Etter at Vegard Byes bok kom ut, ble justisminister Else Bugge Fougner (H) stilt spørsmål i Stortinget av Paul Chaffey (SV) om Regjeringen ville sørge for å kreve utlevering av hovedmannen på Lillehammer, Mike Harari¹. Justisministeren svarte

«Ifølge opplysninger fra Riksadvokaten ble det allerede høsten 1989 foretatt undersøkelser for om mulig å bringe på det rene om Mike Harari var identisk med den ukjente ‘Mike’ som ble omtalt i Lillehammer-saken. Man fant det imidlertid ikke sannsynliggjort at disse personene var identiske. Riksadvokaten opplyser at Vegard Bye personlig har gitt ham informasjoner om saken, men at verken disse informasjonene eller det som fremkommer i Byes bok etter Riksadvokatens oppfatning har stilt saken i et annet lys. Det er Riksadvokatens oppfatning at det ikke foreligger en slik rimelig sikkerhet for at Mike Harari er identisk med den ukjente ‘Mike’ fra Lillehammer-saken at det gir grunnlag for å ta skritt for å få saken gjenopptatt.

Jeg viser for ordens skyld til at jeg som justisminister ikke kan overprøve Riksadvokatens avgjørelser på dette punkt.

Under henvisning til Riksadvokatens standpunkt kan jeg heller ikke se at det er grunnlag for å fremme noen utleveringsbegjæring overfor israelske myndigheter.»

På spørsmål om hun ville foreta seg noe hvis det skulle komme nye opplysninger som sannsynliggjorde at «Mike» var Mike Harari, svarte hun

«Jeg legger til grunn at hvis det kommer frem nye opplysninger av betydning for saken, vil ganske sikkert Riksadvokaten vurdere disse. Saken har jo allerede vært vurdert ved at han allerede i 1989 undersøkte disse forholdene, dels ved at han satte seg inn i boken og dels ved direkte opplysninger som han mottok fra Vegard Bye.»

Når det reises formelle spørsmål i Stortinget, trer bestemte rutiner i gang. Departementet skal skrive utkast til svar med kommentarer og saksmapper som skal forelegges statsråden. Det er faste rutiner for hvilke etater som skal forespørres. Svaret viser at man nå henvendte seg til Riksadvokaten, som allerede hadde vært gjennom saken, slik den var presentert av Frigaard, og trolig i hovedsak ga samme redegjørelse som sist. Men i kriminalpolitisentralen befant det seg altså materiale som burde tilsi en annen konklusjon, bl.a. eksistensen av det nevnte bildet, kunnskapen om konkrete vitner, og kunnskapen om at Harari allerede hadde vært etterlyst, men Kripos ble aldri trukket inn.

Merk at på dette tidspunktet var det ingen utenom de berørte i justisvesenet som visste om etterlysningen. I svaret heter det at Riksadvokaten «allerede i 1989» foretok undersøkelser vedrørende Harari. Denne formuleringen må forstås slik at den avviser tidligere undersøkelser. I 1989 var det Byes bok som utløste undersøkelsene – da hadde Riksadvokaten ikke noe valg. Men samtidig opplyses det altså nå implisitt at det tidligere ikke var gjort noe som helst for å sjekke ut ‘Mike’ mot Mike Harari til tross for at bildet eksisterte i Kriminalpolitisentralen og til tross for at han allerede hadde vært etterlyst!

Det er direkte villedende overfor Stortinget å late som om Hararis identitet først ble vurdert i 1989. og klar tilbakeholdelse av opplysninger å ikke informere om at Kripos i sin tid hadde hatt nok grunnlag for å etterlyse, når statsråden nå hevdet at Riksadvokaten ikke hadde noe slikt grunnlag.

På toppen av det hele kommer opplysningen allerede i 1976 i Tinnins/Christensens bok om at «Mike» var direktør for Mossads hemmelige operasjoner og medlem av Mossads granskningskommisjon for Lillehammer (se foran). I tillegg til at Frigaard må ha undertrykket dokumenter om denne boken fra den ble vurdert i POT (av Gunnar Haarstad), må Riksadvokaten selv ha undertrykket tilsvarende dokumenter i sin etat, fordi den ble vurdert der også, og dessuten må de tilsvarende dokumenter i Justisdepartementet ha vært undertrykket, for justisminister Inger Louise Valle hadde vært engasjert i saken om den norske oversettelsen!

