Vi syntes det da var spennende å se om Stortinget ville finne seg i denne måten å hjelpe på, uten at det ble gitt noe bidrag til oppklaring. Vi syntes det måtte være en god idé å stå på kravet om Fri Rettshjelp. Det kunne bli en god begynnelse for Stortinget til å få revet vekk en liten flik av tildekkingen.

Vi stilte oss også spørsmålet om hvorfor ikke staten Israel forlengst hadde skåret igjennom, og sluppet sine norske venner fri fra dilemmaet ved selv å innrømme ansvaret offisielt og bevilge en klekkelig erstatning til de etterlatte? Hvorfor hadde de aldri gjort dette i hele denne tiden? Det hadde jo ikke kostet dem noe siden det angivelig var «feil mann». Det finnes eksempler på at Israel tidligere glatt har erstattet sine feil, f.eks. da man i 1967 under syvdagerskrigen senket det amerikanske lytteskipet «Liberty» angivelig i den tro at det var egyptisk. Israel utbetalte i 1968 ca. USS 3,3 mill til de etterlatte etter 34 drepte mannskaper og etter rettslig pågang ytterligere ca. USS 3,6 mill til de skadede. Etter mange års forhandlinger betalte Israel i 1980 USS 6 mill til den ‘amerikanske stat for selve skipet¹.

Forklaringen var enkel. Det var ikke feil mann. Selv om Mossad ville at Norge og den vestlige verden skulle tro det, ville de at den arabiske verden skulle forstå budskapet. I deres felles språk der ansikt, religion og ære har betydning forteller erstatningsnektelsen nok: Vi betaler ikke for å drepe terrorister. Det gjør vi som vi vil med. Punktum.

Men så gikk Israels ambassadør i romjulen i et spesiallekket notat hjem inn for de etterlattes sak. Godt samordnet med dette sa et sentralt medlem av Israels regjering, kommunikasjonsminister Shulamit Aloni, 30. desember at hun innrømmet Israels ansvar og at hun mente det burde gis erstatning².

Hverken ambassadøren eller ministeren ville gjort dette uten at det hele ikke var hele Regjeringens taktikk. For at det likevel skulle se slik ut, dvs. at de bare åpnet en sjanse, ikke meddelte en avgjørelse, fikk statsråden en mild offentlig refs av statsminister Shimon Peres³!

En stor forestilling var i ferd med å bli igangsatt. Det forklarte hva fru Faremo tenkte på med «andre løsninger».

Bakgrunnen var panikken i det norske Ap. Boringen i Lillehammer-saken måtte stanses. Kravene om innsyn i hemmelige dokumenter måtte stanses. Man var allerede presset til å slippe ut ufarlige småbunker av dokumenter fra Justisdepartementet og Utenriksdepartementet – men når ville Stortinget kreve hver binders utlevert? Da ville alt sprekke: Zamir, Harari, den tidlige identifikasjon og etterlysningen som var tryllet bort ved historieomskrivning, all norsk medvirkning, britisk medvirkning (MI6), svensk medvirkning (IB) osv.

Derfor må det ha gått ilbud til Israel: Nå må dere gripe inn! Vi må få noe som ser ut som en grandios opprydning og etterfølgende forsoning. Israel måtte ta ansvaret, og vise at de syntes synd på de etterlatte! I Norge så man sikkert for seg tåredryppende seremonier med overrekkelse av gigantsjekker, ompamusikk, blomster og plakett etter Bouchiki på Lillehammer. Så kunne man vende seg til det norske folk: Endelig har vi lagt Lillehammer bak oss. Verden kan gå videre.

For første gang måtte Israel ordne opp for Ap i Norge. Selverkjennelse i Israel. Svære reportasjer i israelske media.

En stund så det fint ut: Det kom Mossad-journalister til Lillehammer. Saken fikk tilsynelatende stor oppmerksomhet i israelske media⁴. En israelsk stjerneadvokat kommer på banen⁵. Stortingets utenrikskomité drar avgårde for å kreve ansvar og erstatning fra Israel – alt sikkert lenge del av en felles strategi.

Men komitéen fikk seg litt av en kalddusj. Først hevdet Yael Dayan (datter av Moshe Dayan som var forsvarsminister 1967-1974⁶ dvs. også under Lillehammer-saken), medlem av Knesset, Israels parlament, for israelske Ap, at hun vet det meste om saken fra sin far, men vil ikke ut med alt foreløpig. Men den ene tingen hun sa, må ha blitt oppfattet verre enn Fantomets knyttneve i Akersgaten⁷:

«Dersom Israel påtar seg skyld, måtte norske myndigheter også ta sin del av skylden, for norske tjenester var opplagt delaktige.»

