25.18.20 Tildekking XVI – hemmeligstempling

Etter at NTB og NRK hadde vært på besøk, ble så alle politidokumentene fra Lillehammer som ble åpnet av politimesteren på Lillehammer i mai 1993 pånytt hemmeligstemplet i januar 1994 – og nå for all fremtid – av Riksadvokaten1. (Slik som saksdokumentene i Kaj Holst-saken, som ikke lukter bedre – se kap. 25.21.) I januar ble de likevel gjenåpnet, men bare etter sterkt press fra de etterlattes advokater (se 25.18.22) og bare for deres øyne.

Hva skal slik hemmeligholdelse tjene til? Kan det finnes noe som helst som kan skade rikets sikkerhet ved å offentliggjøre disse dokumentene mer enn 20 år senere? Kan det engang tenkes noe som kan skade Mossad (selv om det ikke er noen god grunn etter norsk lov) etter at Israel og Mossad selv har bekreftet det hele? Kan det finnes noen som helst aktverdig grunn i det hele tatt? På den annen side er det meget lett å forestille seg klart ikke-aktverdige grunner: Mer tildekking for å skjule forbrytelser som deltakere i «den fjerde tjeneste» har vært med på før, under og/eller etter drapet, for å skjule all foregående tildekking, ikke minst omskrivningen av historien ved Frigaard og Riksadvokaten, og politiske konsekvenser av dette. Her kan det ligge bevis som viser at mektige bakmenn i samfunnet og flere av tjenestene medvirket til drapet, at en serie justisministre har løyet, at en rekke embetsmenn i Justisdepartementet har løyet, at Riksadvokaten og flere av hans folk har løyet, at Qvigstad har løyet, at Frigaard har forfalsket osv osv.

I desember 1995 sa departementsråd Rakel Surlien i Justisdepartementet til TV22 at departementet ville gå inn for å frigi Lillehammer-dokumentene. Hun presiserte imidlertid at «hvert enkelt dokument måtte vurderes særskilt» og ventet ikke at de frigitte dokumentene ville fortelle noe om norsk medvirkning. Hun visste nok da hva hun snakket om!

Av Aftenposten3 fremgikk det imidlertid at dette bare dreiet seg om Justisdepartementets egne dokumenter, ikke politiets og POT’s etterforskningsdokumenter, og heller ikke UD’s. Advokat John Arild Aasen, som representerte en av de etterlatte (se nedenfor), sa da:

«… (Justisdepartementets dokumenter) er ikke så interessante. Det er nemlig etterforskningspapirene som viser at staten Israel sto bak drapet, og i hvilken grad nordmenn var involvert. Disse papirene er ikke lovet frigjort.

Vi er av den oppfatning at det foreligger opplysninger som kan gi grunn til å reise sak mot norske myndigheter og enkeltpersoner som hadde befatning med saken, slik at de gir grunn til erstatningssøksmål, og det er i etterforskningsnotatene vi kan påvise at staten Israel står bak drapet. De må frigis i sin helhet, slik at vi kan få tid til å studere dem. Vi fikk kikke på den i april, men i ettertid har jeg fått høre at enkelte dokumenter var tatt bort før vi fikk se dem. Vi trenger god tid for å sjekke hvorvidt dette stemmer.»

Både Rutgersen og Aasen bekrefter at de har sett dokumenter om norsk medvirkning. Samtidig forteller de at også de har observert det kjente post- og faxvirus herje hos politiet. Det har vi også (se kap. 23.13).

Etterhvert kom det frem noe, bl.a. de interessante telefonnummer som ledet til en rekke norske identiteter uten at det noen gang synes å ha vært klargjort om disse virkelig var kontaktpersoner og medvirkende til drap og spionasje, eller om de bare var ofre for oppmerksomhet pga. kodede telefonnummer eller andre grunner. Viktige spor, øket sannsynliggjøring av norsk medvirkning og bevis på mangelfull etterforskning. Noe kom det også fra Utenriksdepartementet og Justisdepartementet, men det var mest slikt «som passet», bl.a. en forsvarstale fra POT-sjefen Gunnar Haarstad.

I Stortinget i januar 1996 opplyste justisminister Grete Faremo4:

«For noen måneder siden tok jeg initiativ til et arbeid med å avgradere dokumentene i saken. Dette arbeidet er nå i det alt vesentligste på det nærmeste avsluttet. Det skal her vises meroffentlighet i størst mulig utstrekning. Samtlige dokumenter i straffesaken er nedgradert. De etterlatte og deres advokater har fått innsyn i straffesaksdokumentene. Spørsmål om innsyn hører forøvrig inn under Riksadvokaten, og avgjøres etter reglene i straffeprosessloven og påtaleinstruksen.»

Til slutt ble resultatet at advokatene til de etterlatte, men ingen andre fikk innsyn i politidokumentene, Justisdepartementet utleverte visse utvalgte dokumenter og UD frigjorde alle unntatt 15 sider av sine ca. 1000 sider om Lillehammer fra 1973 til 1980. De 15 sidene omhandlet utleveringsbegjæringen mot Sylvia fra Italia og «forretningsvirksomheten til en av de andre dømte»5.

Dette reiser flere spørsmål:

Hvorfor kan ikke Riksadvokaten bestemme at alle straffesaksdokumentene skal åpnes for alle, ikke bare for de etterlatte og deres advokater? Personvernhensyn for ofrene kan ikke påberopes, for her finnes ingen ikke-eksponerte vinkler. Heller ikke personvern for de norske innehaverne av mulige kodede telefonnumre, for de er også offentliggjort. Det gjenstår vel bare vern av mulige norske virkelige medvirkende personer eller etater eller vern mot avklaring av senere tildekking?

På hva slags premisser har de etterlatte fått innsyn? På samme måte som oss – uten rett til å skrive av, ta kopier, bringe ut av advokatkontoret eller på andre måter benytte informasjonene til videre etterforskning?

Hva med alle dokumentene i Justisdepartementet? Hvorfor bare «størst mulig utstrekning»? Hvem bestemmer hva som mulig? Kan man i det minste få vite kriteriene for «umulighet»?

Det er allerede kjent at hele utleveringssaken vedr Sylvia Rafael og Italia fortsatt er hemmeligstemplet av UDI6. Hvorfor?

«Forretningsvirksomheten til en av de dømte» må gjelde Dan Ærbel. Fra før vet vi at han snakket om sin skipsrederrolle som knytter ham til både uraneksporten til Israel og kanonbåtsaken i Cherbourg. Kan det være mer? Norske dekkfirmaer sammen med norsk E-tjeneste? Forbindelser til Spilhaug og Kjettingfabrikken? Norasonde? Hva slags 23 år gammel forretningsvirksomhet for en draps- og spiondømt kan være verneverdig informasjon for et norsk Utenriksdepartement?

Omfattet Regjeringens nedgraderingsprosess i det hele tatt E-tjenesten? Hvordan får vi i tilfelle vite om hvilke dokumenter E-tjenesten og POT har «nedgradert»? Finnes det her postlister man kan få se gjennom som i Departementene?

Hvilke garantier har man for at ikke det kjente post- og fax-virus allerede har vært på ferde overalt, slik Rutgersen har mistanke om? Det er jo et velkjent fenomen at dokumenter som hverken kan hemmeligholdes eller nedgraderes rett og slett blir – bortgradert!

1 Klassekampen 25. mars 1995.

2 TV2 14. desember 1995.

3 Aftenposten 15. desember 1995.

4 Stortingets spørretime 10. januar 1996.

5 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

6 Klassekampen 19. januar 1996.