25.14.1 Historiske eksempler

Det er nok av eksempler fra historien:

Under den kalde krigen opprettholdt Ap-regjeringen av politiske bekvemmelighets hensyn i sak etter sak en dobbelthet mellom hva man faktisk gjorde og offisiell politikk, slik at man gang på gang ble tatt for dobbeltmoral i sikkerhetspolitikken. Ofte ble fornuftige sikkerhetspolitiske tiltak endog besluttet på ulovlig vis f.eks. uten dekning i Stortinget eller i strid med stortingsvedtak som Ap endog selv kunne ha initiert, f.eks. i atompolitikken. Dette førte til at den som avslørte saksbehandlingsmessige ulovligheter også kunne beskyldes for å komme reelle sikkerhetsmessige hensyn for nær, og at regjeringen kunne dekke sine egne ulovligheter eller kritikkverdige forhold bak virkelige eller tilsynelatende nasjonale interesser. Dermed brukte regjeringen «Rikets sikkerhet» til å beskytte «Regjeringens sikkerhet», slik også Per Helset peker på i boken «Hemmelighold og demokrati»1, se mer om dette i kap. 25.14. Men disse rene partipolitiske hensyn og manglende vilje til åpenhet og ærlighet omkring nødvendige sikkerhetspolitiske tiltak har i hele etterkrigstiden skapt en stemning av lummerhet og mistenksomhet omkring norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk som utvilsomt har svekket oppslutningen om den og dermed svekket Rikets sikkerhet.

Den hemmelige, men de facto, utenrikspolitiske nyorientering mot Israel med et tilsvarende kjøligere forhold til USA etter Lygren-saken medførte åpne skott mot Mossad, som var kjent for kun å prioritere israelske interesser, og som i gitte situasjoner ikke vek tilbake fra å bruke NATO-hemmeligheter som byttemidler i egen hestehandel med østmaktene (se omtale i kap. 5).

Det faktum at Norge skaffet Israel tungtvannet og dermed atombomben (og høyst sannsynlig skaffet Sør-Afrika atombomben i samme slengen) var i strid med norske offisielt vedtatte sikkerhetspolitiske interesser og forpliktelser i forhold til NATO og FN (se omtale i kap. 5.4).

Den avgjørende norske medvirkning til å la kanonbåtene ut av Cherbourg var en direkte fornærmelse av vår allierte Frankrike og egnet til å svekke Norges posisjon i NATO og dermed våre egentlige sikkerhetspolitiske interesser (se omtale i kap. 5.6).

Gjentatte norske reservasjoner mot NATOs strategi (f.eks. atompolitikken) som ikke kunne gjennomføres, men medførte nødvendighet for tildekking og løgn, hadde også – i likhet med løgnen – bare grunnlag i Aps innenrikspolitiske sikkerhet mot stemmetap til venstre! Reservasjonene svekket vår sikkerhet direkte og løgnen indirekte, fordi NATO-motstanden ble gitt grobunn.

Iscenesettelsen av sabotasjeaksjonene i forbindelse med statsminister Margareth Thatchers statsbesøk i Norge i 1989, som medførte at demonstrantene kom helt inn i festningsområdet under festmiddagen i en ukontrollert situasjon som kunne bragt Thatcher og andre internasjonale gjester i livsfare (se kap. 21.12).

Helt tilsvarende politikk vedrørende virksomheten i de hemmelige tjenester har i alle år hatt helt tilsvarende konsekvenser.

Den eklatante mangel på samarbeide med Italia i forbindelse med italienernes arbeid for å oppklare et drap i Roma som bl.a. Sylvia Rafael var mistenkt for må ha svekket vår troverdighet som Interpol-deltaker og derved vår sikkerhet mot internasjonal kriminalitet.

Mossad/asylsøker-saken var en sikker belastning på vårt forhold til den arabiske verden og dermed en risiko for sikkerheten til norske FN-styrker og andre nordmenn i området. Anti-terror-effekten kunne vært oppnådd ved egne krefter.

Det hittil største og groveste eksempel er hvordan Arne Treholt ble manipulert inn på Forsvarets Høyskole for å skape en «motbrann» mot de politiske belastninger Ap ellers måtte ventet seg i Treholt-saken.

I 1995 måtte Ap-systemet sørge for «organisert og modifisert avsløring» av Israel Krupps medvirkning til Lillehammer-henrettelsen og eksistensen av Spilhaug-apparatet. For å vekke nok oppmerksomhet og gi troverdighet til den falske avhopperen Frank Siljeholt lot man ham avsløre en rekke forhold som bare hadde med rikets sikkerhet å gjøre og ikke tjente noe avsløringsformål, se kap. 24. 4 – og det ble ingen reaksjoner mot Siljeholt fra påtalemyndigheten om dette!

1 Per Helset: «Hemmelighold og demokrati». Universitetsforlaget 1981. Side 149 ff.