Men det var jo nettopp meningen at norske myndigheter skulle hvitvaskes! Hva var det nå som foregikk i Israel?

Sannsynligvis har man i Jerusalem i mellomtiden fått bedre kunnskap om utviklingen i Norge. De etterlattes advokater hadde begynt å bla gjennom politidokumentene. Det begynte å komme ut mer informasjon fra dem og andre kilder, bl.a. oss, om norsk medvirkning. Det må ha gått opp for regjeringen i Israel at denne ikke kunne skjules lenge. Kanskje har Israel aldri helt akseptert at hjelpen til Norge skulle omfatte å ta ansvar, selv om man i Norge har trodd det. Det er ihvertfall tydelig at man i Israel akkurat da utenrikskomitéen ankom bestemte seg for å sette foten ettertrykkelig ned: Vennene skulle få hjelp, men bare i form av penger. Israel ville ikke ta ansvaret – alene!

Den andre skyllebøtten for utenrikskomitéen var derfor da Peres gjorde dette klart overfor pressefolk under besøket. En viktig formulering skal man feste seg ved⁸:

«Israel vil ikke ta ansvar for omstendighetene som førte opp til drapet».

Mao. mener Peres at noen andre ihvertfall skal dele ansvaret for det som skjedde før drapet. Hvorfor det, hvis det var slik at Mossad fulgte «haren» Benamane og at det var han og teamet som utpekte «feil mann» slik den offisielle versjonen lyder? I realiteten bekrefter Peres nå at «feil mann»-teorien er gal. Var det noen andre – som f.eks. norsk E-tjeneste eller MI6 – å dele ansvaret med, må operasjonen i Norge ha vært forhåndsplanlagt og gruppen ikke bare landet i Norge etter en vill harejakt etter Salameh. Og hvis den var forhåndsplanlagt, var offeret utpekt på forhånd – bl.a. av norsk E-tjeneste!

Etter dette har forresten også den israelske frittalende kommunikasjonsminister Aloni kommet «på plass». Hun sier nå at Israel aldri vil innrømme eller ta ansvar, hun spør hvorfor i all verden Israel skulle gjøre det, og hva den norske regjering skal med det: «Alle kjenner sammenhengen likevel.»⁹

En ny måte å si det samme på: Vi ble nærmest invitert!

Hvorfor risikerer den israelske regjeringen idag at dette blir forstått, og at hele «feil mann»-teorien faller?

Selvfølgelig fordi prioritetene idag er helt annerledes. Forholdet til araberne og PLO er inne i en fredsprosess. Terroraksjonenes tid er forbi. Skremselseffekten mot kurernettet og de som kom i kontakt med det har forlengst gjort sin nytte. Men rundt om i verden sitter sikkert hundrevis av etterlatte og følger med. Hvis Israel aksepterer ansvar for Bouchiki-drapet, og det senere – som man nå frykter – blir klart at det var riktig mann, gis de jo disse en klar presedens for å saksøke Israel – alle sammen! Skal det bli slik, skal alle de vestlige land som var med på terrorristjakten få være med! La gå at man kanskje må betale ut litt penger her og der, helst bare til Norge under henvisning til det gode vennskapet, og alltid som en slags «billighetserstatninger» etter eget forgodtbefinnende, men stigmatisert som terrorstat vil man ikke bli!

Det forstår vi meget godt.

Vi forstår også at justisminister Grete Faremo i Stortingets spørretime i januar 1996¹⁰ sa at

«det er Regjeringens oppfatning at Israel bør erkjenne ansvar og gjøre opp for seg».

For også i Norge var prioriteringene endret. Det gjaldt ikke lenger å beskytte Mossad og Israel, nå gjelder det å redde eget skinn. Boringen i norsk medvirkning og det som er kommet frem har altså utvirket en klar konflikt mellom vennene i Norge og Israel om hvem som skal ta skylden. Og israelerne var ubøyelige: Det kunne forhandles med de etterlatte om erstatninger, men Israel ville ikke innrømme noe skyld.

Og så kommer et oppsiktsvekkende trekk: Etter konsekvent å ha nektet fri rettshjelp til alt som smakte av søksmål mot norske myndigheter (Rutgersens søknad omfattet formuleringen «eventuelt andre involverte»¹¹), innkalles advokatene så i møte med Departementet 12. januar for å bli tilbudt delvis dekning av deres salærer i forhandlingene med Israel! Rutgersens advokater Aasen og Staff sa nei takk fordi betingelsen var at møtet og støtten skulle holdes hemmelig. Dette er senere benektet av Departementet, hvilket har ført til at Staff har truet med søksmål.

