25.17.3 Guatemala

Av alle underlige land å engasjere seg i har Norge også i mange år spilt en sentral rolle i forhandlingene mellom fraksjonene i Guatemala. Vi er jo svært så oppmerksomme på at Norge der har en viss bakgrunn med Redd Barnas, Kirkens Nødhjelps, Røde Kors’ og senest Norsk Folkehjelps representasjon, men det er et langt skritt fra humanitært arbeide som drives over hele verden til aktiv rolle i det lokale politiske spillet. Men også her har vi vært megler, og her er det inngått «Oslo-avtaler».

Latin-Amerika har lenge vært et viktig område for Mossad. Organisasjonen har sentrale utestasjoner i Mexico City, Rio og Buenos Aires. Mossad passer på de jødiske befolkningsgruppene i Brasil og Argentina og følger med på utviklingen av samarbeidsprosjekter mellom latinamerikanske land og arabiske land. Mossad er kjent for å belønne sine agenter med å la dem ta private oppdrag som våpenselgere. Noen av landene har også leiet Mossadfolk som «sikkerhetskonsulenter» for å få råd om hvordan intern opposisjon kan undertrykkes best mulig. Israelske leiesoldater driver med trening og opplæring av anti-gerilja-personell i flere land, ikke minst Guatemala, Honduras, Colombia og EI Salvador.

Mossad og Israel har hatt spesielt sterke interesser i Guatemala siden ihvertfall 1975. Allerede i 70-årene, i god tid før den amerikanske våpenembargoen i 1980, men trolig som konsekvens av at president Jimmy Carter i stadig sterkere grad koblet sin utenrikspolitikk til evaluering av menneskerettighetstilstandene i de ulike land, hadde Guatemala inngått langsiktige våpenkontrakter med Israel: Anti-gerilja-fly (ARAWA), lette maskingevær/maskinpistoler (Uzi og Galil) etc.1 Allerede i 1975 var Israel Guatemalas viktigste leverandør av våpen og kompetanse for bekjempelse av opprørsgerilja, og Israel bygget opp sin militærhjelp inklusive militære rådgivere like raskt som USA bygget ned fra 1977. Mot slutten av 70-tallet er det også rapportert at Israel leverte avansert kommunikasjonsutstyr, organiserte kooperativer (kibbutzer!) for trening av personell mot opprørsstyrker og spesiell opptrening i kamp mot bygerilja2. Kontakten var antatt å ha startet for alvor da en guatemaltektisk militærdelegasjon i 1975, ledet av en spesialrådgiver til president Kjell Garcia Laugerud, besøkte Israel3. Det plaget ikke Israel og Mossad at mange guatemaltekiske offiserer hadde åpenbare nazi- og antisemittiske synspunkter. Det plaget heller ikke amerikanerne at Israel overtok ettersom USA selv måtte trappe ned. Faktisk er det meget mulig at det var på grunnlag av sterke anmodninger fra amerikansk etterretnings- og sikkerhetsbyråkrati, ukjent for Presidenten, at Israel tok denne rollen.

I 1980 ble Guatemala-hjelpen et innenrikspolitisk stridsspørsmål i Israel. Lederen for israelsk LO (Histadrut) skrev til statsminister Menachem Begin og forlangte våpenhjelpen stanset fordi menneskerettighetsovertrampene i Guatemala var «en fornærmelse mot all humanisme og sivilisasjon»4.

Det var altså lagt et solid politisk grunnlag da Mike Harari fra Lillehammersaken og andre israelske våpenselgere begynte å operere i området5. Guatemala, EI Salvador og Nicaragua tok alle begeistret imot de israelske våpenhandlerne. Også datautstyr spesielt designet for registrering og identifikasjon av opposisjonelle var god handelsvare. Direkte etterretningskompetanse fra Mossad skal ha vært særlig viktig ifb med en meget vellykket aksjon mot bygeriljaen i 19816.

Det er altså mye som tyder på at Israels engasjement i Guatemala bl.a. hadde til hensikt å hjelpe vennene i de amerikanske hemmelige systemene. Vi vet at Israel ikke er så nøye med sine alliertes forhold til menneskerettigheter etc.; det er velkjent at særlig apartheid-Sør-Afrika i mange år var Israels nærmeste uoffisielle allierte. For eksempel hadde Israel og Sør-Afrika et felles prøvesprengningsprogram for atomvåpen, basert på tungtvann fra Ap (se kap. 5.4).

