Ifølge Stanghelle (sitert foran) er Jacobsen den av

«… alle oss som har hatt ‘Det hemmelige Norge’ som en slags journalistisk hobby, … den som har størst kildenett, bredest kunnskaper og sterkest vilje til å finne frem til de lange linjene bak enkeltavsløringene.»

Størst kildenett? Mon det. Vi har gjennomgått boken også med dette for øye, og funnet at det er lett å konstatere at Jacobsen har aldeles utmerkede kilder i E-tjenesten, helt sikkert Trond Johansen personlig, for fra denne vinkel kan han fortelle lett, fritt, detaljert og kolorittfylt om alle slags begivenheter og detaljer, oftest helt uten egen dokumentasjon. Her er han nærmest primærkilde. For det er ingen oppsøkende, kritisk journalistikk som ligger bak dekningen av E-tjenesten. Alt er hyggelig og rosenrødt!

Fra andre deler av Forsvaret, POT og S-staben benyttes kjente, åpne kilder. Stortinget og det politiske liv forøvrig later han til ikke å ha noe innsyn i i det hele tatt, her går det på misforståelser, harelabber og skjellsord. Størst journalistisk verdi i boken finner man i intervjuene med ulike tidligere sovjetiske aktører, gjort etter demokratiseringen av Russland. Heller ikke disse lar seg imidlertid lett kontrollere. (Vi er ikke mot bruk av anonyme kilder, for det er ofte nødvendig og det gjør vi noen ganger selv. Men troverdigheten av slik bruk er dels avhengig av at innholdet kan sannsynliggjøres gjennom den samlede kontekst, og dels av forfatterens nøyaktighet i kildebruk forøvrig.)

La oss ta noen eksempler på Jacobsens intime kunnskaper om E-tjenesten og Trond.

Først en beskrivelse av det Jacobsen selv sier er «den ultrahemmelige Seksjon D, E-stabens innsamlingsseksjon (Humint)» – dvs. Trond Johansens seksjon¹:

«Humint, det er menneskelige etterretninger – alt det som et satellittfotografi ikke ser og et oppfanget radiosignal ikke avslører. Humint er å trenge seg inn i og forstå det som foregår i motpartens hode og lete seg frem til hva en potensiell fiendes hensikter egentlig er. Det krever agentoperasjoner dypt inne på fiendtlig territorium, et nett av klandestine internasjonale kontakter og et kalkulerende intellekt

Få, om noen, i norsk offentlig tjeneste kan ha hatt et mer ekstraordinært fag enn Trond Johansen. Et gnistrende intellekt gjorde ham til etterspurt samtalepartner – med generaler, diplomater og politikere. Rundt ham grodde myter, og han gjorde ikke mye for å avlive dem – særlig ikke når han hemmelighetsfull, i brun borsalino, ble observert til og fra fortrolige møter med sosialdemokratiske ministre …»

Når det gjelder å kjenne identiteten på de ultrahemmelige E-foIk, går Jacobsen listesak-folkene en høy gang²:

«Til å ta seg av samtidens jordskjelv ble en ny generasjon statsvitere engasjert. Det dreide seg om E-stabens nye og velutdannede elite, en ungdommelig sikkerhetspolitisk hjernetrust. Det var folk som Turid Sand, som siden ble avdelingsdirektør i Miljøverndepartementet, Per Morten Vigtel, som ble direktør i Norges Rederiforbund, Jan Berggraf, som ble direktør i Oslo Handelsstands Felleskontor, Finn Landsverk, som ble avdelingsdirektør i Forsvarsdepartementet, Jon Barkenæs, Rolf Baltzersen og Finn Havrevold. En annen var kaptein Anders Hellebust …»

Hvor i Statskalenderen finner man denne oversikten? Under E-tjenesten oppgis bare de to-tre øverste offiserene.

Jacobsen fortsetter med en detaljert beskrivelse av denne analysegruppens arbeidsoppgaver og nøyaktig oppgavefordeling i forhold til Trond Johansens ansvarsområde. Dette er noe Jacobsen kan godt. Han har sikkert også fått vite om bakgrunnen for og konsekvensene av etableringen av Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) som arbeidet med omtrent samme oppgaver som denne gruppen (se kap. 24.10), men det fortelles det ikke noe om.

