25.13.1 Familien Brundtland og E-staben

Det har ikke vært noen tilsvarende iver etter å knytte statsminister Gro Harlem Brundtland opp på samme måten som hennes utenriksministre. For sikkerhets skyld, som et ledd i teflon-effekten? La oss se på noen forhold som viser hvor tett forholdet mellom familien Brundtland og E-tjenesten virkelig var – og er:

Gro Harlem Brundtlands far, Gudmund Harlem, var i sin tid med på å bygge opp Ap-folkene i E- og S-tjenesten (se kap. 24.7.14)

Harlem var i likhet med Vilhelm Evang motdagist og snakket senere som forsvarsminister på 60-tallet alltid pent om sin «gamle venn Vilhelm1

En av disse var Gros onkel, Ola Evensen, i mange år en meget aktiv E-mann (se kap. 24.7 A 4), som bl.a. ble ansatt av Gudmund Harlem som «Statens sikkerhetsinspektør», dvs. sjef for det som idag tilsvarer FO/S

Gudmund Harlem var også i egenskap av sosialminister, forsvarsminister, leder for Statens Attføringsinstitutt og styreformann i Arbeidstilsynet med på både å bygge opp og finansiere store og viktige Ap-deler av E-stabens ytre apparat/«IB-apparatet», herunder såvel Spilhaug-apparatet som Norasonde (se kap. 24.7.14 og kap. 24.5-6)

Da Aps private overvåkings- og etterretningsorgan under ledelse av Helge O. Spildhaug i 1977 etablerte Kjettingkonsulenten som nytt dekkfirma for virksomheten, forutsatte det finansiering av Arbeidstilsynet. Samme år ble nettopp Gudmund Harlem styreformann i Arbeidstilsynet. Under hele den ikke-sosialistiske regjeringstid på 80-tallet hadde således Gro i opposisjon til disposisjon dette apparatet finansiert bl.a. over statsbudsjettet ved hjelp av hennes far (se kap. 24.7.14)

Gro Harlem Brundtland er gift med Arne Olav Brundtland, for tiden NUPIs mest kjente seniorforsker og nær sagt den eneste som har sittet i NUPI uten opphold i en tredveårsperiode, og derfor selvsagt må ha bygget opp et meget nært forhold til NUPIs viktigste informasjonsleverandører i E-tjenesten, særlig Trond Johansen, som også åpenbart må motta jevnlige brief om NUPIs analyser for å kunne fremstå med synspunkter alternative til E-tjenestens offisielle (se kap. 24.10)

Statsministerens kontor er representert i det såkalte Koordineringsutvalget for EOS-tjenestene ved departementsråden som rapporterer direkte til statsministeren. Regjeringens sikkerhetsutvalg ligger direkte under Statsministerens kontor.

Gro Harlem Brundtland nedsatte Karstad-utvalget og overtok sluttbehandlingen av det etter at Syse-regjeringen gikk av

Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland har jevnlige møter med Trond Johansen, på samme måte som Frydenlund, Holst og Stoltenberg hadde2

Og selvsagt det banale – at ingen utenriksminister eller noen annen i en regjering vil unnlate å holde sin statsminister informert om sentrale kontakter og informasjon mottatt fra slike

I virkeligheten er Gro født inn i det hemmelige Ap-Norge som både hennes far og hennes onkel Ola Evensen har vært meget sentrale medspillere i. Hun ble også bragt inn i formanns- og statsministerstolen av det hemmelige Ap-Norge. I dette hovedkapittel finnes 20-30 saker som viser at hun må være sterkt involvert selv også. Hun har dessuten fått mer enn nok advarsler og informasjon og hatt mer enn nok makt til å rydde opp om hun hadde villet.

Reiulf Steen gjengir i «Maktkamp»3 et intervju Gro hadde med Dagbladet i 1983

«- Har du selv aldri deltatt i slike politiske spill?

Nei. Virkemidlene må være å vise kortene, argumentere og gjennom en saklig og skikkelig argumentasjon få de ulike syn og eventuell uenighet fram, og så komme fram til en løsning. Jeg vil også i framtida holde meg unna intrigespill i politikken helt til min dødsdag.»

Hun var imidlertid fortsatt spill levende da hun på sin førjuls pressekonferanse 22. desember 1995 uttalte seg om Thorbjørn Jaglands beundrende bokbrev til Haakon Lie, og uttalte4:

«Jeg vet ingenting om Haakon Lies metoder.»

Nei, hun mottok jo aldri Ronald Byes brev (se kap. 8.19) da han i 1991 skrev til henne nettopp for å advare om at disse metodene hadde vært brukt, og at det måtte tas et oppgjør, hverken da det kom til partikontoret eller til statsministerens kontor. Hun fikk heller ikke sett det referert i Arbeiderbladet eller i partiets interne presseklipptjeneste. Litt pussigere er det at hun i 1995 pånytt har glemt det, for i 1993 måtte hun svare på spørsmål om brevet i TV-2.

For at hun skal ha beholdt sin Snøhvit-uskyld i alle år må vi også forutsette at hun aldri snakket med sin far om hva han drev med i politikken; at hun aldri hadde hørt om Spilhaug-apparatet; at Trond aldri hadde fortalt henne noe interessant på deres hyppige møter og at hun ikke forsto noe av Karstad-utvalget, hverken da hun oppnevnte det eller fikk det tilbake til behandling i 1990!

1 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990. Side 54.

2 Viggo Johansen og Pål T Jørgensen: «Edderkoppen – historien om en møbelhandler». Aventura 1989. Side 150.

3 Reiulf Steen: «Maktkampen». Tiden 1989. Side 87.

4 Referert bl.a. i Dagbladet 23. desember 1995.