25.18.2 Tildekking I – Per Øyvind Heradstveit

Drapet fant sted 21. juli 1973. Det var da igjen 8 virkedager i ferie-juli. I begynnelsen av august kunne publikum kjøpe boken «Hemmelige tjenester – Etterretning, Spionasje og Overvåking» av Per Øyvind Heradstveit1. Forfatterens forord var datert «Oslo, juli 1973.»

Litt over fire sider midt inne i et kapitel om Overvåkingspolitiet dreier seg om Lillehammer-saken2! Og det er ikke lite Heradstveit har rukket å gjøre seg opp en mening om på mindre enn 8 dager:

«Norsk politi må ha gjort et godt arbeid under etterforskningen, bedre enn de fleste ville ha trodd var mulig, og fremfor alt sannsynligvis meget bedre enn israelsk etterretningsvesen hadde regnet med.»

«Eksperter hevder at tallet 15 (agenter) var i fullt samsvar med operasjonens vanskelighetsgrad og natur»

«Også (tallet på leiebiler) var profesjonelt fastlagt, terroristene trengte faktisk så mange biler …»

«Det er på det rene at gruppens medlemmer fulgte Ben Amanes bevegelser på norsk jord like til han forlot Lillehammer»

«Det finnes ingen holdepunkter idag som støtter hypotesen om at marokkaneren var innblandet i ‘Svart September‘-aktiviteter»

«Da den israelske gruppen hadde fulgt Ben Amane til Lillehammer og der sett at han tok kontakt med Bouchiki, må de ha tatt bestemmelsen om at marokkaneren på Lillehammer var den de var på jakt etter, og som derfor skulle likvideres»

«Lillehammer-saken var enestående, og den kom uventet på både politiet og de politiske myndigheter her i landet. Dette er viktig å få slått fast på bakgrunn av påstander om intimt samarbeid mellom israelsk etterretningstjeneste og tilsvarende norske tjenester. Et slikt intimt samarbeide eksisterer etter alt å dømme ikke. Det synes opplagt at kontakten til det norske overvåkingspolitiet bare har vært minimal og rutinepreget.»

«Påstander i pressen om at to av de arresterte skulle oppholde seg i Norge i forståelse med Overvåkingspolitiet savner ethvert grunnlag. Dette kan man logisk resonnere seg fram til uten at det her er nødvendig å gå i detalj. Det synes å være helt klart at Overvåkingspolitiet var like uforberedt på aksjonen som alle andre.»

«Påstander om at det under etterforskningen skulle ha vært vansker i samarbeidet mellom det ordinære kriminalpolitiet og Overvåkingssentralen er ikke riktig.»

«(POT) var f eks. med på arrestasjonen i Tuengen allé. Så kan man spørre: Hvorfor fant ikke Overvåkingspolitiet ut at leiligheten tilhørte en israelsk diplomat? To faktiske forhold forklarer dette: Politiet måtte handle raskt. Det hastet med å undersøke denne leiligheten som var oppgitt å tilhøre en El Al-representant. Da politiet grep inn, sto den ene israeleren i ferd med å forlate landet pr. tog. Man hadde ikke avlyttet diplomatens telefon forut for arrestasjonen. Dette er kategorisk tilbakevist etter en leder med påstand om det motsatte i en Oslo-avis. Politiet avdekket gruppens kontakt med dette spesielle telefonnummeret gjennom avhøret av de arresterte. Det var et hemmelig telefonnummer, og Televerket opplyste at innehaveren het Eyal Zigal. Om denne personen hadde politiet ingen opplysninger, da navnet dessuten var feilskrevet. Man hadde ingen indikasjon på at det bodde en diplomat i leiligheten. Riktignok hadde trolig de som var arrestert forut for aksjonen i Tuengen Allé opplyst politiet om forbindelsen med det offisielle Israel. Men hverken politi eller påtalemyndighet trodde egentlig på dette. Det virket for urimelig …»

«Mye tyder på at et par opplysninger i pressen i sommer kan (være desinformasjon). Det gjelder meldingen om at de to arresterte i Tuengen Allé skulle være ‘klarert av norsk politi’ og oppholdt seg i Norge ‘i forståelse med myndighetene’. Påstanden var helt uriktig, men hvor kom den fra, og hvem hadde interesse av å få den publisert?»

