget av bilde av bl.a. Dagfinn Vårvik. Den ser ut til å være forfattet av Arild Jonassen og/eller Per Kristian Bjørkeng, som har felles «byline» på samleoppslaget.

Den av disse som måtte ta ansvaret for artikkelen, må øyeblikkelig tilbake på skolebenken. Forholdet er nemlig, som leseren selvsagt allerede vet, at Norges utenriksminister i januar 1974 het Knut Frydenlund og var medlem av Trygve Brattelis annen regjering, utgått av Det Norske Arbeiderparti. Korvald og Vårvik fratrådte 16. oktober 1973, etter stortingsvalget.

Det er således ikke noe rart at Dagfinn Vårvik «ikke husker». I januar 1974 var han tilbake som sjefredaktør i Nationen.

Hvordan kan en slik artikkel bli forfattet av Aftenpostens politiske avdeling og komme på trykk i avisen «med solid bakgrunn for egne meningen»? Selv landets femteklassinger svarer i Fjernsynet riktig på hovedlinjene i landets regjeringsperioder. Har det vært total blackout hele veien fra journalist til avdelingssjef til desksjef til redaktør? Da foreslår vi at alle sammen skiftes ut med nyeksaminerte ungdomsskoleelever.

Eller var man i denne redaksjonen, som mange mer og mer oppfatter som Aps og de hemmelige tjenestenes viktigste beskytter i Akersgaten, så opptatt av å få fjernet oppmerksomheten derfra og plassert på stakkars Korvald og Vårvik, at man grep til en såkalt «interessebetinget erindringsforskyvning», som såvidt vi forstår er et injuriefritt uttrykk? Eller var det ren desinformasjon, plantet Gud vet hvordan?

Dagen etter bragte Aftenposten et bitte lite dementi godt gjemt bort dypt inne i en lang artikkel. Den ble kanskje sett av noen få prosent av de som hadde lest selve oppslaget. Hvis dette var bevisst, er det et meget snedig virkemiddel. Det blir alltid hengende igjen et inntrykk av at «hadde ikke Korvald-regjeringen noen svin på skauen?». Og da kan det hende man oppnår at KrF, Sp og Venstre idag i sine indre diskusjoner sier «best å ligge lavt nå. Det kan slå tilbake på oss selv.»

Men vi er overbevist om at hverken Kjell Magne Bondevik, Anne Enger Lahnstein eller Lars Sponheim lar seg lure. Kjenner vi dem rett, vil de forstå at det er enda større grunn til å reagere skarpt mot hele systemet når man kan oppleve slikt i Norges påstått mest seriøse avis.

Det verste er at det fortsatt finnes noen som tror at Aftenposten er solid bakgrunn for egne meninger. Vi har ihvertfall kommet over ett sted det er kommentert videre på grunnlag av Aftenpostens «tabbe», nemlig avisen «Aften Aften» som i likhet med så sørgelig mange andre ikke skal beskyldes for å ha «egen bakgrunn mot Aftenpostens forvrengninger». I avisens hovedkommentar ved siden av lederen heter det etter en lang innledning med harselering omkring Korvald og hans regjering at³

«Derfor er det nesten rørende naturlig hva som skjer i 1973: Etter anmodning fra sine venner i den ‘fremmede makt’ innkaller Korvald påtalemyndigheten og regisserer en hysj-hysj-farse. Det blir Norges oppgave å verne Israels gode rykte og dets strålende etterretningstjeneste.

Rettssalens dører blir lukket De drapsdømte soner symbolske straffer. Etterpå blir de ekspedert over grensen i ekspressfart. Slik må det nødvendigvis gå når en regjeringssjef styrer etter Bibelens profetier.

Regjeringen Korvald er kanskje det nærmeste vi har vært et fundamentalistisk regime i Norge. Heldigvis var den ikke begavet nok til å anrette alvorlig skade.»

Nå har Jostein Mosnes, som har forfattet denne dypsindige analyse, like godt latt Korvald sitte endog det meste av 1975 med sitt «fundamentalistiske regime». Det var jo hyggelig av det sosialistiske flertall som ble valgt høsten 1973!

