Det vokser samtidig frem en generell forståelse av at dette partipamp-systemet ikke bare er en måte å belønne partikolleger på, men også ledd i et system for å bevare og trygge Aps makt. Den nylig avslørte saken med en statssekretær som setter i gang halve embetsverket med å forfatte valgpropaganda for Ap mot alle andre partier er bare en liten flik av dette. De som blir utnevnt skal nemlig også «levere» på en eller annen måte.

Vi ber om at man nå noterer seg at dette – som nå nær sagt alle synes å forstå – ikke er annet enn det vi i årevis har hevdet skjer i de hemmelige tjenestene, og som også Ronald Bye har påpekt: De utnevnte vet hvem som har utnevnt dem og hvorfor (se kap. 8.17). De behøver derfor ikke nødvendigvis ha partiboka i orden, bare de forstår det prinsippet. Det er dette vi har kalt «den fjerde tjeneste», fordi de egentlige tjenestene systematisk er blitt befolket med personer som også tjener en annen herre og er medlemmer av et annet nettverk.

Men i de hemmelige tjenestene har det vært mange som ikke er utnevnt på denne måten, som f.eks. overvåkingssjefene Haarstad, Erstad og Urdal. Overvåkingspolitiet som sådan var derfor lenge utenfor, men så fikk man ordnet seg med Iver Frigaard’s avdeling som «leieboer» (se kap. 13). (Senere fikk man full kontroll.) Dette er et slående eksempel på hvordan «den fjerde tjeneste» ordner seg med halvoffisielle eller uoffisielle kommandolinjer som går rundt de uinnvidde. Det samme skjedde i Oslo Politikammer der man måtte omgå politimester Willy Haugli.

Tilsvarende nettverk og omgåelser finnes selvsagt mer eller mindre fast etablert mellom alle de andre «kaninene» som er plassert i alle slags etater.