«Pressen kunne også melde at den israelske overvåkingssjefen hadde kommet til Norge og at et møte med mellom ham og overvåkingssjef Gunnar Haarstad fant sted i den israelske ambassaden i Oslo. Noe slikt møte har aldri funnet sted, og påstanden om denne kontakten var ‘plantet‘.»

«Det ble også påstått at den israelske embetsmannen i første omgang hadde fått løfte av Utenriksdepartementet om besøk hos de arresterte i fengselet. Meldingen kom via et israelsk pressebyrå. Norsk UD opplyser at påstanden savner ethvert grunnlag.»

Det var ikke småtterier Heradstveit hadde klart å finne ut i løpet av noen få dager! Nyhetsoppslagene kretset selvsagt derfor også omkring akkurat disse fire sidene, og folk gispet i tynn luft over denne fantastisk dyktige Heradstveit som hadde klart å skrive bok om Lillehammer på en ukes tid.

Men kollegene ergret seg: Pokkers fetter Anton! Her må han ha drevet i månedsvis med å snekre på et manus om hemmelige tjenester, og så har han slik griseflaks at Mossad begår i mord i Norge akkurat noen dager før manuskriptet skulle leveres til forlaget!

Var det slik det var? Det finnes andre forklaringer. Vi hopper over muligheten for at mordet var hyggelig bistand til markedsføringen av en god venns bok. Vi tror heller ikke noe særlig på at det øvrige manuskript hadde ligget ferdig i ukevis og nærmest bare ventet på et Lillehammer-mord. Da gjenstår bare at det helt usannsynlige skjedde at han akkurat var ferdig med alt det andre, eller at det ble gjort en kjempeinnsats de siste dagene for å fullføre 234 sider samtidig som all den journalistiske etterforskningen skulle utføres.

Bare rent arbeidsmessig tror vi ikke på noen av disse mulighetene. Noen er for usannsynlige; den siste gjør Heradstveit til et supermenneske som ikke bare kan arbeide uten mat og søvn, men også har bortimot telepatisk evne til å kjenne andres tanker nesten uten å snakke med dem, og dessuten et tredje øye til å finne ut hvem som snakker sant eller ikke.

Et annet moment er at den som leser boken vil spørre hvor det er blitt av Heradstveit. De fleste oppsøkende journalister skriver litt omkring intervjuene, hvor man traff dem, hva de snakket sammen om, hvordan vedkommende selv gikk frem, reagerte, forsto osv. I Heradstveit neste bok, «De medskyldige» er det mer av dette (om ikke så påtrengende som hos enkelte andre forfattere), og man får mye mer inntrykk av å være tilstede der det skjer. «Hemmelige tjenester» virker mer som en kvasi-departemental saksfremstilling, og skifter også ofte stil fra kapittel til kapittel. Det er også påfallende at det er meget dårlig med kildebruk, faktisk slik at Heradstveit må ta høyde for det i boken. Er det fordi det faktisk er kildene som skriver?

Vi regner således med at det var et stort antall personer som i virkeligheten skrev boken. Hvor finner man mange personer med etterretnings- og overvåkingskompetanse som raskt kan settes inn for å gjøre en jobb uten betaling og uten å få navnet sitt på førstesiden? I de hemmelige tjenestene selv.

Hvorfor skulle de bistå på denne måten midt oppe i en hektisk etterforskning? Fordi de så seg tjent med det. De hadde informasjon – eller desinformasjon – de ønsket å få frem.

