En slik ensidig journalistisk innsats mot ett delmiljø innenfor et fagområde man pretenderer å dekke fullstendig svekker i seg selv verdien av konklusjonene og helhetsbildet, men er likevel ikke nødvendigvis kritikkverdig. Det forhold at alt som presenteres er i den rosenrøde fullkommenhetens skjær, bringer likevel allerede tankene inn på at kommunikasjonen mellom kilde og journalist kanskje ikke bygger på journalistens premisser. Naturligvis kan det tenkes at alt bare er vakkert og harmonisk rundt Trond Johansen (altså unntatt brønnpisserne), men er det helt virkelig?

I «Mistenksomhetens pris» har Jacobsen konstruert sin nye teori som skal katalogisere all mistanke og kritikk mot E-tjenesten som «brønnpissing og giftstrømmer» fra ymse «konservative» hold. Dette bruker han til å avvise at det har vært noe misbruk av tjenesten fra Aps side eller andre kritikkverdige forhold mellom de to. Men vanligvis er det å ha en alternativ teori bare én del av en slik utredningsoppgave. Skal man stå til troende, må man også gjennomgå de forhold som finnes og som peker i annen retning, og i tilfelle tilbakevise disse. Videre må man i sin indre-journalistikk fra det prøvede miljø også finne frem til forhold og momenter som støtter andre enn sine egne hypoteser, og analysere disse. Ellers blir hypotesen aldri skikkelig prøvet.

På slike punkter er Jacobsen temmelig blank. De forhold som måtte tilsi at Ap faktisk måtte ha et ukorrekt forhold til E-tjenesten etc. har Jacobsen stort sett sett bort fra.

Vi skal bare kort gjennomgå forhold som er delvis offentlige, eller som Jacobsen med sitt solide innsyn i E-tjenesten burde ha oppdaget selv, for å gi sine lesere et komplett grunnlag for egne vurderinger:

E-tjenestens forhold til her Frigaards avdeling i POT, som Jacobsen vet at vi betrakter som en egen kommandolinje i «den fjerde tjeneste» og at vi kan underbygge det (se kap. 13), er ikke nevnt. Frigaard er ikke nevnt i det hele tatt!

E-tjenestens 50 år lange tvillingforhold til Mossad omtales ikke i det hele tatt! – heller ikke Trond Johansens personlige engasjement.

Forsøkene på å kaste politimester Willy Haugli og overvåkingssjef Jostein Erstad (se kap. 21.12) er ikke nevnt.

Møbelhandler Arvid Engen (se kap. 21.12), en åpenbar renegat fra E-tjenesten med spesiell fraksjonering i Ap som oppgave, er ikke nevnt.

Trond Johansens rolle i Koordineringsutvalget for EOS-tjeneste er såvidt nevnt i en forbifart.

En rekke personer som må ha spilt en meget viktig rolle i Trond Johansens kontaktnett, som Georg Kristiansen, Fredrik Ramm, Erik Himle og Tormod Hermansen er ikke med i boken.

NUPl som kunde av og instrument for E-tjenesten (se kap. 24.10) er ikke nevnt, som sagt selv om det tilsvarende E-kontoret er beskrevet i detalj.

Det såkalte Karstad-utvalget (se kap. 24.14) som skulle ordne opp med E-tjenestens 3400 hel- og deltidsansatte, hvorav mer enn 2000 uhjemlede, er ikke nevnt, heller ikke at det nettopp var Trond som disponerte det ytre apparat (tvert imot beskrives Tronds avdeling som en liten avdeling med noen titalls ansatte (det er bare administrasjonen), og E-tjenesten skal på det høyeste ha hatt 2000 ansatte).

CC ‘s påpekning av at E-tjenesten er i stand til å styre justisvesenet (se kap. 21.10) er ikke nevnt.

Lillehammer-saken eller det sentrale spørsmål om Mike Hararis identitet etc. er ikke nevnt en eneste gang selv om Trond Johansens og E-tjenestens rolle i denne idag er nærmest etablert (se kap. 25.19.), og det samme er Gro-Regjeringens heftige dekkaksjoner (se kap. 25. 18).

Jacobsen har ikke oppdaget et eneste av E-tjenestens mange dekkfirmaer, til tross for at han kjenner til Tronds opplæringsperiode hos Gehlen og må ha lest Gehlens memoarer med John Sanness’ forord, der dekkfirmaer fremheves som en viktig del av etterretningen (se kap. 24. 7. 12). Vi har avslørt flere dekkfirma, spesielt Norasonde, (se kap. 24.6) uten Jacobsens gode kilder.

Johansens og E-tjenestens forhold til svenske «SAPO», herunder svenske IB/krigs-IB/Stay Behind er ikke nevnt til tross for at dette er omtalt i litteraturen flere steder, herunder Tronds bryske opptreden overfor Ronald Bye for å ha denne kontakten for seg selv (se kap. 24.3.3.6.).

Parallellen mellom «SÄPO» og det påfallende like norske opplegget er ikke drøftet.

Den såkalte ALFA-organisasjonen i E-tjenestens ytterkant, senere identifisert av Ronald Bye som en rekke halvprivate grupper med kjerne i Kjettingmannens operative organisasjon, er ikke nevnt (se kap24.5.), og heller ikke den svenske general Stig Synnergrens rolle i forhold til Norge og hans kommentarer i svensk presse (se kap. 24.3.2. 7.) har Jacobsen funnet frem til.