Nå, 20 år senere, er den kalde krigen slutt, og dermed betydningen av de latin-amerikanske landene i CIA’s globale strategiske spill. Det er sikkert et svært lite poeng for de israelsk-amerikanske forbindelsene idag om Israel lærer opp geriljajegere i Guatemala eller ikke. Vi kan tenke oss at det er derfor Israel de siste årene har fattet interesse for fredsforhandlinger.

Men det er fortsatt jødiske befolkningsgrupper i regionen, og Israel har sine egne interesser å ivareta. Derfor er det ikke likegyldig hvordan Israel i tilfelle trapper ned sitt engasjement. Det må gjøres på riktig måte; dvs. en «fred» på Israels og Israels venners premisser.

Det er derfor Norge er trukket inn i fredsforhandlingene i Guatemala. Det er derfor sjefen for Guatemalas beryktede «morderskole», Carlos Peña Ortiz, er i Oslo nå i januar 1996, sammen med Guatemalas marinesjef og pressetalsmannen for hæren. Ifølge VG skal de7

«studere norsk forsvar, vår FN-innsats og diskutere Guatemalas fremtid med norske topp-politikere og -diplomater.

– Skal man redde folk i helvedes forgård, må man snakke med ‘styggen sjøl’. Det er eneste mulighet for å nå målet om fred og forsoning i Guatemala, sier Petter Skauen, utenriksdepartementets fredstilrettelegger og Kirkens Nødhjelps lokale sjef i Guatemala.

Kaibil-skolen i Peten-jungelen er en kombinasjon av krigsskole og spesialskole for de tøffeste soldatene. Historien om den beryktede skolen er mange:

Alle får utdelt hver sin hund ved skolestart, en hund som de tar vare på, lever sammen med og blir glad i. På siste skoledag skal hver enkelt elev drepe hunden sin, tilberede og spise den.

Alt i et forsøk på å få soldater og offiserer til å heve seg over et normalt følelsesliv. Soldater fra Paraguay, Chile, Argentina og Mexico har også fått spesialutdanning på Kaibil. …

Hærens landsbymassakrer de siste tiårene er ganske sikkert ledet av folk som er utdannet på Kaibil-skolen. Paramilitære dødsskvadroner kan også ha utspring på det som kalles ‘morderskolen’ …

For å nå frem til det innerste av Guatemalas forsvar, har det norske fredsdiplomatiet fått hjelp av Israel, som har et spesielt godt forhold til Guatemalas myndigheter.

En topp-tjenestemann i israelsk UD som deltok i PLO-forhandlingene, har sørget for å åpne de stengte dørene til de sterkeste maktmenneskene i Guatemala …

Flere hemmelige møter er arrangert med israelsk støtte …»

Hva slags spill er nå dette? På samme måte som med Israel og Midtøsten-forhandlingene kan neppe Guatemalas militære fasciststyre tenke seg noen bedre fredsmegler enn Norge. Norge er det land i verden som Guatemalas nære venn Israel og Mossad har mest intime forbindelser med. Igjen kan Mossad via Norge sørge for en kontrollert fredsprosess på egne premisser, med avlytting av motparten når møtene er i Norge, og med åpne kommunikasjonskanaler for all slags informasjon fra begge parter fra fredsmeglerens UD, regjering og Ap-folk via Mossads venner i norsk E-tjeneste og Mossad selv tilbake til Guatemala-regjeringens egne tjenester. Slik ville Mossads venner i Guatemala vite alt om motparten, men motparten ville bare få vite hva den skulle vite.

Samtidig som Norge tilsynelatende er en ekte «eksportør av fred» til enda en del av verden.

Bare vent til forhandlingsmotparten i Guatemala oppdager dette. Men igjen spør vi: Hvorfor skulle vi ikke gi Mossad noen guatemaltekiske indianere, når vi ga dem atombomben – og en kelner på Lillehammer?

1 Michael McClintock: «The American Connection: Guatemala». Zed Books ltd., London 1985. Side 187.

2 McClintock, side 192 ff.

3 McClintock, side 194.

4 McClintock, side 193.

5 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 354 ff.

6 McClintock, side 219.

7 VG 17. desember 1995.