La oss se på den påståtte «indre opposisjon» i E-tjenesten. Enkelte navngitte E-folk beskrives av Jacobsen som «rabiate antikommunisten) og «hauker», og vi tviler ikke på at det kan ha vært svært ulike meninger om vurderingen av den sovjetiske trussel fra tid til tid. Men Jacobsen klarer ikke å dokumentere at det har eksistert noen gruppering innen E-tjenesten som skulle ha motiver for å kolportere usanne opplysninger om forholdet til Ap, enn si noen som har sagt noe særlig om dette i det hele tatt unntatt Hoem/Ekeland og CC etter at han trådte ut av tjenesten. Det virker heller ikke særlig sannsynlig at Evang frivillig bygget opp sin etat med utelukkende «erkekonservative motstandere» hvis Jacobsen har rett i at «giftflommen» fra disse startet straks etter krigen. Heller ikke at E-tjenesten under så sterk innflytelse av Trond Johansen skulle ha fortsatt med å rekruttere «brønnpissere» helt opp til vår tid.

Realiteten er nok den helt motsatte: Det har vært påfallende taust fra E-folk som må ha reagert på Aps misbruk, men nesten ingen har våget å gjøre noe med det av frykt for konsekvensene. Unntakene er Hoem/Eikeland (som etter vår mening har vært like modige som Ronald Bye). Andre har ikke våget seg like langt frem. De har selvsagt sett seg ut noen «i familien», noen de kjente godt og visste ville respektere deres anonymitet. Hvem andre enn CC? Det er selvsagt årsaken til at CC har vært den som har reflektert uroen innenfor E-tjenesten. Men han har selvsagt ikke vært «talerør for den konservative falanks som arbeidet for å gjøre de hemmelige tjenestene til et redskap i den politiske kampen mot alt som smakte av sosialisme». Noen slik falanks har aldri eksistert. Hadde den det, hadde den nok hatt styrke og mot nok til å vise såpass ansikt at Jacobsen hadde kunnet vise det frem. Men intet slikt finnes, heller ikke hos Jacobsen. Alt vi kan se, er meget varsomme fremstøt fra anonyme personer som betror seg til den de har tillit til, bl.a. om sin frykt for det helt motsatte: Den løpende virksomheten for å sørge for at de hemmelige tjenestene forblir et redskap i den politiske kampen for Arbeiderpartiet.

CC var for sin del med rette også bekymret for at den partitro Trond Johansen, bl.a. gjennom sitt medlemskap i Aps utenrikspolitiske utvalg og hans nære vennskap med Knut Frydenlund, Thorvald Stoltenberg og Johan J. Holst, var i stand til å gi Ap hurtigere og mer fyldig informasjon om utenriks- og sikkerhetspolitiske (og endel innenrikspolitiske) saker enn selv Regjeringen fikk – i perioder med ikke-sosialistisk regjering. Det går ikke an å avfeie en slik problemstilling, slik som Nygaard Haug-utvalget og Jacobsen gjør, med at alle har rett til å ha et partimedlemskap og å ha nære venner uten at det skal telle mot dem. Trond Johansen har i en menneskealder vært i en helt spesiell posisjon med makt og informasjonstilgang ingen andre har kunnet komme i nærheten av. Dette burde tilsi en helt spesiell varsomhet i forhold til det partipolitiske liv, noe Trond Johansen aldri var i nærheten av, jfr. Jacobsens egen beretning sitert nedenfor om Johansen som «en institusjon, en slags høyere sosialdemokratisk høringsinstans, som man kunne henvende seg til for råd og hjelp»; Jacobsens stadige påpekninger av Trond Johansen som «del av Arbeiderpartiets utenrikspolitiske elite»; Jacobsens egen forklaring om at Johansen var med på å plassere Arne Treholt på et sidespor i partiet (se nedenfor) osv.

Ved nærmere ettertanke må selv Jacobsen forstå at denne problemstilling var vel begrunnet.

Så langt består altså Jacobsens byggverk av den naturlige skepsis i tiden under og etter krigen mot motdagistene og Ap-folkene som ble plassert i sjefsstillinger i E-tjenesten (en skepsis de selv hadde mer enn nok av ansvar for og som er meget lett forklarlig ut fra datidens forhold), den velkjente føljetong om striden mellom Evang og Bryhn som Borten-regjeringen ryddet opp i, og helt udokumenterte og meget lite troverdige påstander om at advarslene opp gjennom årene til CC, Erling Norvik og andre fra varsomme E-folk i virkeligheten var noe helt annet: En velorganisert kampanje fra 1497 «konservative» E-folk for å diskreditere tre «dyktige» Ap-folk.

Men ofte tar det heldigvis ikke lenge før sannheten kommer for en dag. I TV-2-programmet «Bak din rygg» kom det i november 1995 frem nye opplysninger om hvordan E-tjenesten ble bygget ut etter krigen (Sikkerhetsstaben, slik den omtales nedenfor, var et nytt kontor i den daværende E-tjenesten, skreddersydd for å starte samarbeidet med Ap/LO’s nye etterretningstjeneste)¹:

«Ledende Ap-folk deltok i utvelgelsen av Forsvarets første sikkerhetsoffiserer på 1950-tallet: I 1951, midt under den kalde krigen da Jens Chr Hauge var forsvarsminister, skulle Forsvaret ansette sine første offiserer i Sikkerhetsstaben. En av dem som ble innkalt til jobbintervju hos statsråd Hauge, senere sjef for Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FO/S), Rolv Aursand, forteller. – Og da vi samlet skulle inn i konferansesalen, viste det seg at vi ikke bare skulle møte ham, men vi skulle møte to andre personer også, som satt der allerede …»

De to personene var Rolf Gerhardsen, bror av statsminister Einar Gerhardsen og redaktør av Arbeiderbladet, og Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie. Ap som parti tok mao. full kontroll med nyansettelsene i den fra før meget svake E-staben. Tror man denne gjengen overlot resten til tilfeldighetene, etter at man hadde ansatt «tre enormt dyktige personen) som tilfeldigvis var Ap-folk, slik at alle andre som ble ansatt var «konservative»?