25.12.3 Gros etterretningssjef i Stortinget

Vi har foran vært inne på at tidligere E-sjef Alf Roar Berg har avgitt forklaring for Nygaard Haug-utvalget, som nettopp skulle undersøke påstandene om sammenblanding mellom E-tjenesten og Ap, der han forklarte at det ikke var noe slikt, til tross for at vi kan fremlegge ihvertfall ett helt konkret bevis (brevet fra Osmund Faremo) på hvordan E-staben sto til disposisjon for Aps folk som en ren service-bedrift, herunder ved å iverksette etterretningsaksjoner i Øst-Europa for Ap-folkenes private forretningsbehov.

Vi vil her bare kort påpeke at den samme E-sjef Berg også var flere ganger hos Stortingets forsvarskomité i forbindelse med debatten om de hemmelige tjenester våren 1993. Ifølge opplysninger i media og fra annet hold benektet han da at det var noen sammenblanding eller misbruk mellom Ap og E-staben. Men han fremla ikke brevet fra Osmund Faremo eller redegjorde for hva han hadde gjort med det.

Saken er særdeles pikant fordi brevet med etterretningsoppdraget kom på partikanaler fra et lite partimedlem (Tor Thomassen) via et stort partimedlem til etterretningssjefen. Det spesielle var at det «store medlemmet» var justisministers Grete Faremos far, som nå nettopp sammen med statsministeren var i Stortingets søkelys denne våren da man endte opp med flere granskningskommisjoner, og at enda flere partimedlemmer var involvert i denne private saken (se kap. 25.12.1).

Hvor mange slike forespørsler får Berg pr. år? Hvor mange får Trond selv? De fleste slike kommer nok på de vanlige «noen har snakket sammen»-kanaler. Vi tviler f.eks. på at Frydenlund, Stoltenberg og Holst som stadig drakk kaffe med Trond, brydde seg med å sende så mange brev. Men iblant blir det praktisk vanskelig (slik som fra Setesdalen) å unngå å sende rekvisisjonen skriftlig, for f.eks. en gammel rev som Faremo vet at man naturligvis ikke kan bruke telefonen til slike spesielle partioppdrag.

Hva gjorde så Alf Roar Berg med henvendelsen fra Faremo? Hvis han hadde ment at Faremo var på ville veier, ville han returnert henvendelsen med en enkel påskrift om at den var E-tjenesten uvedkommende og at Faremo burde henvendt seg til POT i Kristiansand, og da ville han med god samvittighet kunne fortalt komitéen om episoden. Han kunne forklart komitéen at det ikke var noen sammenblanding, men derimot endel forsøk på å få det til – som Berg selv satte stoppere for. Men dette kunne ikke Berg meddele komitéen. Hvorfor? Fordi det ikke var sant.

Når så Berg i 1994 hevder (se foran) at han sendte Faremos brev til POT (underlagt Grete Faremo, brevskriverens datter) uten selv å iverksette Ap-rekvisisjonen, står ikke dette til troende. Dessuten har vi flere ganger muntlig, og dessuten skriftlig fått meddelt at E-sjefen iverksatte det han ble bedt om i Polen for sin Ap-venn. Det fikk nemlig det «lille medlem» Tor Thomassen ikke bare opplyst fra den norske ambassaden i Warszawa under besøk der, men også på forhånd direkte fra Osmund Faremo! POT-oversendelsen er nok komponert i ettertid (våren 94), etter at Berg ble kontaktet av en journalist vedr brevet. Det begynte å brenne under føttene hans, for da hadde han vært både i forsvarskomitéen og hos Nygaard Haug – der han begge steder hadde undertrykket hele eksistensen av brevet. Derfor måtte man også alarmere «lille-medlemmet» Tor Thomassen som allerede for de hemmelige tjenestene var etablert som provokatør overfor Stortinget og Stortingets granskningskommisjon i debatten om de hemmelige tjenester og som hadde pøst inn dokumenter og opplysninger i den hensikt å forvirre og narre enkeltrepresentanter og kommisjonsmedlemmer. Thomassen måtte nå derfor bidra til å slukke den brannen som var underveis. Thomassen skrev således 12.8.94 til Stortingets Granskningskommisjon med gjenpart til Stortinget og oss at Alf Roar Berg allikevel ikke hadde effektuert oppdraget, men hadde oversendt det til POT, og at E-sjefen angivelig skulle ha gitt disse opplysningen til en VG-journalist1.

Politisk brannslukning og etterslukning i alle ender!

Vi understreker at embets- og tjenestemenn normalt møter i Stortinget ledsaget av en representant for den politiske ledelse (Regjeringen), oftest statsråden, eller ihvertfall møter etter oppdrag fra denne2. Det innebærer at det de sier ligger under statsrådens og statsministerens politiske og parlamentariske ansvar. Her er det løyet for Stortinget ikke bare på et avgjørende punkt, men vedrørende det hele saken dreide seg om! – og det av den nasjonale etterretningssjef.

Det kan neppe finnes noe mer alvorlig enn løgn overfor Stortinget fra en etterretningssjef. Hva som skjer i en E-tjeneste er det helt umulig for Stortinget å kontrollere på annen måte. (Selv med egne granskningskommisjoner er det uhyre vanskelig, selv når granskerne er Riksadvokaten selv, og helt umulig når de nedsettes av Ap-regjeringen selv, jfr. Nygaard Haug!) Derfor etterretningssjefen snakke sant når han blir innkalt til Stortinget (og selvsagt granskningsorganene)!

Derfor kunne stortingsrepresentantene etter at Berg hadde sagt sitt ikke forestille seg annet enn at det måtte være riktig. Som følge av dette påpekte de derfor at ihvertfall Berg umulig kunne ha kontroll med hva Trond Johansen hadde holdt på med i flere tiår. Det visste nemlig bare Trond!

Når Trond – som vi har fått opplyst – briefer alle som skal til Lund-kommisjonen, har ihvertfall Berg fått ordre om hva han skulle si til Stortingets forsvarskomité. Men Bergs løgn er like fullt under statsministerens ansvar. Slik går det når Stortinget skal granske Ap og de hemmelige tjenestene med Ap sittende i regjeringskontorene.

1 Brev av 12. august 1994 fra Tor Thomassen til Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester, oversendt oss og utvalgte stortingsrepresentanter.

2 Dette kan muligens bli endret etter beslutningen om åpne høringer i Stortinget.