Nygaard Haug-utvalget er ikke drøftet i sammenheng med kritikken av utvalget som åpenbart hvitvaskingsorgan og dekkorgan (se kap. 17).

Ingen eksempler på at Ap-folk har henvendt seg til E-tjenesten for å få ulovlig hjelp er funnet av Jacobsen med sin voldsomme detaljkunnskap – men vi som lever og skriver under full overvåking har ihvertfall klart å bevise ett (se kap. 25.12).

Det morsomme er imidlertid at Jacobsen er kommet i skade for å omtale det siste punktet generelt, men uforvarende, som eksempel på Johansens åpenhet¹:

«Før vi la ut på en reise til Øst-Europa for en tid tilbake, ringte for eksempel en Ap-redaktør jeg kjenner til Johansen og ga ham beskjed om hvor vi skulle. Jeg spurte ham hvorfor han ringte. Han svarte: – Jeg vet ikke. Det er bare slik vi pleier å gjøre det.

Det er ingen grunn til å legge for stor vekt på episoden som ikke kan utlegges som misbruk av en stilling i de hemmelige tjenester. Men episoden indikerer et fenomen: Johansen ble av mange betraktet som en institusjon, en slags høyere sosialdemokratisk høringsinstans, som man kunne henvende seg til for råd og hjelp.»

E-tjenestens mektigste mann som råd- og hjelpesentral for Ap-folk? Og som meldestasjon for østlige besøk slik at Johansens hemmelige nett kunne passe på at de ikke kom i trøbbel? Er denne tjenesten åpen også for andre partier? Hvordan kan Jacobsen ta så lett på dette temaet, hvis han arbeider normalt etterforskende journalistisk?

Men normal journalistikk er nettopp det han ikke driver. Fakta forvrenges og undertrykkes for å passe inn i en bestemt teori. Nye under-teorier uten fnugg av fakta-base konstrueres opp med samme formål. Nesten ikke et eneste kjent moment som taler mot Jacobsens teori drøftes, og hans fantastiske kilder i E-tjenesten kommer heller ikke opp med ett eneste slikt moment.

Dette kaller vi en klart selektiv informasjonsstrøm fra Trond Johansen og E-tjenestens indre. En virksomhet som for andre er topp-hemmelig og utilgjengelig åpnes for Jacobsen, men bare de deler som man ønsker skal vises frem. I tillegg kommer rosemalingen av Trond og E-tjenesten, og en endeløs rekke av skjellsord og diskreditering av Hoem, Ekeland, CC, Bryhn, Haarstad, Erstad, Norvik, Willoch etc.

Denne boken kunne ikke vært skrevet hvis CC eller Haarstad hadde levet. Men Jostein Erstad er absolutt i live, og må stille på banen straks.

Hva er Jacobsen når han lar seg bruke til å kolportere en strøm av selektiv og ofte forvridd informasjon, en skjønnmaling av noen og en grov utskjelling av andre? Nyansert, analytisk og innsiktsfull? Vi tror vi skal søke etter andre uttrykk. Jacobsen har selv kalt CC for talerør for den «konservative falanks som arbeidet for å gjøre de hemmelige tjenestene til et redskap i den politiske kampen mot alt som smakte av sosialisme». Da kan det ikke være injurierende av oss å kalle Jacobsen for talerør for Trond Johansen og deler av E-tjenesten og disses behov for å hvitvaske og kamuflere bruken av dem som et redskap for Ap i den politiske kampen.

Og hva er da de andre «tjenestedødarne» – Stanghelle, Sjue og Versto? Som må ha lest boken og ikke oppdaget noe av det vi har oppdaget, eller funnet det i skjønneste orden? Som geniutroper Jacobsen til Norges største ekspert og boken til en troverdig, seriøs, balansert, historisk sammenfattende og en masse annet som den aldeles ikke er? Og hvorfor blir to av dem så overveldet av denne elendige prestasjonen at de sporenstreks slår trill rundt og tar over seg selv bøttevis med selvkritikk? Hva er dere for slags nikkedukker, Stanghelle og Sjue?

For den som har fulgt med i denne boken fra begynnelsen ser man nå et helt annet scenebilde: En vakker og velregissert kinesisk ballett med fire dansere, som spenner over en rekke akter, noen dramatiske, noen tragiske, med kjærlighetsscener og sverdscener, med solodans, pardans og firkantdans, alt under skiftende scenebilder i et forrykende tempo, så publikum mister oversikten over hvem som er hvem, til de på det siste crescendo plutselig står på rad, fire identiske krigere i rosenrøde gevanter med Trond Johansens ansikt stigende opp i bakgrunnen som den lyserøde sosialdemokratiske morgensol.

Vi skal ikke legge oss opp i hvordan koreografien er ordnet. Men det er ingen tvil om at her er brukt offentlige ressurser og statsansatt psykologisk kompetanse til å bringe til torvs en type særdeles selektiv og forvridd informasjon egnet til å desinformere og forvirre almenheten og Stortinget, og som ledd i dette at andre offentlige organer og ansatte og ikke minst medlemmer av Stortinget og tidligere statsministre er blitt æreskjelt på det groveste.

Det er det nok ikke hjemmel for i Stortingets bevilgningsreglement eller Grunnloven.