Dette, samt den nære tilknytning mellom tjenestene/Ap og Mossad/Israel her hjemme i Norge, uttrykt ved en lang rekke historiske forhold som bl.a. tungtvanns- og kanonbåtsakene, og i nyere tid Mossad/Asylsøker-saken, aktiviteter rettet mot arabiske delegasjoner på Drammensveien (se kap. 25.16) etc., danner en spesiell bakgrunn for fredsforhandlingene. Den såkalte Oslo-kanalen, Oslo-avtalen etc. har gitt Norge mye PR og det norske Ap med Gro i spissen mye hjemlig prestisje. Spørsmålet er hvor reelt det norske bidraget har vært. Vi finner det svært sannsynlig at man i Tel Aviv var kommet til at tiden likevel var inne til å iverksette en kontrollert fredsprosess, og at ingen var bedre egnet som medkontrollør eller hadde gjort seg bedre fortjent til den medfølgende prestisjen enn Ap-Norge. I Norge hadde man et intimt og beskyttet samarbeide med alle de hemmelige tjenestene; i Norge hadde man hemmelige makthavere med enorm innflytelse som nesten elsket Israel høyere enn sitt eget land. Her kunne man få lett hjelp til overvåking og avlytting av motparten, som beskrevet i forrige underkapittel (25.16), og all mulighet til å påvirke også den norske meglerrollen.
Blant all den overflatiske litteraturen som jubler over fredsprosessen finnes også noen kritiske observatører som underbygger det foranstående.
Forfatteren Barry Rubin, professor ved bl.a. Universitetet i Tel Aviv, påpeker at oppfatningen om hovedparametrene for fredsforhandlinger og fredsløsning utviklet seg i samme retning hos både Yassir Arafat i PLO og Peres/Rabin i Israel etter regjeringsskiftet i Israel i juni 1992. Begge sider hadde nå også et sterkt politisk press på seg for å få frem en fredsløsning basert på avgivelse av territorium fra Israel til palestinerne mot at palestinerne avsto fra ytterligere territorielle krav. PLO hadde også sterke økonomiske motiver, fordi bl.a. Saudi-Arabia holdt tilbake økonomisk støtte inntil en fredsløsning forelå.
Av ulike grunner ønsket nå begge å skyve lokale palestinske ledere på Vestbredden tilside og forhandle direkte mellom PLO og den israelske regjering. Dermed var Washington-prosessen, som ikke førte noe sted, blitt uegnet, og man måtte se seg om etter en ny, «nøytral» møteplass. Nå dukket det opp et svært hensiktsmessig initiativ fra Norge (neppe helt tilfeldig!), som den israelske siden fant passet med situasjonen1.
«Peres foretrakk Norge delvis fordi Norge gikk med på at kommunikasjonen skulle holdes hemmelig for USA»
PLO hadde åpenbart heller ingen innvendinger, og det gikk i praksis greit å bli ferdig.
Det israelske ønske om å finne en kanal for direkte kommunikasjon utenom USAs ører kan meget vel ha vært fornuftig i denne situasjonen. Det skal ikke vi ha noen mening om. Men det interessante er at Israel fant Norge mest troverdig på dette punkt – til tross for Norges medlemskap i NATO og tilsynelatende nære forhold til Washington. Forklaringen kan bare ligge i det norske Aps og de norske tjenestenes årelange mye nærmere forhold til Israel og Israels gjentatte erfaringer med at Norge under Ap-styre har prioritert dette foran USA, NATO og Norges egen sikkerhet, jfr. bl.a. tungtvannssaken.
Men det er lag på lag også i denne løken. Det offisielle lag er at Norge var en fremragende forhandlingsleder.
Det første uoffisielle lag er funnet av Rubin: Kortene var nesten på plass allerede, og man trengte bare en siste runde på nøytral grunn utenom Washington-prosessen og USAs innsyn/medvirkning. Det kan også hende at dette underhånden ble formidlet Yassir Arafat, som sikkert har vært tilfreds med det. Her ser vi også årsaken til den nokså kjølige holdningen USA har hatt til Norges rolle i fredsprosessen. Siden det gikk bra, kan man ikke annet enn smile, men alle kan se at smilet er skjevt: Norge og Israel kokkelurer igjen!
Men det som aldri ble fortalt Arafat eller skrevet av Rubin, før vi gjør det her, er at det finnes et tredje lag av løken: I Norge kunne Israel få visse spesielle ekstratjenester av Ap, slik som avlytting og overvåking av motpartens hovedkvarter og utvilsomt også forhandlere. Det skulle gi ekstra gevinster i siste fase selv om hovedsaken allerede var på plass!
Vi noterer oss nå at også Sverige skal mekle i fredsprosessen, nå vedrørende Jerusalems fremtid. Det er Sveriges tidligere sosialdemokratiske utenriksminister Sten Andersson som skal få jobben2. Det er jo fint, for Sten Andersson var sjef for «SAPO» – Det sosialdemokratiske arbeiderpartiets politi – dvs. hele Alfa-, Stay Behind, IB og Krigs-IB i Sverige, alle med solide Mossad-kontakter, i sin tid som SAPs partisekretær 1963-82 (se kap. 24.3.3.3).
Statssekretær Jan Egeland i det norske Utenriksdepartementet forsikret at «det ikke er snakk om noen konkurranse mellom broderfolkene om hvem som er best til å mekle». Det er tydelig at Israel og Mossad også kan bekrefte det! Her er man like gode!
Vi synes det snart må være på tide å slutte å lure stakkars nyvalgte president Yassir Arafat.