25.11.5 Jacobsens kilder

Det er godt gjort å skrive en så ensidig bok som denne. Og det er godt gjort av kollegene Stanghelle og Sjue å stille opp med tilsynelatende «sjølkritikk» og dernest geniforklare Jabobsen på dette grunnlag. En som ikke kunne delta i øvelsen med sjølkritikk – fordi han stort sett har ment som Jacobsen hele tiden – er VG’s Olav Versto, som ikke er mindre panegyrisk:

«Alf R Jacobsen dokumenterer … hvordan et flertall på stortinget og store deler av norsk offentlighet er blitt forledet til å tro at E-tjenesten er befolket av banditter som har vært mer opptatt av å spionere på sitt eget folk enn på Sovjetunionen.»

Det dokumenterer Jacobsen aldeles ikke (men for å se det må man studere boken). I virkeligheten gjør han ikke det minste forsøk på å gjennomgå hva som har vært grunnlaget for stortingsflertallets mistanker. Noe av dette vet han ikke noe om, så det er naturlig nok. Men hadde han intervjuet representanter for dette flertallet (intet tyder på at han har gjort det, for de avfeier han bare som «skadeskutt neshorn» o. I.) eller simpelthen sjekket hva de har sagt, ville han funnet ut at det er mer enn godt nok grunnlag for mistanke i den serie åpenbare dekkaksjoner som har funnet sted i Lillehammer-saken, i en milelang rekke avlyttingssaker, hos Nygaard Haug-utvalget og ikke minst i behandlingen av Ramm/Setsaas-saken i en rekke ledd, som leseren nå kjenner godt til, Stortinget kjenner til, men Jacobsen synes helt uvitende om.

Det eneste Jacobsen gjør, er å konstruere en annen teori og forsøke å føre bevis for denne. Innholdet av denne teori og bevismidlene som sådan har vi tatt oss av foran. Nå skal vi se litt nærmere på Jacobsens kildebruk og kildekritikk, som han selv er svært opptatt av å kritisere andre for.

Vi minner om hans egne uttalelser ved utgivelsen av boken

«- Mange med meg er blitt ført bak lyset og har ikke utvist den kritikk journalister bør gjøre med kilder og kildenes motiver.»