20. januar startet forhandlingene i Oslo mellom Israels utsendte advokater og de etterlattes. Den tidligere Ap-statssekretær Thor-Erik Johansen, som representerte enken og datteren, hadde allerede kompromittert seg ved først å ville godta billighetserstatning, deretter å gå til frontalangrep på den andre etterlatteparten, Terje Jamal Rutgersen og hans advokat John Arild Aasen, for å stå for hardt på overfor Israel, og til sist med å kreve latterlig lave 750.000 kroner i erstatning. Jon Arild Aasen fikk med seg h. r. adv. Tor-Erling Staff som medadvokat, og de krevet 7 mill for Rutgersen. Resultatet ble bekjentgjort 26. januar: Johansens klienter fikk 1,8 mill. kr. (pluss den norske billighetserstatningen på 250.000), Rutgersen trolig ca. 7-800.000. Israel har under løpet karakterisert drapet som «den uheldige hendelsen» og uttrykt sorg over Bouchikis død. Det var alt på ansvarsfronten. Aasen og Staff rådet Rutgersen til å kreve mer både vedr ansvar og beløp, men Rutgersen ville ikke presse israelerne mer¹².

Han ville komme i gang med neste mål¹³:

«Nå vil jeg og mine advokater, Aasen og Staff, ta fatt på den norske delen av saken, og det kan bli langt mer vanskelig.»

Vi merker oss at den mest samarbeidsvillige parten, representert ved Thor Erik Johansen, fikk mest erstatning – mer enn de ba om! Vi tror Staff var inne på noe vesentlig da han – etter at Johansen hadde lekket ut Rutgersens erstatningsbeløp – karakteriserte Johansen slik¹⁴:

«Johansen er en tjener for norske myndigheter i enhver situasjon»

Staff har gode grunner for å være sint på Johansen, som altså først overtalte sine klienter til bare å ta 250.000 i billighetserstatning, deretter motarbeidet løpet mot Israel før han likevel innkasserte sin belønning og nå motarbeidet søkelys på norsk medvirkning!

For ved siden av disse forhandlingene sto en spent og skyldig regjering som intenst håpet på et forlik slik at «Lillehammer-saken endelig kunne bringes ut av verden».

Det vil den ikke klare. Det er fortsatt mange dokumenter som ikke er utlevert (se kap. 25.18.20), og selve politidokumentene er bare gjennomgått av advokatene, som sikkert har måttet arbeide med disse under helt bestemte forutsetninger.

Intet mindre enn avskaffelse av Regjeringen vil kunne føre til full oppklaring. Men et fornyet saksanlegg fra Rutgersen med Staff på sin side vil kunne medvirke til å grave jorden bort rundt regjeringens røtter. Derfor håper vi virkelig de vil stå på.

Alt tyder på Rutgersen har nok bein i nesa – dessuten at han har forstått atskillig av hva dette dreier seg om. Til Klassekampen sa han¹⁵:

«Det handler om noe som strekker seg langt utover denne ene saka. Det handler om hvilke politiske krefter som egentlig har styrt her i landet.»

Vi merker oss også at han

«… føler at israelske myndigheter opptrer mer redelig enn de norske ….

… dørene til førstestatsadvokat Qvigstad og justisminister Faremo må vi slå inn hver eneste gang»

Men de er langt fra åpne ennå. Slå på!

La oss til slutt legge til at vi morer oss litt over en annen del av justisministerens svar i Stortinget. Hun viste til daværende justisminister Else Bugge Fougners svar i 1990, der Fougner viste til at eventuell gjenopptakelse av etterforskningen var påtalemyndighetens ansvar, at hun ikke kunne overprøve Riksadvokaten men at Riksadvokaten ganske sikkert ville vurdere ny etterforskning hvis nye opplysninger tilsa det.

I 1993 var det nye opplysninger som tilsa det, og da ble påtalemyndighetens oppgave forvandlet til å undersøke noe helt annet, nemlig politifolkenes opptreden i 1973, som var det minst farlige siden de nær sagt var de eneste som ihvertfall delvis gjorde jobben sin. Det blir spennende å se hva slags krumspring Qvigstad finner på for ikke å etterforske nå heller!

Men det morsomste er jo det med at en justisminister ikke kan instruere en Riksadvokat. I 1993 hadde sågar en forsvarsminister (Jørgen Kosmo) ihvertfall svært så gode muligheter for å overtale en Riksadvokat, da Faremo den ene dagen kom vettskremt hjem til regjeringskvartalet og fortalte om en truende parlamentarisk gransking av justisvesenets (og Justisdepartementets) behandling av Ramm/Setsaas-saken, og Kosmo neste dag stolt kunne produsere en Riksadvokat som nettopp samme morgen tilfeldigvis fra sitt elfensbenstårn hadde bestemt seg for å iverksette ny etterforskning i samme sak!