Spørsmålet er hvor mange andre enn Mosnes som i sin historieløshet har kjøpt denne historieforfalskningen etter ikke å ha oppdaget Aftenpostens bortgjemte dementi?

Realiteten er – for å gjenta det – at det ikke noen spor som peker på at Korvald-regjeringen blandet seg inn. Tvert imot ble Korvalds regjering utsatt for en ren avlednings-, desinformasjons- og dekkaksjon to dager før aksjonen! (Det kommer vi tilbake til.) Etter aksjonen kom statsminister Lars Korvalds helt korrekte holdning «som en kalddusj» på den israelske regjeringen (se foran), og Korvald-regjeringen vurderte sågar utvisning av den israelske ambassadøren i Norge⁴!

Allerede mandagen etter drapet, da Korvald-regjeringen fikk vite at det var Mossad, ble forøvrig ambassadøren innkalt til Utenriksministeren i den regjering som «ble styrt etter Bibelens profetier» og orientert om at det kunne være sammenheng mellom drapsmennene og israelske myndigheter, og at det i så fall ville være svært alvorlig for forholdet mellom de to landene⁵:

«Ambassadøren ba tynt om at pressen ikke skulle bli informert umiddelbart, noe UD høflig avviste.»

Hva hadde skjedd hvis den Frydenlund som var redd for at Israel skulle bli sint på Norge hadde sittet i stolen allerede da? Da hadde det nok blitt lagt lokk på hele saken; det ville blitt utgitt bøker om at det kanskje var Mossad som hadde vært på Lillehammer og dette ville i 23 år blitt blankt benektet, endog fra Stortingets talerstol!

Forfatteren Kari Emil Hagelund – selv svært Israel-vennlig – beskriver et omfattende politisk og diplomatisk spill så snart regjeringsskiftet hadde funnet sted og i flere år fremover⁶, og da med sentrale Ap-personer som Jens Chr Hauge, Aase Lionæs, Trygve Bratteli, Bjartmar Gjerde og selvsagt Knut Frydenlund, hvis navn skal settes inn i sitatet foran istedenfor Dagfinn Vårviks hvis vi skal tro at resten av referatet fra UD-dokumentet er korrekt.

Men de ble neppe telefon- og romavlyttet, slik som Korvalds folk ble.

25.18.5 Tildekking II – lyssignaler tillatt

Mens de tiltalte satt i varetekt, oppdaget politiet at det ble kommunisert i morse med lyssignaler mellom Marianne Gladnikoffs celle på Bredtvedt og en leilighet i en boligblokk i nærheten⁷. Leiligheten ble identifisert, men det ble ikke utført noen etterforskning eller gjort noe forsøk på å hindre virksomheten.

Foreliggende personopplysninger vedr Marianne Gladnikoff sannsynliggjør at hun som fersk Mossad-rekrutt nylig hadde gjennomgått trening i morse, og/eller et tilsvarende signalsystem basert på hebraiske skrifttegn. Ved å bruke et hebraisk signalsystem eller kommunisere i morse på transkribert hebraisk kunne man effektivt unngå at selv andre morse-kyndige som måtte observere signalene uten videre kunne forstå hva det handlet om.

Det behov man hadde under varetekt med brev- og besøksforbud var å få kommunisert alle detaljene i dekkhistorien om «feil mann» – se nedenfor – inn blant fangene. Dette må ha vært formålet med signalene. Dermed fikk man dekket inn de to kvinnelige fangene som satt på Bredtvedt. De mannlige fangene ble dekket på annen måte (se kap. 25.19.9).

Beboerne av denne leiligheten er de samme nå som da, og de nekter ethvert kjennskap til saken. Ikke desto mindre foreligger det en politirapport som også viser at intet ble gjort. Det kan bare bety at noen hadde grepet inn, og at disse noen ønsket at fangene skulle bli orientert om dekkhistorien. Dette er særdeles grovt fordi det på dette tidspunkt fortsatt må ha sittet en regjering som ønsket saken oppklart – Korvald-regjeringen. «Noen» må ha vært i regjeringens tjeneste og handlet bak dens rygg. Dette må oppklares!