Til alt overmål finner vi et opplagt stykke desinformasjon nederst på siden før Lillehammer-kapitlet3:

«Det er en vanlig feiloppfatning av mennesker som mener de blir avlyttet, at det gir seg tekniske utslag i apparatet. Moderne lytteutstyr røper seg ikke! Da ville jo poenget med operasjonen falle bort. Det heter jo hemmelig avlytting, og ekspertene kan fortelle at den i sannhet er hemmelig, (se eget kapitel om lytteutstyr)»

Her undertrykker boken – slik det har vært gjort av POT og E-tjenesten i alle år i Norge – at man ved bruk av teknologien romavlytting via telefon iblant blir avslørt ved ulike tekniske utslag i apparatet – forsinket summetone, opptattsignal til innringere når telefonen ikke brukes, underlige samtaler og tilbakespilling av egne samtaler osv. – se kap. 21.39-43. Dette blir enda mer påfallende fordi det annet sted i boken4 finnes tre sider som detaljert beskriver nettopp denne teknologien («infinity transmitter»), men fortsatt uten å nevne noen av symptomene man selv kan være på vakt mot for evt. å avsløre dette!

Det skal mye til å vite så mye om romavlytting via telefon som Heradstveit tilsynelatende gjør uten samtidig å forstå hvordan den kan oppdages. Alle andre kilder ville ha beskrevet dette. Bare dette tyder på at to kapitler i boken er skrevet av personer som er interessert i å tildekke, ikke opplyse mer enn nødvendig for å etablere troverdighet rundt produktet.

Hvorfor skulle Heradstveit låne ut sitt navn til et slikt prosjekt? Vi er alle mennesker. Har man først tillit til noen, slik Heradstveit utvilsomt helt oppriktig hadde til POT, virker det ikke så galt f.eks. å ta imot en bunke «råutkast» til et manus istedenfor å gå gjennom tidkrevende intervjuer. Man har jo kontrollen selv! Og resultatet er ikke å forakte: Et kjempescoop ingen andre har sjansen til. Dessuten opparbeider man et så godt forhold til dem som bestemmer at man siden, under rettssaken, får være den eneste journalist som får være tilhører under den lukkede del av rettssaken, som selv den tidligere major i E&S-staben CC ble nektet adgang til. Og resultatet: Nok en bok ingen andre kunne skrive!

Og hvorfor akkurat Heradstveit? Såvidt vi kan se, hadde han ikke vært mye innom dette tema før. Men det hører kanskje med til saken at han har en bror, Daniel Heradstveit, som ble ansatt på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), med de forbindelser vi idag vet at NUPI alltid har hatt til Aps deler av E-staben, i 1969. Nå var dette først og fremst en hvitvasking av POT, som E-tjenesten og Trond Johansen vanligvis ikke ønsket noe særlig godt, men her var en enormt stor sak der både POT, E-tjenesten og Ap hadde svin på skogen. POT hadde frontrekkeansvaret og var nok det svake punkt som man måtte gå sammen om å støtte opp. Ingen av de to brødrene behøver å ha kjent til slike sammenhenger, sannsynligvis forsto de ikke bedre; de ble «ledet inn i øvelsen».

Dette er før vi det hele tatt har begynt å ta for oss hva Heradstveit faktisk skriver om Lillehammer-saken. La oss her bare kort konstatere at alt dreier seg om ros og hvitvasking av POT. Alt kritisk som kom frem disse første dagene avvises blankt. Heradstveit finner selv intet å sette fingeren på (heller ikke utenom det vi har sitert).

For flere av punktene på listen foran gjelder det at det motsatte av hva han skriver virker meget mer sannsynlig. Noen av dem vet vi er gale. I resten av dette og i neste hovedkapittel gjennomgår vi de fleste av disse punktene i ulike sammenhenger, og vil da holde Heradstveits førsteukes-konklusjoner opp mot dette. Til slutt skal vi oppsummere Heradstveit.

1 Per Øyvind Heradstveit: «Hemmelige tjenester». Aschehoug 1973.

2 Heradstveit, side 87-91.

3 Heradstveit, side 86.

4 Heradstveit, side 197.