Et annet sted forteller Jacobsen detaljert om en middag i 1958 hjemme hos daværende E-sjef Lars Robsahm Heyerdahl med russisk gjest³:

«… den sovjetiske marinekapteinen Jevgenij Ivanov, som få år senere skapte seg et verdensnavn. Fra Oslo var han blitt forflyttet til London, hvor han opptrådte som Christine Keelers elsker, affæren som felte den britiske krigsminister Lord Profumo. Med sin speedbåt ‘Elma’ og flotte enebolig på Bygdøy var Ivanov en kjent selskapsløve i militære og diplomatiske sirkler i Oslo. En av dem han forsøkte seg på var daværende major Lars Robsahm Heyerdahl, sjef for etterretningsstaben i Evangs E-stab.

Da Heyerdahl og kona ble invitert hjem til Ivanov – forhåndsgodkjent av Evang – forsøkte russeren å drikke sin etterretningskollega under bordet med stadige skåler i vodka. Men Heyderdahl hadde tjenestegjort i London etter krigen og vært en av Eisenhowers adjutanter i SHAPE i Paris. Han mestret diplomatiets drikkevaner og tålte et glass eller to. Det han ikke likte, var Ivanovs plumpe atferd. Han besluttet å ta hevn og ba kona skaffe sild og salte godt. Selv dro han på Polet og kjøpte tre flasker akevitt. Ivanovs gjenvisitt i det heyerdahlske hjem ble en heidundrende affære. Til slutt måtte den sovjetiske marinekaptein bæres hjem.

Heyerdahls kommentar var tørr.

– Han plaget meg aldri mer.»

Dette har Heyerdahl ifølge fotnote fortalt Jacobsen i intervju 18. juni i år. Kan hvem som helst nå intervjue tidligere E-sjefer om ymse diplomatiske begivenheter i fortiden, når de fleste ellers beinhardt forsvarer sin taushetsplikt selv overfor offentlige granskningskommisjoner?

Et annet referat fra E-tjenestens selskapsliv var fra Trond Johansens besøk i Washington i forbindelse med Lygren-saken

«Møtet ble en eiendommelig seanse. Det ble servert Budweiser. Foran seg hadde Angleton en attachékoffert som han hele tiden stirret ned i. Det hele var temmelig hemmelighetsfullt. Det var ting i kofferten som nordmennene åpenbart ikke skulle få se. Til slutt ble Johansen lei. Han slo i bordet, forlangte skikkelig europeisk øl og spurte etter nærmeste butikk. Det var et trekk som vakte Angletons interesse. Offiserer som kjøpte øl hadde han ikke møtt før.

Etterhvert ble stemningen lettere. Et bedre måltid på den fasjonable restaurant Rive Gauche til astronomisk pris smeltet isen. Under avslutningen på en kinesisk restaurant samme natt imponerte Angleton med å sende rundt lapper med kinesiske skrifttegn.»

To hyggelige historier som viser hvor flinke E-tjenestens folk er til å turnere diplomatiet med menneskelige finesser. Det er mange slike. Men vi får vite mye mer om E-tjenestens menneskelighet, f.eks. om familiære forhold, om hvordan Ingeborg Lygren ble tatt vare på og vist omsorg av sine E-kolleger i alle faser osv. Hele Lygren-saken og den etterfølgende Haavik-saken røper også en enorm tilgang på intern E-informasjon. Men det blir aldri slik i beskrivelsen av andre miljøer, og slett ikke POT. Nær sagt alle andre aktører beskrives kaldt og overflatisk, de fleste som skurker, uten at det avsløres et snev av innsikt i hvordan disse følte og tenkte, deres familiære forhold, deres sosiale begivenheter etc. etc.

Slik har det vært med det meste av Jacobsens forfatterskap. Den store sannhetssøkende journalist med sitt brede kildetilfang har klart å åpne lokket for de mest detaljerte intimiteter hos den «ultrahemmelige» E-tjenesten, men kommer aldri innenfor skinnet på andre miljøer.