Det forelå mao. fra Tinnin/Christensen full identifikasjon og dermed ingen problemer med å knytte opp Mike fra Lillehammer til den Youssi Harrar som var navnet på Mossad-mannen i granskningskommisjonen, og som allerede var kjent fra politidokumentene!

Alt dette ville vi gjerne hatt belyst nærmere gjennom møte med Else Bugge Fougner, men dette ble avvist av henne til tross for anbefaling fra hennes daværende sjef Jan P. Syse (se kap. 25.1). Hun er derved en av bare to personer som har nektet å møte oss – den andre er Tormod Hermansen.

Dette finner vi ytterst påfallende. Ut fra hva vi vet idag, er det helt på det rene at Bugge Fougner feilinformerte Stortinget. Hun har siden aldri gjort noe for å oppklare dette. Det er meget vanskelig å tenke seg at hun aldri ble informert om den første etterlysningen. Riktignok ble Kripos ikke bedt om å bidra til svaret, men Riksadvokaten selv må ha visst om etterlysningen. F.eks. sa assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch til NTB i 1993 at han²

«… ikke var kjent med at norske myndigheter stanset den internasjonale etterlysningen før han fikk vite det av NTB»

Det tyder jo på at han var kjent med selve etterlysningen! Det ville jo også vært særdeles underlig om ikke alle politidokumentene i sin tid hadde vært innom riksadvokatembetet.

Vi noterer oss videre at to kilder tyder på at Frigaards versjon var bastant: Harari var «sjekket ut». Men Riksadvokaten bruker en mykere form i sin ekspedisjon til statsråden: Det var ikke nok bevis. Dette viser at Riksadvokaten faktisk foretok en egen saksbehandling og ga en annen konklusjon. Hva bygget han dette på, hvis han ikke hadde egne informasjoner i sine arkiver? Og hvorfor fortalte han ikke da sannheten?

Om man i mellomtiden skulle ha funnet ut at det gamle bildet ikke var bra nok (ingen holdbar unnskyldning for å fortie historien) var det nå faktisk kommet frem flere bilder av Harari. I 1985 ble det tatt et meget godt bilde av ham i Tel Aviv ifb statsbesøk av Hararis nære venn general Noriega fra Panama³. Etter Noriegas fall dro Harari tilbake til Tel Aviv der han ble intervjuet på TV 6. januar 1990⁴ – og intervjuet ble sågar sendt på norsk TV noe senere! Drapet var jo slett ikke foreldet. Når Riksadvokaten nå forsto at det ble satt søkelys på saken igjen, skulle han jo forsikret seg om at man hadde full oversikt over mulige nye etterforskningsmuligheter oppstått i mellomtiden (ja, hans plikt var jo løpende å gjøre dette, uansett offentlig oppmerksomhet). Nå var det bare å skaffe en tape fra NRK og ta en ny runde rundt om til vitnene. Hvis han altså snakket sant om «ikke nok bevis». Men det gjorde han jo ikke. Man hadde nok bevis, men ville ikke medgi det!

Dessuten må jo Kripos selv ha reagert da de fikk kjennskap til statsrådens svar til Chaffey. Kripos kan jo ikke la statsråden sitte i uvitenhet. Det er ikke usannsynlig at statsråden i ettertid ble varslet om manglene ved svaret og/eller fikk et bredere materiale som kan ha omfattet både orientering om Harari-bildet, etterlysningen og kritiske rapporter/synspunkter fra enkelte tjenestemenn som f.eks. kan ha gått inn for avhør av Sylvia. Noe av dette materialet kan ha blitt underslått fra statsråden, og det kan også tenkes at hun ikke hadde tid til å lese alt (meget vanlig pga knapp tid). Eller det kan tenkes at hun rett og slett valgte å se bort fra dette når svaret først var gitt.

Denne delen av tildekkingen hviler så mye på fhv statsråd Bugge Fougner at hun bør settes under etterforskning med sikte på Riksrett. Det vil være den eneste måten å klarlegge hennes forhold på.

Vi noterer oss også at statsråden forutsatte (så nær en instruksjon man kan komme når det ikke foreligger slik formell myndighet) at Riksadvokaten ville vurdere nye opplysninger. Dette ble selvsagt oppfattet også av de etater som har som ansvar å bringe slike nye informasjoner frem til Riksadvokaten.

I verste fall er Else Bugge Fougner kommet i den samme skrustikke som Riksadvokaten og mange andre.